
Vanligvis er Tommy på farten med gitaren sin, men pandemien har gjort at han for tiden tilbringer mer tid hjemme. Fjorårets juleturné med Kurt Nilsen ble avlyst i midten av desember. Turneen Tommy skulle på med Knut Marius Djupvik nå i vinter med rundt 30 spillejobber, har også nylig blitt avlyst.
- Nesten alle mine spillejobber frem til etter påske har blitt avlyst, forteller en oppgitt Tommy. – Kanskje klarer vi å avvikle noen av klubbjobbene med Dalegaarden Blues Company. Jeg håper jo at de kan bli noe av. Nå begynner vi på tredje året med koronarestriksjoner, som musiker man blir så utrolig sliten av det. Jeg har jobbet kanskje 20 % av det jeg normalt gjør. Det er utmattende, og ting føles ofte ganske meningsløst. Dette er inntektsgrunnlaget mitt, det slutter jo ikke å komme regninger i postkassa. Kompensasjonsordningene har vært svært varierende, og mange har ikke fått noe i det hele tatt. Det er vanskelig å forholde seg til, og utbetalingen kommer altfor sent. Det har vært veldig vanskelig for oss musikere. Men nå er vi i 2022, nå må de få på plass en skikkelig ordning.
Tommy er fra Dale i Hordaland og ble
født i 1985. Dale er et lite sted, det bor
rundt 1500 personer der. Et supert sted å
vokse opp, minnes Tommy. I oppveksten
var det mest fotball det gikk i, men etter
hvert begynte Tommy å spille gitar på
kulturskolen.
Tommy startet bandet
Tommy & the Runaway Boys
da han bare var 14 år. Han
fikk en gitar til jul da han var
10 år gammel, men begynte
ikke å øve skikkelig før han
var 12-13 år, forteller han.
- Jeg husker fatteren og en
kamerat pratet om en norsk
gitarist som hadde kommet
tilbake til Norge fra USA og
gitt ut plate, han het Vidar
Busk. Jeg gikk til Musikkbiblioteket
og lånte I Came Here To
Rock-plata, og da jeg hørte den var det
som en eksplosjon i hodet. OK, sånn kan
man spille gitar, liksom. Så det var det
som trigget meg, jeg startet bluesband og
prøvde å få til akkurat det Vidar gjorde.
Det var en morsom tid.
Med hjelp fra faren til Tommy og faren til
trommisen i bandet fikk guttene laget seg
øvingslokale. Et gammelt fjøs ble bygget
om og de søkte kommunen om støtte til
innkjøp av forsterkere, en liten PA og
trommesett. Fra 13-14-årsalderen øvde
kameratene der, minst tre ganger i uka.
- Tommy & The Runaway Boys var nok
ganske flinke til å være så unge, men
den gangen var det ikke så mange som
var så unge som spilte på den måten,
så vi fikk nok mye oppmerksomhet på
grunn av alderen vår, forteller Tommy.
- Vi fikk en del jobber fordi vi var unge,
spilte blues og så ut som de rare barna til
Elvis og Vidar Busk. Vi gikk veldig inn i
den 50-tallsgreia, det var jo veldig in på
den tiden. Brian Setzer, Knock Out Greg,
Vidar Busk – det var mange som kjørte
den stilen med kule dresser og 50-tallssveis.
Jeg var frontfigur i bandet, sang og spilte gitar, farget håret sort og gredde sleik, sånn som Vidar hadde. Det var en veldig fin tid, vi hadde det kjempegøy. Vi lærte så mye, vi fikk jo reise ut og spille konserter for voksne veldig tidlig. Vi ble tatt på alvor av bluesmiljøet, stort sett, selv om vi var veldig unge. Men jeg husker en jobb på hotellet i Førde. Hotellet ville ikke gi oss hotellrom, vi tre i bandet fikk tre feltsenger som var satt opp i et konferanserom. Middagen fikk vi fra en kjele ute på kjøkkenet, vi fikk ikke sitte i restauranten. Noen sånne episoder var det, men vi ble stort sett behandlet veldig bra.
Tommy forteller at han bodde på Dale til
han begynte på musikklinja på videregående
på Voss.
– Etter hvert ble jeg lei av pendlingen,
og flyttet på hybel på Voss, forteller
han. - Vi spilte nesten hver helg, så jeg
var som regel borte fra skolen torsdag
og fredag. Vi hadde biologi og kjemi på
disse dagene, og jeg var jo sjelden der.
Læreren ville stryke meg i disse fagene,
så jeg gikk til rektor og klaget. Med stryk
i de fagene ville jeg ikke fått vitnemål,
og da var det heller ingen grunn til å gå
på videregående. Jeg er jo borte fordi
jeg er ute og gjør det som skal bli jobben
min, jeg går jo på musikklinja. Hvis jeg
ikke får karakter, så kommer jeg ikke på
skolen mer. Det endte med at jeg fikk 2,
så jeg fikk mitt vitnesbyrd.
Faren til Tommy er Nils Magne Kristiansen,
som mange kjenner til fra firmaet
MK Artist og management. Han representerer
artister som Bjørn Berge, Frode
Alnæs, Daniel Eriksen m.fl.
Vi spør Tommy om faren jobbet med
dette da han vokste opp:
- Han holdt visst på med arrangementer
og sånt før jeg ble født og da jeg var liten,
så han kjente jo til hva det dreide seg
om. Han tok på seg jobben som sjåfør
og turnéleder for oss, kjøpte en stor VW
Caravelle som vi fylte med backline og
instrumenter, og reiste rundt i Norge for
å spille. Det hadde jo aldri gått uten den
oppfølgingen jeg fikk fra både mamma
og pappa. De skjønte at å spille var det
eneste jeg ville.
- Vidar Busk ble som en slags mentor for
meg, fortsetter Tommy. - Familien reiste
ofte rundt på konserter der Vidar skulle
spille, vi satt oss foran ved scenen, i håp
om at han skulle se meg. Og det gjorde
han, og han var raus og slapp meg til på
scenen, fra jeg var 14 år, – og til i dag,
for så vidt. Spesielt de første årene så
betydde det der sykt mye for meg. Man
lærer så mye av sånt, blir kastet ut i
det. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag
om det ikke hadde vært for Vidar, og
måten han tok meg inn i varmen på da
jeg var ung. Det ga meg en motivasjon,
det at Vidar syntes jeg spilte kult. Jeg
måtte bare hjem å øve enda mer! Så for
min del var det helt uvurdelig. Vidar
har vært en ekstrem viktig mann for så
mange unge gitartalenter, og han holder
jo på med dette enda. Det er så kult at
han gjør sånt, men han sier jo selv at det
var sånn han også lærte å spille. Han
hadde jo ikke behøvd å gjøre det, men
jeg tror han gjør det fordi han synes det
er jævlig gøy. Han viste oss at det kunne
være tøft å spille blues, men at en bluesgitarist
også kunne bli popstjerne. Platene
hans vil alltid stå som de viktigste
for min del, og jeg hører fremdeles på
dem.
- Har du selv noen gutter eller jenter
som henger rundt deg på samme måte?
- Ja, jeg har alltid hatt ganske mange
som dukker opp på konserter med
foreldrene
sine, sitter foran og følger
intenst med. Da er det jo opp til meg
å gjøre det samme for dem som Vidar
gjorde for meg. Jeg har alltid prøvd å
sette av tid til å prate med dem, invitere
de opp på scenen for å se på utstyr,
prøve gitarer. Jeg prøver å inspirere så
godt jeg kan. Det blir en sånn ”betale
litt tilbake”-greie for meg. Jeg får alltid
et superkick når jeg ser sånne unge folk
i publikum, og de er som regel enkle å
se. De har store øyne, står helt foran,
sjekker ut gitaren og om jeg har pedaler.
Jeg viser gjerne frem hva jeg gjør, prøver
å ufarliggjøre det. Det er supergøy,
og det er jo inspirerende for meg å se
at andre blir inspirert av det jeg gjør.
Jeg var på en demorunde med PRS gitarer
i slutten av november, i Stavanger,
Haugesund
og Bergen, og i alle de byene
kom det flere ungdommer som satt med
store øyne og fulgte med og stilte masse
spørsmål. Det var så gøy! Det er en
viktig
arena for rekruttering.
Da Tommy var rundt 16 la han fotballen
på hylla for godt. Laget var på Norway
Cup i Oslo. Om kvelden var ikke Tommy
klar for å sitte og spise pizza med lagkameratene,
han var mer interessert i
at mamma skulle ta han med til Muddy
Waters, der han hadde funnet ut at RC
Finnigan skulle spille. Tommy fikk det
som han ville, og besøkte på Muddy
Waters for første gang.
- Jeg var innom der når jeg var i Oslo, og
Muddy Waters var helt fantastisk. Der
fikk jeg spille på jam, og ble kjent med
Billy T, Amund og mange andre. Pappa
og jeg pleide å dra til Oslo en gang i året.
Da handlet jeg bluesklær hos Los Lobos
på Løkka, og så var vi på jam på Muddy
Waters. Det var fantastisk. Da jeg senere
flyttet til Oslo høsten 2005 hadde jeg en
plass å gå der jeg kjente noen og visste at
det var blues å høre. Miljøet var ekstremt
inkluderende, men også strengt, du
måtte levere for å få spille på jammen.
Jeg husker enda at Bill Troiani innprentet
meg da jeg var 16 – 17 år, at man aldri
fikk spille to ganger etter hverandre i
samme toneart på jam. Det var en fantastisk
tid for musikere i Oslo.
Etter videregående startet Tommys
musikalske karriere for alvor. Han
flyttet til Oslo og ble en ettertraktet turnémusiker.
Det var mange som ville ha
med den unge og dyktige gitaristen på
plateinnspillinger og på turné i inn- og
utland.
Han turnerte med Magnet (Even Johansen)
i fire år. I 2005/2006 turnerte han
med Jim Stärk og i 2007 ble han hyret
inn til hiphop-duoen Madcon da de
skulle promotere sin låt Beggin’. Det
endte med turnering med dem i fem år,
blant annet spilte de for 150.000 elleville
fans på en strand i Portugal. Tommy
gjorde flere turnéer med Beady Belle,
og spilte på plate og turnerte med Marit
Larsen. Han har også spilt på plater og
konserter med Susanne Sundfør, Tone
Damli, Lene Marlin og Thom Hell.
Rundt 2006 - 2008 hadde Tommy bandet
Frogner Tennisklubb.
- På den tiden spilte jeg med Tone Damli,
Susanne Sundfør og Magnet, forteller
Tommy. – Jeg, bassisten og trommeslageren
spilte alle sammen med disse
tre, så vi spilte mye sammen. Vi fikk
lyst til å gjøre noe gøy i tillegg, et overskuddsprosjekt
som vi skulle kose oss
med. Litt sånn som jeg har det med Dalegaarden
Blues Company nå, men kanskje
enda friere og rocka. Vi gjorde noen jobber
her og der. Men vi var alle ekstremt
opptatte, vi reiste mye i utlandet, og det
var vanskelig å få tid til bandet. Men det
var kjempegøy å drive med.
Kurt Nilsen, rørleggeren fra Bergen som
vant den første norske Idol-konkurransen
på TV i 2003 og den internasjonale
World Idol i 2004, opplevde en fantastisk
popularitet i Norge i årene etterpå. I over
10 år har Tommy vært med i bandet til
Kurt og de har gjort flere plateinnspillinger,
TV-opptredener og turnéer sammen.
Tommy er trolig den fra bluesmiljøet som
har spilt med flest artister i forskjellige
sjangre og for størst antall publikum.
- Ja, kanskje det, svarer Tommy. - Jeg har
jo gjort mye forskjellig siden jeg begynte
med de popgreiene. Først og fremst
med Kurt Nilsen, både sommerturnéer
og juleturnéer. Det siste jeg gjorde før
koronaen kom var en verdensturne med
Alan Walker, da spilte vi tre uker i Kina.
Vi spilte på store arenaer, for 20-25
000 mennesker hver kveld. Det var helt
sinnsykt! Det er ikke så ofte at det skjer
i bluessammenheng. Det var kjempegøy,
men jeg synes også at det ofte er like
gøy å spille på små klubber. Avstanden
til publikum på en arena blir stor, publikum
kan føles som en stor masse, så jeg
prøver gjerne å finne noen holdepunkter,
kanskje få øyekontakt med noen. Da kan
vi bli en liten gjeng, smile litt til hverandre.
Jeg har vært så utrolig heldig som har
fått gjort så mye forskjellig! Og jeg koser
meg med det fortsatt. Jeg synes det er
like gøy å reise nå som før. I perioder
kan det være hektisk når man våkner i
et nytt land hver dag, da er det godt med
en fridag innimellom. Men det er alltid
godt å komme hjem. Jeg liker godt å være
på tur og få servert god mat og drikke,
men jeg elsker å lage mat hjemme. Jeg
lager alltid middag når jeg er hjemme, og
da tenker jeg på hva jeg skal servere til
middag
hele tiden.
5 kjappe
1: Hva var den første platen som ga deg et skikkelig kick?Bon Jovi – Cross Road. Pappa kom med den plata til meg, og det var da jeg skjønte at jeg skulle bli gitarist!

2: Hvilken musiker eller artist var din første store inspirasjon?
Richie Sambora (gitarist i Bon Jovi ) og Stevie Ray Vaughan!
3: Hvis du må velge bare ett; hva er ditt favorittalbum/plate?
Continuum av John Mayer.
4: Nevn en sang du skulle ønske du hadde skrevet.
Slow Dancing In A Burning Room - John Mayer.

5: Hvilken musikk har du lyttet til de siste ukene?
Har hørt veldig mye på sisteskiva til en Nashville dude som heter Patrick Droney. Elsker låtene og vibben. Men har akkurat funnet frem igjen vinylplatene mine, så det har blitt mye forskjellig i det siste!
Tidlig i 2021 spilte Tommy med Stjernekampvinner
Knut Marius Djupvik på
turné. Knut Marius kom også fra bluesmiljøet,
han var sanger i bandet Red Hot,
som var unionsbandet til Norsk Bluesunion
i 2008.
- Knut Marius kom nok inn i bluesen
litt etter meg. Vi møttes faktisk i New
York. Jeg hadde noen fridager, og tok
meg en etterlengtet ferie i New York
alene. Jeg hadde ingen planer, jeg skulle
spise, drikke og gjøre akkurat det jeg
hadde lyst til. Mens jeg var der får jeg en
melding på Facebook fra Knut Marius.
Jeg kjente ham ikke, men han var også i
New York og lurte på om vi skulle møtes
til en middag. Så det gjorde vi, det ble
middag og en god vin, og så var vi på
bluesklubb. Så har vi holdt kontakten
etter det. Da han vant Stjernekamp og
skulle ut på turné, ringte han meg og
lurte på om jeg ville være med. Det var
dritgøy! Han er en fantastisk vokalist
og musiker, og han samlet et veldig bra
band. Vi fikk gjort overraskende mange
konserter tross koronaregler, og turnéen
gikk veldig bra.
Da turnéen med Knut Marius var ferdig
i fjor vår, skulle Fay Wildhagen ut
på turné, og ville ha meg med. Hun er
en kul dame, ganske bluesa og spiller
veldig bra gitar, og jeg fikk noen fine
jobber med henne. Høydepunktet sommeren
2021 var nok da vi spilte på
Trænafestivalen,
på en liten øy langt ute
i havgapet,
der vi spilte i en hule.
Den spektakulære konserten ble filmet
av NRK. og kan sees på nrk.no, i serien
Festivalsommer.
- Hvordan fungerer det når du er ute å
turnerer med store popstjerner? Blir dere
musikere en gjeng som holder sammen,
eller er det sånn at dere bare sees på
scenen?
- Med de norske musikerne og bandene
jeg har spilt med, er det et ekstremt godt
samhold. Man blir kompiser med en
gang. De jeg har fått spille med, har vært
så bra folk, og når de skal ut på turné vil
de ha med seg andre bra folk. Det er fine,
omgjengelige typer som man blir glad
i. Vi henger jo stort sett sammen, reiser
sammen og spiser sammen. Så har vi det
veldig gøy på lydprøver. Kanskje går man
ut en tur etter konserten, og på en fridag
kan det bli en tur på kino eller bowling.
Man kommer veldig nær hverandre
veldig fort, man blir fort en boble med
bestevenner. Om det er en lang turné,
så trenger man kanskje litt egentid etter
en måned, en fridag der man låser seg
inn på hotellrommet og ser Netflix, for å
være alene. Det er viktig med det gode
samholdet i gruppa, og at vi tar vare på
hverandre.
- Rekker du å gjøre noe med din egen
musikk når du reiser sånn, skrive en låt
eller spille din egen musikk?
- Det er sjelden. Av og til får jeg ånden
over meg. På de større turnéene har jeg
med en liten gitarforsterker på rommet.
Er det en fridag kan jeg sitte på rommet
mitt og øve, spille og kose meg med
det. Jeg legger også ofte ut små musikkvideoer
på Instagram. Det er sånt jeg gjør
for å slappe av, noe jeg koser meg med.
Tommy ga ut soloalbumet Divided i
2016, og skulle gi ut et nytt album rundt
2019. Det endte med at to singler ble gitt
ut, mens albumet ligger på vent.
- Jeg har rett og slett ikke hatt penger til
å gi ut albumet, sier Tommy. Albumet er
ferdig innspilt og er klart til å lanseres,
men det koster for mye for meg å gjøre
det, spesielt nå som koronaavlysninger
har kuttet inntekten min så mye. Det er
en kul plate, så det er dumt. Jeg håper
det kan bli mulig å få den ut etter hvert.
Hvis jeg skal gi den ut, vil jeg gjøre det
skikkelig, jeg ville ut for å spille materialet,
kanskje trykke opp vinyl.
Er det noe spesielt som inspirerer deg
når du skal skrive en låt?
- Det er litt forskjellig. Når jeg skal skrive
låter til meg selv så må det være naturlig,
en opplevelse jeg har hatt eller noe
jeg har opplevd. Men jeg har også gjort
en del låtskriversesjoner med andre
artister, og da er det annerledes. Man
sitter gjerne å kaster ut idéer, kanskje
kommer man på en kul setning og lager
en historie. Mine favorittlåter er gjerne
de som bare kommer av seg selv, om noe
man har opplevd. Men det kan ta lang tid
før teksten kommer ordentlig på plass,
kanskje flere måneder. Men noen ganger
kan alt falle på plass på en time.
- Du synger veldig bra, har du tatt sangundervisning?
- Jeg ser ikke på meg selv som en vokalist,
det er mer sånn at det bare ble sånn.
Da jeg var liten og kjørte bil med mamma
og pappa, husker jeg at jeg satt i bilen
og sang andrestemmen til mine favoritter
Bon Jovi som var på spilleren. Sånn
lærte jeg meg å synge. Med bluesbandet
var jeg frontfigur fordi ingen andre ville,
og da måtte jeg jo synge. Jeg føler at jeg
lærer litt hele veien. Jeg tok en time hos
en sangpedagog rundt 2017, da jeg holdt
på med soloprosjektet mitt. Det er veldig
annerledes å synge popmusikk enn
blues, det krever noe annet av stemmen,
og jeg merket at jeg ble veldig sliten av
det. Jeg fikk lære pusteteknikker, å bruke
magen og sånt som jeg har hatt mye
bruk for.
Når jeg spiller med andre, er det en stor
fordel å kunne synge og kore, og det er
nok derfor jeg har fått så mange jobber
også. Fra 2008 – 2012 spilte jeg med
Beady Belle, og de lette etter en som
både kunne spille gitar og synge. Geir
Sundstøl hadde spilt gitar på plata, og
Jarle Bernhoft hadde koret, og begge de
to tipset bandet om meg. Dette sier jeg
også til alle unge gitarister jeg snakker
med, jeg tipser de om å øve på sang og
koring, for det er viktig. Jeg er veldig
glad for at jeg kunne synge, og at jeg
har utviklet det. Som sidemann bør man
ikke ha et stort ego, du kan ikke ta over
showet. Du er hyret på for å få artisten
til å skinne, ikke for å fremheve deg selv.
Du skal ikke ta fokus fra artisten, men
om du blir gitt plass til for eksempel å ta
en solo, så gjør du selvsagt det. Man må
ikke være for sjenert heller. Det er en
hårfin balanse.
Når du spiller med andre, får du anledning
til å legge noe av ditt eget i spillet,
eller må du følge et strengt partitur?
- Jeg får legge mye av mitt i det! Veldig
ofte når jeg får spørsmål om å være med
på en turné, så er det fordi de har hørt
meg spille i en eller annen setting, de
vet hva jeg kan bidra med, hva som er
min styrke. Den bluesbakgrunnen min
kommer veldig godt med. I en popsammenheng
så låter nok jeg litt annerledes,
har kanskje en annen edge og energi.
Jeg får gjerne beskjed om at – her er låta,
men gjør det på din måte, gjør det sånn
du tenker at det bør låte. Både Fay, Kurt
og de andre er veldig generøse og gir
meg plass, det synes jeg er veldig kult.
For meg som musiker er det deilig, det
blir ikke ren plankekjøring. Jeg får være
med å forme musikken, og da er det gøy
å være på lang turné!
- Jeg har inntrykk av at musikere som
har startet opp i bluesen får en bred bakgrunn
og er attraktive å ha med for andre
musikere. Har du tenkt over dette, lurer
Bluesnews.
- Ja, jeg har snakket med blant andre
Vidar og Amund om dette. Blues er grunnpillaren
i mye annen musikk. Hvis man
kan spille blues, så kan man også spille
veldig mye annet. Og når man i tillegg reiser
rundt på bluesklubbene som tenåring,
og spiller konserter, får man mye erfaring.
Ikke på de store scenene med et voldsomt
anlegg, men på små klubber med backline
og sangmikrofon, for alt fra 20 til 200
mennesker, da får man så god rutine på å
stå på en scene, spille for mange og levere
når det gjelder. Man bruker alt man har
kveld etter kveld. Når man gjør dette år
etter år frem til man er kanskje 18-20 år,
er det en erfaring som er helt uvurderlig.
Man får mengdetrening. Når man går på
scenen tar man på seg en attityd, man
blir noe som er større enn seg selv. Det
kommer veldig godt med når man går på
scenen med en popartist, at man tør å gå
frem på scenen, tør å ta plassen sin. Det
lærer man i bluesmiljøet. Når man er 16
år og blir dratt opp på scenen med Vidar
Busk eller Knut Reiersrud, da får man en
mulighet, og man må ta plass og vise at
man kan levere. Det er den beste erfaringen
man kan få.
Tommy ble i fjor ambassadør for det
amerikanske gitarmerket PRS.
- Ja, det stemmer, jeg signerte kontrakt
med dem i fjor sommer. Det er jo helt
sjukt, egentlig. At et så stort gitarmerke
i USA ville signere meg, det synes jeg er
kjempegøy. Det er de som lager gitarer
for John Mayer og Carlos Santana. Det er
veldig kult å bli inkludert i den familien
der. Noe av det jeg gjør når jeg har tid, er
sånne demojobber som jeg nylig gjorde.
Jeg synes det er kjempegøy. Jeg er jo litt
nerd, jeg synes det er gøy med gitarer
og utstyr. Jeg hadde aldri signert med
dem hvis det ikke var for at jeg digger
gitarene deres. Jeg synes de er dritbra, og
da blir jo jobben ekstra moro. Jeg koser
meg veldig med det.
- Det kommer kanskje en Tommy Kristiansen
signaturmodell snart, da?
- Jeg håper jo det, ler Tommy. – Jeg sitter
i blant og tenker på hvordan den skulle
sett ut. Målet må jo være at om et par år,
så skjer det. Da har jeg litt tid til å tegne
og planlegge i mellomtiden.

De siste årene har Tommy spilt med
Alan Walker. Alan Walker ble født i
England, men har vokst opp i Bergen.
Den datainteresserte unggutten begynte
å lage musikk på sin datamaskin, og
fikk en gigahit med låten Faded før han
fylte 18 år. Låten gikk til topps på Spotify
på under to uker, og videoen av Faded
er sett over 3,2 milliarder ganger på
Youtube. (Smak litt på det tallet. Til sammenligning
har Joe Bonamassa opp mot
15 millioner visninger på sine videoer på
YouTube).
- Hvordan hadde det seg at dere kom
i kontakt? spør vi Tommy. Det er jo et
stykke fra blues til EDM og tekno.
- Da han begynte å lage musikk, sånn
rundt 2015 så vidt jeg husker, jobbet jeg
litt i det samme studioet som han og hans
folk brukte. Det endte med at jeg spilte
gitar på en låt som het Alone for Walker.
Så ble det en låt til. Tilfeldigvis bestemte
Alan og hans management seg i 2017 for
å prøve å gjøre noe med band, ikke bare
med Walker som DJ. Da var jeg heldigvis
et naturlig førstevalg å ringe til, siden
jeg hadde spilt på disse låtene tidligere.
Det første vi gjorde, var vel Spellemannsprisen
i 2017 i Oslo Konserthus. Alan
Walker
har blitt enormt stor i Asia, spesielt
i Kina, så i 2017 hadde vi noen turer
til Asia, til Shanghai blant annet. Det var
gjerne fly ned, rett i TV-studio, spille en
låt, tilbake til flyplassen og fly hjem til
Norge. Vi var under 12 timer i Shanghai.
Vi har gjort en lang turné i Kina og en i
India. Før korona kom skulle vi få visa til
USA for å jobbe der, og det gikk i orden,
men så kom korona. Da ble det ingen tur
dit. Alan er nå i USA for å prøve å bygge
opp igjen navnet sitt som DJ der. Jeg
håper jo at vi i 2022 kan bygge videre på
det der, og kanskje ta opp tråden i USA.
Det er veldig gøy å gjøre noe som er så
svært, å spille på digre arenaer. Folk som
er fans av han, de blir ekstreme fans.
De kler seg i hettegenser og maske, som
Alan selv gjør. Det var en ganske vill
opplevelse å gjøre den turen i Kina. Det
kinesiske konsertpublikummet er veldig
rolige. De er helt stille når man spiller
låta, og når låta er ferdig er det helt vanvittig
applaus i fire sekunder, og så er det
helt stille igjen. De skal liksom ikke plage
noen, det er veldig merkelig å oppleve.
Men om man treffer dem på gata, så er
de helt ville. Det var noen som så at vi
hadde på oss bånd med artistpass rundt
halsen da vi sto ute foran stadion. De
kom løpende og lurte på om vi ikke var
Alan Walker.
Showene er så store, og det er mange i
sving i produksjonen. Vi er mange som
reiser sammen, ikke bare oss i bandet.
Det er en voldsom kontrast til det å spille
på en bluesklubb! På en sånn tur blir
alt ordnet for deg. Men jeg elsker begge
deler, jeg, og føler meg privilegert som
kan oppleve begge sider av dette. Og alt
har sine fordeler og ulemper.
- Store stjerner som for eksempel Alan
Walker blir stadig ”jaktet på” av fans og
presse. Føles det kanskje godt å kunne
stå litt bak, å slippe det fokuset?
- Ja, jeg er veldig glad for det! Det
fokuset
der, det er for spesielt interesserte,
altså. Du skal ha ekstremt hard
psyke for å komme deg gjennom noe
sånt. Han er så stor i hele verden, da er
det alltid noen som vil ha en bit av deg,
uansett hvor du går. Når vi kommer på
en arena tre timer før konserten, så kan
jeg gå å slappe av litt etter lydsjekken.
Men han må gjøre masse intervjuer,
filme ditt og filme datt, sende hilsen til
folk. Da konsertene i Kina var ferdige,
måtte han bli eskortert av livvakter
rett av scenen og inn i en bil. Der måtte
han legge seg ned på gulvet og bli kjørt
så fort som mulig til hotellet. Det stod
hundrevis utenfor backstage og utenfor
hotellet og ventet på ham, de prøvde
å stoppe bilen. Det var helt Beatles-tilstander.
Så jeg er veldig glad for at jeg
slipper å være Alan Walker! Jeg kan gå
ut av hotellet alene, jeg tar bare på en
caps og så er det ingen som vet hvem jeg
er. Det er ganske deilig.
- Når du går ut på scenen på disse
svære arenaene og konsertsalene, er du
nervøs?
- Nei, jeg vil ikke si nervøs, men jeg blir
gira, spent. Man kjenner det jo i kroppen.
Men i det jeg kommer ut på scenen
så er det bare – yes. Jeg elsker og hater
de der siste fem minuttene før jeg går på
scenen. Jeg hater ventingen, da vil jeg
bare gå ut. Når vi spiller med Kurt i Oslo
Spektrum, da er derimot de der siste
tre minuttene før vi går på scenen – når
man hører de 8000 forventningsfulle
publikummerne, når han med lommelykta
kommer for å vise veien til scena,
det er kjempegøy – et superkick! På
sånne store scener er det nesten som en
andakt, men står man i baren på Kroa
på Svalbard to minutter før man skal gå
på scenen, så er litt annerledes. Men det
er også like kult. Der får man folk så tett
på seg, man ser ansiktene og hvordan
de reagerer. Det er et kick på en annen
måte. På de store arenaene får man ikke
øyekontakt med så mange. På en liten
klubb føler man nesten publikum på
kroppen, det er ingenting som blir så
intimt som en liten klubb.
Tommy har vært mye på TV. Er det et
musikkprogram med band i studio, er
han ofte å se med gitaren sin. Han har
spilt i studiobandet i både Stjernekamp
og Idol.
- Jeg spiller jo med mange artister som
er på TV innimellom. Men det begynte
vel da jeg spilte i bandet til Kurt Nilsen.
Tilbake til rundt 2012, 2013 og 2014 i
Idol var det bandet til Kurt som var bandet
på TV. Så ble jeg vel egentlig bare
værende der, på disse programmene.
Det var supergøy, og ekstremt lærerikt.
Men hvis jeg må velge mellom å gjøre
et TV-program en sesong, eller å dra på
turné, så velger jeg å dra på turné. Det
gir meg litt mer, det er morsommere. Jeg
elsker å reise, å møte publikum på den
måten. Men jeg spilte på Stjernekamp nå
i høst, på en sending, og det var veldig
moro, det. Det er god erfaring å spille
på direktesendt
TV, det er veldig mye
som kan gå galt. Det er live, man kan
ikke stoppe og begynne på nytt. Så man
må være veldig godt forberedt og kunne
det man skal spille. Så må du bare be en
stille bønn om at alt funker! Om noe går
galt, må man bare fortsette, og late som
om det gikk bra. Det er en kunst. Det
er mange som friker ut når de ser den
røde lampen går på i studio. Da er det
godt med erfaring og rutine. Jeg, og de
jeg spiller med, har heldigvis gjort det så
mange ganger at vi er trygge på det. Det
er nok derfor vi har fått så mange sånne
jobber også.
- Har du alltid levd av musikken?
- Ja, jeg har aldri hatt en vanlig jobb.
Jeg merket i fjor, da korona kom, at det
hadde vært digg å ha noe annet å gjøre,
når alt ble avlyst og jeg måtte gå på
NAV. Da jeg flyttet til Oslo i 2005, tror
jeg det var flere muligheter til å bli sett,
enn det er for unge musikere som flytter
hit i dag. Det var jam på Herr Nilsen, på
Muddy Waters, det var alltid et sted man
kunne gå for å spille. Da kom man inn
i et miljø, og det gjorde det enklere for
meg å komme i gang. Det var mye hard
jobbing, man må alltid levere og man er
aldri bedre enn sin siste jobb. Jeg kom
tidlig inn i et miljø i Oslo der folk likte
det jeg gjorde, og skjønte at jeg leverte.
Etter det har det bare gått slag i slag,
så jeg er heldig som har kunnet leve av
spillinga hele tiden.
I det siste har Tommy sjelden vært å
se uten et kamera rundt halsen. I mai
2020 var han dyktig lei av nedstengning,
hadde ingen spillejobber og tenkte at han
kom til å bli gal om han ikke fant noe
å drive med. Han fikk låne et gammelt
kamera av faren, tok noen online kurs og
brukte sommeren til å lære seg kunsten.
Da høsten kom ble han kastet litt ut i det
og hadde flere oppdrag som fotograf. Jo
mer han lærte, skjønte Tommy at det
beste kameramerket var Leica. Alle de
kule, gamle bildene han likte var tatt
med et Leica kamera. Han tok kontakt
med Leica i Norge og mente at han som
musiker, som spiller med mange kjente
artister på store jobber, burde ha et
Leicakamera,
og jobbe med å dokumentere
det som skjer bak scenen på turné.
Og heldigvis for Tommy likte de idéen og
ville ha Tommy som Leica-ambassadør.
Han ble utstyrt med kamera og koser
seg veldig med sin nye hobby. Under
festivalen Dark Season Blues på Svalbard
i fjor fikk han sågar i oppdrag av lokalavisen
Svalbardposten å dokumentere
festivalen med sine bilder, og de flotte
sort/hvitt-bildene ble trykket i avisen.
Forhåpentligvis blir det en utstilling med
bildene etter hvert, og kanskje til og
med en bok om noen år. Som musiker
kommer Tommy inn på artister og inn
bak scenen på en annen måte enn andre
fotografer, og får tilgang til motiver som
andre vanligvis ikke får se.
- Fotografering er veldig likt musikk
på mange måter, det er også en kreativ
måte å uttrykke seg på, sier Tommy.
- Du kjenner jo bluesmiljøet i Norge
fra mange år tilbake. Flere artister har
opplevd at bluespublikummet kanskje
ikke har vært de som har hatt lettest for
å akseptere at artister beveger seg litt
utenfor bluesen med musikken sin. Har
du selv merket noe av dette når du har
spilt med artister både innen rock, pop
og tekno?
- Det merket jeg allerede litt på slutten
av tiden vi holdt på med Tommy & The
Runaway Boys. Vi var jo ungdommer på
17, 18 år og begynte som et rent 50-talls
bluesband som spilte shuffle, swing og
slowblues. Vi utviklet oss, og begynte å
spille litt mer moderne ting. Jeg husker
at vi hadde med sampler på scenen og
spilte av noen beats. Da begynte det å bli
litt vanskelig for bluespublikummet, som
lurte på hva i all verden dette var og ba
oss spille noe skikkelig Chicagoblues. Jeg
husker at jeg lurte på hvorfor de var så
trangsynte, folk var ikke spesielt åpne
for nye ting. Det samme er nok tilfelle i
andre musikkmiljø, men jeg tenkte at jeg
synes bluesmiljøet
var konservativt,
de ville høre det
de allerede likte.
Men jeg føler
kanskje at det
har endret seg
litt, blitt litt mer
åpent, Jeg merket
det på Svalbard
i fjor høst. Vi spilte vel bare én shuffle-låt i hele settet,
men det virket som folk likte det de
hørte uansett, så jeg føler at det er litt
mer aksept for andre ting nå. Jeg håper
at bluesmiljøet skjønner at de må utvikle
seg litt i takt med tiden. Se for eksempel
på bluesmiljøet i USA, der folk som Gary
Clark Jr. utvikler bluesen på en måte som
også appellerer til yngre folk. Vi lever
i 2022, det er andre ting enn bomullsplukking
og sharecropping som er folks
virkelighet i dag. Men jeg har tro på en
fin blanding. Det kommer alltid til å være
band som spiller tradisjonell blues, som
Jelly Roll Men. Og det er fett, de er jævlig
gode på det. Vidar Busk ble jo også møtt
med skepsis av mange da han kom med
Venus, Texas-platen. Jeg husker at jeg og
faren min reiste til Molde Jazz da BB King
skulle spille på Romsdalsmuseet. Vidar
og Knut Reiersrud skulle varme opp som
Buskerud. Hele bluesnorge valfartet til
konserten, en aften med både Vidar,
Knut og BB King, - her blir det tidenes
shufflekveld, tenkte nok mange. Vidar og
Knut gikk på først, og spilte rolig funk,
veldig høyt. Og alle ble sure.
Alle musikere utvikler seg og de har
behov for å prøve litt forskjellig. Greia er
jo at bluesen er i bunn uansett, både for
artister som Tora, Amund, Marius Lien,
Otto Jr. og meg selv. Det viktigste bluesmiljøet
kan gjøre, er å applaudere de
yngre artistene, løfte dem frem.
Som Bluesnews presenterte i forrige
nummer av bladet, har Tommy igjen et
bluesprosjekt, bandet Dalegaarden Blues
Company. Bandet er en klassisk powertrio
og består altså av Tommy på gitar,
Lars Christian Folkvord på bass og Bjørn
Sæther på trommer. Foreløpig spiller
de coverlåter, et kresent utvalg låter av
både BB King, Gary Clark Jr, JJ Cale og
Jimi Hendrix.
- Vi tre har spilt sammen i mange
år, fra rundt 2008 i bandet til Kurt
Nilsen,
forteller Tommy. - Vi har også
hatt mange TV-jobber sammen, som
band på Stjernekamp og Idol og mye
annet. Vi har spilt mye med hverandre
og kjenner hverandre godt.
Bandet skal på en klubbturné nå i
februar, og håper på noen festivaljobber
til sommeren, foreløpig står
Skånevik Bluesfestival på lista. De
prøver også å finne tid til å skrive
noen nye låter og spille inn et album
sammen.
Tommy er for tiden involvert i enda
et bandprosjekt, nemlig som gitarist
i Funhouse. Funhouse var bandet til
Marius Müller, og flere av originalmedlemmene
fra hans tidligere band
er med.
- Dette startet i 2018, da Marius skulle
fylt 60 år. Det skulle være en hyllestkonsert
på Rockefeller og jeg ble
spurt om å spille gitar. Jeg er superfan
av Müller, så jeg sa selvsagt ja.
Vi ønsket å gjøre noe mer. Jeg hadde
veldig lyst, men hadde vanskelig for
å finne tid. Men nå ser jo timeplanen
min veldig annerledes ut, og vi
besluttet å prøve. Vi skal spille en
konsert i Sogndal til sommeren, så får
vi se om det blir noe mer. Begge de
to trommeslagerne fra Funhouse, Per
Hillestad og Totto Hansen, er med,
samt Pål Reinertsen på bass, Kristian
Wentzel på tangenter, Odd Einar
Norheim på vokal og meg på gitar.
Marius var jo en virtuos, og jeg skal
ikke prøve å fylle hans sko, men vil
hedre hans sko, på min måte. Jeg var
så ung, så jeg opplevde ikke Marius
live selv, men skulle gjerne ha sett
han. Jeg får kose meg med platene.
Jeg tror det blir veldig moro!
- Hva tenker du er det viktigste du har
lært og tatt med deg fra alle de forskjellige
bandjobbene du har hatt?
- Jeg har blitt veldig god på å lese
publikum, å se hva som funker og hva
som ikke funker. Og jeg vet godt hva
jeg kan og ikke kan, det gir meg en
trygghet. Jeg har fått mye rutine. Det
gjør at jeg kan utvise en viss selvsikkerhet,
og det smitter over på publikum.
Jeg pleier å si til gutta før vi går
på scenene;
nå skal vi bare kose oss,
dette her kan vi, det sitter i ryggmargen
vår. Nå skal vi ha en herlig stund
på scenen, kose oss, smile, le, se på
hverandre. Det er for min del alltid det
viktigste før jeg går på scena. Og det er
noe som kommer med erfaring. Man
blir aldri utlært i denne bransjen, det er
alltid noe nytt å lære. Se på Stones, de
er godt over 70 år hele gjengen, og drar
på turné. Mick Jagger løper rundt på
scenen som en 12-åring, og til og med
Keith Richards har begynt å øve igjen
og spiller bedre enn noensinne. Det er
helt sykt. Det er det som er så fett med
musikk, det har ingen aldersgrense.
Når han har anledning, liker Tommy
og kjæresten å få med seg en god
konsert,
og i 2022 har Tommy to mål
på konsertfronten:
- Jeg har to konserter i Norge jeg
gjerne vil få med meg i år. Det er
Gary Clark Jr. på Rockefeller og Derek
Trucks (Tedeschi Trucks Band), Og
jeg skal gjøre alt jeg kan for å få møtt
dem! Jeg er blodfan av begge to. Gary
Clark Jr. er en ærlig og kul artist, han
har blitt stor i USA. Han lager låter
om viktige tema, men kan også sette
seg ned og spille skikkelig gammel
deltablues.
Han har blitt en stemme
for de unge, men har beina godt
plantet
i historien.