hjem

  • BLUES IN BRITAIN
  • BLUES I SVERIGE
  • BLUES I DANMARK
  • SCREENING THE BLUES
  • TOMS AMERICANA
  • NORSK BLUESUNIONS
    KLUBBSIDER
  • NORSK AMERICANA
    FORUMS SIDER
  • CD-OMTALER
  • BANDSIDER

adv-Bluesinhell
adv-Bluesheaven
Leder
image
Lørdag 23. april

SOUTHERN AVENUE

Lørdag 30. april

KNOCK-OUT GREG & THE SCANDINAVIAN BLUE FLAMES

Lørdag 7. mai

T-BEAR & THE DUKES

Lørdag 14. mai

BERG

Lørdag 21. mai

JT LAURITSEN & THE BUCKSHOT HUNTERS FEAT. VIDAR BUSK!

Lørdag 28. mai

XTRA LØS JAKKE


Billetter på TICKETCO.NO

www.osloblues.com
image NR. 124 • APRIL 2022

Organ for Norsk Bluesunions medlemsklubber. Abonnement i Norge bestilles gjennom en klubb tilsluttet Norsk Bluesunion.
Selges i løssalg i Norge og Sverige gjennom Narvesen og Pressbyrån.

Forsidebilde: Beth Hart
Foto: Mona Nordøy, promobilde
Forsidedesign: Rune Endal

Kjære leser

Med aprilutgaven av bladet lanserer vi en stor nyhet. Som supplement til papirmagasinet tilbyr vi nå våre lesere en skjermversjon av Bluesnews. Nå kan du lese bladet både på telefonen og PC-en din! Vi har jobbet med dette i lengre tid, men nå er altså den digitale versjonen endelig på plass. Fra 22. april kan alle våre abonnenter lese bladet på skjerm. Du vil finne informasjon om hvordan du får tilgang til skjermversjonen inne i bladet.

I coversaken kan du lese om den amerikanske sangerinna Beth Hart som nylig har gitt ut et album der hun tolker låter fra sine store musikalske forbilder i Led Zeppelin. Det er den meritterte amerikanske musikkjournalisten Art Tipaldi som har intervjuet Beth Hart. Hun kan fortelle at det var med stor ærefrykt hun startet på den utfordrende oppgaven med å tolke Zeppelins udødelige og klassiske låter.

Saken om Paul Butterfield tar oss tilbake til Chicago på 60-tallet. Dette er historien om en sanger og munnspiller som hadde en svært sentral rolle i blues-boomen verden opplevde dette tiåret. Hans betydning for å skaffe bluesmusikken nytt publikum er udiskutabel. Med sitt Paul Butterfield Blues Band blir han gjerne omtalt som mannen som ga den svarte bluesen til det hvite Amerika. Dessverre fikk ”Butter” en så altfor kort karriere. Han døde i 1987 bare 44 år gammel. Les saken på side 16.

Americanamusikken er i rask framgang her til lands. Mange spennende artister har dukket opp de siste årene, det gis ut mye god musikk og publikum strømmer til konsertene. Miljøet har organisert seg i Norsk Americana Forum,

og denne driftige organisasjonen kunne den første helga i april invitere til landets første prisutdeling for sjangeren, Fjording - The Norwegian Americana Awards. Under et svært vellykket arrangement i Halden 2. april ble det delt ut seks Fjordingpriser. Les om de første prismottakerne på side 30.

Norsk Bluesunion avholdt sitt første landsmøte på fire år den første helga i april. Det kan du lese om på side 51.

I dette bladet presenterer vi også en ny, fast spalte. Bluesnews har gjort en avtale med blues-studiet på høyskolen på Notodden som i hvert nummer framover vil fortelle om aktivitetene på ”campus” og om andre prosjekter blues-studentene er involvert i. Den første utgaven av spalten finner du på side 48.

Ellers kan du lese om Sven Zetterberg, Grainne Duffy, Delbert McClinton, Texas Twisters, Pæddekommen Bluesband og mye mer.

Sommernummeret av bladet kommer 21. juni. Bluesnews ønsker alle sine lesere en strålende vår.


Rune Endal, redaktør
innhold
BETH HART Foto: Greg Watermann

CD-NYTT

AMUND MAARUD & LUCKY LIPS
- Wolves

- Dette er et MÅ HA-album...

RICHARD GJEMS
- The You Tube Sessions 2020/21

- Dette albumet er en hel bluesforestilling. Nydelig oppbygd.

DIUNNA GREENLEAF
- I Ain’t Playin’

- En av bluesens flotteste vokalister...

AKKERHAUGEN RAID
- Nite Owl Method

- Dette er bra, virkelig mer enn bra...

Omtaler side 63-68
11
PAUL BUTTERFIELD
20
GRAINNE DUFFY
22
DELBERT MCCLINTON
17
FJORDING
NY AMERICANAPRIS

INNHOLD
  • 8 BETH HART
  • 11 PAUL BUTTERFIELD
  • 14 CLASSIC ROCK
  • 15 TOMS AMERICANA
  • 17 FJORDING
  • 18 SVEN ZETTERBERG
  • 20 GRAINNE DUFFY
  • 22 DELBERT MCCLINTON
  • 23 KNUT LANSENG & TEXAS TWISTERS
  • 25 PÆDDEKOMMEN BLUESBAND
  • 26 BLUESSTUDIET PÅ NOTODDEN
  • 28 TROND OLSEN BAND
  • 29 LANDSMØTE NORSK BLUESUNION
  • 30 SKEIVE SKIVER
  • 31 BLUES IN BRITAIN
  • 32 BLUES I SVERIGE
  • 33 BLUES I DANMARK
  • 35 SCREENING THE BLUES
  • 36 CD-OMTALER
  • 37 NORSK AMERICANA FORUM
  • 39 NORSK BLUESUNION
  • 55 NORSKE BLUESBAND
  • 58 UTENLANDSKE BAND
  • 59 ROCK SOUL ROOTS

BLUESNEWS
Utgiver: Stiftelsen Bluesnews
Redaktør: Rune Endal
Grafisk utforming: Rune Endal
Trykk: PoliNor AS
Opplag: 7.000

Adresse: Bluesnews, Møllergata 39,
0179 Oslo • Tlf. 22 41 85 00
post@bluesnews.nowww.bluesnews.no

MEDARBEIDERE

Medarbeidere: Nina Hanssen, Johnny Andreassen, Merete Eide, Øyvind Pharo, Freddy Toresen, Harald Olsen, Jan Rustad, Bjørn Wiksaas, Richard Gjems, Rune Halland, Folke Myrvang, Bård Ose , Tor Einar Bekk en, Einar Brattlie, Per Ole Hagen, Gunnar Svensson, Frank Martinsen, Tom Skjeklesæther, Jacob Wandam (Danmark), Arne Swedin (Sverige), Norman Darwen (UK), Art Tipaldi (US)
Andre bidragsytere: Bitten Svendsen, Kari Meyer, Bjørn Kulseth, Tove Andersson, Bård G. Moe, Ole Christian W. Haavik, Raymond Mosken

UTGIVELSER 2022
Utgave Utg.dato Deadline
BN 123 15. februar 20. januar
BN 124 19. april 28. mars
BN 125 21. juni 30. mai
BN 126 20. sept 30. august
BN 127 06. des 14. november

Annonsesalg: Einar Brattlie, mob. 906 11 156 e-post: bluesad@bluesnews.no

adv-Dusty Road Blues
adv- Skaanevik blues
Beth Hart
img

Beth Hart

-hyller Led Zeppelin

Hun er en av våre mest allsidige sangere og hun behersker alle sjangere. Hun er velsignet med en stemme som kan ose av Billie Holiday i ett vers, hun kan gjenskape den sanselige stilen til den mer moderne sangeren Melody Gardot i det neste, for så i den neste låten å slippe løs en Robert Plant-bluesrocker som kan få nakkehårene til å reise seg. Med sin fleksible stemme kan hun like lett gi gode tolkninger av låter fra Etta James, Bonnie Bramlett, Janis Joplin, Tina Turner, og til og med Ray Charles eller Al Green, alt i løpet av en kvelds opptreden. I tillegg kommer hennes svært personlige og sjelfulle måte å fremføre sine originallåter på. Beth Hart fortsetter ustoppelig å male sjelen sin utover lerretet.
TEKST: ART TIPALDI • FOTO: ROXANNE DE ROODE

Det er interessant at midt i hennes turbulente pubertet og unge voksenliv, fikk Beth Hart en ubetinget aksept fra bluesfansen og bluesindustrien, noe som ble et velkomment ”hjem” hun lenge hadde vært på søken etter. For de av oss som har fulgt henne siden Atlantic Records- dagene har modningen hennes vært en fryd å være vitne til.

Hennes siste utgivelse kan være hennes mest utfordrende, å spille inn 11 låter fra Led Zeppelin-katalogen. Da jeg første gang hørte åpningsgitarriffet på «Good Times Bad Times» på hennes hyllest til Led Zeppelin ble jeg umiddelbart sendt 53 år tilbake i tid til den gang jeg 19 år gammel sto i en platebutikk i Boston. Power-akkordene forsterket med de kraftfulle trommene bragte tilbake levende minner om nattlige bilturer der vi sang med til dette albumet. Jeg så for meg albumcoveret med den ødelagte Hindenburg’en som antydet bandets snarlige bortgang. Vi kjente alle til Yardbirds’ gitar-triumvirat (Clapton - Beck - Page), så etter Jimi Hendrix, Cream og andre visste vi at dette var den naturlige utviklingen innen bluesrock.

Gjennom det hele vokste Led Zeppelin til å bli en av de bestselgende artistene gjennom tidene og det mest innflytelsesrike bandet på 1970-tallet. Bandet bevarte til og med sin mystikk for millioner av kommende talenter – som Beth Hart og Jon Nichols. Hver og en kan fortelle om en låt eller to de hørte under oppveksten. Og de vil alle fortelle om å ha covret en Led Zeppelin-favoritt. (Sjekk Harts sterke coverversjon av ”Whole Lotta Love’” på hennes 2005 Live At The Paradiso).
Så prosjektet med å lære seg og å spille inn 11 Led Zeppelin-klassikere førte til at Beth Hart måtte fordype seg i låter og YouTube-konsertfilmer for å forstå kompleksiteten som gjorde at Led Zeppelin og innspillingene deres har blitt udødelige klassikere.

Prosjektet ble opprinnelig unnfanget av den legendariske produsenten og musikeren Rob Cavallo. Hans CV som produsent er lang – Green Day, Goo Goo Dolls og Beth Harts War In My Mind (2019). Min samtale med Hart og gitaristen Nichols fant sted 14. februar 2022, seks dager ut i turnéen som fulgte utgivelsen. Så hvordan velger en sanger av Harts kaliber et prosjekt som er så stort?

img
Foto: Greg Watermann

img
Foto: Greg Watermann

Beth Hart forteller:
- Jeg hørte at Rob laget Zeppelin-orkestreringen til et Broadway-show. Det var bare ment å være orkesteret uten sang. Det prosjektet falt igjennom.
Da jeg jobbet på War In My Mind-platen med Rob sa han en dag i studio: «Jeg vet at du kjenner sangen «Whole Lotta Love» fordi du gjorde det på Live At the Paradiso- platen din.» Og han ba meg legge vokal på et av sporene hans. Jeg sang inn et spor, han var fornøyd med det, så kom vi tilbake på jobb, og det var det.

Tilbake til pandemien i 2020 og den påfølgende karantenetiden. Som for resten av artistbransjen, ble det bråstopp for Beth Harts turnévirksomhet.
- Manageren min, David Wolff, ringte meg og fortalte at Rob ønsket å gå videre med orkesterarrangementet som nå var ferdig og ville at jeg skulle gjøre vokalen på det hele, forteller Beth Hart. - Jeg sa til David at jeg ikke kan gjøre den typen musikk lenger. Jeg har ikke den typen energi. Og som jente føler jeg meg ikke komfortabel med å gjøre musikk som kom fra den tiden det var så mannsdominert. Jeg trodde ikke jeg kunne klare det. Jeg sa: «La det bli med den ene sangen, og kanskje «Black Dog», en sang jeg elsker.»

- Så ble pandemien riktig ille, fortsetter hun. - All den grufulle dritten over hele verden. Jeg ble veldig redd, og når jeg blir redd, blir jeg virkelig sint.
Det kombinert med hennes forpliktelse til å gjenvinne helsen førte til at hun revurderte Cavallos Zeppelin-prosjekt. - Så med alt sinnet og helsesituasjonen min ringte jeg David og sa: ”Vennligst send meg alt fra Zeppelin. Alle platene deres, live-showene og all musikken som Rob gjorde, og jeg vil begynne å studere det og jobbe hardt for å få til plata”.

Og hun studerte hardt. Hart brukte måneder på sin ”doktoravhandling” om Led Zeppelin. - Som låtskriver ble jeg imponert. Jeg har alltid visst at Robert Plant var et geni. For en rekkevidde, sjel, groove-følelse og timing! Måten han holdt tilbake på samtidig som han pushet fremover. Han er bare en av de største rockesangere gjennom tidene. Jeg fant ut at jeg kunne tilnærme meg på en annen aggressiv måte, som er meg.
Det som virkelig hjalp meg å forstå Plant var Janis. Da jeg var ung husker jeg at jeg tenkte: ”Har Plant påvirket Janis eller påvirket Janis Plant?” Begge fraserer ganske likt, måten de avslutter toner på, hvor de velger å komme inn i pausene, og skrikene deres. De vokste enten opp med den samme musikken, eller de ble tiltrukket av lik musikk.
Så oppdaget jeg hvilken stor poet Plant var. Spesielt på ”Stairway To Heaven”. Den handler om å miste en kvinne, kanskje en bestemor eller søster som han ikke er seksuelt involvert i, men som han virkelig elsket, en person han hadde mye følelser for. Det fikk meg til å tenke på søsteren min på en veldig positiv måte. Det var det som virkelig fikk meg til å forelske meg i den sangen.
Men jeg visste ikke hvor briljant Jimmy Page var. Hvordan han tok klassiske, europeiske komponister og blandet dem med svarte, amerikanske bluesartister. Jeg kan virkelig høre blues og americana komme ut av Pages spill. Fra den store katalogen til bandet fikk jeg høre hvor bredt hans musikalske vokabular er, hans strålende gitarspill og hans utrolige produksjon.

Det var de samme tingene som Nichols satte pris på. Etter å ha spilt sammen i over 22 år er kjemien mellom Hart og gitaristen Nichols like viktig for hver enkelt sang som Harts vanvittige levering. Faktisk går vokalen hennes til tider i ett med Nichols’ brennhete gitarsoloer, og etterlater alle som lytter like utmattet som sangeren og gitaristen.
- Måten jeg tilnærmer meg på når jeg spiller med henne, forteller Nichols, - er at alt handler om sangen og henne. Det handler ikke om gitaristen. For meg har det alltid handlet om hva jeg kan tilføre låten. På noen plater spiller studiomusikere på låtene, og det er fire-fem gitarspor. På veien er jeg den eneste gitaristen. Så jeg tenker: ”Hva kan jeg gjøre for å tilføre låten litt av meg uten å ødelegge den.”

Som det ble gjort i starten av prosjektet tilnærmet Nichols seg på den samme utforskende måten da han skulle forberede låtene til turnéen. Nichols forteller: - Alt dette er låter som jeg egentlig aldri har lært. Jeg så på mange liveopptak av Zeppelin fra den tiden for å se hvordan Jimmy tilnærmet seg låtene med bare én gitar. Etter de to første platene hadde de fleste Zeppelin-låtene multi-tracking. Jimmy var også kongen av forskjellige gitarstemminger. Han er et geni når det gjelder gitarpartiene han la inn i sangene og produksjonen.
Det må være fem gitarspor på ”Dancing Days” som spiller alle disse stemmene, og det er fortsatt en rytmegitar som ligger under. Vi gjør ”Black Dog” som et tremanns rockeband slik Zeppelin gjorde det. Men tellingen er så rar; det er ikke satt noe tempo. Vi gjør «No Quarter» og det er bare standard stemming, men det er noen virkelig bisarre akkorder der som jeg aldri har spilt før. «Babe» tok ikke lang tid å lære, men nå som jeg har noen som synger den riktig måtte jeg lære de riktige gitarfigurene.

Og så er det Led Zeppelins Holy Grail, «Stairway To Heaven».
- Problemet med å spille ”Stairway To Heaven” live er at Jimmy spilte på en dobbelthalset gitar, og jeg har ikke det, forteller Nichols. - Jeg elsker også den akustiske gitaren i låten, men fordi jeg er den eneste gitaristen kan jeg ikke bytte til el-gitar for å gjøre soloen. Beth og jeg spilte den en gang akustisk hjemme hos henne, og det låt vakkert. Jeg tror vi kanskje bare gjør en akustisk versjon av den.

Men det varierte prosjektet lar henne også gå dypere inn i tolkningene. Hver låt illustrerer alle årene Hart har levd med intense studier av de store sangerne. Hun sa en gang til meg: ”Jeg er en blanding, det er soul, blues, rock ’n’ roll, men jeg ville aldri bli fornærmet om noen skulle beskrive meg som en bluesartist. Jeg vil ta det som et fantastisk kompliment.»
Ved å tilføre disse lidenskapelige rockelåtene sin rå og personlige tilnærming, en tilnærming som alltid er forankret i bluesen, vil Hart berøre alle i publikummet sitt.

Det er ikke mange artister som i sin karriere har opplevd å snuble så mange ganger som Beth Hart, for så å komme sterkt tilbake. Hennes første runde i rampelyset var som vinner av Ed McMahons Star Search i 1993, 1990-tallets forløper til American Idol-galskapen. Seieren ga henne platekontrakt med Atlantic Re cords der hun i 1996 ga ut sin fantastiske debutplate, Immortal, og den kritikerroste oppfølgeren, Screamin’ For My Supper, i 1999. Men livet – i form av narkotikamisbruk – slo hardt ned på henne og hun ble droppet av Atlantic Records.

Og så begynte Beth Harts klatring oppover igjen. Hun kom seg ut av stoffproblemene rundt januar 2003. Et ekteskap med turnésjefen Scott Guetzkow, en fantastisk comeback-plate, Leave The Light On for KOCH Records i 2003, og med turnéer rundt i Europa begynte hun å bygge opp fanskaren igjen. Det var hennes opptredener i 2005 og 2006 på Notodden Blues Festival som introduserte henne for en entusiastisk norsk tilhengerskare.

- I begynnelsen av tjueårene tenkte jeg «jeg fikk platekontrakt og jeg turnerer, så drømmer går i oppfyllelse.» Men det var også veldig skuffende fordi jeg følte at selv om drømmene mine gikk i oppfyllelse, ble jeg fylt av angst og en enorm følelse av overveldende usikkerhet. Jeg skjønte ikke at det var den bipolare sykdommen, forteller hun.
- I slutten av tjueårene stoppet alt opp. Jeg ble syk, jeg mistet kontrakten min. Men da jeg begynte å turnere bare i Danmark, Holland og Norge følte jeg meg som en superstjerne. Jeg var edru, jeg hadde mannen min og folk kom på showene mine. Jeg følte at det blir ikke bedre enn dette, selv om ikke noe annet skulle skje i karrieren min. Jeg hadde så mye å være takknemlig for. Slik fortsatte det i godt og vel åtte år.
De åtte årene ga en helt avgjørende omstart for Harts karriere. Under turnéene i disse landene hadde Hart fulle hus på festivaler, konsertsaler og mindre arenaer med fans i alle aldre, fra tenåringer til seniorer. I løpet av disse årene henga Hart seg til mer introspektiv låtskriving. Det resulterte i to imponerende plater, My California og 37 Days, noe som igjen førte til flere turnéer i utlandet. Selv om populariteten hennes nådde nye høyder i utlandet, var hun knapt i stand til å få til en meningsfull turné i hjemlandet, annet enn å reise med Jeff Beck som hans turnésanger høsten 2006 og å spille noen lokale konserter i Los Angeles og New York.



5 kjappe SPØRSMÅL

1: Hva var den første platen som ga deg et skikkelig kick?

Jeg ble forelsket i Beethoven da jeg var fire, i pianosonatene. Men det som først ga meg et kick var antagelig Black Sabbath, albumet med heksa og det grønne ansiktet på (Black Sabbath 1970) - så mange fantastiske låter! Og også Rushs Tom Sawyer. Jeg var virkelig opptatt av disse to albumene.


2: Hvilken musiker eller artist var din første store inspirasjon?

Antagelig cellisten Yo Yo Ma, jeg spilte cello da jeg var ung. Jeg gikk for å høre på ham, og han ”blew my f.... mind”.



3: Hvis du må velge bare ett; hva er ditt favorittalbum/plate?

Hvis jeg må velge ett, ville jeg antagelig velge Etta James’ ”Blues in the Night” – the early show. Hun har et ”early show” og et ”late show”. Det er tatt opp live på et lite sted. Hun har med Shuggie Otis og Red Holloway - noen av de beste musikerne. Hun har blitt eldre, så hun har virkelig funnet stemmen sin og vet hvordan hun skal ”do her thing”. Jeg har mange favoritter, men denne har alltid vært med meg. Jeg kunne også ha valgt Big Joe Turners ”Boss of the Blues”...


4: Nevn en sang du skulle ønske du hadde skrevet.

Jeg husker første gangen jeg hørte ”You Can’t Always Get What You Want” med Rolling Stones. Den åpner med ”I saw her today at the reception, I knew she would meet her connection....” og den minnet meg om min søster Sharon. Jeg mistet søstera mi, hun døde da hun var 32 og jeg var 22, og hun var bare den beste. Det minnet meg om henne. Da de sang ”You can’t always get what you want, but if you try some time you just might find, and get what you need.” Jeg tenkte: For en sterk melding. Noe av det jeg alltid har likt best ved Stones er at de har klart å skrive låter som er ”mainstream”, men samtidig er det rått, ekte og originalt. Jeg elsker denne låten.



5: Hvilken musikk har du lyttet til de siste ukene?

Jeg har hørt på en del Pantera live, Sepultura live. Jeg er en stor Sepultura-fan, stor Pantera fan and a huge Rammstein-fan. Jeg er også en stor fan av gospelmusikk, så også en del The Clark Sisters, Duranice Pace,The Paice Sisters, Marvin Zapp og min store favoritt, Le’Andria Johnson (bildet).


img
Foto: Art Tipaldi

Så ble Beth Hart igjen rammet av personlig motgang.
- Det neste som skjedde var at jeg var tilbake på sykehuset i midten av trettiårene i halvannen måned. Det var da de diagnostiserte min bipolare lidelse og jeg ble foreskrevet riktig medisin. Så snart jeg begynte å ta medisinen kom jeg til et helt annet nivå i livet mitt: Jeff Beck på Kennedy Center, innspilling med Slash, – og så Joe!
Det var et tilfeldig møte som førte Joe Bonamassa og Beth Hart sammen. Han spilte låten hennes ”Face Forward” fra 37 Days på radioprogrammet sitt hver uke. Hart opptrådte i England og Bonamassa var til stede på showet. Der møtte han mannen til Beth Hart, og de diskuterte idéen om å spille inn et album med soul-coverlåter sammen.
- Omtrent fire måneder senere møtte jeg ham i Amsterdam der vi bodde på samme hotell, og det var da han gjentok at han ønsket å gjøre den plata med meg. Etter det falt det på plass veldig raskt, forteller hun.

Det som fulgte videre var fire kritikerroste innspillinger av soul-, R&B- og rockeklassikere. Tiden med disse innspillingene ga også Beth tid til å skrive låter til sine egne soloplater.

Beth Harts engasjement som låtskriver handler alltid om sannheten.

Jeg har alltid visst at Robert Plant var et geni. For en rekkevidde, sjel, groove-følelse og timing!

- Som forfatter er den største utfordringen å komme til sannheten, sier hun. - Jeg ønsker alltid å komme til sakens kjerne, men for at jeg skal komme dit må jeg komme forbi all frykt og usikkerhet. Når det gjelder å skrive musikk, er det veldig enkelt. Men det er en virkelig utfordring når det kommer til å skrive tekster. Når jeg først finner sannheten i en sang, er det en ubeskrivelig følelse. Men med mindre jeg får besøk av det jeg kaller åndene, tar det lang tid.

Den musikalske ”fargeleggingen” av Harts tekster kommer fra hennes klassiske pianobakgrunn. Hun var bare fire år da hun sjokkerte familien.
- Jeg husker at jeg hørte denne reklamefilmen som spilte Beethovens ”Moonlight Sonata”, og jeg syntes den var vakker. Jeg var fire år gammel, jeg sto opp fra senga en natt, satte meg ved pianoet og begynte å spille den.
Jeg tok det med klassisk piano virkelig seriøst, og jeg studerte klassisk sang da jeg var 13 år gammel. Jeg ville til Julliard for å studere klassisk sang. Men læreren min frarådet meg det. Hun sa at i klassisk musikk er det viktig å følge akkurat det komponisten har skrevet. Jeg fortsatte å gjøre min egne versjoner. Jeg spilte så mye Dinah Washington og Billie Holiday, og jeg hørte mye Beatles, James Taylor og Carole King fra søsteren min. Denne musikken tente meg når det gjaldt tekster. Med en mye enklere akkordstruktur kan jeg stole mer på melodien og det lyriske innholdet.

Du kan skrive melodien og teksten, men som sanger må du ”være i” sangen. Det er Harts evne til å synge sine veldig personlige historier som når folks hjerter. Det sies at Ruth Brown synger med en tåre i stemmen; at Koko Taylor knurrer fra sjelen sin. Harts stemme veksler mellom sårbarheten til en sommerfuglvinge og en dundrende salve av inderlighet.

- Min beste venn fra videregående sa at hvis jeg virkelig ville lære å synge, måtte jeg slutte å høre på Big Joe Turner og sjekke ut Etta James og Aretha Franklin. Til å begynne med syntes jeg den musikken var vanskelig å komme inn i. Den var vanskelig å lytte til. De var så langt foran meg at det var skremmende. Jeg trodde jeg aldri kunne klare det de gjorde. Så i stedet bare digget jeg det. Men etter en stund begynte riffene å synke inn.
Da jeg begynte å komme meg ut og gjøre mitt eget stoff som 15-åring i Los Angeles og slet med å få en platekontrakt, fortalte folk meg at jeg hørtes ut som Janis Joplin. Jeg visste ikke hvem hun var. Da jeg var rundt 19 eller 20 kjøpte jeg en av CD-ene hennes, og jeg ble forelsket i henne. Noe av det jeg elsket mest med henne var at hun ikke hadde mye teknikk, men når hun sang var det bedre enn de fleste andre fordi det var så mye følelse og dynamikk.

Hva kan så fansen forvente på 2022-turnéen?
- Jeg kjenner meg selv gjennom årene, så repertoaret vil endre seg underveis. Akkurat nå gjør vi «Dancing Days»/ «When The Levee Breaks»-medleyen i åpningen av showet, og vanligvis vil vi senere gjøre «No Quarter»/«Babe»-medleyen. Andre kvelder gjør vi «Black Dog».
Jeg vil gjerne gjøre ”Kashmir” fordi den er så genial, men vi vil trenge backingsporet med all stryken. Det er ikke et problem fordi vi allerede bruker et backingspor på de to medleyene, og det fungerer utmerket. Det ville vært fint å gjøre «Stairway», for selv om alle har hørt den til døde, er det fortsatt en så empatisk sang. Jeg tror folk trenger å høre den nå, – på grunn av det vi nettopp har kommet oss gjennom.
Oversettelse fra engelsk: Rune Endal.

img
Foto: Mona Nordøy

Hilsen fra Beth

På oppfordring fra Bluesnews har Beth Hart sendt oss denne hilsenen på epost fra California.

- Jeg husker første gangen jeg kom til Norge. Det var litt på samme måten som da jeg var i Frankrike. Jeg ble fortalt at ”Norge og Frankrike er nesten umulig å lykkes i, så sant du ikke er fra landet. Eller om du er en verdenskjent superstjerne. Så det vil antagelig aldri skje noe der for deg”.
Og jeg tenkte for meg selv at det er jo synd. Men så ble jeg etter hvert spilt en del på radio, vi spilte noen konserter og jeg begynte å virkelig turnere rundt i Norge. Første gangen jeg kom til Oslo likte jeg ikke byen, men første gang jeg kom til Bergen ”flippet” jeg ut. Jeg hadde aldri sett et så vakkert sted noen gang. Inntil da hadde mitt favorittsted å reise til vært Lake Tahoe. I oppveksten hadde jeg vært der med min beste venn og hans familie. Tahoe er virkelig et vakkert sted. Men da jeg kom til Bergen: ”Oh my God!”
Og så kom jeg til Notodden, og jeg reiste til så mange steder over hele Norge. Jeg tenkte ”dette er som et gigantisk Lake Tahoe!” Og folk er så vennlige. Jeg elsker maten. Og opptredene, folk er en nytelse å opptre for.
Men det var naturen i Norge som var så helbredende for meg, og alle i bandet følte det på den samme måten. Det er en helende opplevelse å være der. For du ser hvor utrolig vakkert det er, og at menneskene er klar over det og tar vare på naturen.

Så jeg elsker å komme til Norge. Og hovedårsaken er kanskje naturen og måten folk respekterer den på. Det minner meg litt om historiene jeg har lest om ”native americans”. Før vi nærmest ødela naturen, hvordan de tok vare på den vakre naturen i landet vårt. Vi kom inn og nærmest utslettet dem, og vi tar ikke særlig godt vare på naturen.

img
Beth Hart på klubben Muddy Waters i Oslo
2005 under sitt første besøk i Norge.
(Foto: Merete Eide).

Broren min bor nå i Norge med sin norske samboer og tre gutter. Jeg er så glad på hans vegne. Han bor på et at de vakreste stedene i verden og har det så bra. Norway is awesome.
Lots of love - Beth

adv- kulturfabrikken
adv- Dalaneblues
PAUL BUTTERFIELD
img

PAUL
BUTTERFIELD

- ga Chicagobluesen nytt publikum

Foto: Getty Images, Michael Ochs Archives
Tidlig på 60-tallet hadde engelske musikere fått øynene opp for den auteniske, amerikanske bluesen, noe som utløste den britiske bluesboomen. Samtidig i bluesens hjemland var det et band som skulle få tilsvarende betydning for bluesmusikkens renessanse. Med sin energiske rock- og jazzinspirerte versjon av Chicagobluesen tok Paul Butterfield Blues Band det hvite publikummet med storm og bidro sterkt til å gjøre bluesen til allemannseie utover 60-tallet. Paul Butterfields band bemerket seg også som et av de tidlige raseintegrerte banden e i Statene.
TEKST: RUNE ENDAL

Dessverre fikk munnspilleren og sangeren fra Chicago en altfor kort karriere. Han gikk bort allerede i 1987, bare 44 år gammel, men i løpet av disse årene satte han uslettelige spor i musikkhistorien. Mange omtaler ham som artisten som ga den svarte bluesen til det hvite Amerika. Bandet hadde en kort, men innholdsrik karriere. Paul Butterfield Blues Band var det eneste bandet som spilte på de tre mest omtalte festivalene på 60-tallet, Woodstock i 1969, Monterey International Pop Music Festival i 1967 og Newport Folk Festival i 1965. Bandets opptredener her var nok en medvirkende årsak til at de skulle oppnå stor popularitet på så kort tid.

NEWPORT FOLK FESTIVAL

Paul Butterfield Blues Bands opptreden på Newport Folk Festival i 1965 skulle få en helt spesiell betydning i musikkhistorien. Newport var en festival med hovedvekt på visesang og folkemusikk og hadde introdusert folk-artister som Peter, Paul & Mary, Joan Baez og Bob Dylan. I takt med den fornyede interessen for blues kom snart flere afroamerikanske bluesnavn på programmet. Deltabluesartister som hadde blitt ”glemt” ble nå gjenoppdaget av det konservative folk-miljøet. Men det var akustisk musikk som gjaldt.
For Paul Butterfield Blues Band var dette deres aller første opptreden på en større festival. På en varm sommerdag 23. juli 1965 hadde det store festivalpublikummet foran scena på Rhode Island kost seg i sola med akustiske opptredener av bluesartistene Son House, Memphis Slim og Willie Dixon. Etter disse ble det en pause i programmet mens Paul Butterfield Blues Band koblet opp alle sine mikrofoner, forsterkere og instrumenter. Konferansier for festivalen var den store musikkhistorikeren Alan Lomax, kjent som forkjemper for den akustiske, tradisjonelle musikken. Han ble lettere irritert over forsinkelsen og alt det elektriske utstyret som man ikke var vant til å se på en folk-festival, og han klarte ikke å holde tilbake en noe hånlig introduksjon: - Now you’re going to hear a group of young boys from Chicago with electric instruments. Let’s see if they can play this hardware at all.

Men Lomax’ skepsis ble virkelig gjort til skamme. Historien forteller at bandet leverte en forrykende konsert som nærmest tok pusten fra publikum og skapte enorm jubel. Paul Butterfield Blues Band var det eneste folk snakket om denne festivaldagen. Dette var utvilsomt blues, men ikke den nedpå deltabluesen man var vant til å høre på Newport. Dette var rå, urban, elektrisk blues fra gatene i South Side Chicago.
En annen som var til stede og som også ble imponert over bandets opptreden denne ettermiddagen var Bob Dylan. Han likte Butterfields band så godt at han like godt hyret dem som backingband til konsert sin dagen etter. Historien sier at Dylan ble provosert av Lomax’ nedsettende kommentar fra scena, og at det var en medvirkende årsak til at han valgte å gjøre en elektrisk konsert denne dagen på Newport. Bob Dylans opptredener i 1963 og 1964 hadde gjort ham meget populær for Newport-publikumet, men denne kvelden sendte han sjokkbølger gjennom fanskaren og ble buet ut av sine tilhengere fordi han spilte elektrisk. Dylan hadde forlatt folkemusikken! Denne hendelsen markerte et skifte i Dylans musikalske retning fra folkemusikk til rockemusikk, noe som påvirket videre utviking av både folkemusikken og rockemusikken. Etter denne dagen var heller ikke Newport Folk Festival forbeholdt akustisk musikk.

OPPVEKSTEN

Paul Vaughn Butterfield ble født 17. desember 1942 på sørsiden av Chicago. Faren var advokat og moren kunstner. Det ble spilt mye klassisk musikk hjemme mens han og broren Peter vokste opp, og foreldrene tok dem med på både konserter og andre kulturarrangementer. Paul ble tidlig opptatt av musikk. Mens han gikk på skolen studerte han en periode klassisk fløyte og han var også med i skolens kor. Han var i tillegg et idrettstalent og kunne like gjerne fått en karriere der. Det var da han var i ferd med å få et idrettsstipend på Brown University i Chicago at skjebenen endret kursen for ham. En kneskade satte en stopper for idrettskarrieren. Det var etter dette han virkelig begynte å interessere seg for bluesmusikk. Etter å ha spilt gitar de første tenårene, tok han opp munnspillet og viste seg raskt å ha et stort talent for det.


Pauls bror Peter forteller dette om ham i den biografiske filmen ”Horn from the Heart”:
- Han hørte på plater og besøkte steder, men han brukte også mye tid alene på å spille munnspill. Han spilte utendørs. Det er et sted som heter Point in Hyde Park, Chicago, en odde som stikker ut i Lake Michigan, og jeg kan huske at han spilte der ute i timevis. Han spilte hele tiden. Det var en veldig ensom tilværelse. Det var som om han lette etter en spesiell sound han ønsket å få, og han jobbet bare for å finne den.

Andre familiemedlemmer og venner har også fortalt at han ikke hadde spilt mange måneder før han var en habil munnspiller. Interessen for musikk overgikk etter hvert ambisjonene om utdannelse, og han brukte mer og mer tid på musikken. På universitetet hadde han møtt en som var like interessert som ham selv i blues, Nick Gravenites, som både sang og spilte gitar. De to begynte å spille sammen på studentfester og coffee houses under navnet Nick and Paul.
På universitet møtte han også en annen student som var interessert i blues, Elvin Bishop.

SOUTH SIDE CHICAGO

Paul Butterfield vokste opp i bydelen Hyde Park på sørsiden av Chicago, et område med universitet og et nabolag med en blandet hvit og svart befolkning. På 50- og 60-tallet var dette bydeler der bluesmusikken blomstret på klubbene. Her spilte alle de store, fargede bluesstjernene.
Sammen med andre bluesinteresserte venner begynte Butterfield å vanke på klubbene. Det var tøffe tider på sørsiden av byen på denne tiden, og det var ikke uvanlig at Paul – gjerne sammen med kameratene Elvin Bishop eller Nick Gravenites – var de eneste hvite på blueskonsertene. Nick Gravenites har fortalt at han på denne tiden ofte var bevæpnet med pistol for å føle seg tryggere. Men på grunn av det store engasjementet for musikken gikk det ikke lenge før Butterfield ble tatt inn i varmen blant musikerne på klubbene og ble kjent med navn som Muddy Waters, Little Walter og Howlin’ Wolf. Han begynte snart å bli invitert til å ”sitte inn” med sine store forbilder.

DET FØRSTE BANDET

Selv om sør- og vestsiden av byen var de viktigste områdene for bluesklubber og live-musikk, spredte interessen seg snart til de hvite bydelene nord i byen. Sommeren 1963 fikk Paul Butterfield en forespørsel fra folk-klubben Big John’s i Old Town-distriktet nord i byen om han kunne sette sammen et band og spille på klubben fire kvelder i uken. Paul startet band sammen med gitaristen Elvin Bishop. Den innbringende kontrakten med Big John’s gjorde at de klarte å få med seg byens ”hotteste” blues-rytmeseksjon. Trommeslageren Sam Lay og bassisten Jerome Arnold (Billy Boy Arnolds yngre bror) fra Howlin’ Wolfs band takket begge ja til å bli med. Sam Lay forteller i dokumentaren ”Horn from the Heart” fra 2017 at Paul Butterfield tilbød ham 20 dollar pr kveld. I Howlin’ Wolfs band hadde han bare fått 7!
Denne kvartetten var det originale Paul Butterfield Blues Band, et band som i sin 8-årige historie skulle skifte besetning en rekke ganger.

STJERNE I CHICAGO

Paul Butterfields spektakulære klubbkonserter i byen ble raskt en snakkis i musikkretser og Big John’s ble et samlingssted for alle slags folk. Det raseintegrerte bandets energiske opptredener samlet svarte, hvite, unge og gamle. Nyheten nådde også Paul Rothchild, en sentral plateprodusent i det store selskapet Elektra Records. Rothchild reiste til Chicago for å høre bandet. Han forteller Butterfield at han ønsker å spille inn bandet. De går sammen til en annen klubb for å diskutere detaljene. Der spiller gitaristen Mike Bloomfield med sitt band. Bloomfield gjør et sterkt inntrykk på Rothchild som spør hvorfor han ikke spiller i bandet til Butterfield. Butterfield kan fortelle at han hadde spilt med ham noen ganger og forsøkt å få ham med, men at Bloomfield hadde takket nei. Rothchild klarer å overbevise dem om at Mike Bloomfield er gitaristen for Paul Butterfield Band, og slik blir det.

img
Det ikoniske coverbildet til East-West ble tatt utenfor The Museum of Science and Industry i Chicago. Fra venstre Jerome Arnold, Michael Bloomfield, Mark Naftalin, Paul Butterfield, Billy Davenport og Elvin Bishop. (Foto: William S. Harvey).





img
Paul Butterfield backstage sammen med Muddy Waters i forbindelse med en konsert i Boston sommeren 1971. (Foto: Media Punch Inc / Alamy Stock Photo).
VIETNAMKRIGEN

Men det fantes skjær i sjøen, og Paul Butterfields karriere holdt på å få et avbrudd som kunne ha endret alt. Vietnamkrigen raste på denne tiden og alle vernepliktige kunne forvente seg en innkalling. Det fikk også Paul Butterfield, og det fortelles at han ble fullstendig knust da han mottok den. Skulle drømmen om plateinnspilling gå i vasken? Skulle han, som var så motstander av Vietnamkrigen, få sin karriere ødelagt? Det fantes noen muligheter for fritakelse, men ingen som gjaldt for Butterfield.
Hjelpen skulle komme fra uventet hold. Virginia McEwan het en av bartenderne på klubben Big John’s. Hun var var aktivist og motstander av Vietnamkrigen. Da hun hørte om Butterfields dilemma tilbød hun seg å gifte seg med ham. Et ekteskap kunne nemlig gi fritak fra tjeneste.
Butterfields bror har i ettertid fortalt at de to kun var venner og at de av og til delte skyss til og fra klubben. I november 1965 giftet de seg, og de fikk sønnen Gabriel det påfølgende året. Paul Butterfields Vietnamtur ble det heldigvis aldri noe av.

DEBUTALBUMET

Paul Butterfield Blues Band med Mike Bloomfield som gitarist signerte kontrakt med Elektra Records. Deres første forsøk på å spille inn et album svarte ikke til Rothchilds forventninger til bandet. Han overbeviste derfor Elektra-president Jac Holzman om å spille inn et live-album, og våren 1965 ble Butterfield Blues Band spilt inn på Cafe Au Go Go i New York City. Rothchild ble heller ikke fornøyd med disse opptakene, og det ble gjort klart for et tredje forsøk. Før de fikk startet med opptakene fikk bandet en siste liten-forespørsel om å spille på Newport Folk Festival 1965. Denne opptredenen ble som vi vet en døråpner for bandet og bidro sterkt til å gjøre dem kjent for et publikum utenfor hjembyen Chicago. Bandet tok inn keybordist Mark Naftalin i besetningen og i september 1965 ble den endelige versjonen av bandets debutalbum spilt inn, denne gangen til plateselskapets tilfredsstillelse. Åpningslåten, en nyinnspilt versjon av ”Born in Chicago” skrevet av Nick Gravenites, ble raskt en slags signaturlåt for bandet. Debutalbumet inneholdt tre andre originallåter pluss bluesklassikere som ”Blues With a Feeling”, ”Got My Mojo Working”, ”Shake Your Money Maker”, ”Mystery Train” og ”Last Night”. Det nådde bare 123. plass på Billboardlistene, men utgivelsen skulle vise seg å få langt større betydning i musikkhistorien enn listeplasseringen skulle tilsi. Down Beat Magazine har i ettertid rangert albumet som nummer 11 på lista over ”Top 5o Blues Albums”.

ALBERT GROSSMAN

Det var Paul Rothchild som introduserte Butterfield for Albert Grossman. Grossman var manager for Bob Dylan, Joan Baez og Peter, Paul and Mary, en av grunnleggerne av Newport Folk Festival og en viktig person i bransjen. Grossman tok den unge Butterfield under sine vinger. Det ble starten på et nært og fruktbart forhold mellom de to, der Grossman ble like mye en farsfigur som en manager opp gjennom årene. Med hans gode forbindelser i musikkretser hevet han Paul Butterfield Blues Band opp til større og bedre arenaer og de fikk bedre betalte jobber.

RASEINTEGRERT BAND

Utover 1966 begynte Sam Lay å slite med helseproblemer og jazztrommeslageren Billy Davenport kom inn som erstatter. Mark Naftalin har fortalt i intervju at Davenport som svart mann var bekymret for hva han kunne møte på av problemer i et raseintegrert band på turné rundt om i Statene. Davenport fortalte Butterfield om sine bekymringer, hvorpå Butterfield svarte: - Where you can’t go, we wont go. Denne forsikringen var av stor betydning for Davenport, og det forteller også mye om hvordan Butterfield forholdt seg til bandmedlemmene sine og segregeringen. Han ønsket bare å samle de beste musikerne rundt seg, bakgrunn og hudfarge hadde ingen betydning for ham. Det fortelles at Butterfield var en privat og noe innesluttet mann. Det var derfor ikke lett å komme helt inn på ham eller å bli god venn med ham. Men han sto alltid opp for sine bandkollegaer. Ble det slengt rasistiske bemerkninger fra publikum kunne han tenne på alle pluggene og også bli fysisk.

EAST-WEST

I juli 1966 spilte bandet inn sitt andre album, East-West, som ble gitt ut en måned senere. Nå hadde bandet valgt et litt mer variert repoertoar der Mike Bloomfields dragning mot jazz og andre stilarter kom til uttrykk. I tillegg til et par bluesklassikere inneholder albumet versjoner av Allen Toussaints soul-låt ”Get Out of My Life Woman”, ”Mary Mary” som senere skulle bli en hit for The Monkeys, og Nat Adderleys jazz-instrumental ”Work Song”. Mest oppsiktsvekkende var kanskje den tretten minutter lange jam-baserte, psykedeliske tittellåten som ga klare signaler om en stilendring i bandet. Låten har i ettertid blitt omtalt som en av de første jazzfusion-låtene og ble populær i acid rock-kretser og for rockeband som la vekt på improvisasjoner. I en tid da verden ennå ikke var vant til lange improvisasjonspartier i rockeband satte The Butterfield Blues Band en ny standard. Det fortelles at bandets live-versjoner av ”East-West” gjerne kunne vare bort imot en time! Albumet East-West nådde 65. plass på salgslistene.

MED JOHN MAYALL

I november 1966 spilte Butterfield inn flere låter med John Mayall & the Bluesbreakers, som nylig hadde gjort ferdig albumet A Hard Road. Butterfield og Mayall vekslet på å synge. Fire av låtene ble gitt ut i England på en EP i januar 1967, John Mayalls Bluesbreakers med Paul Butterfield. Blant låtene er Junior Wells ”Little by Little” og Mayalls instrumental ”Eagle Eye”.

Årene 1966 og 1967 var for bandet en nærmest sammenhengende turné på skoler, universiteter, klubber og større konsertlokaler. I San Francisco fikk bandet en spesielt stor tilhengerskare, mye på grunn av den store konsertarrangøren og impressarioen Bill Graham. Han booket dem stadig på det svært populære konsertstedet Fillmore West. Grahams voksende vennskap med Butterfield og Bloomfield skulle også få stor betydning for andre bluesartister. Butterfield og Bloomfield anbefalte Graham å booke sine ”gamle” idoler til San Francisco: Howlin’ Wolf, Muddy Waters, BB King, Little Walter og James Cotton. Dette bidro til at bluesartistene fikk presentert seg for mye bredere publikum.


MIKE BLOOMFIELD SLUTTER

Til tross for stor suksess skulle snart Butterfield Blues Band endre besetning igjen. Bassisten Jerome Arnold og Davenport, som hadde erstattet Sam Lay, forlot bandet. Det gjorde også Bloomfield som sammen med blant andre Buddy Miles og Harvey Brooks startet bandet Electric Flag. Det fortelles at det gikk hardt inn på Butterfield at Mike Bloomfield forlot bandet. De hadde en svært god musikalsk kjemi sammen, men Bloomfield ønsket å gå videre med den eksperimentale og psykedeliske musikkstilen som man hadde hørt starten på i låten ”East-West”.
Elvin Bishop og Mark Naftalin på henholdsvis gitar og keyboard ble med videre. Inn kom bassisten Bugsy Maugh, trommeslageren Phillip Wilson og saksofonistene David Sanborn og Gene Dinwiddie. Det var dette bandet som spilte inn bandets tredje album, The Resurrection of Pigboy Crabshaw, i 1967. Her var musikken mindre jam-orientert og mer i retning av blues igjen med markant blås i lydbildet. På albumet kan vi høre låter som Charles Browns ”Driftin’ Blues ”(med tittelen ”Driftin’ and Driftin’”), Otis Rushs ”Double Trouble” og Junior Parkers ”Driving Wheel”.
The Resurrection of Pigboy Crabshaw ble Butterfields album som nådde høyest på salgslistene, helt til nummer 52 på albumlista. Det var besetningen fra denne plata som opptrådte på den historiske Monterey Pop Festival 17. juni 1967.

DAVID SANBORN

Bandets neste album, In My Own Dream, ble gitt ut i 1968. Her fortsatte bandet å bevege seg bort fra røttene i Chicagobluesen mot en mer jazz- og soul-inspirert stil. Butterfield synger bare på tre av låtene, og bandet bidrar i større grad. Blant annet blir vi – som det var en forsmak av på forrige album – presentert for en ung David Sanborn, saksofonisten som senere skulle gjøre seg så bemerket i jazz-kretser. Han bidrar med flotte soloer på flere av låtene. Bassisten Bugsy Maugh synger lead på to låter og Al Kooper, som hadde startet Blood Sweat & Tears året før, spiller orgel på et par låter. Dette albumet ble det siste Butterfield spilte inn sammen med originalmedlemmene Mark Naftalin og Elvin Bishop, som begge nå startet sine solokarrierer.
In My Own Dream nådde nummer 79 på Billboards albumliste.

MED MUDDY WATERS

I april 1969 deltok Paul Butterfield i en konsert på Chicago’s Auditorium Theatre som ble spilt inn. Her spilte Butterfield med et blues-stjernelag bestående av Muddy Waters i front backet av Otis Spann, Mike Bloomfield, Sam Lay, Donald ”Duck” Dunn og Buddy Miles. Blant låtene som ble innspilt var ”Forty Days and Forty Nights”, ”I’m Ready”, ”Baby, Please Don’t Go” og ”Got My Mojo Working”. Opptakene ble senere gitt ut på albumet Fathers and Sons. Flere kritikere mener at vi på disse opptakene hører noen av Paul Butterfields aller beste prestasjoner.

WOODSTOCK 1969

Butterfield Blues Band ble invitert til å opptre på Woodstock-festivalen 18. august 1969. Bandet fremførte syv låter. Dessverre ble bandets opptredenen utelatt i filmen om Woodstock, men en av låtene, ”Love March”, ble med på albumet Woodstock - Music from the Original Soundtrack and More, utgitt i 1970. I 2009 ble Butterfield Blues Bands opptreden inkludert i den utvidede 40th Anniversary Edition Woodstock-videoen, og to låter dukket opp på boksen Woodstock 40 Years On - Back to Yasgur’s Farm.

img
Paul Butterfield ga i 1997 ut instruksjonsboka ( med lydfiler) ”Blues Harmonica Class”.
KEEP ON MOVING

Albumet Keep On Moving, med bare Butterfield igjen fra den originale lineupen, ble gitt ut i 1969. Det ble produsert av R&B-produsenten, musikeren og låtskriveren Jerry Ragovoy, som angivelig var hentet inn av Elektra for å forsøke å få til en kommersiell suksess. Som erstatter for Elvin Bishop hadde bandet fått med seg gitaristen og multiinstrumentalisten Buzz Feiten.
Albumet ble ikke særlig godt tatt imot av hverken kritikere eller fansen, men det nådde nummer 102 på Billboards albumliste.

LIVE-ALBUM

Et av bandets største høydepunkter er live-albumet som ble gitt ut i 1970. Her hører vi Butterfield med et stort og groovy band som virkelig kan ta pusten fra enhver. Hør bare på munnspillprestasjonene på åpningslåten Everything Going To Be Alright der Butterfield virkelig viser seg fram fra sin beste og mest energiske side. Det svinger hardt med hele åtte toppmusikere i besetningen. Bandet hadde på denne tiden en sterk blåserrekke på fire og har blitt beskrevet som ”big-band Chicago blues with a jazz base ”. Dobbeltalbumet ble spilt inn 21.–22. mars 1970 på The Troubadour i West Hollywood, California.
Etter utgivelsen av et annet soul-inspirert album, Sometimes I Just Feel Like Smilin’ i 1971, ble Paul Butterfield Blues Band oppløst. I 1972 ga Elektra ut et tilbakeblikk på karrieren til bandet, Golden Butter: The Best of the Paul Butterfield Blues Band.

BETTER DAYS

Da Paul Butterfield Blues Band var oppløst fantes det ikke lenger noen kontrakt med Elektra. Butterfield kjøpte sammen med kona Kathy en eiendom i Woodstock, New York, der han etter hvert startet et nytt band, Paul Butterfield’s Better Days, sammen med trommeslager Chris Parker, gitarist Amos Garrett, sanger Geoff Muldaur, pianist Ronnie Barron og bassist Billy Rich. I 1972–1973 spilte bandet inn albumene Paul Butterfield’s Better Days og It All Comes Back.
Albumene reflekterte de forskjellige bandmedlemmenes innflytelse og flere av låtene var roots-inspirerte.
Dette var en god tid for Butterfield på alle måter. Han trivdes på den idylliske, lille gården sammen med kona, sønnen Lee og hester, katter og en hund. De dyrket til og med sine egne grønnsaker på gården. Han spilte i helgene med sitt nye band og var hjemme med familien på ukedagene.
Men heller ikke Better Days-bandet skulle vare lenger enn 2-3 år.

SOLOKARRIERE

Etter at bandet var oppløst startet Butterfield en solokarriere og dukket opp som sidemann i forskjellige musikalske sammenhenger. I 1975 ble han nok en gang med Muddy Waters, denne gangen for å spille inn Muddys aller siste album for Chess Records, The Muddy Waters Woodstock Album. Albumet ble spilt inn i Levon Helms Woodstock-studio med Garth Hudson og medlemmer av Muddy Waters sitt turnéband. I 1976 opptrådte Butterfield på The Bands siste konsert, ”The Last Waltz” på Bill Grahams Winterland i San Francisco, der han akkompagnerte bandet på ”Mystery Train” og spilte med Muddy Waters på ”Mannish Boy”.
Butterfield fortsatte sin solokarriere ved å turnere og gjøre innspillinger. I 1976 ga han ut Put It in Your Ear og i 1981 North South, et mislykket comebackalbum med soul-produsenten Willie Mitchell bak spakene.
Butterfield opprettholdt sin kontakt med de tidligere Band-medlemmene. Han turnerte og gjorde innspillinger med Levon Helm og RCO All Stars i 1977 og turnerte med Rick Danko i 1979. En liveopptreden i 1984 med Danko og Richard Manuel ble spilt inn og utgitt som Live at the Lonestar i 2011.

PROBLEMER

På begynnelsen av 70-tallet hadde sterkere rusmidler gjort sitt inntog i musikkmiljøet, også for Paul Butterfield og hans medmusikanter. Bruk av stoffer som kokain sammen med et høyt alkoholkonsum ble mer og mer utbredt, og Butterfield var ikke noe unntak. Det førte etter hvert til problemer for ham, han ble upålitelig og fikk problemer med å ta seg av familien. Det resulterte i at forholdet til kona Kathy etterhvert ble vanskelig, og i 1976 tok hun med seg sønnen Lee og flyttet vestover. Butterfield forsøkte så godt han kunne å holde kontakt med kona og sønnen, men det krevende livet på veien gjorde det ikke lett for ham å mestre begge deler. For å få litt tid sammen med sønnen ble det gjerne til at Lee overnattet sammen med faren på hoteller underveis på turnéer og var sammen med faren på lydprøver og tidlig kveldstid. I 1980 bodde Paul i huset sitt i Woodstock sammen sin nye kjæreste, Elisabeth. Mens han holdt på å spille inn sin nye plate North South i Memphis får han en kollaps. Han blir diagosiset med peritonitt, en alvorlig og smertefull betennelse forårsaket av en bakteriell infeksjon. Tilstanden blir ytterligere forverret på grunn av hans inntak av alkohol, kokain og heroin i tillegg til usunn diett. Han får behandling for dette gjennom resten av livet og må gjennomgå flere operasjoner. I 1981 selger han eiendommen sin i Woodstock og flytter til New York City. Han spiller fortsatt konserter, men har ingen platekontrakt og lite penger. Discomusikkens inntog hadde ført til tøffe tider for bluesmusikere. Bedre blir det ikke av at Paul fortsetter sitt tunge misbruk av stoff og alkohol. Han bor hos venner. Det lysner litt da han i 1984 får tilbud om å spille inn et nytt album. The Legendary Paul Butterfield Rides Again blir gitt ut i 1986 uten særlig suksess. I 1986 flyttet Paul Butterfield til Los Angeles, ikke langt fra ex-kona Kathy og sønnen Lee. Han har på denne tiden konstante smerter på grunn av sjukdommen han lider av. Han gjør også flere forsøk på å få bukt med sine alkohol- og stoffproblemer. Han fortsetter å gjøre konserter, og som alltid leverer han topp opptredener når han er på scena. 15. april 1987 deltar han på konserten ”B.B. King & Friends” med Eric Clapton, Etta James, Albert King, Stevie Ray Vaughan og flere andre, der han gjør en imponerende innsats. Etter denne konserten reiser han tilbake til New York for å gjøre en liten turné med Rick Danko og bandet. Den siste konserten på turen er i Pittsburgh 25. april 1987. Morgenen etter blir Paul Butterfield funnet bevisstløs på hotellrommet sitt og kjørt bort i ambulanse. Han oppholdt seg noen dager på sykehuset før han kom såpass til hektene at han kunne bli utskrevet. Han dro tilbake til Los Angeles. Den 7. mai ble han funnet død. I sykehusrapporten står det at obduksjonen konkluderte med betydelige mengder av heroin, codein, Librium og alkohol i blodet. Dødsfallet ble betegnet som en overdose-ulykke. I 2006 ble Paul Butterfield innlemmet i Blues Hall of Fame med denne begrunnelsen: - Albumene utgitt av Butterfield Blues Band brakte Chicago Blues til en generasjon av rockefans på 1960-tallet og banet vei for elektriske grupper på slutten av 1960-tallet som Cream. Paul Butterfield Blues Band ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 2015 med disse ordene: - Butterfield Band konverterte countryblues- puristene og vendte Fillmore-generasjonen mot kvalitetene til Muddy Waters, Howlin’ Wolf, Little Walter, Willie Dixon og Elmore James.


Kilder: Horn from the Heart - The Paul Butterfield Story, Classic Rock Magazine, harmonica.com, Wikipedia

img
Coverbilde fra Paul Butterfield Blues Band debutalbum 1966. (Foto: William S. Harvey).
Munnspilleren PAUL BUTTERFIELD
av Richard Gjems
Det er vanskelig å overvurdere Paul Butterfields betydning som stilskaper og forbilde for det store flertall av dagens bluesmunnspillere. I likhet Charlie Musselwhite – en annen jevnaldrende, hvit munnspiller som blandet sjangere og stiluttrykk – klarte Butterfield å utvikle et særegent sound som gjør han umiddelbart gjenkjennbar over et halvt århundre senere. Selv om Butterfield tilbrakte et enormt antall timer med å studere mestere som Little Walter Jacobs (1930 – 1968) og Big Walter Horton (1921 – 1981) live på svette klubber, endte han aldri opp med å slavisk kopiere sine forbilder. Undertegnede tror årsaken til dette er tredelt: For det første klarte ikke Butterfield rent teknisk å kopiere den subtile tungblokkeringsteknikken til den eldre (og ofte hemmelighetsfulle) garde. Dernest hadde Butterfield en bakgrunn som klassisk fløytist, noe som sterkt påvirket både hans tonevalg og uttrykk på munnspillet. For det tredje tror jeg Butterfield hadde et genuint ønske om å skape sitt eget tradisjonsforankrede uttrykk. Det var slik man vant respekt hos afroamerikanske bluesmusikere av den gamle skolen.
SÆREGENHETER

Men hva er det egentlig som gjør Butterfields munnspilling så særegen? Her er det mange momenter som kan utdypes, men siden jeg har begrenset med plass skal jeg koke det hele ned til tre punkter:

TONE

Spiss trutmunntone drapert i en meget intens og gjenkjennbar strupevibrato. At Butterfield ofte i tillegg spilte igjennom en Shure 545 «pistol-mikrofon» rett inn i en Fender Super-forsterker på full guffe, gjorde at han kunne kutte igjennom selv enorme blåserekker og høres på de største stadioner.

FRASERINGER

Med bakgrunn i klassisk fløytespill brukte Butterfield ofte å spille lange, sammenhengende fraser bestående av enkelttoner. Han anvendte få tungebaserte oktav- og warble-effekter sammenlignet med mer tradisjonelle munnspillere fra Chicago som Big og Little Walter. Dertil spilte Butterfield utelukkende et diatonisk Hohner Marine Band-munnspill i vanlig stemming (som han holdt opp-ned – lik eks. Sonny Terry og William Clarke) og ofte i andre posisjon, selv når han spilte i moll. Mange av Butterfields karakteristiske, raske triplettfraseringer har blitt kopiert av senere «bluesmunnspillmodernister» som Mark Ford, Pat Ramsey og Jason Ricci.

TIMING

Butterfield hadde en fjellstø timing som aldri sviktet han, selv ikke når tonaliteten i munnspillinga hans begynte å «halte» litt fra tidlig 1980-tall. Han var en mester til å plassere akkurat den rette fraseringen på det rette stedet i en låt, slik at den ekspressive effekten ble maksimal. Selv når han spilte mer kontemporære låter med utvidet akkordstruktur – og ofte i store orkestre med orgel, blåsere, korister og fandens oldemor – klarte ”Butter” å sette sitt særpreg på det totalt uttrykket. Personlig synes jeg han kommer særlig til sin rett på de mer rockete og funky groovene framfor over mer tradisjonell shuffle-rytmikk.

STOR KATALOG

Butterfield har en stor katalog og alt er verdt å sjekke ut. Rent munnspillmessig anbefaler jeg alle å starte med The Paul Butterfield Blues Band – Live (1970). Monumentalt og hissig!

adv-Spare Bank
adv-Codstock
CREEDENCE
Musikkjenneren Bård Ose, godt kjent både gjennom NRK og bokutgivelser, anbefaler plater fra band og artister innen sjangeren Classic Rock.

Av Bård Ose
Bård Ose (født 1960) har jobbet med musikk siden 1979, først som ekspeditør syv år i plateforretning, deretter 12 år som musikkjournalist i Bergensavisen/A-pressen. Har siden 1998 jobbet i NRK i programmer som «PILS», «Radio Rock», «Ren 60», «Gammelnorsk» og «Alle tiders blinkskudd ». Skrevet ti bøker siden 1993. Skrivende medredaktør for «Norsk pop- og rock-leksikon».
Prosjektleder for CD-samlinger med Ivar Medaas, 3 Busserulls, Arne Bendiksen, Jonas Fjeld m.fl. Tildelt NOPAs mediepris 1998.

img
Creedence Clearwater Revival. (Foto: Pictorial Press Ltd / Alamy Stock Photo).

CREEDENCE

Creedence Clearwater Revival var det mest populære og sannsynligvis beste amerikanske rockebandet i årene 1969-71. Og det til tross for at de gikk mot strømmen i en tid da det var vanlig å konsentrere seg om flertematiske komposisjoner som strakk seg over hele LP-sider. Creedence behandlet i stedet hvert kutt som en potensiell single.

Bandets leder, John Fogerty, var velsignet med en sjelden kraftig sangstemme, en egenartet gitarstil, og evnen til å skrive fengende kvalitetsmusikk med gode tekster. Publikum kunne synge med på hver av sangene han laget, men det var samtidig noe mer bak de tilsynelatende enkle låtene: Et brennende samfunnsengasjement. John Fogerty hadde meningers mot, og mange av tekstene hans berørte sosialpolitiske spørsmål som fremdeles er brennaktuelle.

Mange har forsøkt å henge merkelappen «enkel» på gruppens musikk. Da har man ikke forstått det som er det mest vesentlige med Creedence Clearwater Revival: Suverenitet innenfor sitt eget felt. Det tilsynelatende enkle ved gruppen er noe som svært mange bagatelliserer, men som er avgjørende hvorvidt et band klarer å skape seg en umiskjennelig stil eller ei: Samspill gjennom følelser. Dette samspillet preget hvert av de seks studioalbumene som det originale bandet laget.


TOPP 6

CREEDENCE CLEARWATER REVIVAL (1968)

En rå og upolert debut, der menyen var like deler coverlåter («I put a Spell On You» fra Screamin’ Jay Hawkins, «Suzie Q» fra Dale Hawkins og «Ninety-Nine and a Half» fra Wilson Pickett), og eget materiale. «Porterville» var John Fogertys første komposisjon med en sosialpolitisk tekst, om hans egne erfaringer fra militærtjenesten. Den beste låten var det imidlertid storebror Tom som laget: «Walk On The Water» handlet om et skremmende møte med en mann som gikk på vannet.



BAYOU COUNTRY (1969)

John Fogerty slår til for fullt – som komponist, vokalist, gitarist, arrangør og produsent. Med dette albumet var det ingen tvil om hvem som var sjefen, noe som skulle vise seg å bli skjebnesvangert på sikt, fordi han ble dominerende og diktatorisk. «Proud Mary» er selvsagt det mest kjente kuttet, men det er «Born On The Bayou» som helt suverent viser hva Creedence sto for musikalsk. Og den åtte minutter lange «Keep On Chooglin’» (som har én akkord!) får fremdeles blodtrykket til å stige.



GREEN RIVER (1969)

Arven fra Sun Records, utgitt samme måned som Woodstock-festivalen ble arrangert. Fire av de ni låtene gikk også inn på single-listene: «Bad Moon Rising» (skrevet natten etter at Richard Nixon ble valgt til president), «Lodi», «Green River» og «Commotion». De øvrige fem kuttene var like gode. På «Wrote a Song For Everyone» tok Fogerty opp moralske spørsmål om rasisme og sidevalg i en krigssituasjon, og reflekterte over det meningsløse ved å tjenestegjøre i hæren når han heller ville skrive sanger.



WILLY AND THE POOR BOYS (1969)

Willy og fattigguttene starter band, de opptrer på gata («Poor Boy Shuffle») og synger om seg selv («Down on the Corner»). De fremfører gamle folkeviser de er vokst opp med (to sanger av Leadbelly, «Cotton Fields» og «The Midnight Special») og egne sanger som er preget av samfunnsengasjement, men med et glimt i øyet. «Fortunate Son» er en av de viktigste sangene som er skrevet – det er Fogertys nådeløse kritikk av de som er født med sølvskje i munnen og sender andre til å dø i krig, mens de selv forblir blinde patrioter.



COSMO’S FACTORY (1970)

Bedre rock ‘n’ roll-plate enn dette skal du lete lenge etter. Hele seks hits – «Travelin’ Band», «Who’ll Stop The Rain» (om regnet på Woodstock), «Up Around The Bend», «Run Through The Jungle» (om frykten i Vietnam-jungelen), «Lookin’ Out My Back Door» og den dryppende soul-balladen «Long As I Can See The Light». Fire coverlåter er hyllester til Bo Diddley, Roy Orbison, Marvin Gaye og Elvis Presley – store forbilder for bandet. Albumets tittel var navnet på gruppens øvingslokale, oppkalt etter trommeslager Doug Clifford hvis kallenavn var Cosmo.



PENDULUM (1970)

En utskjelt og misforstått plate. Låtmaterialet var svakere enn på de tre foregående LP-ene – det skulle bare mangle! – men lydkvaliteten og den instrumentale innsatsen var bedre enn på noen annen Creedence- LP. John Fogerty spilte like mye saksofon og orgel som gitar, noe som skapte større musikalsk variasjon, og Doug Clifford overbeviste som stødig trommeslager. Og hvem kan disse en LP som inneholder fenomenale låter som «Have You Ever Seen The Rain» (om bandets situasjon), «(Wish I Could) Hideaway», «Molina» og «Hey Tonight»?


FUN FACTS

Da Creedence Clearwater Revival entret scenen på Woodstock møtte de et hav av sovende mennesker. Langt der ute i mørket så de en enslig person som viftet med lighter. Bak seg hørte John Fogerty en stemme si «Vi er med deg, John». Fogerty snudde seg mot bassist Stu Cook og sa «OK, gutter, vi spiller for han der ute!»

John Fogerty ga ut sitt første soloalbum under pseudonymet Blue Ridge Rangers. På omslaget var det avbildet silhuetter av fem medlemmer – alle var John Fogerty. Han var nemlig bandets eneste medlem, der han spilte alle instrumentene og sang alle stemmene. Og samtlige av de 12 sangene var kjente country-låter som Fogerty hadde blant sine favoritter – ingen egne komposisjoner!

Forløperen til Creedence var The Golliwogs (dukkemennene), der medlemmene ble utstyrt med makne klær og hver sin parykk med lyse krøller. Under dette pinlige navnet (og imaget!) laget gruppen seks singler i årene 1964-66. Storebror Tom Fogerty sang på halvparten av dem, men oppdaget fort at lillebror John var en bedre vokalist. Bandet skiftet navn til Creedence Clearwater Revival julen 1967.


SAMLEPLATER

Det finnes altfor mange samle-plater med Creedence Clearwater Revival, og grunnen er at gruppens gamle plateselskap Fantasy Records skjønner hvor salgbar katalogen er. Den aller beste samlingen er fremdeles den tredje som kom på markedet – «Chronicle» fra 1976. Her er gruppens 19 hit-singler i rekkefølge, pluss «I Heard It Through The Grapevine». En helt uslåelig samling, men hvis du vil ha mer er det bare å supplere med «Chronicle Volume Two» som har mange av de øvrige høydepunktene fra albumene.
Enhver person med et hjerte for ekte, god rock ‘n’ roll bør imidlertid vurdere å investere i gruppens samlede verker. Det letteste kjøpet er CD-boksen fra 2001 som bare bærer navnet «Creedence Clearwater Revival». På seks CD-er får du rubbel og bit; sju studioalbum (inkludert den ujevne «Mardi Gras» som ble laget etter at Tom Fogerty forlot bandet), to live-plater («The Concert» og den heller overflødige «Live In Europe» med trio-utgaven av bandet), og alle singlene som ble utgitt av bandet som The Blue Velvets og The Golliwogs. Boksen er også utstyrt med en 80-siders bok i CD-format.

KONSERTPLATER

Det finnes to fenomenale konser-topptak med den originale kvartetten Creedence Clearwater Revival. Det beste av disse ble gjort i Oakland 31. januar 1970 og utgitt høsten 1980 under den misvisende tittelen «The Royal Albert Hall Concert». Noen – visstnok John Fogerty – hadde byttet om på båndspoler i arkivet til Fantasy Records, og da feilen ble oppdaget ble albumet sendt ut på nytt med den mer anonyme tittelen «The Concert». Uansett – dette er et band i sitt livs form, med et repertoar som kunne få den største tviler til å bli lidenskapelig tilhenger. Bare åpningskuttet «Born On The Bayou» er nok til å gi deg gåsehud herfra til himmelen. Gåsehud får du også av «Live At Woodstock», tatt opp natt til 17. august 1969 mens halvparten av de tilstedeværende sov ut rusen. Resten jublet uhemmet over et band som på det tidspunktet solgte flere plater enn alle de andre artistene på festivalen til sammen. Repertoaret inneholder ikke like mange hits som «The Concert», men flere soul-låter i form av «I Put A Spell On You», «Suzie Q» og «Ninety-Nine And A Half». Det beste rockebandet som opptrådte på Woodstock? Sannsynligvis.

Tom's Americana
img
TOM SKJEKLESÆTHER har vært en av landets fremste musikkjournalister i flere tiår. Han har tidligere blant annet skrevet for Beat, Puls og VG. I dag er han fast skribent for Klassekampen.

Jeg vil gjerne noteres for følgende synspunkt: Innspilt musikk bør forefinnes på et fysisk format, enten på CD eller vinyl. Til nød, kassett. Strømming? I beste fall en pimpa opp transistor-radio med dårlige batterier og null reell cover-kunst. Av den grunn legger jeg ukentlig turen til kulturbutikken «Rämjes» i svenske Strömstad. Der plukker jeg opp ukas CD- og vinylbestillinger, og har en hyggelig prat med innehaver og essensiell kulturarbeider, Jan Rusth.

Slik jeg hadde med Jans mor på 1970-tallet, som da drev platebutikken. Jeg syklet til og med fra Halden til Strömstad ved et par anledninger for å kjøpe plater som ikke enda var å oppdrive i Halden, en av dem var The Allman Brothers Bands «Brothers and Sisters» (1973).

En fredag i midten av mars kjørte vi hjemover fra den ukentlige plateekspedisjonen, langs E6 opp mot Svinesund, i et strekk av motorveien som alltid minner meg om California. Denne ettermiddagen falt er tett vårregn, sånt regn som er greit fordi det tross alt går mot lysere tider. På bilstereoen, åpningsangen på en av vårens mest spektakulære og interessante nye utgivelser, svenske Jesper Lindells Twillights. Sangen heter, selvsagt, «Westcoast rain».



Lindell besitter en bemerkelsesverdig stemme, er en premium countrysoul-vokalist, en flott miks av en ung Van Morrison og The Bands Richard Manuel og Rick Danko. Tittelkuttet på plata, «Twilight», er opprinnelig å finne som bonuskutt i to forskjellige versjoner på 2001-reutgivelsene av The Bands to siste album.
Lindell har, med historisk signifikant presisjon, fått med seg Levon Helms datter, Amy Helm, i en duettversjon. Alene verdt inngangsbilletten til denne plata. Resten av sangene på plata er skrevet av Lindell, et par sammen med to av musikerne i bandet. «Dance» dukker opp med gjestevokal av det som muligens er Frankrikes eneste americana-artist, Theo Lawrence. Et annet outstanding spor på plata er «Christmas card» der Klara Söderberg fra internasjonale First Aid Kit bidrar med harmonier.
Memo til sommerens festivalarrangører; I markedet for håndspilt rock/ soul/ country? Da er det åpent hull på plakaten din om ikke Jesper Lindell står der.



Apropos sterk vokal, lead, såvel som harmoni. Endelig er albumet Byrdie´s Dream ute. Kreditert Rune Walle og Gunn Alstadhaug.

Rune Walle er selvfølgelig musikeren som Wallehallen (tidligere Grieghallen) i Bergen er oppkalt etter. Gitaristen med rockhistorisk fartstid fra Oriental Sunshine, Hole in the Wall, Saft, Flying Norwegians og amerikanske Ozark Mountain Daredevils.
Walle og Allstadhaug skaper vokale katedraler som fører tankene til det ypperste av west-coast 70s rock, les Poco, Pure Prairie League og Firefall.
Hvor høye fjell er det rundt Bergen? Allstadhaug må være en av landets best bevarte vokalhemmeligheter. For ugjendrivelig bevis, hør på knallsterke «Hold your Horses».
Walles og Allstadhaugs stemmer finner hverandre som en mer mollstemt versjon av Gram og Emmylou, i originalsanger skrevet for det meste av paret.
Avsluttende «Big Lonely», båret på en formidabel bariton-gitar, har vokalharmonier som bretter seg ut som et landskap filmet av Wim Wenders. I sannhet, «Jeg tog min nystemte Gitar i Hænde». En storslagen og høyst betimelig norsk americana-plate som fortjener det aller største publikumet.



Molly Tuttle (29) er fra Santa Clara County i California og var i 2017 den første kvinnen til å bli valgt til «Årets gitarist» av International Bluegrass Music Association noensinne. Tuttle soloalbumdebuterte i 2019 med When you´re ready og gudene skal vite at hun er klar. Nå. Med sitt tredje album, Crooked Tree, ute på prestisje-labelen Nonesuch, under Warner. Her fremstår Molly Tuttle som den nye generasjonens Alison Krauss, med både gitarspilling og vokal på overlegent nivå. Albumet er produsert av Union Station dobro-mester Jerry Douglas & Molly, og inneholder duetter med Margo Price, Billy Strings, Old Crow Medicine Show, Sierra Hull, Dan Tyminski (Union Station) og Gillian Welch.

Når dette leses er de nye platene til Trond Svendsen & Tuxedo, Don´t trust the Moon, og Jonas Brekke, Tomorrow´s Avenue ute. Begge to er elite-divisjon norsk americana som vi kommer tilbake til.


Toms spillebord akkurat nå

Tommy Tokyo - The Remaining Days of Life (Så trist, så trist)
Diverse artister: Highway Butterfly: The Songs of Neal Casal (Over 40 americana ess-tolkninger) Lady Blackbird - Black Acid Soul (Nina Simone møter Marianne Faithfull)
Erin Rae - Lighten up (Jonathan Wilson-produksjon)
Dean Owens - Sinner´s Shrine (skotsk sanger/ låtskriver sammen med Arizonas Calexico) Sammi Smith - Looks like Stormy Weather 1969-1975 (overlegen antologi, 24 kutt, inkludert den beste versjonen av «Help me make it through the Night» ever).

Innkommende:
Old Crow Medicine Show - Paint this Town, Paul Cauthen- Country coming down, Joshua Hedley - Neon Blue, Willie Nelson - A Beautiful Time, Bonnie Raitt - Just like that…, Div. artister - Kerrville 50th (Folkfestivalen i Texas feirer).
adv-Mainstreet Lillehammer
Fjording - ny norsk Americanapris

Fjording

- ny norsk Americanapris

Den første Fjordingen red inn i Halden den første helga i april 2022. Da den svenske soulrock-sangeren Jesper Lindell og Fjording-vinner Johan Berggren natt til søndag 3. april sammen avsluttet den første utgaven av den kombinerte Fjording-prisutdelingen og showcase-festivalen med en episk tolkning av The Bands evig-grønne «The Weight», var det et emosjonelt høydepunkt for arrangements-innsats-troppen fra Norsk Americana Forum.
TEKST: KARI MEYER • FOTO: RAYMOND MOSKEN

Planen var nemlig at både Lindell og Berggren skulle ha vært med på å gjøre nettopp «The Weight» under prisutdelingen i Brygga kultursal tidligere samme kveld. Men en aldri så liten kommunikasjonssvikt førte til at begge de to artistene ble sittende i salen da The Salmon Smokers fremførte sangen, der amerikanske Robert Moses steppet inn på kortest mulig varsel som en av sangerne. Uansett, Jesper Lindell og Johan Berggren løftet The Band-showstopperen til himmels i Haldens nye konsertrom, Aladdin Scene. Med dette samarbeidet på tvers av grensen, og med denne for americana-sjangeren helt essensielle sangen, serverte Lindell og Berggren et musikalsk høydepunkt som vi kommer til huske, og som kommer til å være et referanse-punkt i årene som kommer. Det ble rett og slett lagt en kunstnerisk grunnsten for Fjording.
Da hadde hele sytten forskjellige artister spilt showcaser på scenene Vannvogna, Siste Reis og Aladdin Scene gjennom to intense kvelder. Johan Berggren hadde også rukket å kvittere for sin «Årets nykommer»-pris med å spille under selve prisutdelingen, sammen med vinner av «Årets album», Olav Larsen, «Årets musiker/ produsent», Freddy Holm og «Årets ærespris», Ottar Big Hand Johansen.

img
Øverst: Jesper Lindell og Johan Berggren. Under: Ottar ”Big Hand” Johansen mottok ”Årets ærespris”.

img
Even Martinsen
img
Olav Larsen mottok prisen for årets album.
De sytten showcasene under festivalen viste et enormt musikalsk spenn, en flott demonstrasjon av den såkalte «big tent»-idéen som americana-musikken bygger på. Dette er musikken som ikke opererer med grenser, som ikke diskuterer nevneverdig mye hva som er innenfor og hva som er utenfor. Der det er plass til alle typer stemmer, alle typer ensembler og den ensomme stemmen, til alle lydnivåer fra det tvers igjennom akustiske til det høyspent elektriske. Alt «bare» bundet sammen av Den gode sangen. Den som kan komme ut av det store intet, eller fra veldig spesifik inspirasjon, fra uungåelig musikalsk påvirkning eller fra et ustoppelig ønske om å fortelle en enestående historie eller for bare å fargelegge en spesiell stemning, en feeling. (When in doubt, add pedal steel guitar!)

Norsk Americana Forum er spesielt stolte av at vi denne helga kunne presentere noen helt nye, unge stemmer; Vilde Bye fra Tromsø, Trym Hagalia fra Notodden og Sigvard Ødegaard fra Halden.
Forumet er helt sikre på at vi kommer til høre veldig mye mere fra dem alle tre i tida som kommer.
Vi nevner alle artistene som fant veien til Halden for denne første samlingen av americana-artister etter to år med pandemi:
Krissy Mary (Kristine Marie Aasvang), Even Martinsen Band, Embla & The Karidotters, Ingvild Flottorp, Ole Kirkeng, Rossman, Jack Stillwater, Benny Lee and Michael Barrett Donovan, Rebekka Lundstrøm, Trym Hagalia, Jeffrey Wassermanns Jeffrey´s Reverie, Jonas Brekke band, Vilde Bye, Johan Berggren & Trøgstad Musikkompani, Jesper Lindell band, Olav Larsen, Ottar Big Hand Johansen, og på hjemmebane; Hege Brynildsen, Omar Østli, Sigvard Ødegaard, prisshow-husbandet The Salmon Smokers med Norsk Americana Forums egen mann, Tore Blesterud fra Pedal Steel Tjenesten (PST) som gjest og Show-MC, Onkel Tukas Håkon Ohlgren.

Tilbakemeldingene fra artister og publikum etter Fjording har vært entydig positive. Spesielt flott har det vært å høre fra artistene at det å treffe hverandre på denne måten som denne helga inbød til – å lytte til hverandre og å mingle – var spesielt godt i kjølvannet av de siste to årenes nedstengninger. Det understreker for oss som er engasjert i Norsk Americana Forum at det er et velbegrunnet behov for å fortsette å bygge felleskap for americana-musikken.
img
Embla & The Karidotters
img
Ole Kirkeng

img
Husbandet The Salmon Smokers. (Foto: Kari Meyer).

Americanaprisvinnere 2022

Årets nykommer: Johan Berggren
Årets låt: «Hey There» med Darling West
Årets musiker/produsent: Freddy Holm
Årets album: Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars med albumet
«Stream of consciousness»
Årets utenlandske Americana-album: Bob Dylan med albumet
«Rough and Rowdy ways»
Årets ærespris: Ottar «Big Hand» Johansen

Juryen Anne Campbell Weimoth, Bjørn Hammershaug, Egon Holstad, Erik Valebrokk, Geir Emanuelsen, Geir Flatøe, Johnny Andreassen, Jon Vidar Bergan, Per Ole Hagen, Rune Letrud og Rune Torsteinsen.

Ny CD med Sven Zetterberg

Ny CD med Sven Zetterberg

Den 28. mars ville Sven Zetterberg ha fyllt 70 år. Den samme dagen ble albumet Rain On sluppet, et nytt album med låter som aldri tidligere har vært gitt ut. Sven var helt til sin død i 2016 det store navnet i skandinavisk blues. Han var høyt verdsatt i alle de nordiske landene, og hadde et navn også i bluesens hjemland og ellers ute i verden.

img
Foto: Pelle Piano

I 1999 jobbet Sven med et album i Pama Studios i Kristianopel, men materialet som ble spilt inn ble aldri gitt ut. Produsenten Katri Oksanen har nylig letet opp igjen disse innspillingene, og i mars ble de gitt ut på albumet som har fått tittelen ”Rain On - The Lost Session”.

Sven Zetterberg ga ut nærmere tjue album med sine mange forskjellige musikalske konstellasjoner i løpet av sin 40 år lange karriere. Han var i tillegg gjest på en rekke utgivelser med andre artister. Han første soloalbum, ”Blues From Within”, ble spilt inn i Pama Studios i 1998. Året etter var han alså tilbake til det sammen studioet og gjorde opptakene som nå har blitt gitt ut. På innspillingene hadde han med seg Matti Ollikainen på piano, Calle Engström på gitar, Mikael Fahleryd på bass og Bosse Skoglund på trommer.
Albumet inneholder seks originaler fra Sven Zetterberg pluss coverversjoner av Grandma’s Hands (Bill Withers), Good Things Don’t Happen Every Day (Jimmy McGriff/Junior Parker), That’s All I Need (Samuel Maghett), You Oughta Be Ashamed (Andrew Brown) og You Know My Love (Willie Dixon).

Produsenten Katri Oksanen sier dette om det nye albumet:
- Svens sang har hovedrollen på albumet Rain On – jeg valgte spesielt å ta med låter der stemmen hans løftes fram. Sven er fortsatt veldig savnet i det nordiske bluesmiljøet, derfor føles det veldi spesielt å nå kunne gi ut denne platen der vi får høre Svens fantastiske tolkninger. På albumet finns både Svens egne låter og noen utmerkede bluesklassikere. En fin detalj er at jeg fikk med Kim Wilson på platen. Han spilte inn munnspill på to av låtene for å gjøre dem komplette, forteller produsenten Katri Oksanen.

Sven Zetterberg døde 21. desember 2016, bare noen få dager etter at han hadde avsluttet en juleturné dette året med 17 konserter rundt om i Sverige. Singelen ”Rain On Tears” kan høres på Spotify, og CD kan bestilles på adressen https://pamaproaudio.com/zetterberg.
(Tekst: Rune Endal).

KONSERTER
PÅ HERR NILSEN


Fre 22. april kl. 21:00

UNDERTAKERS CIRCUS

Fre 29. april kl. 21:00

LEDFOOT

Søn 1. mai kl. 15:00

1. maikonsert m/ appell og opera
BJØLSEN VALSEMØLLE

Fre 6. mai kl. 21:00

SOUNDFARM

Fre 13. mai kl. 17:15

Bluescruise med Christian Radich
MALVINA BAND

Fre 13. mai kl. 21:00

FRED & THE FAB FOUR

Fre 20. mai kl. 21:00

BJØRN BERGE ELECTRIC BAND

Fre 27. mai kl. 21:00

ORBO

Fre 3. juni kl. 21:00

THE LOWDOWN SAINTS

Fre 10. juni kl. 21:00

THOMAS GABRIEL

Billetter på TicketCo
ostkantenbluesklubb.no

adv-Trandalblues
Grainne Duffy
img

Grainne Duffy

- populær på norske scener
Etter at koronarestriksjonene har blitt lettet på har konsertvirksomheten så smått begynt å ta seg opp igjen. Vi har til og med fått besøk av utenlandske artister igjen. Irske Grainne Duffy Band har vært i Norge mange ganger, og har en skare med fans her. I høst spilte de på Blues In Hell, og i mars var de tilbake og gjorde konserter i Oslo og Lillestrøm. Både publikum og bandet var glade for gjensynet.
TEKST: NINA HANSSEN • FOTO: PER OLE HAGEN

På vei til Norge var bandet også innom Danmark. - Vi har ikke spilt så mye i Danmark tidligere, bare noen få show, men det var veldig bra respons der, forteller Grainne (som uttales Grånja, og som er den irske varianten av det engelske navnet Grace). – Vi traff flotte folk der, det var veldig hyggelig. Og ikke minst var det herlig å være tilbake på veien igjen, for å være ærlig. Da pandemien startet, var timingen god for familien Duffy/Sherry. De informerte vil vite at Grainne er gift med gitaristen i bandet, Paul Sherry. De ventet sitt andre barn, lille Millie May, som ble født i september i 2020. De gjorde også ferdig albumet Voodoo Blues, som ble utgitt høsten 2020. Så alt i alt var starten på pandemien positivt for familien. - Ja, det var helt topp, vi fikk mye kvalitetstid hjemme med barna, Bobby som snart er fire år og Millie som nå er 1 ½ år. Det er tid som vi aldri vil få igjen, så vi fikk mye ut av vår lockdown. Det var ingen press om at vi burde reise hit eller dit, og det var ingenting å gjøre, sånn var det bare. Ingen andre der ute gjorde noe heller, så det var jo ikke sånn at vi gikk glipp av noe. Vi har en låve der vi har studio i den ene delen. Vi hadde bestemt oss for å bygge om resten av låven til å bli vårt hjem, så vi kunne bruke tid på det prosjektet også. Så både Paul og jeg laget album, vi bygde oss et hjem og nøt familielivet. Det ble faktisk en svært positiv og produktiv periode for oss. Vi gikk turer i nabolaget, koste oss, og i den første nedstegningen hadde vi også nydelig vær, helt utypisk for Irland. Vi kunne sitte i hagen og sole oss, det var helt utrolig. Men etter den andre lockdown-perioden var vi skikkelig lei, som alle andre. Vi ville bare ut! Det Grainne elsker mest av alt, er å spille live. - Å være på scenen, å spille for et publikum, det er det jeg elsker å gjøre. Vi føler oss så revitalisert når vi har vært ute og spilt!

Støtteordninger

Grainne forteller at de også i Irland har hatt støtteordninger for musikere som ikke har kunnet turnere. Blant annet ga regjeringen i Irland stipend til musikere for at de skulle spille inn plater. De ønsket ikke at artistene skulle slutte å lage musikk og slutte å lage plater. Man måtte bevise at pengene faktisk ble brukt på innspillinger, man måtte vise kvitteringer for studioleie og hyre av musikere, og man måtte laste opp musikken som var spilt inn på Irish Music Rights sin nettside. Resultatet har vært at mange musikere har turt å eksperimentere mer, samt å samarbeide med folk de ikke har jobbet med før. Ordningen har holdt musikkindustrien i live.

- Vi irer er ikke alltid så glad i å følge regler, ler Grainne, - men denne gangen gjorde vi det! Mange musikere jeg kjenner har kommet opp med mye god og spennende musikk, så dette prosjektet har vært en suksess.

Voodoo Blues

Det forrige albumet til Grainne Duffy Band, Voodoo Blues, ble gitt ut høsten 2020. Da det skulle slippes trodde alle at nå skulle samfunnet åpnes igjen, nå var man ferdig med korona og nedstengning. Men sånn gikk det jo ikke.
- Platen ble sluppet mellom den første og andre lockdown i Irland, så timingen var ikke helt god, forteller Grainne. – Men jeg hadde så lyst til å gi det ut, jeg hadde ventet på at alt skulle åpne igjen. Det er et album jeg var veldig fornøyd med, jeg var stolt over å gi det ut. Jeg synes jeg klarte å fange essensen av det jeg ville uttrykke veldig bra på Voodoo Blues, og albumet har en god energi. For meg er albumet enda ”det nye albumet”, for jeg har ikke fått sjansen til å turnere med det. Men endelig fikk jeg sjansen til å spille dette live, og det føltes godt!

Å være på scenen, å spille for et publikum, det er det jeg elsker å gjøre. Vi føler oss så revitalisert når vi har vært ute og spilt!

img
Paul Cherry og Grainne Duffy på Blues in Hell. (Foto: Per Ole Hagen).
Doktorgrad

Grainne holder på med en doktorgrad i musikk, der hun skriver om kvinnene i den tidlige bluesen. Hun ser på hvordan kvinner har formet bluesmusikken, hvilken innvirkning de har hatt på bluesen, hvordan de brukte bluesmusikken til å fremme sitt syn på ting, og hvordan det har innvirket på hvordan vi hører på bluesmusikk i dag.
Mens hun skrev på oppgaven, spilte hun mye gammel blues i bakgrunnen, artister som Bessie Smith, Victoria Spivey og Rosetta Tharpe. Disse damene inspirerte Grainne veldig. Deres blues synes enda mørkere, dypere og tyngre enn bluesen som de mannlige artister sang den gang. Hun lyttet til hva disse kvinnene virkelig sang om.
- Mange av tekstene er ganske mørke og mystiske, sier Grainne. – Det er aspekter av det mørke og okkulte i blues. De var sterke kvinner, og de uttrykte gjerne sin mening. Ved å være kvinnelige bluesartister var de allerede utskudd i samfunnet. Om en mann ble sett ned på for å være en bluessyngende rebell, så var dette stigmaet enda verre for kvinner. Å synge blues må ha vært noe de virkelig brant for, for en svart, kvinnelig bluesartist var et sosialt utskudd, de ble fordømt. Så de må ha vært sterke og tøffe, som på tross av dette ville synge blues. Og de sang gjerne om sitt vanskelige liv, om voldelige forhold, egen seksualitet, diskriminering de opplevde. Et eksempel på dette, er teksten på Memphis Minnie sin låt, Me and My Chauffeur Blues. Alle disse referansene interesserte meg. Å være svart kvinne på den tiden var hardt, man ble diskriminert både som svart og som kvinne. Så dette var noe jeg hadde i bakhodet da jeg skrev albumet, det inspirerte meg på Voodoo Blues.
Grainne håper å få ferdig sin avhandling til sommeren.
- Dette er et tema jeg er lidenskapelig opptatt av, og jeg tenkte også at dette kunne hjelpe meg som artist, når jeg spiller, skriver låter og gjør konserter.

Neste album

Grainne har også fått tid til å begynne å jobbe med sitt neste album. En singel er klar og skal slippes i slutten av mars. Flere låter er også ferdige, så tiden i lockdown har blitt brukt godt. Bandet skal tilbake i studio, og Grainne gleder seg til utfordringene. Albumet har ikke fått tittel enda.
- Jeg må finne ut i hvilken retning jeg vil at denne platen skal gå. Jeg vil at platen skal gå i en ny retning, pushe fremover. Jeg jobber enda med låter og tittel, forteller Grainne.

Paul Sherry solo

Det er ikke bare Grainne som har jobbet hardt under pandemien.
Paul Sherry, gitaristen i bandet og ektemannen til Grainne, har også benyttet nedstegningen til å lage plate. Hans solo-album med tittelen Let It Flow ble sluppet i november i 2021. På denne skiva presenterer Paul ti egenskrevne låter. Halve albumet er en elektrisk reise, den andre halvparten er akustisk.
Under lockdown bestemte han seg for å spille inn dette albumet, og det er virkelig en nydelig plate. Som en reise gjennom livet, en meditasjon over hvordan du gjør denne livsreisen din.
- Albumet overrasket meg, jeg forventet beinhard bluesrock, og det er overhodet ikke det, kommenterer Bluesnews. - Akkurat, ler Grainne. – Og det er det som jeg liker så godt med albumet hans. Det er overraskende. Det viser veldig godt begge sider av hans personlighet og gitarspilling.

Publikumssvikt

Her i Norge har vi sett at etter pandemien har det vært vanskeligere å få publikum tilbake på konserter og show. De har blitt vant til å sitte hjemme med Netflix. Opplever dere dette i Irland? undrer Bluesnews.
- Det har tatt litt tid å få folk ut igjen her også. Og med de økende prisene på alt mulig, kan det bli vanskelig å komme tilbake til sånn det var før. Jeg tror spesielt de store stadion-konsertene kan komme til å slite, det har blitt så dyrt nå, altfor dyrt for mange i Irland. I tillegg havner man kanskje langt bak og kan knapt skimte artistene på scenen. Jeg tror folk heller vil gå på mer lokale og mindre konserter. Alle våre konserter på mellomstore steder her i Irland har solgt ut, det er vi glad for. Jeg tror mange innså at det er musikk og kunst som er det som holder oss gående, som gjør livet verdt å leve, når de måtte klare seg uten under lockdown.

Med ORBO

I slutten av mai kommer Grainne Duffy tilbake til Norge igjen. Sammen med ORBO (Ole Reinert Berg-Olsen) skal hun spille i Bergen og Odda. De to har jobbet sammen tidligere, og de spilte inn låten Smoke & Mirrors sammen for noen år siden. Låten ble tittellåten til ORBO sitt album fra 2020. Andre spillejobber rundt i Europa dukker også opp, og Grainne er glad for å få muligheten til å spille live igjen og er glad for at publikum ikke har glemt dem. Bandet planlegger også å komme tilbake til Norge for en lengre turné. - Dette er egentlig hemmelig enda, men vi har blitt booket til Glastonbury i år, det er stas, røper Grainne.
Og Glastonbury er digert, det er en 5-dagers gigafestival i England, med rundt 200.000 gjester og over 100 scener.
- Jeg har flere ting jeg ønsker å få til, og fremdeles er det utsatte konserter fra nedstegningen som skal plasseres. Jeg håper å spille på flere norske festivaler også, vi liker oss så godt i Norge, avslutter Grainne.

img
Grainne Duffy kommer tilbake for å samarbeide med ORBO i mai. (Foto: Merete Eide).
adv-Nordfjord
Delbert McClinton
img

Delbert McClinton

Hedrer sine
musikalske idoler
TEKST: RUNE ENDAL • FOTO: PER OLE HAGEN
Delbert McClinton kommer i mai med sitt 27. studioalbum der han feirer sine musikalske helter. Outdated Emotion inneholder klassikere fra Hank Williams, Jimmy Reed, Ray Charles og Little Richard samt fem originaler skrevet av McClinton selv.

Delbert har tilbrakt mye av pandemitiden i Kevin McKendrees Rock House Studio i Nashville. På sitt nye album går han tilbake til der alt startet. Outdated Emotion hyller McClintons tidligste inspirasjonskilder. Sammen med Kevin McKendrees og sønnen hans, det musikalske vidunderbarnet Yates McKendree, har Delbert laget et album han lenge har drømt om å gjøre.

- Jeg har alltid ønsket å lage et album med låtene som har inspirert meg mest, Hank Williams-låter, Jimmy Reed-låter og andre låter jeg elsker, forteller McClinton i en presseuttalelse. - Og dette var det perfekte tidspunktet å gjøre det på. Dette er viktig musikk fra en annen tid. Det er musikk som det er viktig at folk får høre igjen, og mange vil høre den for første gang. Det er en hel generasjon, kanskje to generasjoner nå, som ikke kjenner denne musikken. Hele idéen min er å vise dem hvordan det var og hvordan vi har kommet hit. Hank Williams, Jimmy Reed, Lloyd Price, Ray Charles. Disse låtene tar meg tilbake til ungdomstiden. De er gode, om ikke bedre nå enn de var den gangen. Dette er låter folk bare må få høre!

Rolling Stone Magazine har kalt Delbert McClinton «Godfather of Americana Music». I en karriere som har strukket seg over mer enn seks tiår har hans honkytonk-blues og godt gjenkjennelige stemme vært som et ”soundtrack” for amerikansk musikkhistorie. Han har vunnet Grammy-priser fire ganger: Traditional Blues Album i 2020 for Tall, Dark, and Handsome, Contemporary Blues Album i 2006 for Cost of Living og i 2002 for Nothing Personal og Rock Performance duo/gruppe med vokal i 1992 for ”Good Man, Good Woman”. I 2019 mottok han Americana Lifetime Achievement Award.

Jeg har alltid ønsket å lage et album med låtene som har inspirert meg mest, Hank Williams-låter, Jimmy Reed-låter og andre låter jeg elsker...

Oppveksten i Lubbock og Fort Worth i Texas ga Delbert McClinton en tidlig forståelse for den beste amerikanske musikken, låtene fra etterkrigstidens Amerika, honkytonk country og sørstatsblues. Delbert husker hvor han var da han hørte sin første Hank Williams- låt, og han visste at han ville ha musikken som levebrød den første gangen han hørte Jimmy Reed.
Delbert ledet forskjellige husband på de desegregerte veikroene i utkanten av Fort Worth. Her backet han storheter som Jimmy Reed, Howlin’ Wolf, Muddy Waters og Bo Diddley og gjorde seg bemerket som en viktig aktør både i rockens barndom og i bluesen. McClinton spilte inn flere singler som fikk regional oppmerksomhet før han nådde de nasjonale listene i 1962 da han spilte munnspill på Bruce Channels ”Hey! Baby”. Den lå på førsteplass på Billboardlistene i tre uker. McClinton gjorde konserter med Bruce Channel i Storbritannia det samme året, og der var en inntil da lite kjent Liverpool-kvartett oppvarmingsband, The Beatles. Historien forteller om et møte med John Lennon der McClinton ga ham tips om munnspilling. Det sies at dette var tips Lennon tok med seg da han spilte inn Beatles-låtene ”Love Me Do” og senere ”Please Please Me”.

På begynnelsen av 1970-tallet dro Delbert vestover for å samarbeide med Glen Clark. Sammen ga de ut to kritikerroste album før han returnerte til Texas da den voksende country/blues-bevegelsen begynte å innta musikkbyen Austin. Både hippier og cowboyer stimlet sammen på sagflisdansegulvene i byens klubber for å få med seg de spennende musikalske tidene der artister som Delbert, Doug Sahm, Jimmie og Stevie Ray Vaughan og Asleep at the Wheel sammen skapte den nye lyden av Texas. Delbert blandet rocka blues og hardcore country, en stil han skulle bli kjent for over hele verden de neste tiårene.

Delbert slapp sitt forrige album, Tall, Dark & Handsome, i 2019 samtidig som han feiret sin 79. bursdag. For det mottok han sin fjerde Grammy i kategorien Best Traditional Blues Album. I mai 2021 annonserte han at han ville trekke seg permanet tilbake fra turnélivet. Året 2022 er det første på 64 år som han ikke vil være på veien i inn- og utland.

DRAMMEN


Ettermiddagsblues den siste lørdagen i hver måned på Håndverkeren Selskapslokale i Nedre Storgate 13

Fredag 22. april kl. 19:00

THE BLUES EXPRESS

Lørdag 30. april kl. 14:30

GRÅBLÅ STRENGER

Lørdag 21. mai kl. 14:30

DR. BEKKEN
SOUL BUDDIES

Lørdag 11. juni kl. 14:30

Lørdag 11. juni kl. 14:30

Sommerfest for klubbens medlemmer

For nærmere og oppdatert informasjon sjekk ut Facebooksiden vår

Knut LansengLanseng
img

Knut
Lanseng

30 år med TEXAS TWISTERS
Han kan se tilbake på 30 år med det populære bluesrockbandet Texas Twisters. Før det reiste han land og strand rundt med blant andre The Firebeats, Ottar ”Big Hand” og Trond Granlund Band. Mange husker ham også fra tiden som energisk booking-mann hos NAMA International eller for Smuget i Oslo.
TEKST:MERETE EIDE

Grunnleggerene av bluesrockbandet Texas Twisters, gitarist og sanger Åge Nilsen, gitarist og sanger Morty Christiansen og trommis Knut Lanseng, har alle rundet 70 år. Nå avslutter de en lang karriere sammen for å fokusere på andre ting i livet. - Å spille med Texas Twisters er som å løpe tremila. Så spreke er vi ikke lenger, ler Knut Lanseng.

Lanseng er på Oslobesøk fra sitt frivillige eksil i Sigdal for å prate om Texas Twisters, og litt om egne opplevelser fra et langt liv som musiker, manager og bookingansvarlig i NAMA og Smuget. - Å spille i Texas Twisters er beinhardt, sier han. - Etter den siste jobben vi gjorde på Gamla var jeg så sliten at jeg måtte sitte i tre kvarter i bilen før jeg turte å kjøre hjem. Dette er vel tre år siden, minnes han: - På Notodden i 2016 da vi spilte ute, hadde vi fortsatt mye energi, men nå er vi blitt for gamle og orker ikke lenger.

Lanseng ser uforskammet sprek ut for alderen, men sier at han merker at han ikke lenger er 20 år.
- Jeg blir snart 74 år og synes det er deilig å drive med høner på småbruket mitt og bestemme over min egen tid. Jeg har spilt hele livet og har ikke fått med meg familiebegivenheter som bryllup, bursdager eller konfirmasjoner fordi jeg alltid har vært borte. Nå har jeg rett og slett ikke lyst til å spille mer, slår han fast.

Texas Twisters har spilt sammen i tre tiår og har mange fans rundt om i landet. Mange band har gjort avskjedsturné eller konsert før de legger opp. Vi spør hvorfor bandet bare slutter.

img
Knut på bookingkontoret på Smuget i 1995. (Foto: Anne Lise Flavik).
img
Knut med nytt Sonor trommesett i 1988.

- Vi har snakket om vi skulle ta en siste konsert, kanskje leie Rockefeller eller noe lignende, men nei, det koker bort. Nå slutter vi, og derfor sier vi at vi dessverre må takke for oss etter 30 år. Texas Twisters er ikke noe danseband, holdt jeg på å si. Det er fullt øs og sliter på gamle kropper, og da får vi bare gi oss på grunn av det. Nå er tiden inne, sier han bestemt.

Tilbake til begynnelsen Selv om bandet har hatt mange bassister, har de tre grunnleggerne av bandet spilt sammen hele tiden. Men hvordan kom bandet sammen?
- Åge spilte i bandet Rubicon, mens Morty og jeg spilte sammen med Trond Granlund fra 1986 til 1990. I 87/88 spurte Åge meg om jeg kunne spille noen jobber med Rubicon, og det gjorde jeg. Så kommer vi til 1990, jeg hadde da sluttet med Trond Granlund og kom i kontakt med Åge igjen. Vi bestemte oss for å starte bluesband. Sammen med noen andre musikkkamerater fant vi et øvingslokale og tøyset litt rundt før jeg nevnte at jeg kjente en gitarist som kunne passe inn, Morty Christiansen. De andre var enige i at det ville være tøft med to gitarister, så jeg ringte Morty, og han kom. Så fikk vi med Rune Haukum som spilte bass med Trond Granlund, Morty og meg de tre første åra før Rune begynte å spille med Åge Aleksandersen.

- På den tiden sluttet jeg å spille på heltid fordi jeg giftet meg, og begynte å jobbe for NAMA Management og Events hvor jeg booket og laget kontrakter. Jeg satt da med bukken og havresekken og booket meg sjøl, ler han og fortsetter: - Der oppdaget jeg også hvor viktig bandnavnet var for arrangørene når de ikke kjente til bandet fra før. Navn som «Åge og bananene» slo ikke an, men «Skjørtejegerne» derimot, fikk ja med en gang. Så mye betydde navnet for å kunne få spillejobber.
Vi hadde ikke noe bandnavn enda, men hadde fått en spillejobb i Sandefjord. Det var et utested som skulle legges ned og som banken hadde kjøpt. Banken ville at det skulle startes opp en bluesklubb, noe det ble, og vi dro dit som Rubicon. Det var kø langt nedover i gata og stappa fullt inne, og vi koset oss og spilte mens sofaene knakk og folk var dritings. Med andre ord, ville tilstander på den første spillejobben. Det ble rebooking, og så var vi gang med å spille .


img
Øverst: Knut Lanseng på Smuget i 1993 med Texas Twisters. (Foto: Anne Lise Flavik). Over: Texas Twisters 1992, fra v. Bjørn Boge, Morty Christiansen, Åge Nilsen og Knut lanseng. (Foto: Virre Dahl).
Tøft og hardt

I 1992 sluttet Rune Haukum i bandet og da begynte Bjørn Boge fra DaVinci som bassist. - Boge var ti år yngre enn oss og da vi telte opp låtene, svettet vi gamlingene med en gang, ler han og forklarer: - Bjørn sprudlet av energi og snart gikk låtene fortere og fortere, de ble hardere og hardere, tøffere og tøffere – og da tok vi litt av fordi det var ingen andre da som spilte slik musikk som vi gjorde. Vi spilte bare blues, men det var fort og hardt og energisk. Gutta stod på bardiskene rundt om i landet og spilte luftgitar mens ølet flommet. Fulle hus overalt og eierne var helt gærne etter oss. Men vi fikk ikke spille på bluesklubber fordi «dere spiller ikke blues».
Så vi havnet på andre arenaer son Sildajazzen og spilte der for fullt hus i sju år. Og slik holdt vi på helt til Dag Sølvberg fikk oss inn i bluesvarmen. På den tiden jobbet han på Gamla og hadde Texas Twisters der. Han elsket oss enda vi spilte så høyt at sikringene røyk og han sto med skrutrekker ved sikringsboksen mens vi spellte. Tilslutt ville som sagt bluesklubbene ha oss, men da hadde MC-klubbene også meldt seg på fordi de mente vi spilte mer MC-musikk. Vi var etterhvert på turné rundt i Norge hele tiden og spilte på MC-klubber, festivaler og mange andre steder. Vi spilte sinnsykt mye, og bare på en uke kunne vi ha fem spillejobber i Oslo!

Gjesteartister

I 1995 sluttet Bjørn Boge. Pål Reinertsen, som da spilte i Funhouse med Marius Muller, ble med i Texas Twisters i 12 år. Blant mange bassister i Texas Twisters må også nevnes Geir Emanuelsen som, utenom et års pause, har vært fast i bandet siden 2007. Og om bassistene har vært mange, har det også vært noen uforglemmelige gjesteartister opp gjennom tidene.
- Vi hadde mange gjesteartister med oss på scena, og i ettertid er det hyggelig å tenke på at Marius Muller var oppe og spilte sammen med oss noen ganger. Av andre minneverdige gjester er keyboardist David Paich i Toto. Det går fortsatt gjetord om at det da ble spilt så tøft at glassene falt ned i baren, smiler Lanseng før han minnes: - Den gangen hadde vi intromusikk før vi gikk på scena med «Also Sprach Zarathustra » av Strauss (samme som Elvis’ Aloha from Hawaii). Og da vi kom på scenen telte vi ikke opp, men låtene gikk i ett etter hverandre. På den tiden var det veldig få som hadde på seg sceneklær og brukte baktepper, men vi var veldig bevisste på hva vi drev på med.

img
Texas Twisters siste besetning, fra v. Alex Johnsen, Morty Christiansen, Åge Nilsen, Knut og Geir Emanuelsen. (Foto: Morten Holm).
Navnet Texas Twisters

Dere spilte under navnet Rubicon, men når ble dere Texas Twisters?
- Som sagt, på den tiden jobbet jeg i booking og management. Derfor visste jeg at skulle en drive med musikk i Norge, måtte en søke om støtte. Det ligger mange penger der inne, men det gjelder å få tak i dem. Navnet Texas Twisters visste jeg ville få problemer med å få støtte. For å få det, måtte navnet være helnorsk som «Fjøsnissene » eller noe, fordi de som bestemte mente det.
Dette høres sprøtt ut synes vi, men sprøere blir det når Lanseng forteller:
- Da vi spilte med Granlund på 80-tallet, fant vi lapper i skoene våre i garderoben hvor det sto: - Spill på norsk! - Men hvorfor ble da bandnavnet noe så unorsk som Texas Twisters?
- Det hadde seg slik at Åge og Morty hadde tatt skjea i egen hånd og bestemt at bandet skulle hete Texas Twisters. Med to mot en sa jeg meg enig i navnet, selv om jeg ikke synes det var noe fint men et fælt cowboynavn, ler han. - «Shuffle Kings» som Vidar Busk hadde sammen med Åge derimot, synes jeg var et fantastisk navn. Husker godt det var en arrangør som spurte meg om jeg hadde det bandet. Han hadde aldri hørt dem spille, men synes navnet var så fint! Skal man bruke amerikanske navn må en bruke sånne som sklir inn i øret. Navnet Texas Twisters ble alltid assosiert med cowboys og country, slår han fast.
En gang vi var på vei til Hønefoss hadde Åge fått en til å trykke en plakat med navnet Texas Twisters, og da jeg fikk se plakaten tenkte jeg; greit nok selv om jeg ikke var enig i navnet fordi jeg visste det ville bli vanskelig å hente penger. Jeg søkte mange ganger på prosjekter for Texas Twisters, men fikk aldri svar på søknader hverken til platestøtte eller turnéer, sier han. - Det er ikke sikkert det hadde med navnet å gjøre, men jeg vet at du skulle hete noe norsk for å få støtte. Navnet skulle passe inn i den tankegangen.

Booking-Knut

Samtidig med spilling i band, var Knut ansvarlig for bookingen på utestedet Smuget i Oslo. Der startet han i 1993. Smuget var i sin tid musikernes favoritt-utested, og å få spillejobb der stod høyt i kurs.
- Jeg hadde kassevis med demoer og jeg må le når jeg tenker tilbake på bandene jeg gikk glipp av, som Kaizers Orchestra. Dette var i 1996/97 og da jeg hørte på demoen tenkte jeg fy fader for et skramleband. Så da de ringte for å høre hva jeg mente om bandet, måtte jeg være ærlig å si at jeg ikke var begeistret.
Det var også et poeng at når det kom andre musikere til Smuget som gikk igjen fordi de ikke likte det de hørte, ville publikum også gå fordi mange var der for å se på musikerne, ler han og forteller en historie fra før han begynte på Smuget, og jobbet for NAMA.
- En dag kom det et band og presenterte seg og sa de var fra Hallingdal. De lurte på om jeg kunne booke jobber for dem? Jeg sa at det kunne jeg kanskje, men måtte vite hva de spilte først. Jeg fikk en demokassett, og etter å ha snakka med de to gutta spurte jeg om navnet på bandet. Hellbillies, fikk jeg til svar og tenkte umiddelbart at med det navnet var det helt uaktuelt å ringe arrangører. De ville synes det hørtes helt Johan ut! Så jeg gjorde ikke noe mere med det. Det har vi ledd mye av i ettertid, humrer han og forteller om enda en episode: - Jeg fikk tilsendt en kassett fra vår kontaktperson i Trøndelag, Liv Jørgensen, om jeg kunne gjøre noe for et band i Oslo. Kassetten var blå og med store bokstaver stod det ”D.D.E.”. Jeg spilte kassetten og sa til Liv at dette ikke var noe for Oslo-publikummet, ler han høyt.

Gjør som jeg vil

Men om det er slutt som omreisende musiker og bookingansvarlig, er det nå annen kreativitet som får komme frem. Knut Lanseng viser på mobilen malerier han har malt. Flotte malerier, synes vi og lurer på om han har stilt dem ut?
- Jeg ønsker ikke å stille ut bildene mine da jeg ikke ønsker å bli bedømt. Det er bare fantasien min som kommer til uttrykk, slik ser jeg det. Jeg har solgt noen malerier, men er mest opptatt av å gjøre det jeg føler for å gjøre i øyeblikket, enten det er å male eller skrive. Nå gjør jeg rett og slett det jeg har lyst til. Jeg vet jo at jeg er på siste trinnet i livet og derfor blir det ekstra viktig for meg å nyte hver dag, avslutter han med overbevisning idet vi takker for en utrolig hyggelig samtale.

TEXAS TWISTERS

Besetning
Morty Christiansen (1990-2022)
Åge Nilsen (1990-2022)
Knut Lanseng (1990-2022)
Bjørn Boge (1992-1995)
Pål Reinertsen (1995-2006)
Geir Emanuelsen (2006-2007)
Pål Erik Jensen (2007-2011)
Geir Emanuelsen (2011-2022)
Alexander Johnsen (2013-2022)
Dag Yri (noe 90 og noe 2000)
Roar Kvernsveen (2010-2011)
Bassister som har steppet inn på jobber: Jørun Bøgeberg, Loren Fagen, Jan Erik Salater, Kyrre Sætran, Åge Skaaren, Bjørn Enoksen, Jan Tore ”Kito” Eriksen, Bill Troiani og Leif Inge Larsen.
Toto Hansen, Rune Arnesen og Ole Henrik Flornes var vikar for Knut på tre jobber.
Utgivelser
Loud’n Proud (1994)
I Hear You Knocking (1996, sgl)
Lonesome Blues (2000)
Where Eagles Fly (2011)
adv Havnefestivalen
Pæddekommen Blues Band
img

Pæddekommen
Blues Band

Blues og
lokal historie
For uinnvidde høres navnet litt merkelig ut. Hva i all verden er Pæddekommen? Men alle som går på konsert med det underholdende bandet fra Sarpsborg blir umiddelbart gjort oppmerksom på hva det dreier seg om. Det er nemlig lokalhistorie og et helt spesielt sted i Glomma som er opphavet til bandets navn. For historien rundt Pæddekummen er noe de fem blueselskende musikerne fra Østfoldbyen tar på største alvor, og mange av bandets selvskrevne tekster handler om nettopp dette stedet.
TEKST OG FOTO: RUNE ENDAL

Bluesnews er invitert til Pæddekommen Blues Bands konsert på Lillestrøm en lørdag tidlig i mars. Vi møter de fem musikerne backstage på Kulturpuben klar til å gå på scena på Skedsmo Bluesklubbs populære Æftasblues. Bandet er glade for at forholdene har normalisert seg slik at de endelig kan reise på spillejobb igjen. Forrige spillejobb var nemlig helt tilbake i september. Det er en jovial gjeng vi møter, en godt voksen gjeng som ikke legger skjul på at de har hatt et langt liv med musikken som hobby. Vi får servert den ene historien om musikklivet i Sarpsborg og Østfold etter den andre, og latteren sitter løst.

img
Pæddekommen Blues Band ved stedet de har hentet sitt navn fra. Fra v. Nicklas Wilhelmsen, Knut Lie, Svein Christensen, Harald Otterstad og Gisle Ørbæk Andersen. (Pressebilde).

img
Pæddekommen Bluesband på Kulturpuben, fra v. Nicklas Wilhelmsen, Gisle Ørbæk Andersen og Svein Christensen. (Foto: Rune Endal).
Pæddekummen

Sarpegjengen kan fortelle at bandet ble startet i 2010 som Beer Can Chicken Blues Band, men at navnet var så vanskelig å huske for arrangører og publikum at det i 2011 ble endret til Pæddekommen Bluesband. Pæddekommen fordi stedet har en helt spesiell plass i byens historie, og fordi flere av bandmedlemmene er engasjert i lokalhistorie og bevaring av kulturminner.
Bassist Svein Christensen kan fortelle at denne delen av Glomma blir omtalt som Østfolds svar på Mississippi og at det derfor kan trekkes paralleller til Sørstatenes blues. Selve Pæddekummen ligger nedenfor Sarpefossen der elva dreier 90 grader, og dette har opp gjennom historien vært Sarpsborgs havneområde.
Pæddekummen er stedet der all lossing og lasting av skipene til og fra fabrikkene i byen skjedde i mange år. Her har det vært et travelt liv med sjauing, lessing og lossing av båter helt tilbake til seilskutetiden. Med båttrafikken og arbeidsfolka på Zinken, Borregaard, kullageret, Glomma Papp og alle de andre fabrikkene som var knyttet til denne havna i Glomma, kan man forestille seg hvilket yrene liv det var her før i tiden. Pæddekummen var også stedet der sjauer-kontoret lå og så langt båttrafikken mot Sarpsborg kunne gå. Navnet har stedet fått fordi det var der hovedkloakken fra byen rant ut i et bekkedelta der det krydde av padder og andre smådyr som trivdes i slike miljøer. Tidlig på 1900-tallet lukket man bekken og det ble bygget en staselig utløpskonstruksjon i granitt der utløpet var.
- Pæddekummen er det stedet i Østfold der det har blitt levd et liv tett opptil livet i havnene langs Missisippi der bluesmusikken engang ble født. Derfor mener vi at hvis man skal ha et ekte bluesband i fra arbeiderbyen Sarpsborg så må det hete ” Pæddekommen” med ”o”, sier Svein Christensen til Bluesnews.


img
Bandets frontfigur, Gisle Ørbæk Andersen, mars 2022. (Foto: Rune Endal).
Besetningen

Siden sangeren, munnspilleren og gitaristen Gisle Ørbæk Andersen kom med i bandet i 2011 har de blitt kjent for sine egenkomponerte låter med norske tekster. Og tekstene handler gjerne om to temaer, lokal historie eller om skråblikk på hverdagslivet. Det er Svein og Gisle som skriver tekstene, og Gisle er bandets hovedsanger. På spørsmål om hvorfor bandet har valgt å skrive egne tekster på norsk får vi et kontant og oppklarende svar fra Gisle.
- Når vi skriver tekstene selv er de så mye lettere å huske! Gisle har sammen med gitaristen Nicklas Wilhelmsen en fortid i bandet Blues Pumpers som noen bluesklubber har hatt gleden av å hatt besøk av. Nicklas kom inn i bandet 2016 og bidrar til å senke gjennomsnittsalderen betraktelig. Han er bare 27 år, og gutta i Pæddekommen ble oppmerksom på ham da han vant den lokale talentkonkurransen for gitarister, Mr. Blues Boy.
På Hammond-orgel og piano har vi en veteran i Sarpsborgs musikkmiljø, Harald Otterstad. Han er advokat av yrke og har hatt en lang karriere i byens aktive musikkmiljø. Han har bakgrunn fra både danseband som Klas Max og prog-band som Déjà Vu. Sistnevnte ble startet på 70-tallet og har hatt en reunion de seinere årene. I likhet med bassist Svein er Harald svært opptatt av lokal historie og kultur og er også forfatter av de to bøkene Sarpe-POP 1960-1970 og Sarpe-POP 1970-1990 (se egen boks).
Trommeslager Knut Lie kan også se tilbake på en lang karriere innen pop- og prog-musikk. Han var med i originalbesetningen til både Déjà Vu og det mer kjente Høst. Han spilte også sammen med Morten Harket i bandet Soldier Blue, to år før Harket startet a-ha.
Bassisten Svein Christensen har lang fartstid i danseband, blant annet i Hårek i perioden fra 1977 til 1989.

Et slit å spella blues

Bandets første albumutgivelse, Pissoar Blues, kom i 2016. Da pandemien traff landet for et par år siden var Pæddekommen i gang i studio med å spille inn sitt andre album. Som for så mange andre ble både innspilling og lansering avbrutt, men bandet fikk noen timer i studio innimellom nedstengningene av samfunnet. Midt i den vansklige tiden kom en hyggelig overraskelse fra en av distriktets store musikere, Svein Gundersen. Mange vil kjenne ham som originalbassist i Aunt Mary, som produsent for artister som Alex, Jørn Hoel, Jan Groth og Trond Granlund, og for å ha laget musikk til 11 av Wam & Vennerøds filmer. Gundersen hadde sans for Pæddekommens originalitet og ønsket å gi dem en gave og hjelpende hånd. Han tilbød seg å produsere en låt for bandet. Resultatet kan høres i låten ”Glomma” som finnes på albumet Et slit å spella blues, som ble utgitt i 2019. ”Je er gær’n etter Glomma og du vet at jeg digger deg”, synger de i hyllesten til Norges lengste elv.
Albumet ble anmeldt i Bluesnews. Bladets skribent ga tommelen opp og karakteriserte bandet og musikken slik: - Ekte arbeiderklasseblues fra Glommas nederste bredder ved Sarpsborg. Ekte vare på norsk, med blues som låter norsk, ujålete og tidløst med hele livet i bagasjen.

Konserten

Publikum på Lillestrøm satte pris på bandet fra Sarpsborg, og det ble god stemning i den nesten helt fulle Kulturpuben. Bandet serverte sine bluesa originallåter med kun et par unntak, som da organist Harald fikk slippe til på sitt Hammond med en groovy instrumental av Spencer Davis Group fra 60-tallet. Bandet er utadvent og får god kontakt med publikum med humoristiske, verbale innslag mellom låtene. Vokalist Gisle har god formidlingsevne der han forteller sine lokale historier som en Kåre Virud eller Roffe Wikstrøm. I ”To slakke” forteller han historien om et populært, lokalt gatekjøkken, ”Seilern” forteller om skjebenen til han som alltid kom bakerst i køen og falt utenfor og ”Min koffert” handler om samlivsproblemer.
Bandet har en fin sound med bra vokal, brusende Hammondorgel, to gitarer og munnspill. Et ekstra pluss for bra gitararbeid fra bandets yngste medlem. Som bandet selv innrømmer er de litt rufsete etter koronapausen, og når ikke alle i bandet starter på samme låt ved et par anledninger, ror de seg raskt i land og setter det på pandemikontoen. Vi får videre høre ”Jobber natta om da’n”, om det å arbeide skift, låten ”Ruggen” om en lokal taubåt og selvfølgelig bandets signaturlåt, ”Glomma”. Alle tekstene er på sarpedialekt, og de står godt til musikken som hele veien er kjente blues-grooves; shuffle, swing, funky beats og 6/8 slowblues.
Dette er ærlig arbeiderklasseblues som når ut til folk. Det er følelsen vi sitter igjen med etter møtet med gutta i Pæddekommen på Kulturpuben på Lillestrøm.

Musikkhistorie fra Sarpsborg

Harald Otterstad har vært et kjent navn i musikkmiljøet i Østfold siden 70-tallet. Han hadde fartstid i det kjente, lokale dansebandet Klas Max og senere i rockebandet Déjà Vu.

Harald ble født i Tune utenfor Sarpsborg i 1955, og allerede som liten gutt på 60-tallet ble han lidenskapelig opptatt av musikk. Han vokste opp i det gryende musikkmiljøet i Øtfoldbyene, og musikerne i pionerband som The Dynamites ble hans store forbilder. Nå ble ikke Harald selv heltidsmusiker, men derimot utdannet han seg advokat der han har hatt strafferett som spesialområde.

Parallellt med advokatyrket har Harald i alle år dyrket sin lidenskap for musikk og lokal kultur. Det har resultert i to bokutgivelser om musikkmiljøet i Sarpsborg. Sommeren 2003 ga han ut boka Sarpe-POP 1960-1970, og i 2005 fulgte han opp med boka Sarpe-POP 1970-1990. I disse to bøkene har han dokumentert musikklivet i byen gjennom fire tiår. Allerede tidlig på 60-tallet utmerket Sarpsborg seg som en stor musikk by, og den første boka følger utviklingen av beatmusikken fra de første heltene i The Dynamites, The Saints og The Mosquitos. Her er egne kapitler med hele 28 band, og mot slutten presenteres de viktigste konsertstedene på 60-tallet, som Hit Cavern, Folkets Hus, Sparta Amfi, Roklubben og Tuneheimen. Flere av disse hadde besøk av stjerneband som The Pussycats og Hep Stars, som vi også kan lese om i boka.

Sarpe-POP 1970-1990 er like innholdsrik som den første boka. Den starter med musikkstilen byen var så kjent for på 70-tallet, nemlig de mange dansebandene. Det var ikke få bandbusser med logoen på sidene som la ut fra Østfoldbyen til oppdrag rundt om i landet utover 70- og 80-tallet. Forfatteren stiller seg undrende spørsmålet om hvorfor nettopp den lette dansemusikken skulle prege byen slik denne perioden. Det var nemlig ikke tilfelle i samme grad i nabobyene Halden og Fredrikstad. Boka omhandler også en del av de mer progressive rockebandene som dukket opp i byen etterhvert. Hele 43 band har egne avsnitt i boka. Begge bøkene er godt illustrert med bilder og avisklipp fra perioden. Det er en imponerende jobb Harald Otterstad har gjort med disse bøkene.

Nytt om studiet

Nytt om studiet

For første gang siden oppstart av studiet i 2018 skal årets søkere gjennom opptaksprøver. I år er den organisert på følgende måte:
Første del av opptaksprøven til blues-studiet er en innspilt video og et motivasjonsbrev. Følgende retningslinjer gjelder for første del av opptaksprøven:

Video

Lengden skal være minst 3 minutter, men ikke lengre enn 6 minutter (vi anbefaler to låter.
Opptaket skal være video og den skal være uredigert (for at opptaket skal ha et mest mulig «live»-uttrykk). Vi anbefaler at materialet inneholder samspill med andre, men dette er ikke et krav.
Låtvalget skal reflektere hva som er dine interesser og sterke sider.
Materialet lastes opp på YouTube og klikkbare lenker legges inn i motivasjonsskrivet.

Motivasjonsbrev

Legg ved et kort motivasjonsbrev på max en A4-side (ca 500 ord). Her forteller du litt om deg selv og din bakgrunn samt litt om hvorfor du ønsker å studere blues:
• Din bakgrunn og motivasjon for å studere blues
• Dine personlige målsettinger for studiet
• Ditt forhold og dine egenskaper til å jobbe sammen med andre
• Din motivasjon for å lære om bluesmusikkens utvikling og rolle i samtiden
NB: Husk å legge inn klikkbare lenker til videoen du har lagt på Youtube!

Låtliste og kriterier

Velg en eller to låter fra listen under som du synes representerer deg, ditt instrument/stemme og ditt personlige uttrykk på en god måte. Fremfør dette på videoopptaket slik som DU på nåværende tidspunkt liker å gjøre det. Du kan enten gjøre opptak sammen med band, gjøre en playalong-versjon eller lage din egen versjon arrangert for deg alene eller sammen med andre. Bruk av mobilopptak er helt fint, men sørg for et klart og tydelig opptak. Du kan også spille over/med originalversjoner fra Spotify, Youtube eller MP3.

Velg mellom disse låtene
  1. Albert King - Born Under A Bad Sign
  2. B.B. King - The Thrill Is Gone
  3. Koko Taylor – Wang Dang Doodle
  4. Etta James – I Just Wanna Make Love To You
  5. Booker T and The MG’s – Green Onions
  6. Aretha Franklin – Respect
  7. Robert Johnson – Sweet Home Chicago
  8. Leroy Carr – How Long Blues
  9. Etta James – I’d Rather Go Blind
  10. Jimi Hendrix – Voodoo Child (Slight Return)
  11. Bonnie Raitt – Love Me Like A Man
  12. Otis Spann – Ain’t Nobody’s Business
Instrumentvise kriterier

Opptaksprøven gjelder for vokal, gitar, munnspill, bass, piano, orgel, trommer og ulike blåseinstrumenter. Vi ser etter trygghet på instrumentet, musikalitet og musikalsk variasjon (improvisasjon og egne tolkninger). Det er viktig at du velger låter som du mener viser din styrke som utøver på ditt hovedinstrument. Husk å ha god lyd på opptakene så vi hører ditt hovedinstrument tydelig.

Internasjonalisert studie

Studiet blir fra høsten 2023 åpent for internasjonale studenter. Mer informasjon om dette i kommende spalter her i Bluesnews!


Siste aktiviteter

Etter å spilt oss gjennom den tidlig bluesen på høstsemesteret, med temaer som 20-tallets klassiske blues, tidlig østkysblues, landlig blues fra Texas og Missisppi-deltaet, populær blues og R&B fra vestkysten mm., har vi etter jul fortsatt den musikalske og kulturelle tidsreisen. Vi har nå hatt fokus på tidlig blues i Chicago, deretter elektrisk Chicagoblues med påfølgende masterclass. Vi hatt tatt for oss den tidlige rocken med fokus på byer som Memphis, New Orleans, Los Angeles og Chicago.

Vi har tatt for oss soulmusikkens inntreden i afroamerikansk populærmusikk og kultur. I forlengelsen av dette temaet, har vi også hatt en masterclass med afroamerikanske religiøse musikken som spirituals og gospel som tematikk

Lærer’n: Morten Omlid

Det kan virke som om flere er av den oppfatning at blues først og fremst er røttene - og en slags underleverandør - til andre musikksjangere som f.eks. rock, soul og annen populærmusikk. Mye sant i det sikkert, men det dekker nok ikke hele bildet. Derfor mener jeg at en av blues-studiets viktigste oppgaver er å belyse blues som egen selvstendig sjanger og kultur. Bluesen er særegen, kvalitetsterk og mangfoldig, og står fjellstøtt på egne bein. Derfor er det viktig at studentene får et godt innblikk i blueshistorien, får kunnskap om de forskjellige musikalske fagtradisjonene og det musikalske håndverket. Kunnskap om menneskene bak sjangeren og det samfunnsmessige bakteppet er også viktig. Dette er et kjempestort tema som jeg har enorm respekt for, og som vi lærere etter beste evne ønsker å belyse. Jeg håper at dette kan lage grobunn for studentenes egne oppfatninger og refleksjoner rundt blues som egen musikksjanger og kulturutrykk, og samtidig være et bidrag til hver enkelt studentens musikalske uttrykk.

Eleven

Trym Innleggen Hagalia (20)

Kommer fra: Notodden Instrument: Vokal og gitar Favorittmusikk: Americana


Musikalsk erfaring: Jeg er låtskriver og trubadur, utgav min første single i oktober 2021 («Poor Old Blues»).

Min beste musikkopplevelse: Jeg har vært på én stor konsert og det er Ed Sheeran, og det var så klart bra, men tror det beste jeg har opplevd er musikkinnslag jeg så på Kreta i 2017. To musikere som het Mike og Alex spilte på en uteplass kalt ”Reggae Pub” og de fascinerte meg virkelig med musikken de spilte. Jeg har tatt med meg masse fra denne opplevelsen.

Hva er best med studiet på Notodden: Det er først og fremst et veldig godt år – får lære mer om røttene til blues og starten på rock and roll. Blues er en fascinerende sjanger, med alle mytene og den dramatiske historien som ligger bak. Min største inspirasjon og musikalske forbilde er Johnny Cash, som mange plasserer i country-sjangeren, men jeg mener at Johnny Cash også har mye blues, gospel og rock and roll i seg. Oppveksten hans var ikke veldig forskjellig fra afroamerikanerne i sørstatene; unge Johnny vokste opp i Arkansas og drev med hardt arbeid fra tidlig alder og var inspirert av både country, bluegrass, blues og gospel som han hørte på radioen på 40- og 50-tallet.

Planer etter skoleåret: Jeg skal i første omgang jobbe ett år for å legge meg opp noen penger. Jeg vil vurdere å studere videre senere, men har ingen konkrete planer nå. Uansett kommer jeg snart til å gå i studio igjen for å spille inn flere av sangene mine. Har 5-6 låter liggende klar. Kanskje det blir et album etter hvert?

I 2020-21 studerte jeg musikk i Kristiansand, UIA. Her skrev jeg bl.a. en oppgave om hvilken betydning teknologiutviklingen har hatt for utvikling av musikk. Jeg har likevel lagt meg på en «old school» måte å komponere låter på, nemlig med kassegitaren min. Tekstene blir til på engelsk; jeg synes ikke jeg får uttrykt meg like godt på morsmålet, selv om jeg har fått flere anbefalinger om å synge på norsk. Så det blir nok på engelsk i fortsettelsen. Da får låtene mine også et internasjonalt potensiale.



Fakta

Bluesstudiet er et fulltidsstudium over to semester; høst og vår – starter i august og avsluttes i medio juni. Avgir 60 studiepoeng. 20 plasser.
4 emner a 15 SP: Bluegrass. Rytmisk musikk og studioarbeid. Blues og samfunn. Blues utøvende. Studiet kan være en av tre år i en Bachelor i tradisjonsmusikk ved Campus Rauland. Opptaksprøver – Søknadsfrist 20.04.2022 via Samordna opptak.
Lokalisert på USN Campus Notodden, samlinger på Campus Rauland og Juke Joint Studio.
Faglærere: Morten Omlid, Espen Fjelle, Olaf Olsen, Bård Gunnar Moe, Jostein Forsberg, Trond Ytterbø, Anders Rønningen, Åste Hunnes Sem, Magnus Wiik og Amund Maarud.
Bluesstudiet på Notodden - eneste i sitt slag i Europa


Bluesstudiet på Notodden - eneste i sitt slag i Europa
Som eneste universitet i Europa kan Universitetet i Sørøst-Norge på Notodden tilby utdanning innen blues. Studie-tilbudet ble opprettet høsten 2018 og er inne i sitt femte år. Oppstart for høstsemesteret er 15. august og studiet går over to semestre.
TEKST: RUNE ENDAL
img
Elever på øvingsrommet. (Foto: Espen Fjelle).

Studiet har som overordnet mål å behandle og sidestille blues med andre musikkstilarter man har anledning til å studere, som f.eks. jazz og folkemusikk. Studentene får innføring i hvilken betydning den afro-amerikanske musikkformen har hatt for utvikling av dagens populærmusikk. Musikkformen settes inn i en samfunnsmessig kontekst der studentene gjennom historisk analyse skal gis et grunnlag for å forstå afro-amerikansk kultur. Tidsmessig tas det utgangspunkt i 20-tallets blues og studiet følger utviklingen av musikkformen fram til 1960-70-tallet. I tillegg er det en forelesning om nyere samtidsblues.

Samspill og instruksjon

I tillegg til det teoretiske legger studiet stor vekt på samspill og instruksjon på de forskjellige instrumentene. Universitetet har svært gode fasiliteter med eget musikkhus som blant annet rommer et studio som står til studentenes disposisjon døgnet rundt. De faste lærerne for instruksjon og samspill er alle kjente størrelser i bluesmiljøet:
Morten Omlid (gitar), Espen Fjelle (orgel og piano), Olaf Olsen (trommer), Bård Gunnar Moe (el-bass) og Trond Ytterbø (gitar). Studentene får anledning til å utvikle sine ferdigheter på sine valgte hovedinstrumenter gjennom samspill i band, og lærerteamet gir også individuell veiledning. Andre faste lærere på blues-studiet er Jostein Forsberg, festivalsjef i Notodden Blues Festival, og sangerinne og sanglærer Aste Hunnes Sem.

En annen viktig del av studiet er å lage musikk og spille den inn i studio. I tillegg til eget studio, benytter universitetet seg av Notodden Blues Festivals renommerte Juke Joint Studio i Bok og Blueshuset. Dette består som kjent av utstyr fra legendariske Stax Studio i Memphis. Her får studentene innføring i bruk av analog musikkteknologi - som vintage mikrofoner og backline, båndmaskiner og gamle plateklanger - sammen med moderne digital teknologi.
I studiet blir det også invitert inn musikere og artister som holder masterclass. Blant dem har vært Amund Maarud og Knut Reiersrud, og Lars Saabye Christensen har holdt seminar om bluestekster og litterær vinkling.


img
Elever under semesteroppgaven i desember. (Foto: Espen Fjelle).
Studieplan

Høstsemesteret er delt inn i fire emner: Blues utøvende, Blues og Samfunn, Rytmisk musikk og studioarbeid og Bluegrass.
Blues utøvende er som navnet sier et utøvende studie, der kollektiv spilling i stilartens musikktradisjoner er en sentral del av undervisningen. Hovedtyngden i studiet innretter seg mot samspill og prosjektarbeid. Studiet innebærer instrumentundervisning i grupper og arbeid med ulike blues-stilarter. Studentene skal også komponere, prosjektere og spille inn egen musikk. Det er forventet at studentene behersker hovedinstrument sitt på et tilfredsstillende nivå.

Rytmisk musikk og studioarbeid legger vekt på sang, spill og samspillaktiviteter innenfor rmusikksjangre som blues, rhythm and blues, rock og soul.

Bluegrass. Dette er et samarbeid med akademiet i Rauland, et praktisk og teoretisk studium i bluegrass. Hovedtyngden av kurset ligger på forståelse for musikken og dens røtter, og fokuserer på hvordan sjangre som blues, texas/western swing og irsk folkemusikk formet bluegrass som stilart. Det vil også være fokus på å forstå musikken i et historisk perspektiv. Kurset foregår på Campus Rauland.

Blues og samfunn ser på bluesmusikkens posisjon i samfunnet før og nå. Studiet har som målsetting å utvikle forståelse for blues som musikkform, herunder utvikling, sosial funksjon, struktur og bluesens stilartsmangfold og bidra til innsikt i bluesmusikkens historie fra slutten av 1800-tallet til slutten av det 20. århundre. Man ser på den afroamerikanske musikkindustrien nasjonalt og internasjonalt med spesielt fokus på de amerikanske plateselskapene Chess, Stax og Tamla Motown.

Internasjonalisert

Nytt av året er at studiet er internasjonalisert. Det vil si at studiet er åpent for utveksling av studenter under ”Erasmusordningen”. Dette er et europeisk utvekslingsprogram der godkjente studenter vil motta et stipend og være utviklingsstudent i en periode på minimum tre måneder. Man betaler ikke skolepenger og får i tillegg til stipendet også støtte fra Lånekassen.

Er dette interessant for deg, eller kjenner du noen du tror kan være interessert i blues- studiet? Søknadsfristen for 2022 er ute. Frist for å søke om plass til studiet i 2023-24 er i april neste år. Du finner mer informasjon på www.usn.no/studier/blues.


Trond Olsen Band - trivelig vårkonsert på Oslo Bluesklubb

Trond Olsen Band - trivelig vårkonsert på Oslo Bluesklubb
Trond Olsen Band hadde ingen vanskelig jobb da de i regi av Oslo Bluesklubb lokket Oslopublikummet ut i vårværet til klubbens nye konsertsted, Youngs Nede. Publikum husket Trond Olsen og den trivelige bergenseren husket bluespublikummet fra sin forrige konsert for klubben på Sosialen året før koronaen endret kulturscenen så dramatisk.
TEKST: TOVE ANDERSSON
img
Trond Olsen Band på Youngs Nede 19. mars. (Foto: Kristin Nygard).

Trond Olsen står bak albumene «A New Day Coming» fra 2009 og «Mercy» fra 2014 , som høstet strålende kritikker fra både inn- og utland og har blitt spilt på radiostasjoner verden over. Albumet er streamet i mer enn 35 land.
Bluespublikummet i Oslo fikk låter fra begge platene, noe som miner oss på hvilke sterk låtskriver Olsen er – i tillegg til at han kan håndtere gitaren. Bluesnews har omtalt bergenseren som «… en låtskriver i det blå toneleiet, en knallsterk bluesgitarist med et tydelig, følsomt og arktisk klart lydbilde, men han er også en funky og r&b-groovy artist i et modent rockleie.»

Artist man tror på

Det er internasjonal standard over flere av låtene, men det man kanskje la spesielt merke til på ettermiddagsbluesen i mars var at han har utviklet vokalen. Vokalen har fått selvtillit, har blitt råere. Trond Olsen er en artist man tror på nå, og han våger også mellom låtene å snakke om det alle tenker på for tiden, krigen i Ukraina. Det var også Ukraina klubbens tradisjonelle loddsalg gikk til inntekt for denne ettermiddagen.


img
Fra minnebanken: Tidligere John Mayall-gitarist Buddy Whittington, her med Trond Olsen på Kulturpuben på Lillestrøm. (Foto: Tove Andersson).
Buddy Whittington

Trond har spilt hos Oslo Bluesklubb flere ganger gjennom årene og runder 60 år i april. For akkurat 10 år siden ønsket han seg en spesiell fødselsdagsgave: Å få spille med Buddy Whittington, John Mayalls bandkamerat. Buddy spilte med John Mayall & The Bluesbreakers i 15 år, og Tronds ønske gikk i oppfyllelse. De to møttes over en felles interesse. De er nemlig begge amp-geeks, altså nerder innenfor musikkutstyr. Og de fikk spille sammen. Buddy var både med på albumet «Mercy» og han spilte sammen med Trond Olsen Band på bluesklubben i Lillestrøm. Nå forteller Trond at Buddy gjerne skulle spilt i Norge igjen, men har – som så mange musikere – blitt stanset av pandemien.

Trond Olsen synes det var særdeles fint å komme tilbake til Oslo Bluesklubb. Han røper at han har produsert tre låter som kommer på spillelisten i løpet av våren, og at han også er svanger med ”noe”. Dette noe gleder vi oss til å høre. Bandet består i dag, foruten Trond Olsen, av Ove Gassand – tangenter, Svein Henning Berstad – bass og Zsolt Meszaros – trommer.

Oslo Bluesklubb

Til slutt må nevnes at Oslo Bluesklubb har rundt 660 medlemmer og har konsert hver lørdag kl 16. Klubben er tilsluttet Norsk Bluesunion som består av 60 norske medlemsklubber med cirka 6000 medlemmer. Klubben er også medlem i The Blues Foundation som har tilholdssted i Memphis, USA.


NÅ KAN DU OGSÅ LESE

BLUESNEWS

PÅ MOBIL, NETTBRETT, PC OG MAC Fra april 2022 kan våre abonnenter også lese BLUESNEWS digitalt. Er du medlem i en norsk bluesklubb eller Norsk Americana Forum og har din epostadresse registrert i StyreWeb? Da får du tilgang slik:
Gå til https://dittmagasin.no/bluesnews og skriv inn epostadresse og ditt postnummer. Der kan du velge mellom magasin for mobil/nettbrett eller for PC/Mac.
Det digitale abonnementet er inkludert i prisen for alle som mottar papirmagasinet.
Abonnenter i utlandet får tilgang ved henvendelse til post@bluesnews.no.
Landsmøte i Norsk Bluesunion
img
Landsmøtedeltakerne samlet utenfor Jæren Hotell på Bryne.
Landsmøte i Norsk Bluesunion
Den første helga i april var Norsk Bluesunion samlet til landsmøte på Bryne. Det var Jæren Bluesklubb som var lokale verter for helga, som samlet delegater og observatører fra et tjuetalls klubber og bluesfestivaler.
TEKST: RUNE ENDAL • FOTO: OLE CHRISTIAN WOLD HAAVIK

Helga startet allerede på fredag med middag og konserter for de tilreisende på Jæren Hotell. Først ute på scena var trioen Po’ Boys før det populære Rogalandsbandet Eric ”Slim” Zahl & The South West Swingers sørget for stor stemning utover kvelden.

Faglig påfyll

Lørdagen åpnet med en hilsen fra Time kommunes kultursjef, Trond Lie. Videre ble kandidatene som var nominert til Årets bluesklubb presentert, påfulgt av ”faglig påfyll”. Kulturjournalist i Dagbladet, Øyvind Rønning, holdt et engasjerende foredrag om bluesens historie og framtid, sett fra en journalists ståsted.
Den svært bereiste og kunnskaprike skribenten nevnte en observasjon han har gjort i et langt liv i musikkretser: Han påsto det ikke finnes maken til det norske bluesmiljøet i hele verden, så velorganisert og inkluderende. Han roste måten miljøet sprer og fremmer bluesen på. Samtidig trakk han fram miljøets store utfordring, nemlig et publikum som begynner å dra på årene. Til tross for gode tiltak som unionscupen, bluesseminaret og blueslinja på Notodden, har miljøet vanskeligheter med å rekruttere et yngre publikum. Rønning mente at man kanskje må ”lure” blues inn hos de yngre ved å eksponere musikken på nye arenaer.
Han understreket viktigheten av å slippe til unge musikere på bluesscenene, slik som Christone ”Kingfish” Ingram og Marquise Knox er eksempler på i USA, og blant annet Otto Jr. og Tobias Ruud her hjemme. Viktig også at unge musikere får vise seg på større scener sammen med etablerte navn, som Otto Jr. da han spilte med Johnny Rawls på Oslo Bluesklubb nylig, Magnus Berg i sin tid med Mike Zito og Marius Lien med Vidar Busk.
Et annet tankekors for bluesmiljøet mente Rønning er at både publikum og scenene er dominert av eldre, hvite menn. Han trakk frem sitater fra et intervju i amerikanske Rolling Stone Magazine der det ble sagt at unge, fargede artister på grunn av dette ikke finner seg til rette i sjangeren som en gang var ”deres”, musikk som en gang var levende og tok pulsen på samtiden.
Rønning var også inne på et tema som ofte blir diskutert i blueskretser, ”utvanning” av bluesbegrepet. Han trakk fram Notodden Blues Festival og roste dem for å ha beholdt bluesdominansen så lenge som de gjorde. Men han så på det som en nødvendighet for festivalene i dag å hyre navn fra nabostilarter for at de skal kunne overleve.

- Det er bare å innse at den tradisjonelle bluesen ikke er spennende nok for de store massene. Festivalen må også ha med seg de lokale, og de vil gjerne høre DumDum Boys og CC Cowboys. Så kan jo de som vil høre blues gå til en mindre scene og høre ”the real thing”, mente Rønning.
Han konkluderte med at bluesen tross alt lever i beste velgående, og i dag i en god blanding med andre stilarter. Han mener sjangeroverskridelse er meget viktig. Bluesen har en sikker framtid dersom vi tillater fornyelse, samtidig som noen også tar vare på den opprinnelige bluesen, sa Rønning i sitt foredrag.

img
Eric ”Slim” Zahl & The South West Swingers spilte fredag kveld.

img
Styret i Jæren Bluesklubb. Fra venstre Marit Borvik Kleppe, Ole Christian Wold Haavik, Kjetil Bårseth, Kjetil Enge, Åse Corneliussen, Stein Waage og Anne Lise Winther.
Workshops

Landsmøteprogrammet fortsatte med tre workshops. Kjersti Eng tok for seg søknadsskriving, og musiker Eric ”Slim” Zahl ledet workshopen som handlet om bruk av sosiale medier.
Mange hadde funnet veien til den tredje workshopen der Jannicke Taftø orienterte om det nye web-baserte verktøyet som bluesunionen nylig har tatt i bruk, StyreWeb. Hun viste de mange forskjellige funksjonene som finnes i dette flotte verktøyet som er spesialkonstruert for medlemsforeninger. Alle NBUs klubber har nå tatt i bruk systemet for å organisere medlemsregistrene, men Jannicke Taftø kunne fortelle at StyreSWeb kan brukes til så mange andre ting. Her er funksjoner for meldingsutsending, utsending av spørreskjema, arkiv for dokumenter, kalender, møteprotokoll, regnskap, fakturering, utstyrsliste for klubbens eiendeler, oppsett av websider, nettbutikk, betaling av kontingent m.m.

Gruppearbeid

Videre ble landsmøtedeltakerne delt opp i grupper som skulle diskutere og komme med tilbakemelding på tre emner: Veien videre for Union Bluescup, NBUs handlingsplan og organisasjonens vedtekter. Det var stort engasjement rundt unionscupen, og gruppene kom med mange tilbakemeldinger som styret vil ta med seg videre i planlegging av bandkonkurransen.
Lørdagens faglige program ble avsluttet med at redaktøren i Bluesnews presenterte det digitale magasinet som blir lansert nå i april.

Årets NBU-klubb

Under lørdagskveldens festmiddag ble Årets bluesklubb 2022 kåret. Prisen ble svært fortjent tildelt landsmøtets hardt arbeidende arrangør, Jæren Bluesklubb, som kan se tilbake på en suksesshistore helt fra klubben ble etablert. De andre nominerte til Årets klubb var Oslo Bluesklubb, Christianssand Blues & Rock Club, Hamar Bluesklubb og Skedsmo Bluesklubb.

img
Jannicke Taftø holdt workshop om StyreWeb. (Foto: Rune Endal).
img
Trioen Po’ Boys spilte fredag kveld.

img
Soft City, fra v. Håvard Ersland, Ask Vatn Strøm, Thea Paulsrud, Bård Berg og Kim André Tønnesen.
Slim ”Zahl” og Soft City

Både fredag og lørdag kveld var et konserter på Jæren Hotell, begge kveldene for fulle hus.
Lørdag kveld var det klart for årets Union Bluesband, Soft City. Det er ingen overdrivelse å si at det unge bandet ”blåste publikum av banen” denne kvelden. Ikke mange i salen hadde hatt gleden av å høre dette talentfulle bandet tidligere, så de fikk seg virkelig en positiv overraskelse. Bandet spiller en blanding av egne låter og coverlåter med soul/funk/jazz-tilnærming. De fem unge musikere er alle godt skolerte og utmerkede instrumentalister der de serverer musikken sin på en utrolig dynamisk, sikker og profesjonell måte. Både B3-organist Håvard Ersland og gitarist Ask Vatn Strøm spiller utsøkte soloer, og den sprudlende sangerinna Thea Paulsrud gir assosiasjoner til store soulsangerinner vi hører på den internasjonale arena. Årets Union Bluesband har potensiale til når som helst å slå gjennom for et større publikum.
Etter unionsbandet fikk publikum høre det lokale 8-mannsbandet Ållveltes som spilte soul-klassikere inn i kvelden og natten.

Årsmøte

Søndag ble årsmøtet avviklet. Møtet samlet 57 delegater og observatører fra hele landet. På grunn av pandemien var dette NBUs første landsmøte på fire år, og det var derfor Jæren Bluesklubbs tredje forsøk på å gjennomføre helga. Formelle saker som godkjenning av årsberetning sto på sakslista. Den kunne fortelle at NBU i 2021 endelig fikk etablert en lønnet stilling for daglig leder. Pr.
31.12. hadde organisasjonen 66 tilsluttede klubber/avdelinger, hvorav 10 er festivaler.
I forbindelse med diskusjoner rundt NBUs handlingsplan for den neste perioden ble det ekstra engasjement rundt den europeiske bluesunionen og European Blues Challenge. Diskusjonen gikk rundt hvordan Norge skal velge ut deltakerband til International Blues Challenge. Flere delegater understreket viktigheten av å engasjere seg i det europeiske samarbeidet, og å sette seg inn i hva EBU står for. Både enkeltpersoner, band, artister, klubber og organisasjoner kan være medlemmer. Medlemsprisen er 100 euro pr år for mindre aktører og 200 euro for store.

Nytt styre

Årsmøtet valgte også nytt styre for Norsk Bluesunion. Som ny leder ble Bente Bårseth fra Jæren Bluesklubb valgt. Det ble gjenvalg av styremedlemmene Wiggo Larsen (Østkanten Bluesklubb), Ellen Klemp (Trondheim Bluesklubb) og Tor Hognes (Ørland Bluesklubb). Nye styremedlemmer ble Birthe Carlsen (Horten Blues Club) og Eric ”Slim” Zahl (Jæren Bluesklubb). Varamedlemmer den neste to årsperioden blir Susanne Sørensen (Østkanten Bluesklubb), Svein Terje F. Pisani (Stavanger Blues Club), Irene Lilletvedt (Bjørgvin Bluesklubb) og nyinnvalgte Thea Paulsrud.

Jæren Bluesklubb skal ha ros for et meget godt gjennomført arrangement. Bra jobba!

img
Det nye styret i Norsk Bluesunion, fra venstre Thea Paulsrud, Wiggo Larsen, Bente Bårseth, Birthe Carlsen, Tor Hognes, Ellen Klemp og Eric Zahl. (Foto: Rune Endal).
BILLY SWAN
Av Rune Halland

RUNE HALLAND har jobbet som DJ siden 1972 og drev platesjappa Cruisin’ Records i over 40 år. Han har også vært aktiv musikkjournalist, bl.a. i musikkavisen PULS. Er en av arrangørene av Norges CD- og Platemesse på Rockefeller. Lagde radioprogrammer i over 30 år fra 1972, bl.a. Skeive Skiver, som gikk i over 20 år. En Facebookgruppe på ca. 7.700 medlemmer vil ha programmet tilbake på radio. E-mail: ruhallan@online.no

img

BILLY SWAN

- Han med «I Can Help»? Hater den!
Har hørt den replikken noen ganger etter et langt liv som DJ, radiomann og platesamler. En låt som ble så populær, som solgte så mye, og som lå på hitlistene så lenge, og som låt så gammeldags og umoderne på midten av 70-tallet, måtte selvfølgelig en del folk få i vrangstrupen, men sannelig er det mange som smiler når de hører den. Og er det en fest for voksne folk, er den en garantert stemningsskaper og dansegulvfyller! Musikere som var på veien på 70-tallet kan fortelle at det var en liten manndomsprøve for gitarister å få til soloen riktig.

Det er nemlig bare tre singler som har solgt i flere eksemplarer i Norge enn «I Can Help», som lå på førsteplass på VG-lista fra februar i 1975 til langt uti mai. Den var blant de ti mest solgte i utrolige 37 uker! Samtidig lå LP’en med samme tittel på lista i 30 uker med 3. plass som toppnotering. På høsten samme år var albumet «Rock ’n’ Roll Moon» i fire uker på VG’s liste. Vi kan vel kalle det for et godt år for Billy Swan. Mange ser på Billy som et såkalt one-hit wonder, men det må være fordi han hadde en hit som var så mye større enn de andre. Riktignok hadde han bare en liten hit til i Storbritannia, og to noteringer til på poplista i USA, men han har hatt hele 16 hits på den amerikanske countrylista, til tross for at han vel egentlig ikke er en countryartist. Tre LP-hits ble det også i hjemlandet.


KRIS KRISTOFFERSON

KRIS KRISTOFFERSON Like fullt: Det er «I Can Help» folk husker. Den ble utgitt i Amerika sommeren 1974, og gikk til topps både på Hot 100 og Top Country Singles seint på høsten. Den ble en millionselger i USA, og i 1975 solgte den i bøtter og lass over hele Europa, bl.a. over 700,000 eksemplarer i Frankrike. Den ble nr.1 på Euro Top 50, og i Tyskland, Belgia, Østerrike, Nederland, Sveits, Frankrike, Sverige, Danmark, Australia, New Zealand og Canada.

Hva er det med den låta? Den er ganske rolig, men den har et godt dansesug. I dag låter den old school, men det gjorde den jo allerede da den kom. Det var noe 50-tallspreg over den. Billy hadde ikke brukt mer enn 20 minutter på å skrive den. Låta ble til i mars 1974 på et lite RMI-orgel som han og kona hadde fått av Kris Kristofferson og Rita Coolidge i bryllupspresang.

MELLOM MEMPHIS OG NASHVILLE

Billy hadde fått en kontrakt med Monument Records, plateselskapet som ga ut alle de største hitene til Roy Orbison. Han fikk med seg noen av Memphis’ beste studiomusikere, som supergitarist Reggie Young, som har spilt med alle fra rockabillylegenden Eddie Bond til Elvis, Jerry Lee og ikke minst vært leder for bandet til The Highwaymen (Willie Nelson, Johnny Cash, Waylon Jennings og Kris Kristofferson), og Dennis Linde. Sistnevnte er kanskje mest kjent for mannen bak Elvishiten «Burning Love». Billy sjøl sang og spilte Farfisaorgel. Chip Young, selv en svært anerkjent gitarist, produserte i sitt eget studio i Murfreesboro, Tennessee, mellom Memphis og Nashville (en ganske passende beskrivelse av Billy Swans musikk).
«I Can Help» ble spilt i en lang versjon, med to falske avslutninger og klapping og jubel. Den er morsom å bruke som DJ, men det var den litt kortere versjonen som kom på singel, og det var den jeg tok med da jeg satte sammen CD’en «Skeive Skiver 4».


LOVER PLEASE

For folk flest var Billy Swan en helt ny artist da han slo igjennom på midten av 70-tallet, men han var en veteran. Han ble født den 12. mai 1942 i Missouri, og blir altså 80 år neste måned. Billy vokste opp med countrymusikk, men så kom rocken. Som 16-åring skreiv han «Lover Please» for et lokalt band hvor han var med, The Rhythm Steppers. I 1960 kom den ut på singelplate på lille Louis Records, som Bill Black sto bak. Det er ikke Billy som synger på denne versjonen, som er originalversjonen. Billy hadde kommet i kontakt med Black, som tidligere hadde vært Elvis’ bassist, men som nå drev plateselskap og hadde suksess med sitt eget band, Bill Black’s Combo. Det var Bill Black som fikk publiseringsrettighetene til «Lover Please».
I 1962 skulle «Lover Please» bli en verdenshit, men i andre versjoner. Ingen ringere enn Clyde McPhatter, en R&B-vokalist som nevnes i samme åndedrag som Jackie Wilson og Sam Cooke, spilte inn en ypperlig twistversjon som ble nr. 7 på Hot 100. I Storbritannia var det coverversjonen til The Vernons Girls som stakk av med hiten, mens vi i Norge merkelig nok gikk for den amerikanske versjonen med Clyde McPhatter, som ble nr. 6 på Norges 10 På Topp i VG.

I MILJØET RUNDT ELVIS

I januar 1963 flyttet til Billy til Memphis for å skrive låter for Bill Black. Det første han gjorde var å dra for å se Graceland. Utenfor Elvis’ eiendom kom han i kontakt med Travis Smith, onkelen til Elvis, og det endte opp med at han leide en hybel hos ham. Snart kom han inn i miljøet rundt Graceland, og han var med flere ganger våren 1963 da Elvis leide fornøyelsesparker eller en skøytebane eller en kino for sine venner. Han fikk tilbud om å være med Elvisgjengen til Las Vegas hvor Elvis skulle spille inn en film, men i stedet valgte Billy å dra hjem til Missouri sommeren ’63. Der var han ikke lenge, for nå ville han prøve seg i Nashville. Han klarte ganske raskt å få skrevet en låt sammen med Mel Tillis, som Carl Smith gjorde en flott versjon av, men det ble ingen hit. Billy skrev låter for flere, bl.a. Conway Twitty og Waylon Jennings, men ingen som ble hits.


GARAGEROCK

Billy Swan prøvde seg også som artist. Den første singelen kom i 1966 på Monument Records, som på den tiden holdt til rett utenfor Nashville. Chip Young produserte allerede da, men sammen med Buzz Cason, som hadde jobbet med The Crickets og som seinere skulle skrive «Everlasting Love». «Out Of Her System» het Billy Swans første singel, og den var tøff, småpsykedelisk garagerock. Låta var skrevet av Buzz Cason, og Billy Swan synger mye råere enn han skulle gjøre på 70-tallet. Det hjalp jo ikke det, for det var neppe mange som hørte den.
Oppfølgeren var «The Below Average Everyday Girl», skrevet av Billy Swan sjøl. Den var roligere, men langt unna country, og helt uten noen som helst form for retropreg. Hit? Å, neida.
Da ble det ikke mer Monument i denne omgang, og ferden gikk videre til et par småselskaper. «Friendship» ble sluppet på Rising Sons i 1967. Ganske fin, litt Simon & Garfunkel over det hele, men ikke fin nok til hitlistene. «Then Came The Lover» kom på Elf i 1967, men den kan jeg ikke si noe om, siden jeg ikke har hørt den. Solgte neppe stort.
Den gamle Marty Robbins-slageren «El Paso» ble neste singel for Billy Swan. Nå var han på et stort selskap, M-G-M, og de presset opp promoer for countryradiostasjoner. Interesssen var imidlertid laber, så jeg tror ikke det ble presset vanlige singler av denne tittelen.

POLK SALAD ANNIE

Artistvirksomheten hadde ikke kastet noe av seg, men han hadde fortsatt gode kontakter på Monument, og han prøvde seg som produsent. Med Tony Joe White og «Polk Salad Annie» i 1969 ble det en stor suksess. I Nashville hadde han også blitt kjent med Kris Kristofferson, og i 1970 begynte han å spille bass i bandet hans i et par år. Deretter ble han med i bandet til Kinky Friedman og etter det igjen ble det Billy Joe Shaver, før han gikk tilbake til Kris.
I 1973 gikk han også tilbake til sitt første plateselskap, Monument, og nå fikk han en kontrakt. Den første singelen var «Wedding Bells», mest kjent med Hank Williams. Denne innspillingen var produsert av Chip og Billy, og arrangementet var med Sun Studio-veteranen Bill Justis. Billy synger veldig country, men arrangementet er med blåsere og egentlig ikke country i det hele tatt, til tross for at det er steelgitar også. Hit? Neida!
Men så kom «I Can Help» og alt forandret seg. Hvordan skulle en følge opp en sånn suksess? «I’m Her Fool» var en merkelig sak. Småsjarmerende, men den kunne jo ikke bli en hit. Den ble en liten hit i U.S.A. og Canada, men den hadde aldri i verden blitt noen hit hadde det ikke vært for «I Can Help». Skjønt, hit og hit, en 53. plass i U.S.A. og en 93. plass i Canada er vel ikke så mye å skryte av.


DO THE STANDING STILL!

Nå var gode råd dyre. Kanskje det fantes noen flere potensielle hits på LP-plata «I Can Help», som gjorde det bra på albumlistene? «I’m Her Fool» ble jo hentet derfra, og det gikk ikke så bra. Hva med «Don’t Be Cruel»? Denne Elvisklassikeren var blitt gjort helt annerledes av Billy Swan. Her var det ikke noe rock ‘n’ roll igjen, og hvis «I Can Help» var en dansegulvfyller, var denne det motsatte. Den gikk nemlig så rolig at du knapt orket å stå stille til den.
Noen som husker punklåta «Do The Standing Still» med walisiske The Table? Den var ingen rolig låt, men likevel gikk folk på gulvet for å stå stille til den! Noen hit ble den ikke, og det ble heller ikke Billy Swans sære versjon av «Don’t Be Cruel». Eller kan en 26. plass i Vest-Tyskland og en 42. plass i Storbritannia regnes som en hit? Det skulle i hvert fall bli Billys siste britiske listenotering.


Her trengtes det et nytt album, og det kom i form av «Rock ‘n’ Roll Moon», hvor «Everything’s The Same (Nothing’s Changed)» ble valgt som singel for å promotere LP’en.
Dette er en slentrende swinglåt, skrevet av Billy, produsert av Chip og Billy, og med et arrangement av Bill Justis. Den ble en top twenty countryhit, men kom så vidt inn på Billboards Hot 100. Best gjorde den det i Vest-Tyskland med en 36. plass. LP’en kom ikke på andre lister enn den amerikanske countryalbumlista, hvor den ikke kom høyere enn en 29. plass. Merkelig nok klatret den til en 13. plass på den norske LP-lista.
Ingen flere singler kom fra dette albumet, men Billy gikk i studio igjen, og nå hadde han med seg den gamle vokalgruppa som sang på så mange Elvisskiver, The Jordanaires. Låta åpner på samme måte som Glenn Millers «In The Mood», noe som selvsagt påkaller oppmerksomheten til alle som er glade i å danse swing. Den er dansbar og hyggelig, men ikke stort mer, og den endte da med en eneste listenotering, en 45. plass på de amerikanske countrylistene. Ikke så veldig mye å rope hurra for, kanskje?

BUDDY HOLLY OG CARL PERKINS

Hva nå? Ja, la oss prøve en gammel Buddy Holly-låt. Billy hadde vært fan av Buddy siden 50-tallet, og gjør en grei jobb med «You’re The One», signert Buddy, Waylon Jennings og Slim Corbin. En 75. plass på den amerikanske countrylisten er virkelig ikke noe å skryte av.
Begge de to siste singlene var hentet fra hans tredje album, som rett og slett het «Billy Swan», og som klarte en 28. plass på countryalbumlista i USA, men som ellers aldri var i nærheten av noen hitlister, ikke engang i Norge. Albumet er trivelig nok, en blanding av nye og gamle låter. Han puster nytt liv i Carl Perkins’ Sun boppers «Your True Love» og «Blue Suede Shoes». Begge er ganske trofaste mot originalutgavene, men Sun-versjonene til Carl er selvfølgelig de beste. «Blue Suede Shoes» ble til og med utgitt som singel, men sank som en stein. Det gjaldt også «Number One», som ikke ble noen nr.1. Ingen listenotering for denne.
Neste singel var ikke hentet fra den tredje LP’en, ikke fra den andre, men faktisk fra den første, som kom to år tidligere. «Shake, Rattle And Roll» er selvfølgelig en klassiker. Originalversjonen er med Big Joe Turner, men det var Bill Haley and his Comets som fikk den store hiten. Big Joes versjon toppet R&B-lista, men Bill Haleys innspilling ble den første rockeskive som ble en stor hit både i USA og i Storbritannia. Billy Swans versjon er flott for rolig swingdansing, men eneste listenotering var en 95. plass på countrylista.

1977 kom Billys fjerde og siste LP for Monument. Tittelen var «Four», og den var en fiasko med hensyn til salg. Det kom to singler fra den, bl.a. åpningssporet «Swept Away», og det var akkurat det som skjedde. De ble sopt bort. Ikke engang countryradio ville ta i dem.

Skam den som gir seg! Billy Swan kjempet på, og med et plateselskapbytte til A&M skulle det bli et nytt album, «You’re OK, I’m OK». Til tross for musikere som Scotty Moore, Booker T. og Otis Blackwell ble heller ikke dette albumet noen suksess, selv om singelen «Hello! Remember me» klarte en 30. plass på countrylista. Dette var hans største hit på tre år, og denne låta er faktisk country, men ganske johan på alle vis. Det kom et par singler til, men de gjorde det dårlig, og Billy ruslet tilbake til spillejobber med Kris Kristoffersons band, blant annet en Europaturné i 1978 og en festival på Cuba året etter.

I 1981 skulle det skje ting på platefronten igjen. Epic Records ga ut albumet «I’m Into Lovin’ You». Plata ble ingen hit, men Epic slapp singel etter singel, hele sju stykker, og alle gikk inn på countrylistene. Tre av disse ble faktisk topp 20 countryhits i USA og de ble også hits i Canada.
Like fullt skulle det ikke bli flere LP’er på Epic. På midten av 80-tallet var Mercury Records interessert. De ga ut to singler, som begge kom inn langt nede på countrylista. Den siste var «I’m Gonna Get You» skrevet av Dennis Linde, Den stoppet på 63. plass. Året etter ble den en nr. 1 countryhit for Eddy Raven. Det nyttet liksom ikke for Billy Swan.
Nå var det helt slutt på listeklatring, men det skulle komme flere overraskende bra CD’er med Billy. Ikke bare kom 70-talls innspillingene til stadighet ut på nytt, men det kom også nye utgivelser, som inneholdt både nye innspillinger og overliggere fra tidligere studiobesøk.


RANDY MEISNER FRA EAGLES

I 1985 ble han med i bandet Black Tie sammen med blant andre Randy Meisner fra The Eagles, Jimmy Griffin fra Bread og David Kemper fra Jerry Garcia Band, og som siden ble trommis i Bob Dylans band. Albumet «When The Night Falls» er en fin countryrockskive, produsert av T-Bone Burnett. Skiva kom i 1986, men ble remixet og nyutgitt noen år seinere. Da kom det også ut et par singler og deres fine versjoner av Buddy Hollys «Learning The Game» ble en liten countryhit i 1991. På den var ikke Billy hovedvokalist, men det var han på hans selvskrevne hyllestlåt, «Jerry Lee», som selvsagt er en pianorocker med bra driv. Billy skulle gjøre et album til i samme gata med Randy Meisner og Charlie Rich Jr., som også går under navnet Allan Rich. Denne CD’en kom i 2001 og het «Meisner, Swan & Rich».


KINKY FRIEDMAN

På 90-tallet tok han opp forbindelsen med Kinky Friedman. Han ble med i hans band, The Texas Jewboys, og var med på et par plater. Kinky er av jødisk avstamning, og han er kjent for spesiell humor og for å være svært kontroversiell. Låttitler som «They Ain’t Makin’ Jews Like Jesus Anymore», «Asshole from El Paso» og «We Reserve The Right To Refuse Service To You», sier vel det meste.

Solokarrieren var imidlertid ikke over. «Bop To Be» kom i 1995, og den inneholder flere fine låter som ble favoritter i swingdanskretser, som tittelsporet og «Rock On With The Rhythm». Denne plata ble også tatt godt imot i rockabillykretser, som i det ledende britiske månedsmagasinet for 50’s rock ‘n’ roll, Now Dig This. De fleste av disse låtene hadde vært ute på en CD som kom i et begrenset opplag i 1987, som het «Something Old, Something New».


LIKE ELVIS USED TO DO

På tampen av 90-tallet kom det en CD med Elvislåter, med tittelen «Like Elvis Used To Do», som var en overraskelse, for dette låt ikke som Elvis. Her var «Viva Las Vegas» i en a cappella gospelaktig versjon, «Jailhouse Rock» fikk ny melodi som gikk over i «King Creole», som heller ikke lignet på originalen. Det var faktisk ganske morsomt, og fint. Foruten Elvislåter fantes det også en hyllest til James Dean og en til Memphis med tittelen «Memphis Rocks».
Nå ble det stille lenge på platefronten, men i 2018 dukket det opp et fint hyllestalbum til Buddy Holly; «Billy and Buzz sing Buddy». Buzz var selvsagt Buzz Cason, som hadde vært medprodusent på Billys aller første singel fra 1966. Dette var nok viktig for Billy å få gjort.

Billy fortsatte med musikk, og gjorde ganske mange spillejobber med sin gamle venn Randy Meisner fram til og med februar 2020, men så kom jo pandemien. Noe av det siste Billy Swan gjorde før det meste stengte ned var en hyllestkonsert til Sun Records i Muscle Shoals, Alabama. Her framførte han Roy Orbisons «Rockhouse» i upåklagelig rockabillystil.
Siden har det vært stille rundt Billy Swan, men det ville ikke forundre meg om vi vil få høre mer fra ham. På den annen side, man har absolutt lov til å ta det med ro når man blir 80, og det blir han altså den 12. mai.

DON’T BE CRUEL

Den store ungdomsseriesnakkisen i USA for tiden er «Euphoria». Dette er faktisk HBOs nest mest sette serie siden, kun slått av «Game of Thrones». Flere har sammenlignet den med «Skam». Sesong 2 hadde premiere den 27. februar. Her kan du høre Billy Swan synge «Don’t Be Cruel», og den har allerede fått en del oppmerksomhet. Kanskje den nå kan bli en hit?
Billy Swans store suksess ble også hans fiende. Han er egentlig en rocker, med et ekstra stort hjerte for 50-tallet, og han har hatt suksess som låtskriver med en stor rhythm and blues-hit, samtidlig som han har drevet mest av alt med countryrock, og har vært en del av outlaw country-miljøet og jobbet sammen med folk som Kris Kristofferson, Randy Meisner og Kinky Friedman. Han er godt akseptert av røffe musikere, samtidig som mange musikkinteresserte oppfatter ham som en glatt popartist. Nå vet du forhåpentligvis litt mer.


BLUES IN BRITAIN

BLUES NEWS FROM BRITAIN BY NORMAN DARWEN

Skribent bosatt i Bolton, England. Har skrevet om blues og bluesrelatert musikk siden 80-tallet, bl.a. for Blues Unlimited, Living Blues, Blues & Rhythm (The Gospel Truth), Blues In Britain, Blues Matters, Blues News Finland og R2 (Rock ’N’ Reel). Han har også skrevet linernotes på oppdrag fra artister og plateselskaper.



Although most COVID restrictions have now been lifted in England (the other countries of the United Kingdom have been a little more cautious), many gigs are still uncertain – but things are certainly improving!

ON TOUR

The Blind Boys Of Alabama had two UK dates in mid-March to kick off their European tour – a superb show according to reports.

Sadly, Mike Zito’s European tour, with label-mate Albert Castiglia as the support act, was cancelled. Both men have new albums out.

Bandleader of the Spikedrivers, Ben Tyzack, and Pasadena, California raised and now London based Guy Tortora have been working together as a duo for some while now, and had UK shows around the end of February.

In early March Robben Ford and jazz legend Bill Evans played three nights at London’s most prestigious jazz club, Ronnie Scott’s, with a show called “Blues, Miles And Beyond”. On Hammond organ was Jonny Henderson, well known to UK blues fans over the last couple of decades.

60s veterans The Animals opened their “farewell tour” at the start of the year and have been trekking up and down the country since then, with the tour running for several months yet. The line-up includes founding member John Steel on drums, and on keyboards, Micky Gallagher, who replaced Alan Price in 1965. Many dates have had fellow 60s veteran Zoot Money as guest.

The Anglo-American outfit Beaux Gris Gris & The Apocalypse had a seven date British tour beginning at the end of March, to tie in with the release of the very tasty new release “Good Times End Times”. (www.beauxgrisgris.com)

img
Dan Patlansky (photo: Tobias Coetsee).
South Africa’s Dan Patlansky began a 10-date UK tour at the end of March, coinciding with the release of his acclaimed new album “Shelter Of Bones” (Virgin Records). A bonus was that the support act was the American guitar ace Arielle.

Eric Gales, rapidly rising to the top of the current blues scene, opened his eleven date UK tour on 23rd March, running into April (and with Danny Bryant as opening act). He returns for a further six dates in early June, with Irish guitarist Dom Martin as the opening act.

Geno Washington & The Ram Jam Band played several dates around Britain’s south coast in March.

Jools Holland, one of the most visible and popular names of the UK blues scene due to his constant touring with his big band and his television shows, hosted a “Boogie-Woogie & Blues Spectacular in early April, with guests including German boogie-woogie ace Axel Zwingenberger among others. It was rather exclusive; the cheapest tickets were £395 – about US$520.00. No, you read that correctly…


OTHER

APM Records, the home of UK blues acts Mississippi MacDonald and Sean Taylor, is now being distributed by Ace Records, which will certainly make their albums more easily obtainable.

Sad to report the death of Alan Pearce, the founder (in 1998) and editor of “Blues Matters!” magazine in the UK. Born in 1950, Alan initially began the magazine as a fanzine about his favourite band Savoy Brown; it has grown rather a lot since those days! And some good news is that it will continue…




NEW RELEASES
Elles Bailey

released her album “Shining In The Half Light” on 25th February. It immediately entered the mainstream official UK mid-week charts at #11. The album has gone on to achieve #1 in the Blues charts, #2 in the Americana charts, and #4 in the Official Independent charts. The UK Official album charts then registered it as #42, an astounding achievement for an independent artist with her own label. Finally, the singer/ songwriter Don McLean announced that Elles will be the support act for his 17 date “American Pie 50th Anniversary tour” in the autumn.


True Strays

The UK based roots-rock and Americana band True Strays self-released their eagerly-awaited debut album, ‘Heart Of The Matter’ on 18th March. It is somewhat bluesier than expected and certainly well worth a listen. (www.truestrays.com)


The Climax Blues Band

Founder members of The Climax Blues Band, Holt – Jones (Derek Holt and Richard Jones) issued their album ‘Shadowman’ early in 2022. It is a varied and rock-orientated set though with plenty of blues touches. (www.holtandjones.com)


Dom Martin

From Belfast, Dom Martin presents ‘A Savage Life’ (own label), his second studio album. It contains plenty of fiery blues-rock and some rather more traditionally slanted blues material. (www.dommart.in)


img
Dom Martin (photo: Jim Heal).
Paul Gillings

Harmonica ace Paul Gillings is mostly in full-on UK blues-rock mode on his latest CD album ‘Mr. Smith’ on his own Bad Monkey Records, with twelve hard-hitting tracks. It is well worth investigating. (www.paulgillingsharmonica.com)


BLUES I SVERIGE

ARNE SWEDIN Boende i Stockholm. Ordførande i Stockholms Bluesförening, Sverige Rundt-krönikör i Jefferson. Radiopratare på Radio Viking: "Mer än bara Blues". Allätare innom musik och flittig konsertbesökare. arneswedin@gmail.com

BLUES I
SVERIGE AV ARNE SWEDIN

Blues for Ukraina

Välgörenhetskonserten “Blues for Ukraina” ägde rum på Wirströms i Stockholm 20 mars. Alla intäkter under dagen gick oavkortat till Ukraina. 10 lokala band ställde upp. Annas Blueskok, Blueskapellet, Maxi Freeman, Allen Finney & Eric Hansson, Bluerocks, Rev Curt & Thomas Hammarlund, Outyard, Willis Badkar och The Lowdown Saints.


School of Blues

Dagarna före Åmåls Bluesfest 3-6 juli kommer Ida Bang, Fredrik Karlsson och Lisa Lystam hålla i en School of Blues för ungdomar mellan 12-25 år som vill lira blues.


Nytt Jefferson

Världens äldsta existerande bluestidning svenska Jefferson har kommit ut med ett nytt nummer. I det senaste numret artiklar om Odetta, Carey Bell, Bernt Andersson, Deltabluesens estestik, Bluesens märkligaste instrument och mycket mer. För information om prenumeration med mera www.jeffersonbluesmag.com


Bluesfestivaler 2022

Tidaholms Bluesfestival 20-21 maj i Folkets Park. Bonita & The Blues Shacks (GER), Katie Bradley & Tom Attah (UK), Tomi Leino (FIN), Steve “West” Weston (UK) & Tomi Leino Trio (FIN), Kokomo Kings, The Lowdown Saints, Alabama Lovesnakes, Erica Baier, C & G Blue Revue. Dusty Road Blues Challenge där fyra band tävlar. Vinnaren får en spelning på Tidaholms Bluesfestival samt på Mönsterås Blues & Roots Festival 2023. www.dustyroadblues.se

Mönsterås Blues & Roots Festival (26) 27-28 maj i Bluespalatset. Alabama Mike (US), Mike Sanchez (UK), West Coast Blues All Stars (US), Little George Suaref (UK), Little Victor (US), Jo´Buddy´s Trio Riot (FIN), Million Dollar Tones (FIN), Ulf Sandström, Mönsterås Bluesband, The Fortunate Few, Eva & The Blue Boys, Circus Prutz, Royal Blues Band, Blekinge Bluesorkester, Ravenslake Bluesband, Ikonerna, Thunderbay Bluesband, Clarksdale Express, Bluesettes, Mönsterås Musikkår. Scandinavian Blues Contest. Sex band tävlar och en jury utser vinnaren. Man kan även rösta fram “Publikens Val”.
www.bluesfestival.nu

Göteborg Blues Festival 1-2 juli Villa Belparc i Slottsskogen www.gbgblues.se

Åmåls Blues Fest 6-10 juli Joanna Connor (US), Lil´Jimmy Reed (US), Sari Schorr (US), Aynsley Lister (UK), Thorbjörn Risager & The Black Tornado (DK), Erja Lyytinen (FIN), Austin Walkin Cane (US), Roffe Wikström, Sofie Reed, Knock-Out Greg & The Scandinavian Blue Flames, T-Bear & The Dukes, Lisa Lystam Family Band, Ida Bang & The Blue Tears, Göran Blues Band, Geir Westby, Fat Bull. www.bluesfest.net

Kristinehamn Bluesfest 15-16 juli www.kristinehamnblues.se Dala Blues Fest 27 juli i Torp, Krylbo Bror Gunnar Jansson, Baskery, Lisa Lystam Family Band, Pontus Snibb Wreck of Blues, Clas Yngströms Blue Devils, From, Ida Bang & The Blue Tears, Bottleneck John, The Blue Benders, Hank T Morris & His Amazing Buffalo Brothers.

Fagersta Bluesfestival 29-30 juli Engelsberg. Gordon Bonham (US), Headline Bluesband, Baganom Bluesband m.fl. www.fagerstablues.se

Karlskoga Summertime Bluesfestival 29-30 juli www.mockelnforeningar.se/kgarockblues

Ucklum Blues Festival i Stenungsund 6-8 augusti Facebook

Blues At Sea i Eskilstuna 12-13 augusti www.julymorning.nu

Östersunds Bluesfestival 28-29 oktober Facebook



Nya-skivor
Blues/roots-bandet Clas Yngström & The Blue Devils släpper sitt nya album “Jävelskap” med svenska texter av bl.a. Lars Wanfors (alias Svenne Rubin) 31 mars. Clas firar i år 60 år med gitarren och releasen sker på Stampen i Stockholm. The Blue Devils har varit ett sidoprojekt till Clas bluesrockgrupp Sky High sedan 2017. I bandet ingår Ulf Åhman trummor, Patrik Steen gitarr/sång, Christer Ring munspel och Robert Ivansson el/kontrabas. Janne Petersson medverkar på klaviatur, Nisse Andersson trumpet, Pär Westling sax/trombon samt Cecilia Ringkvist, Frida & Emelie Rönnberg Bergström och Britta Bergström körar.

Erika Baier har släppt singeln ”Ain’t like that” och med hjälp av producenten och gitarristen Richard Krantz har hon tagit ett kliv in i americana-världen.

Among Lynx från Uppsala nya singel heter “Put your love in me”. Munspelerskan Elin “Luffarlo” Öberg i bandet deltog 11 februari i det populära Tvprogrammet “Talang 2022”. Där framförde hon “Feeling good” och tog juryn och publiken med storm. www.luffarlo.com

img Eric’s Bluesband nya skiva heter “Rolling Avenue”. 10 egna nyskrivna låtar. Eric Hansson gitarr och sång, Janne Petersson klaviatur, Surjo Benigh bas, Kjell Gustavsson trummor och bakgrundssång. Många namnkunniga musiker medverkar. Alan Haynes (US) spelar gitarr på “Stay with me”, munspelaren Jerry Portnoy (US) medverkar på två låtar. Anders Lewén gitarr, Derek January och Kiralina Salandy bakgrundssång. Jan Bjerger trumpet, Tomas Jonsson sax, Martin Pålsson trombon och Pär Grebacken klarinett. Releasen ägde rum på Scalateaterns källare i Stockholm 19 mars.


Skåningen Georg Meggs nya akustiska album heter “I mitt hjärta, i min famn”. Den är tillägnad hans döttrar och Georg sjunger, spelar gitarr, munspel och trumpet. Text och musik Anders Hansson. Skivsläppet skedde på Medley i Malmö 3 mars och då spelade hans band som består av Vincent Daly gitarr, Bruno Obersdorfer bas och Tim Wallander trummor.

Fanny Pack från Stockholm har släppt en fyraspårs EP. Fanny Holm sång och ak. gitarr, Bonne Löfman gitarr, Rickard Donatello bas, Matte Lindegren trummor, Mats Qwarfordt munspel. Markku Reinikainen trummor på ett spår.

The Boppers har släppt singeln “Callous rain” från det kommande albumet “White lightning” som släpps 1 juli. Låten är skriven av “Sulo” Karlsson och Nicke Andersson från The Hellacopters gästar på gitarr.

Pontus Snibbs Wreck of Blues nya singel är den 60-tals doftande “15 days” och är en duett med Pontus och producenten Chips Kiesby.


Jesper Lindell har släppt sitt andra album “Twilight”. Under två år av sorger och bedrövelser, med skivbolagskrångel, pandemi, inställda turnéer, njursjukdom med alla dess konsekvenser, fanns det inget annat att göra för Jesper och hans band än att skriva och spela in låtar. Jespers fasta sexmannaband gästas av tre gästsångare: Klara Söderberg (First Aid Kit), franske rockstjärnan Theo Lawrence och amerikanska sångerskan Amy Helm, dotter till Levon Helm från The Band. Enda covern är “Twilight”, hämtad från The Bands senare platta “Islands” med sång av Amy Helm.

BLUES I DANMARK
BLUES I
DANMARK AV JAKOB WANDAM

Jakob Wandam er redaktør af den danske bluesportal Bluesnews.dk. Han arbejder til daglig som bibliotekar og har mange års erfaring som musikskribent og –redaktør inden for denne branche. Han modtog ildsjælsprisen ”Årets Hoochie Coochie Man” ved Danish Music Awards Blues 2020. Email: bluesnewsdk@gmail.com


Tre nye navne til Blues Heaven

I forrige nummer kunne Bluesnews løfte sløret for et overflødighedshorn af kunstnere, som står på plakaten ved Danmarks største bluesfestival, Blues Heaven, der finder sted i Arena Nord i Frederikshavn den 11.-12. november 2022. Nu kan vi præsentere tre yderligere navne.


The Love Light Orchestra

er en hyldest til 1950’ernes og 60’ernes bigband-blues fra Memphis, hvis hovedudøvere var kunstnere som B.B. King, Junior Parker og Bobby ”Blue” Bland. Der er dømt swingende soul blues med masser af blæsere, hvor bigband arrangementernes sofistikerede timing blandes med bluesens rå energi. The Love Light Orchestra blev skabt af guitaristen Joe Restivo, trompetist og arrangør Marc Franklin samt sangeren John Németh. Og det er naturligvis stadig John Némeths sjælfulde og silkebløde stemme, der høres i front for The Love Light Orchestra.

Carolyn Wonderland

har stille og roligt oparbejdet et ry som en af den moderne bluesmusiks mest respekterede guitarister. Hun stammer fra Texas, hvor der er en stærk tradition for at lade genrerne mødes og smitte af på hinanden. Det hører man også i Carolyn Wonderlands blues, der inddrager elementer af country og western swing, zydeco, soul m.m. I 2018 modtog Carolyn Wonderland et af de største ridderslag man kan få som bluesguitarist, idet hun indtrådte i John Mayalls band, men også hendes solokarriere har taget fart, og i 2021 skrev Carolyn Wonderland kontrakt med Alligator Records. Carolyn Wonderland skriver selv de fleste af sine sange og er i øvrigt lidt af en multiinstrumentalist. Ud over guitar spiller hun både trompet, akkordeon, lapsteel-guitar, klaver og mandolin.


img
John Németh
img
Carolyn Wonderland
Mike Wheeler

er indfødt i Chicago og opflasket på blues-hovedstadens musik, og i 2014 blev han optaget i The Chicago Blues Hall of Fame. Solokarrieren blev for alvor skudt i gang med albummet Mike Wheeler Band i 2003. Efterfølgende skrev Mike Wheeler kontrakt med Delmark Records, hvor han har udsendt to album. Musikalsk tager Mike Wheeler ikke overraskende udgangspunkt i Chicago blues, men nok mere Buddy Guys version end Muddy Waters’. Wheeler blander således den traditionelle elektriske blues med funk, jazz og rock, og hans stemme er blevet sammenlignet med soulsangeren Sam Cookes.


NYE UDGIVELSER

Grarup Allstars: Steamrolling live

Tredje live-album med soul blues fra et hold bestående af nogle af Danmarks fremmeste bluesmusikere.


Lea Thorlann:
Katten Snooze synger kattejammer blues – og historien om Karl Åge

Thorlanns anden netbog-udgivelse til børn og deres voksne, ledsaget af hendes egne små bluessange.


img

Rune Robert Friis: Built for comfort, vol. 1

Debutalbum fra den sønderjyske bassist og sangskriver.


Jazz Five: In the meantime…

New Orleans blues-ep fra det jubilerende orkester.


Holtsø & Wittrock: Blink of an eye

Femte fælles albumudspil fra sangeren Jes Holtsø og hans klaver-makker Morten Wittrock, der blandet roots-rock, blues og soul.


All My Exes: The new Exes

Den nye besætning har skruet ned for banjobluesen, men har stadig fodfæste i den amerikanske folkemusiks forgreninger.


Chris Copen: I got hipped

Pianisten hylder New Orleans med funk, blues, rhythm & blues og jazz på sit første soloalbum.


img
Masser af blues på Riverboat Jazz Festival
Masser af blues på Riverboat Jazz Festival
img
Bonita & The Blues Shacks
Riverboat Jazz Festival finder sted i Silkeborg den 22.-26. juni. Festivalens fokus er især på den traditionelle jazz, men der er tillige blevet etableret en Blues Night på Riverboat Jazz Festivals officielle åbningsdag, hvilket i år vil sige torsdag den 23. juni. Blues Night finder sted på Torvet i hjertet af Silkeborg.

Første navn på scenen er den danske sangerinde Sahra da Silva og hendes blueskvartet. Sahra da Silva udgav i 2020 sit meget velanmeldte andet album, #blueswoman, hvis sange danner grundstammen i hendes liveshow som orkesterleder. Sahra da Silvas repertoire spænder over blues, jazz, soul og funk, men ved Blues Night på Torvet må man forvente en hovedvægt på bluesen.

Efter Sahra da Silvas band er der besøg fra Tyskland i form af B.B. & the Blues Shacks, som har allieret sig med den sydafrikanske sangerinde Bonita Niessen under navnet Bonita & the Blues Shacks. B.B. & the Blues Shacks har eksisteret i mere end tredive år, hvor de har begejstret med deres livlige sceneshow og West Coast-inspirerede bluesmusik, og de har været kåret som Europas bedste bluesband. Bonita Niessen er født i Cape Town, men kom til Tyskland som 18-årig. Her begyndte hun at synge både pop, jazz og gospel. Med The Blues Shacks er det dog rhythm & blues og soul, der er udgangspunktet med inspiration fra kunstnere som Ruth Brown, Lula Reed, Etta James og Ann Peebles. Bonita & the Blues Shacks spiller en koncert mere på festivalen, nemlig i Havneteltet fredag den 24. juni.

Tidligere samme aften har Havneteltet et verdensnavn på programmet, når Jon Cleary & the Absolute Monster Gentlemen spiller. Jon Cleary er englænder, men forelskede sig i en tidlig alder i New Orleans-musik. Cleary rejste til byen i 1981, hvor han hurtigt fik spillejobs med folk som Snooks Eaglin, Earl King og Johnny Adams. I dag har Jon Cleary skrevet sig ind i rækken af store New Orleans-pianister, og hans værk ligger i forlængelse af kunstnere som Jelly Roll Morton, Professor Longhair, James Booker, Allen Toussaint, Fats Domino og Dr. John. Jon Cleary & the Absolute Monster Gentlemen spiller to koncerter i Havneteltet: Som nævnt den 24. juni og igen den 25. juni.

Fra England kommer også King Pleasure & the Biscuit Boys, der spiller Kansas City jazz og -blues a la 1940’erne. Lucky Millinder, Buddy Johnson og Louis Jordan er forbillederne, når King Pleasure & the Biscuit Boys spiller dansevenlig og swingende rhythm & blues, jump blues, jive og boogie-woogie. Der er tre muligheder for at høre King Pleasure & the Biscuit Boys på Riverboat Jazz Festival. Fredag den 24. juni spiller de på Torvet, og de kan opleves samme sted lørdag den 25. juni. Senere lørdag aften optræder King Pleasure & the Biscuit Boys i Havneteltet.

img
Sahra da Silva
img
King Pleasure & The Biscuit Boys
Fra den danske New Orleans-scene kommer kvintetten Jazz Five, som er spiller New Orleans blues, -jazz og -funk, og det har de efterhånden gjort i 25 år. Både sammen og hver især har bandmedlemmerne markeret sig som nogle af landets førende musikere inden for stilarten. På Riverboat Jazz Festival har Jazz Five tre koncerter på programmet: På Evald torsdag den 23. juni, på Skoletorvet fredag den 24. juni og på Rampelys lørdag den 25. juni.

Også i New Orleans-stilen spiller Nola Love. Pianisten og sangeren Morten Fischer står for bandets sange, hvis tekster er dansksprogede og ofte ganske morsomme hverdagsbetragtninger sunget til second line-beats og swingende funky New Orleans-arrangementer. Nola Love spiller på Evald fredag den 24. juni og på Skoletorvet lørdag den 25. juni.

Morten Fischer og Nola Love er inspireret af pianisten, sangeren og sangskriveren Esben Just, som med SP Just Frost var en af de første til at lave New Orleans-musik på dansk. I det hele taget har Esben Just været en ledende skikkelse inden for New Orleans-stilen i Danmark siden 1990’erne. På Riverboat Jazz Festival kan man høre hans Esben Just Trio, der spiller en enkelt koncert på Skoletorvet fredag den 24. juni.

I Kedelhuset er der stride, boogie-woogie og ragtime blandet med jazzstandarder, når ægteparret Stephanie Trick & Paolo Alderighi optræder både på to flygler og firhændigt på ét. Amerikanske Stephanie Trick har spillet klaver, siden hun var fem år. I 2008 mødte hun sin italienske instrumentkollega Paolo Alderighi på en festival i Schweiz, og sød musik opstod. Siden har de to optrådt som duo, og lørdag den 25. juni optræder Stephanie Trick & Paolo Alderighi altså på Riverboat Jazz Festival.
Screening the blues

Velkommen tilbake til spalta som tar for seg bruk av bluesmusikk i spillefilmer, TV-serier og lignende i snart 100 år! Framfor å omtale velkjente dokumentasjonsopptak av konserter og andre framføringer, fokusere vi her på dramatisert fiksjon der blues er et element i historiefortellingen. Et særlig fokus ligger på kuriøse og smale detaljer som kan forklare, forundre og tidvis forvirre oss når vi ser nærmere på dem. Slik kan vi kanskje kaste et nytt og revitaliserende musikalsk blikk fra sofakroken når velkjent underholdning flimrer forbi. Denne gangen skal vi (av alle ting) se nærmere på en klassisk reklamefilm for dongeribukser!


Levi's 501 Commercial: Refrigerator (1988)

Regi: Roger Lyons
Produksjon: Reel One/Holtsman Stavros
Reklamebyrå: Bartle Bogle Hegarty
Soundtrack: ”Mannish Boy” med Muddy Waters


Sett med politisk korrekte 2022-briller er egentlig alt galt med denne reklamen: En sexistisk og kjønnsstereotyp reklamefilm – bestående kun av hvite, heteronormative mennesker – som på grådig vis approprierer afroamerikansk musikk for kynisk å selge denimbukser basert på spekulativ nostalgi. Eller noe sånt. På den andre siden er jo blues i utgangspunktet en musikkform som med sin uunngåelige aura av autentisitet og skitt under negla, alltid vil framstå som tvetydig suspekt for de siste dagers politisk hellige. Den historiske framveksten av sjangeren har dertil helt fra starten vært betinget av interaksjon med et kapitalistisk marked. Blues har hele tiden eksistert i skjæringsfeltet mellom autentisk uttrykk og kommersielle vare, og i likhet med kjente artister innen andre populærmusikalske sjangere – fra Elvis til Johnny Cash – har bluesmusikere (eller deres etterfølgere) med et behov for rask profitt latt seg bruke i reklamesammenheng. Muddy Waters sang eksempelvis selv inn en radio-reklame for Dr. Pepper midt på 1970-tallet. Stemmene til artister som Nina Simone og Ruth Brown har i senere tid blitt brukt til å selge biler. Howlin’ Wolfs potente «Smokestack Lightning» har til og med blitt brukt i en Viagra-reklame så sent som på 2010-tallet.

I sammenheng med den voksende «blues boomen» fra midten av 1980-tallet ble særlig bluesmusikk bevisst anvendt i flere reklamefilmer for jeans, på godt norsk «olabukser». Sjangerens konnotasjoner til det jordnære og ujålete passet som hånd i hanske (eventuelt en slitt bukselomme) med salget av et produkt som opprinnelig var ment som svette arbeidsklær. Jeansmerket Lee gikk sågar så langt som å bruke navnet og artisten John Lee Hooker aktivt i en større reklamekampanje i 1993. Hooker var selvsagt ulastelig antrukket i brun dress selv (så mye for dongeri!) da videosnutten flimret over tv-apparater og på lerret, men lot «Boom Boom» skamløst inngå i en audiovisuell symbiose med eplepai, damptog, stars and stripes og jeanskledde kvasihipstere.

Den reklamekampanjen som like fullt trolig hadde størst betydning for å gjøre unge, kjøpesterke mennesker oppmerksomme på både blå musikk og steinvaska bukser for snart 40 år siden, var trolig Levi Strauss & Cos ikoniske kampanje “Levi’s® 501® Blues”. Ikke bare anvendte kampanjens reklamefilmer musikk av storheter som nevnte Muddy Waters, Marvin Gaye, BB King, Steve Miller og Percy Sledge, men den var også et viktig springbrett for unge skuespillere som Bruce Willis, Brad Pitt og Jason Alexander. Levi’s definerte riktig nok bluesbegrepet vidt i de mange reklamesnuttene som ble anvendt, men kombinasjonen av ujålete musikk med sex appeal, røff kamerateknikk og relansering av gamle buksemodeller, ble fort en monetær og kunstnerisk suksess. Til og med samlealbumet med de mange soundtrackene The Original (Songs From Levi’s Commercials), som kom ut i 1991 på det skandinaviske markedet, ble en kommersiell vinner. Selv har jeg fortsatt en slitt kassettutgave liggende på loftet.

Flere av reklamefilmene i serien “Levi’s® 501® Blues” vant bransjepriser, heder og ære. The County of Los Angeles Commission on Disabilities ga i 1984 en pris til en av filmene som framhevet en jeanskledd rullestolbruker. En senere utgave framhevet et etnisk sammensatt doo woop-kor, og i en 501-reklame fra 1991 er en blind, farget mann protagonisten. Således er kanskje ikke ettermælet til kampanjen like frynsete som jeg ga inntrykk av i innledningen? I hvert fall ikke verre enn mange andre reklamekampanjer fra samme tidsperiode.

Men til slutt: Hva skjer så egentlig i reklamefilmen denne artikkelen faktisk skulle handle om? Og hvorfor skriver du om den i Bluesnews? Vel, for å svare på det siste først. Da tonene av Muddy Waters’ virile 1977-versjon av «Mannish Boy» drønnet ut i kinosalene før Cocktail, Big eller Die Hard, var det for mange yngre det første møtet med bluesmusikk overhodet. Samme effekt hadde filmsnutten for de med denne disposisjonen når den regelmessig dukket opp på MTV som et pusterom mellom Madonna og Michael Jackson. I 1988 klatret faktisk låta bemerkelsesverdig nok opp både på Billboard R&B chart og UK Singles Chart samtidig. Neppe en tilfeldighet. Synd Muddy aldri fikk oppleve det selv.

Handlingen i Levi’s 501 Refrigerator er for øvrig syltynn: Hvit machomann forlater en bed & breakfast på morgenkvisten etter mulig elskov. Tar ut et par Levi’s 501 fra kjøleskapet (!) før han setter seg på sin Harley Davidson og kjører ut i ørkenen. Den langbente serveringsdama ser både overrasket og erotisk overrumplet ut, mens det gamle kritthvite klientellet i spisesalen ser forskrekket ut. Hun kaster lange blikk etter ham i ørkensola. Svetten renner. Teppefall. Ikke akkurat Fellini’s Casanova, med andre ord. Men hvem i huleste brydde seg om det når man var 13 år. «I’m a maaaan» tenkte undertegnede, og vurderte sterkt å kjøpe seg både steinvaska Levi’s 501 og et munnspill. Noe jeg gjorde kort tid etter. I likhet med en god del andre...

CD NYTT
En klassiker! Denne må du bare ha. Obligatorisk i enhver platesamling.
En sjeldent bra utgivelse. En du kommer til å spille ofte og ikke vil støve ned.
Ei bra plate uten at den utmerker seg helt spesielt.
Ei OK plate.
Ikke særlig spennende. Kun for “blod-fansen” som skal ha komplett samling.
Denne klarer du deg uten.


DIUNNA GREENLEAF
I Ain’t Playin’ Little Village

Selv om nå 64 år gamle Diunna Greenleaf de siste årene har vært et trekkplaster, blant annet på europeiske bluesfestivaler (flere ganger på bluesfestivalen i Frederikshavn) og har sopt til seg tre Blues Music Award-priser samt en bråte med nominasjoner, er det overraskende at dette bare er hennes fjerde fulle album. Hennes siste, “Trying To Hold On” kom så langt tilbake som i 2011. Selv om det albumet fikk god kritikk, ser jeg for meg at den nye skiva vil sørge for enda mer oppmerksomhet for dama fra Houston, Texas.

Ikke bare har non-profitt selskapet Little Village bedre distribuering enn Diunnas Blue Mercy Records. Og ikke et vondt ord om hennes tidligere album, men “I Ain’t Playin’” er innspilt i det som mange mener er dagens beste blues-studio, Kid Andersens “Greaseland”. Ikke nok med det, hun er omgitt av kremen av dagens bluesmusikere: Nevnte Kid Andersen på gitar, Jim Pugh på tangenter, Jerry Jemmott på bass og Derrick “D’mar” Martin på trommer. Dessuten er det utsøkt blås på de fleste låtene.


Stilmessig beveger Diunna seg med lekende letthet mellom stilarter som blues, soul, gospel, r&b og går ikke av veien for en jazza låt eller to. Sammenligner en med de foregående albumene er den reinspikka bluesen nå tonet ned. “I Ain’t Playin’” lener seg generelt mer mot et souluttrykk. Men du verden, her finnes alt fra nedstrippa country gospel via funky soul a la Hi Records til skikkelig deep blues. Og Greenleafs kraftfulle, men samtidig emosjonelle stemme kler det alt sammen.

Hun har skrevet fire låter selv. Resten er coverlåter som unngår å havne i fella “ikke den igjen da”. Artig er det og at mange av låtene er hentet fra repertoaret til Texas-artister.

Men albumet starter i Chicago, med en flott, mer leken tolkning av Koko Taylors “Never Trust A Man”. Og det kan ikke være tvil. Salige Koko må ha vært en av Diunnas største inspirasjonskilder. Her er vår dame nesten en Koko Taylor imitator.

Men Diunna er så mye mer når det gjelder vokaluttrykk. Allerede på neste låt, egenskrevne “Running Like The Red Cross”, er det en smooth, melodiøs soulsanger vi får høre. “If It Wasn’t For The Blues” er heller ikke så blusa som tittelen tilsier, mer en slepen låt med funky komp og blås og en jazza gitar fra Igor Prado. Kan minne om noe Marvin Gaye kunne gjort tidlig på 70-tallet.

De to låtene der Alabama Mike bidrar med vokalhjelp er høydepunkt. Vince Gills countryballade har blitt til country gospel, nedstrippa med et orgel og en sparsom gitar og altså, – nydelig samklang i det vokale. Gospellåta “I Know I’ve Been Changed” kjenner vi best fra ikoniske Staple Singers, men jammen består ikke Alabama Mike og Diunna Greenleaf vågestykket å gjøre en Staples-låt med glans. Nakent arrangement med en gitar som minner om, men ikke plagierer, Pops Staples varemerkegitar.

Når vi snakker om vågestykker. Å gjøre Nina Simones legendariske “I Wish I Knew How It Would Feel To Be Free” må vel være et sådant. Men igjen viser Diunna Greenleaf hvilken mangefasettert, fleksibel og ikke minst emosjonell stemme hun besitter.

Innledningsvis sa jeg at dette er et album som beveger seg mer mot soul, sammenlignet med hennes tidligere mer blusa album. Men bluesen er jo ikke borte. “I Don’t Care” er hentet fra tiden seint på femtitallet da Long John Hunter bodde i El Paso, Texas og stadig tok turen over den store elva og opptrådte i Juarez i Mexico. Det ultratøffe gitarsoundet fra orginalinnspillingen er videreforedlet på 2022 innspillingen. Johnny Copelands “Let Me Cry” er et høydepunkt. En slowblues krydra med et utsøkt piano, sløy saxofon og en var gitar.

Smått obskure Joe Medwick er tredje mann ut i rekken av Texas’ bidragsytere. Hans “Damned If I Do” er også en slowblues av den typen som bygger seg opp i intensitet.

Det er bare å takke produsent Noel Hayes og co-produsent Kid Andersen for sjangerforståelse til fingerspissen. For at de har øre for hva en av bluesens flotteste vokalister trenger for virkelig å skinne. Så er det bare å håpe vi får et gjenhør med Diunna Greenleaf på Blues Heaven i Frederikshavn på seinhøsten, eller at noen norske festivaler kjenner sin besøkelsestid.


Frank Martinsen

RICK HOLMSTROM
Get It Luellie Records

Rick Holmstrom har historier å fortelle, som han skriver i bioen sin. 32 år med folk som William Clarke, Smokey Wilson, Johnny Dyer, Rod Piazza, Booker T og ikke minst 15 år med Mavis Staples. En rekke soloalbum har det også blitt tid til, både med og uten vokal. Her har han igjen droppet vokalen og kjører rent instrumentalt. Jeg har alltid tenkt på ham som en litt rocka halvbror av Junior Watson, alltid med en slags west coast vibe i bånn, og litt moderne T-Bone Walker på topp. Hippere blir det ikke. En kan også høre Bill Doggett, Freddie King, Albert Collins og Gatemouth Brown i gitarspillet. Til og med litt Meters.

Abumet er hovedsakelig spilt inn i garasjen til trommeslager Steve Mugalian. Han skriver at han er lei av dommedagsmusikk og derfor vil ha «a funky good time». Låtene er i snitt to og et halvt minutt og er dynamiske og varierte. Jeg hadde tenkt å trekke en B fordi jeg foretrekker låtene hans med vokal, men må innrømme at man blir dratt inn i et trivelig univers etter et par gjennomspillinger. Got It!


Gunnar Svensson


RICHARD GJEMS
The You Tube Sessions 2020/21 That’s Entertainment Records

Da jeg under pandemiens siste nedstengingsperiode i vinter fikk mer behov for å se på hva folk la ut på Instagram enn å følge diskusjoner på Facebook, ble jeg fascinert av Richard Gjems’ filmsnutter av egne helakustiske bluesframføringer på sang, munnspill og gitar. Intime, personlige og sjangerbevisste meditasjoner over kanoniserte blueslåter av folk som Lightnin’ Hopkins og John Lee Hooker m.fl. Små høydepunkter i en ellers monoton pandemihverdag. Og dette skulle vise seg å være et slags toppen av isfjellet, for de femten innspillingene han har samlet under tittelen The You Tube Sessions 2020/21 funker så til de grader som album.

Gjems har en lang merittliste fra tidligere plateinnspillinger og livejobber i ulike settinger og Bluesnews kjenner ham spesielt som en lærd formidler av blueslitteratur. I kortfattede liner notes beskriver han hva forholdet mellom tradisjonen og det individuelle talent i bluesen går ut på for sitt vedkommende:

«A middle-aged man playing blues in the Anthropocene. Nothing more and nothing less. Standing on the shoulders of giants who lived under systematic repression and institutionalized racism. The blues is the truth. Always.”

Alt er tatt opp live på en Samsung S10e mobiltelefon hjemme i Moss.

Han veksler mellom en Epiphone- gitar og en Hohner Dobro til et par slidegitarnummer. Som munnspiller er Richard Gjems for lengst kjent som en mester. Det får han vist på denne platen, og det er på en og samme tid så velsignet behersket, melodisk, rytmisk og ekspressivt at det er en fryd.

Låtene går fra 20-tallets deltablues til den Otis Rush-inspirerte Fleetwood Mac-klassikeren «Love That Burns» fra albumet Mr. Wonderful (1968), som alt smeltes nennsomt ned til Richard Gjems’ tidløse down home backporch blues i gyngestolmodus.

Åpningssporet er Slim Harpos lett gyngende R&Bklassiker «Strange Love» fra 1958. Han var sjefen for salgbar Louisiana swamp blues med sin lyse country & western-aktige sangstemme og svært effektive munnspillstil. I Gjems’ luftige framføring kan man ane hvor bandkompet til Harpo kom inn. Så er vi tilbake i 1930 og selveste Charlie Pattons episke «Moon Going Down», som ble spilt inn med Willie Brown på andregitar og som tok med seg sitt «Future Blues»-riff inn i Patton-låten. Den første av albumets fire munnspillinstrumentaler følger som spor nummer tre og er Gjems’ originalkomposisjon «Harmonica Holler». Mannen kan alle stilarter i bluesmunnspillets historie, så la oss si at han her er ute på en slags fox chase sammen med Sonny Terry, men uten Terrys karakteristiske whoopin’, men tvertom lander låta nydelig i Little Walter-fargede «My Babe»-omgivelser. Man skulle tro at «Rock Me Baby» har man hørt nok versjoner av, men denne klassikeren som ble en av B.B. Kings største tidlige R&B-hitlåter bygget på Lightnin’ Hopkins’ Texas-samtidige Lil’ Son Jacksons sensuelle countryblues «Rockin’ and Rollin’» fra 1950. Og den spøker i bakgrunnen for Gjems’ versjon, slik den også snek seg inn i Slim Harpos «I’m A King Bee» via Lightnin’ Slims Louisiana blues «Rock Me Mama» (1954).

Fra kommersiell down home Louisana blues på 50-tallet vender Gjems tilbake til deltabluesen, nærmere bestemt selve signaturlåten til Skip James: «Devil Got My Woman». Innspilt for Paramount Records i Grafton, Wisconsin i 1931. Både tonalt, vokalt og gitarteknisk regnes den som krevende. Tekstmessig er den også heftig: «I’d rather be the devil than to be that woman’s man...

Så svarer Gjems med en naturlyrisk munnspillklage som imiterer den snadrende tutingen til en gås. Den emosjonelle utladningen fra den kvernende «Devil Got My Woman» får et ekko i munnspillinstrumentalen «John Hardy», basert på balladen om en jernebanearbeider fra West Virginia som ble hengt for å ha drept en mann i en terningspillkrangel en eller annen gang på 1890-tallet. Så roer han det ned på siste spor (nr.7) av side A, med bluespianisten Walter Davis’ sørgmodige 1940-komposisjon «Come Back Baby».

Side B åpner med «Found Love», en huskende Jimmy Reed-låt med dansegulv-shuffle i munnspillet som avløses av en mektig munnspillinstrumental som hyller The Davis Sisters’ gospelhit «Twelve Gates to the City». Dette er sakral munnspillblues der man kan kjenne igjen en annen gospelstandard «Wade In the Water». Og hvorfor da ikke en «Mandolin Boogie» signert Gjems, som i mine ører har noen reminisenser av Little Brother Montgomerys pianoblues «Vicksburg Blues», kanskje er det «Jackson Stomp» med The Mississippi Mudsteppers. Det er iallfall 20-tallet og da er vi også i «Cool Drink Of Water Blues» fra en annen av de store delta-pionerene som var før Robert Johnson. Den kommer fra den falsettsyngende Tommy Johnson som i likhet med Charlie Patton ble en stor inspirasjon på Howlin’ Wolf, og Gjems beriker denne klassikeren med sitt ekspressive munnspill.

Da er det svært elegant at neste låt hopper til en av hovedlåtene innenfor North Mississippi Hill Country Blues: Ranie Burnettes «Poor Black Mattie». Kjent gjennom versjonene til R.L. Burnside og Kenny Brown. Her lar Gjems munnspillet hvile og spiller en hypnotisk slidegroove på dobroen. Herlig overgang til Blind Lemon Jeffersons «See That My Grave Is Kept Clean” som munnspillinstrumental med gospelfeeling før råtassen Skip James slipper til med sin blues nummer to, «Illinois Blues», en vill beretning fra livet på the levee, som Skip James var med på å bygge opp etter flommen i 1927. Så er vi da til slutt i det store bluesrevival-året 1968, og Peter Greens Otis Rush-homage «Love That Burns».

Dette albumet er en hel bluesforestilling. Nydelig oppbygd. En indre sammenheng og skjønnhet skapt med de enkleste virkemidler. En plate med stor indre rikdom. Med en sanger som ikke prøver å høres «svart» ut, men som går inn i tradisjonen med ydmyk selvfølgelighet og sjelfull stemme.

Øyvind Pharo


RUNE ROBERT FRIIS
Built for Comfort, vol. 1 Built for Comfort

Rune Robert Friis er en dansk bassist og komponist som her debuterer med et lagarbeid med en rekke danske bluesmusikere. Nils-Ole Poulin og Sara Jana Westphal håndterer hovedsakelig vokalen, mens navn som Jesper Heinz og Uffe Steen går igjen på gitar. Rasmus Stenholm legger stemningsfulle piano og orgeltoner utover plata. Det låter tett og tøfft, selv om musikken ofte ligger litt bakpå. En røykfult klubbstemning er vel vanskelig å tenke seg i disse røykfrie tider, men det låter intimt. Say You Will er en lett slentrende låt, som faktisk har Kanye West som medkompositør. Originalt er det også å ta Bruce Springsteen sin Dancing in The Dark helt ned, noe som får frem både tekst og melodi på en annen måte. Riis sitt lagarbeid er et positivt bekjentskap, røft. tett og stemningsfullt.

Gunnar Svensson


BERNARD ALLISON
Highs & Lows Ruf Records

Luther Allisons yngste sønn har rukket å bli 56 år gammel og har igjen vært i studio med den kjente produsenten Jim Gaines. Gaines har en del kjente produksjoner å se tilbake på og varemerket er et relativt glatt moderne lydbilde. Til tross for at det både er blåsere, orgel og munnspill her blir opplevelsen relativ kompakt. Litt funk med Bobby Rush på vokal i Hustler og Colin James i den svingende My Way Or The Highway skiller seg positivt ut. So Excited drar avgårde i det tunge bluesrocksporet, mens Strain On My Heart er i det følsomme melodiske hjørnet og overrasker med saksofonsolo. I Gave It All holder seg også i det sporet, mens mange av de andre låtene utforsker diverse funky undergrupper. Han kan ikke helt unngå sammenligning med sin far, men har ikke det samme personlige preget hverken i sangen eller gitarspillet, men profesjonelt er det hvis det er dette som får opp blodtrykket ditt.

Gunnar Svensson


POPA CHUBBY
Emotional Gangster Dixiefrog Records

Popa Chubby er en produktiv fyr som jevnlig leverer nye utgivelser. Her leverer han tolv nye spor, hvor bare Dust My Broom og Hoochie Coochie Man ikke er skrevet av mannen selv. De har han tatt med for å hedre sine forbilder. De to første låtene, Tonight I’m Gonna Be Your Man og New Way Of Walking signaliserer at dette blir et album fullt av energisk New York bluesrock, men helheten er noe mer nyansert enn det. Equal Opportunity gir et pusterom med sin lett dansbare rytme og gyngende slidegitar. Why You Wanna Make War er nok spilt inn før dagens situasjon, men er en relevant kommentar i overført betydning. Levert både i engelsk og fransk versjon. I’m The Dog er tung boogie, mens Doing Ok er en slags oppkuttet funk hvor vokalen delvis rappes. Fly Away er platas mest følsomme øyeblikk, som duver avgårde som en hyllest til hans døtre. Det er de mest melodiske låtene som er høydepunktene, de andre blir mer anonyme bluesrockere. Popa Chubby leverer alltid en viss kvalitet, men ingen «wow»-nummere her.

Gunnar Svensson


MISSISSIPPI HEAT
Madeleine Van der Linden Recordings

Mississippi Heat er munnspiller, låtskriver og bandleder Pierre Lacocque sitt prosjekt. I over 30 år har han styrt skuta med stødig hånd, til tross for en bråte med utskiftninger i besetningen. 69-åringen, som kom relativt seint i gang som bluesmusiker, har en ganske så turbulent oppvekst. Født i Jerusalem av belgiske, ikke- jødiske foreldre. Han bodde i fire forskjellige europeiske land før han som tiåring var tilbake med familien i Israel. Siden ble det USA og Chicago på Pierre, som begynte å ta munnspillet mer seriøst. Faktisk så seriøst at han som ung mann fikk komme opp på scenen og jamme med Junior Wells.

Men munnspillkarrieren måtte vike for psykologistudier i Canada, og deretter ti år som psykolog. Heldigvis, ihvertfall for oss, bestemte han seg som 36-åring at det var bluesmann han ville være, og tre år etter ble Mississippi Heat sjøsatt i Chicago.

Å nevne hvem som har vært innom bandet gjennom årene er nesten som en “hvem er hvem” innen Chigagoblues. Også på “Madeleine”, gruppas trettende album, er det forandring. Inetta Visor, gruppas kvinnelige vokalist de siste tyve årene, er ikke lenger fast medlem i gruppa, men har status som “gjest” og synger på tre låter. Nytt medlem er Daneshia Hamilton, en ung kvinne fra Chicago, som står for det vokale på fire låter, mens gitarist Michael Dotson gjør sitt beste bak mikrofonen på to kutt. To sentrale Chicagoratister, Lurrie Bell og Carl Weatherby, blir titulert som “permanente gjester” og bidrar med vokal på hver sin låt.

Mississippi Heat har et ganske så 50-talls Chicagoblues- sound. Ikke så rart når Lacocque nevner Muddy Waters, Little Walter og alle de andre heltene fra de gyldne femtiårene som inspirasjonskilde. Men Lacocque legger til at han ikke går av veien for å legge til noe friskt og spennende i musikken.

Det nye her er at “Havana En Mi Alma” har et anstrøk av Karibien, at den rocka “Ridin’ On A Hit” minner om noe tidlig Fabulous Thunderbirds kunne gjort og at noen låter lener seg mot r&b, inkludert blåsere. Men først og fremst er det good old blues, mye feit munnspillsound, gitarer uten for mye fiksfakseri og et tight band, til tross for at et utall av gjester er innom. Chris “Hambone” Cameron og Johnny Iguana deler på tangentjobben, og både B-3 og piano er generelt plassert kledelig i miksen, bortsett fra på “Ridin’ On A Hit”, hvor sistnevnte får briljere på pianoet.

Så var det det vokale. Carl Weatherby og Lurrie Bell gjør seg ikke bort. Gitarist gjennom mange år, Michael Dotson, er også en habil, om ikke ekstraordinær, vokalist, og hans egenskrevne “Everybody Do Something” er ei av skivas høydepunkt, mye takket være hans “low down dirty” slidegitar.

Så er da det store spørsmålet. Klarer påtroppende vokalist Daneshia Hamilton å matche avtroppende Inetta Visor? Svaret er vel at den kvinnelige vokaljobben i Mississippi Heat er i beste hender, eller strupe, selv om Visor gir seg. Eller skal hun fortsette som gjest?

Bortsett fra to låter fra Dotson og en fra Visor, er alle låter skrevet av Lacocque.

Alt i alt. Ingen tegn til at Mississippi-heten har kjølnet. “Madeleine” er et varmt, ekte “good ol’” Chicagoblues-album. Små musikalske sidespor og vekslingen mellom kvinnelige og mannlige vokalister gjør det til et variert, men likevel helhetlig produkt.

Frank Martinsen


AKKERHAUGEN RAID
Nite Owl Method Giggermusic

Jens Olav Haugen er kjent som mangeårig bassist i Spoonful Of Blues, senere med Rita Engedalen og Backbone, og en av de som var til stede i Club 7-miljøet i Oslo på 60/70-tallet der de første portene mot blues, soul, funk og jazz åpnet seg inn til det norske folk.

Jens O. Haugen har sammen med Knut Reiersrud og Hungry John vært der siden fødselen av blå musikk i Norge, men har hatt det med å gi ut album i en sendrektig 10-års syklus. Men etter at han omga seg med lokale krefter rundt Akkerhaugen Rocksamfunn, der han bor i en bygd midt i Telemark ved Skiensvassdraget, har kulerammen blitt byttet ut med en helt annen. For bare et år etter hans tredje soloalbum «Time Flies», som var en spennende og overrasende reise rundt i blues, progressiv jazz og elektroniske og funky lydmalerier, er det allerede klart for Akkerhaugen Raid. Ikke lenger Jens Olav Haugens soloprosjekt, men noe mye større i bandformatet. Et bandformat som har noe av Allman Brothers Band i seg, noe av funkens og soulmusikkens Donny Hathaway i seg, noe av det bandformatet Adam Douglas dyrket så fint frem sammen med andre bandkompiser i High Red – før Stjernekamp-suksessen. Før Adam Douglas ble hele Norges Adam. Dette albumet har mye av den samme finstilte følelsen mellom rock, blues og heftige komplekse bandkomposisjoner som tar funken og soul-kraften til torgs slik få har gjort det på norsk jord.


img
Foto: John-Halvdan Halvorsen

Dette nye albumet, som har vært ute digitalt siden i fjor høst, men nå nettopp kommet ut på vinyl, viser et mye mer homogent band i arbeid enn det du hørte på Jens Olav Haugens «Time Flies». Dette låter funky, svett og med masse jammete, men presis groove. Følelsen av å svinge innom både jazzklubber og Grateful Deads bandcamp er til stede på en måte som gjør deg interessert fra start av. Dette er et band-kameratskap som lever og pulserer som et Grateful Dead, bare ryddigere, mer jazzy, svett og funky. Blåsearrangementene gir albumet et ordentlig skyv og kraft. Det er bare å legge seg bakover. «Nite Owl Method» vil ta deg imot.

Akkerhaugen Raid kan høres ut som en tungtvannsaksjon, sydende av blues, progressiv jazz/funk og virtuose lydmalerier, og sjelfull og lett raspete rockvokal slik du husker mye av Allman Brothers Band og kanskje The Black Crowes anført av Chris Robinson. Blandet litt med soulfraseringene slik du har hørt Jarle Bernhoft på sitt mest rootsy. Bare hør en låt som «Something about the way she walks». Kanon fint!

Det er internasjonal kvalitet over dette bandet, og låtene vokser seg fint frem for hver lytt. For dette er et lyttealbum som du trenger flere doser av før du sitter i førersetet. Her er mange favorittlåter å finne, kan jeg love deg, bare still inn ørene på et band som spiller fra hjertet med låter som «Halfway there», «Part time lover», den jazzy følelsen av Roomful Of Blues på tittelsporet, surf og rockabilly-øset i rock’n roll-låta «White Cabriolet », fusion-coolnessen i «Flat squasher» og den Bigbang-aktige beskjeden i «Don’t fuck it up».

Dette er bra, virkelig mer enn bra, så skaff deg Akkerhaugen Raid!

Johnny Andreassen


Nyheter på EP - CD-er med 4 til 6 spor
ANGELA EASLEY
Rise Class A Records

Angela Easley er en pianist og sanger som en nesten kan høre Sørstatene i stemmen på. Hun har vært involvert i musikk fra ung alder og kan til og med skryte av å ha sunget back-up på en av platene til George Jones. Her debuterer hun i større format med seks låter fulle av sjel. Her er det både gospel og funk-inspirasjon. Låten Crazy Rain heller mer mot country, men helheten er mer mot en Bonnie Raitt med gospelrøtter.


Gunnar Svensson


MALONE SIBUN
Ashes To Dust Redline Music

Malone Sibun er en duo basert i England, selv om gitarist Marcus Malone kommer fra Detroit. Innes Sibun er kjent som vokalist og gitarist i bandet til Robert Plant. De har tidligere gitt ut et album, men nøyer seg her med fire spor. Makin’ It og Ashes to Ashes er i hovedsak anonym høylydt gitarrock med mye wah-wah. Bedre er en tøff versjon av Howlin’ Wolfs Evil og en halvakustistisk Restless Heart. Juryen er litt ute ennå på denne her.


Gunnar Svensson


BLÅCOMPANIET
Back On Track B&R Music

Her snakker vi om en samling musikere med langt rulleblad både fra sør og nord. I forskjellige sammenhenger har de gjort seg bemerket i de nordlige delene i landet. Vi snakker bl.a. om vokalist og munnspiller «Pappa Svein» Arild Berntsen og gitarist Steinar Steffensen. Musikken er melodiøs r&b med kledelig hes vokal. Noe heftigere taktskifte på My Father Left Me, men favoritten er likevel den eneste låta på norsk, Ta Toget, den er på et spor de bør følge videre.


Gunnar Svensson


BLUES
MEMPHISSIPPI SOUNDS
Welcome to the Land Little Village

Memphissippi Sounds består av Damien Pearson og Cameron Kimbrough. Sistnevnte barnebarnet til Junior Kimbrough, noe som gir en indikasjon på hvordan denne musikken låter. Til tross for at de oppgir å ha hørt på alt fra Metallica til George Clinton, spiller de enkel gammeldags dronende blues med hovedsakelig trommer og munnspill som dominerende instrumenter, med litt gitar her og der. Who’s Gonna Ride har et politisk tema, som omhandler bl.a. George Floyd, men resten handler om damer og kjærlighet. Musikken er kanskje ikke for alle, men på mange måter går den tilbake til røttene. Mye droneaktig boogie her. Rått og nakent. Helt klart noe som vil treffe en del av våre lesere. Spilt inn i SUN Studio og produsert av Aki Kumar.

Gunnar Svensson


MISSISSIPPI MACDONALD
Do Right, Say Right APM Records

Jeg finner ingen fornuftig forklaring på at en ung mann fra London kaller seg Mississippi Macdonald, men han har i hvert fall gitt ut syv album og har fått mye pen omtale i amerikanske bluesblader, som Living Blues, m.fl. Noen sammenligner ham blant annet med Albert King. Jeg kjøper ikke helt den, men ser at stilen er litt den samme.

Det er ingen tempoer her som går over medium. Ingen blir andpustne her. That’s It I Quit, svinger riktignok lett. Ellers så er tempoene søvndyssende like i låt etter låt. Han skal ha at han synger bra og leverer de rette gitartonene, og bandet er profesjonelt.

Han skal ha for gjennomføringen, men for meg blir det bare bakgrunnsmusikk for en kveld foran peisen.

Gunnar Svensson


MUSKOGEE HOTEL
No. 2 Shiver Music Records

Knut Roppestad, gitarist og bluesartist i mange formater fra Horten, har salet opp sitt mer hardtslående og rockete band Muskogee Hotel for sitt andre album. De slapp albumet «Do You Want To Spend The Night?» I 2017, og nå som pandemien er over sparker de i gang med mer fokusert kraft. Dette albumet er tidvis som en rambukk, og selv om ikke alle låtene er favoritter så griper jeg meg i å følge interessert med fordi låtene til stadighet endrer karakterer og intensitet på en måte som du er uforberedt på underveis. Det er litt sånn jazz-galskap over denne tunge bluesrocken.

Titulert rett og slett «No.2» er dette den mer hardtslående og tunge bluesrocken med vibber tilbake til 70-tallet. Fra Jimi Hendrix til jazzvibbete Cream, herlig upresis Rory Gallagher og mye som er ganske funky og tungt ladet med progressive elementer av drøye gitarelementer, en tung og nesten Deep Purplesk rytmeseksjon og flippa elementer av måten Frank Zappa blandet rock, blues og jazz-twang. Et herlig uredd band-prosjekt dette Muskogee Hotel som fortjener å bli hørt fordi de er noe helt annet enn de andre bluesinspirerte bandene du hører i Norge og verden rundt oss.


img
Foto: North-Philm

Bjørn Berge har tråkket slike stier innimellom, Marius Müller var der først, men Muskogee Hotel slår dem på hardere, høyere og mer kompromissløst og progressivt, vil jeg si, i attityden og lydbildet fra Badabing Studio i Horten. Det er definitivt underholdende til tusen om du har vært en del av den harde 70-talls bluesrocken og liker det gode bluesformede håndverket i låter som «The love you choose» og energiske «Intoxicated», den nesten Popa Chubby- fete bluesrocken i «Floating at the top» og de mer originale øyeblikkene som «The God wheel» og «Jam band bone». Sistnevnte flerrer atmosfæren med en alldeles vill og funky energi som noen vil si er «too much». Men Knut Roppestad, trommeslager Asbjørn Husby og bassist Emil Ljone er så kompakte og drivende tette at jeg simpelthen elsker det de våger å gjøre. De klarer å treffe med en samlet funky bluesrock- energi og jam-følelse som ingen andre. Ikke mange etter Jimi Hendrix som kommer så godt fra å utfordre bluesrocken så intenst til tider som her.

Jeg synes Muskogee Hotel er et unikt bluesrock-fenomen i Norge som på sine beste låter på dette albumet er hysterisk bra og oppstemt i 70-tallets jam-ånd som ingen andre band i dette landet. Men albumet er ujevnt. Det Peer Gynt-inspirerte instrumentale ekstranummeret «Nordic melancholy», for eksempel, føles feilplassert i sammenhengen her.

Johnny Andreassen


JACK STILLWATER
Dusk Inner East Records

Dette americana- og heartland- rockebandet leverer singer/songwriter-materiale i skyggene av Bruce Springsteens 2000-katalog, Elliott Murphy, The Walkabouts og noe av den melankolien du elsker med norske band og artister som Midnight Choir og Sivert Høyem dempede låter. Det er det femte albumet fra dette bandet fra utkanten av Oslo, et band som platedebuterte i 2008 og fikk gode kritikker for albumene «Muddy River» i 2012 (produsert av Freddy Holm) og «Norwegicana » i 2019 (produsert av Bendik Brænne i hans studio) gjennom årene. Nå er det Madrugada/ Sivert Høyem/Stein Torleif Bjella-produsent Christer Knutsen som har produsert, og det er lett å forelske seg i lyden og den behagelige americana- attityden til dette bandet. Ja, dette er faktisk en plate det er umulig å mislike. Spørsmålet er mer: Er dette essensielt og med stor sjel/interesse, eller er det overfladisk lavmælt Springsteensk balladeri?

Platetittelen «Dusk» hører nesten til det britiske rockebandet The The for meg, men håndverket til dette bandet er så mye mer amerikansk enn engelsk at det passerer lett. Mange av låtene har den strippede lunheten til Bruce Springsteen anno 2000-tallet. Anno ting du har hørt på album som «The rising», «Magic» og nyere. Selv garvede Springsteen-fans har hatt problemer med å feste seg med materialet fra The Boss i hans ettermiddagsperiode og solnedgang, men ektheten og håndverket har det aldri vært sådd tvil om. Det er det samme med Jack Stillwater her. Jeg er så på plass, og samtidig faller jeg så lett ut når låta er ferdig. Låter som «Highway dust», «All that I can think about is you” og “Closing time” er så til de grader Springsteen- avlet americana at man kan mistenke en låtskriver-link over dammen til New Jersey.

Låter som har mer av melankolien og magien til Midnight Choir og amerikanske The Walkabouts som åpningssporet «Somewhere out there in the night» og «Closer to midnight» har flere lag og er mer spennende å sette tennene i, synes jeg, og viser at Jack Stillwater, oppkalt etter et vassdrag øst for Ottawa i Canada, virkelig har noe å komme med som vil holde seg og vokse om du liker de nevnte band. Dette er et fint album, jeg kan lett anbefale det, bare ikke legg forventningene og “hypen for høyt. Da er dette trolig et av de fineste albumene du kan ha i bilen i sommer. Spesielt de sene kveldsturene.

Det er mye god lyd, mye ferdighet og identitet her, mye fet americana og singer/ songwriter-materiale i retning de store amerikanske og mest personlige låtskriverne. Som når de banker på døra til Elliott Murphy med låta «Waiting on a train» med tøffe tungt gitarlastede riff.

Jack Stillwater er best når de låter minst produsert. Som på balladen «She’s still crying over him» og den herlig møkkete rockelåta «The gunman» der det er lag av gitarer og snerrende vokal attityde. Jeg tror bandet hadde kommet bedre frem om ikke så mye av albumet var så «pent og ryddig» og søkt mer egenart. Men, om du liker Springsteen, Midnight Choir, Sivert Høyem og annet fint stoff innen rock/americana singer/ songwriter-terminilogi så er det så mye bra på dette albumet at du kommer til å like det i bilen i sommer, uansett hva jeg sier.

Jeg kommer til å følge bandet og håper de «slipper litt mer taket» neste gang.

Johnny Andreassen


HARMONICA (PAUL APPLETON)
Paul Appleton

Soloskiva Harmonica av den velrennomerte munnspilleren Paul Appleton er nettopp det tittelen indikerer: Kun munnspill! Appleton, som opprinnelig er en fin bluesmunnspiller, gjør på denne skiva et repertoar som utelukkende består av old timey instrumentaler.
Det hele er sterkt inspirert av legendariske solo-munnspillere som Deford Bailey (1899 -1982) og Sam Hinton (1917 - 2009). Sistnevnte er sågar plata dedikert til. Repertoaret består kun av velkjente tradisjonslåter som “The Arkansas Traveller”, “Bonapartes Retreat”, “Turkey In The Straw” (som også Big Walter Horton gjorde) og “Red River Valley”. Mange av disse melodiene ble opprinnelig spilt på fele og stiller store krav ved framføring på munnspill, særlig med tanke på presisjon, raskt tempo, god rytmikk og klar tone. Appleton har alt dette og mere til! Det eneste som kunne trukket opp utgivelsen ytterligere, er kanskje et litt mer variert utvalg fra det store old timey-repertoaret og tolkning av også noen litt mindre kjente titler. Det blir kanskje på den neste skiva? Verdt å sjekke ut for alle munnspill-interesserte.

Richard Gjems


TROND SVENDSEN & TUXEDO
Don’t Trust The Moon Blue Mood Records/Grappa

Da Trond Svendsen debuterte med albumet «Palomino Motel» i 2017 fant vi følelsene til en svært talentfull og americana-inspirert Bruce Springsteen blandet med sjelen til et melankolsk Midnight Choir med stemmen til en litt yngre Paal Flaata. Noe som var veldig musikalsk og singer/songwriter-kompakt slik Minor Majority og Pål Angelskår har gjort sine beste saker. Det var umulig å ikke bli satt ut av alt talentet som bare flommet ut av debuten. Trond Svendsen krevde sin plass blant giganter helt fra start av.

Dette er musikk du aldri kan vifte til side som en flue i salaten. Dette er ekte saker, og med noen flotte og tungt følelsesladde tekster som igjen setter norsk americana helt i den internasjonale toppklassen. Spilt inn i Athletic Studio i Halden, et studio som har fått det beste ut av mange norske band. Som da Madrugada brøt gjennom, handler albumet om en skrivebrems som opphørte med et smell da pandemien brøt ut. Den utløste noe, og Trond Svendsen tar deg med fra klassisk Springsteensk heartland-rock til nesten Los Lobos-inspirert rootsrock, og støvete ekte norsk landeveis-americana ala tidlig Midnight Choir, slik de låt på debuten i 1994, og soundet til Minor Majority slik du kjenner dem på sine mest populære hits med sanger fra veien, fra fjellene og dalene.

Hele albumet har en veldig kompakt dynamikk og tyngde, som om Trond Svendsen og Tuxedo har fått en større motor under panseret. Og Trond synger bedre enn noen gang. Minner av og til om Paal Flaata når han er på det mest melankolske på låter som den nydelige balladen «Only when it rains», eller litt som Chris Isaak når rock’n roll-twangen sitter som på «Big red sky», og er du en fan av Sivert Høyem kan det hende du skvetter når du hører vokalen på åpningssporet «The Ride». En nydelig låt som Minor Majority nok også føler at de kunne skrevet en fin versjon av på en god dag.

Trond og bandet rocker vogna helt uimotståelig på «Stolen cars», Midnight Choir magien banker på med tittelsporet «Don’t trust the moon» med et gnistrende gitarspill, og Texas-vibbene fra den tidløse kjempen Doug Sahm banker på med «I came to dance». Det er umulig å ikke kjenne seg hjemme, å ikke føle seg i godt selskap, og Trond Svendsen & Tuxedo er definitivt ingen etterligning, men har hele pakka inne. Norsk americana du kommer til å holde høyt!

Norsk americana har aldri vært bedre. Trond Svendsen & Tuxedo har allerede levert et av årets album for deg som liker denne countrymusikkens avart, og det rocka singer/ songwriter-formatet er fortsatt det fineste formatet å skrive sanger fra hjertet til hjertet i. Det har tatt bandet syv år å komme til dette sitt tredje og beste album, og når albumet slippes i slutten av mars skal de ut på veiene i Norge på en forhåpentligvis endeløs turne. La Trond Svendsens stemme og gitarer, Vidar Tyribergets bass, Morten Wærhaugs gitarer, Lars Vikens tangenter og Tommy Kristiansens trommer ta deg med på et album som sitter midt i hjerterota fra start til slutt, i regnvær og sol.


Johnny Andreassen


SWINGVILLE BROS
Now Hear This! A Six-pack From…The Swingville Bros Bros Records

Osloduoen låter som et fullt band selv om de bare er to. Njål Ra skaper et fyldig lydbilde med sin ståbass, mens Dag Bøgeberg trakterer vokal, gitarer og trommer samtidig! Utvilsomt en fysisk belastning som kan gå ut over rygg og annet. Disse gutta er veteraner med fortid som musikere med Jydske Rev, Krangel, The Houserockers, The Act, Willy B. Review, High River, Los Plantronics, Mason Ruffner, Karin Wright, Martin Caspersn & His Drunken Sailors og The Tempo Toppers.

For åtte år siden ga de ut en 4-spors EP, «Bad Hangover», og i 2018 hadde de med tre låter på «Boppin’ Up North vol. 2», en samling med norsk rockabilly. Nå har de vært i studio i Holmestrand og spilt inn seks låter som de har utgitt på det klassiske EP-formatet, som har et hardt billedcover, kommer i sjutommers format og spiller på 45 RPM. Fire av disse kommer fra 50-tallets country/hillbilly bop-tradisjon. Åpningssporet er Jerry Irbys «Nails In My Coffin», også kjent som «Drivin’ Nails In My Coffin», og dette låter nærmest som rockabilly honky tonk, om du kan tenke deg noe sånt. Sveinung Lilleheier på steelgitar er gjest på countrylåtene, og selv om det låter country, så rocker det likevel. Disse gutta må bare rocke! På Johnny Powers’ «Long Blond Hair» og Ronnie Dawsons rå «Up Jumped The Devil», er det ingen tvil. Dette er skikkelig rockabilly!

En six-pack som smaker godt, men som gir deg lyst på mer.


Rune Halland


AMUND MAARUD & LUCKY LIPS
Wolves Snaxville Records

Rock og blues-gitarist Amund Maarud gjør sitt andre album med bluegrassog americana-bandet Lucky Lips, og igjen er det en fest av de sjeldne der elementene blandes slik du sjelden eller aldri har opplevd det siden plateselskapet Bloodshot Records var et toneangivende plateselskap rundt årtusen-skiftet med debuten til Ryan Adams og artister og band som Wayne Hancock, Justin Townes Earle, Waco Brothers, The Bottle Rockets og Old 97’s. Det er herlig når et band, for Amund og Lucky Lips fungerer som et band med Amund som frontfigur ved siden av sangeren og Malin Pettersen, er fullstendig uredd i å blande forskjellige retninger innen rootsbasert rock og americana, bluesgrass, rockabilly og blues. Det var i Texas på 60- og 70-tallet de satte sin ære i å blande alt sammen i en bolle, og nå gjør de det på låven til Snaxville Studio.

De slapp sitt første album «Perfect Stranger» til unison hyllest rett før pandemien i 2018, og nå som livet kan gå videre kommer oppfølgeren «Wolves». Et album som er mer av alt. Men mest av alt er det et album som forlenger den spennende bluesrock-gitaristen Amund Maarud var som soloartist på album som «Volt» fra 2015. Dette albumet er mer rockete i formen enn det første kanskje, mer av kjernen i den blues/ rock og classic rock-reisen vi har fulgt Amund gjennom de siste 20 årene. Samtidig er det fortsatt svært rotekte americana med røtter til The Band og det rockabilly-stemte bluegrass-formatet i måten de kombinerer flerstemt vokalarbeid og roots-elementer på. Det at de så til de grader har lykkes med å smelte sammen Amunds og Lucky Lips alter ego på dette albumet gjør det samtidig til et helt unikt album. Noe du ikke har i platesamlingen fra før, tør jeg påstå.


img
Foto: Nikolai Grasaasen

Her er det rotekte og energisk blues smeltet sammen med rockabilly og hillbilly rock-twang med litt av The Bands nerve på «When we were 17». Progressiv americana som med Amunds gitararbeid føles Chet Atkins-lekent. Her er mykere og svært harmonirike låter som «Who’s gonna catch you» der bluegrass-kompet og de rockete trommene forener Amunds country, blues og rock-verden i en eneste låt. Og når tittelsporet «Wolves» kommer opp er det bare å bukke i retning Ryan Adams. Amund Maarud har alltid vært en bluesens mann, men sammen med Lucky Lips har han favnet country og americana på samme måten som han aldri slipper sin blues og alltid har en rockefot i bakken. Det å kombinere hele spekteret, slik Ryan Adams har gjort, beviser hvor stor og «ferdigvokst» Amund Maarud og Malin Pettersen og resten av Lucky Lips har blitt med dette praktfulle albumet.

For her er det mye å glede seg til. Låter som «Rollercoaster love» kunne til og med Hellbillies gjort. Albumets såreste og mest nakne låt kommer Malin med når hun synger «Everybody’s got something to lose», og om du lener deg tilbake i hennes armer et forførende øyeblikk så kaster du deg garantert utpå gulvet når rockabilly-twangen treffer deg i et driv som minner om belgiske The Seatsniffers. Rockabilly, klassisk 50-talls rock’n roll og blues i en fantastisk og uslåelig miks.

Følelsen av et ungt og virilt The Band på låven i Woodstock sitter levende i veggene på «Purple heart», bare hør på vokal-arrangementet på denne så griner du om du aldri kom over «The Last Waltz». Det moderne, men likevel så klassisk tradisjonelle bluegrass-swinget og singer/songwriter-formatet ala Chatham County Line på «Pile it up» er heller ingen festbrems, og vi må også nevne western swing-elementene med sin jazzfølelse i den instrumentale countrymusikk-arven fra 50-tallet på «Cuban heels, Northern feels». Hør låta, så skjønner du tittelen. For en tilbakelent skjønnhet!

Vinylutgaven av dette albumet kommer i april en gang mens albumet ble sluppet på andre format i slutten av februar. Det er bare å glede seg. Hverken Amund Maarud eller Lucky Lips, eller tilstanden til norsk americana for den saks skyld, har noen gang vært bedre. Dette er et MÅ HA-album. Ikke et kan jeg kjøre utenom-album. Kjøp to eksemplarer, du kommer til å slite ut det første eksemplaret før sommeren er over.


Johnny Andreassen


AMERICANA • ROOTS
MILLPOND MOON
Sweeter Than Wine Tikopia Records

Hvor mange singer/songwriter, americana og bluegrass-inspirerte folk/country-utgivelser gir deg sjelefred? Alison Krauss og hennes Union Station band har gjort det til en tradisjon, og i enda sterkere grad ekteparet Julie & Buddy Miller (Buddy var fast i bandet til Emmylou Harris). I dette eksklusive selskapet finner vi også duoen i Millpond Moon bestående av Kjersti Misje og Rune Hauge. En Bergensbasert duo som har begynt å gi ut plater like sjeldent som Julie & Buddy Miller, men endelig idet pandemien åpner opp kommer deres første album på sju år.

Millpond Moon er anført av en Rune Hauge, som var musiker med en av våre fineste countrymenn noensinne i Cato Sanden, og hans musikalske halvdel i Kjersti Misje, må sies å være vårt svar på Julie & Buddy Miller. De har tidligere vist at de skriver og fremfører (og ikke minst synger) sanger som kryper under huden på deg med en tidløshet som nesten bare blues og country-musikken har. De har gjort de enkle arrangementene, de tidløse amerikanske oppskriftene i hill country-musikken fra fjellene mellom Tennessee og North Carolina med mandolin, fele, akustiske gitarer, dobro, trekkspill, bass og lett perkusjon til en kunstform du knapt hører maken til. Og da har vi ikke trukket frem vokaldybden mellom Rune og Kjersti, som den mellom Julie og Buddy, som har en enorm kraft på ethvert hjerte for denne akustiske amerikanske musikkformen. Tiden står rett og slett stille, og musikken vokser inn på deg for hver lytting. Ja, etter ti runder skjønner du hvilken briljant og stor plateutgivelse dette er. Den trenger tid. Kvalitet gjør det. Den vokser under huden din, presser skuldrene ned og får hjertet til å smile.

Millpond Moon er den kanskje mest naturlige og organiske plateutgivelsen du har hørt innen americana på årevis. Tilbake til det mer lavmælte og intime fra deres fantastiske «Broke In Brooklyn» plate fra 2012 er dette musikk for deg som liker det lavmælte i Emmylou Harris, Julie & Buddy Miller, Alison Krauss & Union Station, og tør vi legge til Kate & Anna McGarrigle. De er liksom i familie med dem alle sammen, og du kommer ikke hit uten å ha gått noen lange veier og levd et langt liv med akustisk musikk og amerikanske sangtradisjoner. Kjersti Misje er utdannet sangpedagog med jazztradisjonen som spesialfelt, og det tilfører Millpond Moons americana en sensualitet og hjertefølt tilstedeværelse på måten hun bruker stemmen, som i min bok er i en sjelden klasse blant norske sangere. Radka Toneff er aldri langt unna å tenke på!

Rune Hauge har skrevet sangene selv, og de er alle skrevet før pandemien slo inn. Alle innspillingene er gjort mellom 2014 og 2018, og fortsatt lukter det frodig og finstemt country/ americana/folk/bluegrass som du forbinder sterkere med Nashville og The Appalachian mountains mer enn Bergen og De syv fjell. Dønn ærlig og ektefølt musikk som føles som et perfekt soundtrack for sene intime sommerkvelder, der tekster berører fra livets nære svinger om du velger å åpne ørene for tekstene og ikke bare følger den utrolige frodige vellyden og flowen i instrument- prestasjonene. Dette er virkelig høy klasse! Jeg beklager, jeg bare må gjenta meg selv.

Alt er arrangert akustisk og med finesse og sjel. Du kommer til å sitte fast i Millpond Moons garn relativt fort om du har et godt stereoanlegg og evner å leve deg inn i musikken. Lukk øynene, ha vinglasset innen rekkevidde, kjenn at de akustiske tonene og sangstrofen treffer deg med en umiddelbar følelse av harmoni og ro og luksuriøs nytelse! Millpond Moon fortjener priser og utmerkelser fra Halden til Bergen og Nashville, men mest av alt at du oppdager dem! For jeg har sagt det før om Millpond Moon at de burde vært foreskrevet på blå resept.

Den musikalske grøden de leverer med sine akustiske instrumenter kvalitetssikres av noen av de fineste amerikanske musikerne innen denne musikkformen. Med på plata er den svært ettertraktede perkusjonisten Kenny Malone, kjent fra hundrevis av plateinnspillinger. Blant annet med Bela Fleck og Alison Krauss samt soloplatene til Jerry Douglas. Bluegrass-fantometAndy Leftwich, som har vunnet en Grammy hele fire ganger for sitt instrumentale spill på fele og mandolin, og kjennes fra bluegrass-mester Ricky Skaggs sitt band.
Mark Fain som har vunnet en Grammy hele syv ganger for sitt basspill med Ry Cooder, Alison Krauss, Dolly Parton, Alan Jackson og gud vet hvem. Dobro-virtuosen Rob Ickes som allerede i 2013 var kåret til Dobro Player Of The Year hele 15 ganger og har spilt på plater til alle fra Willie Nelson til Alison Krauss, Merle Haggard og Sheryl Crow. Og til slutt trekkspill-legenden over dem alle fra Nashville, Jeff Taylor. Han er fra innspillinger med så mange storheter at vi ikke kan ta med en brøkdel, men nevner bare Patsy Cline, Elvis Costello, Paul Simon, George Strait og Vince Gill. Trekk pusten, les listen over musikere her en gang til. Er det mulig? Ja det er det, og det er en av grunnene til at denne plata låter som en million dollar. Men hovedårsaken er Rune Berge og Kjersti Misje. At de er så dedikerte til denne musikkformen at det nesten ikke er til å begripe at musikk kan låte så tidløst, ekte og rikt.


Johnny Andreassen


OLAV AAS
Hjemmat til Eiker Olav Aas Records

Det er over 20 år siden at Magnus Grønneberg i CC Cowboys på en måte tok innersvingen på Eiker-bandet Sorgenfri som ble frontet av vokalist Olav Aas. Magnus fikk oppmerksomheten rettet mot seg da han gjorde en hyllest til Eiker-poeten og forfatter Herman Wildenvey gjennom å sette sang og musikk til hans poetiske arv. Enda det var Olav Aas og bandet fra Hokksund og Vestfossen som hadde drukket samme vannet som en ung Herman Wildenvey oppi Portåsen i Eiker-bygdene midt mellom Drammen og Kongsberg.

Men når Olav Aas etter mange års tilbaketrukken virksomhet som låtskriver, sanger og bandleder endelig trår frem med sitt eget soloalbum så skjønner du at arven etter rockepoesien fra Eiker-bygdene, Wildenvey eller ikke, endelig sitter på de riktige skuldrene om du kjenner på jorda og arven fra disse kanter. Om du er hjemmehørende i visene til Stein Torleif Bjella, tramper rockefoten til Hellbillies, eller bygde-melankolien og kjærlighetserklæringene til andre norske folkrock og country-beslektede band som Hjerterknekt, så tror jeg du kommer til å sitte fornøyelig ved bordet mens Olav Aas og bandet serverer deg disse 10 sangene.

Stein Ove Berg, visesangeren som en gang sang «Manda’ morra blues» med slik enkel briljans at du trodde på hvert et ord med det samme, hadde den samme troverdigheten i stemmen som den Olav Aas besitter. Det å kjenne på at det er ekte, varmen i stemmen, omsorgsfulle følelser i tanker om folk og fe, ja til og med en «Den da’n gamle brua brast» som om det var en slektning i familien som hadde gått bort, er magi som går tilbake til Alf Prøysen, frem gjennom Stein Ove Berg, ut i armene til brødrene Haugen og ned på låven til Stein Torleif Bjella. Ja og musikalsk er det likeså rotekte og trygt som alle disse, og med noe som nesten er et norsk Byrds i rootsrock-takten. Hør bare en låt som «Løken».

Heimstads-diktning som har fått full tilslutning fra Drammen og Eiker Mållag, og som føles veldig til hjertet for en som elsker en stemme som føles som fjell og furuskog, åkre og svingete grusveier

Å svinge mellom rockefot og melankolske viser slik Olav Aas gjør på disse 10 låtene i tillegg, uten et eneste dødpunkt i mine ører, gjør opplevelsen av «Hjemmat Tel Eiker» til en opptur jeg håper de som liker ekte lokalsmidd musikk, tekster og kultur. Det er noen år mellom Herman Wildenvey og Olav Aas, men de har begge ordet og følelsene i sin makt. La meg sitte ved dette bordet en god stund til, jeg kjenner at jeg trenger det! Denne plata anbefales varmt. Og Kyrre Fritzner, kjent fra både CC Cowboys, De Lillos og Young Neils, har vært instrumental for å få frem Olavs kvaliteter som sanger som produsent og musiker.


Johnny Andreassen


Flere nyheter på CD, vinyl og digitalt av Rune Endal
img
Robert Cray (foto Jeff Katz)

Robert Cray gjenutgir i mai to av sine album fra 2000-tallet, Nothin’ But Love (2012) og In My Soul (2014). Begge kommer på farget vinyl. I mai legger Cray ut på ny Europaturné der også Skandinavia står på planen. Han kommer bl.a. til Rockefeller 27. juni. Cray har solgt 12 millioner album på verdensbasis og er også kjent for sine signaturgitarer for Fender.

Den amerikanske bluesgitaristen Larry McCray (f. 1960) slapp sitt nye album Blues Without You 25. mars. Albumet er produsert av Joe Bonamassa og Josh Smith, og blant gjestene på albumet er Joe Bonamassa, Warren Haynes, Joanna Connor og Reese Wynans (ex. Double Trouble). Rockebandet Hollis Brown fra New York hyller The Rolling Stones på sitt nye album, In The Aftermath”. Som tittelen antyder, det er musikken fra Stones-albumet Aftermath fra 1966 som bandet her gjør sine tolkninger av. Hollis Brown albumdebuterte i 2019 og har gjennom flere turneer i USA og Europa fått en stor tilhengerskare. På vinyl, CD og digitalt.

John Mayalls soloalbum fra 1970, Road Show Blues, er gjenutgitt av labelen Cleopatra Blues i Los Angeles. Utgivelsen foreligger både på CD og rød vinyl, begge med gamle bilder som ikke var med i originalutgaven. Den produktive Joe Bonamassa har gitt ut tre av sine tidligere album i spesialutgave på vinyl:

You and me, The ballad of John Henry og Live From the Royal Albert Hall. Alle er remastret. De to første på dobbelt-LP og Royal Albert Hall-utgivelsen er en trippel-LP. Alle kommer på farget 180 grams vinyl.
29. april er utgivelsesdato for gitaristen og veteranen Robin Trower (76) sitt nye album, No More Worlds To Conquer. Trower var et av originalmedlemmene i Procol Harum og har siden 70-tallet hatt en aktiv og vellykket solokarriere. Denne måneden kommer Edgar Winters tribute-album til broren Johnny Winter, som fikk bort i 2014. De 17 låtene på albumet “Brother Johnny” følger hans musikalske utvikling gjennom karrieren. En imponerende rekke med musikere som selv har vært inspirert av Johnnny Winter er med på albumet, blant annet Joe Bonamassa, Doyle Bramhall II, Kenny Wayne Shepherd, Robben Ford, Joe Walsh, Billy Gibbons, Ringo Starr, Michael McDonald, Steve Lukather, Derek Trucks og Keb’ Mo’. Da Mountain-legenden Leslie West gikk bort i desember 2020 etterlot han seg en stor musikalsk arv. Albumet Leslie West - Legacy: A Tribute to Leslie West var opprinnelig ment å være en retrospektiv feiring av Wests musikk der gitaristen selv skulle fremføre noen av sine favorittlåter sammen med gjester. Men uker før innspillingene skulle starte døde Leslie West. Kona Jenni fikk en strøm av telefonsamtaler fra kjente musikere som uttrykte sine kondolanser, noe som gjorde at hun tok initiativ til å gi ut dette tribute-albumet. Her medvirker blant andre Joe Lynn Turner (Rainbow/Deep Purple), Martin Barre (Jethro Tull), Steve Morse (Kansas/Deep Purple), Robby Krieger (The Doors).

Corey Harris’ siste utgivelse, The Insurrection Blues, blir fra mange hold regnet som en av de beste tradisjonelle bluesplatene som ble utgitt i 2021. Albumet toppet blant annet Living Blues radioliste i to måneder.

Albumet ble spilt inn i Italia under nedstengningstiden i 2021, og her hører vi Harris i det solo-akustiske formatet som har vært hans varemerke siden tidlige dager i New Orleans. Vi hører også spor av de forskjellige musikkstilene han har blitt inspirert av gjennom årene, som rootsmusikken han hørte under sitt opphold i Vest-Afrika.

Soulsangerinna Bette Smith har sammen med bluesgitaristen Kirk Fletcher spilt inn en versjon av Rolling Stones’ store hit fra 1971, Brown Sugar. Teksten på låten omtaler slavetiden og fargede kvinner på en måte som med tiden har skapt diskusjoner og blitt kontroversiell. Så kontroversiell at Stones på sin 2021-turne valgte å kutte den ut fra repertoaret. Bette Smith er ikke i tvil om at Stones hadde gode intensjoner med teksten da den ble skrevet, men hun har valgt å modifisere teksten noe til sitt eget ståsted. Låten kan høres på digitale plattformer, og er også gitt ut i et begrenset opplag på 7” vinyl med deres tolkning av pop-hiten “Dance Monkey” på B-siden.

Jose Ramirez fra Costa Rica er Latin Americas nye blues-stjerne. Han er nå bosatt i Florida og har nylig gitt ut albumet Major League Blues på bluesselskapet Delmark Records. Ramirez er den første latinamerikanske bluesartisten som har kontrakt med Delmark. Bare 34 år gammel har han allerede spilt med mange av de største navnene i bluesindustrien, som Buddy Guy, Anson Funderburgh, Janiva Magness, Mark Hummel og Bryan Lee. Under innspillingene som ble gjort sommeren 2021 i Delmark Records Riverside Studio hadde Ramirez med seg Chicagoblueslegendene Jimmy Johnson (93) og Bob Stroger (90). Dette ble den aller siste innspillingen til nylig avdøde Jimmy Johnson. Albumet holder åtte originale sanger og to klassikere av mestere innen Chicagobluesen, Magic Sam og Eddie Taylor.

Norsk

Spoonful of Blues ga i desember ut singelen Rollercoaster Ride to Hell. Låten har fått noe internasjonal oppmerksomhet og blitt spilt på radioshow i både Nederland, USA, Canada, Australia, UK, Sverige og her hjemme. Den vil være inkludert på bandets nye album som vil bli sluppet i mai på Notoddens eget selskap, Bluestown Records.

Nord møter sør i det nye samarbeidet mellom Arne Skage og Jan Arild Sørnes. Slidegitaristen fra Flekkefjord og soulstemmen fra Finnmark har sammen gitt ut den digitale singelen “Her æ høre tell”.


Magnus Antonsen Bluesband fra Ålesund har sluppet den digitale singelen Playing My Blues Downtown. I bandet finner vi de fem rutinerte musikerne Magnus Antonsen (vok), Knut A. Antonsen (git), Lasse H. Olsen (piano/ org), Ingvar Rishaug (msp), Lars Øverås (bass) og Kenneth Hjelle (trommer).


Les fler CD -omtaler på www.bluesnews.no

Norsk Americana Forum


VI ER I GANG IGJEN - ELLER?


F estivalsommeren står for døren og konsertene ramler inn på Facebook-arrangementer og kalendere i stort omfang. Samtidig ser vi utsettelser, avlysninger og glisne saler mange steder. Hva skjer?

Publikum sitter på gjerdet. Er kanskje redde for å bli syke og tape billetten de har betalt? Eller usikre på om konserten vil bli gjennomført? Hvem vet. Uansett gjør dette det ekstremt vanskelig, om ikke umulig, for kulturarrangører å planlegge for fremtiden. Det er en risikosport som bare de mest vågale tør å satse på. Nå må publikum komme seg ut! Og Trettebergstuen må komme på banen med mer støtte til de som satser, står på, jobber vettet av seg og risikerer store tap. Hvis ingen gjør noe, dør kulturen!

Derfor gjennomførte Norsk Americana Forum den første prisutdelingen for Americana musikk, FJORDINGPRISEN, i Halden tidlig i april. Samtidig presenterte vi et tyvetalls nye, unge og etablerte Americana musikere på flere scener i byen. Alt for å bringe Americana-folket tettere sammen, presentere bredden i norsk Americana-musikk og få publikum tilbake til konsertscenene. En god start som du kan lese mer om et annet sted i bladet.

Under har vi listet opp noen konserter og festivaler det kan være greit å få med seg i sommer. Vår oppfordring er: kom deg ut, møt folk, gi en klem, nyt fantastisk musikk og skap verdifulle minner!


HER ER AMERICANA-FESTIVALENE DU BØR BESØKE I SOMMER:

Oslo Americana 2022
(Chateau Neuf) 11. – 12. juni
www.osloamericana.no

Bergenfest / 14. – 18. juni
www.bergenfest.no

American Festival Lista / 23. – 26. Juni
www.americanfestival.no

Countryfestivalen Skjåk
30. juni – 3. juli 2022
www.countrynorway.com

Country Music Festival Vinstra 6. – 10. juli
www.festivaldrift.no/Countryfestivalen

Countryfestivalen i Seljord/ 27. – 31. juli
www.countryfestivalen.no

Eikerapen Roots Festival/ 8. - 9. Juli
www.eikerapen.com

Rootsfestivalen (Brønnøysund) 1. - 16. juli
www.rootsfestivalen.no


Norsk Country Treff i Breim 13. – 17. juli
https://www.norskcountrytreff.no/

Vikedal Roots Music Festival 14. – 16. juli
https://www.rootsfestival.no/

Notodden Blues Festival / 4. – 7. august
www.bluesfest.no/

Audunbakken / 5. – 7. August
https://audunbakken.com/

Coconut - The Never-Ending Mind-Expanding Coconut Experience Musikkfestival (Halden) / 19. – 21. august

Den Forvitnelege Countryfestivalen (Voss) / 27. - 29. August
www.denforvitnelegecountryfestivalen.no/

Blues in Hell / 1. – 4. september
www.bluesinhell.no

Lofoten Countryfestival/ 1. – 4. september
www.lofoten-countryfestival.no







George Jones døde i 2013, 81 år gammel. Som amerikansk musiker, sanger og låtskriver oppnådde han internasjonal berømmelse for en lang, lang liste med hitplater, inkludert den kanskje aller mest kjente låten: «He Stopped Loving Her Today», som faktisk ble kåret til årets låt 2 år på rad i 1980 og 1981 av CMA. Det har aldri skjedd - hverken før eller siden... De to siste tiårene av livet ble Jones ofte omtalt som den største nålevende countrysangeren.

Bill Malone skriver: «I de to til tre minuttene en sang varer, fordyper Jones seg så fullstendig i teksten, og i stemningen den formidler, at lytteren knapt kan unngå å bli involvert.»

Jones ble født i Texas, hørte countrymusikk for første gang da han var syv og fikk en gitar da han var ni. Hans tidligste påvirkninger var Roy Acuff og Bill Monroe, selv om Hank Williams og Lefty Frizzell påvirket vokalstilen hans sterkt.

Han giftet seg med sin første kone, Dorothy Bonvillion, i 1950, og ble skilt i 1951. Han tjenestegjorde i United States Marine Corps og ble utskrevet i 1953.

img
Foto: Mark Humphrey/AP Images

Han giftet seg med Shirley Ann Corley i 1954. I 1959 spilte Jones inn «White Lightning», skrevet av JP Richardson, som startet hans karriere som sanger. Hans andre ekteskap endte med skilsmisse i 1968; han giftet seg med countrysangerinnen Tammy Wynette et år senere.

År med alkoholisme og rusmidler kompromitterte helsen hans og førte til at han mistet mange opptredener, noe som ga ham kallenavnet «No Show Jones». Etter skilsmissen fra Wynette i 1975 giftet Jones seg med sin fjerde kone, Nancy Sepulvado, i 1983 og ble edru for godt i 1999.

Johnny Cash sa en gang; «Når folk spør meg hvem min favoritt countrysanger er, sier jeg: Mener du i tillegg til George Jones?»




AMERICANA SESSIONS / Norsk Americana Forum inviterer til flott tribute-konsert:

THE MUSIC OF GEORGE JONES

HERR NILSEN – TORSDAG 2. JUNI KL 20.30

Norsk Americana Forum har som formål å spre kunnskap om og gjøre Americana sjangeren kjent i Norge blant publikum, presse, media og musikkbransjen generelt. Som et ledd i dette arbeidet, presenterer vi en konsertserie hvor kremen av norske Americana-artister spiller låter av utvalgte legendariske låtskrivere som har satt sitt preg på sjangeren vår. Flere artister - gjerne både etablerte og nye lovende, står på samme scene med et drevent band som er satt sammen spesielt for denne kvelden.
Musikken presenteres med historiske kommentarer og innslag av Tom Skjeklesæther.
A-11 er trolig norges mest tradisjonstro countryorkester, med et repertoar som i hovedsak består av klassiske countrylåter fra 50- og 60-tallet. A-11 er mye brukt som backingband for norske og amerikanske artister på countryfestivalene rundt i landet og var et selvskrevet valg når George Jones skal hylles på Herr Nilsen. Vi lover en tåredryppende kveld med mye vakker musikk!

- VI ER JO NORGES STØRSTE MUSIKKSJAPPE, EGENTLIG…!
- VI ER JO NORGES STØRSTE MUSIKKSJAPPE, EGENTLIG…!

Vi presenterer en tête-à-tête med Bjørn Hammershaug fra TIDAL, en av årets Fjording jurymedlemmer som vi møtte dagen derpå i Halden Thon hotell-lobby.


Kan du fortelle litt om din bakgrunn og om hvordan dere jobber «inside» TIDAL?

Jeg har ansvaret for det redaksjonelle innholdet internasjonalt og for å samordne musikk-redaktørene i de ulike landene, som ‘Senior Director, Global Curation’, som det så fint heter.

Jeg har alltid vært super musikk-interessert, og samlet på plater allerede før jeg begynte på skolen. Jeg hørte på Americana lenge før det var et begrep, fra Long Ryders og True West på 80-tallet, via Jayhawks, Uncle Tupelo og Whiskeytown på 90-tallet og fram til i dag.

Rundt år 2000 var jeg med å starte musikksiden groove.no, som ikke var økonomisk bærekraftig men en veldig gøyal erfaring. Jeg fikk etter hvert fast skrivejobb i Ballade og var også med i etableringen av Popsenteret i Oslo. I 2010 var jeg så heldig at jeg ble ansatt som redaktør i da helt nystartede WiMP. På den tiden var jo streaming noe helt nytt og spennende. WiMP ble senere til TIDAL og har vokst til bli en internasjonal aktør i musikkmarkedet med særlig vekt på lydkvalitet, redaksjonelt innhold og en mer rettferdig utbetalingspolitikk. Det har i det hele tatt vært en fantastisk reise med både opp- og nedturer, men der ikke ett år har vært kjedelig i hvert fall! Nå har vi fått nye eiere i det Amerikanske selskapet Block, som er veldig lovende for vår videre utvikling.

Vi har hovedkontorer i Oslo og New York og flere mindre enheter rundt om i verden. Hovedvekten av tech, design og produkt-utvikling ligger fortsatt i Norge, og det er nok kanskje en overraskelse for mange at vi er cirka 150-200 personer som holder til i Norge - og vi er i rask vekst med nye ansettelser hver måned. Så jeg vil tro at vi er «Norges største musikksjappe», egentlig… Å jobbe internasjonalt kan være litt tidsmessig krevende, jeg jobber mest etter Amerikansk østkyst-tid, men har også kontaktpunkter i Japan og California, så da har jeg vel dekket omtrent alle tidssoner, haha.

Jeg startet opprinnelig som norsk musikkredaktør, og har dekket de fleste sjangre i årenes løp. Nå har jeg ikke så mye direkte sjanger-ansvar igjen, men jeg har beholdt Folk & Americana som et personlig hjertebarn. Vi har skilt ut Country og Folk/Americana som to egne grener, litt fordi den typiske Nashville-countryen fremstår veldig annerledes for mange lyttere enn den noe mer rufsete og varierte Folk/Americana-stilen. Selv om vi heldigvis har noen overløpere med navn som er like relevante i begge genre. Artister som Chris Stapleton og Sturgill Simpson, eller produsent Dave Cobb har gjort mye for å viske ut grensene.

Jeg jobber veldig tett opp mot labels på ukentlig basis, og har etablert god kontakt med Thirty Tigers, New West, YepRoc osv… Det er en veldig hyggelig oppgave, da alle i miljøet er veldig takknemlige for et ektefølt engasjement, tett oppfølging av deres artister og en solid dekning av sjangeren som de ser konkrete resultater av. Jeg tror faktisk ikke de andre strømmetjenestene har et så tydelig fokus på denne scenen som det vi har.

Er det de for oss vanlige de noe mystiske algoritmene eller menneskelige valg som styrer spillelister og annet innhold?

Det vil jeg si er en miks. Når vi startet med WiMP var alt menneskelig kuratert. Det har vi naturlig nok beveget oss noe bort fra, verden har jo blitt mer algoritmestyrt og brukere av både film- og musikk-tjenester forventer nok i større grad et mer tilpasset innhold i dag. Det er det sikkert delte meninger om, men vi prøver i hvert fall å kombinere redaksjonelle valg med lytterbasert sortering. Hører du for eksempel mye på Steve Earle så vil du få mer av hans relevante repertoar gjennom både redaksjonell spillelister som trolig passer for deg - og ulike former for automatiske lister som låtmikser og artistradio.

Så kan man nok også argumentere mot at en slik tilnærming kan virke selvforsterkende og at man som lytter risikerer å havne i en litt for komfortabel boble. Men vi har også visninger som er manuelt presentert og der vi alltid tilstreber å vise bredde og variasjon i musikken og kulturen rundt.

Og så er det jo litt «issues» rundt utbetaling og hva artister sitter igjen med når det gjelder strømming i dag - det hele virker jo litt hemmelig og ikke lett å forstå for oss? Men vi har jo sett TIDAL jobbe mer mot en «user-centric» modell der artister du hører på mest får mer av pengene. Vi hørte mye på Paal Flaata i desember og han ble «rewardet» med en større del av månedsabbonementet, litt artig da?

Hvis man ser på hvor mye penger som tilfaller plateselskapene og leverandørene i dag, kan det måles opp mot gullalderen på 90-tallet, da CD-salget var dominerende. Det meste av dette genereres fra de ulike strømme-selskapene, og det er vel en generell bransjestandard at cirka 75% av det som kommer inn til slike som oss går ut igjen til rettighetshaverne. Hvordan de pengene så fordeles ut igjen på artistnivå har ikke vi hatt noe direkte påvirkning på. Vi er allerede regnet for å være de som betaler mest tilbake pr. stream, og det at vi i TIDAL nå ser på nye måter å ytterligere styrke brukerens makt og artistenes inntjening mener jeg er både positivt og et spennende grep - og noe vi kommer til å jobbe aktivt med fremover.

Noen tanker om fremtiden ellers? Norsk Americana Forum er jo entusiaster, og prøver å sette mer fokus på Americana-sjangeren fremover da vi ser det er en ny generasjon talenter der ute, med blant annet den nye Fjording-prisen og showcase-weekend. Har det noen betydning?

Det er jo bare kjempebra! Det som er gøy med den norske Americana-musikken i dag, er at den ikke blir stemoderlig behandlet for å være norsk - men gis likeverdig behandling som sine amerikanske og engelsk kolleger på grunn av musikalsk kvalitet. Jeg tror at et slikt arrangement underbygger og beviser både styrken og bredden i det norske miljøet. Mitt syn på Americana som stilart, er som et hus som rommer veldig mange ulike rom. Det er ikke musikk som bør begrenses til én retning eller tradisjon, men heller inkludere en diversitet som i hvert fall jeg ønsker mer enn velkommen. Og det er nettopp i tilvekst og variasjon man forhindrer stagnasjon og død, som jo er det siste man ønsker for musikken man elsker.

Så denne helgen her har definitivt bevist at arrangementet har livets rett. Det har vært en solid jomfrutur og definitivt noe å vokse på til neste år. Halden er Norges triveligste by, og jeg gleder meg allerede!

KLUBBSIDER
img
adv-Bluenews
Norsk Bluesunions
Norsk Bluesunions klubber 2022
Hei

I skrivende stund er det mandag etter NBUs landsmøte og jeg vil gjerne få si takk for sist til alle dere som var med og gjorde dette til en veldig hyggelig helg. Mange gode diskusjoner og mange gode innspill tas med videre i vårt arbeid. Det var godt å endelig kunne møtes igjen. Og takk til Jæren Bluesklubb for utmerket vertskap! Det var ekstra stas at dere også ble kåret til Årets bluesklubb. Se artikkel om landsmøtet på side 51 i bladet.

Jeg vil benytte anledningen til å takke de avgåtte styremedlemmene i NBU for en flott innsats og samtidig ønske dere nye velkomne inn. Vi vil så snart som mulig gjennomføre vårt første styremøte der vi vil konstituere roller i styret. Så snart det er gjort, vil det bli kunngjort på våre hjemmesider og her i bladet. Nå er endelig våren kommet, og vi går en herlig tid i møte med mange herlige musikkopplevelser. Både festivaler og blueshelger står i kø fremover, både innenlands og utenlands.
I disse dager har også de fleste av våre medlemmer hatt eller skal snart ha, sine egne årsmøter. Husk at dere registrerer endringene i styrene i Styreweb.

Bluesnews digitalt

Aprilutgaven av bladet sendes ut til alle registrerte medlemmer i tillegg til at bladet nå er tilgjengelig i digital utgave. Det har vært en lang prosess for å få til dette og mye arbeid er lagt ned. Nå er vi snart i mål! Det blir litt jobb på dere før alt er på plass: De som vil motta kun digitalt blad må gi beskjed til klubben sin og registrere e-post-adresse i Styreweb. Det vil bli sendt ut nærmere informasjon om dette med steg-for-stegbeskrivelse. Vi oppfordrer allikevel til at så mange som mulig beholder papir-utgaven av bladet.
Det er en kostnad for Bluesnews selv om det kommer i digital utgave, derfor er prisen for dette den samme som for papirutgaven. I tillegg har Bluesnews økt prisen for bladet med 5,- kroner pr blad og med nye fem kroner neste år. Grunnen til at det blir gjort i to omganger er at prisøkningen ikke skal bli for stor for klubbene uten at de har mulighet til å vedta en økning i medlemskontingent til sine medlemmer.

Momskompensasjon

Vi minner dere også på å sende oss regnskapet for 2021 dersom dere ønsker å søke om momskompensasjon. Vi har satt fristen til 1.6. i år. Dere finner mer informasjon på våre hjemmesider, www.norskbluesunion.no og i mail sendt dere.
Nytt av året er at for å få momskompensasjon, må klubben være innmeldt i frivilligregisteret.

Union Bluescup

Vi har startet planleggingen av årets Union Bluescup. Vi satser på å få gjennomført noen regionale uttak i år. Nærmere informasjon om dette kommer. Dersom dere kjenner til et band som kan tenke seg å delta her, ta kontakt med styremedlem Ellen Klemp på ellenklemp@ gmail.com og få bandet påmeldt. Dersom de bor langt unna de regionale uttaksstedene, kan det også sendes demo direkte til Norsk Bluesunion. Oversikt over de lokale cupene vil bli lagt ut på våre hjemmesider.

Soft City

Vi er godt i gang med bookingen av årets unionsband, Soft City. Bandet har allerede spilt på en del bluesklubber, men det er fortsatt mange av dere som ikke har booket bandet. Husk å prioritere bandet på en av deres arrangementer. Husk at dere betaler kun hyre, i tillegg til kost og losji. Reiser dekkes av NBU. I år fikk vi endelig, etter årevis med avslag, innvilget turnéstøtte fra Kulturrådet. Dette vil gjøre det noe enklere å booke flere jobber for bandet håper vi. Vi jobber knallhardt med dette viktige prosjektet, men vi er helt avhengig av at NBUs medlemmer går foran med et godt eksempel og har det som fast tradisjon å booke bandet. Oppdatert spilleliste ligger på våre hjemmesider.
Til slutt vil jeg ønske dere alle en flott vår, jeg håper vi treffes på en konsert eller fler i de neste månedene.


Bitten Svendsen, daglig leder

BLUESNEWS i digital utgave

Fra aprilnummeret 2022 vil Bluesnews være tilgjengelig i digital versjon. Den digitale utgaven vil kunne leses på PC, Mac, nettbrett og telefon. Det digitale magasinet er tilgjengelig for alle abonnenter som mottar papirmagasinet.

Det du trenger å gjøre er å sørge for at klubben din har registrert epostadressen din i StyreWeb. Du vil da få tilgang gjennom et passord. De som ønsker å velge bort papirmagasinet må gi beskjed til klubben sin. Det digitale bladet har samme pris som papirmagasinet.

Det digitale bladet vil være tilgjengelig i to formater. Det ene er beregnet for lesing på PC og Mac. Dette vises som dobbeltoppslag der man kan bla i magasinet slik man gjør i en papirutgave. Det andre formatet er tilrettelagt for lesing på telefon og nettbrett.

Digitale abonnenter vil ha tilgang til alle utgaver i året de betaler for, selv om de melder seg inn senere på året. Se mer info på side 74.

Soft City Union Bluesband 2022

Soft City Union Bluesband 2022

Unionsbandet Soft City er allerede godt i gang med sin reise rundt i landet som Norsk Bluesunions turnéband. Det er fortsatt mange ledige datoer i turnéplanen, så ta kontakt og book en dato nå!
Bandet får strålende tilbakemeldinger fra publikum alle steder de spiller, så denne gjengen må klubben din ha besøk av!


Kontakt bookingansvarlig Bitten Svendsen på
tlf. 958 28 910 eller post@norskbluesunion.no


Turnéliste 2022
15. januar
Hamar Bluesklubb, Gregers
22. januar
Oslo Bluesklubb, Youngs nede
22. februar
Hunndalen Bluesklubb, Gjøvik
5. mars
Vinger B&R Club, Kongsvinger
2. april
NBUs landsmøte, Bryne
23. april
Nidaros Blues, Trondheim
19.-22. mai
Bluesfest Eutin, Tyskland
11. juni
Laagendelta Bluesklubb, Lillehammer
17. juni
Notodden
30. juni
Skånevik Bluesfestival, Skånevik
1. juli
Trandal Blues, Trandal
18. juli
Molde Jazz, Aleksandraparken
4.-7- august
Notodden Blues Festival, Notodden
30. august
Stavanger Blues Club, Påfyll
31. august
Sandnes Bluesklubb, TBA
23. sept
Ørland Bluesfestival, Brekstad
24. sept
Asker Bluesklubb, Baracoa
11. nov
Blues i vintermørket, Vardø
12. nov
Blues i vintermørket, Vardø
img
Soft City: Thea Sørli Paulsrud, vokal (25), Ask Vatn Strøm, gitar (28), Håvard Ersland, Hammondorgel (27), Kim Andre Tønnesen, bass (27) og Bård Berg, trommer (28). (Foto: Per Ole Hagen).

Endringer i styret?

Husk at dere oppdaterer informasjon om endringer i styret i Styreweb, så snart årsmøtet er gjennomført. Der kan dere tildele de ulike rollene, slik at det er enkelt for oss å komme i kontakt med rette vedkommende når vi sender ut ting.


Momskompensasjon

Husk å sende oss regnskapet for 2021 senest innen 1. juni, så er dere sikret at dere er med på søknaden om momskompensasjon. Har dere noen spørsmål ad denne ordningen, ta kontakt med oss. Ikke la muligheten til å få noen ekstra kroner inn i kassa gå fra dere.


Tono?

Det tas sikte på at rammeavtalen med TONO blir videreført, i første omgang ut juni. Vi informerer nærmere når vi vet mer.


25-årsjubileum

5. november 2022 feirer Bluesnews og NBU at vi er 25 år. Festen skal holdes på Røverstaden i Oslo, så sett av datoen i kalenderen.



SKAL DU FLYTTE? Husk adresseendring til klubben din!
Husk å sende flyttemelding både til Folkeregisteret og Posten hvis du flytter.
Blues Weekend i Bodø


På grunn av ombygging av konsertlokalet er det litt usikkert når neste konsert blir. Vi holder dere oppdatert.
Endelig!

Abstinensen i forhold til levende musikk og uteliv ble vesentlig redusert 12. februar. Da var det endelig tid for vår flere ganger utsatte konsert med Damer i Blues. Som de fleste lesere av Bluesnews vet, er dette svært dyktige musikere som forteller historier og framfører låter av kvinnelige bluesartister som ofte kom i skyggen av sine mannlige samtidige.

Selv om vi kunne ønsket oss flere tilhørere, var det godt å komme i gang med konserter igjen. Folk koste seg, og det tok ikke lang tid før det var tilløp til dans foran scenen. Vi fikk høre låter tidligere framført av Jessie Mae Hemphill, Memphis Minnie, Janis Joplin og vår egen Kristin Berglund, for å nevne noen. Det virket som om Rita Engedalen, Margit Bakken, Morten Omlid og Eskil Aasland også synes det var godt å spille for et publikum igjen. Framføringen var i alle fall svært god.

Blant annet på grunn av ombygging av konsertlokalet er det i øyeblikket litt usikkert når neste konsert blir. Vi lover å holde våre medlemmer og andre oppdatert.

På vegne av Arendal Bluesklubb Reidar Anker Jørgensen


img
Bildet: Stemning i Arendal med Rita Engedalen, Margit Bakken, Morten Omlid og Eskil Aasland på scena.
Blues-weekenden i Bodø ble en suksess, for både artister, arrangør og publikum.

img
Sinus var godt besøkt på Vidar Busk-konserten.

Blues Weekend i Bodø

Fra tid til annen får vi i bluesmiljøet i Bodø høre at bluesen mer eller mindre er død. "Det er jo ingen som hører på blues lenger. Den døde jo brått da Gary Moore gikk bort", sier de. Vel, vi i Bodø Bluesklubb har nå fått bekreftet så til de grader at bluesen på ingen måte er død. Til å bevise dette hadde vi denne helgen i mars en herlig miks av godt publikum, dyktige teknikere, gode folk på arrangementssiden og ikke minst dyktige artister.

Vidar Busk & His True Believers

Først ut helgen 25.-26. mars var Vidar Busk & His True Believers. Konserten skulle egentlig gått av stabelen i forrige måned, men grunnet sykdom ble den utsatt. Vi var noe uheldig med promoteringen i forkant av når konserten egentlig skulle finne sted, men da det ble utsettelse fikk vi bedre tid til markedsføring og ting så mye bedre ut. Og det ble det!
Det var faktisk det gode, gamle orginalbandet som kom! Og for en konsert det ble! Det gnistret i fingrene til Vidar, og stemmen har vel knapt vært bedre noen gang, noe som live gjenspeiler det alle har sagt om den nye plata som for øvrig bandet er Spellemannsnominert for. Her fikk Bodøpublikummet den ene perlen etter den andre, både gamle og nye låter. Gjenhør med låter som Red Lipstick, One Way Ticket Man, Lovestruck og Stompin Our Feet with Joy tok publikum med på en reise tilbake i tid. En tid som nok mange husker som ikke bare en storhetstid for Vidar, men også for norsk blues nasjonalt, til og med i Bodø som fikk en pangstart i 1999 med åpningskonsert med selveste Anson Funderburgh & Sam Myers. Ekstra friskt var det å høre de nye låtene live, og de fungerte utmerket sammen med de velkjente gamle.

Det var tidvis kaos under opprigg, get-in og lydprøver da vi manglet favoritt forsterkeren til Vidar, som også mistet flyet sitt til Bodø, og vi begynte å bli småstresset på om vi kom i mål. Ville Vidar rekke opp i tide, fikk vi tak i det vi trengte, og ikke minst, ville det komme noe publikum? Vi har jo ikke akkurat kunnet skryte av besøkstallene de siste årene. Noe kan jo selvsagt skyldes koronaen, men likevel.

Tiden fra get-in til konsert gikk fort, mye ble gjort og det meste kom på plass før dørene åpnet. Nå gjenstod det bare at vi fikk publikum også. Dørene åpnet klokken åtte, og bandet skulle gå på scenen klokken ni. Allerede da dørene åpnet begynte det i sige folk inn i lokalet. Forventningene var fortsatt ikke de helt store. Erfaringene våre og ryktene om at bluesen er død, har jo satt sine spor mentalt. MEN, denne gangen fikk vi endelig beviset vi trengte for å få en mental boost uten sidestykke.
Da klokken var ni var lokalet fullt. Det satt folk ved alle bord, det satt folk på mesaninen (som vi for øvrig nesten aldri har hatt folk på tidligere). Det sto til og med folk bakerst i lokalet som ikke fikk sitteplass.
Tiden for introduksjon var kommet, bandet ble presentert og jubelen sto i taket da bandet gikk på. Vidar var nok litt sliten etter å ha stresset og kommet litt seint til spillestedet, men etter første låten og responsen fra publikum ble både Vidar, bandet og publikum fylt av hverandres energi. For en kan trygt si at bandet gikk høyt ut fra start, og hevet lista og stemningen for hver eneste tone som kom ut av PA´en utover kvelden.

Folk danset, sang med og det var ikke en kropp i salen som satt rolig i løpet av kvelden. Noen spilte med på "luftgitar" under Vidars heftige soloer. Noen spilte "luftorgel" når Johnny Augland rev løs på Hammond-orgelet, og applausen sto i taket mellom hver eneste låt. Energien var til å ta og føle på. Vi kan trygt si at Vidar Busk & His True Believers ga oss en konsert vi seint vil glemme, en mental boost og ikke minst pågangsmot til å jobbe hardt videre for å bevise at bluesen fortsatt har sin plass som en solid sjanger. Tusen takk til Vidar, bandet og ikke minst publikummet som fylte lokalene, og som helt sikkert kommer tilbake flere ganger for å få en musikalsk og mental positiv opplevelse.

Daniel Eriksen & Stig Sjøstrøm

Lørdag 26. mars var det duket for Daniel Eriksen og Stig Sjøstrøm. Gutta leverte varene som vanlig med full trykk og innlevelse fra start til slutt. Med sin unike blanding av gospel, delta blues og hill country blues ble dette en kveld der Sinus mest kunne minne om en dampende juke joint fra de dype Sørstatene. Det var god stemning i lokalet til tross for litt beskjedent oppmøte, men de som var der fikk en desto mer eksklusiv opplevelse. Praten satt løst fra scenen og gutta bød på mye av seg selv. Daniel og Stig dro Bodøpublikummet med på låter fra alle Daniel sine hovedutgivelser. At to mann kan lage så mye vellyd forblir en gåte! Daniels innlevelse på gitar og sang er sterk, og med Stig fantastiske rytmer som krydrer det hele savner man egentlig ingenting i lydbildet.

Blues-weekenden i Bodø ble en suksess, for både artister, arrangør og publikum. Det frister til gjentakelse, og det å få i gang konsertene igjen uten restriksjoner er bare hærlig!

Thomas Jentoft, leder Bodø Bluesklubb


img
Vidar Busk & His True Believers. (Bilder: Kai Fjellberg).
Blueslaget Lokst Utøve og Fjæra Bluesklubb
Siste helga i mai skal vi endelig få arrangere bakgårdsfest på Lindeplassen.
Ei helsing frå Odda!

Her kjem ei helsing frå oss innerst i Sørfjorden: Blueslaget Lokst Utøve!
Landet har opna opp, og endelig er vi tilbake til “normalen”. Vi har allereie kunne arrangert fleire konsertar i år, og har ein travel vår i vente!


img
Adam Douglas (foto: Torgrim Halvari).
Adam Douglas

Laurdag 19. februar fekk vi besøk av Adam Douglas, som holdt konsert for eit fullsatt Iris Scene! Adam holdt ikkje tilbake og vi fekk sjå ein strålande og solid artist! Med seg hadde han band og artist Kristin Dahl. Ein fantastisk konsert med ein av landets mest hyggelige artistar!

Ettermiddagskonsertar

I vinter/vår er vi kome i gang med ettermiddags-konsertar. Her har publikum opplevd lokale artistar som Lazy, Anette & di og Kråkene, samt har mogelegheit til å kjøpe seg både mat og noko godt å drikke. Dette har vore eit etterlengta tilbod, som vi er glade for å være i gang med igjen!

Torstein Flakne og Claudia Scott

mars fekk vi besøk av to norske legender på Iris Scene: Claudia Scott og Torstein Flakne.
I 1986 opptredde dei saman i MGP, og endelig har dei nok ein gong slått sine gitarar saman. Resultatet blei ein strålende akustisk konsert, der vi fekk høyre låtar frå begge sine imponerande karrierar, samt gode historiar.

PopQuiz

I mars var det tid for Ove Aases populære PopQuiz igjen, dette er nummer 18 i rekka!
Ein spanande quiz, der det var jamt i toppen heile vegen. Når sluttresultatet var klart, var det kun 1 poeng som skilte 1. og 2. plass! Det blei likevel Ragnarock som trakk det lengste strået og gjekk av med seieren! Dette er første gang laget vinn, og det er stas med eit nytt vinnarlag!

Kva skjer framover?

Som sagt så går vi ein travel musikkvår i møte! I april og mai blir det konsertar med The Bills, En dags pause - en hyllest til Jahn Teigen, The Singalongs, Naomi Bedford & Paul Simmonds, Terry Lehns, Odda All Stars, André Søfteland & Dei Elendige og Orbo & Grainne Duffy.

CC Cowboys og Admiral P

Siste helga i mai skal vi endelig få arrangere bakgårdsfest på Lindeplassen, med to store konsertar: CC Cowboys og Admiral P! CC Cowboys, et av landets mest populære band, feiret 30 år i 2020. På scenen denne kvelden kan publikum forvente å høre klassikere som «Tigergutt», «Harry» og «Vill vakker og våt». Admiral P har for lengst etablert seg som en av landets største soloartister – med et solid knippe hits som «Spinnvill», «Snakke Litt», «Kallenavn», «Engel», «Seriøst», «Bobler», og «Gjør Så Godt Du Kan». Ellers kan du allereie no merke av datoane 22.-24. september i kalendaren, då er det tid for Blueshelga Lokst Utøve 2022! Følg oss på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert på vårens program! Until next time...

Renate, PR og info


img
CC Cowboys kommer i mai.

For første gang siden 2020 har vi utenlandske navn på plakaten, og det gleder vi oss stort til.
Kjære bluesvenner

I skrivende stund er vårsesongen godt i gang hos oss i Bjørgvin Bluesklubb. Vi startet våren med to gratisarrangement for medlemmene for å gi litt tilbake etter to tunge koronaår. På disse to arrangementene var det fullt hus og stormende jubel. Etter den fulle gjenåpningen av samfunnet etter pandemien har det vært en periode med litt sykdom og også noen kanselleringer og endringer av program i siste liten. Vår dyktige bookingansvarlige, Dag Bergesen, har imidlertid klart å skaffe «stand in» for kanselleringene på kort varsel. Dette har gjort at vi har klart å gjennomføre våre ukentlige arrangement, om enn med et annet program enn planlagt.

Varierende besøk

Det har så langt i vår vært noe varierende besøk på klubbkveldene våre. Vi skulle gjerne ønske oss noen flere hver kveld, men vi durer på og håper at etterhvert som kveldene blir lysere så kommer det også flere innom.
Vi har hatt mange gode lokale, og noen tilreisende band på plakaten så langt i vår, og de har levert god blues av ypperste klasse. I midten av mars hadde vi besøk av Lady T Band fra Skien som gjorde en flott konsert. Publikum var begeistret og det var dansing mellom bordene. Fremover skal vi ha besøk av Nidaros Blueskompani, Malvina Band, Big Creek Slim & Rodrigo Mantovani, HP Lange Big Gumbo og Mike Andersen, for å nevne noen av de tilreisende. For første gang siden 2020 har vi utenlandske navn på plakaten, og det gleder vi oss stort til.


img
Danske Mike Andersen (foto: Christian Bardrum) kommer til Bergen denne våren. Bildet over: Frets spilte 9. mars: Michael Chauvet Jørgensen: trommer, Johnny Paulsen: gitar/vokal og Svein Netland: bass.
Årsmøte

Årsmøte ble gjennomført som planlagt i februar. To personer fra styret ble takket av og nye styremedlemmer ble klappet inn. Vi ser frem til samarbeidet fremover! Vi er godt i gang med planlegging av aktiviteter utover året, og håper våre medlemmer (og andre) støtter opp om arbeidet som gjøres.
Bjørgvin Bluesklubb er nå oppe i over 300 betalende medlemmer, noe vi er svært stolte av, og medlemsmassen øker sakte men sikkert. En klubb i Norges nest største by, ung som den ennå er, må da ta mål av seg å ligge i øvre sjikte blant klubbene i Norge! Velkommen til et flott vårprogram i Bjørgvin Bluesklubb!

På vegne av Bjørgvin Bluesklubb, Mona Eide, styreleder

Christianssand Blues & Rock Club og Bodo Blues Klubb
Vi har avholdt flere medlemskvelder i våre øvingslokaler med stor suksess.
Hi folks!

Endelig tilbake med stoff fra Kristiansand igjen. Snøen er vekk, snart er det tid for igjen å sette seg ut i hagen med en kald CB og lytte til en skjønn blueslåt. Joda, godt at våren er i anmarsj igjen, selv om det ikke er mer enn 8-10 grader. Men det kribler virkelig av vårstemning.


img
Tor Einar Jacobsen ble hyllet 11. mars.
Byens kuleste scene

Vi har gjennomført fire konserter her i byen så langt i år. Det har vært en sann glede å prøve ut Teateret. Tror vi nå har fått byens kuleste scene. For en fantastisk lyd vi har her, et lysanlegg helt i toppen, samt et kult røyk-anlegg! Det svinger godt på konsertene våre for tiden. Vår lydmann Tor Gunnar Heldal får utrolig mye skryt både fra artistene og publikum for jobben han gjør bak spakene. Han gjør opptak av konsertene og tilbyr dette til artistene, ferdig mikset.
11. mars hadde vi fest for Tor Einar Jacobsen og Jan Erik Moen i klubben, hvor hele seks band opptrådte til ære for dem. Stor suksess musikalsk sett, men igjen, alt for lite publikum.

Nytt styre

Årsmøtet 2022 ble gjennomført på en flott måte i vårt klubblokale. Det nye styret består av Tore Ingar Semb Austad, Evy Merethe Birkeland, Johnny Digervoll, Jens Anders Ravnaas og undertegnede, Kjell Mersland. Alle er dyktige på hvert sitt felt. Vi har en relativ god økonomi, men sliter fortsatt med ettervirkningene etter koronaen og publikumssvikt. Hvis ikke publikum snart kommer tilbake til oss får jo dette virkning på hvilke artister vi tør å booke. Vi oppfordrer derfor alle glade mennesker til å møte opp på konsertene igjen. Nå er det trygt igjen å kose seg ute, og det vil være godt for kroppen å få svingt seg på gulvet.

Markedsføring

En sak som opptar oss veldig er markedsføring. Alt for mange band og artister har lite eller null forståelse for markedsføring. Vi i CBRC tilbyr nå gratis fotografering av band, egen plass på vår webside med bandets navn der vi legger ut bilder, utfyllende bandinfo, presseomtaler, linker til live-videoer på nettet, samt eget kontaktskjema for hvert enkelt band. I dag må vi arrangører lete i timesvis for å finne bilder og stoff om de enkelte bandene. Det eneste vi ønsker tilbake er at bandmedlemmene melder seg inn i klubben vår til den latterlige lave summen av 250 kroner ut 2022. Dessverre har ingen så langt meldt seg på dette tilbudet. Så konsekvensen fremover kan bli at det blir overvekt av utenbys band.


img
Vetrhus Bluesband kommer til klubben i juni. (Foto: Trond Johnsen).
Ny webside

Må jo også fortelle at vi har en helt ny webside, en side som endelig fungerer som den skal: Rask, lett å betjene, mange historiske bilder bl.a. fra tidligere Christiansand Blues Club, vår store butikk er bedre integrert samt mye annet å kose seg over. Mer kommer!

En trist sak er jo at det går mot slutten for vårt klubblokale. Her har vi kost oss på medlemskveldene, her har vi hørt på flinke trubadurer, og ungdommer har øvd mange kvelder for å etablere band. Grunnen er at utleier har doblet husleia og vel så det, og det kan vi ikke leve med. Forferdelig trist er dette. Hvis du, kjære leser og venn av CBRC, kan tipse oss om et høvelig lokale til en pris vi kan leve med, kan det kanskje være at vår bønn blir hørt allikevel.

Ellers ligger vi på etterskudd i forhold til booking for høsten. For tiden er det vanskelig med balansen mellom bandhonorar og hva folk vil møte opp på for å høre. Men vi håper innen kort tid at vi har høstprogrammet klart.
Ellers gleder vi oss når dette skrives til Landsmøtet 2022 i Norsk Bluesunion 1.–3. april på Bryne.
Besøk oss på https://cbrc.no/

Program våren 2022
Lørdag 30.04. Otto & the Family
Lørdag 28.05. GB Blues Machine
Lørdag 25.06. Vetrhus Bluesband

Besøk oss på https://cbrc.no/


Hilsen Kjell Mersland
Leder Christianssand Blues & Rock Club

Mandal Bluesklubb kan endelig se fram til et spennende og innholdsrikt program etter to vanskelige år.

Mye spennende på gang i Mandal

Mandal Bluesklubb kan endelig se fram til et spennende og innholdsrikt program etter to vanskelige år. Programmet vil bestå av konserter, Sommer Blues og klubbkvelder og vil by på mange godbiter. Konsertsesongen starter 30. april med Kristiansandsbandet Mr. Wonderful. Som bandnavnet antyder kommer vi til å få høre et sett til ære for Fleetwood Macs mest blues-orienterte periode fra 1967 til 1970. Vi gleder oss til å høre bandet gjenskape den magien mange mener forsvant da Peter Green dessverre ble ute av stand til å fortsette i bandet.

HP Lange

Allerede 6. mai får vi et gledelig gjensyn med den danske blueslegenden HP Lange. HP Lange er kjent for sin akustisk baserte blues og roots-musikk der han trakterer National Steel (akustisk gitar med stålkropp), akustisk gitar, banjo og vokal.
Denne sommeren kan vi endelig arrangere Sommerbluesen igjen. Sommerbluesen er en festival der det settes opp konserter på flere steder i Mandal, og i år går den av stabelen 10. og 11. juni. Foreløpige hovedattraksjoner er ingen ringere enn Vidar Busk og Magnus Berg med band. Flere bookinger vil bli annonsert etter hvert.


img
Dana Fuchs kommer tilbake i september.
Dana Fuchs

Høstprogrammet er enda ikke helt ferdig, men vi planlegger to konserter i september, en i november og vår tradisjonelle Romjulsblues i desember. Til konserten i september har vi booket en artist som vi snart kan kalle Mandalsvenn. 30. september blir det livlig i Buen Kulturhus da vi får et gjenhør med Dana Fuchs med band. Dana har levert en rekke fantastiske konserter i Mandal, og her er det bare å gå mann av huse, ta turen til Mandal og nyte et fyrverkeri av ei bluesdame.

I tillegg til konsertprogrammet, satser Mandal Bluesklubb på å videreføre suksessen fra i fjor høst med klubbkvelder der vi tar opp et tema fra bluesens historie og oppfordrer medlemmer og andre til å ta med seg instrumenter og bli med på jam.

Vi ser fram til et spennende år og håper sulten på å gå på konsert igjen er tilbake!


Med hilden Kjetil Kleven
Christianssand Blues Klubb & Hundalen Blues
Det kommer flere på våre arrangementer og vi har mye spennende på gang her i Drammen
Kjære bluesvenner

Ja, nå ser det meste lysere ut, det kommer flere på våre arrangementer og vi har mye spennende på gang her i Drammen.

Vi har som nevnt tidligere blitt innvilget penger til PA-anlegg via Kulturrom, og vi håper det meste av det skal være på plass innen du leser dette i Bluesnews nr. 124.
1. mars avholdt vi årsmøte der det var ca 25 til stede. Vi gikk gjennom årsmøtesaker i henhold til klubbens vedtekter, og det ble valgt et nytt styre med medlemmer som alle er klare på å legge ned arbeid for klubben.

Konserten i samarbeid med Union Scene med Vidar Busk & His True Belivers ble meget vellykket med veldig mange positive tilbakemeldinger, selv om det bare ble solgt 84 billetter totalt. Dette var den siste konserten før frislippet etter koronabegrensningene.
Vår konsert med svenske T-Bear & The Dukes den 26. februar ble vellykket med over 90 solgte billetter. Når dette skrives ser vi frem til konsert med J.T. Lauritsen & The Buckshot Hunters 26. mars, – vi satser på en ny publikumsrekord.


img
Gråblå Strenger fra Bergen spiller på ettermiddagsbluesen 30. april

Fredag 22. april får vi besøk av The Blues Express og 30. april blir det ettermiddagskonsert med storfint besøk fra Vestlandet da Gråblå Strenger besøker oss. Lørdag 21. mai kommer Dr. Bekken sammen med Soul Buddies. 11. juni blir det sommerfest for Elvebyens Bluesklubbs medlemmer og gjester, der Ronny Aagrens band står for musikken på ettermiddagsbluesen.

Følg med på vår Facebookside og hjemmeside der vi legger ut ny informasjon fortløpende. Våre faste konserter den siste lørdagen hver måned finner sted på Håndverkeren Selskapslokale i Nedre Storgate 13.

En riktig god bluesvårhilsen fra oss i Elvebyen Bluesklubb!


Frank, leder EBK


En gang i måneden har vi Bluescafe der vi forsøker å vise bluesen fra en litt annen side
Variert vårinnspurt

Konsertene vi har i Hunndalen Bluesklubb mener vi selvfølgelig alltid er bra og kanskje den viktigste delen av klubbens drift. Men en gang i måneden har vi Bluescafe, der vi forsøker å vise både bluesen og de som spiller den, fra en litt annen side. Vi synes det er viktig å ha det gøy med musikken og derfor er det fint å kunne ha mange ulike arrangementer og konserter.

Espen Rogne

6. februar hadde vi besøk av gitarist Espen Rogne, kjent fra power-trioen Riot Blues, bandet til Anita Hegerland og flere andre sammenhenger. Han hadde med seg to gitarer og mange historier. Han fortalte mye om starten og sitt eget forhold til musikk og spesielt bluesen. Han spilte solo-versjoner av alt fra Jimi Hendrix og Gary Moore til BB King, på en måte som gjorde at man helt glemte at det ikke var et helt band som spilte. Det er virkelig spesielt og veldig spennende å komme så nær på en dyktig musiker, som både forteller om og viser mange av sine teknikker og triks. Med andre ord, en annen måte å møte musikeren og musikken på.


img
Riot Blues mottok klubbens gullplate. (Foto: K. Dahlby).
Riot Blues

Den nevnte trioen Riot Boots holdt konsert for bluesklubben 18. mars, der repertoaret var bestilt å være blues og bluesrelatert. Derfor var trioen for en «One night only» happening, lettere humoristisk omdøpt til Riot Blues. Det ble en gnistrende kveld i bluesens tegn, med et publikum som viste seg like energisk som bandet. En over to timer lang konsert dekket det meste fra ulike tiår, og bandet fikk selvsagt klubbens egen gullplate for dåden, for å ha «spellt åt øss».

Videre program

Ikke lenge etter at vi har hatt besøk av Big Creek Slim og Rodrigo Mantovani 9. april, gjør vi oss klare for å ta i mot Kurt Slevigen band 29. mai. Bluescafeene blir også en opplevelse for de som kommer, det blir spennende å komme nært innpå Erik Harstad 8. mai, da han kommer med gitaren for å fortelle om sin vei i bluesen. 12. juni kommer Lars Endrerud og Rune Thoen med banjoer, gitarer og andre ting med strenger for å ta oss med på en øving, samtidig som de forteller om både blues og bluegrass.


img
Erik Harstad kommer 8. mai.
Årsmøte

22. februar hadde klubben sitt årsmøte, med litt utskiftinger i styret. Kenneth Flatmo og Hege Merete Saglien tok ikke gjenvalg. Hunndalen Bluesklubb takker begge for meget godt arbeid det siste året! Vigdis Hammerseng er fortsatt vår sterke og gode leder. Det nye styret for 2022 består dermed av Vigdis Hammerseng, leder. Svein Paulsen, nestleder. Bente Fimreite, kasserer. Berit B Finstad, sekretær. Kenneth Dahlby, booking og PR. Samt Unni Hjelleseth, Erik Nygård og Inge Bottn som styremedlemmer. Det nye styret har allerede satt seg mål om å ta klubben et godt stykke videre i løpet av det neste året. Vi driver i et område med mye bluesinteresse og vet det er mye å jobbe med.

Vårprogrammet
8. mai Bluescafe med Erik Harstad
20. mai Kurt Slevigen Band
12. juni Bluescafe med Lars Endrerud og Rune Thoen
Blueshilsen fra styret i Hunndalen Bluesklubb Kenneth Dahlby

img
Hunndalen Bluesklubb har valgt nytt styre. Det nye styret består av (f.v.) Inge Botten, Svein Paulsen, Kenneth Dahlby, Erik Nygård, Vigdis Hammerseng, Berit Finstad, Unni Hjelleset. Bente Fimreite var ikke til stede da bildet ble tatt.
Hunndalen Bluesklubb og Grenland Blues & Rock Klubb
Det jobbes i klubben for å få med ungdommen! Vi har startet et lite prosjekt der vi samarbeider med universitetet og kulturskolene i byen.
Hilsen fra Grenland

Grenland Blues & Roots Klubb er tilbake for fullt! Endelig kan vi se litt lysere på livet uten restriksjoner av ulike slag. Gjenåpningen har vært suksess i vår klubb. Spilleglade musikere og publikum som har lengtet etter live musikk og uteliv. Det har resultert i veldig godt besøkte arrangementer, både på lørdagsjam og konserter. Stemningen har vært fantastisk, og oppmøtet gir oss også godt økonomisk grunnlag for videre drift.

img
Alan Haynes på Kafe K i Porsgrunn. (Foto: Marcus Patai).
Vi forsøker å presentere et variert program bestående av både lokale og andre mer eller mindre kjente artister. Når dette kommer på trykk har vi allerede gjennomført vårens største begivenhet, nemlig konsert med Alan Haynes, USA. Dette ble en utrolig opplevelse, denne mannen med sin Fender trollbandt et lyttende publikum. Vi får håpe at det ikke går alt for lang tid før han legger turen innom Norge igjen. Det jobbes i klubben for å få med ungdommen! Vi har startet et lite prosjekt der vi samarbeider med universitetet og kulturskolene i byen, og vi forsøker også å rekruttere ungdom vi kjenner. Telemark er full av unge talenter som vi gjerne vil vise fram. Kanskje får vi til en egen jam bare for ungdom. Vi håper på å sikre arven!

Som dere skjønner, jobbes det i Grenland Blues & Roots Klubb for å gi medlemmene det de fortjener. Medlemsmassen øker, og det er vi veldig takknemlige for. Det er medlemmene og musikerne som "er" bluesklubben. Vi i styret prøver bare å legge alt til rette praktisk, og å arrangere på best mulig måte.

img
Jensens Big Bad Bluesband
Årsmøtet har blitt noe forsinket i år. Det blir avholdt 22/4 kl 18.30 på Kafe K. Etter årsmøtet er det konsert med Jensens Big Bad Bluesband.
Klubben har i år også hatt to representanter på landsmøtet til Norsk Bluesunion.
Vi ønsker alle våre venner en herlig vår, og velkomne til spennende musikkoppleverselser i klubben.

Resten av vårens program:
22/4 Jensens Big Bad Bluesband
21/5 Kurt Slevigen og Arne Fjeld Rasmussen
02/4 Jem med 2/4 Safe
07/5 Jam TBA

Med vennlig blueshilsen fra styret GBRK
Kjersti Kamperhaug/Terje Norli

Vi registrerer med stor glede at medlemstallet vårt har krøpet oppover de seneste månedene.
Hei dere

Ja, nå begynner solen å varme og det ser lysere ut i dobbelt forstand. Vi i klubben har satt opp månedlige konserter fremover. Siden sist har vi hatt besøk av The Blues Express (N) og Billy Bremner`s Rockfiles (UK/SE) Begge konsertene var knallgode. The Blues Express fremstår nå som et rutinert, godt sammensatt og velspillende bluesband. Billy Bremner var her på sin Farewell Tour, som han er i gang med nå. Bandet gjorde en fenomenal konsert og dansefoten satt løst hos flere av de fremmøtte denne kvelden. Det vi ser fortsatt er at publikumsoppmøtet er noe varierende. Selv om alt nå er åpnet tror vi folk fortsatt er noe reservert og ikke helt har kommet ut av «pandemidvalen ». De vi snakket med på konsertene sier at de koser seg veldig med levende musikk igjen, men at det er en skrekkslagen frydfølelse å mingle blant «alle» på puben igjen. Vi skjønner det, og føler vel litt på det selv også som musikere og arrangører. Det går seg til og BLIR bra igjen, skal dere se.


img
The Blues Express
Programoversikt

28. mai: Jolly Jumper & Big Moe med
The Jimbo Jambo Band
17. juni: Stein Stokke & The Engine
3. september: Christina Skjølberg

Vi registrerer med stor glede at medlemstallet vårt har krøpet oppover de seneste månedene. Vi har vært på et historisk lavmål når det gjelder antall medlemmer. Innmelding ser vi kommer etter konserter og noe fra vervekampanjen vi i styret har satt i gang.

Vi gjennomførte årsmøte 6. mars. Alle som var på valg har tatt gjenvalg, og vi ønsker Mona Mykløy velkommen inn i styret.


img
Billy Bremner's Rockfiles
Molde Jazz

En annen gladmelding vi kan dele er at Molde Jazz endelig er på banen igjen med det flotte samarbeidet de hadde tidligere med NBU og unionsbandene. Med forespørsel fra NBU har Kåre vært i dialog med Moldejazz om dette. Utfallet av dette ble at årets unionsband, Soft City, får anledning til å spille support mandag den 18. juli for selveste Gov`t Mule (med bl.a. Warren Haynes) i Aleksandraparken. Et flott oppdrag og en fin opplevelse for ungdommen vår, tipper vi. Molde Jazz skriver nå ett nytt kapittel i sin stolte blueshistorie. Dette er en booking som føyer seg fint inn i rekken av stolte festivaløyeblikk sammen med Muddy Waters (1977) BB King (1985 og 2002) Buddy Guy (1986) Gary Clark jr (2012) og Taj Mahal (2017), for å nevne noen.
Det var alt for denne gang.
Keep it Blue, Keep it cool!


Hilsen gjengen i Fan It Blues Club

Hamar blues Klubb


Det ble et herlig rimemodus blant de mange ungene i salen på Gregers Live. Og selvsagt ble det boller og brus til ungene fra Bolleland på Espa.
Festblues med Joe & The Regulators

Joe & The Regulators stelte i stand kjempefest hos oss på Gregers Live lørdag 5. februar. Kjempen på sang, Jo-Inge Åstrøm fra Ottestad, var også en humorist av de sjeldne og hadde et enestående scenetekke. Slik kommunikasjon mellom musikere og publikum er svært sjeldent. Dette måtte bare bli en topp eftasblues i Hamar Bluesklubb. Gitarist Christian Kvam Skjefstad og hans Fender Stratocaster vartet opp med "talkin´- blues" flere ganger. Gutten fra Heradsbygda hadde et gitarspill som undertegnede og publikum bare nøt. Solopartiene hans førte til klappsalver og høylytte gledesrop fra salen.
Rytmeseksjonen med Morten Røsten fra Rena på bass fløt stødig som en gammel fløterbåt på Glomma. Joe & The Regulators manglet sin originale trommeslager, Magnus Solheim Henriksen, denne kvelden, men ingen tenkte på det! Jan Inge Larsen var stødigheten sjøl. Hans tørre og luftige spill smittet over på resten av bandet. De spilte både egne melodier og coverlåter med glans. Ekstra moro var det at bandet klarer å lage coverversjoner av eget stoff! Her var Jo-Inge sin vokal i sitt ess. Dette sprudlende bandet anbefaler jeg gjerne til store og små bluesklubber over hele landet.


img
Steinar Raknes. (Foto: Hanne Fossum).

img
Barneblues med Erik Harstad, Henrik Maarud og Håkon Høye. (Foto: Hanne Fossum).
Norsk Utflukt på 30-års jubileumstur

Forfattergeniet Lars Saabye Christensen og hans "talkin´blues"-stemme gjestet Hamar Bluesklubb på Eftasblues lørdag 5. mars. Det ble en flott vårdag på Gregers Live. Stemmen til Lars Saabye Christensen lever opp til sitt rykte som melankolsk. Ordene hans smelter liksom sammen med orgelbruset fra Espen Fjelle og rått strengepirk fra gitaristen Kåre Virud. De to sistnevnte kommer fra bluesbyen Notodden. Sanger og gitarist Kåre Virud er en høyst levende legende. I en alder av 78 synger han på morsmålet så blått som bare han kan. Mange av de finurlige låtene starter med stemmen til Lars Saabye Christensen. Så følger Kåre Virud opp med herlige vrengetoner på sin Stratocaster, før vi flytter til Espen på Hammondorgel og Leslie. For et lydbilde! Og så toppes det hele med tunge, hese blåtoner fra stemmen til Kåre Virud. Under hele opplevelsen lå et fantastisk samarbeid mellom Baard Slagsvold på bassgitar og slagverket til Tore Wildhauer. Vi fikk høre noen spor fra deres album "Heder og verdighet" som kom i 2021. Men flest låter var fra tidligere utgivelser. Vi fikk blant annet mye fra debuten "Med lyset på" og fra de neste albumene "Diger og gul" og "Det blå arret". Mange låter de har gjort kjente. Det blir en slags magi å høre språket vårt i blåtoner. Publikum var flinke til å sitte stille uten å skravle, og det var god kommunikasjon mellom scenekunstnerne og vårt eminente publikum.

Stillhouse med heftig og teknisk jazz

Stillhouse, duoen Steinar Raknes og Unni Wilhelmsen, kom tilbake til oss på Hamar fredag 18. mars. De har gjort stor suksess hos oss tidligere, og de sviktet selvsagt ikke nå heller. Steinar Raknes er en multikunstner på sang, kontrabass, loops, pedaler og tekniske duppeditter. Sammen med Unni Wilhelmsen på sang og kor leverte han flotte opplevelser. Viktig var det også at Per Gaalaas Berg bak mikseren som alltid stilte med et glimrende lydbilde. Kontrabassen til Steinar Raknes er fra året 1870 og låter eksemplarisk med vibe og hardhud. Unni Wilhelmsen sang nydelig tostemt med Steinar Raknes på flere spor. Blant annet var det låter av Bob Dylan og John Prine. Nærmest blues var vel "Killing blues" av Rowland Salley.

Barneblues med rimeord, boller og brus

Søndag 20. mars var det igjen barneblues hos oss. Erik Harstad hadde tatt med seg sin Eastman kassegitar og en god, gammel gitar til, en Telecaster. Håkon Høye stilte med en akustisk Custom Gibson gitar og en bassgitar. Rytmefantomet Henrik Maarud brukte skaft og kakeformtromme! Og alle tre sang blues for ungene på norsk og engelsk. Det ble et herlig rimemodus blant de mange ungene i salen på Gregers Live. Og selvsagt ble det boller og brus til ungene fra Bolleland på Espa. Erik Harstad og gjengen hadde ingen problemer med å få med seg barna denne søndagen på Hamar. En fin opplevelse for alle!

Kommende arrangementer på Gregers Live

Lørdag 30. april: The Greens (kveld)
Lørdag 21. mai: GA-20 fra USA med hyllest til Hound
Dog Taylor. NB! Eneste konsert i Norge! (kveld)
Lørdag 18. juni: Bluescruise på Skibladner med Daniel
Eriksen & Stig Sjøstrøm (avgang fra Hamar 17.00)
Lørdag 9. juli: Joanna Connor fra Chicago, USA (kveld)

Blåe hilsninger fra Dag Kohmann


img
Til høyre: Norsk utflukt, Lars Saabye Christensen, Kåre Virud og Baard Slagsvold. (Foto: Terje Bjørnseth).
Jaeren Bluesklubb & Laagendelta Blues Klubb


Good Time Charlie avslørte at de hadde spilt over 1000 konserter for barn og unge, og konseptet deres funker som ei kule!
Miss B & Second Hand Kit

Debuten til Miss B & Second Hand Kit her på flatjæren gav mersmak! Bandet fra Bygland som Miss B etablerte seg med for under et år siden spilte fletta av publikum og backet vokalisten helt perfekt denne februarkvelden! Bente «Miss B« Bårseth blomstret på scenen så en skulle tro nedstenginga ikke hadde vært her. Hun imponerte oss alle med sangen og den gode humoren. Finn Håkon Werner Borgi levde opp til forventningene og spilte trommer 100% stabilt og sikkert som banken. Tor Ånon Kleivane basset med samme stabilitet og sukret godt med funkyness og matchende moves. Gitarist Runar Granheim skuffet heller ikke, men fikk oss alle til å nikke gjenkjennende i solopartier og lukke øynene og kose oss.


img
Miss B & Second Hand Kit
img
Jørgen Sandvik & Permanent Vacation
Jørgen Sandvik

Marokkansk psykedelisk Indiana Jones iført en drømmende gitar og sang på klingende rent bergensk! Slik hørtes det ut når Jørgen Sandvik & Permanent Vacation kom til oss i mars. Det var vanvittig spennende og inspirerende musikk Jørgen lot skylle over oss! De har såvist ikke tatt ferie når det gjelder å lage låter, for her er det ikke mye som er hverken standard eller enkelt, men særdeles originalt! Frydefullt annerledes og skikkelig rotekte levert også. Lekende og dyktige Nils Are Drønen på trommer, fjellstø og impulsiv bass av Torkil Hjelle samt også veldig smakfullt levert av perkusjonist og munnspiller Jan Petter Myklestad! Jørgen selv leverte langt utover forventningene og vi koste oss en hel masse!

Good Time Charlie

avslørte at de hadde spilt over 1000 konserter for barn og unge, og konseptet deres funker som ei kule! Vi hadde leid Sekkelageret på Mølla til dette «Jubelblues »-showet for barn.
Med sin sang-baserte inspirerende kommunikasjon kobler vokalist Arle Hjelmeland seg rett på alle barna, og også de voksne (!) sitter som trollbundet fra første stund. Bandet støtter og binder alt sammen med både effekter og melodi. Reportoaret fremstår som veldig godt innøvd og profesjonelt til minste detalj. Vi fikk også en sang som kurerte de som bare var sure! Jeg tror alle voksne gikk hjem og følte seg en hel del år yngre denne livsglededagen! Takk Good Time Charlie, igjen!


Hilsen Ole Christian Wold Haavik

img
Jubelblues med Good Time Charlie (bilder Ole Christian Wold Haavik).
Detta har vi virkelig savna! Nå velger vi å være optimister.
Hallo BluesFolk!

Endelig! Årets første ÆftasBlues i regi av Laagen- Delta BluesKlubb ble avviklet lørdag den 19. mars kl 15. En intim pubkonsert med dedikerte folk på alle krakkene. Jørn Kjoneruds bluestrio Vibro Kings på scena. Sjeler ble fylt av herlig rytmisk musikk. Detta har vi virkelig savna! Nå velger vi å være optimister.
Vibro Kings består av Jørn Kjonerud, vokal/gitar/ låtskriver, Vidar Tyriberget, bass og Tom Arne Fossheim, trommer. En herlig bluesrocktrio som vi trygt kan anbefale. Sterke egne låter i god blanding med kjente klassikere fra Jimi Hendrix, Stevie Ray Vaughan, Peter Green/Fleetwood Mac, ZZ Top, Fabulous Thunderbirds, Black Crowes, m.fl. En stor takk til både gutta, et dedikert publikum, blide jenter bak bardisken og crewet.

Videre program fram mot sommeren blir nå som følger:
Lørdag 16. april KENT ERIK THORVALDSEN med Christian Øynes, samt de lokale legendene PRIPPS BLUES BAND
Lørdag 14. mai FRED AND THE FAB FOUR
Lørdag 28. mai MAGNUS BERG BAND
Lørdag 11. juni SOFT CITY
Lørdag 25. juni SEARS CROSSING

Alle konserter starter kl 15 og stedet er Haakons Pub på Lillehammer. Velkommen!

Vi avholder årets Årsmøte i Kulturhuset Banken på Tirsdag den 26. april kl 19. En fin vår med ønske om rikelige doser av levende musikk til dere alle!

for LAAGENDELTA BLUESKLUBB
Svein Lystad


img
Fred and The Fab Four kommer 14. mai. I bandet Fredrik Støvind, Øystein Undem, Steinar Karlsen, Rune Endal og Vetle Larsen.
img
Unionsbandet Soft City kommer 11. juni.


img
Nes Blues Klubb & Moss Blues
Det var tredje gangen Alan Haynes besøkte oss på Årnes.
Hei på dere

Nå har vi hatt vår første konsert i 2022, kanskje litt tidlig og skummelt for en del da smittetoppen ennå ikke var nådd. Med halvfullt lokale gikk det fint, og nå må vi håpe at vi kan få slippe enda mer opp. Vi ønsker oss bortimot stinn brakke neste gang. Etter to år med nedstenginger og korona er vi klare for sosialt liv igjen.


img
Det dårlige selskap
5. mars – Det Daarlige Selskab og Bo Juel

Endelig kunne vi møtes på Pakkhuset igjen, og denne gangen ble det tributeband til Gasolin` og Kim Larsen som ordnet med stemningen. Bandet har medlemmer fra Nes, Oslo og Odalen, og vokalisten Bo er passende nok halvt dansk. Han leverte også litt historie og små fortellinger fra Kim Larsens liv. Partybandet serverte et utvalg av både gamle låter fra Gasolin` og litt nyere låter fra solokarrieren til Kim Larsen. Dansegulvet ble også benyttet. Det kom ca 100 besøkende, og det ble en fin lørdagskveld der folket koste seg.

26. mars – Alan Haynes, samt Marius Lien og Magnus Berg band
img
Alan Haynes på Pakkhuset (foto: Trond Johnsen).

En av de virkelig store bluesstjernene gjestet Pakkhuset på Årnes denne kvelden. Texas-gitaristen Alan Haynes har spilt profesjonelt i 50 år, blant annet sammen med kjente artister som Stevie Ray Vaughan, Johnny Winter, Bonnie Raitt og John Lee Hooker. Som oppvarming hadde vi vår egen bluesstjerne Marius Lien sammen med Magnus Berg band. Det var med andre ord duket for en helt spesiell kveld på Pakkhuset.
Det var tredje gangen Alan Haynes besøkte oss på Årnes. Første gangen var da vi holdt til på Årnes Gamle Skole, og han gjorde et dypt inntrykk den gangen. Nå var han på Pakkhuset for andre gang, før han skulle fortsette sin Europa-turné i Danmark. Etter de første konsertene på årets turné skrev pressen blant annet: Blues-legenden Alan Haynes spiller gitar like naturlig som han puster. Han er en fremragende gitarist, en følsom og sjelfull sanger, som i tillegg er en hyggelig fyr. Den karakteristiske varme og dynamiske sounden til Haynes kommer fra hans 1960-modell Fender Stratocaster som kjøres direkte gjennom en Fender Vibro-King amp.

Marius Lien, som var førstemann på scenen på Pakkhuset denne lørdagen trenger ingen nærmere presentasjon for nesbuene. Han har vokst opp på Greniskogen og har spilt på Pakkhuset siden lenge før han kunne kjøre bil. Han har vokst fram til å bli en av Norges beste blues-gitarister og har blant annet spilt med Vidar Busk ved flere anledninger. Nå kom han med sitt eget band.

Neste konserter: Lørdag 23. april – Crystal Heart Band Lørdag 14. mai – Mike Andersen Lørdag 4. juni – Hilljacks (Årnesdagene)

Nyt våren, hilsen fra
Rune og Lena i Nes Blues Club


img
Marius Lien (foto: Trond Johnsen).
Eftablues annenhver lørdag på Verket Scene mellom kl. 14.30 og 18.00.
Hei alle bluesvenner!

Moss Bluesklubb har avholdt årsmøte og vårt nye styre består av følgende:
Inger Lise Skartlien (leder), Ellen Olsen (kasserer), Ann Elisabeth Strømnes (sekretær) og styremedlemmene Leif Norberg, Kristian Nordgård og Eva Andresen. Dette er et sterkt og kompetent styre som består av nye og gamle medlemmer. Vi gleder oss til å lede klubben videre og leve opp til vår tidligere leder og grunnlegger Stig sin intensjon og formål med klubben.

Det er også vårt ønske at vi kan utvikle klubben ved å få med ungdom som er interessert i musikk. Blues ligger jo i bunnen for all musikk, også i den moderne musikken som er mest kjent for de unge. Vi gjør et nytt forsøk for å «fri» til ungdom, og har bestemt at ungdom mellom 18 og 25 år skal få komme gratis inn på våre arrangementer. Klubben ønsker også på sikt å få til noe for lokale band/ musikere, som det jo finnes mange av i Mossedistriktet.

Vi har nå vært heldige og med et par unntak fått avholdt alle konsertene vi har hatt på programmet for våren/vinteren 2022. Resten av sesongen ser slik ut:
Lørdag 23. april The Blues Express
Lørdag 21. mai Bjørn Berge Electric Band

Vi er også veldig stolte av vår nye hjemmeside. Vi har jobbet lenge med denne og nå er den på plass, følg med på moss-bluesklubb.no. Vi oppdaterer også stadig vår Facebookside.

Ellers kan vi fortelle at vi jobber iherdig med høstprogrammet og har mye spennende på gang. Følg med!

Vi holder fortsatt vår Eftablues annenhver lørdag på Verket Scene mellom kl. 14.30 og 18.00.
Da ses vi framover!

Med hilsen fra styret, Ann Elisabeth Strømnes


img
Styret i Moss Bluesklubb 2022.
Skedsmo Blues Klubb

Bluesmaraton vil bli arrangert sammen med Eftasbluesen 11. juni.
Kjære bluesvenner!

Når dette skrives kommer jeg rett fra generalforsamlingen for klubben og kan fortelle at vårt nye styre nå består av Trine Nilsen leder, Eivind Gran nestleder, Anita Olastuen medlems-service, Ståle Sødal booking, Eilert Hansen, Lars-Petter Negård, Rune Tangen, Bente Løkken Johansen, Geir Hareide Andersen og Linda Løvland. Vi ønsker de nye medlemmene i styret velkommen og gleder oss til spennende tider.

Planene for året er lagt og dere kan glede dere til et spennende konsertprogram fremover og at lyd utstyret vårt skal oppgraderes, det betyr at vi får enda bedre lyd på konsertene. Det vil i løpet av året bli arrangert en busstur til en ekstra bra konsert hos en annen bluesklubb. Det vil bli en ekstra spennende konsert et eller annet sted innen rekkevidde, og vi håper så mange som mulig ønsker å bli med på tur. Forslag til hvor og hvem kan meldes inn.

Det er gledelig at tradisjoner fra før pandemien tas opp igjen. Vi hører rykter om at det tradisjonelle påskeskirennet arrangeres igjen i år, og det ender som vanlig hos oss på Eftasblues på Kulturpuben.


img
The BigBlue og Nidaros Blueskompani kommer til Lillestrøm.

I skrivende stund har vi ikke hele konsertprogrammet klart for den nærmeste tiden, men vi vil gjerne nevne at The BigBlue, Nidaros Blueskompani, Compagniet og Noise Pullution er på programmet før sommeren og at Bluesmaraton vil bli arrangert sammen med Eftasbluesen 11. juni. Vi minner om at vi søker etter unge bluesmusikere til å være med, så vet du om et talent, ikke nøl med å tipse oss.

Har dere noe på hjertet, ikke nøl med å kontakte oss i styret på post@skedsmobluesklunn.no eller når vi sees på konsert. For mer informasjon om konserter og hva som skjer i klubben kan dere besøke vår FB-side.

Hilsen fra Trine og resten av styret



Bestilling av overnatting-splasser på Røde Korshuset på Notodden fra 15. mai.

Hei

Vi gleder oss over at folk igjen finner veien til live blues hos oss, nå på Youngs Nede, Youngstorget 3.
Og nå er det er klart; vi kan overnatte på Røde Kors huset på Notodden under festivalen. Salg av plasser fra 15. mai.

Band som vi kan friste med mot sommerferien blir: Southern Avenue, Knock Out Greg, T-Bear & The Dukes, Magnus Berg, JT Lauritsen & The Buckshot Hunters med Vidar Busk og Xtra løs jakke! Vi avslutter for sommeren med to band 11. juni. Følg med, dette blir spennende!

Følg med på osloblues.com og Facebook for mer info om billetter og program ellers. Velkommen på konsert!

Følg med på nyheter og konsertoversikt på https://www.osloblues.com

Hilsen fra Oslo Bluesklubb, Rolf, leder


img
Kommer på Youngs: Knock-Out Greg & The Scandinavian Blue Flames (SE) og Southern Avenue (US).

I gang igjen...

26. februar spilte et av våre gode lokale band, Steppin' Out Bluesband, på Vitos på Vollen. Vi trodde vi hadde god plass til alle, men det kom så mange at flere bord og stoler måtte hentes og våre salgsbord og kasse måtte klemmes inn i døra. Braksuksess med fullt hus og drivende god blues, god stemning, og servitører og kokker (!) og innehaveren Jan som løp rundt med velsmakende retter. Publikum virket godt fornøyde.


Vi gjentar gjerne dette på Vitos, tenkte å gjøre dette 26. mars, men måtte utsette på grunn av noe teknisk og problemer med å få tak i band. Men 30. april kommer Roosterhouse Gumbo Band (bildet over) som er velkjent for alle som har vært innom jam'en på Bellman under Notodden Blues Festival. Satser også på 14. mai
(TBA), og 11. juni er det nok en gang et godt lokalt band som spiller opp, denne gangen No Tie. Ut av sofaen og still opp!

Årsmøte har vært avholdt, og styret som skal drive klubben videre er
Per Harald Kjendlie - leder
Paul Kristiansen - nestleder
Kai Hansen - kasserer
Terje Olberg - arrangement, rigg
Geir Håkon Høiby - merch, lotteri, Bluesnews
Elisabeth Solum - booking, Facebook Pia Lentz - sekretær
Frank Robert Davidsen - varamedlem

Klubben vil fortsette framgangen vi har hatt de senere år, og vi ønsker våre trofaste medlemmer og publikummere velkommen igjen – og igjen.
Siste nytt fra Slemmestad Mek er at det nok blir august før det er klart der.

Blå hilsen fra Røyken Blues, Geir Håkon Høiby


Siste nytt fra Slemmestad Mek er at det nok blir august før det er klart der.
Sande Luesklub og Stavanger Bluesvlub
Velkommen på konsert på Ruten Bypark i Sandnes 23. april kl. 12.00-13.00.
Hei!

Det går mot lysere tider. Vi er i skrivende stund i mars og det er nok en av grunnene (sammen med fravær av restriksjoner) til at flere finner veien til konsertene våre. Tallene nå sammenlignet med i fjor på denne tiden viser at det går riktig vei. Folk har vært "utsultet" på musikk og kultur, og det er så kjekt å se gamle medlemmer komme tilbake og at nye medlemmer kommer til. Velkommen alle! Men vi har plass til enda flere, inviter gjerne med venner, kolleger, naboer! Viktig med rekruttering så vi kan fortsette med onsdagskonsertene våre. Konsertene avholdes foreløpig på Tribute, men det jobbes med å finne et permanent konsertsted for klubben.


img
Fra venstre Bente Bårseth, Morten Omlid, Rita Engedalen og Knut Hem.
Nytt styre

Siden sist har vi avholdt årsmøte med valg av nytt styre. Vi hadde invitert Bente Bårseth fra NBU som observatør. Etter møtet koste vi oss på konsert med Rita Engedalen Trio.
Til leder gjennom de siste 5 år, Paul Oliversen: Tusen takk for en vel utført jobb for klubben vår. En stor takk også til de andre som gikk ut av styret nå, det er et skikkelig dugnadsarbeid som må til for å drive klubben.
Nytt styre består av leder Elisabeth Hortman, nestleder Jarle Kyllingstad, sekretær Mette Gjermundsen, booking Pål Utne, kasserer Bea Ueland, styremedlem teknisk Thomas O. Matre, styremedlem IT/web Trond Bøe, styremedlem Ingrid Lisa Haraldseid og varamedlemmer Iren Hjort og Ellen Sanchez. Så – det er Damenes år i år! Endelig!

Ruten Rock's

Når dette skrives gleder vi oss veldig til lørdag 23. april. Da er det endelig tid for Ruten Rock's - Norges største Rock`n Roll Band? Pr. 20. mars er det 120 påmeldte, så det kan godt være at målet på 200 påmeldte blir nådd. Det skal spilles 6-8 låter, og det blir et Masterband, og et Megaband. Konserten er promotert av "Frivillig Norge" i forbindelse med feiring av Frivillighetens år 2022. Arrangører er Sandnes Musikkråd, Sandnes Bluesklubb, Sandnes Rockeklubb og LuraRevyen. Mer info finnes på Ruten Rock`s Facebookside. Konserten skal også streames.
Velkommen på konsert på Ruten Bypark, Sandnes lørdag 23. april kl. 12.00-13.00!

Konsertrprogram

I skrivende stund gleder vi oss også enormt til konsert med Alan Haynes (Austin, TX), men det er mye kjekt ellers å glede seg til fremover på Sandnes Bluesklubb:

27.04 Thiny Thor, Stavanger
04.05 Crazy Joe Rythm`n Blues Band
11.05 Little Mouse and the Hungry Cats (FR)
18.05 JAM
25.05 Eplekollektivet, Drammen
01.06 Texmanians, Bergen
08.06 Anita Schärer Band, Oslo
15.06 Nolapsters (FR) m/ Eric "Slim" Zahl

Velkommen på konsert! Dørene åpner 19.30, konsertstart kl. 20.00.

Blues Cruise

Styret har vedtatt å avlyse det planlagte bluescruiset, og heller planlegge et godt og verdig 25-årsjubileum i oktober.

Mer info om programmmet m.m. kan sjekkes ut på vår nye webside: https://sandnesbluesklubb.no/ eller på klubbens Facebookside. Støtt gjerne klubben gjennom Grasrotandelen, send da SMS Grasrotandelen 984117914 til 60000. Medlemskontingent /billetter kan kjøpes på goticket.no, i døren på våre konserter, eller via kontonr. 3260.21.59352 (medl.kont.).

Ønsker med dette alle en riktig fin vår, håper du får med deg mange flotte konserter!

Hilsen fra styret v/ Ingrid Lisa Haraldseid


img
Klubbens nye styre, fra venstre Pål Utne, Ingrid Lisa Haraldseid, Ellen Sanchez, Thomas O. Matre, Trond Bøe, Mette Gjermundsen, Iren Hjort, Bea Ueland, Jarle Kyllingstad og leder Elisabeth Hortman.
17. mai kan du stikke innom Påfyll og feire dagen sammen oss og Dickensbandet.
Javisst er det åpent igjen!

Etter to år med nedstengte perioder, stadige kanselleringer og endringer i programmet er vi omsider i normal gjenge igjen. Men vi skulle sannelig ønske at det var enda mer normalt!
Det ikke bare bluesklubben som merker at det fortsatt er vanskelig å lokke folk ut av sofaen. Flere arrangører, både store og små, sliter med tomme stoler. Det gjør til en viss grad vi også.
Selv om det stadig er flere og flere som setter av tirsdagskvelden til god stemning og god musikk, så er det fortsatt mange vi savner.

Så vi trenger deg!

Gjennom vinteren, og nå når våren virkelig begynner å ta tak, har vi hatt mange fine kvelder på Påfyll. I skrivende stund har vi akkurat lagt bak oss en skikkelig god jamsession. Den første jammen med skikkelig godt frammøte og skikkelig god stemning på to år. Vi ønsker oss flere sånne kvelder.


img
Texmanians kommer 31. mai.

Programmet fram mot sommeren er fullt av gode navn! Gå inn å sjekk ut programmet på vår Facebookside Stavanger BluesClub, her legges alt ut etterhvert som ting kommer på plass.
26.04. kl. 19:30 Tiny Thor
03.05. kl. 20:30 Crazy Joe Rythm`n Blues Band
10.05. kl. 19:30 Little Mouse and The Hungry Cats
17.05. kl. 20:30 Dickensbandet
24.05. kl. 19:30 Eplekollektivet
31.05. kl. 19:30 Texmanians

Ettersom årets 17. mai havner på en tirsdag, kan du stikke innom Påfyll på kvelden og feire dagen sammen oss og Dickensbandet. Her er det duket for et gjensyn med et av byens lengstlevende og mest aktive band. Selv om Dickens nå er historie, så er Dickensbandet fortsatt svært så levende.
Så for de som ikke fikk med seg bandets 30-årsjubileumskonsert i fjor høst, så har dere altså muligheten til å være på en skikkelig festaften på selveste nasjonaldagen!

Og du? Dersom du, eller noen du kjenner, trenger litt sosial opptrening etter to år med hjemmekontor, karantene, isolasjon eller hva det nå måtte være... Påfyll er stedet! Hver tirsdag kveld! Velkommen!

Ståle Håheim, nestleder/sekretær

Trondheim Bluesklubb, Østkanten Bluesklubb og Vinger blues & Rock Club

Ættermiddagsbluesen hver lørdag fra 15-17.30 går som ei kule.
Kjære bluesvenner

Ættermiddagsbluesen hver lørdag fra 15- 17.30 går som ei kule, mye takket være det gjensidige og gode samarbeidet vi har med Krambua. Vinn-vinn! Folk kommer mer og mer tilbake til konsertene og det er nå ca 120-150 betalende på Ættermiddagsbluesen. MEN flesteparten av billettene blir solgt seint, dvs. ca. 1-2 dager før konsertdato. På Ættermiddagsbluesen er ikke det noe problem, men en blir jo tankefull i forhold til kveldskonsertene.

Når det gjelder kveldskonsertene har vi behov for annen type scene og andre fasiliteter. Klubben valgte å avvikle samarbeidet med Hjorten Scene på Royal Garden, da betingelsene har endra seg betraktelig, og vi har sett etter mulighetene for å samarbeide med en mer profesjonell scene. Vi har fått napp og vil innen kort tid annonsere ny kvelds-scene for klubben. Dette blir bra!

Nytt styre

Mandag 21. mars hadde vi årsmøte der tre styremedlemmer ble erstatta av nye folk. Vi takker så mye for den flotte jobben de avtroppende styremedlemmene har gjort og ønsker de nye hjertelig velkommen. Alle tre avtroppende styremedlemmer har varsla at de fortsatt vil bidra! Gledelige er det at en godt- -arbeidende valgkomite har funnet yngre som har tid, glød og god kompetanse. Nå består styret av tre over 60 og fem mellom 23-40.


img
Christina Skjølberg kommer i mai
European Blues Union

Trondheim Bluesklubb har beslutta å melde seg inn i European Blues Union (EBU) for å få større kontaktnett i Europa, eventuelt få nye ideer med å være tilstedeværende på bl.a. EBC. To unge i styret vårt skal være til stede med stand som skal representere klubben vår i Malmø.

Fredagskonserter

Vi har stor tro på at 2022 skal bli et år hvor vi kan arrangere flere konserter også på kveldstid. Styret har beslutta å holde kveldskonsertene på fredager, både pga Ættermiddagsblues hver lørdag og svar fra de yngre medlemmene om at de helst går ut på fredag. Siden de fleste klubbene arrangerer på lørdager, kan vi kanskje få bedre booking-samarbeid om band/artister? Det er ikke lett for band å få mer enn én jobb i helga når de fleste arrangerer på lørdager. Dette gjelder ikke minst norske band hvor det er dyrt å reise fra nord til sør og øst til vest.

Ættermiddagsblues
30.04 Fobo Jub Band
07.05. Peter Stokstad Band
14.05. Christina Skjølberg
21.05. Dr. Reelgood
28.05. Jam med Kjartan & The Hound Dogs
04.06. Berg & Lien
18.06. Maldito

Vi er veldig glade for at blueselskere fra hele landet besøker oss når de er i Trondheim. Det skjer stadig vekk og det er vi glade for. Gi dere til kjenne, dere er hjertelig velkomne!

For Trondheim Bluesklubb, Ellen



Thomas Gabriel, barnebarnet til Johnny Cash, kommer 10. juni.
Hei folkens!

Nå har vi snart hatt to år med pandemi og jeg som i likhet med dere er drittlei. Nå holder det! Samfunnet må åpnes helt snart. Korona eller ei. Vi vil tilbake til normalen med masse konserter, øl og vin!

Men det er det det er…

Nå er det endelig vår i lufta og samfunnet er helt åpna igjen! Vi i Østkanten Bluesklubb er godt i gang med sårt etterlengtet konsertvirksomhet!
Vi har både hatt besøk av blant annet irske Gréinne Duffy og svenske Alabama Lovesnakes. Vi merker dog at pandemien ikke helt har sluppet taket. Det blir noen avlysninger innimellom, men vi gjør alt vi kan for å da finne erstattere.
Fremover har vi flere godsaker til dere. Undertakers Circus sparker i gang etter påske, fredag 22. april. De skulle egentlig ha spilt i desember, men konserten ble flyttet. Uka etter får vi besøk av Ledfoot som skal underholde oss med sin mørke, gotiske 12-strengers blues!


img
Ledfoot kommer 29. april. (Foto: Thea Torgersen).
1. maikonsert

Tradisjonen tro markerer Østkanten Bluesklubb 1. mai hvert år med en ettermiddagskonsert. Arrangementet er en del av vårt engasjement mot rasisme og er tilegnet Benjamin Hermansens minne. Opera og Bjølsen Valsemølle vil gi oss den rette stemningen.
Vi starter klokka 15.00 med en solist ved pianoet, som sammen med en solist fra operaen gir ettermiddagen en verdig start. Internasjonalen, Til Ungdommen og et utdrag fra en kjent opera vil garantert bevege oss alle.
Dette er en gratiskonsert, men du kan støtte klubben økonomisk med Vipps. Østkanten Bluesklubb # 75488

Fred & The Fab Four

kommer fredag13. mai. Ut fra pandemien steg dette bandet frem og ble til en virkelighet sommeren 2021. Sammen med noen av de mest erfarne musikerne roots- og blues scenen har å by på tar Fred deg med på en konsertopplevelse fullspekket av rock'n roll, blues og boogie woogie. Med denne sammensetningen og en god porsjon glimt i øyet er det bare å glede seg. Bandet består av Fredrik Støvind - vokal, Øystein Undem - piano, Steinar Karlsen - gitar, Rune Endal - bass og Vetle Larsen - trommer.

Flere band og artister vi kan friste med denna sommer'n er Bjørn Berge Electric Band, ORBO, The Lowdown Saints fra Sverige og barnebarnet til Johnny Cash, Thomas Gabriel. Det blir definitivt en opplevelse!

Nytt medlemssystem

Ellers så kan jeg røpe at vi har gått over til ett nytt medlemssystem. Vi har begynt å bruke noe som heter Gnist. Dere vil da få medlemskortet gjennom en app. Mer info kommer. Ja, jeg veit noen av dere frykter medlemskort på app, men dette er fremtida, og vi som arrangør vil spare masse penger på det. Og da kan vi booke fetere band til dere. Vinn vinn-situasjon!

Da runder jeg av for denne gang og husk: Du er ikke full hvis du kan ligge på gulvet uten å holde deg fast!

På vegne av styret i Østkanten Bluesklubb, Jarl von Røch Anshus


God vår, bluesvenner

Klubben driver og forbereder jubileumskonsertene i mai, men skal jo også avholde konserter både før og etter. Vi startet 2. april med konsert med Tubesnakes som serverte bluesrock med røtter i bl.a. fra Texas. Vi gleder oss å høre dem. 23. april blir det Creedence for alle penga da Young Fogertys spiller opp (bildet under).
Etter jubileumsfestene 6. og 7.
mai skal vi arrangere to konserter i forbindelse med Pitstop arr. i Kongsvinger. Fredag 21. mai er det Bankenbonanza og lørdag 22. mai spiller Gazölines.

Ønsker alle en blå vår.

Mvh Vinger Blues & Rock Club

Vinger Blues & Rock Club fyller 10 år og skal ha en todagers fest i telt på Rådhusplassen i Kongsvinger 6. og 7. mai.
NORSKE BLUESBAND

NORSKE BLUESBAND

Oppføring på bandsidene koster kr. 500 + mva. pr. år. Send info til Bluesnews på post@bluesnews.no.

NB: Annonsene fornyes automatisk til de blir avbestilt skriftlig.

ANITA SCHÄRER BAND (OSLO)
Anita Schärer: vokal, Håkon Høye: gitar. Bass og trommer. Booking: Terje Åsvestad: 932 66 790 aasvemort@gmail.com Web: Facebook

ARVE HÅLANDS CAJUN GUMBO (BERGEN))
Arve Håland: vok/trekkspill, Dag Atle Håland: vok/gitarer, Aksel Fjæra: vok/ bass, Morten Bergstrøm: trommer,
Roald Gilje: vaskebrett
Booking: Arve Håland, tlf. 918 57 151, arve_haaland@yahoo.no Web: www.cajungumbo.net
B.B. LYNGS BLUESBAND (BERGEN)
Arve Håland: vok/trekkspill, Dag Atle Håland: vok/gitarer, Aksel Fjæra: vok/ bass, Morten Bergstrøm: trommer,
Roald Gilje: vaskebrett
Booking: Arve Håland, tlf. 918 57 151, arve_haaland@yahoo.no Web: www.cajungumbo.net

Oppføring på Bluesnews’ bandsider koster kun 500 kroner pr. år.

Send info og bilde til post@bluesnews.no
BERGOS BERME (ØSTLANDET)
Richard Fjerdingstad: vok, Arne Johan Austrheim: vok, Oda Hveem: sax/ fløyte, Snorre Opsahl: piano/orgel/ vok, Håkon Høye: git, Jon Egil Brekke: gitar/vok, Tor Eilev Anmankås: bass, Magnar Bergo: trommer
Booking: Magnar B: tlf. 9067 9067, magnar.bergo@musikk.no
Web: Facebook
BETTY BLACKMAIL BAND TRØNDELAG
Booking: TRB Management, tlf 900 900 85, e-post: trb@dosmosquitos
.com

Bandkontakt: tlf 411 611 81, post@blackmail.no
Web: www.bettyblackmailband.com
BIG IMPRESS (HORTEN)
Jan Jacko Larsen: vok, Rune Slowhand Sletterød: git, Ragnar Iversen: git, Terje Kristensen: bass, Helge Preus: keyb, Reidar Bjørge Andersen: trommer
Booking: Tlf.: 452 81647, reidarbjorgeandersen@
gmail.com

Web: Facebook
BILLY T BAND (OSLO)
Bill Troiani: bass/vok, Håkon Høye: git/vok, Ian Fredrick Johannessen: git, Alexander Pettersen: trommer
Booking: Big H Booking,
tlf. 917 85 279.
E-post: bighrec@gmail.com
Web: http://www.billytband.com/
BLUE LYNX (GUDBRANDSDALEN)
Jan Magne Langseth: vok/git, Johnny Lønning: vok/git, Jørn Høye: bass, Kenneth Aspeslåen: vok/trommer
Booking: Jan M. Langseth, tlf. 404 10 695, jan.langseth@venabygd.net
Web: www.bluelynx.no
BLUES BY ACCIDENT (HARDANGER/BERGEN)
André Banay: gitar/vokal, Endre Helgheim: bass/vokal, Thomas Gjelseng: trommer/vokal
Booking: tlf. 97135805, epost: andrebanay@me.com

Web: Facebook
BLÅCOMPANIET (MIDT-TROMS)
”PappaSvein” A. Berntsen: vok/msp, Steinar Steffensen: git, Bengt G. Karlsen (tangenter), Odd-Eivinn Vaeng: bass, Geir B. Fjellberg: trommer
Booking: tlf. 915 20 775
Web: Facebook
BROTHERS IN BLUES (TRØNDELAG)
Peer Gynt: vok/git, Geir Taraldsen: msp, Micky Moody: slide, Hannah Long: kor
Booking: PG Management, tlf. 9130 3019, management@peergynt.net
Web: www.brosinblues.com
BÆRUM BLUESBAND (ØSTL.)
Olaf Ivarsson Andenæs, keys/git/vok, Jan Michael Karstensen: gitar, Aksel Skretting: bass, Jarle Claussen: tr
Booking: Olaf Andenæs,
epost: olaf.andenes@gmail.com
Web: Facebook
CRAZY JOE R&B BAND (STAVANGER)
Kenn Hopen: vok, Clive Skeggs: git, Hallgeir Bjerke: git, Anders Midthun: keyb, Dag Svendsen: bs, Åge Thorsen: trommer
Booking: Kenn Hopen:
Tlf. 915 96 763,
Kenn.Hopen@dnvgl.com
DAMER I BLUES (NOTODDEN)
Margit Bakken & Rita Engedalen: Akustisk duo eller med band eller gjester
Booking: Margit Bakken tlf. 480 60 140 / rita-eng@online.no
Web: www.ritaengedalen.com
DANIEL ERIKSEN (LANGESUND)
Daniel Eriksen feat. Stig Sjøstrøm, Backporch Society (Vidar Busk og Daniel Eriksen), Soloshow
Booking: MK Artist & Management
nm-krist@online.no, tlf. 415 06 587
Web: www.daniel-eriksen.com
DR BEKKEN
(TRONDHEIM/AUSTMARKA)
Piano/gitar/vokal
Booking: +47 922 14 390, drbekken@gmail.com
Web: youtube.com/drbekken
ERIK HARSTAD & SO WHAT BRUMUNDDAL/GJØVIK)
Erik Harstad: vok/git, Arild Steinsrud: vok/bass, Nils Harald Mæhlum: tr
Booking: Nils H: Tlf. 970 34 006, e-post: m.l.p@online.no
Web: www.erikharstad.com
FAT FRED & THE POSSUMHUNTERS (AKERSHUS)
Fredrik ”Mad Man” Støvind: vok, David Skeie: pia, Joachim Bye Svendsen: git, Erlend Skullestad Hølland: kontrabass, Pål Emil Storm Berg: trommer
Booking: VIP-Booking & Man. AS, feitefrida@gmail.com
Web: www.possum.no
FLORRIE & NATTERGALENE R&BLUES BAND (OSLO)
Torunn Wikstrøm: vok, Freddy Dahl: gitar, Arne Dehkes: bass, Frode Kildahl: trommer, Mona Haugerud: sax/vok, Ragndi Holt: trompet/vok, Lena M. Petterson: trombone/vok
Booking: Tlf. 920 18 376, Lenamp@hotmail.com
Web: Facebook
FRED & THE FAB FOUR (BERGEN/ØSTLANDET)
Fredrik Støvind: vok, Øystein Undem: piano, Steinar Karlsen: git, Rune Endal: bass, Vetle Larsen: trommer
Booking: MK Artist & Management, tlf. 415 06 587, nm-krist@online.no
Web: Facebook
GEIR ”MILKMAN” BERTHEUSSEN BLUES MACHINE (NORD-NORGE)
Geir ”Milkman” Bertheussen: vok/msp med band
Booking: gbertheussen@gmail.com,
tlf. +47 976 03 615
Web: www.gbbluesmachine.com
GOOD TIME CHARLIE (FØRDE/BERGEN)
Arle Hjelmeland: msp/vok, Steinar Karlsen: git/vok, Morten Skage: bs/ vok, Einar Olsson: trommer/vok
Booking: gtcbluesband@gmail.com
tlf. +47 917 92 255
Web: www.goodtimecharlie.no og www.jubelblues.no
GOOD TIME CHARLIE DRAUMEBLUES (FØRDE/BERGEN)
Arle Hjelmeland: msp/vok, Steinar Karlsen: git/vok, Morten Skage: bs/ vok, Einar Olsson: trommer/vok
Booking: gtcbluesband@gmail.com, tlf. 917 92 255
Web: www.draumeblues.no
GRÅBLÅ STRENGER (BERGEN)
Trond Olsen: gitar/vokal, Tore Kvalvik: gitar, Dag Bergesen: bass/vokal, Bjørn Moe: trommer
Booking: Dag Bergesen, tlf. 480 12 770, dag.h.bergesen@outlook.com
Web: Facebook
HARD LUCK BLUES BAND (STAVANGER)
Svein Ole Fjelde: vok, Arnt Ove Kvernenes: msp, Oddvar “Sol” Solheim: git, Thomas Ognedal Matre: bs, Vidar Støyva: trommer
Booking: Oddvar Solheim: 51 48 29 43, Thomas O. Matre: 918 78 675
Web: www.hardluck.no
NORSKE BLUESBAND
HENNESSY BLUES BAND (GJØVIK/RAUFOSS)
Kurt Roaldsøy: vok, Paul Hennessy: git, Martin Wangen: piano, Thomas Nygård: sax, Per Johansen: bass, Kai Evenstuen: trommer
Booking: Kurt Roaldsøy,
tlf: 99020581, kurt.roa@online.no
HM JOHNSEN (OS/BERGEN)
Hans Marius Johnsen: vokal/gitar, Jone Kuven: bass, Sigurd Steinkopf: trommer
Booking: Hans-Marius Johnsen, Johnsenmusikk@gmail.com
HORTEN BLUES BAND (HORTEN)
Finn Finni Reinhardsen: vok/msp, Geir Jahren: vok/bass, Wictor Faanes: vok/gitar, Knut Wiik: gitar, Reidar Bjørge Andersen, trommer
Booking: Tlf 900 14 572,
epost: finniboy@gmail.com
Web: Facebook
HOWLIN’ JUKES (ARNA/OSTERØY)
Geir Mæhle: vokal, Paul Blom: git, Geir Blom: bass, Jan Petter Ågotnes: trommer
Booking: Geir Blom, tlf. 928 431 37, Geir Mæhle, tlf. 456 00 612,
E-post: geir_blom@yahoo.no
Web: Facebook
HUNGRY JOHN (BERGEN)
John Bernes: vokal/msp, Atle Johanessen: git, Aksel Fjæra: bass, Gunnar Bergstrøm: trommer
Booking: MK Artist & Management, tlf. 415 06 587 - nm-krist@online.no, john@hungryjohn.com
Web: www.hungryjohn.com og FB
HÅKON HØYE & THE HONEY TONES (OSLO)
Håkon Høye: git/vok, Kasper Værnes: saksofon, Per Tobro: bass/vok, Vetle Larsen: trommer
Booking: Big H Booking,
tlf. 91785279, bighrec@gmail.com
Web: www.hakonhoye.com
JIMI CREAM (GRENLAND)
Paal Jensen: git/bs/vok, Bjørn Nilsen: git/bs/vok, Thorfinn David Jenssen: trommer
Booking: P. Jensen
tlf. 905 46 429, jensendimension@
hotmail.com
, eller T.D. Jenssen, tlf. 997 97 950, torfinj@online.no
JOE & THE REGULATORS (STANGE/ELVERUM/RENA)
Jo-Inge Åstrøm: vokal, Christian Kvam Skjefstad: gitar, Morten Røsten: bass, Magnus Solheim Henriksen: trommer
Booking: Jo-Inge, joe.regulators@ gmail.com, tlf. 41472113
Web: Facebook
JOE RUSI (FLEKKEFJORD)
Joe Rusi: vokal/gitar, Frank Øverland: bass, Kjell Martin Sirnes: trommer
Booking: Joe Rusi, tlf. 975 49 828, joerusi@gmail.com
Web: www.joerusi.com
JOLLY JUMPER & BIG MOE (TRØNDELAG)
Duo, trio eller kvartett
Booking: Hell Artist Booking, e-post: hellboss@online.no, tlf. 952 24 677
Web: www.jollyjumperandbig
moe.com
THE JELLY ROLL MEN (GJØVIK)
Kent Erik ”9Fingers” Thorvaldsen: vok/ msp, Thomas Grim Thorvaldsen: git, Øyvind Stølefjell: piano/vok, Ole Martin Røsten: bass, Kai Evenstuen: tr
Booking: thejellyrollmen@gmail.com
Web: thejellyrollmen.wixsite.com/ jellyrollmen
JT & THE BUCKSHOT HUNTERS (OSLO)
Jan Tore Lauritsen: vok/msp/trekksp/ B3, Arnfinn Tørrisen: git, Ian Fredrick Johannessen: git, Morten Nordskaug: bass, Jon Grimsby: trommer
Booking: Gunnar: Tlf. 23 00 85 90 / mob. 906 83 404
E-post:post@jtlauritsen.com
Web: www.jtlauritsen.com
KAI FJELLBERG (BODØ)
Kai Fjellberg: vokal/gitar
Booking: Tlf. 922 26 3 11
E-post:kaifjellberg@gmail.com
Web: www.kaifjellberg.no
KURT SLEVIGEN (OSLO)
Kurt Slevigen: git/vok med duo (Kent Erik Thorvaldsen: msp), trio eller kvartett. Arne Rasmussen/Richard Gjems eller Kent Erik T: msp, Rune Endal: bass, Jacob Willersrud: trommer
Booking: Kurt S, tlf. 936 30 767,
E-post:kurtslevigen@gmail
.com

Web: kurtslevigen.net
LUCKY LOSERS (EIKER/DRAMMEN)
Pål Sigurd Hansen: git/vok, Erik Østerud: git/vok, Terje Bakke: git/vok, Erik Høydal: org/msp, Bjørn Kåre Ifarness:
bs, Snorre Simensen: tr
Booking: Bjørn K. tlf. 907 08 353,
bjornkare.ifarness@
gmail.com

Web: Facebook
MADCAP FLYERS (TRONDHEIM)
Ole Edward Sandvik: vokal/munnspill, Peer Anders Krognes: gitar, Per Kåre Trabandt: bass, Torgeir Baadsvik: trommer
Booking: oledward@online.no,
tlf. 948 28 280
Web: Facebook
MALDITO (TRONDHEIM)
Vegard Trenmo Ring: vok/git, Bendik Brevik: gitar, Jon Olav Alstad: bass, Gard Rognskog Nødset: trommer
Booking: Trond Johnsen, tlf. 414 02 726 eller trond@tjconcerts.no
Web: Facebook
MALVINA BAND (OSLO)
Wenche Malvina Wisløff: vok/pia, Svein Wisløff: git, Henrik Mosnes: orgel, Aksel Skretting: bass, Øystein Jevanord: trommer
Booking: Svein Wisløff, tlf. 410 44 153, sveiw@yahoo.no
Web: Facebook
MIKLOS BLUES BBQ (GRENLAND)
Miklos Patai: git, Trond Larsen: vok, Pål Riis: bass, Helge Gundersen: tr Booking: Miklos, tlf. 915 24 727,
cudrio@online.no
Web: www.miklosblues.com
MONKEY BUSINESS (ELVERUM)
Egil-Johan Johnsen: vok, Trond Roar Rødsdalen: git, Christian Kvam Skjefstad: git, Morten Røsten: bs, Magnus Henriksen: trommer
Booking: Christian K. Skjefstad, tlf.959 81 857,
epost: cks80@online.no
NAVE & THE GHOST COLLECTORS (BERGEN)
Navé Pundik: vok/msp, Torkel Eikevik: gitar, Stian Brungot: bass, Lars Hjalmar Holm Rosvoll: trommer
Booking: Bitten Svendsen, tlf. 958 28 910, post@norskbluesunion.no
Web: www.thenaveblues.com
NIDAROS BLUESKOMPANI (TRONDHEIM)
Geir Engen Hansen: vok, Karsten Skarphol: piano, Hans Jørgen Gerhardsen: git, Morten Eggen: bass, Arne Skognes: trommer
Booking: geir@mediatalent.no,
tlf. 938 99 222
Web: Facebook
NORDHAGEN (SANDEFJORD)
Knut Nordhagen (vok/git), Loren Fagen: bs, Alexander Pettersen: tr Booking: Knut Nordhagen, tlf. 906 91
086, knut@nordhagen.org
Web: www.nordhagen.org
ONKELS BLUESROCK-BAND (KRISTIANSUND)
“Onkel” Kjell Inderberg: vok, Lene Cathrin: Herskedal: vok, Stein Roger Hestad: git, Ola Ulvund: pia/org, Kjell Maridal: bs, Ole Skaufeld: tr
Booking: Onkel, tlf. 480 32 707, kjell. inderberg@hotmail.com
Web: www.myspace.com/ onkelsbluesrockband
PEER GYNT (TRONDHEIM)
Peer Gynt: vok/git, Lars Hyldmo: Hammond B3, Jon Krogstad: bass, BP Hovik: trommer
Booking: PG Management v/ Lucy Oloo, tlf +47 9130 3019, e-post: management@peergynt.net
Web:
www.peergynt.net
POWER SECTION (OSLO)
Trond Graff: Hammond B3/synth, Geir Finnstun: vok, Jan Stenmo: vok/ git, Erik Bentsen: sax/vok, Jan Willy Nomerstad: bass/vok, Stein Ruud: tr
Booking: Wewa, tlf. 958 54 846, e-post: wwangsmo@gmail.com
RAW & OLDER BAND (FOLLO)
Hege Rødfjell: vok/blås, Arvid Munthe: git/harp/vokal, Morten Golten: Hammond/ vok, Øivind Øx: git/vok, Bård Solberg: bass/vok, Sverre Wessel: trompet, Kristoffer Sylte: trombone, Kåre Rognså saxofon, Freddy Schaal: trommer
Booking: arvid.munthe@online.no, tlf. +47 926 22 558
Web: Facebook
NORSKE BLUESBAND
REIDAR LARSEN (STAVANGER)
Reidar Larsen: piano/vokal: solo, duo eller med band.
Booking: United Stage Norway: tlf. 24 14 61 90, jan@unitedstage.no
E-post: relarse@online.no
Web: www.reidarlarsen.com
RELOADED NORWAY
(NOTODDEN)
Heidi K. Blåsmo: vok, Tore Præsteng Thuen: git, Hans T. Isaksen: git, Jarle ”Charlie” Børresen: keys, Tony Caddle: bass, Rune Erling Pedersen: trommer
Booking: Monica Jensvold, tlf 902 07 686 booking@reloaded
norway.no
management@reloaded
norway.no

Web: www.reloadednorway.no/FB
REV. JOHN
(MYSEN/NOTODDEN/OSLO)
Rev. John (solo eller med Rev. John Band). Jon ”Rev. John” Ultvedt: vok/ pia/B3, Trond Ytterbø, vok, git, msp, Tobias Flottorp Heltzer, bass, Arne Steinar Myrvang, tr
Booking: Jon Ultvedt, tlf. 91780741, jon.ultvedt@gmail.com
Web: www.johnbluesband.no/ Facebook
RONNY AAGREN (AKERSHUS)
Ronny Aagren: vokal/gitar, Alexander André Johnsen: pia/org, Roar Paulsberg: bass, Ole-Christian Rydland: tr
Booking: Ronny Aagren, tlf. 959 17 189, epost: ronny.aagren@gmail.com
Web: Facebook
ROOSTERHOUSE GUMBO BAND (HOLMESTRAND/KONGSBERG)
Bjørn Rønneberg: vokal/piano/munnspill/ gitar, Sverre With: gitar, Jon Kristiansen: bass, Jørn Olafsen: trommer
Booking: Jon K. tlf. 980 66 550, epost: jokris4@online.no
Web: Facebook
RUSSELL BLUESBAND (TRONDHEIM)
Dag Jonsen: vok, Bente Dahl: vok, Ketil Rudjord: git, Gisle Jonson: piano/orgel, Terje Paulsen: sax, Tor Langbach: bass, Inge Warankov: trommer
Booking: Dag Jonsen 918 98 551, permitor@hotmail.com Web: facebook.com/russell
bluesband
SIDETRACK (TYNSET)
Arild Nygaard: git/ vok, Håvard Bækkevold: vok/msp, Inge Holden: git, Runar Trøen: bs, Per Aksel Slettan: tr Booking: Arild Nygaard: tlf. 901 15 169, arildnyg@gmail.com
Web: www.myspace.com/ sidetrackblues
SKAGE (FLEKKEFJORD)
Arne Skage: vok/git, Øyvind Grong: bass/tuba/vok, Stene Osmundsen: trommer, Dr. Bekken: piano/accordion (trio/kvartett/kvintett)
Booking: booking@skage.com, tlf. 911 57 204
Web: www.skage.com
SOFT CITY (OSLO)
Thea Sørli Paulsrud: vok, Ask Vatn Strøm: gitar, Håvard Ersland: Hammond, Kim Andre Tønnesen: bass, Bård Jønland Berg: trommer
Booking: Bitten Svendsen, tlf. 958 28 910, post@norskbluesunion.no
Web: Facebook
SPOONFUL OF BLUES (NOTODDEN)
Jostein Forsberg: msp/vok, Morten Omlid: git, Tony Caddle: bass, Eskil Aasland: trommer
Booking: J. Forsberg, 35 01 38 13 / 915 24 503 joforsbe@online.no
Web: www.spoonfulofblues.com
STEIN STOKKE & THE ENGINE (LILLESTRØM)
Stein Stokke: vok/msp/baryton, Trond Eliassen: git/slide, Rickard Johannesson: bass, Rune Bryn: trommer
Booking: Stein, tlf. 906 90 497
Web: www.steinstokke.com
STEPPIN’ OUT BLUES BAND (SLEMMESTAD/RØYKEN)
Geir Haarberg: git/vok, Arne Sandaker: bass/vok, Tom Berger: trommer/ vok
Booking: Geir Haarberg, 90787170 958 54 852
E-post: booking@steppinout.no
Web: www.steppinout.no
STRANGE BREW (OSLO)
Harald Teigen: git/vok/msp, Jan Petter Jansen: git, Tom Haugom Olsen: bass/ vok, Helge Tveterås: trommer
Booking: Harald Teigen, 2222 5292/ 958 54 852
E-post: jpjansen52@gmail.com
Web: Facebook
THE BIGBLUE (LILLESTRØM)
Trond Ihlen: vok/git/msp, Tino Betti: tangenter/ gitar/vokal, Odd Morten Bråten: bass, Ingar Johannesen: trommer
Booking: Ingar Johannesen, tlf. 909 51 773, ingarbigblue@gmail.com
Web: www.thebigblue.no
THE BILLS (OSLO/VINTERBRO)
Bill Booth: vok/fele/git, Bill Troiani: vok/ bass, Ian F. Johannessen: git, Alexander Pettersen: trommer
Booking: Bill, tlf. 920 64 765
E-post: bb@billbooth.no
Web: www.thebills.no
THE BLUE CHORDETTES (SANDNES)
Morten Danielsen: vok, Tore Haye: git, Øyvind Halvorsen: git, Gorm Haagensen: bass, Trond Bøe: trommer
Booking: tlf. 975 14 044 / 922 45 097 bluechordettes@gmail.com
Web: www.myspace.com/ thebluechordettes
THE BLUES EXPRESS (NORD-NORGE/MØRE & ROMSDAL)
Kai Fjellberg: git/vok, Ronald Ottesen: vok/msp, Øystein Undem: piano/orgel, Trond Hansen: bass, Kåre Amundsen: trommer
Booking: Kåre Amundsen, tlf. 408 65 478
Web: www.thebluesexpress.no
THE GREENS (OSLO)
Freddy Dahl: vok/git, Kjell Larsen: vok/ git, Øivind Vilbo: bass, Tore Wildhauer: trommer
Booking: Kjell Larsen, tlf. 98825037, larsen51@online.no, Øivind Vilbo, tlf. 90060681, ovilbo@online.no
Web: Facebook
Send info og bilde til
post@bluesnews.no
THOUSANDS ON A RAFTS (TRONDHEIM)
Jan Tøndelstrand (vok), Gunnar Andreas Berg (git), Helge Sletvold (bass), Andreas Kjøl Berg (trommer)
Booking: Tlf. 415 27 780
E-post: andreas.kjol.berg@gmail.com
Web: Facebook
THREE BASTARDS BLUESBAND (OSLO)
Stian Høgestøl: gitar/vokal, Jarl von Anshus: bass/vokal, Espen Østhaug: trommer
Booking: jarl_anshus@hotmail.com, tlf. 402 28 770
Web: www.facebook.com/ threebastardsbluesband/
TIGER CITY JUKES
(OSLO/HORTEN/MOSS)
Knut Eide: vok/git/msp, Harald Stokke: git/vok, Atle Rakvåg: bass/vok, Espen Moen: trommer
Booking: Knut Eide,
tlf. 907 24 842,
e-post: knut.eide.ke@gmail.com
Web: Facebook
TROND OLSEN BAND
(BERGEN)
Trond Olsen: vok/git, Lars Hammersland: tangenter, Kåre Glesnes: bass, Morten Bergstrøm: trommer Booking: MK Artist & Management, tlf. 415 06 587, trondol@gmail.com
Web: www.myspace.com/ olsentrond
TUBESNAKES (STORD)
Rolf Martin Haldorsen: vokal/gitar, Per Kenneth Hauan: tangenter, Johnny Stensletten: bass, Per Inge Stensletten: trommer)
Booking: Kristian Bjelland, tlf. 472 46 044 - booking@tubesnakes.com
Web: www.facebook.com/ tubesnakes
VANPAERSA
(SKI/JESSHEIM/SKIEN)
Tor Børre Kristiansen: vok/git/msp, Tor Dahl: git/vok, Knut
Pedersen: bass, Jan Steinar Nikolaisen: trommer
Booking: Tlf. 916 55 468/48225541, tordahl1953@gmail.com
Web: Facebook: vanPaersa
VETRHUS BLUESBAND
(ODDA)
Helge Tverdal: vok, Daniel J. Kambestad: msp, Kjell Arne Bauge: git, Kjetil Huus: bass,
Bjørn Moe: trommer
Booking: tlf. 97 66 87 80
vetrhus@bluesband.no Web: www.bluesband.no
VIBRO KINGS (MOELV/GJØVIK/LOM)
Jørn Kjonerud: vok/ git, Tom Erik Sveum: bs, Trond Volden: trommer Booking: Jørn Kjonerud, tlf. +47 908 90 437, booking@vibroking.com Web: www.vibrokings.com
VIDAR BUSK & HIS TRUE BELIEVERS (ØSTLANDET)
Vidar Busk: git/vok, Arne Fjeld Rasmussen: msp, Johnny Augland: piano/ orgel, Rune Endal: bass, Alexander Pettersen: trommer
Management og booking: United Stage Norway, Jan Sollien, tlf. 915 58 666..
Web: Facebook
WESTBY BLUES ORCHESTRA (HALDEN)
Geir-Arne Westby:
git/vok, Espen Holtan: bass, Jonathan Bryntesson: tr
Booking: Jan Viggo Kalvadet , tlf. +47 90185041
Web: www.westby-studio.com
WINTERS BLUE GROOVE (SENJA/TROMS)
Per Øyvind Winther: leadvok/tr, Kjell Tore Nordli: orgel, Arild Knutsen: gitar, Raymond Bartholdsen: bass/vokal
Booking: Per Øyvind Winther, tlf: 95038788, pwint1974@gmail.com
Web: Facebook
NORSKE BLUESBAND
BAND UTLAND
ALABAMA LOVESNAKES (KARLSTAD)
”Crocodile” Claes Nilsson: vok/git, Fredrik Nilsson: bass, Henrik Gillgren: trommer
Booking: Claes Nilsson, claes.nilsson@me.com
Web: www.alabamalovesna
kes.com
BEGGARS BLUE (AALBORG - DK)
Jan Edvard: git/vok, Casper Bue: bass, Jan Hvingel: trommer
Booking: Tlf. +45 28110011 eller +45 30252063
E-post: janedvard@live.dk
Web: www.beggarsblue.dk
FREDDIE NYSTRÖM BAND (GÖTEBORG)
Freddie Nyström: git/vok, Dag Unenge: pia/org, Rolf Svensson: bass, Jerker Dahlén: trommer
Booking: Freddie N: +46 734 279919 kontakt@freddienystrom.se
Web: www.freddienystrom.se
FRIED OKRA
(NORTHERN FLAT LAND GROOVES
Morten Lunn: vok/git, diddley bo, Anders Wallin: bass, Thomas Crawfurd: trommer/perc
Booking: tlf. +45 2625 9557
E-post: info@friedokraband.dk
Web: www.friedokraband.dk
JESPER THEIS
& THE DELTA ROOTS BAND
(DK)
Jesper Theis: vok/resonator/akk.gitar/banjo, Tim Lothar:resonator/harmonium/banjo/kor), Jarno Varsted: mundharpe/elgitar/kor, Søren Lykkegaard:trommer/kor), Olav Gudnason: kontrabass/kor
Booking: J. Uller: +46 70-3153781, contact@jespertheis.com
Web: www.jespertheis.com
LISA LYSTAM FAMILY BAND (STOCKHOLM - SVERIGE)
Lisa Lystam: vok/msp, Fredrik Karlsson: git, Matte Gustafsson: git, Johan Sund: bs, Patrik Thelin: tr
Booking: Sören Andersson, DP-Agency, +46 73 370 76 07, soren@dpagency.fi
Web:
www.lisalystam.se
MICKE BJORKLOF & BLUE STRIP (FINLAND)
Micke Björklöf: vok/msp/git, Lefty Leppänen: git/slide/resonator, Seppo Nuolikoski: bs, Teemu Vuorela: tr, Timo Roiko-Jokela: perc/malletkat
Booking: Hokahey Music Prod. tel. +358 - 40- 5811981, e-post: info@hokahey.fi
Web: www.mickebjorklof.com
MR. BO & THE VOODOOERS (GØTEBORG, SVERIGE)
Gitar/vok, Hammond/piano, bass, tr
Booking: Bo Carlsson +46 705695166
E-post: mrbo@voodoo.se
Web: voodoo.se
T-BEAR & THE DUKES
(ARVIKA, SVERIGE)
Torbjörn ”T-Bear” Solberg: git/vok, Emil Wachenfeldt: keys, Fredrik Kaudem: bass, Henrik Berg: trommer
Booking: Fredrik +46 706602375, Torbjörn +46 730929216
Web: www.tbear.se
THE BLUES OVERDRIVE (DK)
Martin Olsen: vok/git, Andreas Andersen: git/vok, Thomas Birck: bs/ vok, Lars Heiberg: trommer
Booking: NO/SE: Trond Johnsen, +47 4120 2726. DK: True Talent, +45 31319729
E-post: info@bluesoverdrive.dk
Web: www.bluesoverdrive.no
THE LOWDOWN SAINTS (STOCKHOLM)
Tommy Moberg: vok/tr, Hannes Mellberg: git, Felix Matthiessen: git, Karl Ivert: bs
Booking: BigT Entertainment, Tommy Moberg +46 704253531
E-post: musikbokning@gmail.com Web: facebook.com/ thelowdownsaints
THORBJØRN RISAGER (KØBENHAVN)
Thorbjørn Risager: vok/git, Emil Balsgaard: pia/org, Kasper Wagner: sax, Peter Kehl: trompet, Peter Skjerning: git, Søren Bøjgaard: bs, Martin Seidelin: tr
Booking: +46 739 66 32 99
E-post: westmanmusic@gmail.com
Web: www.risager.info
TRICKBAG (SVERIGE/FIN/ENG)
Tommy Moberg: vok, Lars Näsman: bs/ vok, Tomi Leino: git, Steve West Weston: msp/vok, Fredrik Von Werder: pia/org, Johan Svensson: tr
Booking: BigT Entertainment, Tommy Moberg +46 704253531
E-post: trickbag@hotmail.com
Web: trickbag.se
UNCLE DOGHOUSE (VÄSTERÅS)
Zolle Todor: vokal, Conny Klintberg: gitar, Håkan ”Hotlips” Falknäs: org/piano/msp, Tomas Lundholm: bass, Roger Johannessen: trommer
Booking: Håkan: +46 76 109 36 13,
Web: www.uncledoghouse.com
NORSKE BLUESBAND
ROCK • SOUL • ROOTS
BBQUEEN & ROOTS JUNCTION (HARSTAD)
Stil: Americana, roots, blues, rock Merethe Torbergsen: vok/git, Ola Kane: git/vok, Trond Hansen: git/vok, Bjørn Torsteinsen: bass/vok, Geir Zagadagoff: tr/vok
Booking: Ola Jakobsen, tlf. 458 37 433, ola.kane@yahoo.com
BOOGIE TUBES (FOLLO)
Stil: Boogierock og blues Morten Andresen: vok/git, Hans Erik Andersen: vok/ bass, Aleksander Larsen: tr
Booking: Tlf. 916 30 523 E-post: booking @boogietubes.com
Web: www.boogietubes.com
HUMMINGBIRDS (TRONDHEIM)
Stil: Roots • Blues • Ballader Ellen Klemp: vok, Bjørn Skjetneli: gitar/msp/vok, Trond Hansen: bass/vok, Bjørn Saksgård: gitar/vok
Booking: Ellen tlf. 47 99 22 10
Web: Facebook
Send info og bilde til
post@bluesnews.no
KNUT ROPPESTAD AND THE RAMBLING RODGERS (VESTFOLD)
Stil: Countryrock
Knut Roppestad: vok/git, med Asbjørn Husby, Andreas Floer, Lene Svaleng og Emil Ljone.
Booking: Shivermusic, tlf. 901 16 601 eller knut.shiverbone@gmail.com
Web: www.knutroppestad.com
MUSKOGEE HOTEL (VESTFOLD)
Stil: Powertrio, bluesrock Knut Roppestad: vok/git, Emil Ljone: bass, Asbjørn Husby: trommer
Booking: Shivermusic, tlf. 901 16 601 eller knut.shiverbone@gmail.com
Web: www.knutroppestad.com
MULENS PORTLAND COMBO (SLEMMESTAD/OSLO)
Stil: Soul, blues, r&b
Freddy Dahl: vokal/gitar, Ole Henrik Giørtz: vok/keys, Tom Erik Antonsen: bass, Rolf ”Mulen” Karlsen: trommer
Booking: Rolf ”Mulen” Karlsen, mobil 414 25 072, e-post: rolf-kar@online.no
Web: www.mulen.no
SEARS CROSSING (ELVERUM)
Stil: Rock’n roll
Andreas Holø: vok/git, Arnfinn Tørrisen: gitar, Roar E. Wagenius: bass, Rune Mykleby: trommer
Booking: tlf. 472 34 914
Web: www.searscrossing.com
STINA STENERUD & HER SOUL REPLACEMENT (ROMERIKE)
Stil: Rhythm & soul
Stina Stenerud: vokal, Stian Haslie: gitar, Kristian Wentzel: keys, Tor Mikael Stav- Larsen: trommer (pluss blås)
Booking:
Stina, epost: booking@stinastenerud.com
Web: www.stinastenerud.com
THE BREEZE (OSLO)
A tribute to JJ Cale & the Tulsa sound Ronny Samuelsson: git/vok, Ferdinand Berentzen: git/vok, Øyvind Rusten: keys/ vok, Edgar Johansen: bass/vok, Pål Aasan: trommer/vok
Booking: Ronny tlf. 909 95 186
Web: www.the-breeze.no og Facebook
TOVE BØYGARD BAND (HALLINGDAL/OSLO)
Stil: Countryfolkrock
Tove Bøygard: vok/git, Freddy Holm: strenger, Jørun Bøgeberg: bass, Eivind Kløverød: trommer
Booking: Rocksport Booking, tlf 958 37 607, reidun@rocksportbooking
.com

Web: www.toveboygard.net

NÅ KAN DU OGSÅ LESE

BLUESNEWS

PÅ MOBIL, NETTBRETT, PC OG MAC Fra april 2022 kan våre abonnenter også lese BLUESNEWS digitalt. Er du medlem i en norsk bluesklubb eller Norsk Americana Forum og har din epostadresse registrert i StyreWeb? Da får du tilgang slik:
Gå til https://dittmagasin.no/bluesnews og skriv inn epostadresse og ditt postnummer. Der kan du velge mellom magasin for mobil/nettbrett eller for PC/Mac.
Det digitale abonnementet er inkludert i prisen for alle som mottar papirmagasinet.
Abonnenter i utlandet får tilgang ved henvendelse til post@bluesnews.no.
adv LEDFOOT
image

adv DARK SEASON BLUESTHE
adv Bluesfest