
Det er interessant at midt i hennes
turbulente
pubertet og unge voksenliv,
fikk Beth Hart en ubetinget aksept fra
bluesfansen og bluesindustrien, noe som
ble et velkomment ”hjem” hun lenge
hadde vært på søken etter. For de av
oss som har fulgt henne siden Atlantic
Records-
dagene har modningen hennes
vært en fryd å være vitne til.
Hennes siste utgivelse kan være hennes
mest utfordrende, å spille inn 11 låter
fra Led Zeppelin-katalogen. Da jeg første
gang hørte åpningsgitarriffet på «Good
Times Bad Times» på hennes hyllest til
Led Zeppelin ble jeg umiddelbart sendt
53 år tilbake i tid til den gang jeg 19 år
gammel sto i en platebutikk i Boston.
Power-akkordene forsterket med de
kraftfulle trommene bragte tilbake
levende minner om nattlige bilturer der
vi sang med til dette albumet. Jeg så for
meg albumcoveret med den ødelagte
Hindenburg’en som antydet bandets
snarlige bortgang. Vi kjente alle til Yardbirds’
gitar-triumvirat (Clapton - Beck
- Page), så etter Jimi Hendrix, Cream og
andre visste vi at dette var den naturlige
utviklingen innen bluesrock.
Gjennom det hele vokste Led Zeppelin
til å bli en av de bestselgende artistene
gjennom tidene og det mest innflytelsesrike
bandet på 1970-tallet. Bandet
bevarte til og med sin mystikk for millioner
av kommende talenter – som Beth Hart og Jon Nichols. Hver og en
kan fortelle om en låt eller to de hørte
under oppveksten. Og de vil alle fortelle
om å ha covret en Led Zeppelin-favoritt.
(Sjekk Harts sterke coverversjon av
”Whole Lotta Love’” på hennes 2005 Live
At The Paradiso).
Så prosjektet med å lære seg og å spille
inn 11 Led Zeppelin-klassikere førte til
at Beth Hart måtte fordype seg i låter og
YouTube-konsertfilmer for å forstå kompleksiteten
som gjorde at Led Zeppelin
og innspillingene deres
har blitt udødelige klassikere.
Prosjektet ble opprinnelig
unnfanget av den legendariske produsenten
og musikeren Rob Cavallo. Hans CV
som produsent er lang
– Green Day, Goo Goo
Dolls og Beth Harts War
In My Mind (2019). Min
samtale med Hart og
gitaristen Nichols fant
sted 14. februar 2022,
seks dager ut i turnéen
som fulgte utgivelsen.
Så hvordan velger en
sanger av Harts kaliber
et prosjekt som er så
stort?
Beth Hart forteller:
- Jeg hørte at Rob laget Zeppelin-orkestreringen
til et Broadway-show. Det var
bare ment å være orkesteret uten sang.
Det prosjektet falt igjennom.
Da jeg jobbet på War In My Mind-platen
med Rob sa han en dag i studio: «Jeg vet
at du kjenner sangen «Whole Lotta Love»
fordi du gjorde det på Live At the Paradiso-
platen din.» Og han ba meg legge
vokal på et av sporene hans. Jeg sang inn
et spor, han var fornøyd med det, så kom
vi tilbake på jobb, og det var det.
Tilbake til pandemien i 2020 og den påfølgende karantenetiden. Som for resten av artistbransjen, ble det bråstopp for Beth Harts turnévirksomhet.
- Manageren min, David Wolff, ringte meg og fortalte at Rob ønsket å gå videre med orkesterarrangementet som nå var ferdig og ville at jeg skulle gjøre vokalen på det hele, forteller Beth Hart. - Jeg sa til David at jeg ikke kan gjøre den typen musikk lenger. Jeg har ikke den typen energi. Og som jente føler jeg meg ikke komfortabel med å gjøre musikk som kom fra den tiden det var så mannsdominert. Jeg trodde ikke jeg kunne klare det. Jeg sa: «La det bli med den ene sangen, og kanskje «Black Dog», en sang jeg elsker.»
- Så ble pandemien riktig ille, fortsetter hun. - All den grufulle dritten over hele verden. Jeg ble veldig redd, og når jeg blir redd, blir jeg virkelig sint.
Det kombinert med hennes forpliktelse til å gjenvinne helsen førte til at hun revurderte Cavallos Zeppelin-prosjekt.
- Så med alt sinnet og helsesituasjonen min ringte jeg David og sa: ”Vennligst send meg alt fra Zeppelin. Alle platene deres, live-showene og all musikken som Rob gjorde, og jeg vil begynne å studere det og jobbe hardt for å få til plata”.
Og hun studerte hardt. Hart brukte måneder på sin ”doktoravhandling” om Led Zeppelin. - Som låtskriver ble jeg imponert. Jeg har alltid visst at Robert Plant var et geni. For en rekkevidde, sjel, groove-følelse og timing! Måten han holdt tilbake på samtidig som han pushet fremover. Han er bare en av de største rockesangere gjennom tidene. Jeg fant ut at jeg kunne tilnærme meg på en annen aggressiv måte, som er meg.
Det som virkelig hjalp meg å forstå Plant var Janis. Da jeg var ung husker jeg at jeg tenkte: ”Har Plant påvirket Janis eller påvirket Janis Plant?” Begge fraserer ganske likt, måten de avslutter toner på, hvor de velger å komme inn i pausene, og skrikene deres. De vokste enten opp med den samme musikken, eller de ble tiltrukket av lik musikk.
Så oppdaget jeg hvilken stor poet Plant var. Spesielt på ”Stairway To Heaven”. Den handler om å miste en kvinne, kanskje en bestemor eller søster som han ikke er seksuelt involvert i, men som han virkelig elsket, en person han hadde mye følelser for. Det fikk meg til å tenke på søsteren min på en veldig positiv måte. Det var det som virkelig fikk meg til å forelske meg i den sangen.
Men jeg visste ikke hvor briljant Jimmy Page var. Hvordan han tok klassiske, europeiske komponister og blandet dem med svarte, amerikanske bluesartister. Jeg kan virkelig høre blues og americana komme ut av Pages spill. Fra den store katalogen til bandet fikk jeg høre hvor bredt hans musikalske vokabular er, hans strålende gitarspill og hans utrolige produksjon.
Det var de samme tingene som Nichols satte pris på. Etter å ha spilt sammen i over 22 år er kjemien mellom Hart og
gitaristen Nichols like viktig for hver enkelt sang som Harts vanvittige levering. Faktisk går vokalen hennes til tider i ett med Nichols’ brennhete gitarsoloer, og etterlater alle som lytter like utmattet som sangeren og gitaristen.
- Måten jeg tilnærmer meg på når jeg spiller med henne, forteller Nichols, - er at alt handler om sangen og henne. Det handler ikke om gitaristen. For meg har det alltid handlet om hva jeg kan tilføre låten. På noen plater spiller studiomusikere på låtene, og det er fire-fem gitarspor. På veien er jeg den eneste gitaristen. Så jeg tenker: ”Hva kan jeg gjøre for å tilføre låten litt av meg uten å ødelegge den.”
Som det ble gjort i starten av prosjektet tilnærmet Nichols seg på den samme utforskende måten da han skulle forberede låtene til turnéen. Nichols forteller:
- Alt dette er låter som jeg egentlig aldri har lært. Jeg så på mange liveopptak av Zeppelin fra den tiden for å se hvordan Jimmy tilnærmet seg låtene med bare én gitar. Etter de to første platene hadde de fleste Zeppelin-låtene multi-tracking. Jimmy var også kongen av forskjellige gitarstemminger. Han er et geni når det gjelder gitarpartiene han la inn i sangene og produksjonen.
Det må være fem gitarspor på ”Dancing Days” som spiller alle disse stemmene, og det er fortsatt en rytmegitar som ligger under. Vi gjør ”Black Dog” som et tremanns rockeband slik Zeppelin gjorde det. Men tellingen er så rar; det er ikke satt noe tempo. Vi gjør «No Quarter» og det er bare standard stemming, men det er noen virkelig bisarre akkorder der som jeg aldri har spilt før. «Babe» tok ikke lang tid å lære, men nå som jeg har noen som synger den riktig måtte jeg lære de riktige gitarfigurene.
Og så er det Led Zeppelins Holy Grail, «Stairway To Heaven».
- Problemet med å spille ”Stairway To Heaven” live er at Jimmy spilte på en dobbelthalset gitar, og jeg har ikke det, forteller Nichols. - Jeg elsker også den akustiske gitaren i låten, men fordi jeg er den eneste gitaristen kan jeg ikke bytte til el-gitar for å gjøre soloen. Beth og jeg spilte den en gang akustisk hjemme hos henne, og det låt vakkert. Jeg tror vi kanskje bare gjør en akustisk versjon av den.
Men det varierte prosjektet lar henne også gå dypere inn i tolkningene. Hver låt illustrerer alle årene Hart har levd med intense studier av de store sangerne. Hun sa en gang til meg: ”Jeg er
en blanding, det er soul, blues, rock ’n’ roll, men jeg ville aldri bli fornærmet om noen skulle beskrive meg som en bluesartist. Jeg vil ta det som et fantastisk kompliment.»
Ved å tilføre disse lidenskapelige rockelåtene sin rå og personlige tilnærming, en tilnærming som alltid er forankret i bluesen, vil Hart berøre alle i publikummet sitt.
Det er ikke mange artister som i sin karriere har opplevd å snuble så mange ganger som Beth Hart, for så å komme sterkt tilbake. Hennes første runde i rampelyset var som vinner av Ed McMahons Star Search i 1993, 1990-tallets forløper til American Idol-galskapen. Seieren ga henne platekontrakt med Atlantic Re
cords der hun i 1996 ga ut sin fantastiske debutplate, Immortal, og den kritikerroste oppfølgeren, Screamin’ For My Supper, i 1999. Men livet – i form av narkotikamisbruk – slo hardt ned på henne og hun ble droppet av Atlantic Records.
Og så begynte Beth Harts klatring oppover igjen. Hun kom seg ut av stoffproblemene rundt januar 2003. Et ekteskap med turnésjefen Scott Guetzkow, en fantastisk comeback-plate, Leave The Light On for KOCH Records i 2003, og med turnéer rundt i Europa begynte hun å bygge opp fanskaren igjen. Det var hennes opptredener i 2005 og 2006 på Notodden Blues Festival som introduserte henne for en entusiastisk norsk tilhengerskare.
- I begynnelsen av tjueårene tenkte jeg «jeg fikk platekontrakt og jeg turnerer, så drømmer går i oppfyllelse.» Men det var også veldig skuffende fordi jeg følte at selv om drømmene mine gikk i oppfyllelse, ble jeg fylt av angst og en enorm følelse av overveldende usikkerhet. Jeg skjønte ikke at det var den bipolare sykdommen, forteller hun.
- I slutten av tjueårene stoppet alt opp. Jeg ble syk, jeg mistet kontrakten min. Men da jeg begynte å turnere bare i Danmark, Holland og Norge følte jeg meg som en superstjerne. Jeg var edru, jeg hadde mannen min og folk kom på showene mine. Jeg følte at det blir ikke bedre enn dette, selv om ikke noe annet skulle skje i karrieren min. Jeg hadde så mye å være takknemlig for. Slik fortsatte det i godt og vel åtte år.
De åtte årene ga en helt avgjørende omstart for Harts karriere. Under turnéene i disse landene hadde Hart fulle hus på festivaler, konsertsaler og mindre arenaer med fans i alle aldre, fra tenåringer til seniorer. I løpet av disse årene henga Hart seg til mer introspektiv låtskriving. Det resulterte i to imponerende plater, My California og 37 Days, noe som igjen førte til flere turnéer i utlandet. Selv om populariteten hennes nådde nye høyder i utlandet, var hun knapt i stand til å få til en meningsfull turné i hjemlandet, annet enn å reise med Jeff Beck som hans turnésanger høsten 2006 og å spille noen lokale konserter i Los Angeles og New York.
5 kjappe SPØRSMÅL
1: Hva var den første platen som ga deg et skikkelig kick?Jeg ble forelsket i Beethoven da jeg var fire, i pianosonatene. Men det som først ga meg et kick var antagelig Black Sabbath, albumet med heksa og det grønne ansiktet på (Black Sabbath 1970) - så mange fantastiske låter! Og også Rushs Tom Sawyer. Jeg var virkelig opptatt av disse to albumene.
2: Hvilken musiker eller artist var din første store inspirasjon?
Antagelig cellisten Yo Yo Ma, jeg spilte cello da jeg var ung. Jeg gikk for å høre på ham, og han ”blew my f.... mind”.

3: Hvis du må velge bare ett; hva er ditt favorittalbum/plate?
Hvis jeg må velge ett, ville jeg antagelig velge Etta James’ ”Blues in the Night” – the early show. Hun har et ”early show” og et ”late show”. Det er tatt opp live på et lite sted. Hun har med Shuggie Otis og Red Holloway - noen av de beste musikerne. Hun har blitt eldre, så hun har virkelig funnet stemmen sin og vet hvordan hun skal ”do her thing”. Jeg har mange favoritter, men denne har alltid vært med meg. Jeg kunne også ha valgt Big Joe Turners ”Boss of the Blues”...
4: Nevn en sang du skulle ønske du hadde skrevet.
Jeg husker første gangen jeg hørte ”You Can’t Always Get What You Want” med Rolling Stones. Den åpner med ”I saw her today at the reception, I knew she would meet her connection....” og den minnet meg om min søster Sharon. Jeg mistet søstera mi, hun døde da hun var 32 og jeg var 22, og hun var bare den beste. Det minnet meg om henne. Da de sang ”You can’t always get what you want, but if you try some time you just might find, and get what you need.” Jeg tenkte: For en sterk melding. Noe av det jeg alltid har likt best ved Stones er at de har klart å skrive låter som er ”mainstream”, men samtidig er det rått, ekte og originalt. Jeg elsker denne låten.

5: Hvilken musikk har du lyttet til de siste ukene?
Jeg har hørt på en del Pantera live, Sepultura live. Jeg er en stor Sepultura-fan, stor Pantera fan and a huge Rammstein-fan. Jeg er også en stor fan av gospelmusikk, så også en del The Clark Sisters, Duranice Pace,The Paice Sisters, Marvin Zapp og min store favoritt, Le’Andria Johnson (bildet).
Så ble Beth Hart igjen rammet av personlig motgang.
- Det neste som skjedde var at jeg var tilbake på sykehuset i midten av trettiårene i halvannen måned. Det var da de diagnostiserte min bipolare lidelse og jeg ble foreskrevet riktig medisin. Så snart jeg begynte å ta medisinen kom jeg til et helt annet nivå i livet mitt: Jeff Beck på Kennedy Center, innspilling med Slash, – og så Joe!
Det var et tilfeldig møte som førte Joe Bonamassa og Beth Hart sammen. Han spilte låten hennes ”Face Forward” fra 37 Days på radioprogrammet sitt hver uke. Hart opptrådte i England og Bonamassa var til stede på showet. Der møtte han mannen til Beth Hart, og de diskuterte idéen om å spille inn et album med soul-coverlåter sammen.
- Omtrent fire måneder senere møtte jeg ham i Amsterdam der vi bodde på samme hotell, og det var da han gjentok at han ønsket å gjøre den plata med meg. Etter det falt det på plass veldig raskt, forteller hun.
Det som fulgte videre var fire kritikerroste innspillinger av soul-, R&B- og rockeklassikere. Tiden med disse innspillingene ga også Beth tid til å skrive låter til sine egne soloplater.
Beth Harts engasjement som låtskriver handler alltid om sannheten.
- Som forfatter er den største utfordringen å komme til sannheten, sier hun. - Jeg ønsker alltid å komme til sakens kjerne, men for at jeg skal komme dit må jeg komme forbi all frykt og usikkerhet. Når det gjelder å skrive musikk, er det veldig enkelt. Men det er en virkelig utfordring når det kommer til å skrive tekster. Når jeg først finner sannheten i en sang, er det en ubeskrivelig følelse. Men med mindre jeg får besøk av det jeg kaller åndene, tar det lang tid.
Den musikalske ”fargeleggingen” av Harts tekster kommer fra hennes klassiske pianobakgrunn. Hun var bare fire år da hun sjokkerte familien.
- Jeg husker at jeg hørte denne reklamefilmen som spilte Beethovens ”Moonlight Sonata”, og jeg syntes den var vakker. Jeg var fire år gammel, jeg sto opp fra senga en natt, satte meg ved pianoet og begynte å spille den.
Jeg tok det med klassisk piano virkelig seriøst, og jeg studerte klassisk sang da jeg var 13 år gammel. Jeg ville til Julliard for å studere klassisk sang. Men læreren min frarådet meg det. Hun sa at i klassisk musikk er det viktig å følge akkurat det komponisten har skrevet. Jeg fortsatte å gjøre min egne versjoner. Jeg spilte så mye Dinah Washington og Billie Holiday, og jeg hørte mye Beatles, James Taylor og Carole King fra søsteren min. Denne musikken tente meg når det gjaldt tekster. Med en mye enklere akkordstruktur kan jeg stole mer på melodien og det lyriske innholdet.
Du kan skrive melodien og teksten, men som sanger må du ”være i” sangen. Det er Harts evne til å synge sine veldig personlige historier som når folks hjerter. Det sies at Ruth Brown synger med en tåre i stemmen; at Koko Taylor knurrer fra sjelen sin. Harts stemme veksler mellom sårbarheten til en sommerfuglvinge og en dundrende salve av inderlighet.
- Min beste venn fra videregående sa at hvis jeg virkelig ville lære å synge, måtte jeg slutte å høre på Big Joe Turner og sjekke ut Etta James og Aretha Franklin. Til å begynne med syntes jeg den musikken var vanskelig å komme inn i. Den var vanskelig å lytte til. De var så langt foran meg at det var skremmende. Jeg trodde jeg aldri kunne klare det de gjorde. Så i stedet bare digget jeg det. Men etter en stund begynte riffene å synke inn.
Da jeg begynte å komme meg ut og gjøre mitt eget stoff som 15-åring i Los Angeles og slet med å få en platekontrakt, fortalte folk meg at jeg hørtes ut som Janis Joplin. Jeg visste ikke hvem hun var. Da jeg var rundt 19 eller 20 kjøpte jeg en av CD-ene hennes, og jeg ble forelsket i henne. Noe av det jeg elsket mest med henne var at hun ikke hadde mye teknikk, men når hun sang var det bedre enn de fleste andre fordi det var så mye følelse og dynamikk.
Hva kan så fansen forvente på 2022-turnéen?
- Jeg kjenner meg selv gjennom årene, så repertoaret vil endre seg underveis. Akkurat nå gjør vi «Dancing Days»/ «When The Levee Breaks»-medleyen i åpningen av showet, og vanligvis vil vi senere gjøre «No Quarter»/«Babe»-medleyen. Andre kvelder gjør vi «Black Dog».
Jeg vil gjerne gjøre ”Kashmir” fordi den er så genial, men vi vil trenge backingsporet med all stryken. Det er ikke et problem fordi vi allerede bruker et backingspor på de to medleyene, og det fungerer utmerket. Det ville vært fint å gjøre «Stairway», for selv om alle har hørt den til døde, er det fortsatt en så empatisk sang. Jeg tror folk trenger å høre den nå, – på grunn av det vi nettopp har kommet oss gjennom.
Oversettelse fra engelsk: Rune Endal.
Hilsen fra Beth
På oppfordring fra Bluesnews har Beth Hart sendt oss denne hilsenen på epost fra California.
- Jeg husker første gangen jeg kom til Norge. Det var litt på samme måten som da jeg var i Frankrike. Jeg ble fortalt at ”Norge og Frankrike er nesten umulig å lykkes i, så sant du ikke er fra landet. Eller om du er en verdenskjent superstjerne. Så det vil antagelig aldri skje noe der for deg”.
Og jeg tenkte for meg selv at det er jo synd. Men så ble jeg etter hvert spilt en del på radio, vi spilte noen konserter og
jeg begynte å virkelig turnere rundt i Norge. Første gangen jeg kom til Oslo likte jeg ikke byen, men første gang jeg kom til Bergen ”flippet” jeg ut. Jeg hadde aldri sett et så vakkert sted noen gang. Inntil da hadde mitt favorittsted å reise til vært Lake Tahoe. I oppveksten hadde jeg vært der med min beste venn og hans familie. Tahoe er virkelig et vakkert sted. Men da jeg kom til Bergen: ”Oh my God!”
Og så kom jeg til Notodden, og jeg reiste til så mange steder over hele Norge. Jeg tenkte ”dette er som et gigantisk Lake Tahoe!” Og folk er så vennlige. Jeg elsker maten. Og opptredene, folk er en nytelse å opptre for.
Men det var naturen i Norge som var så helbredende for meg, og alle i bandet følte det på den samme måten. Det er en helende opplevelse å være der. For du ser hvor utrolig vakkert det er, og at menneskene er klar over det og tar vare på naturen.
Så jeg elsker å komme til Norge. Og hovedårsaken er kanskje naturen og måten folk respekterer den på. Det minner meg litt om historiene jeg har lest om ”native americans”. Før vi nærmest ødela naturen, hvordan de tok vare på den vakre naturen i landet vårt. Vi kom inn og nærmest utslettet dem, og vi tar ikke særlig godt vare på naturen.