hjem

  • BLUES IN BRITAIN
  • BLUES I SVERIGE
  • BLUES I DANMARK
  • BLUESSTUDIET USN
  • TOMS AMERICANA
  • NORSK BLUESUNIONS
    KLUBBSIDER
  • NORSK AMERICANA
    FORUMS SIDER
  • CD-OMTALER
  • BANDSIDER

adv-Ullensakerkulturhus
adv-Bluesheaven
Leder
image
Lørdag 13. august

TROND GRANLUND
- THE RIDE

Lørdag 20. august

REIDAR LARSEN
OG HJEMMELAGET

Lørdag 27. august

BERGEN BLUES BAND

Lørdag 3. september

THE LOWDOWN SAINTS

Lørdag 10. september

NORMAN BEAKER TRIO

Lørdag 17. september

NIKKI HILL

Lørdag 24. september

RONNY AAGREN


Billetter på TICKETCO.NO

www.osloblues.com
image NR. 125 • JUNI 2022

Organ for Norsk Bluesunions medlemsklubber. Abonnement i Norge bestilles gjennom en klubb tilsluttet Norsk Bluesunion.
Selges i løssalg i Norge og Sverige gjennom Narvesen og Pressbyrån.

Forsidebilde: Beth Hart
Foto: Mona Nordøy, promobilde
Forsidedesign: Rune Endal

Kjære leser

Endelig en sommer uten korona og restriksjoner! Det ser du tydelig bevis på i denne utgaven av Bluesnews. Festivalene blir arrangert i full størrelse over hele landet og de utenlandske navnene er igjen å finne på plakatene. Vi er allerede godt i gang med festivalsommeren når du leser dette, men på side 8 til14 vi gir deg likevel noen tips om hva du har mulighet til å få med deg i løpet av sommermånedene.

Etter to års opphold var igjen den europeiske bluesunionen samlet til sin årlige sammenkomst, denne gangen i Malmø i Sverige. Som alltid inneholdt helga både generalforsamling, bluesmarked, konserter og jam sessions, men høydepunktet er alltid bandkonkurransen European Blues Challenge. I år gikk seieren til det nederlandske bandet Harlem Lake, som allerede er satt opp på festivalplakater flere steder rundt om i landet. Norge var i år reprensentert ved det Notoddenbaserte bandet Reloaded Norway, som gjorde en god innsats. Les saken på side 24.

I slutten av april kunne Nidaros Blues invitere til festival i nye lokaliteter på Clarion Collection Brattøra et steinkast unna Rockheim i Trondheim. Vår utsendte melder om en vellykket festival og et nytt arrangementssted som lover godt for de neste årene. Freddy Toresen oppsummerer helga på side 40, og gir deg også intervju med et par av årets artister.

Alle platesamlere og CD- og vinylentusiaster finner en godbit på side 36. Her forteller Christer Falck om sitt prosjekt ” Norske albumklassikere” som han har hatt slik suksess med. I en tid mange tror at CD-en er død har han fått stor respons på å forhåndsfinansiere og gi ut plater som ikke lengre er tilgjengelige. Mer enn 250 norske utgivelser har så langt kommet i denne serien.

Vi vet at vi også har rockabillyfans og rock’n roll-elskere blant våre lesere. Mange som har fulgt Rune Hallands tidligere radioprogrammer setter pris på Skeive skiver-spalten som han nå har gående her i bladet. Denne gangen tar han for seg det britiske rockabillymiljøet, med utgangspunkt i en bok som nylig er gitt ut om dette miljøet i perioden 1966 til 1998.

Artister du kan lese om i dette bladet er Walter Trout som er aktuell med nytt album, ZZ Top i Bård Oses Classsic Rock, Notoddenaktuelle Buffalo Nichols, Edgar Winter som hyller broren Johnny, Trickbags Tommy Moberg, munnspill-esset Richard Gjems og plateaktuelle Ronny Aagren. I tillegg gir Art Tipaldi deg en oppsummering fra International Blues Challenge i Memphis i sin spalte, American Blues Happenings.

Og husk at du nå også kan lese Bluesnews på telefon, nettbrett og PC/Mac. Ta kontakt med klubben din dersom du ikke vet hvordan du får tilgang.

Bluesnews ønsker deg og dine en kjempefin sommer med mange gode opplevelser.


Rune Endal, redaktør
innhold
Festivalsommer

CD-NYTT

DELBERT MCCLINTON
Outdated Emotion

- Musikken han vokste opp med

SVEN ZETTERBERG
Rain On

- The Lost Session

RONNY AAGREN
Changes

- Ekte formidling, trøkk og spilleglede

RONNIE EARL
- Mercy Me

- Musikalsk genialitet

DANA FUCHS
- Borrowed Time

- Det klart beste albumet hun har gitt ut...

T-BEAR & THE DUKES
- Blue

- Dette bandet svinger...

Omtaler side 66-73
16
EUROPEAN BLUES CHALLENGE 2022
13
WALTER TROUT
22
BUFFALO NICHOLS
27
TOMMY MOBERG
34
BRITISK ROCKABILLY
1966-1998

INNHOLD
  • 8 FESTIVALSOMMEREN
  • 10 SOUTHERN AVENUE
  • 13 WALTER TROUT
  • 16 EUROPEAN BLUES CHALLENGE
  • 18 CLASSIC ROCK
  • 19 TOMS AMERICANA
  • 21 AMERICAN BLUES HAPPENINGS
  • 22 BUFFALO NICHOLS
  • 23 EDGAR WINTER
  • 24 CHRISTER FALCK
  • 25 NIDAROS BLUES
  • 27 TOMMY MOBERG
  • 28 TEXAS GUITAR SUMMIT
  • 30 RICHARD GJEMS
  • 31 RONNY AAGREN
FASTE SPALTER
  • 33 BLUESSTUDIET PÅ NOTODDEN
  • 34 SKEIVE SKIVER
  • 35 BLUES IN BRITAIN
  • 36 BLUES I SVERIGE
  • 37 BLUES I DANMARK
  • 38 CD-OMTALER
  • 39 NORSK AMERICANA FORUM
  • 41 NORSK BLUESUNION
  • 54 NORSKE BLUESBAND
  • 57 UTENLANDSKE BAND
  • 58 ROCK SOUL ROOTS

BLUESNEWS
Utgiver: Stiftelsen Bluesnews
Redaktør: Rune Endal
Grafisk utforming: Rune Endal
Trykk: PoliNor AS
Opplag: 7.000

Adresse: Bluesnews, Møllergata 39,
0179 Oslo • Tlf. 22 41 85 00
post@bluesnews.nowww.bluesnews.no

MEDARBEIDERE

Medarbeidere: Nina Hanssen, Johnny Andreassen, Merete Eide, Øyvind Pharo, Freddy Toresen, Harald Olsen, Jan Rustad, Bjørn Wiksaas, Richard Gjems, Rune Halland, Folke Myrvang, Bård Ose , Tor Einar Bekk en, Einar Brattlie, Per Ole Hagen, Gunnar Svensson, Frank Martinsen, Tom Skjeklesæther, Jacob Wandam (Danmark), Arne Swedin (Sverige), Norman Darwen (UK), Art Tipaldi (US)
Andre bidragsytere: Bitten Svendsen, Kari Meyer, Bjørn Kulseth, Tove Andersson, Bård G. Moe, Ole Christian W. Haavik, Raymond Mosken

UTGIVELSER 2022
Utgave Utg.dato Deadline
BN 123 15. februar 20. januar
BN 124 19. april 28. mars
BN 125 21. juni 30. mai
BN 126 20. sept 30. august
BN 127 06. des 14. november

Annonsesalg: Einar Brattlie, mob. 906 11 156 e-post: bluesad@bluesnews.no

adv-Gbgblues
adv- Skaanevik blues
Endelig festival sommer
img
20-årsjubileet til Codstock i Lofoten ble en suksess. Det store bildet: Copenhagen Blues Brothers skapte stor stemning på Trevarefabrikken. Over: Bjørn Berge og Erja Lyytinen. (Foto: Stig Einarsen).

Endelig festival sommer

Endelig kan musikkelskere igjen glede seg over en sommer med festivaler i full størrelse. Vi kan se tilbake på to år med avlysninger og nedskalerte arrangementer, men denne sommeren slipper publikum og arrangører å leve med uforutsigbarheten. I juni er vi allerede godt i gang med festivalsommeren, men vi ser framover og gir dere på de neste sidene noen tips om hva som kan være verdt å få med seg av blå opplevelser i sommermånedene.
TEKST: RUNE ENDAL

Festivalsesongen for bluesfolket ble for alvor sparket i gang i slutten av april med en ny utgave av Nidaros Blues. Festivalen hadde i år flyttet til nytt sted og ble arrangert på Clarion Collection Brattøra, like ved Rockheim i Trondheim. Festivalen hadde som kjent helt fra 2000 til 2019 tilholdssted på Royal Garden, men arrangørene kunne etter årets festival oppsummere med at det nye tilholdsstedet fungerte svært bra. På årets program sto blant annet frontmannen fra Fairport Convention, Richard Thompson, den svenske blueskongen Roffe Wikström, Texasgitaristene Anson Funderburgh, Shawn Pittman og Mike Morgan, det fremadstormende amerikanske soul/funk-bandet Southern Avenue og de norske favorittene Amund Maarud & Lucky Lips. Les egen artikkel fra festivalen i dette bladet.

Codstock i Henningsvær

Helga 3.-5. juni var Codstockfestivalen i Henningsvær tilbake og kunne feire sitt 20-årsjubileum. Blant artistene som besøkte det vakre stedet i Lofoten i år var Bjørn Berge, Tora, Reidar Larsen, Joakim Tinderholt, svenske Kokomo Kings, finske Erja Lyytinen og det unge tyske rock’n roll-bandet Die Boogie Banausen.


Foto: Derrick Rodgers

Macy Gray

Macy Gray, født Natalie Renée McIntyre i 1967, er en amerikansk R&B-, soul- og jazz-sangerinne og skuespiller. Hun er svært inspirert av Billie Holiday og er kjent for sin særegne, raspende stemme. Macy Gray slo gjennom i 1999 med det bestselgende albumet On How Life Is og låten ”I Try”, som ble en verdenshit. Hun har til sammen gitt ut ti album, vært nominert til Grammy fem ganger og mottatt prisen en gang. Hun har hatt roller i mange amerikanske filmer, som Training Day, Spider-Man, Scary Movie 3, Lackawanna Blues, Idlewild, For Colored Girls og The Paperboy.

Lillehammer

Bluesfestivalene på Lillehammer på begynnelsen av 2000-tallet var populære og godt besøkt av tilreisende. De hadde flere år en rekke toppartister innen bluesen på plakaten. Det har ikke vært bluesfestival i Mjøsbyen på mange år nå, men i sommer er det duket for premiere for en ny festival. Ikke bluesfestival i navnet, men det er flere av initiativtakerne til de tidligere festivalene som står bak. Lillehammer Main Street Music Festival blir arrangert 16. til 18. juni og artistene på plakaten er en blanding av blues-, rock- og americanaartister, som norske Tora og Bokkereidars Bluesband, norsk-amerikanske Adam Douglas, danske Thorbjørn Risager & The Black Tornado og Beggars Blue, britiske Dom Martin, tyske Henrik Freischlader og det italienske Deep Purple tribute-bandet Strange Kind of Women.
Som navnet Main Street Music Festival sier skjer begivenhetene i og rundt hovedgata på Lillehammer. Det blir gateblues og konserter på mindre klubber i tillegg til hovedscenen som vil være plassert i en bakgård nord i Storgata. Festivalen vil også tilby en talentscene for unge musikere mellom 12 og 20 år. Denne har fått navnet Ubarka og vil bli avholdt på Lillehammer Mikrobryggeri. Festivalens samarbeidshotell er Scandic Victoria, som er nyoppusset og fremstår topp moderne.

Dalane Bluesfestival 20 år

Samme helg som festivalen på Lillehammer er det 20-årsjubileum for Dalane Bluesfestival i Egersund. Festivalen har i år gjort en svært fordelaktig avtale med en sponsor som har ført til at festivalen kan tilby noen ekstra store navn på jubileet sitt. Tidlig ble det annonsert med Status Quo og Joss Stone, men på grunn av uheldige omstendigheter ble begge disse kansellert. Men de er ikke mye dårligere navnene som har kommet inn som erstatning. Øverst på plakaten står Beth Hart og som siste headliner har den amerikanske Grammyvinnende jazz-, r&b- og soulsangerinna Macy Gray kommet inn. Artister som Adam Douglas, The September When, Savage Rose og Dana Fuchs vil også bidra til at det blir folksomt i Egersund helga 17. til 19. juni.

Tahitifestivalen

i Kristiansund har flere blå godbiter på programmet dette året. Mange vil nok legge turen til byen på Nord-Møre helga 24.-25. juni for å få med seg en sjelden konsert med gitarguruen Jeff Beck. Flere blåtoner blir det i løpet av helga med Bjørn Berge and His Electric Band, Knut Reiersrud og Vidar Busk & His True Believers.

Foto: Jim Heal

Dom Martin

Sangeren og gitaristen Dom Martin fra Belfast har en svært aktiv karriere for tiden og blir betraktet som den største blues-eksporten fra Nord-Irland siden Rory Gallagher. Siden debuten i 2019 har han gjort to turnéer i UK, spilt på flere av de største festivalene og også turnert i Russland og Europa. Nylig har han vært på turné i på de britiske øyene sammen med den amerikanske gitaristen Eric Gales. I juni 2021 ga han ut albumet ”A Savage Life” som fikk karakteren 9/10 og ble kåret til ”Blues Album of the Month” av Classic Rock Magazine. Dom er også avbildet på forsiden av begge de britiske bluesmagasinene Blues Matters og Blues in Britain.
I mai nådde han som representant for UK semifinalen i International Blues Challenge i Memphis.
Dom Martin presenterte seg for det norske publikummet denne måneden da han 18. juni spilte på hovedscenen til den nye festivalen på Lillehammer, Main Street Music Festival.


Foto: Freddy Toresen

Kid Andersen

Kid Andersen og den spanske sangeren og munnspilleren Quique Gomez har innledet et samarbeid. I april var de på en Europaturne for å promotere CD-en «Cookin’ At Greaseland» som de har spilt inn i Kids studio i California. Den inneholder de siste opptakene som ble gjort av Little Charlie Baty. Med på turneen i Spania og Norge var også den spanske bassisten David Salvador og norske Alexander Pettersen. Turneen ”In Memory of Little Charlie Baty” var en hyllest til den avdøde gitaristen. Nidaros Blues var et av stedene på turnélista.


Codstock i Henningsvær i Lofoten feiret 20-årsjubileum den første helga i juni. Tora var blant artistene. (Foto: Stig Einarsen).

Jeff Beck

ble verdenskjent og superstjerne allerede midt på 60-tallet da han erstattet Eric Clapton i The Yardbirds. I 1967 startet han Jeff Beck Group sammenmed Rod Stewart og Ron Wood. Albumene de gaut i 68 og 69 regnes som banebrytende i denneperioden. Ut på 70-tallet ga han ut jazzrock-albumene Blow by Blow og Wired, som begge fikkmeget gode kritikker og solgte bra. Jeff Beck harsiden da hatt et bein i rocken og et i jazzmusikkenog er i dag et meget etterspurt navn både pårock- og jazzfestivaler. Han fikk aldri det sammekommersielle gjennombruddet som sine samtidigeEric Clapton og Jimmy Page, men han har hatt enudiskutabel viktig rolle som stilskaper og er blantmusikk-kollegaer og musikkjennere en av de mestrespekterte gitarister, uansett sjanger.


Sommerblues i Bergen

I Bergen blir det samme helg Sommerblues på Madam Felle i regi av Bergen Blues Train og ildsjelen Dag Bergesen. På den trivelige klubben på Bryggen i Bergen kan du over to dager og kvelder få med deg Blues By Accident, Bluestalk, Trond Olsen Band, Down 2 Dust og Dag Bergesen Band. Bjørgvin Bluesklubb, som også har tilholdssted på Madam Felle, tok sommerferie fra sine onsdagskonserter fra midten av juni.

Skånevik Bluesfestival 25 år

Det er flere festivaler som har jubileum dette året. Vestlandets største blueshappening, Skånevik Bluesfestival med beliggenhet en halvannen times biltur nordøstover fra Haugesund, feirer sitt 25-årsjubileum 30. juni til 2. juli. Her blir det tradisjonen tro en god blanding av rock’n roll og blues. Øverst på plakaten står amerikanske Suzi Quatro, sangerinna og bassisten som mange vil huske hadde sin storhetstid på 70-tallet. Da ble hun oppdaget av produsenten Mickie Most og fløyet over til England der hun fikk sitt gjennombrudd med låter som ”Can The Can” og ”48 Crash”. Det blir mer kvinnelig ”krutt” i Skånevik med bandet Ladies Ballbreaker, det franske tribute-bandet som har hentet navnet sitt fra AC/DC-albumet ”Ballbreaker”. Her blir det AC/DC-rock servert i et spektakulært sceneshow. Enda mer kvinnelig energi på scena blir det med det amerikanske funk- og soulbandet Southern Avenue som er tilbake i Norge for andre gang dette året. Bluesen er også bra ivaretatt på jubileumsfestivalen i Skånevik med navn som Lisa Lystam Family Band, Vidar Busk & His True Believers, Tommy Kristiansen & Dalegaarden Blues Company, Tubesnakes og Reidar Larsen & Hjemmelaget.


Suzi Quatro

Susan Kay «Suzi» Quatro (født 3. juni 1950 i Detroit i USA) er en amerikansk låtskriver, vokalist og bassist. Hun hadde en rekke hit-singler på 1970-tallet som fikk større suksess i Europa enn i hjemlandet USA. I USA er hun mest kjent for for rollen som bassisten Leather Tuscadero i TV-serien Happy Days. Hun har solgt over 50 millioner plater verden over og turnerer fortsatt aktivt. Hennes seneste studioalbum ble sluppet i 2021.

Trandalblues

Festivalen i Trandal på Sunnmøre blir av mange omtalt som den norske bluesfestivalen med vakrest beliggenhet. På Christian Gaard med storslått utsikt over Hjørundfjorden og de omliggende fjelltoppene har det blir arrangert festival siden 2007. Her har lokale ildsjeler bygget permanent scene, stort dansegulv og serveringsområder i dalskråningen. Ideen om festival ble unnfanget under åpningen av Trandal Kraftverk i 2007, med en ambisiøs drøm om en dag å kunne få besøk av verdens fremste bluesartister på dette avsidesliggende, lille stedet. Også i år kommer det verdensnavn til Trandal den første helga i juli. Fra de amerikanske Sørstatene kommer Southern Avenue, som har begynt å få seg et godt navn her i landet. Fra England kommer bandet som spilte i bryllupet til selveste Paul McCartney, bandet som har spilt for den engelske dronninga og sammen med Robbie Williams: The Ray Gelato Giants. De besøkte også Trandal i 2011, og arrangørene har helt siden da jaktet på dem hvert år. I år klaffet det endelig. Til festivalen kommer også vinneren av European Blues Challenge i 2019, engelske Kyla Brox, samt Vidar Busk & His True Believers, Soft City, Christina Skjølberg og det lokale funkbandet Pastor Rex.

Den rocka trioen fra Hardanger, Blues By Accident, er et av fem band som blir å finne på Sommerbluesen på Madam Felle 24. og 25. juni. Bandet står også på programmet til Skjærgårdsblues på Smøla i slutten av juli.


Foto: Phil Melia

Kyla Brox

Kyla Brox vant bandkonkurransen European Blues Challenge i 2019. Hun var også semifinalist i International Blues Challenge i Memphis i 2019 og 2020. I hjemlandet Storbitannia har hun lenge vært rangert som en av de beste sangerinnene innen blues og soul, – ofte omtalt som en av de beste de britiske øyene har fostret. Hun kommer fra Manchester og er datter av Victor Brox, en sentral bluessanger under den britiske bluesboomen på 60-tallet. Han var bl.a. med i Ansley Dunbar Retaliation. Kyla sang med farens band under oppveksten, før hun startet band med bassisten Danny Blomeley. De to ble et par og har i 25 år laget låter og spilt sammen i forskjellige konstellasjoner.


Southern Avenue
Det amerikanske soul/funk/bluesbandet Southern Avenue spiller både i Skånevik og på Trandal.
Göteborg Blues Festival

Med bare 2-3 timers kjøretur fra Osloområdet er Göteborg Blues Festival et reisemål for en del norske bluesturister. Festivalen har blitt arrangert av Göteborgs Bluesförening helt siden 90-tallet, de første årene med navnet Göteborg Blues Party.
Både klubben og musikere fra den vestsvenske byen har alltid hatt en viss kontakt med det norske bluesmiljøet, og band er utvekslet i begge retninger. Også i år har festivalen et norsk navn på plakaten, da Eric ”Slim” Zahl & The South West Swingers spiller fredag 1. juli. Andre artister man kan høre er Kirk Fletcher Band, Eric Gales, Roffe Wikström og Erja Lyytinen.


The Ray Gelato Giants

Ray Gelato (døpt Ray Keith Irwin, født 25. oktober 1961) er en britisk jazz, swing og jumpblues saksofonist, sanger og bandleder. Han var en av de store drivkraftene da swingmusikken fikk en ny storhetstid for noen år tilbake. Han ble født i England som sønn av en amerikansk soldat som var stasjonert i landet. Gjennom farens platesamling ble han introdusert for 40- og 50-tallets swingmusikk med artister som Louis Jordan og Louis Prima. Inspirert av Sam Butera lærte han seg å spille sax i tenårene, og i 1982 slo han seg sammen med den franske gitaristen Patrice Serapiglia og startet bandet Chevalier Brothers. Bandet turnerte verden rundt før han noen år senere startet Ray Gelato and the Giants of Jive. I 1994 ble Gelato ytterligere kjent da han sang på soundtracket til TV-dramaet No Bananas i BBC. Han kalte nå bandet sitt Ray Gelato Giants og gikk over til et mer kommersielt repertoar med låter fra artister som Nat King Cole, Duke Ellington, Dean Martin og Frank Sinatra. Bandet har oppnådd spesielt stor popularitet i Italia i tillegg til hjemlandet. De har spilt på de største festivalene verden over. I 2002 spilte bandet i Paul McCartneys bryllup, og de har også spilt for Queen Elizabeth II på The Ritz Hotel i London. Bandet åpnet i 2011 Robbie Williams’ Swing When You’re Winning-konsert i Royal Albert Hall og spilte også på Bryan Adams bursdag det samme året.

Åmål’s Blues Fest

Helt siden 90-tallet har Åmål’s Blues Fest den andre helga i juli vært nordmenns favorittfestival i Sverige. Enkelte år har så mange som flere hundre nordmenn funnet veien til den trivelige, lille byen ved Vänern. Festivalen har i alle år lagt vekt på å ha en ren bluesprofil der programmet ikke har vært ”vannet ut” med rock og bluesrock. De siste årene har man riktignok sluppet til litt mer bluesrock i programmet, som i år da Devon Allman og Sari Schorr står høyt på plakaten. Av bluesnavn finner vi blant annet Eric Bibb, Lil’ Jimmy Reed, Keith Dunn, Roffe Wikström, Thorbjørn Risager, Lisa Lystam Family Band og en rekke andre svenske navn.

Dette er et nytt navn for de fleste her i Norge. Devon Gilfillian gjør et sjeldent Norgesbesøk da han spiller på Bok & Blueshuset på Notodden 5. august. Devon Gilfilliand er en ung sanger, gitarist og låtskriver som for tiden markerer seg sterkt i musikkbyen Nashville med sin blues, soul og gospel-stil. Som gitarist er han dypt forankret i bluesen, mens han som sanger og entertainer gir assosiasjoner til soul-artister som Al Green og Marvin Gaye. Han fikk en Grammy-nominasjon for sitt album «Black Hole Rainbow» fra 2020. Tre av låtene fra dette albumet nådde høyt på listene på en av Billboards alternativ-lister. I fjor ga han ut albumet ”What’s Going On”, der tittellåten er en tolkning av Marvin Gayes klassiker fra 1971.


Det amerikanske bluesrockbandet Gov’t Mule spiller i Alexandraparken på Molde Jazz på åpningsdagen 18. juli.

Idylliske omgiveleser på Strand Cafe, Åmal’s Blues Fest i 2013. (Foto: Mona Johansen).
Jazzfestivalene

Jazzfestivalene på Kongsberg og i Molde har de fleste år inkludert bluesartister i programmet. Kongsberg Jazzfestival 6.-9. juli har i år ingen rene bluesnavn, men de som er på jakt etter blåtoner vil finne mye musikk som vil falle i smak, som for eksempel jazz- og soulsangerinna Dee Dee Bridgewater, det up-and-coming soul-orienterte, norske bandet Fieh, Bernhoft som gjør trippelkonsert på Kirketorget med Timbuktu og Angelina Jordan, og ikke minst den suverene kvartetten The Real Thing for de som liker soul-jazz á la Jimmy Smith, George Benson og Wes Montgomery.

Molde Jazz

Den 18. juli starter jazzfestivalen i Molde, og allerede på åpningsdagen blir det blues og bluesrock i Alexandraparken. Gov’t Mule skulle ha vært i Molde i 2020, men i år ble det endelig en realitet. Powerbandet ble startet i 1994 av gitaristen Warren Haynes og bassisten Allen Woody som et sideprosjekt til The Allman Brothers Band. Med en stor tilhengerskare er de et av de ledende bluesrockbandene i Statene der de har ligget høyt på salgslistene og også solgt til gull. Som forband for Mule vil vi få høre det groovy og velspillende bandet som i år turnerer som Union Bluesband rundt om i det norske bluesmiljøet, Soft City.
Av andre navn som kommer til Molde i juli kan nevnes gitarlegenden John McLaughlin, det svenske partybandet Louisiana Avenue, Fieh, The Real Thing og Bernhoft.


Dee Dee Bridgewater

Dee Dee Bridgewater (f. 1950) vokste opp med musikk. Faren var den respekterte jazztrompeteren Matthew Garrett, lærer ved Manassas High School i Memphis. Da hun var liten bosatte familien seg i Michigan, og allerede i en alder av 16 var Dee Dee (døpt Denise Eileen Garrett) en attraksjon på klubbscenene i distriktet. På 70-tallet flyttet hun til New York City sammen med sin mann, trompeteren Cecil Bridgewater, der hun startet sin profesjonelle karriere som medlem av Thad Jones & Mel Lewis Orchestra. Etter en turné i Frankrike ble hun forelsket i landet og flyttet dit permanent i 1986. - I was accepted in France for the talents I had. And, as a result of that, I never had any situations where I was rejected because I was black – or not black enough – which I did in the U.S., har hun uttalt i et intervju.
På grunn av sine talenter og at hun sang både på fransk og engelsk ble hun raskt ettertraktet i sitt nye hjemland. Med sin miks av pop, r&b, soul og jazz fikk hun suksess ikke bare på konsertscenene, men også på TV og i teateret. I 1994 samarbeidet hun med pianisten Horace Silver, noe som resulterte i en Grammynominasjon for Best Jazz Vocal Performance. I 1999 ble hun Goodwill Ambassador for FN, et årelangt engasjement som ga henne prisen ASCAP Foundation Champion Award i 2017. Hun har også vært engasjert i Thelonious Monk Institute of Jazz, der hun har arrangert turneer som har gitt studenter rundt om i hele verden muligheten til å lære fra en mester. I 2017 opplevde hun et nytt høydepunkt i karrieren da hun ble tildelt NEA Jazz Masters Award, en av de høyeste utmerkelsene en jazzmusiker kan få. I 2017 reiste hun ”hjem” til Memphis og spilte inn albumet “Memphis…Yes, I’m Ready”, en hyllest til byen og musikken som har vært hennes store inspirasjonskilde. Med musikk fra artister som B.B. King, Carla Thomas, Big Mama Thornton og Otis Redding ble utgivelsen en favoritt i hennes store fanskare.

Skjærgårdsblues på Smøla

Den siste helga i juli har det siden 2010 vært bluesfest på Smøla på Nordmøre. Skjærgårdsblues blir arrangert av Smøla Bluesklubb, og konsertene blir avholdt på det idylliske, lille stedet Veiholmen ytterst i havgapet. På programmet i år står amerikanske Charlie Morris Band og de norske bandene Kai Fjellberg & The Kings of Joy, Macon Georgia, Blues by Accident, Bøteriet Folkblues Band og RAM.

Notodden Blues Festival

4. til 7. august er det igjen klart for Notodden Blues Festival, og endelig er festivalen tilbake i full størrelse med ei lang rekke toppartister fra inn- og utland. Øverst på plakaten finner vi George Thorogood & The Destroyers, Shemekia Copeland, Jimmie Vaughan, The Devon Allman Project og Vintage Trouble. Hovigs Hangar er igjen på plass på torvet, og de største artistene blir å finne her. Det blir som tidligere konserter på Bok & Blueshuset, og det blir roots, country og americana på scenene Rootsville og Folk & Blues Stage. I tillegg blir det opprettet en ny intim bluesscene på Bok & Blueshuset med kapasitet på 70 personer. Den har navnet Den Lille Blå Scene, og her vil Richard Gjems og Tor Einar Bekken sette sammen programmet med inviterte gjester. Av nye navn for det norske publikummet som kommer til festivalen kan nevnes soulblues-sangeren Devon Gilfillian, tradblues-sangeren og gitaristen Buffalo Nichols og Gary Moore Tribute Band som ledes av den avdøde gitarheltens sønn, Jack Moore. Han blir backet av polske musikere, og sammen har de siden 2019 hatt flere omfattende turnéer blant annet i Polen, Nederland og Tsjekkia. Det suksessrike amerikanske bandet Vintage Trouble er igjen tilbake på Notodden. Det var nærmest et folkekrav etter deres spektakulære konsert på festivalen i 2018. Her forventer vi igjen en heseblesende forestilling med soul, blues og rock’n roll med sangeren Ty Taylor både høyt og lavt i Hangaren.
Tilhengere av den mer tradisjonelle bluesen kan glede seg til konsertene med gitarhelten Jimmie Vaughan, den danske Chicagobluesformidleren Big Creek Slim, tribute-konserten til Sven Zetterberg og konserten på Bellman med totningene i The Jelly Roll Men.

Festivalen avsluttes i år med en helt spesiell konsert med folkekjære Øystein Sunde på søndag. Dette er årets utgave av festivalens gratis solidaritetskonsert ”Somlige går med trasiga Skor” som arrangeres hvert år i samarbeid med LO og Norsk Folkehjelp. Sunde vil komme med både sitt faste band Meget i sløyd, Staffan-William Olssons blåserrekke Sharp Nine og korister.

Big Creek Slim

For alle som liker tradblues i Muddy Waters-stil er danske Big Creek Slim noe av det aller beste vi har. Med en feeling og stemme som gir assosiasjoner til de store mesterene i Chicago på 50- og 60-tallet er en konsert med med sangeren og gitaristen fra Jylland noe av det blåeste man kan få med seg i Europa i dag. Han spiller både egne låter og klassiske blueslåter. I 2019 og 2020 spilte han inn to nye album inspirert av egne opplevelser under nedstengningen i koronatiden. Sjekk ut utgivelsene hans og bestill billett til konserten på Notodden 5. august!


Jimmy Vaughan

Som grunnlegger av The Fabulous Thunderbirds og som mentor til broren Stevie Ray har Jimmie Vaughan for lengst fått en helt spesiell plass i blues- og musikkhistorien. Sammen med Kim Wilson var han drivkraften i T-Birds som i løpet av 80-tallet oppnådde enorm popularitet og nærmest fikk en kultstatus i musikkretser. Han forlot T-Birds på slutten av 80-tallet, startet solokarriere og begynte også et samarbeid med broren. Da Stevie døde i august 1990 gikk det hardt inn på Jimmie, og han trakk seg tilbake fra artistlivet noen år. Han kom sterkt tilbake i 1994 da han slapp sitt første soloalbum, Strange Pleasure, som ble møtt med gode kritikker. Utover 90- og 2000-tallet slapp han ut flere soloalbum. Jimmie Vaughan har mottatt fire Grammy-priser.


Devon Allman Project

Devon Allman kommer i år tilbake til festivalen på Notodden. Denne gangen kommer sønnen til den avdøde Allman Brothers Band-lederen med et seksmannsband der gitaristene Larry McGray og JD Simo er en del av besetningen. Devon Allman har tatt en pause fra The Allman Betts Band og turnerer denne sommeren i Europa med sitt nye band.
Devon Allmans karriere startet i ung alder da at faren Gregg Allman tok ham med på scenen sammen med The Allman Brothers Band. Han skaffet seg for alvor et publikum i Norge gjennom sine mange besøk med supergruppa The Royal Southern Brotherhood som han hadde sammen med Mike Zito og Cyril Neville. Devon Allman gjorde seg først bemerket for det norske publikummet da han debuterte som pur ung på Notodden Blues Festival sammen med Javier Vargas i 2006. De senere årene har Devon Allman turnert og laget plater med The Allman Betts Band og også gjort stor lykke med bandprosjektet The Allman Family Revival. The Devon Allman Project slipper sitt debutalbum i år, og første singel er ventet før sommeren. På konsertene spiller Devon egne låter, men også kjente låter fra The Allman Brothers’ repertoar.


Blues in Hell

I september er det flere norske bluesfestivaler. Først ut er Blues in Hell 1.-4. september. Festivalen kunne i fjor markere at det er 30 år siden første bluesfestival i Stjørdal, som de første årene het Hell Bluesfestival. I år er også Blues in Hell tilbake i full størrelse. Stjernekampfinalisten Ole Børud med band har gleden av å åpne festivalen, der Walter Trout står helt øverst på plakaten. (Les egen sak om ham i dette bladet.)

En viktig satsning for Blues in Hell er opprettelsen av ”Ung Blues” i 2019. Dette er et prosjekt der målet er å skape en rekrutteringsarena for unge talenter ved å henvende seg til ungdom opp til 25 år. Festivalen ønsker å engasjere og skolere ungdom slik at de blir i stand til å ta del i administrative oppgaver ved arrangering av festivalen og andre kulturarrangementer. Prosjektet blir gjennomført med støtte fra det private næringslivet og det offentlige. Blant annet har Equinor støttet Ung Blues med 100.000 kroner.
Av andre artister kan nevnes de tyske favorittene Bonita & The Blues Shacks, UK Blues Award-vinnende Elles Bailey, den amerikanske singer/songwriteren og storytelleren Roy Book Binder, blues- og rootsartisten Hans Theessink, Muddys sønn Mud Morganfield og den tidligere Whitesnake-gitaristen Bernie Marsden.


Roy Book Binder

Foto: Nina Hanssen

Han er en legende i den amerikanske storyteller- tradisjonen. Han vokste opp i New York, og det var ingen ringere enn Reverend Gary Davis som lærte ham å spille gitar. De to ble nære venner og gjorde en periode konserter sammen. Book Binder var en del av det store folkmiljøet i New York på 60-tallet. På en turné i England møtte han flere sentrale musikkpersonligheter som ble en døråpner for karrieren hans. Blant annet turnerte han er med Arthur ”Big Boy” Crudup og Homesick James. I 1976 kjøpte han seg en bobil som han har bodd i og turnert med på sommertid i snart 50 år. Om vinteren bor han hos sin kone i St. Pete, Florida (Nancy, svigerinne til avdøde Rock Bottom). Roy Book Binder har aldri higet etter penger eller berømmelse, for ham er musikken og fortellerkunsten en livsstil. En konsert med ham er fylt av underfundige, lavmælte historier og musikkhistorie. Anbefales!


Festivaljubileum blir det også i Sørfjorden i Hardanger da Blueshelga lokst utøve fyller 25 år. Det var ildsjelene Stein Egil Legård og Knut Nistov som sto i spissen for etableringen av festivalen i Odda i 1997. Dette var samme året oddingene også var aktivt med da Norsk Bluesunion ble stiftet av 23 norske bluesklubber på et møte på Smuget i Oslo. Blueslaget lokst utøve (som betyr noe sånt som ”rett utfor”) har i alle disse årene vært en av landets mest aktive bluesklubber.
De seinere årene har de også etablert sitt eget konsertsted Iris, som medlemmene nå driver på frivillig basis. Et besøk hit anbefales til bluesturister!
Artistene til festivalen 22. til 24. september var ikke bekreftet da dette bladet gikk i trykken.

Ørland Bluesfestival på Brekstad på Ørlandet utenfor Trondheim blir arrangert for 22. gang 23.-24. september.

I Haugesund finner vi Haugesund Bluesfestival som ble etablert i 2017. Festivalen holder til på utestedet Høvleriet i sentrum av byen og blir i år arrangert 24.-25. september. På programmet finner vi blant andre Vidar Busk & His True Believers.

Fjordblues på Sandane i Nordfjord blir i år arrangert 20. til 22. oktober. Artiser bekreftet så langt er Dan Patlansky, Good Time Charlie, Texas Gentlemen, Mike Farris, Michelle Wilson, Years After og Soft City.
Som alltid blir det Dark Season Blues i Longyearbyen i oktober, i år fra 27.-30. oktober. Blant navnene på plakaten her er Mike Zito, Albert Castiglia, Mike Farris, Rita Engedalen Band, Michelle Willson, The Bills, Stina Stenerud & her Soul Replacement, Daniel Eriksen & Stig Sjøstrøm, og Spoonful of Stones.


Good Time Charlie

skal markere sitt 40-årsjubileum under Fjordblues på Sandane. Bandet ble startet allerede i 1982 og hadde sin storhetstid i etterkant av utgivelsen Coming Down With The Blues i 1995. Besetningen fra denne plata spiller på Fjordblues (bildet til v.).

Foto: Martin Lifka

Hans Theessink

Hans Theessink (født 1948) er en nederlandsk gitarist, mandolinist, sanger og låtskriver. Han er i dag bosatt i Wien i Østerrike. Han spiller de fleste sjangre innen amerikansk folkemusikk, både blues, roots, country, gospel og rock’n roll. Theessink har gitt ut 20 album, en sangbok, en instruksjonsvideo for bluesgitar og en DVD. Han begynte å spille gitar i tenårene og på 60-tallet var han med i et skiffle-band. Etter at han hørte Big Bill Broonzy på Radio Lux fanget blues og bluesrelatert musikk hans interesse. Han har samarbeidet med og gitt ut plater med Charles Brown, Terry Evans og Ry Cooder. I 2019 kom albumet 70th Birthday Bash der han hadde med gjester som Blind Boys of Alabama og Jon Sass, og som også resulterte i et TV-show.
Theessink er høyt respektert og en av Europas fremste musikere i sin stil.


Dan Patlansky

Den sørafrikanske bluesrockgitarvirtuosen Dan Patlansky ble født i 1981 i Johannesburg. Han vokste opp med klassisk rock, blues, jazz, funk og soul i foreldrenes platesamling. Da han oppdaget Stevie Ray Vaughan startet han sitt første band i en alder av 16 år. Debutalbumet Standing at the Station kom i 2000. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 2014 med sin syvende plate, Dear Silence Thieves, som ble kåret til årets album i Blues Rock Review. Samme året åpnet han for Bruce Springsteen og turnerte med Joe Satriani, og året etter ble han rangert som den fjerde beste rockegitaristen i verden av Total Guitar Magazine.

adv- kulturfabrikken
Suksessrikt familieband fra Memphis SOUTHERN AVENUE

Suksessrikt familieband fra Memphis

SOUTHERN AVENUE

Historien om Southern Avenue starter med en israelsk musiker som fulgte drømmen sin og reise den lange veien til de amerikanske sørstatene for å komme nær røttene til favorittmusikken sin. Ori Naftaly hadde vokst opp med amerikansk musikk i Israel og var helt bestemt på hva han ville gjøre i livet. Da anledningen bød seg og han ble spurt om å representere hjemlandet i bandkonkurransen International Blues Challenge i 2013, var ikke valget vanskelig. Han reiste til Memphis med bandet sitt. Senere har han bosatt seg i musikkbyen permanent.
TEKST: RUNE ENDAL • FOTO: RUNE JENSEN
img
Southern Avenue backstage før konsert for Oslo Bluesklubb på Youngs 23. april 2022. Fra venstre Tikyra ”TK” Jackson, Jeremy Powell, Evan Sarver, Tierinii Jackson, Ori Naftaly, Ori og Tieriniis datter og Ava Jackson.

Ori Naftaly fikk aldri noe gjennombrudd i Statene med det første bandet han turnerte med, men lykken snudde da han møtte sangerinna Tierinii Jackson og hennes søster i Memphis.
Søstrene Tierinii og Tikyra hadde vokst opp i et strengt religiøst hjem i Memphis der de hadde sunget og spilt gospel både hjemme og i kirka siden de var små. Men det skulle gå noen år før de fikk anledning til å smake på annen musikk. Det sørget de strenge foreldrene for. Utover tenårene begynte de å få smaken på blues, soul, funk og annen musikk, og snart dukket de stadig opp på jam sessions rundt om i byen. Ori Naftaly var blant de mange som beundret det store talentet til Tierinii. De to ble etterhvert godt kjent med hverandre og bestemte seg for å starte band sammen. Tierinii tok med seg sin trommespillende søster Tikyra og to andre musikere fra Memphis. Bandnavnet kom av seg selv en dag de satt på verandaen foran huset Ori leide. Derfra så de skiltet med gatenavnet Southern Avenue.
I august 2015 spilte Ori den siste konserten med sitt gamle band, og i september debuterte Southern Avenue.

Ori hadde som nevnt vært med i International Blues Challenge i 2013, og i 2016 ble Southern Avenue valgt ut til å representere arrangørbyen i bandkonkurransen. Det ble ingen seier for bandet, men med en finaleplass fikk de mye oppmerksomhet. Deltakelsen førte blant annet til at Southern Avenue ble det første Memphisbandet på 50 år som fikk platekontrakt med prestisjetunge Stax Records. Debutalbumet nådde 6. plass på de amerikanske Billboard-listene og gikk helt til topps på iTunes’ bluesliste. I 2018 mottok bandet en Blues Music Award for beste nykommer.

img
Southern Avenue på Youngs Nede i Oslo.
Bandets andre album ble gitt ut i mai 2019 og ble nok en suksess. Albumet ble spilt inn i Sam Phillips’ legendariske Sun-studio i Memphis. Med Grammynominasjon i klassen Contemporary Blues og to priser under Blues Music Awards etablerte bandet seg som et toppnavn i amerikanske blueskretser.

I august 2021 ga bandet ut sitt tredje album, Be The Love You Want, innspilt i det analoge Memphis Magnetic Studios og produsert av Los Lobos’ Steve Berlin. På albumcoveret er avbildet en gammeldags platespiller og kassettspiller foran en elefant. Bandet har fortalt de ønsket å gi et signal om at det her dreier det seg om retro-musikk, men like viktig er elefanten i bakgrunnen. Den forteller de er et symbol på familie, og med fire familiemedlemmer i bandet er det svært betegnende.

Southern Avenue besøkte Norge første gang i 2018 da de spilte på Notodden Blues Festival, og bandet fikk raskt mange fans i Norge. I 2020 skulle bandet vært tilbake for flere konserter på klubber og festivaler, men det satte som kjent en viss pandemi en effektiv stopper for. I år fikk endelig det norske publikummet stifte bekjentskap med det groovy bandet fra Memphis igjen da de spilte for Oslo Bluesklubb og på Nidraros Blues i Trondheim i april.

Ori og Tierinii giftet seg for to år siden og har nå sammen fått ei lita jente som var med på bandets siste Europaturné. Tierinii og Tikyras lillesøster, Ava Jackson, var også med som korist på turnéen. Bandet spiller i sommer både i Skånevik og på Trandal.

adv-Blues in Hell
adv-Havnefestivalen
Walter Trout -runder 70 med ny platekontraktog albumutgivelse

Walter Trout

-runder 70 med ny platekontrakt og albumutgivelse

TEKST: RUNE ENDAL • FOTO:ALEX SOLCA
Gitaristen og sangeren fra New Jersey har hatt tøffe perioder det siste tiåret med mye personlig motgang, men i hans syttiende år smiler lykken. Med ny kontrakt på det store selskapet Mascot/Provogue Records lanserer han i august sitt 30. soloalbum, Ride. Amerikaneren startet et nytt kapittel i sitt liv da han for noen år tilbake flyttet fra California til Danmark sammen med sin danske kone.
img

Forrige gang vi hørte nyheter fra Walter Trout var i 2020 da han turnerte med sitt nye album Ordinary Madness i bagasjen. Turnéen fikk en brå slutt da pandemien slo til for fullt i mars 2020. Turnéaktiviteten ble satt på vent slik den ble for de fleste artister, og Trout med sin alvorlige sykdomshistorie kunne ikke ta noen sjanser med helsa. Mange vil huske at han i 2014 gjennomgikk en levertransplantasjon som reddet livet hans. Han trengte mer enn et år for å komme seg på beina igjen og tilbake til scenen. Og han kom så absolutt sterkt tilbake i 2015 med Europaturné og utgivelsen Battle Scars. Plata inneholdt rørende tekster fra en mann som hadde kjempet mot døden og var takknemlig for å ha overlevd. Walter Trout hadde flere konserter i Norge på denne turnéen.

Walter Trouts karriere startet på slutten av 60-tallet. På 70-tallet flyttet han til Los Angeles der han i flere år spilte med store navn som John Lee Hooker, Percy Mayfield, Big Mama Thornton og Joe Tex. Fra 1981 til 1984 var han gitarist i Canned Heat og han turnerte hyppig i både USA, Europa og Australia med det populære bandet. Fra 1984 til 1989 spilte han i John Mayall’s Bluesbreakers, før han startet sitt eget band i 1989. Han oppnådde raskt suksess også med solokarrieren og fikk en stor tilhengerskare i Europa. I Skandinavia nøt han, og nyter fortsatt, ekstra stor popularitet.

img
Walter Trout med sin danske kone, Marie. Foto: Greg Waterman.
Det var Trouts kone og manager Marie som forhandlet fram den nye kontrakten med Mascot/Provoge, og han betrakter det nye albumet som en 70-årsgave fra sin kone. Produsenten bestilte studio i Los Angeles, og Walter Trout var tilbake på sitt tidligere hjemsted i Huntington Beach to uker før innspillingen skulle starte. Han begynte å jobbe med repertoaret. Tilbake på stedet der han hadde bodd i 47 år begynte minner fra hans turbulente liv med alle utfordringene å plage ham. Han langvarige problem med alkohol er godt kjent, og det fortelles at alt kan spores tilbake til en problemfylt oppvekst i New Jersey. En ustabil stefar som led av traumer etter en tid som krigsfange gjorde livet vanskelig for familien under oppveksten hans. Da det nye albumet begynte å ta form, var det ikke til å unngå at tekstene ble preget av de vanskelige årene i livet.

-Denne platen gjenspeiler det jeggikk gjennom både følelsesmessige ogpsykisk, sier Walter Trout i et intervju, -og alt jeg har gjort for å undertrykkedet. Jeg gråt mye da jeg begynte å gravedypt i mitt indre. Jeg ville at mine låterskulle inneholde en slags oppriktighet.

Åpningsporet Ghosts på albumet gir et signal om at dette er noe Walter Trout ikke har gjort tidligere. Den starter med teksten ”Sometimes I hear a familiar song and it brings back memories”. -Det stemmer bra med virkeligheten,kommenterer Trout. - Jeg kan kjøre i bilen og høre en låt på radioen som tvingermeg til å stoppe og gråte. Ghosts oppsummerer platen bra.

Trout er inneforstått med at ingen kan bli kvitt sin fortid. Med det nye albumet Ride forteller han at han har fått muligheten til å lete på trykket, både for sin egen del og for lytterne.
-Jeg tror du kan tolke albumets tittel påflere ulike måter, oppsummerer han. Dener definitivt en musikalsk reise, og jegforsøkte helt klart å dekke over så myejeg kunne. Men egentlig så er mitt livogså en slags reise, eller hva? Og jeg villeve min fullt ut!

Walter Trout kommer til Blues in Hell den første helga i september.

adv-Water Boys
adv-Innerst Inne
image

Harlem Lake vant European Blues Challenge

Harlem Lake

vant European Blues Challenge

Endelig var det klart for den tiende utgaven av European Blues Challenge. Etter to år med pandemi gikk den av stabelen i Malmø, Sverige 2. til 4. juni. Forrige gang den europeiske bandkonkurransen ble arrangert var på Azorene, Portugal i 2019. I år var det Malmoe Copenhagen Blues Connexion som var arrangører.
TEKST: ARNE SWEDIN • FOTO: AIGARS LAPSA

Arrangørene måtte se seg nødt til å utsette arrangementet fra 24.-26. mai, og dessuten finne nye lokaliteter da den klassiske Baltiska Hallen ble stengt for renovering. Det nye stedet ble Malmö Live. Artistene fra de 23 deltakerlandene bodde alle på Clarion Hotel der konkurransen fant sted. (Estland meldte avbud uken før.)
Hvert band fikk 20 minutters spilletid. Deretter var det 10 minutters pause så man kunne rigge om for neste band. Juryen besto av seks dommere: Elisabeth Solum (Røyken Bluesklubb, Norge), Steve Grahn (bluesartist fra Sverige), Charlie Hussey (radiovert fra Irland), Niko Riippa (bluesgitarist fra Finland), Andrei Popa (radiovert fra Romania) og Michele Manzotti (redaktør og mediemann fra Italia). Verter på scena var Virginia Pihlblad, sangerinne i Virginia & Skybenders og Johan Lundén, entertainer og munnspiller. Gitaristen og sangeren Brian Kramer ledet bluesjammen de tre dagene, spilte med Homesick Mac og hadde dessuten en kunstutstilling med portretter av bluesmusikere. På torsdagen var det konsert med danske Thorbjørn Risager & The Black Tornado. I tillegg var det Bluesmarked på lørdagen.
Bluesnews snakket med HP Nilsson, lederen i Malmoe Copenhagen Blues Connexion, mandagen etter EBC, og han var svært fornøyd. Arrangementet fløt bra, tidsskjemaet ble fulgt og framfor alt var det bra musikk. Han anslo det til cirka 400 besøkende begge dagene, til tross for billettkluss fra Malmö Live.

Og hvem vant?

Det var Harlem Lake fra Nederland som vant, 8-mannsbandet med blåserrekke som gikk ut som nittende band på lørdag. Bandet består av Janne Timmer sang, Dave Wermerdam tangenter, Sonny Ray van den Berg gitar, Benjamin Torbijn trommer, Kjelt Ostendorf bass, Thomas Heikoop trompet, Jazzton Hulsebosch saksofon og Maarten Combrink trombone. De spilte en miks av 70-talls-soul, bluesrock og americana. Janne skriver tekstene og Dave komponerer. Janne sang meget bra og hadde karisma. De startet med “The River” og fortsatte med “Guide me home”, tilegnet de hjemløse, og deretter “I wish I could go running”. For den siste låten, “I won’t complain”, kunne de ta imot kveldens største jubel. Janne byttet da plass med Dave på Hammond, plukket opp en gitar og ga jernet med den andre gitaristen, Sonny. Som EBC-vinner får bandet spille på åtte europeiske festivaler.

Justina Lee Brown Band

På andreplass kom Justina Lee Brown Band fra Sveits, et 6-mannsband som spilte fredag kveld. Sangerinna og låtskriveren Justina kommer fra Lagos i Nigeria. Hun deltok i IBC i Memphis i 2020 og tok seg der til semifinale. I den innledende “Sweet Home”, en hyllest til hjemstedet, viste hun hvilken karisma og bra stemme hun har. De fortsatte med “Lost child”, som handler om at hun etter 15 år utenfor hjemlandet ikke føler seg hjemme noen steder. Bandet avsluttet med “Black & White Feeling” med formidabel solosang, og publikum fulgte opp.


img
Spanske Mingo, Sanpa & Barez Bros kom på tredjeplass.
Mingo, Sanpa & Barez Bros

fra Spania ble nummer tre. De kombinerer flere generasjoner blues. Munnspilleren og sangeren Mingo Balaguer har mer enn 30 år på scena og blir regnet som en av Europas beste munnspillere. Det kunne høres, og de ble manges favoritt. ”Grym” munnspiller! Bandet består ellers av Pablo Sanpa gitar, Sergio Barez bass og Pablo Barez trommer. Mingo bød på en flott munnspillsolo i “Toxic woman”. Deretter 50-talls r&b i “My little girl” med fin gitarsolo av Pablo. Tung gyng i “Who the hell you think you are”, og i den avsluttende og dansevennlige “Jump on pretty baby” skapte de feststemning i lokalet.

Og hvordan gikk det for det norske bluesrockbandet Reloaded Norway med Heidi Blåsmo i front? Det gikk bra! De begynte med “Bigger balls”. Deretter kom “My longest mile, som handler om Heidi da hun ble født og hjertet hennes stoppet. Begge gitaristene spilte slide. “Hell and high water” var tilegnet trommeslageren Rune Erling Pedersens sønn som druknet for et par måneder siden, bare 18 år gammel. Sterkt og mye følelser. De avsluttet med den rockete “Up yours”. Foruten Heidi består bandet av Hans Trasti Isaksen gitar, Tore Præsteng Thuen gitar, Jarle Børresen tangenter, Tony Caddle bass og Rune Erling Pedersen trommer.

Fredag

I åpningstalen fra scena sa HP Nilsson ”Blues has survived as usual, and now we are back”. Og det stemmer ganska bra. Det yngste bandet i konkurransen, Her Memories Band fra Slovakien, innledet med blues, soul og rock. De gjorde en habil innsats.
Marius Dobra Blues Band fra Østerrike med Matthias Ihrybauer på Hammond og rutinerte Marius Dobra på gitar spilte tung bluesrock med inspirasjon fra musikere som Gary Moore og Stevie Ray Vaughan.
Den rutinerte sangeren og munnspilleren Steven Troch med band fra Belgia bød på flere sterke låter med fine munnspillsoloer.
En av de mest eksentriske bluesartistene i Europa er Ripoff Raskolnikov Band Fra Ungarn. De har en karismatisk sanger med humor. Powertrioen Jake Green Band fra Danmark består av rutinerte musikere. Jake Green (git/ sang) ble tildelt prisen “Danish Blues name of The Year” i 2017 og har ledet torsdagsjammen på Mojo i København siden 2006. Hans Rosenberg (tr) har spilt på 160 album med musikere fra hele verden, og bassisten og produsenten Jens Simonsen har turnert over hele verden. De bød på tung gitarrock.

Firemannsbandet Bluzy Threesome fra Kroatia frontes av den dyktige sangerinna Antonija Kihalic. Fin sang i den innledende bluesrocka “The unknown road” etterfulgt av slowblues i “Haunting me”. Vi fikk høre dyktige musikere og en karismatisk sangerinne i retning av Janis Joplin. Tsjekkias representant var W. Band som bød på bluesrock.
En positiv overraskelse var Tysklands bidrag Muddy What? med søsknene Ina Spang, mandolin/gitar og Fabian Spang sang/gitar. Vi fikk høre en miks av tradisjon og nytt. I den avsluttende låten “Can´t tell a lie” fikk bandet kveldens største applaus. Teknisk dyktige!
Den rutinerte rumenske Othello Trio avsluttet fredagskvelden kl. 23.50. Tre eldre herrer på piano, bass og trommer som blandet stilartene friskt.

img
Justina Lee Brown Band fra Sveits fikk 2. plass.
Lørdag

Ore Island P.B. Band fra Malmö i Sverige innledet showet og gjorde en sterk innsats med sin ”rhythm & voodoo”. Bandet består av Lupus Nensén sang, Carl Svensson bass, HP Nilsson trommer, Jonatan Sersam piano og munnspill samt Nils Lidman på sax. Lupus er en fargerik sangerinne med karisma og har en røst som kan ligne på Tom Waits. De startet med “Lamb of Judah” og deretter fulgte “Hoodooed back blues”, der pianisten reiser seg opp og spiller munnspill og Lupus spiller banjo. Etter “The howlin´ blues” följer “Reason of rhyme”, en rolig blues med både sax- og pianosolo.
Billy Tempesta Blues Trio fra Bulgaria med gitaristen og sangeren Marcelo “Billy” Tempesta fra Pulia i Italia tok én låt på italiensk. Å synge på et annet språk enn engelsk var han alene om disse to kveldene.
The Lazytrains med den kvinnelige sangerinna Maria Ioannidou representerte Hellas. The Achievers representerte Storbritannia med rockete “How long”, fulgt opp av den rolige “Qualities”. I “Easy going days” ble det duell mellom gitaristen Robert Holmes og munnspilleren Rufus Fry.Videre kom “Don´t take it out on me” før de avsluttet med den dansevennlige “No one remembers”.

Crazy Crow fra Irland er influert av John Hiatt, Jimi Hendrix, Eric Clapton og Bonnie Raitt. De startet med “Daddy (comes home late)”, deretter en Bessie Smith-låt, “Gin house”. I “Monkey” ble det på slutten en munnspillsolo av sangeren Denis Doran. Gitaristen Gerry Hendrick var meget dyktig. Jessie Lee & The Alchemists, Frankrike med den karismatiske sangerinna og gitaristen Jessie Lee mottok i 2018 fem priser under International Mississippi Blues Trail Challenge. Vi fikk blant annet høre Robert Johnson-låten “Come on in my kitchen” med en slags psykedelisk regndans.
Lumberjacks fra Finland har den ene foten i blues og den andre i soul, funk, rock og til og med doo-wop. I “Dog Hill” fikk vi trekkspill, finsk dans og vifting med flagg fra den finske delen av publikum. Et pluss at alle fire i bandet synger.
I Ramblin´ South fra Luxemburg fikk vi høre nok en kvinnelig sangerinne i Lisa Korshin. Her ble det rock, blues og jazz, og en hel del slidegitar.
Fra Portugal ble det munnspillsblues med Peter Storm & The Blues Society. Årets challenge ble avsluttet av Betta Blues Society fra Italia med sangerinna Elisabetta Maulo. Bandet deltok i 2018 i IBC i Memphis der de gikk helt til finalen. Slidegitar, trommer, sang og kontrabass.

I pausen underholdt vertene Virginia Pihlblad og Johan Lundén med innslag fra scena, i Virginias tilfelle med Brian Kramer på gitar. Årets utgave av EBC holdt veldig høyt nivå. Vi merket oss at mange av bandene heller mot bluesrock med mye gitar. Iblant var det mindre følelse for blues, men likevel veldig bra band. Mange av bandene hadde kvinnelige sangere. Positivt er det at de fleste spilte bare eget materiale. Lyden var meget bra og det var lite tekniske problemer, ikke noen som vi la merke til. Profesjonelt gjennomført.

Under EBUs generalforsamling ble det gjenvalg på Marie Bävholm, (Sverige), Ewa Matysik (Polen) og Jostein Forsberg (Norge). Ny i styret ble Andrei Popa fra Romania da Lucie Kalabova fra Tsjekkia hadde gått bort siden forrige EBU-møte.

Det ble delt ut tre priser for “Blues behind the scenes”. I kategorien ”Media” gikk den til Marino Grandi i det italienske bluesmagasinet Il Blues. Produksjon: Peter Astrup, Blues Heaven Festival i Frederikshavn, Danmark, og Philip Le Roy fra Belgia i gratisfestivalen Swing Vespelaar mottok den tredje Blues behind the scenes-prisen.

Neste år blir det European Blues Challenge i Chorzow, Polen. 2024 blir det Zaandam i Nederland og den store nyheten på EBUs årsmøte var at Bilbao blir arrangør i 2025.

Harlem Lake - nederlandske EBC-vinnere

Harlem Lake

- nederlandske EBC-vinnere
Bluesnews snakket med Janne Timmer i Harlem Lake på telefonen fra Nederland et par dager etter at seieren i European Blues Challenge var et faktum. Vi gratulerte med den velfortjente seieren og spurte om å få høre litt mer om hvordan det hele startet.
TEKST: ARNE SWEDIN • FOTO: AIGARS LAPSA
img
Janne Timmer fronter det nederlandske bandet Harlem Lake.

- Jeg vokste opp i Haarlemmermeer vest i Nederland, kan hun fortelle. - Dave, keyboardisten vår er også fra det samme området. Vi har kjent hverandre siden vi var tenåringer, da vi begge spilte i forskjellige band og så hverandre spille på lokale scener. Dave startet Dave Warmerdam Band i 2017. Et halvt år senere så de en video av meg og spurte om jeg ville komme og spille med dem. Jeg bodde i Berlin på den tiden, så vi rakk bare å ha to øvinger for å få inn alle 20 låtene. Den første konserten gikk veldig bra, vi hadde en god kjemi så jeg ble permanent sanger i bandet og flyttet tilbake til Nederland. Dave hadde vunnet Dutch Blues Challenge med en duo sammen med en eldre bluessanger i 2016. Navnet hans var derfor allerede litt kjent rundt omkring, så vi fikk ganske mange jobber.

I 2019 deltok bandet i Dutch Blues Challenge. De vant i konkurranse med tre andre band, og som nederlandsk vinner fikk de mange bra oppdrag i Nederland, Tyskland og Belgia. - Siden Dutch Blues Foundation ikke kunne betale kostnadene våre, satte vi i gang en crowdfunding som gjorde at vi kunne delta i International Blues Challenge i Memphis, fortsetter Janne. - Der representerte vi Nederland i januar 2020. Etter at vi hadde spilt der hørte vi at Walter Trout tilfeldigvis hadde vært blant publikum. Vi skrev til ham på Facebook for å få en tilbakemelding, og han svarte veldig entusiastisk. Da han kom på turné i Nederland i september spurte vi om vi kunne få være hans supportband, og han sa ja.

Hun forteller videre at pandemitiden var tøff. De prøvde å spille så mye som mulig, men at det var veldig demotiverende at så mye ble kansellert. De brukte tiden de fikk til overs til å skrive ny musikk. - Vi er så glade for at hardt arbeid har gitt resultater og at vi nå får sjansen til å turnere i Europa, sier hun.

Etter Dutch Blues Challenge i 2019 spilte de inn live-CD-en ”Play” under navnet Dave Warmerdam Band. De endret navn til Harlem Lake for litt over et år siden og slapp det første studioalbumet “A Fool’s Paradise vol. 1” i november 2021. Janne skrev tekstene og Dave musikken til de fleste sangene.

Bluesnews vil vite hvilke planer bandet har videre.
- Vi har mange konserter denne sommeren, svarer hun. - Mailboksen vår eksploderer med forespørsler fra hele Europa! For eksempel, neste måned skal vi til Azorene på Santa Maria Blues Festival, til Norge i august på Notodden Blues Festival og Blues in Hell i september. Jobbene strømmer på, og samtidig ser vi etter en manager med god erfaring og god forretningssans som kan sørge for at karrieren vår fortsetter å vokse.

- Hvordan har reaksjonene vært i nederlandsk media? spør vi.
- Vi er et veldig lite land med mange gode band, så det er hard konkurranse om å få oppmerksomhet fra pressen i mainstream media. Spesielt når du er et bluesrockband er det tøft. Men det finnes en del media med bluesfokus som skriver om oss, så det er topp! Du er riktignok den første utenlandske journalisten som har tatt kontakt med oss etter Malmø!

Harlem Lake har opptrådt med alt fra 5 til 12 bandmedlemmer. Vi spør hvordan det blir fremover.
- I utgangspunktet er vi fem, svarer hun. - Dave Warmerdam på keyboards, Sonny Ray van den Berg på gitar, Benjamin Torbijn på trommer, Kjelt Ostendorf på bass og jeg som sanger. Vi liker å ha med blåserrekke så mye vi kan, slik vi gjorde på European Blues Challenge. I såfall er det Thomas Heikoop på trompet, Jazzton Hulsebosch på sax og Maarten Cambrink på trombone. Vi har også spilt noen ganger med enda større band, med korsangere, perkusjon og rytmegitar i tillegg. Det er dyrt og vanskeligere å organisere, men det er virkelig kult å spille med så mange flinke musikere!

- Dere byttet trommeslager etter albumet “A fool’s Paradise vol 1”?
- Ja, vi byttet hele rytmeseksjonen. Vi måtte si ”ha det” til vår bassist (Lars Hoogland), siden han var mer inne i jazz og ikke på ”samme siden” som oss når det gjaldt ambisjoner. Vår forrige trommeslager (Rick van de Voort) var bestekamerat med ham og var heller ikke klar for de store planene vi hadde, så han valgte også å forlate oss. Vår nye trommeslager Benjamin har gospel- og soul-bakgrunn, noe som er veldig bra når man skal spille bluesrock. Vi lærer mye av hverandre.

- Etter prisutdelingen i Malmø skulle dere spille en låt til. Men hva skjedde?
- Vi ville gjerne spille vår egen ”I Wish I Could Go Running”, men det tok så lang tid å få på plass instrumentene. Keyboardisten vårt begynte å spille for å fylle stillheten. Så kom bandet inn og begynte på en tradisjonell slowblues. Jeg liker å improvisere tekst, så jeg begynte å synge to vers om turen vår til Malmø. Vi punkterte i Danmark, og Steve, en bilmekaniker, reddet oss. Etter hvert gikk improvisasjonene over i ’I Wish I Could Go Running’, og alle blåserne fikk spille solo!

Men det ble ingen fest etterpå?
- Det er sant! Dagen etter skulle vi ha tidlig soundcheck på Grolsch Blues Festival i Schöppingen i Tyskland. Vi måtte kjøre hele natta for å rekke det, så det ble ingen fest på oss i Malmø, men publikum i Tyskland var virkelig storartet. Til tross for at vi var utslitt etter å ha kjørt hele natta klarte vi å levere et energisk show, og vi solgte alle de 70 CD-platene vi hadde tatt med oss! Dagen etter spilte vi på Ribs & Blues i Raalte, Nederland i et enormt festivaltelt. Hele showet ble innspilt, og du kan se det på YouTube.


Intervju med Heidi Blåsmo

- Hvordan føles det etter helga i Malmø? Hvilket mål hadde dere med deltakelsen?

- Veldig bra! Vi har knyttet mange kontakter på kryss og tvers over hele Europa. Som eksempel har vi blitt tilbudt en uke i Nederland, og vår booker Monica jobber med det nå. Noe spesielt mål hadde vi ikke. Det var litt usikkert rett før om vi skulle reise da sønnen til Rune Erling Pedersens gikk bort. Vi har fått høre mye bra musikk og alle de personlige møtene har vært fantastisk. Det skal bli moro å følge alle bandene framover og treffe dem på festivaler. Vi fikk høre av festivalarrangører og andre at vi var topp 5, og det hadde vi ikke forventet.

- Hvordan valgte dere ut låtene til konkurransen? Dere spilte to veldig følelsesladde låter som berørte de fleste.

- ”Hell and high water” ble skrevet så sent som 1. juni. Trommisen Rune Erling Pedersens sønn druknet to måneder før Malmø, så vi valgte å gjøre en annen form for konsert. Det var et must, og det ble veldig emosjonelt. Det var vanskelig å synge selvopplevde “My longest mile”. Hvordan hjertet mitt stoppet under fødselen i 1973 og hvordan jeg kom tillbake til livet. Skrev den for 11 år siden. Vi fikk utrolig respons fra publikum, så det var vanskelig å holde tillbake tårene.

- Hva fikk deg til å begynne med musikk, og hvorfor akkurat blues?

- Jeg begynte å synge i gospelkor for 30 år siden og i storband for 29 år siden. Holdt til og med på med filmmusikk. På den tiden følte jeg at jeg manglet noe, så det året Robert Johnson skulle ha fyllt 100 år ble starten på noe nytt. Jeg lagde et prosjekt-kor og brukte filmmusikken fra filmen «Crossroads». Jeg tok med meg et husband og reiste rundt om i Nord-Norge og Sverige. På sjukehuset i Narvik jobbet det en prest som kom fra Amerika. Han var hvit og elsket blues, men det ga ham problemer i menigheten, som anså bluesen som djevelsens musikk. Han ble med oss på turné og fortalte sin historie mellom låtene vi spilte.

Det var da jeg skjønte at det var blues som manglet i livet mitt. Da jeg skilte meg var det naturlig for meg å flytte fra Narvik til Notodden, bluesens hjemsted i Norge. Der gikk jeg på blueslinja på Notoddens universitet, som førte til at jeg også startet koret Bluestown Voices på Notodden.

- Ny skive på gang?

- Ja! Der blir det mer blues-elementer. Mer akustiske låtar, men også bluesrock. Mer variert. En gang i løpet av 2023 er det meningen den skal komme ut.

- Hva med Sverige?

- Var mye i Sverige og Finland på ferie da jeg var yngre. For 12-15 år siden var det like før jeg flyttet til Sverige. Jeg elsker Sverige! Håper på litt spillinger og festivaljobber framover.

img
Reloaded Norway gjorde en bra innsats under European Blues Challenge i Malmø.
ZZ TOP

Musikkjenneren Bård Ose, godt kjent både gjennom NRK og bokutgivelser, anbefaler plater fra band og artister innen sjangeren Classic Rock.

Av Bård Ose
Bård Ose (født 1960) har jobbet med musikk siden 1979, først som ekspeditør syv år i plateforretning, deretter 12 år som musikkjournalist i Bergensavisen/A-pressen. Har siden 1998 jobbet i NRK i programmer som «PILS», «Radio Rock», «Ren 60», «Gammelnorsk» og «Alle tiders blinkskudd ». Skrevet ti bøker siden 1993. Skrivende medredaktør for «Norsk pop- og rock-leksikon».
Prosjektleder for CD-samlinger med Ivar Medaas, 3 Busserulls, Arne Bendiksen, Jonas Fjeld m.fl. Tildelt NOPAs mediepris 1998.

img

ZZ TOP

ZZ TOP ble superstjerner mot alle odds. Still deg spørsmålet: Hva er sjansen for at tre voksne menn, to av dem med 30 cm lange skjegg, som spiller bluesbasert rufserock og har hispaniske titler på platene sine skal bli verdens mest populære trio? Ikke akkurat de første klientene en manager som har sett det meste ville kastet seg over. Men ZZ TOP klarte å erobre rockehjerter verden over, og de gjorde det med kløkt, utholdenhet og talent. Og ikke så lite stolthet.

På kvelder med «pop quiz» dukker det ofte opp et spørsmål der man skal gjette hvilket band som har holdt det gående lengst med den samme besetningen. ZZ TOP står oppført som fasit, med sine 51 år fra 1970 frem til bassist Dusty Hills død sommeren 2021. Det morsomme er at ZZ TOP hadde andre medlemmer på sin første utgivelse, singlen «Miller’s Cave/Salt Lick» i 1969. Billy Gibbons hadde ikke fått med seg Dusty Hill og trommeslager Frank Beard da han gikk i studio første gang under navnet ZZ TOP. Men både Lanier Greig og Dan Mitchell forsvant fort da Hill og Beard slo følge med Gibbons og skapte historie.

Mange forbinder ZZ TOP med vågale videoer der slanke fotomodeller og en lekker, rød bil er blikkfangene. Andre tenker øyeblikkelig på skjeggete menn som beveger seg synkront på scenen mens de synger om sexy damer, billige solbriller og «Beer Drinkers & Hell Raisers». Alle tenker på den herlige, jordnære musikken anført av massive gitarer. Her er en anbefalt «ZZ TOP six-pack».


RIO GRANDE MUD (1972)

ZZ TOP fant formen på sitt andre album. Den første platen hadde vært noe famlende og monoton, men her sparket trioen fra på alle sylindre helt fra første nummer; den nesten eksplosive «Francene». Flere av sangene ble faste numre på konsertene i mange år, så som «Just Got Paid» og «Ko Ko Blue». Et av høydepunktene var den lange «Sure Got Cold After The Rain Fell» som markerte starten på en tradisjon med én blues-basert ballade på hvert album. En regel de sjelden har fraveket.


TRES HOMBRES (1973)

Den første klassikeren. Ti tøffe på løpende bånd: Signaturlåter som «Waitin’ For The Bus», «Jesus Just Left Chicago», «Beer Drinkers & Hell Raisers» og «La Grange» gjør dette til platen som sørget for at ZZ TOP tok steget opp i rockens elite. Det var også albumet som befestet produsent Bill Hams uvurderlige betydning for bandet. Han visste hvordan trioen skulle presenteres for et kravstort platepublikum, og belønningen var det første av mange platina-trofeer.


FANDANGO (1975)

En side konsertopptak, en side studio. Det er her du finner «Tush». De seks låtene på studiosiden var alle så gode at de kunne gått rett inn på en samling Greatest Hits, mens opptaket fra konserten i New Orleans viste bandets uhøytidelige løssluppenhet på scenen. I forkant av utgivelsen hadde ZZ TOP feiret sin suksess med «Tres Hombres» med en konsert på et fotballstadion i Austin foran 80.000 tilskuere. Her i Norge hadde bare noen få på denne tiden hørt om «That little ol’ band from Texas».


DEGÜELLO (1979)

Etter en to år lang pause vendte ZZ TOP tilbake i toppform. «Degüello» er for mange den ultimate platen med klassikere på løpende bånd: «She Loves My Automobile», «I’m Bad, I’m Nationwide», «Cheap Sunglasses» og «A Fool For Your Stockings» - kanskje den mest elegante av alle balladene til ZZ TOP. Dessuten viste platen evnen til nytenking i form av «Manic Mechanic». Siden sist hadde Gibbons og Hill latt skjegget gro til brystvortene, og et nytt image var født. Snart skulle det erobre verden.


ELIMINATOR (1983)

Etter en to år lang pause vendte ZZ TOP tilbake i toppform. «Degüello» er for mange den ultimate platen med klassikere på løpende bånd: «She Loves My Automobile», «I’m Bad, I’m Nationwide», «Cheap Sunglasses» og «A Fool For Your Stockings» - kanskje den mest elegante av alle balladene til ZZ TOP. Dessuten viste platen evnen til nytenking i form av «Manic Mechanic». Siden sist hadde Gibbons og Hill latt skjegget gro til brystvortene, og et nytt image var født. Snart skulle det erobre verden.


LA FUTURA (2012)

Trollmannen Rick Rubin fikk ZZ TOP tilbake på rett kjøl ved å nærmest tvinge bandet til å gå tilbake til utgangspunktet. Resultatet ble et album som lydmessig var en krysning av det klassiske uttrykket fra «Tres Hombres», og den mer moderne stilen fra «Eliminator». Ti gode låter, der bare åpningssporet «I Gotsa Get Paid» hadde et snev av Gibbons’ iver etter å forsøke nye retninger med tekniske hjelpemidler – og her funket det! 39 herlige minutter som fikk lytteren til å glede seg til oppfølgeren. Kommer den noensinne?


FUN FACTS

Det er ingen som vet med sikkerhet hvor navnet ZZ TOP kommer fra. Billy Gibbons hevder at det verserer så mange som fem teorier, men at han selv ikke husker hvilken av dem som er riktig! En av teoriene er at Gibbons var ute etter et navn som kunne minne om blueshelter som BB King og ZZ Hill, og at koblingen ZZ og TOP bare dukket opp. En annen teori er at det var hentet fra navnene på to merker sigarettpapir: Zig Zag (ZZ) og TOP.

Bandets første verdensturné gikk under navnet «Takin’ Texas to the World» - som ble tatt bokstavelig. ZZ TOP tok med seg flere semitrailere fulle av planter og levende dyr. På hver side av scenen sto det hydrauliske plattformer med moskusokser og glassbur med klapperslanger, mens kaktuser og annen fauna var plassert overalt. Ingen dyr ble skadet, men det sier seg selv at bandet bare gjorde dette én gang.

Flere av tekstene til ZZ Top er regelrett pornografiske. Noen av låttitlene er i så måte avslørende: «Tube Snake Boogie», «Pearl Necklace», «I Got The Six», «Woke Up With Wood», «Buck Nekkid» og selvfølgelig «Tush» - for ikke å snakke om det lille horehuset i Texas som ble foreviget i «La Grange». Hør nøye etter på tekstene neste gang, og du vil få deg en god latter.


SAMLEPLATER

«Greatest Hits» fra 1992 er det beste valget hvis du vil bare ha de mest kjente låtene – her får du 18 av dem. Hvis du vil ha en litt fyldigere meny, skal du gå for «Rancho Texano» fra 2004 – en dobbel samling med ikke mindre enn 38 kutt. Samlingen stopper imidlertid i 1992, så hvis du vil ha med noen av høydepunktene fra tiden etterpå, må du gå for «Goin’ 50» - 50 kutt på tre CD-er. Det finnes selvsagt også samlebokser. Den første boksen var stor, men samtidig mangelfull. «Chrome, Smoke & Barbecue» var i sin originale pakning utformet som et skur, der man måtte løfte bølgeblikktaket (i papp) for å hente opp CD-ene og den lille boken. Artig, men mange favoritter var utelatt. Og dermed er man ved løsningen: Skal man nyte ZZ TOP i fulle drag, er det bare ett valg: Boksen som inneholder hele katalogen fra debutalbumet i 1970 til «Recycler» i 1990. Spill høyt!

KONSERTPLATER

Det tok mange år før ZZ TOP omsider ga ut et helt konsertalbum. «Fandango» var bare en ertende forsmak, og fire låter på «XXX» var nesten en fornærmelse. Den fulle og hele dosen kom ikke før i 2008 da «Live From Texas» (hvorfra ellers?) ble sendt ut. Innholdet var mer eller mindre en samling Greatest Hits: 17 favoritter på løpende bånd. En langt mer spennende meny var inkludert på «Double Door Live», der den ene halvdelen var bandets konsert fra Rockpalast 1980 – første gang vi i Norge fikk se de tre karene på TV. Den andre disc-en var fra 2008.
«Live At Montreux 2013» er så langt det nyeste opptaket som er gitt ut, riktig nok bare på DVD. Det som de fleste tilhengerne venter på, er opptaket fra konserten i Donington, England sommeren 1985. En helt fenomenal konsert som lenge har vært i sirkulasjon på bootleg-markedet. Det hadde vært herlig om dette opptaket en gang ble utgitt offentlig.

Tom's Americana
img
TOM SKJEKLESÆTHER har vært en av landets fremste musikkjournalister i flere tiår. Han har tidligere blant annet skrevet for Beat, Puls og VG. I dag er han fast skribent for Klassekampen.

To essensielle utgivelser

På tampen av forrige nummers spalte rakk vi akkurat å nevne to nye, essensielle norske americana-utgivelser. Både Jonas Brekkes debut, Tomorrow´s Avenue, og Trond Svendsen & Tuxedos tredje, Don´t trust the Moon, fortjener å bli spilt mye videre gjennom sommeren og ved velvalgte anledninger når høstmørket senker seg igjen. Brekke har fått både musiker og produsent-hjelp av folk fra et av Trondheims beste band etter årtusenskiftet, The South (full transparens, jeg hjalp dem); gitarist Alexander Pettersen, trommis Stian Lundberg og bassist/ produsent Pål Brekkås.
Jonas Brekke har den bemerkelsesverdige stemmen, ladet med sårbarhet, som gir dette små-syra lydbildet det ekstra løftet. De åtte sangene gir godt med plass til Pettersens delikate, innimellom skimrende og alltid treffsikre gitarspill. Her er det ingenting som forhaster seg, dette er musikk som strekker seg mot stjernene. «Nineteen sixty-seven», «Tomorrow´s avenue», «Let love be love», «The Story of John Doe» og banjo-drevne «My devil in me» er sanger som må høres fra utescener i sommer.
Når jeg hører platene til Trond Svendsen & Tuxedo, Hamars ledende, spinner tankene av gårde til «Gamla Stans Skivhandel» i Stockholm og 1980-tallet. Da vi kombinerte jakt på de mer eller mindre obskure platene som den svenske musikkjournalisten Mats Olsson hyllet i sin faste, ukentlige pop-spalte i Expressen og besøk hos Sko-Uno, butikken med Europas beste utvalg i cowboystøvler.
Den gang band var broderskap som hadde avlagt ed på å fremme rockens sak med alle midler, dvs. å tilbringe mil etter mil i trange varebiler med tomflasker rullende på gulvet og yppersteprest Bruce rullende ut av bilhøytalerne.


Trond Svendsen

har stemmen som gjør at Chris Isaak umiddelbart kan ta ut avtalefestet pensjon. Bak seg har han et band som strengt tatt er vesentlig mer svarte skinnjakker enn smoking, men som tikker og går som en vel-overhalt Mustang-motor; gitarist Morten Værhaug, bassist Vidar Tyriberget, trommeslager Tommy Kristiansen og organist Lars Viken. Denne gangen har Trond Svendsen & Tuxedo vært i Athletic Sound i Halden og har fått kyndig hjelp av husprodusent Dag Erik Johansen. Som den uforbederlige pedal steel-fanatikeren jeg er, setter jeg ekstra stor pris på «Black Horse», med gjeste-steel av Nikolai Grasaasen. Men «Stolen cars» kunne reddet en ny Bruce-plate, ved nærmere ettertanke burde egentlig Bruce spilt inn en tribute til Trond Svendsen! Han rekker det før folk samler seg på Voldsløkka i Oslo neste sommer for å se ham på storskjerm. Noen som vet om Sko-Uno fortsatt har åpent i Stockholm?

Aaron Raitiere

Da er det bare å gi seg i kast med å lære seg å uttale et nytt navn i Americana-universet, Aaron Raitiere (Ray-t-air). Raitiere kommer fra Kentucky, men tilhører den nye generasjonen låtskrivere som har etablert seg på øst-kanten i Nashville, Tennessee. Ryktene om Raitiere som ekstraordinær tekstforfatter har gått en stund, takket være låtbidrag til bl.a. Midland, Brent Cobb, Hayes Carll og Miranda Lambert. Sistnevnte har allerede gitt ut «For the Birds», som Aaron og Miranda har skrevet sammen.


Nå er dette en av tolv sanger som er å høre på Raitieres debutalbum, Single Wide Dreamer, produsert av nettopp Lambert og en annen Raitiere-venn, Anderson East. Temmelig sikkert høyt på denne skribents Best of 2022-liste.
Som låtskriver blir Raitiere beskrevet som en miks av Kris Kristofferson og Roger Miller! Stemmen hans fører tankene i retning av Jerry Jeff Walker og Guy Clark.
Han har allerede en Grammy på hylla, for låtskriving til Lady Gaga-filmen A Star is Born.

Har du ikke allerede skaffet deg EPen til Vilde Bye, andrealbumet til Silver Lining (Go out nowhere), bluegrasstrioen Buster Sledge nye (Call home), Rolling Stones mytiske konsertinnspilling fra Canada (El Mocambo 1977), Lyle Lovetts første på ti år (12th of June), Paul Cauthens countryfunk-kurs Country coming down, Brent Cobbs gospeltime And Now, Let’s turn the page, countryrockerne 49 Winchesters Fortune favors the Bold, Joshue Hedleys 90-talls-country jukebox Neon Blue eller Tyler Tisdales - Du verden!-plate it´s all the same to you? Puh! Send meg en mail når du har alle!


Toms spillebord akkurat nå

Willie Nelson - A Beautiful Time (An takelig en av Willies beste album, ever!)
Trond Granlund - Sanger jeg lærte av Jokke (Granlund gir Jokkes sanger en ny dimensjon, særs vellykket)
Eli Paperboy Reed - Down Every Road (Soulversjoner av 12 Merle Haggard-sanger. M.a.o. countrysoul deluxe!)
Old Crow Medicine Show - Paint this Town (Nå et countryrockband, som må tvinges tilbake til Norge)
Another Saturday Night- Classic recordings from the Louisiana Bayous (Overlegen 1990-samling på ACE, soundtrack til grillsesongen. Med to kutt med Tommy McLain, the cajun Rod Stewart).

Innkommende:
Corb Lund - Songs my friends wrote (inkl. Tom Russells «Blue Wing», 17/6), John Moreland - Birds in the Ceiling (22/7), Tedeschi Trucks Band - I am the Moon (4 CDer ute mellom juni og august), Tommy McLain - I ran down every Dream (Produsert av CC Adcock 26/8), Steve Earle - Jerry Jeff (Sanger av Jerry Jeff Walker, inkl. «Mr. Bojangles» på CD og vinyl 26/8, strømming nå).
adv Røyken Bluesklubb på Slemmestad
Memphis in May

AMERICAN BLUES HAPPENINGS

By Art Tipaldi, Editor Blues Music Magazine

American author and journalist. Editor in chief for The Blues Magazine. On the Blues Foundation Board of Directors for 12 years. Author of the book Children Of The Blues.

Memphis in May

As of May 9, 2022, the return to Memphis has been completed. And what a return it was. The six-night celebration began on Wednesday, May 4, 2022 by honoring Taj Mahal with a musical note in front of the Orpheum Theater. The Blues Hall of Fame inductions immediately followed. Living honorees Billy Branch and Bettye LaVette were in attendance, while many other inductees were represented by family members.

The Blues Foundation’s 2022 Blues Music Awards was then held on Thursday May 5, 2022. The night’s biggest honors went to Tommy Castro, who won Band of the Year, B.B. King Entertainer of the Year, and Album of the Year. Other notable winners were Taj Mahal (Traditional Male Artist), Keb’ Mo’ (Acoustic Artist), Eric Gales (Guitarist), Vanessa Collier (Contemporary Female Artist), Christone “Kingfish” Ingram (Contemporary Male Artist and Contemporary Album of the Year), Annika Chambers (Soul Blues Female Artist), Albert Castiglia (Blues-Rock Artist), Mike Zito (Blues-Rock Album of the Year), Sue Foley (Traditonal Female Artist and Traditional Album of the Year), and Zac Harmon (Soul Blues Album of the Year).

Beginning with Kevin Burt’s acoustic set and Kat Riggins’ explosive performance, the night featured performances by 22 of the nominees. Each performer is given a strict, 10-minute slot to showcase his or her music. It’s amazing the musicianship and showmanship these artists deliver in that short a time. Other performance standouts were newcomers Gabe Stillman, Memphissippi Sounds, and Rodd Bland’s Members Only Band. Veteran performers Trudy Lynn, Doug MacLeod, Carolyn Wonderland, Sue Foley, Vaneese Thomas, R.L. Boyce, Harmon, Castro, Selwyn Brichwood, Kenny Neal, and others shared the band and acoustic stages. The bests of my night were: Eden Brent teaming with her husband Bob Dowell honoring the Classic Blues Women with their gorgeous piano/trombone duets; Kenny Neal’s dance party set; and Selwyn Birchwood’s outrageous guitar solo. (Note: All Blues Hall of Fame inductees and Blues Music Award winners can be found at www.blues.org.)

Though there was no formal after show jam session, there was enough jamming throughout the next four nights up and down Beale Street and, for hearty souls, Friday and Saturday shows an hour south in Clarksdale, MS. From Friday through Monday, the Foundation held its twice-postponed International Blues Challenge. Instead of the normal over 200 bands and solo/duo acts from around the world, this year’s event featured only 52 bands and 50 solo/duo acts. Thus, instead of 10 finalists from each category, there were only 5 band and 5 solo/duo finalists. Congratulations to the 2022 winners, France’s Wacky Jugs, who effortlessly recreated the music of 1930s jug band artists, and Arizona’s solo guitarist Eric Ramsey.

img
Cat Riggins (photos: Art Tipaldi).
img
Kenny Neal (left) and Kevin Burt.
Judith Black -
The Blues Foundation’s new CEO

Amid all the outstanding performances, it was an opportunity for the blues family to officially welcome Judith Black, the Blues Foundation’s newly appointed President CEO. Judith walked to every stage, every performance, and every discussion to acquaint herself with artists, fans, and members of the blues industry.

I had the chance to meet Judith. a lifelong Memphis resident, and understand her love for her city, Memphis, her vision for the Foundation, and her deep commitment and love of the blues.
- Music is the heart and soul of Memphis, said Judith. - Memphis, like its music, is an anthology of fun times, joyful occasions, cultural strife, heart-wrenching pain, and heightened awareness. Memphis music is groundbreaking, earthshaking, and breathtaking. There may be other music towns, but Memphis is the soul of American music.

img
Judith Black, the Blues Foundation’s new CEO.
Her journey to this post is a meaningful combination of honoring her family’s strong legacy and her own commitment to service.
- The blues is in my DNA. My father, who lived to be 100 years old (he would have been 106 on March 20th), spent much of his life and my childhood writing and teaching about the blues and its history. Dad’s recollection of blues history went nearly as far back as the beginning of blues itself. The music that filled the house when my dad was home was blues music. I would listen to the songs and listen to my dad talk about each song. Our home had an intercom system with a speaker in every room. So, whether I liked it or not, blues music was literally the soundtrack of my early childhood life. Along with that, I had to listen to my dad’s stories explaining the messages within the lyrics and phrases and what was going on in the world including in the cotton fields where this music emerged.

Those historical perspectives that captured the essence of the blues are deeply ingrained within Judith’s vision for The Blues Foundation. - If we don’t understand history, we are subject to repeat the mistakes of the generations before us. Most enthusiasts know the history of the genre. However, knowing and understanding are two different things.
When you truly understand something that you appreciate, you develop empathy. Having empathy for the people who are the legacy of the blues genre results in respecting, embracing, and uplifting the music, its culture and its history in ways that not only honor the past but opens doors to welcome the future. It includes a sensitivity to pain points and a willingness to not just listen, but to share the reigns, the stage, the benefits, and the gains.

Judith comes to The Blues Foundation with day-to-day plans for today and visionary plans for tomorrow.
- First, is continuing to cultivate an organization that celebrates the blues by moving forward with every fan, artist, and contributor to the genre feeling appreciated, respected, and embraced. Next I want to see us preserve the integrity of the art form by ensuring no matter how the sound evolves, blues music remains fundamentally rooted in its history. To ensure this means that as we create links to younger audiences, we make teaching its history a priority. By doing so, while the blues flourishes with the future, the genre remains rooted in its storied past.

KONSERTER
PÅ HERR NILSEN


Fre 26. august kl. 21:00

GHALIA VOLT

Fre 2. september kl. 21:00

BONITA & THE BLUES SHACKS

Fre 9. september kl. 21:00

DANIEL ERIKSEN & STIG
SJØSTRØM

Fre 16. september kl. 21:00

ASK CAROL

Fre 7. oktober kl. 21:00

LISA LYSTAM FAMILY BAND

Fre 21. oktober kl. 21:00

FRANCESCO PUI

Fre 28. oktober kl. 21:00

MIGHTY MAGNOLIAS

Fre 11. november kl. 21:00

SPOONFUL OF STONES


Billetter på TicketCo
ostkantenbluesklubb.no
BUFFALO NICHOLS - protestsanger med tung musikalsk ballast

BUFFALO NICHOLS

- protestsanger med tung musikalsk ballast


Carl “Buffalo” Nichols (31) tilhører en yngre generasjon afroamerikanske bluesmusikere som føler seg som outsidere i sin egen musikksjanger. Vi har hørt ham fortelle i intervjuer om frustrasjonen han føler for at festivaler, bluesscener og salgslister i hjemlandet er dominert av hvite artister, og at publikum og beslutningstakere i stor grad består av middelaldrende og godt voksne, hvite menn. Nichols håp er at den tradisjonelle bluesen og svarte artister igjen skal få mer oppmerksomhet og plass i bluesen.
TEKST: RUNE ENDAL

Buffalo Nichols er en raskt stigende stjerne i amerikansk blues. I fjor ble han den første soloartisten innen blues på 20 år som fikk kontrakt med Mississippi- selskapet Fat Possum Records. Debutalbumet ble sluppet i fjor høst til svært gode kritikker. I august kan også nordmenn få oppleve den spennende artisten. Da skal han holde to konserter på den akustiske scenen under Notodden Blues Festival.

Nichols har siden 2020 vært bosatt i musikkbyen Austin i Texas, men han ble født i Houston og vokste opp i Milwaukee i Midtvesten. Som ung gutt lærte han seg å spille på søsterens akustiske gitar. Allerede 13 år gammel begynte han å frekventere konserter, og han ble opptatt av mange forskjellige typer musikk. Selv om han i dag er en etablert folkblues-sanger, var det faktisk punkmusikk som var hans første lidenskap. Midtvesten hadde på 80- og 90-tallet en svært levende punk- og rockescene med ledende band som Hüsker Dü. Kanskje var det det faktum at både punk og blues er tuftet på protest som gjorde at veien mellom de to stilartene var så kort for Nichols? Etter at han hadde kommet over et eksemplar av ”Martin Scorsese Presents the Blues”, soundtracket til den storslåtte dokumentarserien The Blues, begynte Nichols å utforske svart musikk. Han fant en tilhørighet i folk-blues og deltablues og ble spesielt opptatt av musikken til Lightnin’ Hopkins og Blind Lemon Jefferson.

Da Nichols var ferdig med high school svarte han på ei annonse fra noen vestafrikanske musikere som søkte etter gitarist. Han ble med i bandet Jali Kunda, og her ble han kjent med en rekke musikere fra Senegal, Mali og Guinea. Han kom i kontakt med tradisjonelle afrikanske stilarter som Griot-musikk, wassoulou og soukous. Bandet spilte mye på gatefestivaler og kafeer der Nichols på el-gitar gjerne akkompagnerte en kora-spiller. Nichols holdt til i dette miljøet i over fem år og fikk på denne måten både kjennskap og kjærlighet til vestafrikansk musikk. I 2011 var han også en tur i Senegal der han fikk oppleve afrikansk musikk på hjemmebane.

Nichols har også annen ”world music” i sin musikalske ballast. Noen år senere da han turnerte i Øst-Europa ble han kjent med det ukrainske folkemusikkbandet DakhaBrakha. De hadde stor suksess med å modernisere lokal folkemusikk. Møtet med bandet gjorde at Nichols ble besatt av tanken: Hvordan kunne han på en respektfull måte presentere amerikansk folkemusikk til et moderne publikum? Det førte ham tilbake til folkemusikken han hadde hørt som ung, og resulterte etter hvert i hans første studioalbum.

I tekstene sine tar Nichols opp både sosial urettferdighet, diskriminering og politivold. Et eksempel er låten “Another Man” der han synger “They put a bullet in his head / Another man is dead” og videre ”When my grandpa was young / He had to hold his tongue / Cause they’d hang you from a bridge downtown / Now they call it stand your ground / Another man is dead.” Nichols skrev låten i 2016, rett etter at en afroamerikaner hadde blitt skutt av politiet i Milwaukee.
På albumet finner vi også i god storyteller- tradisjon tekster om kjærlighet, relasjoner og ensomhet. I åpningslåten ”Lost and Lonesome” synger han med sin dype, raspende og sjelfulle stemme at han helt fra han var ung har gått mye for seg selv og følt på ensomheten. Men selv om Buffalo Nichols har følt seg bortkommen har han lykkes med å reise verden rundt, truffet mennesker i alle slags miljøer og samlet inntrykk og ideer som har gitt ham tung ballast.
Vi kommer til å høre mye fra Nichols de neste årene.

Edgar Winter - gir ut hyllestalbum til broren Johnny

Edgar Winter

- gir ut hyllestalbum til broren Johnny
18 år etter at Johnny Winter gikk bort ga Edgar Winter i april ut albumet Brother Johnny for å hylle sin bror. Albumet inneholder 16 nyinnspilte låter fra Johnny Winters 50 år lange karriere samt en original fra Edgar. En lang rekke med prominente musikere som alle ble inspirert av Johnny Winters musikk bidrar på albumet.
TEKST: RUNE ENDAL • FOTO: HARALD OLSEN/EW PRESS PHOTO

- Jeg tror ikke albumet ville blitt komplett hvis det ikke ble med en ektefølt og personlig tributt-låt til broren min fra meg, skriver Edgar Winter i albumets liner notes. - Så jeg skrev en låt om noe som jeg vet Johnny hadde sterke følelser for: Det å være stor stjerne og likevel føle seg ensom. Den perfekte tittelen ble ”Lone Star Blues”, som for en innfødt fra Texas har en dobbel betydning.
”Lone Star Blues” og to andre låter gitt ut som single før albumet ble sluppet. - Når jeg trengte en spesiell gjesteartist til denne låten var det bare én person jeg ville skulle gjøre det, og det var Keb’ Mo’, forteller Edgar Winter. - Han er en ekte bluesmann i både hjerte og sjel. Han har sin egen unike sound og ble helt perfekt for denne låten.

Når det gjelder gjesteartister er det litt av et stjernegalleri vi finner. Lista inneholder navn som Joe Bonamassa, Doyle Bramhall II, Robben Ford, Billy Gibbons, David Grissom, Warren Haynes, Steve Lukather, Michael McDonald, Bobby Rush, Kenny Wayne Shepherd, Ringo Starr og Derek Trucks. I albumets liner notes forteller Edgar litt om oppveksten med sin bror. De ble begge lidenskapelig opptatt av musikk i svært ung alder. Han forteller at Johnny hadde en svært sterk ”drive” og besluttsomhet, og hadde tidlig en drøm om å bli stjerne. For Edgar var drivkraften mer kjærligheten til musikken i seg selv, mens Johnny hele tiden hadde denne sterke stjernedrømmen. Han fulgte med på programmet ”Bandstand” og leste alle magasiner han kom over.
- Men det var en ironi i det hele, forteller Edgar, Johnny jobbet på helt nådeløst hele livet for å nå målet sitt. Og da han endelig nådde målet – suksessen, pengene, berømmelsen og fans som beundret ham – hadde anerkjennelsen en altfor høy pris. Drømmen gikk i oppfyllelse, men alt det han hadde ønsket seg i livet - han hatet det!

Johnny hadde sagt til sin bror:
- Jeg hadde aldri trodd det skulle bli slik. Jeg føler meg så alene og avskåret fra alle og alt. Jeg vet ikke hvem jeg kan stole på, heller ikke hvem jeg kan snakke med. Absolutt ikke forretningsfolkene som burde være på min side; de prøver bare å selge meg og det jeg har. De vet ikke hvem jeg er, eller hva jeg har vært gjennom. For dem kan det like gjerne være hundemat de selger. Og menneskene, fansen, jentene - de vet i hvertfall ikke hvem jeg er. De har en slags sprø fantasiidé om en superstjerne som er konstruert i hodene deres. Ingenting av det er ekte.
Johnny Winter hatet livet sitt, men samtidig elsket han det også. Edgar forteller at dette var verst for ham i begynnelsen av karrieren, men at han med årene fant en måte å leve med det på, og han var de seinere årene godt fornøyd med livet og karrieren sin.

Som kjent gikk Johnny Winter bort sommeren 2014, 70 år gammel. Den 16. juli ble han funnet død på sitt hotellrom i Zurich i Sveits under en pågående Europaturné.

Johnny og broren vokste opp i Beaumont, Texas, en by som er kjent for en aktiv musikk-scene. Allerede 14 år gammel startet han sitt første band, Johnny & The Jammers, med Edgar på piano. Den første tiden spilte de lokalt i Texas før Johnny 19 år gammel reiste til Chicago for å prøve lykken der. Han skjønte det ikke var lett å etablere en karriere i byen, så han reiste etterhvert tilbake til Texas. Men oppholdet i bluesbyen i nord hadde gitt ham verdifulle kontakter. Han hadde møtt og spilt med både Mike Bloomfield og Paul Butterfield. Tilbake i Texas startet han et nytt band som han turnerte med i Sørstatene en tid før karrieren begynte å sette fart etter besøk i Europa og New York.

Med ett bein i bluesen og ett i rocken fikk Johnny Winter helt fra starten et crossover- publikum. Han nådde snart utover landegrensene etter at debutalbumet ble sluppet i 1968, «The Progressive Blues Experiment». Opptakene ble gjort på en klubb i Austin med Tommy Shannon på bass (Stevie Ray Vaughan & Double Trouble) og John ”Red” Turner på trommer.

Etter at Johnny Winter hadde opptrådt på legendariske Woodstock i august 1969 var han etablert som verdensstjerne. Det samme året kom hans andre album, Second Winter, der også Edgar var med som keyboardist. Han startet deretter bandet Johnny Winter And, som ga ut to kritikerroste rockealbum i 1971. På denne tiden begynte problemene med det krevende turnélivet å sette spor. Han utviklet en alvorlig heroinavhengighet og måtte i 1972 ta pause fra artistlivet. Året etter var han på veien igjen og lanserte albumet Still Alive and Well.
I 1976 kom albumet Johnny and Edgar Winter Together, en utgivelse som ble et veiskille for karrieren hans. Nå gikk han for alvor tilbake til røttene sine, bluesen.

Albumet Nothing But The Blues (1977) som han spilte inn sammen med Muddy Waters står som et høydepunkt i karrieren. Med Muddy som medmusikant og samarbeidspartner steg Johnny Winters stjerne til topps i blueskretser over hele verden.

Johnny Winter har gitt ut til sammen 18 studio soloalbum der hans siste utgivelse «Roots» kom i 2011. Winter har produsert og spilt på tre Grammy Award-vinnende album med Muddy Waters. Flere av Winter egne album har også blitt nominert til Grammy Awards. I 1988 ble han innlemmet i Blues Foundation Hall of Fame.

Edgar Winters karriere er ikke så omfattende som brorens. Han hadde riktignok en storhetstid på 70-tallet med The Edgar Winter Group. Bandet fikk i 1972-73 to store hit’er med låtene ”Frankenstein” og ”Free Ride”. Albumet They Only Come Out at Night ble også en kjempesuksess med tredjeplass Billboard Hot 200 og ble liggende på listene i 80 uker.
Senere i karrieren har multiinstrumentalisten Edgar Winter hatt suksess som studiomusiker og låtskriver. Musikken hans har vært mye brukt i både TV og filmer. Han har også vært medlem av Ringo Starr & His All-Star Band.

Christer Falck – platesamlerens beste venn– venn
img
Christer Falck – platesamlerens beste venn
TEKST: JOHNNY ANDREASSEN • FOTO: RUNE JENSEN
Mange kjenner Christer Falck som han som en gang hadde en av Oslos største platebutikker midt i smørøyet på Aker Brygge, som har gitt ut plater med artister som Tungtvann, Lene Alexandra, Warlocks og Tommy Tee, som vant den første utgaven av Robinson-ekspedisjonen, som nylig var i kjendis-slankeprogrammet «16 Ukers Helvete» sammen med Jørn Hoel, og som har gitt ut en rekke bøker på eget forlag. Men visste du at han for mange av leserne av Bluesnews – de som er over gjennomsnittet musikkinteresserte – nå først og fremst er platesamlernes beste venn?

- Jeg hadde butikk på Aker Brygge, og det var en tid da det var veldig mange bluesartister som kom og spilte konserter i Norge og Oslo. Walter Trout og desslike rånete menn som stod og spilte veldig lange gitarsoloer. Jeg husker at jeg ble litt hekta på det en periode, da jeg blant annet fikk sett Stevie Ray Vaughan som kanskje er noe av det største jeg har sett, innrømmer Christer.
- Jeg husker også at jeg så Jeff Buckley før «Grace» plata hans kom ut, og møtte Tom Sjeklesæther som poengterte at dette kom til å bli veldig svært. Så eksploderte det jo helt riktig da plata hans kom ut, så det er noen ganger at man føler at man har vært med på noe svært helt i støpeskjeen.
- Jeg synes det er gøy å skape ting, men er ikke så sosial av natur. Har aldri skjønt dette med å sitte og bare drikke kaffe og slikt, så jeg har lagt meg til en rutine på å lage til festivaler der jeg ber inn mine venner. Det er et møtested der jeg får til det sosiale selv om jeg ikke er sosial, og jeg slipper å be dem hjem til meg selv for å rote til der. Det blir konChristersert, de drar hjem og så rydder jeg opp og tenker at dette var hyggelig. Jeg har alltid vært sånn, siden jeg første gang sto bak en disk 15 år gammel. Jeg har alltid vært han som skulle skaffe folk ting, visste ting som folk lurte på. Det å være den som fasciliterer har jeg dratt med meg gjennom hele livet. På den måten har jeg hatt muligheten til å ikke være en del av selve festen, men være han som enten er DJen eller sørger for at de andre har det gøy og greit, sier Christer som forøvrig har hatt totalt avhold til alkohol gjennom hele livet.

Det hele begynte i 8. klasse, under en dag av Operasjon Dagsverk i en platebutikk i Drøbak City. Der opplevde Christer at han kunne mer om musikk enn de som jobbet der, selv om han var bare 15 år. - Jeg var generelt interessert, og jazz og svart musikk fristet mer enn noe annet. Jeg sugde til meg alt av tips og info fra de som kom inn i butikken. Jeg fortsatte å jobbe der regelmessig til jeg var 18 og skulle i militæret. Så fikk jeg en sånn militær- tjeneste som gjorde at jeg bare var inne på lørdager og søndager, så en som drev en hi-fi butikk som het Notabene i Mosseporten-senteret spurte derfor om jeg ikke kunne jobbe der dette militær- året. Så kunne jeg få lønn hvis det jeg drev med gikk bra. Jeg jobbet det opp til en bra platebutikk på ett år, den gikk superbra og ble den første i en kjede av Notabene-butikker. Men jeg ville ikke bo i Moss hele livet, og ville heller starte for meg selv. Så startet jeg platebutikken på Aker Brygge som holdt på fra 1989 til 2005.

- Jeg hadde nesten 35 000 antall titler på det meste i butikken. Jeg var den største butikken i Norge i antall titler, men dessverre ikke på salg, smiler Christer ved minnene.
- Det ble nok en ganske tungdrevet butikk målt mot Platekompaniet oppi gata som hadde kanskje 1000 titler men 20 ganger omsetningen min. De var mye flinkere på salg og kampanjer. Jeg kjøpte en av alt som kom ut, mens de tok 200 av Elton John og 500 av Tina Turner og måkte dem ut til en altfor billig penge. Det var da jeg skjønte at kvalitet og feinsmeckeri ikke nødvendigvis er så lønnsomt, men jeg tror jeg sov bedre om natta enn de som jobbet på Platekompaniet likevel.

- Vi satte opp masse Topp 20-lister fra kjente artister i Norge med hvilke plater som var de viktigste i deres liv. Jeg husker at da jeg satte opp Terje Rypdals 20 mest betydningsfulle plater at det var tre av dem jeg ikke kjente, det var jo så spennende. Vidar Busk sin for eksempel, minnes Christer fra den gangen Google ikke fantes, og kunnskapen i platebutikken betydde alt. Folk i butikken elsket disse listene.

Crowdfunding

Idéen om crowdfunding har blitt en banebrytende ide for Christer de to siste årene. Gjennom 30 dagers kronerulling får folk tilgang på CD-er og LP-er de de har savnet innen norsk musikk. - Jeg har alltid drevet litt med crowdfunding i det små, helt siden 2011.

Jeg har crowdfundet mye forskjellig tidligere, men slik vi nå gir ut Norske Albumklassikere på CD og etter hvert LP, startet vi med i januar 2021. Han forteller at konseptet også vil utvides, blant annet med liveopptak gjort av først og fremst NRK, som blant annet Saft og Hole In The Wall og lignende som tilhørte progbølgen på 70-tallet. Og også en del med jazzband og andre type artister.
- Vi har ikke funnet så mange opptak innen streit pop, men jazz, progband og artister som ble sett på som kvalitetsmusikere ble det gjort fine opptak med. Dette er ting vi brenner etter å få gitt ut fordi det aldri har vært ute, blant annet tre hele Saft-konserter som bare er helt «wow» i kvalitet, forteller Christer med brennende engasjement. At han kan komme til å gi ut etterlengtede og fremragende konsertopptak med bergensbandet Saft nå like etter at begge de sentrale brødrene Ove og Trygve Thue, samt bandets fremste trommeslager Magne Lunde, har gått bort, er det garantert mange som kjenner lidenskap i brystet over å lese.

Moose Loose

Christer forteller om artister, bandmedlemmer og fans av diverse norske albumutgivelser som har kommet tilbake med sterke takkemeldinger for det som nå skjer. - Det er en veldig takknemlig gjeng å jobbe for, da mange kanskje ikke er så aktive artister lenger. Noen har lagt opp, noen var store på 80-tallet eller 70-tallet, og alle synes dette er veldig gøy. Og det blir gjerne noen ekstra oppslag i lokalpressen der musikerne og artistene kommer fra, og noen ganger treffer det skikkelig, som for eksempel med et progband fra Haugesund som het Octopus. De solgte 3-4-500 eksemplarer i sin tid, men nå har vi i Albumklassiker- serien solgt ca 1.000 av plata i Japan, og de bare ber om mer og mer.
”Oh this is great”, kommenterer de. ”Let’s order more, let’s say 300”, sier de om for eksempel den norske jazz/fusion/ prog-gruppa Moose Loose. Og det er jo mer enn de solgte av plata da den kom. Første Moose Loose med Jon Eberson på gitar, Pål Thowsen på trommer, Brynjulf Blix på tangenter og Sveinung Hovensjø på bass solgte under 300 eksemplarer da den kom på plateselskapet MAI i 1974. Nå har den solgt godt over 1.000 hos oss til hele verden, smiler Christer som en unge i godteributikken. Han jakter også i arkivene til NRK etter uutgitte liveopptak med Moose Loose, men foreløpig er det de to albumene bandet slapp i sin relativt korte levetid på 70-tallet han har gitt ut på CD. Kanskje blir det vinyl også etter hvert, og en bok om debutalbumet «Elgen er løs». Vi har begynt å gi ut en bokserie om enkelt-LPer, og går med en idé om å gjøre en spennende reunion- konsert med bandet i forbindelse med mulige utgivelser av dette.

Tror på CD-revival

Som en av de få har Christer Falck tro på at det vil komme en CD-revival før eller siden, og selv om han kanskje får mer blest i media for vinylpressingene enn CD-nyutgivelsene i Norske Albumklassikere- serien, så slår han mer enn gjerne et ekstra slag for CD-formatet. - LP-salget har tatt av i en vinyl-revival nå på 2000-tallet. Artistene og bandene som gir ut LP-utgaver presser fortsatt opp bare 300 eller 500 eksemplarer, og da koster det over 100 kr å produsere en plate. Da kan du ikke selge en plate for mindre 349 kroner om det skal gå i null, eller du skal tjene litt. Hvis du fikk opplaget opp i 2000 så ville du fått prisen ned i 20 kroner, så da ville du kunne selge en LP til 199. CD-en koster det samme som den gjorde tilbake i 1985. Helt sprøtt, men det er helt det samme. En LP kostet i 1985 39 kroner og nå koster den nesten 400 kroner i butikk. Siste Springsteen-plata kostet vel 6-700 kroner, for eksempel. Det er helt koko. Folk tenker likevel at de skal ha det, men jeg ville heller hatt 5-6-7 plater på CD enn én på LP, hvis jeg fikk velge, mener Christer i favør CD-formatet.
- Det må komme en CD-revival, tror jeg, fordi det er 92 prosent i Norge som strømmer musikk, og resten av omsetningen fordeler seg på CD og LP på ca 4 prosent på hver. Men siden prisene på CD er en god del lavere så selges det altså fortsatt en god del flere CD-er i antall enn LP-plater i Norge. Men dette skrives det ikke noe om i media. Det er bare LP-salget som omtales fordi det er så kult. Aviser som Aftenposten vil for eksempel ikke gjøre sak på dette fordi de synes det er så teit å skrive om CD-er, sier Christer som er personlig eier av likestilte 30.000 CD-er og 30.000 LP-er. Og som en dag håper å flytte på gården til dama si, som er odelsjente på Hamar, med hele platesamlingen på slep. Der venter et stort rom satt av til formålet, platesamlerens mekka. I dag er platesamlingen plassert på mange forskjellige adresser. Bare de 10.000 største favorittene har han hjemme i dag.

CD kontra LP

Det viser seg at å crowdfunde en CD-utgivelse som oftest er enklere enn å crowdfunde en LP-utgivelse. Den positive instillingen er størst blant de som kjøper CD-er også, mener Christer. - Vi trenger 150 kjøpere for å crowdfunde en LP og 150 for å crowdfunde en CD. Men det viser seg å være enklere å crowdfunde 30.000 kroner for CD-utgivelsen enn de 70.000 kronene du kanskje trenger for å sette i gang en LP. Vi merker vi må jobbe mer for å få en LP til å komme i mål, også fordi det psykologisk er så langt frem. Når du har 20.000 på en CD så er du nesten i mål, mens når du har det samme beløpet på en LP så føles det så utmattende langt igjen, så mange setter seg på gjerdet og venter.

Konseptet med crowdfunding fungerer slik at hvis man klarer å komme i mål i løpet av 30 dager, så blir det plate. Hvis ikke sendes pengene tilbake til de som har betalt. Det er ingen risiko for noen, og det er det er det som gjør dette konseptet så enkelt og genialt. Mislykkes crowdfundingen så er det bare et tastetrykk før pengene blir returnert.

Får du mange nei når du spør rettighetshavere om å få tilgang til mastertape for å utgi et album på CD eller vinyl? - En av 100 sier nei, så det er ikke mange, men det er noen som sier «Nei, den vil jeg ikke lisensiere bort fordi den har jeg lyst til å gi ut selv». Jeg tror ikke folk skjønner hvor mye jobb det er. Vi har et effektivt system nå som gjør at vi kan holde kostnadene nede, da vi lager i snitt en plate hver dag. I begynnelsen var det noen som ville sitte på gjerdet og sjekke hvordan det går an å gjøre ting selv, men nå er det i praksis bare ett plateselskap igjen i Norge som sier dette har vi ikke lyst til å være med på.

Prosjejktet med crowdfunding startet for seks år siden da Jon Rikard Steenberg kontaktet Christer og sa: «Jeg har 200000 kroner på sparekontoen min, jeg vil at du skal lage en Trond Granlund-boks på CD. Jeg har lyst til å høre på Trond Granlund i bilen».
Steenberg fortalte at han hatet å høre på slitne kassetter eller dårlige LP-ripp. - Jeg visste ikke hvem han var, men elsker gærne folk med koko engasjement, forteller Christer. - Så jeg begynte å tenke på hans vegne: Det må da finnes en metode hvor han slipper å bruke de 200.000 kronene på dette, og der startet det for meg. Jeg spurte hva denne boksen skulle inneholde og fikk et Excelark komplett med alle bonus-spor. Han hadde gjort så god research at jeg skjønte at her var det en kar som var helt oppe på mitt nerde-nivå. Jeg slapp til og med å gjøre research, og tenkte «hvor vanskelig kan dette være?». Det ville jo bare være å ringe til SONY og spørre, samt et par-tre selskaper som satt på katalogen hans. En veldig overkommelig jobb.
Og svaret fra SONY ble ja.

- Min aller første tanke var: Hvor mye koster det å lage en 13 CDers boks med Trond Granlund? 140.000 kroner regnet jeg meg frem til sånn omtrentelig. Hvordan skal vi crowdfunde så mye, det finnes jo ikke så mange Jon Rikard’er der ute som vil ha alt av Trond Granlund til og med året 1986, for da mente han at det var et stilskifte på det som kom etter, så det var ikke aktuelt å ha med. Og det finnes jo også på CD. Jeg ville lage et arrangement hvor Trond Granlund spiller disse låtene som han ikke spiller live lenger. Han er jo så flau over noen av disse sangene, så jeg tenkte at jeg tar med meg Jon Rikard til Trond Granlund og spør rett ut om han synes dette er en god ide.

«Jo, jeg kan gjøre det», svarte Trond Granlund, «men jeg står ikke og synger Girl 16 lenger».
Det var for flaut, men å gjøre teksten om til Girl 60, det var greit for anledningen. Og da fant vi ut at på en konsert med 100 publikummere til 1500 kroner billetten ville vi solgt 100 bokser og fått inn 150 000 kroner. Og Trond fikk spille for fansen som har ventet i 30 år på å høre «Girl 16» på en konsert. Trond synes det var kult, så da lagde vi en konsert på Herr Nilsen i Oslo der det ble kjempegod stemning. Alle som kom fikk signert boks i døra, og vi trykte 500 bokser der 100 bokser gikk på denne konserten. Vi var allerede break-even. Det er jo en kjempebutikk, egentlig. Trond fikk sine bokser, alle var happy, og jeg skjønte at det er en bærekraftig modell å bake det inn i et arrangement som dette. Vi solgte 100 på Herr Nilsen og 70 bokser etterpå.

- Sånne ting har jeg gjort ganske mye etter denne happeningen, fortsetter Christer, - for eksempel med Marius Müller. Da hang vi det på hyllestkonserten på Rockefeller i 2018 der Funhouse var en del av kompet, og med 20 gjestevokaliser på rekke og rad. Da man trodde man ikke kunne toppe konserten mer så kom Vidar Busk og gjorde sine greier. Både konserten og boksen gikk i pluss, så å knagge et arrangement på en utgivelse er genialt.

Lost Albums

Lost Albums er en egen serie som kommer på LP og CD. Dette er ferdig innspilte album som av en eller annen grunn aldri har vært utgitt. Den første utgivelsen med Heart Of Mary, et band der Levi Henriksen var med, er nå trykket klart, og flere interessante album som aldri har funnet veien til platehyllene noen gang vil nå komme ut.
- Jeg kan ikke røpe navnene enda, bortsett fra den ene utgivelsen som er trykket opp, men kan love at det vil komme store overraskelser etter hvert. Heart Of Mary ble jo spådd å gjøre store ting i 1988, men så skjedde det ikke noe mer. Men nå kan vi gi ut oppfølgeren som aldri kom ut den gangen. Da Levi kom med albumet tenkte jeg at i motsetning til Kulturrådet, som aldri vil støtte oss siden de ikke har noen innarbeidede regler for hvordan man skal støtte crowdfunding, så må vi bare finne en mulighet for å få gitt ut også album som ikke kan være en Norsk Albumklassiker, album som aldri har vært gitt ut før.

Christer gir ut albumklassikere i mange kategorier: 60-tallet, 70-tallet, 80-tallet, country, blues, jazz, viser, pønk/hardcore, kassett-bevegelsen (utgivelser som bare kom på kassett), prog og til og med samtidsmusikk.
- Vi har testet ut rundt 310 plater til nå, og rundt 295 av dem har gått i mål. Bare rundt 15 av dem har mislyktes. Grunnen er som oftest at de solgte heller ikke noe da de kom ut første gang.
Vi lærer litt hele tiden. For LP-ens del slapp vi for mye i starten. Vi slapp 20 album om gangen, og det er begrenset hva folk der ute har råd til å kjøpe. Det er dessuten mange LP-utgivelser fra hele verden som kommer ut i tillegg til det vi gjør, mens CD-publikummet er et mer sulteforet publikum. Og det er mer positiv stemning i CD-gruppa som nå teller ca 14000 medlemmer på Facebook. LP-gruppa teller rundt 7000.

Suksess

- Det kommer litt an på hvordan man måler suksess, om det er kroner og øre på bunnlinja som er det viktigste. For meg personlig er hver eneste utgivelse vi får ut gjennom crowdfunding en suksess. Jeg tenker at det er en plate som blir gjort tilgjengelig for en hel verden. Det er viktig at vi får inn disse litt rare platene innimellom, som egentlig bare skal være små støtter for disse store mastodontene som du kjenner på når du gjør noe stort. Som Prima Vera. Når jeg legger ut en plate legger de seg i tre forskjellige kategorier. En gruppe som bruker ca 20 dager eller mindre på å gå inn og lykkes, en annen som bruker alle 30 dagene, og en siste der vi vet at denne må vi jobbe mye med for å ha en sjans. Vi har faktisk enkelte plater som har brukt under en time på å gå inn. Det er enormt gøy, så vi har lansert Månedens Bankers som betegnelse på en LP-funding som vi tror helt sikkert på. Tror Gartnerlosjen brukte ca tre timer på å komme i mål sist gang vi lanserte nye titler for crowdfunding.
Vi ønsker å skape et engasjement, at folk er med, og at det skapes diskusjoner rundt hva som kan komme i nye utgivelser. Og så har vi null- toleranse overfor negativitet. Hvis noen har sterke behov for å øse ut av seg negative meninger rundt utgivelsene så kan de bli slettet fra gruppene på Facebook. Å gjøre seg til en dommer om hva som kan kalles en klassiker eller ikke, hva som kan kalles bra musikk eller ikke, det er negative fordommer som ikke har noen plass i det vi driver med. Vi forsøker å bygge noe med stor toleranse og forventer det samme fra andre.

img
Christer Falck brenner for å gi folk tilgang til norske klassikere.
Favoritter

- Jazz og svart musikk er det jeg alltid går til når jeg står helt fast. Da er det en 5-6 plater jeg vender meg til, røper musikkelskeren Christer Falck om seg selv når han ikke jobber med å pushe utgivelsene han jobber dag og natt med for tiden.
- Jeg spør meg selv «Hva er det jeg hører mest på på Spotify», og hver gang er svaret Mark Hollis som var sangeren i Talk Talk på 80-tallet. Den soloplata han ga ut etter Talk Talk, som egentlig er en klipp og lim akustisk plate med jazzmusikere som spiller triste nedstrippede låter, er min nr. 1 plate gjennom alle tider. Enda mer nedstrippet enn Talk Talks fantastiske «Spirit Of Eden» var, og som kom etter 8 års stillhet da han egentlig hadde erklært seg ferdig som artist etter Talk Talks karriere. Det låt som det ville gjort om ECM hadde gitt ut en pop-plate. Den plata traff meg så hardt da den kom at jeg måtte sette meg ned. Jeg spiller den igjen og igjen. Har spilt den siden 1998 minst en gang i uka i sin helhet, sier Christer og lister opp artister som David Sylvian fra bandet Japan, Steely Dan, britiske The Blue Nile, Robert Wyatt i Soft Machine og Prince som noen av sine største favoritter ved siden av Mark Hollis.
- Alle favorittene mine spiller en form for popmusikk som er litt mer kunstnerisk, som du skjønner. Streit A4 popmusikk klarer jeg ikke, for å være helt ærlig. Jeg kjøpte boka «Disse 1001 Platene Må Du Ha» , og jeg har prøvd, men det er noen band jeg bare rett og slett ikke klarer. Jeg bryr meg ikke så mye om folkets mening, har vel rett og slett tenkt at folk flest ikke har så god smak, smiler Christer med den selvtilliten han alltid har hatt.

- Jeg vet ikke egentlig hva som er folkelig innen musikk. Jeg greier å høre x-faktorer, og hva som er fantastisk innen musikk, men jeg vet egentlig ikke hva folket kicker på. Det er jævlig vanskelig å la være å si «skjerp dere folket» når mange lar seg sjarmere av skuespillet på for eksempel Stjernekamp- sendinger. Jeg synes mange ikke ser det opplagte og lar seg «lure» for lett av musikk og opptredener med musikk.


img
Et utvalg av platene som er gitt ut på CD i serien Norske albumklassikere: Fra venstre Popol Vuh, Kristin Berglund, Prudence, Dream, Aunt Mary, Undertakers Circus, Public Enemies, Bergen Bluesband, Kåre Virud og Four Roosters.
NIDAROS BLUES - satte standarden i nye omgivelsersatte omgivelser
img
Roffe Wikström hadde ikke spilt i Trondheim siden 1975! Endelig klaffet det.

NIDAROS
BLUES

satte standarden i nye omgivelser

Gjensynsgleden var stor blant publikum da de i slutten av april endelig kunne dra på bluesfestival uten koronarestriksjoner. Festivalsjef Jan Engen og gjengen kan skryte av at de var første norske bluesfestivalen – av en viss størrelse - som kunne åpne dørene igjen til en verden som ligner normalen.
TEKST OG FOTO: FREDDY TORESEN

Jo, det herjer en krig i Ukraina. Putin sørget for at det fortsatt hang et slør av fortvilelse igjen i tankene hos mange av oss da vi entret festivalens nye storstue, Clarion Collection Brattøra, vegg i vegg med Rockheim i Trondheim. Fargene på festivaleffektene og logoen for Nidaros Blues 2022 var da heller ikke tilfeldig. Det gikk i blått og gult for å markere festivalens støtte til Ukraina, og slagordet var lånt fra selveste John Lennon, ”Give Peace A Chance”. Bedre kan det ikke sies, og da er det like greit å kopiere.

Legenden fra Fairport Convention, Richard Thompson, fikk æren av å åpne «happeningen» torsdag kveld i storsalen på hotellet. Legenden kom alene og serverte en magisk aften for de drøyt 500 fremmøtte. Adresseavisen trillet terningkast fem, og festivalen var i gang.

Utfordringer

Engen og gjengen hadde ingen enkel reise inn mot årets festival. Det krever sitt å sy sammen et program med smell i når en lang rekke av artistene som var ønsket ikke engang visste om verden ville være normal i slutten av april. - Det har ikke vært lett å booke denne festivalen. Vanligvis er det meste spikret ett år i forveien, men nå var det artister som takket nei i januar, ganske enkelt fordi de ikke visste om verden var åpnet opp, forklarer festivalsjefen.

img
Anson Funderburgh
Nye lokaliteter

Royal Garden, som har vært festivalens faste tilholdssted siden starten i 2000. I 2020 ble det med en digital festival på grunn av pandemien. I 2021 ble det en minifestival på Scandic Lerkendal, siden Clarion på Brattøra fungerte som karantenehotell på den tiden.
Denne helga i 2022 kunne Nidaros Blues endelig vise seg fram i nye, luftige omgivelser for sitt publikum.
- Vi er strålende fornøyd. Vi hadde et sted mellom 800 og 900 publikummere innom både fredag og lørdag. Jeg har fått bare positive tilbakemeldinger når det gjelder hotellet og scenene. Folk har god plass og slipper å stå i kø. Dette skal vi bygge videre på, slår Jan Engen fast. Han nøler da heller ikke med å plassere lista til neste gang:
- Vi skal tilbake der vi var. Her kan vi ha dobbelt som mange som vi var denne gangen, men vi er fornøyd. Dette ble knallbra, sier han.
Og vi gir ham rett i det. Undertegnede har ingen vansker med å innrømme en viss skepsis over det faktum at jeg denne gangen ikke skulle på festival på Royal Garden. Det har det siden 2000 blitt mange gode minner å se tilbake på. Vi mennesker har jo et snev av nostalgi i oss etter hvert som vi drar på årene, og det føltes litt merkelig da flybussen passerte vår gamle ”lekegrind” uten at vi trykket på stoppknappen.
Så kom vi inn i festivalens nye omgivelser og fant raskt ut at her var det godt med plass. Det var positive vakter og positivt personale og man kunne vandre mellom de tre scenene uten å oppleve et snev av en kødannelse.

img
Mike Morgan

img
Alvin Youngblood Hart spilte både akustisk og med power-trio.

Fredag var det Kid Andersen og hans spanske makker Quique Gomez og Southern Avenue som regjerte på hovedscenen, mens Alvin Youngblood Hart kjørte en kraftpakke i powertrio- format med sine venner i The Muscle Theory. Han ble etterfulgt av Norwegian Soulband med supervokalist Kim Rune Hagen i spissen. Det ble mer funk enn soul i deres sett, men du verden for et bra partyband dette er på en festival som Nidaros.

Konserter non stop

Musikalsk sett fikk publikum servert en maraton av en annen verden. Lørdag gikk det slag i slag fra Alvin Youngblood Hart serverte et akustisk sett fra Fremo Scenen rett etter frokost til de svenske partykongene i Louisiana Avenue dundret løs med sin New Orleans-pakke rundt midnatt. Det hadde vært konserter nesten «non stop» med Die Boogie Banausen, Jolly Jumper & Big Moes Jimbo Jambo Band, Mighty Marith & The Mean Men og Blue Aspic før det etter hvert ble klart for legenden Roffe Wikström på hovedscenen. Den svenske giganten har ventet siden 1975 på å få spille i Trondheim. Etter fire forsøk fra Nidaros Blues skjedde det endelig, og Roffe leverte varene til fulle med 11 låter i settet. Blant disse var både Vi Ska Bygge Opp En Kyrka, Kom Til Mig Kvinna, Leva Som en Luffarere, Inte En Spenn På Fickan og helt slutt slutt, Som Vattnet Flyter I Floden.

Musikalsk kraftpakke

Lørdagen besto av en musikalsk kraftpakke av et program, der publikum måtte prioritere hardt underveis. Skulle man velge Trickbag med Tommy Moberg, Tomi Leino og resten av stjernelaget der, eller skulle man vandre inn ved siden av hovedscenen og lytte til Amund Maarud og Lucky Lips. Sistnevnte serverte en rå bluespakke, ikke helt den americana- og roots-pakken noen kanskje forventet. På hovedscenen var det Roosevelt Collier og Ina Forsman som var nest sist ut, før gitarheltene fra Texas entret scenen med Anson Funderburgh, Mike Morgan og Shawn Pittman i front.
- Dette er et sideprosjekt jeg lenge har hatt lyst til å gjøre sammen med mine gitarvenner. Vi rakk to-tre konserter før koronaen kom. Nå er vi i gang igjen og vi håper å holde det gående en stund, smilte Mike Morgan etter konserten.
Og de leverte en flott konsert, der ingen av de tre gitaristene på noen måte lot seg friste til å stjele showet alene. De framsto ydmyke og respektfull overfor hverandre og slapp seg løs i tur og orden i sine respektive solopartier. Mike Morgan viste seg sågar fram som en solid vokalist, og delte på vokalen med Shawn Pittman underveis. Anson Funderburgh lot som vanlig gitaren ta seg av syngingen.

Et feststemt publikum storkoste seg med flott og variert musikk fra torsdag til søndag i romslige lokaler på festivalens nye tilholdssted.

Soft City benyttet sjansen i sitt sett tidlig på kvelden lørdag til å bevise at vinnerne av Union Bluescup på Notodden sist høst kan bli en solid attraksjon på klubber og festivaler framover.

img
Kid Andersen kom til Trondheim med den spanske sangeren og munnspilleren Quique Gomez.
img
Festivalsjef Engen var fornøyd med festivalen.
adv-Marskblues
TOMMY MOBERG - Trickbag-sjef gjennom 28 år

TOMMY MOBERG

- Trickbag-sjef gjennom 28 år
img
Det var neppe planen å holde det gående i 28 år sammenhengende, da en ung Tommy Moberg fikk seg jobb som elevassistent på en skole i Stockholm for mange herrens år siden. Sammen med tre kolleger ved skolen startet han opp den aller første utgaven av Trickbag.
TEKST OG FOTO FREDDY TORESEN

- Vi hadde øvingslokale på skolen for elevene, og dette lånte vi, forteller Moberg til Bluesnews. - Det var Trond Ingar Bjørnsen fra Lofoten på bass. Spør ikke meg hvordan han havnet i Stockholm, men han spilte bass. Så var det meg på trommer og Magnus Sjølin på gitar. Det var vår aller første besetning. Vi øvde på jobb og litt rundt om i forstedene, og vi spilte til og med inn vår første demo med Knockout Greg på munnspill, mimrer Tommy Moberg og ler hjertelig der han sitter denne lørdags formiddagen på Nidaros Blues i Trondheim.

Kvelden i forveien hadde Trickbag gjennomført det han kaller «The Graveyard Shift», som betyr at de entret scenen som siste band fredag kveld. Når han trekker linjene fra starten er det liten tvil om at han er stolt over det bandet hans har oppnådd.
- Jeg er mycket stolt over mitt Trickbag, og jeg sier ”mitt” siden jeg er den eneste som har vært med helt siden starten. Det har opp gjennom årene vært veldig mange innom Trickbag. Vi kan si at det har rent mye vann under broene siden vi startet, men den besetningen vi har hatt de siste 11 årene er knallsterk, slår han fast.
Besetningen har vært stabil lenge, men da pandemien slo til forlot Mobergs mangeårige følgesvenn Lars Näsman bandet. Han slo seg sammen med Greger Andersson og startet Scandinavian Blue Flames. - Lars og jeg hadde vært ryggraden i Trickbag siden 2000-tallet. Det ble litt uenighet mellom oss og han valgte å hoppe av. Vi er fortsatt venner, det ble bare ikke som vi hadde tenkt oss, sier Moberg kort om den saken.

Trickbag anno 2022 består av finske Tomi Leino på gitar, Steve ”West” Weston fra England på munnspill, Johan Svensson på trommer, Fredrik von Werder på tangenter i tillegg til Tommy Moberg selv. Han plukket fra øverste hylle da han måtte erstatte sin gode venn, Lars Näsman på bass.


img
Moberg med Trickbags på Doheny Blues Festival i California foran 10.000 mennesker. (Foto: Privat).

- Jeg fikk ja fra Urban Hed. Han er en levende legende innen svensk musikk, som har spilt med både Lill Babs og Siw Malmkvist, forteller Moberg. - Han har spilt med utallige, store popartister og det er fantastisk å ha ham med i Trickbag nå.
- Hvordan overtalte du ham til å takke ja?
- Vi har spilt sammen i 15 år med The Beat From Paloookaville. Jeg hadde aldri hatt mulighet til å få med Urban uten den relasjonen vi har fra det sideprosjektet, konkluderer Moberg.
Felles for Moberg og resten av gjengen er at samtlige har sideprosjekter ved siden av Trickbag, slik som The Beat From Palookaville, prosjekter som betyr mye for dem.
- Tomi Leino har sitt eget band som turnerer mye og er svært etterspurt. Steve ”West” Weston har fortsatt sitt eget band, selv om de ikke har vært veldig aktive den siste perioden. Men plutselig kan de være i farta igjen, sier den energiske svensken.
- Johan Svensson spiller med Fat Boy og har også en fortid fra Domestic Bumblebees, som også gjør en og annen konsert. Og både Fredrik von Werder og Tomi Leino spiller i Lars Näsmans nye storsatsing med Greger Andersson, eller Knock Out Greg som mange kjenner ham som, i Scandinavian Blue Flames. Konstellasjonene er mange i svensk blues, så her er det bare å holde tunge rett i munnen.

Frontfigur Moberg er i godt humør denne formiddagen i Trondheim. Det ble en lang aften etter konserten natt til lørdag. Frokosten rakk han aldri, men intervjuet med Bluesnews ble prioritert. Det skulle primært handle om Trickbag, men Tommy Moberg kan ikke unngå å dra oss uanstrengt med til Gamla Stan i Stockholm. Og det deilige miljøet for jamsessions som er bygd opp over tid:
- Det er et fantastisk miljø. Vi har klubber som Stampen, S:ta Clara, Wirströms og Engelen. Alle disse stedene har bluesjam hver eneste uke. Det er ganske unikt at du har så mange plasser hvor alle som ønsker kan komme og uttrykke seg innen blues og rock`n roll. Det være seg om du er superstjerne, eller om du har sittet hjemme og øvd for deg selv, for så å prøve deg sammen med husbandet foran publikum for aller første gang.
Han har kommet i siget nå, den godeste Moberg. Den karismatiske vokalisten råder norske bluesfans, som ikke har opplevd disse stedene, til å legge en helgetur til Stockholm og Gamla Stan. Ganske enkelt for å være tilstede når det skjer og få med seg opplevelsen hver og en av disse klubbene gir.


img
The Low Down Saints er bandet Tommy Moberg spiller mest med for tiden.

Han forteller at han selv har funnet ny energi, kraft og inspirasjon på sine mange besøk på jamsessions i byen. Dette har blant annet ført til enda et sideprosjekt, The Low Down Saints, bandet han spiller mest med nå for tiden. Her spiller han med ungdommene Hannes Mellberg på gitar og Felix Mathisen på bass. Selv holder han takten bak trommesettet, som han gjorde i aller første utgave av Trickbag. Om ringen er sluttet vet ingen, men ny glød er så absolutt tilført:
- Dette ligger meg varmt om hjertet. Det å møte unge typer i Stockholm som elsker blues og rock’n roll. Det gir en ny tenning og et kick å spille med dem. Det er en ny giv i denne gjengen. Jeg tror miljøet i Gamle Stan er unikt i Skandinavia og også Europa, det at vi har en så rik bluesjam-kultur der. Alt i en radius av to kvartaler, fortsetter bluesveteranen, noe han jo må kunne kalles etter 28 år med Trickbag.

Nå er det ham som er med og bidrar til at arven føres videre til ungdommer som Mellberg og Mathisen og de mange andre som dumper innom. - Vi gamle avdankede menn tar dem inn. Klapper dem på skuldrene, gjør din greie, liksom. Sånn passes arven videre, konkluderer den glade bluesmusikeren.
I Norge har dere dette med ettermiddagsblues. Sånt har vi ikke i Sverige, men på Stampen hver lørdag fra 14.00 til 19.00 så oppstår det et eller annet. Det er en scene og et husband. Så tar vi opp alle som vil og tør. Her får du hele spekteret, forklarer Moberg full av entusiasme, selv om natta i forveien ble lang….

Tilbake til Trickbag og 2022. Bandet har rukket å gi ut åtte flotte skiver siden debuten med «Just Passing Through» så langt tilbake som i 1999. De har vært på fire turer i California og de har besøkt Chicago. De har spilt inn plater i USA med en lang rekke av sine egne forbilder.
- Jeg har vært så heldig å få spille med alle jeg drømte om, sier svensken. Han er stolt av reisen han har fått oppleve til nå med sitt eget hjertebarn. - Jeg sier det ikke for å framstå som noen diva, men jeg føler at dette bandet er blant toppen av europeisk blues. Det mener jeg oppriktig. Vi har vært med på mye, slår han fast uten at det oppfattes som skryt av noe slag.
- Nå må vi finne nye utfordringer, fortsetter Moberg.
- Som hva da?
- Vi har for eksempel spilt alt for lite i Norge. Det må vi få gjort noe med. Det var derfor det var så godt å få komme hit til Nidaros Bluesfestival. Endelig fikk vi komme til Norge igjen. Vi har spilt i Lofoten og i Bodø for mange herrens år siden, og vi har vært med på Bluescruise til Kiel fra Oslo, men vi vil spille mye mer i Norge. Jeg tror vi har en pakke det norske bluespublikum kan like, forklarer han og henviser til det å spille «The Graveyard Shift» kvelden i forveien:
- Det kan være tungt for publikum etter en lang og innholdsrik kveld på festival med mange høydepunkt. Her opplevde vi at flere nye publikummere kom til, enn at folk dro. Og det føles fint, erkjenner han.

Trickbag trenger en kickstart i Norge, og kanskje fikk de den på årets Nidaros Blues i hele nye omgivelser på Clarion Hotell Brattøra i Trondheim.
Tommy Moberg og Tomi Leino har også kommet godt i gang med en slags preproduksjon på en ny skive, som det rutinerte bandet forhåpentligvis rekker å jobbe ferdig med tiden:
- Om stjernene står rett på himmelen, så spiller vi inn en helt ny plate i løpet dette året. Den blir kun med egenskrevet materiale. Man må sette seg nye mål hele tiden. Så ny plate og mer spilling i Norge. Det får være mitt mål og min plan for resten av året, avrunder en smørblid Trickbag-sjef og haster videre inn på hotellet for å treffe nye og gamle bluesvenner


Ydmyke superstjerner

Ydmyke superstjerner

Det er ikke småtterier som skjuler seg bak den fete betegnelsen «Texas Blues Guitar Summit». I en og samme festivalpakke får publikum servert Mike Morgan, Anson Funderburgh og Shawn Pittman på samme scene, samtidig.
TEKST OG FOTO: FREDDY TORESEN
img

Uten tvil et kinderegg av dimensjoner for de som digger gitarbasert blues. Hver for seg har de bygget opp sine respektive karrierer over tid. Rett før koronaen slo ned og lammet en hver form for normal tilstand verden, tok Mike Morgan initiativ til å samle noen av sine bedre kompiser i ett og samme band.
- Jeg tenkte at det kunne være gøy for oss alle å spille litt sammen. Det har blitt mindre spillejobber for oss alle, så hvorfor ikke skape et fellesprosjekt slik at vi alle kunne få flere ben å stå på, forklarer Morgan underveis i en fotoseanse som i all hast ble organisert av deres gode følgesvenn i Europa, Erkan Özdemir, som var med stjernelaget på ferden til Nidaros Blues og Trondheim. - Vi kjenner hverandre veldig godt fra før av. Vi er gode venner. Vi har spilt sammen utallige ganger. Jeg ønsket å sette dette litt i system, fortsetter mannen med den velkjente, svarte piratlappen foran sitt høyre øye.

Shawn Pittman er yngstemann av dem. Han innrømmer at det var med en viss ærefrykt han takket ja til invitasjonen: - Dette er jo karer jeg har sett opp til helt siden jeg selv plukket opp gitaren. Det var en ære å bli spurt og selvsagt måtte jeg si ja til dette, sier Pittman bak hovedscenen etter at den første runden med soundcheck er gjort unna.
Tonen mellom de tre supergitaristene synes å være både jovial, respektfull og trygg. De framstår ydmyke overfor hverandre. Dette handler ikke om å vise hvem som er best. Det handler mer om å ha det hyggelig i hverandres selskap, og om å fremføre musikken de elsker på en best mulig måte til publikum.
De rakk så vidt å komme i gang med noen konserter hjemme i Texas før pandemien slo inn. Deretter måtte hele konseptet legges midlertidig på is. På Nidaros gjennomførte de sin andre konsert på en lengre turné, etter at de endelig kunne sette seg på flyet i retning deres europeiske marked. - Det føles utrolig fint å være i gang igjen. Vi har ventet lenge på å komme tilbake hit for å spille. Verden er i ferd med å bli normal igjen og det er noe vi alle har ventet lenge på. Både vi musikere og publikum, fortsetter Mike Morgan.

Det er naturlig nok gitarbasert Texas-blues som serveres når de står på scenen. I dette tilfellet betyr det gjerne nokså lange låter, hvor en og en av de tre frontfigurene slipper til med sine respektive soloer i tur og orden. Det fine med gutta fra Texas er at ingen av dem lar seg friste til å dra på for lenge om gangen. Det føles sofistikert og riktig i det Anson Funderburgh har gjort sitt, for så å sende et lett blikk i retning Pittman som et hint om at nå er det din tur. Det sklir lekent av gårde, mens rytmeseksjonen bestående av Drew Allain på bass og Danny Cochran på trommer legger det musikalske bakteppet gitarheltene i front ønsker.
Allain er bassist i Mike Morgan faste band, The Crawl, mens Cochran i spilte med Anson Funderburgh og Sam Myers i 12 år som en del av The Rockets. Med andre ord, en nokså stødig gjeng som viste seg fram på Nidaros Blues denne lørdagskvelden.
Publikum koste seg og det samme gjorde hovedpersonene på scenen.
- Jeg har spilt på denne festivalen før og det var veldig fint å få komme tilbake hit sammen med Mike og Shawn. Vi trives i lag og koste oss skikkelig under konserten. Det virket som publikum satte pris på det også, sier Anson Funderburgh etter vel gjennomført show.
- Siden vi aldri kom i gang da idéen oppsto, så håper vi at dette kan være den starten vi trenger for å holde det gående. Vi kommer alle til å fortsette med våre soloprosjekter, men dette er et veldig hyggelig sideprosjekt som vi alle har et ønske om å holde på med en stund, fortsetter Mike Morgan.
- Dette er et positivt overskuddsprosjekt som vi alle liker. Forhåpentligvis bidrar dette til at vi alle får gjøre mer av det vi har savnet under pandemien. Nemlig å spille foran et livepublikum. Det er jo det vi alle har savnet de siste årene, avrunder Shawn Pittman.

Colorcruise april 2022

Colorcruise april 2022

TEKST: RUNE ENDAL • FOTO: AIGARS LAPSA
img

28. til 30. april var igjen Colorlines skip fra Oslo til Kiel lastet med bluesartister og bluespublikum. Som alltid var det avgang fra Filipstadbrygga midt på dagen torsdag, konserter ombord to kvelder og retur lørdag morgen.
Med unntak av to svenske band besto programmet av norske band og artister, og det var gledelig å konstatere at dette falt i smak hos publikum. Man trenger ikke fylle båten med amerikanske navn for å trekke folk, turen var så og si utsolgt.
Slik det har vært i alle år, blir den store show-scenen brukt som hovedscene. I tillegg er det konserter og jam i puben i ”handlegata” og band i diskoteket øverst i båten, Tower Night Club.
På den store scena fikk vi høre Reidar Larsen, Joakim Tinderholt & His Band, Vidar Busk & His True Believers og Knock Out Greg & The Scandinavian Blue Flames. I puben spilte Low Down Ways med Kent Erik Thorvaldsen og Øyvind Stølefjell og skipets musikere, Alex & James. Spoonful of Blues sørget for stemningen oppe i Tower Night Club.
20.-22. oktober inviterer Colorline til nytt cruise.


img
Tomi Leino og Lars Näsman. Over t. h. Vidar Busk og JT Lauritsen. Til h. Joakim Tinderholt.

INNERST INNE - ny festival i Oslo øst

Den 3. september er det premiere for en ny festival i Oslo. Under og ved siden av Dyvekes bro på Grønland er det bygget tre store skate-ramper, to utendørs og en innendørs. I dette urbane området blant grafitti og betong skal den nye festivalen ”Innerst inne” holde til. Med navnet ønsker arrangørene å fortelle at dette er en festival som blir avholdt innerst inne i hjertet av byen.
TEKST OG FOTO: RUNE ENDAL
img

Initiativtaker til festivalen er Tollef Hovig, også kjent som nevøen til radio- og bluesmannen Geir Hovig. Han er østkantgutt selv og forteller til Bluesnews at han gleder seg til å presentere det nybygde området for publikum. Og det er imponerende hva de har fått i stand her i løpet av halvannet år. Så langt har det kostet 1,5 millioner å bygge de tre skate-rampene, tribuner for publikum, scene, øvingsrom, backstageområde, serveringsområder og fine uteområder. Den største bowl’en for skating ligger innendørs med støydempende plater i taket og omliggende tribuner, og er derfor også godt egnet for konserter. Allerede har både Raga Rockers og DumDum Boys spilt her. Det er her konsertene skal holdes den 3. september.

Pådrivere for byggingen av prosjektet ved Dyvekes bro har vært de lokale Gamlebyen Sport og Fritid, og det hele er finansiert av Sparebankstiftelsen, Oslo kommune, Gjensidigestiftelsen og med tilskudd fra spillemidler. Mye av jobben er gjort på dugnad. - Med dette urbane arrangementet føler vi at vi lager en ny type festival, sier Tollef Hovig til Bluesnews. - Vi ønsker å favne flere aldersgrupper og miljøer og derfor vil vi ha forskjellige tilbud i løpet av dagen. Det hele vil åpne kl 13.00 med familiefest. Her vil det bli musikk ved damebandet Helmer, grafittimaling, servering og kunstutstilling. Blant utstillerne finner vi de ikke ukjente Petter Baarlie, Ingvild Hammer og Christopher Nielsen. Grafittikunstnere er invitert til å utsmykke betongveggene i løpet av dagen, og det vil også være instruktører fra grafittimiljøet til stede.

Musikktilbudet vil være en blanding av techno og bluesmusikk. Headliner er den svenske blueskongen Roffe Wikström fulgt av Kurt Slevigen Band med Brynjulf Blix som gjest. Det blir techno med DJ-ene AG02, Trussel og Deco 5000 fra kl. 21.00.

Området ligger en kort spasertur fra Bjørvika og er tilrettelagt for funksjonshemmede. Arrangementet vil bli avsluttet kl 23.00. Det blir gjort avtale med klubber i nærheten der det vil bli mulig å fortsette festen utover natta.


DRAMMEN


Ettermiddagsblues den siste lørdagen i hver måned på Håndverkeren Selskapslokale i Nedre Storgate 13

Lørdag 27. august

HENNESSY BLUESBAND

Lørdag 24. september

MAGNUS BERG

Lørdag 26. november

SOFT CITY

Lørdag 17. desember

SPOONFUL OF BLUES

For nærmere og oppdatert informasjon sjekk ut Facebooksiden vår

Richard Gjems - en mann for sitt munnspill

Richard Gjems

- en mann for sitt munnspill
TEKST: JAN RUSTAD • FOTO: MORTEN GJERDE
Richard Gjems er ute på egenhånd, der hans ferske soloalbum er blitt fortjent og behørig skamrost. En plate der Richard gjør langt mer enn å nikke til tidligbluesen på tjue- og tidlig trettitall, vi snakker vel mer om et ærbødig bukk og et knippe låter som får sin helt særegne behandling av musikeren fra Solør.
img

Felles for dem alle er at Richard gjør alt selv, og at de ble lagt ut på YouTube i pandemiårene. Sparsommelig, nakent og særdeles vakkert er resultatet, men vi er neppe alene om å ha hevet et øyenbryn der plata dukket opp på det for Richard lokale plateselskapet That’s Entertainment, også hjemmehørende i Moss – som ellers har markert seg med garasjerock.

That’s Entertainment

Undringen blir kvittert ut med en hjertelig latter der vi i etterpandemisk ånd har satt oss til med Richard på Teams hjemme i Moss. Det hele begynte da han ble kontaktet av Stig Amundsen – tidligere bassist i Gluecifer. Han var i studio med Håkon Gebhardt fra Motorpsycho og folk fra Kvelertak og en drøss andre folk.
- De var i studio med et prosjekt som hadde fått navnet Dang. Ikke noe stort mysterium bedyrer han, - ut over at Arne Thelin, mannen bak That’s Entertainment hørte de påleggene jeg hadde gjort og sendte meg en e-post. Vi holdt kontakten og litt senere kom det en ny e-post der han ville lage plate av det som lå ute på YouTube. Jeg var vel LITT tvilende til det hele, men han likte nerven og «field-recording »-preget, studio er overvurdert, og syntes det at det var spilt inn på mobiltelefon var helt flott. Og etter å ha spilt litt ball oss imellom, sto det CD-er og LP-er på døra i mars. Og det er ganske spesielt å ha med å gjøre en bransjeaktør som gjør mer enn han sier. Han vet hva han vil og har klare meninger og det gjør det lett å jobbe med ham. Det er så typisk norsk at alle har en mening og ingen sier noe, og å gjette meg fram er det verste jeg vet.

Hva får du høre?

Mange av låtene på plata er – om ikke standard blueslåter – så kommer de fra en presumptivt afro-amerikansk kultur preget av rasisme, usikkerhet og en migrering der man levde fra hånd til munn. Så kan man spørre seg hvor relevant det er at en norsk middelklassekontorist sitter og synger om dette. Uten at jeg skal rettferdiggjøre noe så har mange av tekstene et innhold der de tar opp allmennmenneskelige temaer i et sterkt poetisk språk som kan leses og tolkes på mange måter – og det er jo kult.
- Når du hører Charlie Patton synge «Smokestack lightning/the bell shines like gold» så kunne det gjerne vært Baudelaire. Egentlig handler det om et tog, men samtidig er det noe med språket der vi har lett for se bort fra tekstene i dag der det har vært mye fokus på gitarsoloer og skinnbukser. Derfor er det interessant å trekke fram de perspektivene.

Instrumentaler

- Så gjør du av alle ting en instrumental av Blind Lemon Jeffersons «See that my grave is kept clean», kanskje en av de sterkeste tekstene i bluesen?
- Ja, både den og «John Hardy» ble tatt med uten at jeg vurderte om jeg skulle gjøre dem med vokal, men det er mange av de gamle blueslåtene som har et tema og en melodi. Mange av dem ligger også så tett opp mot gospelen at de går over i hverandre. Jeg liker de tingene der du er i kjerka på søndag og spiller til fest på tirsdag. Ser du på John Hardy, som kanskje ikke er en blueslåt, den hørte jeg først med Leadbelly og mange av tingene hans har en sårhet i seg jeg liker godt. Det er noe av grunnen til at noen av dem ble gjort på munnspill, samtidig kan du vokalisere mye når du spiller.


img
Tor Einar Bekken og Richard Gjems har samarbeidet i mange år.
Hi-fi, Low-fi og No-fi

- Det blir jo morsomme effekter når alt er gjort på telefonen, og du får med mye rar bakgrunnslyd. Walter Davis-låta «Come Back Baby» ble spilt inn på verandaen hjemme hos moderen og faderen der du hører toget kjører forbi nede i dalen, og broren min åpner en dør før han ser at jeg spiller inn. Alt sammen ting som viser innspillingene som øyeblikksbilder, forteller Richard.
- Du gjør alt selv, var det ikke fristende å spørre broren din?
- Det er alltid fristende å spille med broderen, denne gangen hadde jeg lyst til å gjøre alt selv. Jeg har spilt med andre folk i 25 år, og det er noe befriende i det å gjøre det selv. Under Covid satt vi jo mye hjemme, og jeg fikk lyst til å spille munnspill og gitar samtidig fordi det alltid har vært litt vanskelig å koordinere. Etter å ha jobbet med det ga det en ny dimensjon til ting, og hvis du i tillegg synger, fokuserer du mer på fremføringen av låta som låt. Gjør du et kor kan det hende du forenkler litt, og noen ganger løfter det musikken.

Gitar vs munnspill

- På plata er du avbildet med en gitar, og da var det sikkert flere enn jeg som skvatt litt – selv om gitaren riktignok er en Hohner?
- Jeg begynte jo egentlig på gitar og har spilt det hele tiden oppgjennom. Så er vi ikke mange som spiller bluesmunnspill, og da blir du fort etterspurt. Det er hovedinstrumentet mitt, men derfor var det også fint å ta fram gitaren igjen. Det er munnspill på nesten alle låtene, men fokuset er litt mer helhetlig, sier Richard.
Det blir fort sånn med bluesmunnspillere, fortsetter han, - se på Rod Piazza i sine lilla dresser og Ray-Ban briller, der han og hans like veldig gjerne vil vise fram hvor flinke de er og hvor lange soloer de kan spille. Jeg vil gjerne bort fra akkurat det og jo da, det er munnspill, men du trenger ikke være munnspiller for å like det, eller være spesielt opptatt av bluesmunnspill. Derfor var det greit at det ble en gitar. Gitaren vi snakker om er en ganske honkete Hohner dobro som jeg kjøpte for to og et halvt tusen på Kongsvinger en gang på nittitallet etter å ha jobbet som skogsarbeider en sommer. Etter å ha stått i en myr med knott i nesa i to måneder synes jeg at jeg fortjente den. Den låter ganske bra, og Ronnie (Jacobsen) har også brukt den, og du kommer jo ikke unna at Resonatorgitarer ser bra ut på bilder.

Røff tidligblues

- Denne plata kan vel sies å være et skritt bort fra de mer polerte produksjonene du har vært med på, hvor bevisst var du på at dette skulle bli såpass rått som det faktisk har blitt?
- Det har med spillestil og måten du spiller på, svarer han. - For meg har referansene mine alltid vært blues fra perioden 1920 til 1960, men det er klart som musiker i Norge havner du fort i mange kontekster og sammenhenger der du enten er en type med en sterk signatur, som alle sier de prøver på. På den andre siden har du det ingen vil si så mye om, at du tilpasser uttrykket ditt til stoffet, og kan spille glattere eller mer rufsete alt etter hva somkreves.
Det er vel heller ingen hemmelighet at jeg har gjort alt fra Black Metal, til Jonas Fjeld og barneplater og Knerten gifter seg. Jeg mener, det er tre hundre kutt der jeg er oppført i Gramobasen. Jeg er rastløs og nysgjerrig, samtidig vet jeg det ville blitt kjedelig hvis jeg bare skulle holdt meg til ett uttrykk. Samtidig er dette forankringen min, og disse låtene har ligget i systemet mitt, nå var tiden inne til å dele dem. Det er likevel ikke sånn at jeg ville ha dem ut fordi jeg har en form for drøm om å spille noe mer «avansert» - og dette kommer jeg sikkert til å angre på – americana med egne tekster, gjerne på nynorsk. Jeg er superbegeistret for denne musikken og vil gjerne jobbe videre med den.

Dybde og kompleksitet

- Jeg har spilt ute på bluesscenene i Norge i 25 år snart, jeg var tretten da jeg hørte Blind Willie Johnson, så jeg har jobbet med dette over tid, forteller Richard. - Det er noe med at tradisjonell blues ofte blir sett på som en enklere musikkform som la grunnlaget for rock’n’roll. Rolling Stones er et godt eksempel der de startet som et bluescoverband og ender med «Angie». Poenget er at mye av denne musikken, hvis du setter deg ordentlig inn i den, har en dybde som gjør den kompleks. Det er stor forskjell på å kunne spille akkordene og det å slippe musikken inn under huden. Da, og først da, kan du begynne å sette ditt eget preg på det du gjør. Misforstå meg ikke, jeg etterlyser ikke ærbødighet og du kan bruke denne musikken til hva du vil – spille noe helt annet i og for seg, men denne måten å jobbe på er interessant og givende, og jeg er glad jeg har begynt på prosessen.

- Et band som White Stripes brukte det tradisjonelle bluesformatet til å skape seg en stjernestatus, er dette innenfor det samme perspektivet?
- Jeg tviler vel på om jeg blir stjerne av dette, men jeg har tenkt litt på det samme. Band som Black Keys, White Stripes og Northern Mississippi Allstars er vel det du kan kalle formatert. Alle liker å putte ting i boks, særlig pengemenneskene. De er alle sterkt inspirert av blues. På et plateselskap som Fat Possum kommer det ut mange ting som må ha inspirert denne gjengen. N.M.A er jo andre generasjons musikere (Cody og Luther Dickinson) og har vokst opp med dette. Utgivelsene på Fat Possum i denne perioden er veldig rått, upolert og uformatert – det må ha inspirert mange. Samtidig når du hører R.L. Burnside eller Junior Kimborough er det en ufattelig råhet. Prøver du å imitere dem blir det fort en slags febril garasjerockråhet. Dette er også folk fra Mississippi som vokste opp med Muddy og Lightnin’ Hopkins, og de spiller det stoffet også, men det låter ikke som dem – det låter helt annerledes.


img
I bibliotekets lokaler i Bok & Blueshuset skal den nye, intime festivalscena holde til. Bildet er tatt under prøvekjøring av konseptet 28. mai. På scena: Tore Einar Bekken, Richard og festivalleder Jostein Forsberg.
Nye generasjoner og nye krav

- Det interessante er at det som ofte skiller rockepublikummet og folk som er litt eldre og går på bluesklubber, er forholdet deres til shufflebeat. Da detter de yngre fort av, og det er da heller ikke mye shuffle i Fat Possum-katalogen. Det anstrengte forholdet til shuffle er interessant, og mye av Hill Country bluesen har nesten en swing-aktig 2-4 markering. Det er samtidig lett å avskrive Fat Possum som rune-romantikk, at man estetiserer det rufsete. Det er neppe alle afro-amerikanere som synes det er så tøft. Når du ser Burnside sitte på trammen på syttitallet er det nok mange afro-amerikanere som ser fattigdom og stusselighet, at fyren mangler tenner, mens vi faller i staver over hvor ekte det er. Mest av alt blir det en påminnelse om en tid og en sosial status eller mangel på en slik, som de slett ikke har noe ønske om å gjenoppleve eller være en del av. For egen del er jeg like vel nødt til å forholde meg til det. Så, når jeg spiller konserter forteller jeg gjerne historier som kan gi litt av bakgrunnen, eller konteksten om du vil. Det hører også med å trekke fram de som skrev låtene – så kan vi jo bare håpe at familien får et vederlag hver gang jeg fyller ut et Tono-skjema.

- Jeg ser det har kommet opp en diskusjon de siste årene blant afroamerikanske musikere som spiller tradisjonell blues der de gjør ting fra tjue og trettitallet fortsetter Richard. - Dette er en periode før borgerrettighetskampen, som oppfattes helt annerledes av de som følte det på kroppen, enn for eksempel av oss her i Norge. Det er mange av de som har tatt opp den musikken som har problematisert at bluesmiljøet langt på vei består av hvite, middelaldrende menn som bestemmer hvem som får spille på festival, hvem som snakker. Corey Harris har stilt det gamle spørsmålet om hvite menn KAN synge eller spille blues med den samme forståelsen av meningsinnholdet i tekstene. Og når du synger «Poor Black Mattie» på en festival nord i Mississippi, gjør vel konteksten at den får en annen betydning enn om du spiller til dans på samfunnshuset på Finnsnes.
Poenget er at de som spiller og driver med bluesmusikk i dag må være bevisst representasjon og mangfold i forhold til hvem som spiller på klubber, i forhold til hvordan genren omtales. Det er en generasjon afro-amerikanske musikere som er såpass langt unna forholdene på seksti- og syttitallet at de kan se på det med et nytt blikk. Der kan det stilles helt legitime, men kanskje ubehagelige spørsmål.
Som musiker skal du være veldig bevisst på konteksten når du formidler musikken og i måten du snakker om det på, og det uten at du skal bli paralysert av den grunn.

Tilnærming

- Så er det med en viss ydmykhet du nærmer deg de låtene du tar for deg på plata? - Ekstremt, svarer Richard, - ikke ydmyk i den forstand at jeg er livredd. Når jeg framfører dem betyr det noe helt annet enn da eksempelvis Slim Harpo spilte dem. Samtidig henger det sammen fordi det er kvaliteter i musikken hans som gjør at jeg får lyst til å gjøre det igjen. Det er også viktig at dette er musikk som har inspirert utrolig mange til å lage egen musikk og til å fortsette å tolke musikken. Jeg har ofte tenkt at hvis jeg skulle møte Son House eller Skip James – hva skulle jeg sagt til dem? Jeg blir litt flau av å tenke på det. Hvorfor gjør jeg dette? De hadde sikkert syntes det var rart. Det jeg tror er at de nok hadde et anstrengt forhold til folk som slavisk kopierte dem. Det må ha føltes litt som et tyveri. Det er en viktig nyanse at det er en ting å spille noe helt likt plata, en helt annen ting er å sette seg så godt inn i tradisjonen at du kan gi låta ditt eget preg. Det er viktig å jobbe med og et kvalitetsmerke.

- Som akademiker med fast jobb har du sluppet å leve av å være musiker. Gjør dette deg privilegert? - Ja, absolutt – globalt, nasjonalt og lokalt ler Richard. - Jeg vet jeg er en privilegert mann, det vet jeg hver dag jeg står opp, samtidig er det sånn at når jeg har familie og jobb ved siden av er det fordi jeg ønsket det. Et privatliv er en verdi i seg selv, jeg har møtt mange som bare har et liv på veien, og hver gang de møtes er temaet andre folk i bransjen eller gaffateip, for den saks skyld. Jeg har også ekstrem respekt for de som bruker livet sitt på det og klarer å overleve.
Jeg jobber jo også med musikk på Nasjonalbiblioteket, så ting henger sammen, jeg jobber med arkivering av musikk og driver med arkivert musikk på fritiden. Så privilegert er jeg definitivt. I dag er vi jo blitt så selvbevisste og refleksive der ting er blitt så komplisert at vi sliter med at språket mister mening når du skal forklare ting der det aldri kan gjøres vanskelig nok, særlig hvis du er akademiker. Det er kanskje noe av grunnen til at høyrepopulismen blomstrer, fordi folk vil ha rene ord for penga.

Oppe i alt dette handler det også om å se musikk fra denne perioden i en sammenheng. Innspilt musikk fra USA i denne perioden inneholder mye inspirerende uansett hva du kaller det og uansett hudfarge. Det er noe med at vilkårene for produksjon av musikk var annerledes i andre perioder. På tjuetallet ble det sluppet folk inn i studio som aldri hadde sluppet til i dag. Det er like mye det som fasinerer med tidsperioden, som at det er genren.

Linjene bakover

- I forhold til afro-amerikansk musikk så ble den skapt av folk som levde under strukturell rasisme, men som likevel hadde en kreativitet som har påvirket samtlige generasjoner siden, sier Richard. - I holdning, stemning og tilnærming kan det være naturlig å trekke linjene bakover fra den plata du nå har gitt ut til de første opptakene som ble gjort med Muddy Waters på trammen i hytta han disponerte på plantasjen der han jobbet, kommenterer vi.
- Jøss, det er litt som å bli sammenlignet med Paulus. Det er klart det er hyggelig, og samtidig er det jeg har jobbet mest med denne gangen og som har holdt meg litt tilbake – det er vokalen. På mange av de tingene som inspirerer meg er det en fantastisk vokal, og det har alltid vært vanskelig å finne sin egen stemme. Jeg tror jeg begynner å nærme meg noe jeg er komfortabel med. Det er krevende å framstå som overbevisende i tolkningene. Det sies også at da Lomax gjorde de første opptakene med Muddy, så spilte de også inn «I’ll be glad when you’ re gone you rascal you», som de færreste ville forbinde med Muddy. Den forsvant etter hvert, og det er spekulert i om dette var et eksempel på at han ble presset inn i en rolle. På den annen side kan det jo like gjerne hende at publikummet hans heller ville høre han gjøre «I got my mojo workin’» enn en Fats Waller-låt.

Notodden 2022

- Hvordan kom det til at du og Tor Einar Bekken nå skal ha ansvaret for en scene under sommerens festival på Notodden?
- Tor Einar og jeg har spilt sammen i mange år og gjort tre skiver sammen. Vi har vært glade i å spille eldre musikk som vi har fortolket på vårt vis. I dette har vi funnet at mye av musikken vi er opptatt av har mer til felles enn det som skiller det ved første øyekast. Tanken bak denne scenen var å trekke inn artister som er inspirert av eldre blues og folkemusikk og som har et uttrykk som tar utgangspunkt i det. Det vi vil er å sette sammen konstellasjoner som snakker sammen. Det blir mange som spiller eldre ting, og ting som heller mer mot norsk folkemusikk. Vi får se hva det munner ut i til slutt. Det er sprekt av Notodden å finne rom for dette, for det kan umulig være fordi de tror de skal tjene bøtter av penger.
Tanken er at vi skal være et slags vertskap, kanskje spille med noen av de andre, ønske folk velkommen og helt sikkert gjøre våre egne ting også. Vi skal ikke belære folk, og de andre får styre det de skal presentere. Det blir en scene for den som vil høre på god musikk, kanskje drikke en halvliter – og kanskje til og med lære noe nytt.

La meg runde av med at jeg er kjempeglad for alt det pene som er sagt om plata, og jeg og Arne snakker allerede om neste plate – så får vi se hva det blir. Helt likt blir det ikke.

RONNY AAGREN
img

RONNY
AAGREN

TEKST: RUNE ENDAL
Gitaristen og sangeren Ronny Aagren ga ut sitt andre album i mai. Det ble lansert med konsert i en fullsatt sal på Connect på Lillestrøm Kultursenter 20. mai. Aagrens kvartett var for anledningen forsterket med blåserrekke og korister. Nå er Ronny Aagren og bandet hans klar for å presentere den nye musikken for publikum utover i landet.

Ronny Aagren er opprinnelig fra Jessheim, men har senere bosatt seg i Rælingen. Han har vært aktivt med i musikkmiljøet på Romerike siden tidlig på 90-tallet. Hans første band het The Basement Band, som spilte mest lokalt. Det var ikke før han begynte i Larsens Last Chance at han begynte å gjøre seg bemerket med sitt strålende slidegitarspill utenfor hjemtraktene. Sammen med Jessheims store musikkpådriver Frode Larsen reiste han Norge rundt i flere år. På denne tiden ble Ronny også kjent med sangeren og gitaristen Kim Therkildsen. De startet The Harmophones sammen som holdt det gående hele 15 år og hadde opp til 60 jobber i året den mest aktive tiden. Dette var et roots/ country-band. Er videreføring av dette bandet ble det mer rocka og bluesa bandet Get Rhythm, også med Therkildsen. JT Lauritsen, Jon Grimsby og Jan Sjølie var de andre medlemmene her. Ronnys neste band var bandet som nok ble mest kjent i blueskretser, Solid Comfort. Dette var sangeren og munnspilleren Stein Stokke sitt band, og også her var Ronny med i 15 år. De besøkte de fleste bluesklubbene i landet fra nord til sør, og spilte også på Notodden Blues Festival og også noe i Sverige.
Etter Solid Comfort var Ronny med i bandet til Little Andrew noen år. Albumet bandet ga ut ble nominert til Spellemann i bluesklassen. I 2016 startet Ronny sitt eget band som han fortsatt spiller med, nå bare under navnet Ronny Aagren. De ga ut sitt debutalbum i 2017, Close to You.

Media og reklame

Ronny har i hele sin karriere hatt en dagjobb ved siden av musikken. Fra 1992 til 1994 gikk han på Art Director-linjen ved Westerdals Reklameskole (nå kalt Høyskolen Kristiania). Det førte ham inn i media og reklame-verdenen. I 1994 begynte han i New Vision, et produksjonsselskap for TV og TV-reklame, og siden jobbet han i hele 26 år som Motion Graphic Designer. De siste årene har han jobbet for en vekstbedrift i Lørenskog.

Starten

Ronny forteller til Bluesnews at han vokste opp med mye musikk i hjemmet. Begge foreldrene spilte ofte LP-er og kassetter, og moren tok gjerne fra sin gamle Rondo kassegitar og en gammel sangbok og spilte skillingsviser og countrylåter for Ronny og broren.
- Jeg husker godt hvordan jeg ble imponert av å se fingrene hennes skifte grep på strengene og den fine musikken det ble av det, forteller Ronny. - Dette var noe broren min og jeg hadde lyst til å lære oss. Det var min storebror Jim som først kjøpte gitar og forsterker. Husker ikke hva forsterkeren het, men gitaren – en Italiensk EKO – har jeg enda og spiller ofte på. Barndomsårene med musikk har nok preget min musikksmak i alle år. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for eldre musikk med mye sjel og fine harmonier, alt fra deltablues til bluegrass og 50-60-tallsrocken.

Allerede på barneskolen begynte Ronny å underholde på arrangmenter. Han reiste også som ung gutt rundt og holdt konserter på gamlehjem. Ronny forteller om en begivenhet som skulle bli avgjørende for ham: - Da jeg var 18 fikk jeg oppleve en av mine store idoler, Ry Cooder, i Skedsmohallen på Lillestrøm. Salen var full av kjente artister som jeg kun hadde sett på TV den gangen, så den opplevelsen gjorde stort inntrykk på meg og var med på å inspirere meg videre på veien jeg allerede hadde så smått begynt på.


img
Ronny Aagren og bandet, fra venstre Alexander Johnsen, Roar Paulsberg, Ronny og Ole-Christian Rydland.
Nytt album

Det nye albumet ble innspilt under koronatiden, grunnkompet høsten 2020 og gitarog sangpålegg i eget studio og i Pål Emil Jensens studio de første månedene i 2021. - Etter at jeg hadde presentert låtene for resten av bandet og vi begynte å bli klare for innspilling, ble prosessen avstumpet da Covid 19 raste over landegrensene. Heldigvis kom det lange nok opphold i restriksjonene som gjorde at vi kunne møtes til noen lange kvelder, og til slutt kunne ferdigstille materialet til albumet. Det ble en hektisk og lærerik prosess , forteller Ronny.

Det er Ronny som i hovedsak har skrevet musikken, men han forteller at de andre bandmedlemmene er med og former idene til ferdige låter. - Det å ha musikere i bandet med veldig forskjellig bakgrunn innenfor musikk og genre, føler jeg er veldig positivt for oss som band, sier Ronny. - Det er med på å skape nye vrier og overraskelser i den kreative prosessen.

Changes

Det nye album har fått navnet Changes - forandringer. Vi spør Ronny om hva som er bakgrunn for den tittelen.
- Tittelen har vel mest med meg som person å gjøre, sier Ronny. - Det skjer mye i livet og vi utfordres på alle kanter. Det går opp og ned og hit og dit og man lærer seg å henge med i svingene på både opp og nedturer. Vi må ta en del valg som fører den ene eller andre veien. Alle valg vi gjør får konsekvenser, både bra og dårlige, og dette former deg som person. Dette gjenspeiles også noe på det nye albumet. Det er på en måte en rød tråd fra Close to You, men samtidig så er det ganske store forandringer fra det albumet også. Jeg tør nå å utfordre meg selv, lage den musikken jeg føler for, men samtidig tar jeg jo da også en sjanse. Man vet jo aldri om det vil falle i god jord hos de som allerede følger en. Føler allikevel at den musikken som kommer rett fra hjertet er den musikken jeg vil jobbe med, og da blir det forandringer.

I forkant av albumet ble singelen ”It’s You” sluppet. På denne låten synger Ronny duett med Lisa Tverrå Johnsen, ei sangerinne som har vært med bandet som korist tidligere.

Høydepunkter

Et høydepunkt i karrieren til Ronny var da han representerte Norge og Norsk. Bluesunion i den store bandkonkurransen International Blues Challenge i Memphis, USA i 2019. Da spilte han med bandet han har i dag: Alexander Johnsen på tangenter, Roar Paulsberg på bass og Ole-Christian Rydland på trommer. Bandet kom bare til kvartfinalene, men ble godt mottatt av det amerikanske publikummet og tok med seg viktige erfaringer hjem. Dette var andre gangen Ronny deltok i International Blues Challenge. Har var også med bandet til JT Lauritsen som innleid gitarist noen år tidligere, noe han har gjort flere ganger. I januar 2019 var han med JT på Delbert McClintons bluescruise i Karibien.

Planer videre

- Jeg har ikke rukket å tenke på hva som skjer fremover enda, men vi har allerede konserter og forespørsler på gang. Konsertene våre legges ut i kalenderen på ronnyaagren. com og Facebook fortløpende som datoene blir bekreftet, forteller Ronny.

- Vi er superklare for å presentere vår nye musikk på festivaler og konserter over hele landet og i utlandet, så vi håper arrangør og bluesklubbene der ute tar kontakt med oss hvis de ønsker besøk av oss, avslutter han.

adv-Ostkantenbluesklubb
Maria Solli Sjåvåg

Eleven:

Maria Solli Sjåvåg

Kommer fra: Holt i Tvedestrand
Hovedinstrument: Vokal
Favorittmusikk: Blues, spirituals, gospel, soul, rhythm and blues, funk og acid jazz

Musikalsk erfaring

Organisert siden 2006 som musiker og danser. Bor nå i Tvedestrand etter nesten 4 år i Kenya fra 2014 - 2018. Årene i Kenya var fylt med fantastisk musikk, både på og av scenen. Før det bodde jeg 16 år i Trondheim hvor jeg har jobbet med musikk på heltid/deltid. Bidratt i ulike musikk- og danseprosjekter, produksjoner, festivaler, band og oppsetninger. Har musikkerfaring som blant annet låtskriver, instruktør, studiosanger og utøvende på scenen. Har blant annet jobbet for og med Rikskonsertene DKS, Julie Dahle Ålgård, Therese Ulvan, Ranveig Seljemark, Mildrid Seljemark, Stage Dolls, Åshild Mundal, Latinfestivalen i Trondheim, Transform (verdensmusikkfestival), Idd Aziz, Kjetil Sandes, Sissel Kyrkjebø, Torjus Vierli, Lars Olav Berg, Magnus Forsberg, Skjalg Råen, Canal Street Jazz Festival, Nidaros Bluesfestival, Calvin Bridges, Trondheim Storband, Kåre Kolve, Otis Grand, Vidar Busk, Elisabeth Andreassen, Tore Johansen, Frøydis Grorud, Eric Anti, Bruce Rasmussen, Thomas Heyerdal med flere.

Beste musikkopplevelse

Det var konsert med Stevie Wonder i Vikingskipet på Hamar 20. september 2008. Lyd, lys, stemning, og helt fantastiske musikalske prestasjoner servert av en stjernerekke av musikere. Den følelsesmessige toppen nådde sin høyde da datteren hans Aisha Morris kom ut på scenen og sang en sang med sin far. Kan også nevne konsertopplevelser fra Erykah Badu, Lauryn Hill, Mary J Blige og norske D’Sound med Simone Eriksrud, Jonny Sjo og Kim Ofstad.


Best med studiet på Notodden

Å få være sammen med likesinnede er motiverende i arbeidet med studiene som har fokus på det utøvende. I år har vi vært en fargerik gjeng med ulik bakgrunn, som har hatt det gøy sammen tross restriksjoner i pandemien. Det har utviklet seg et samhold i gruppa som har vært fint å være en del av. Studiets innhold har vært nyttig i forhold til å få innsikt og kompetanse på den digitale programvaren i et studio, så vel som at vi har laget låter og omarrangert låter som vi har spilt inn. Vi har vært på Rauland og prøvd oss på folkemusikk og bluegrass, og vi har fått en innføring i bluesens historie av engasjerte lærere. Det å se musikk i et større samfunnsperspektiv har vært interessant. Jeg kan en del om bluesens forhistorie, så en innføring i musikkens utvikling som populærmusikk på 1920-tallet og frem til vår tid har vært ekstra spennende å dykke ned i for meg. Jeg kan anbefale blues-studiet. Et år med innstudering av låter, lærerike og artige prosesser gjennom musikken.

Planer etter skoleåret

Jeg jobber nå som musikklærer i skolen, er instruktør og driver egen musikkbarnehage (siden 2009). Etter at pandemien har roet seg håper jeg at flere fysiske opptredener kan prege den musikalske hverdagen igjen. Jeg kommer fra en musikkfamilie og min oppvekst var preget av det. Ønsket om å dele er stort. Har et album og vel så det liggende i en skuff. Målet er å jobbe mer med det fremover.


Siste aktiviteter

Eksamen Blues Utøvende

Onsdag 15. juni er datoen for eksamen for studentene i faget «Blues Utøvende».
Dette er i hovedsak en praktisk oppgave som også skal dokumenteres med en skriftlig rapport. Dette er veldig spennende, for her skal elevene på en sammenfattet måte og i løpet av relativt kort tid vise sine ferdigheter, og hva de har tatt til seg av kunnskap i løpet av et helt skoleår.

Studentene skal i samspill med andre, eller som solist, framføre to låter. Den første låten skal være fra den tidlige fasen i blues-historien. Her vektlegges tidsriktig estetikk, kunnskap om fagtradisjoner i tillegg til musikalske ferdigheter på hovedinstrumentet. Dette er bluesmusikk, så det personlige utrykket og innlevelse er også en viktig del av helheten det vurderes etter. Den andre låten skal være fra en senere periode i blues-historien og helt fram til i dag. Denne fremførelsen kan ha et friere krav til estetikk og lign. om studenten ønsker det. I tillegg skal studentene muntlig fortelle om låtvalget, om artist, tidsperiode og annen relevant informasjon tilknyttet låtene.
Så med disse to eksamens-låtene har studenten virkelig muligheten til å vise frem sine ferdigheter og kunnskap om blues-sjangeren.

Selv om eksamen allerede er avholdt når denne utgaven av Bluesnews går i trykken, ønsker vi allikevel alle studentene masse lykke til med eksamen!

Fakta

Bluesstudiet er et fulltidsstudium over to semester; høst og vår – starter i august og avsluttes i medio juni. Avgir 60 studiepoeng. 20 plasser.
4 emner a 15 SP: Bluegrass. Rytmisk musikk og studioarbeid. Blues og samfunn. Blues utøvende.
Studiet kan være en av tre år i en Bachelor i tradisjonsmusikk ved Campus Rauland.
Opptaksprøver – Søknadsfrist 20.04.2022 via Samordna opptak. Sted: Lokalisert på USN Campus Notodden, samlinger på Campus Rauland og Juke Joint Studio.
Faglærere: Morten Omlid, Espen Fjelle, Olaf Olsen, Bård Gunnar Moe, Jostein Forsberg, Trond Ytterbø, Anders Rønningen, Åste Hunnes Sem, Magnus Wiik og Amund Maarud.

Lærer’n har ordet

I år er det første gang Bluesstudiet ved USN på Notodden har gjennomført opptaksprøver for søkere for det kommende undervisningsåret 2022-2023. Det har vært en veldig spennende prosess! Opptaksprøven var dette første året digital, søkerne innsendte en egenprodusert video der de fremførte en låt på sitt hovedinstrument, etter en utarbeidet liste med 12 låter fra faglærerne ved studiet. Jeg synets det artig at dedikerte lesere av Bluesnews her kan få lese repertoarlisten søkerne hadde inn til opptaksprøven:


  1. Albert King - Born Under A Bad Sign
  2. B.B. King - The Thrill Is Gone
  3. Koko Taylor – Wang Dang Doodle
  4. Etta James – I Just Wanna Make Love To You
  5. Booker T and The MG’s – Green Onions
  6. Aretha Franklin – Respect
  7. Robert Johnson – Sweet Home Chicago
  8. Leroy Carr – How Long Blues
  9. Etta James – I’d Rather Go Blind
  10. Jimi Hendrix – Voodoo Child (Slight Return)
  11. Bonnie Raitt – Love Me Like A Man
  12. Otis Spann – Ain’t Nobody’s Business

Klassiske og etter hvert kanoniserte låter, fra litt ulike tidsperioder, og listen gir et godt utgangspunkt for å vise ulike hovedinstrument som eksempelvis vokal, munnspill, gitar, keyboard, trommer og andre instrument. Opptaket av studenter i skrivende stund i full gang, og det er veldig mye bra! I tillegg til innspillingen søkerne sendte inn, så fikk disse i oppgave å skrive et motivasjonsbrev om hvorfor de har valgt å studere Blues. Det har vært både inspirerende og oppløftende å lese om søkernes forhold til Blues-musikken, dette lover meget godt!
Vi gleder oss til neste studieår!
Bård

Teds, Rebels, Hepcats & Psychos - The Story of British Rockabilly 1966 – 1998
Av Rune Halland

RUNE HALLAND har jobbet som DJ siden 1972 og drev platesjappa Cruisin’ Records i over 40 år. Han har også vært aktiv musikkjournalist, bl.a. i musikkavisen PULS. Er en av arrangørene av Norges CD- og Platemesse på Rockefeller. Lagde radioprogrammer i over 30 år fra 1972, bl.a. Skeive Skiver, som gikk i over 20 år. En Facebookgruppe på ca. 7.700 medlemmer vil ha programmet tilbake på radio. E-mail: ruhallan@online.no

Teds, Rebels, Hepcats & Psychos

The Story of British Rockabilly 1966 – 1998
Dette er den lange tittelen på Paul Wraggs nye bok på forlaget Rockin’ 4 Life, men så er da også boka lang. Ikke så å forstå at den er for lang, for den er slett ikke tunglest, hvis man er interessert i emnet. Den er imidlertid stor. Jeg har paperbackversjonen, og den går an å lese på senga, noe jeg kan tenke meg vil være slitsomt med den innbundne utgaven. Vi snakker nemlig om 734 sider – et virkelig tungt verk!

Informasjonsmengden er overveldende, og jeg savner et register. Bortsett fra det, er den imidlertid lett å slå opp i. Det hele foregår kronologisk, og det er plenty med illustrasjoner i form av bilder og avisutklipp. Forfatteren har bakgrunn fra psychobillymiljøet, men han har også fått hjelp fra Stewart Rhodes, som ble en teddy boy som 14-åring i 1977, men som ganske raskt ble en del av de unge som kalte seg rockabilly rebels.

England har hatt mange «stammer» opp igjennom årene: Teddy boys, mods, rockers, Northern soul, rude boys (ska), punks og mange andre. De originale teddy boys fra 50-tallet ble ofte forbundet med rock ‘n’ roll, og med trøbbel. Stilen med lange drape-jakker med fløyelskrave var lite kjent utenfor Storbritannia. Jeg vet faktisk ikke om noen som hadde en drape her i landet, før jeg kjøpte min første i London i 1972. Det kan det selvfølgelig ha vært, men jeg vet ikke om det. Jeg møtte det engelske teddy boy-miljøet den sommeren, og oppsøkte det igjen og igjen på hele 70-tallet. Ble kjent med mange folk, opplevde mange bra konserter og så noen fantastiske DJ’s, som sparket i gang min egen DJ-virksomhet og etablering av lignende klubber og miljø i Oslo.

DET STARTET I WALES

På midten av 60-tallet hadde teddy boy-stilen nesten dødd ut. Det var små miljøer i sør-Wales, nordøst-England og i nord-London. Det fantes imidlertid interesse for den originale rocken fra 50-tallet, selv om både musikken og stilen ikke lenger var moderne. I perioden 1963–1966 turnerte Carl Perkins, Bill Haley, Duane Eddy, Gene Vincent, Jerry Lee Lewis, Chuck Berry, Bo Diddley og flere andre store navn i Storbritannia. Det var imidlertid ikke mange britiske band som fortsatt spilte klassisk rock ‘n’ roll.

The Backbeats fra Wales gjorde det, men begynte å falle fra hverandre i 1966. De skulle snart utvikle seg til Shakin’ Stevens and the Sunsets. Et annet walisisk band var The Sundogs, som skulle bli til Crazy Cavan ‘n’ the Rhythm Rockers. Dave Edmunds tilhørte ikke dette hardcore rock ‘n’ roll-miljøet, men han er fra Cardiff, produserte den første LP’en til Shakin’ Stevens and the Sunsets, og har gitt ut en del låter som har mye klassisk rock ‘n’ roll i seg. Det var mest i Wales, ikke minst i miljøet rundt han som skulle bli den største R&R-impresarioen, Paul Barrett, s og platesamlerlegenden «Breathless» Dan Coffey, som var i en helt annen fløy. I London startet The Wild Angels opp og i nordøst var Freddie Fingers Lee i full gang.


img
Bokomslaget. Til venstre: Teddy Boys og Girls utenfor BBC TV Studios i mai 1976 (Alamy Stock Photo).
img
Shakin Stevens

Folk fra de tidlige bandene er intervjuet i boka, pluss viktige DJ’s som Roy Williams, som vokste opp i Sør-Wales, og Dell Richardson, begge plateselskapseiere, platesamlere, plateselgere og folk som har vært sentrale i det etter hvert store miljøet. Boka forteller om klubbene, de mange bandene som skulle dukke opp, klesdrakten, dans og konflikter. Vi får høre om teddy boys og teddy girls, som var den dominerende stilen i dette miljøet fram til slutten av 70-tallet. Så kommer det mye om framveksten av unge rockabilly rebels, litt om hepcats og mye om psychobilly. Vel og bra, men jeg savner mer om rockers, skinnjakkeungdommene med motorsykler som alltid var på klubbene på 70-tallet, og som seinere har samlet seg på The Ace Café, hvor det fortsatt er mye rock ‘n’ roll, og på store årlige arrangementer kalt Rockers Reunions, hvor det er bøtter og lass med band. Jeg skulle også gjerne hatt mer om dans. Det er tre danser som har dominert i disse miljøene: jive, bop og stroll. Jive er det vi kaller swing her i landet. Bop og stroll var begge navn på ungdomsdanser i USA på 50-tallet, men de var annerledes, mer pardansaktige. Den engelske strollen har også flere varianter: the rockers stroll, hvor motorsykkelgutta står vendt mot hverandre og vagger overkroppene mot hverandre i takt med musikken, teddy boy-varianten, som ble utviklet fra 50-talls dansen the creep, og den som i dag nesten bare danses av jenter. I boka intervjues et par jenter som hevder å ha oppfunnet den sistnevnte. Den dansen som brukes mest til rockabilly er bop, som du kan danse helt for deg sjøl. Skulle gjerne hatt litt mer om hvor den kommer fra. Den kan minne litt om en dans som i Amerika ble danset til bluegrass og rask hillbilly. Hvordan havnet den i England under navnet bop? Jeg har spurt veteran-teds fra England, men ingen har kunnet fortelle meg den historien.


Boogie Dell forteller at første gang han så bopping var i ’68 i Nord-London, og da ble det boppet til «Let There Be Drums» med Sandy Nelson. Det er en rock ‘n’ roll-plate, og ikke rockabilly. I det hele tatt ble ordet rockabilly knapt brukt på den tiden. Jeg husker imidlertid at et par engelske fanziner jeg abonnerte på, Sun Sound Special og Rock and Roll Collector, gjorde det. Stort sett var det rock and roll som ble brukt, og i 1968 begynte avisene å skrive om en rock and roll revival. Bill Haleys «Rock Around The Clock» og andre klassikere ble utgitt på nytt, og gikk inn på hitlistene. Haleys konsert i Royal Albert Hall førte til et stort oppbud av teds og rockers, og store presseoppslag. Snart skulle det hele skli ut av pressens fokus, men ting bygde seg opp i undergrunnen.

NORD-LONDON

Det begynte å bli klubber og puber for rock ‘n’ roll og teddy boys. Det hele startet i nord-London, nærmere bestemt i Harrow, i 1965. The 6.5. Rock and Roll Club ble startet av tre karer. Den ene av dem var Fifites Flash, som skulle bli en legendarisk DJ på 70- og 80-tallet. Denne klubben samlet mest rockers, men etter hvert også teds. De «gamle» gutta fra 50-tallet stilte opp, og de var rundt 35, men det kom flere og flere unge teds. Det kunne være 200 stk i kø utenfor for å komme inn.
I 1967 tok Bob Acland over en pub i nærheten av Liverpool Street Station i London. Han var fan av Jerry Lee, og elsket rock ‘n’ roll. Han fikk satt inn en jukeboks, hvor han plasserte sine egne favoritter. Langsomt, men sikkert kom det flere og flere folk som likte å drikke øl og høre på hans skiver. Det dukket også opp noen teddy boys, som så ut som de kom rett fra 50-tallet, og etter hvert skulle det komme flere og flere, både de originale, og unge folk som digget stilen. Puben var liten, men den hadde et lokale i annen etage, og det kunne være tjukt av teds på gata utenfor med hver sin pint. Ofte var det amerikanske femtitallsflak eller tøffe engelske biler fra samme periode, som Ford Zodiac eller Ford Zephyr, som sto parkert utenfor. Dette var hver kveld, bortsett fra når Jerry Lee holdt konsert i byen. Da var det stengt!
Jeg var mange ganger på The Black Raven, og ble godtatt av han som ble kalt the King of Teds, Sunglasses Ron. Det begynte å dukke opp flere klubber. En av de første var på puben Fishmonger’s Arms i Wood Green i Tottenhamområdet. På 60-tallet hadde band som John Mayall’s Bluesbreakers, Fleetwood Mac, Ten Years After, Cream, Jethro Tull, Pink Floyd og Led Zeppelin spilt der, men i 1972 hadde en rock and roll revival club, The Hound Dog Club, tatt over. Jeg så Crazy Cavan ‘n’ The Rhythm Rockers der, og pratet med gutta også. Klubben var kjent som en nokså røff klubb, hvor det fort kunne smelle hvis du så på noen på feil måte. Jeg var der flere ganger, og jeg så noen truende situasjoner. En kamerat av meg påsto at jeg reddet livet hans, men selv var jeg aldri utsatt for noe.
Jerry Lee Lewis, Bill Haley, Chuck Berry, Bo Diddley, Little Richard, Screamin’ Lord Sutch, Heinz, Billy Fury og flere andre. Det var minst 60.000 mennesker der, og sikkert 10.000 av disse var teds. Glemmer aldri hvordan det kom på flere og flere teds og rockers på hver eneste tubestasjon på vei til Wembley. Dette førte til masse presse, og også en film.


Rock ‘n’ roll-miljøet i Storbritannia skulle få en kraftig innsprøyting, og det startet opp lokale klubber i by etter by. Etter hvert hadde omtrent hver eneste by en rock ‘n’ roll-klubb. Som regel var det en ukentlig samling, og det kom en ny generasjon med teds. Det fortelles i boka at på midten av 70-tallet var det mint 5-6 teds på alle skoler. De var for unge til å komme inn på klubbene, men det var rekruttering. Det kom også flere og flere band. The Flying Saucers, The Houseshakers, Matchbox og flere andre tok opp konkurransen med Crazy Cavan, Shakin’ Stevens og The Wild Angels.

LONDON SENTRUM

I London kunne du gå ut og høre klassisk rock ‘n’ roll hver eneste kveld, uten å gå på samme sted flere ganger. I 1974 ble det ukentlige R&R-kvelder på det ærverdige The Lyceum, et stort ballroom midt i sentrum. Det var på onsdager, hvis jeg husker riktig, og det kunne gjerne være over 2.000 teds og rockers, tre band og de fantastiske DJ’s i The Wild Wax Show. Jeg hadde blitt kjent med lederen, Roy Williams, et par år tidligere. Han hadde begynt som DJ på The Black Raven i 1970, og også jobbet på Fishmonger’s Arms. Roy var teddy boy, men på ingen måte trangsynt musikalsk. Han spilte alt fra 40-talls Andrews Sisters til cajun til obskur rockabilly. Med The Wild Wax Show breaket han «Jungle Rock» med Hank Mizell, en ukjent 1958 rockabilly bopper, som skulle bli en stor hit i 1976. Den havnet på 3. plass på hitlista, og Roy fikk en sølvplate for innsatsen. Seinere skulle Roy starte plateselskapet Nervous Records, som utga rockabilly og psychobilly.

På midten av 70-tallet var det fortsatt rock ‘n’ roll det dreide seg om, men ordet rockabilly ble mer og mer brukt, ikke minst på grunn av LP-utgivelser med 50-talls innspillinger. Vi fikk «Sun Rockabillys», «Imperial Rockabillies», «Mercury Rockabillys», «Decca Rockabillies», «CBS Rockabillys», «Chess Rockabillies» etc, og gjerne i flere volum. Disse nyutgivelsene med musikk de færreste hadde hørt før, var med på å dreie det britiske R&R-miljøet mer og mer i retning rockabilly.
Det ble spilt mer rockabilly på klubbene, men de fleste så på det som en type rock ‘n’ roll. Seinere skulle det bli konflikter mellom teds og unge rockabillies, og mange teds markerte seg mot rockabilly, men jeg husker at det ble spilt rockabilly fra Sun Records og andre selskap på teddy boy-klubbene på midten av 70-tallet.

DEMONSTRASJONSTOG FOR ROCK ‘N’ ROLL RADIO

I 1976 ble det organisert en innsamling av underskrifter for å få et eget rock ‘n’ roll-program på BBC. 50000 underskrifter ble samlet inn, og 10000 mennesker gikk i et demonstrasjonstog for å støtte dette kravet i London. Det var et hav av teds. Geoff Barker og Stu Colman fikk et ukentlig show på Radio 1, «It’s Rock ‘n’Roll!». Jeg hadde en venn i Wales som tok det opp på kassett, og sende det i posten til meg, uke etter uke! Dette var fantastiske show hvor de spilte ny og gammel R&R i en time på selve den britiske hovedkanalen. De hadde også gjester som spilte live: Crazy Cavan, Hellraisers, Freddie «Fingers» Lee, Ray Campi, Mac Curtis, Charlie Feathers, Carl Perkins og The Pirates’ 60-talls besetning startet opp igjen på grunn av dette showet.
Jeg husker godt Malcolm McLaren og Vivienne Westwood fra 70-tallets London. De drev en klessjappe på King’s Road som het Let It Rock. Den hadde en jukebox full av ukjente rock and roll- og rockabillysingler. De fleste av dem var nok såkalte repros, bootlegs, men det begynte å komme en del lovlige nyutgivelser også. Malcolm boppet rundt til «Boppin’ Wig Wam Willie» med Ray Scott, solgte nesten selvlysende grønne sokker og creepers (traktorsko) til meg og solgte min engelskspråklige fanzine, Rockin’ Pneumonia til andre. Kundene var teds og rockers. Etter hvert skiftet butikken navn til Too Fast To Live, Too Young To Die, og så til Sex, og resten av historien skulle vel være godt kjent.
Men det var andre steder å kjøpe klær: I Harrow holdt skredderen Jack Geach hus. Drapes og tedsbekledning var hans spesialitet. Det kunne du også få kjøpt midt i London sentrum, på Teds’ Corner ved Victoria Station. Platesjapper var det også. The Vintage Record Centre, Moondog’s, At The Hop, Rock On og flere andre hadde alltid et godt utvalg av rock ‘n’ roll. Det var gode fanziner som Kommotion, Rockpile og Not Fade Away. Dette hadde startet på midten av 60-tallet med Boppin’ News, drevet av «Breathless» Dan i Wales, som også dro til Amerika flere ganger og kom tilbake med lassevis av Sunplater og annet snacks fra 50-tallet.


img
Gatebilde fra London under Rock ’n’ Roll Radio Campaign i mars 1976. Demonstrantene krevde å få spilt mer vintage rock ’n’ roll på britisk radio. (Foto: Shutterstock).
Selv dro jeg til London flere ganger hvert eneste år på 70-tallet, kjøpte store mengder singler og dro på klubbene om kvelden. Jeg oppsøkte også teddy boys på andre kanter av England, men jeg så svært lite bråk. Det skulle imidlertid oppstå noen trefninger som fikk mye presse da punken kom. Det var noen situasjoner på King’s Road i London som fikk mye publisitet, men det var langt fra alle teds som var med på såkalt «punk bashing». Jeg fikk med meg både the Clash og og PIL i London, og så flere teds på punkkonsertene.
Ray Campi bodde i California. Han hadde spilt rockabilly på 50-tallet, men var nå etablert som lærer.
Italiensk-amerikanske Ronny Weiser bodde også i L.A., og han var levende opptatt av rock ‘n’ roll. Han hadde fått høre om Campi av noen likesinnede i Tyskland, og at han skulle bo i L.A. Det ble kontakt, og Ray tok opp musikken igjen. Frisk, ny rockabilly i autentisk stil ble tatt opp i stua til Ronny, og gitt ut på hans Rollin’ Rock Records. Snart kom andre veteraner som Mac Curtis og Jackie Lee Cochran om bord, og det også skulle også dukke opp unge folk som framførte denne musikken.
Rollin’ Rock ble et kultselskap, og Ray Campi den største kulthelten. Jeg glemmer aldri de første konsertene i London i desember 1977. Ray, Mac og The Rollin’ Rock Roadshow fylte det store ballroomet The Royalty i Southgate.
Her var det rock ‘n’ roll hver torsdag, og det ble mer og mer rockabilly. Mange DJ’s spilte kun 50-talls skiver, og mange rockabillyfans ville ikke høre på nye band, men Ray Campi snudde alt dette. Platene ble store klubb-hits, og konsertene skulle få en helt ny generasjon med unge rockere og teds til å bli rockabillys. Den nye stilen var mer amerikansk, rutete skjorter, dongeribukser med oppbrett, og musikken skulle ha kontrabass.

TEENAGE BOOGIE

Det ble konflikter på klubbene. De unge ble kalt rebels, rockabillies, rockabilly rebels eller silly-billies. Tedsen ville høre klassisk rock ‘n’roll, mens de unge slett ikke ville høre Bill Haley, Dion eller Chuck Berry, for ikke å snakke om Crazy Cavan. Etter en del episoder endte det med forskjellige klubber, og seinere også festivaler. I Norge var vi ikke så gærne, så unge Osloteds syntes nok det var litt rart å få så mye stygge blikk av jevngamle rockabillies på en klubb i London på 80-tallet.

Det kom mange nye band på tampen av 70-tallet. Først ute var vel Whirlwind, som ga ut en 10-tommers LP på Ace. De hadde energi, og leverte også live. En gang spilte de faktisk på rock ‘n’ roll-klubben i Oslo, som på den tiden var på Spotlight, over gamle Restaurant Pilen i St. Olavs Gate. Andre nye band som kom på denne tiden, og som omtales i Paul Wraggs bok, er The Jets, The Polecats, The Blue Cat Trio, Restless, The Sharks og flere andre. Disse var unge, og spilte energisk rockabilly med mye kontrabass.
De nye bandene hadde i første rekke et ungt publikum. De som var rockabilly rebels i England i 1979/1980 var stort sett tenåringer. Den nye fanzina Cat Talk, var litt mer glossy enn de andre, og de dekket rockabillyklubbene i London om omegn. Den ledende DJ’en var nå blitt Fifties Flash, som var med på å starte den første rock ‘n’ roll-klubben i 1965. Boogie Dell drev også klubber og var DJ, og skulle starte Fury Records og et populært radioprogram som fortsatt går på Radio Caroline. Roy Williams var ikke bare aktiv som DJ i Wild Wax Show, men han startet også Nervous Records, og ga ut plater med de fleste av de nye bandene. Alle disse tre gutta var gamle teddy boys, og de unge rockabillyfolka var negative til teds, men Flash ble nesten som en far for dem.

img
Ray Campi

Flash begynte å spille blueslåter en kunne boppe til. «Take Five» og «Roll Your Moneymaker» med Hound Dog Taylor, «Shake Your Hips», «Bobby Sox Baby» og «Don’t Start Cryin’ Now» med Slim Harpo og «Keep On Rockin’» og «Shout, Sister, Shout» med Arthur Crudup ble hits på rockabillyklubbene. Blues boppers ble disse låtene kalt.

VOLD OG BRÅK

En ting jeg ikke var klar over, men som kommer fram i boka, er hvor mye vold og bråk det var. Det var stadig trefninger mellom rockabillies og skinheads, mellom punks og teds, mellom teds og skinheads, mellom punks og teds på den ene siden og punks og skinheads på den andre, mellom bikers/greasers/rockers og mods, mellom Hell’s Angels, Teds og rockabillies på den ene siden og punks og skinheads på den andre, og også mindre trefninger mellom teds og rockabillies. Det var ofte på strendene i badebyene i forbindelse med bank holidays, men også på t-bane-stasjoner kampene fant sted. Noen av disse oppgjørene førte til avisoppslag, som «Punks, Teds and Skinheads are an increading threat to night travellers» (Daily Mirror, 17. mars 1980).

Rockabillymiljøet i London tiltrakk seg unge dropouts fra hele England. De færreste hadde en jobb. Mange bodde i okkuperte leiligheter og overlevde ved å stjele. Det kunne være mat fra butikker, kule klær, plater fra de som solgte rockabillyskiver, biler for å komme seg hjem etter klubbene, for det var ofte så seint at det vår dårlig med kollektivtransport. Det gikk mest i singler i dette miljøet, og de var mye lettere å rappe enn LP’er. Mange av singlene var vel også ulovlige i utganspunktet. Det krydde av uoffisielle reproduksjoner av dyre og sjeldne 50-talls originaler. På Kensington Indoor Market holdt sjappa Chicken Shack til, og de hadde kun reprosingler.
Når jeg leser om rockabilly-okkupantene så tenker jeg at det var i grunnen ikke så ulikt hvordan mange punks levde på den tiden. De unge rockabillyfolka var ute hver kveld, og de måtte jo betale for å komme inn på klubbene og for det de drakk. De måtte ha spenn. Kriminalitet ble ofte løsningen. Det var noen harde kriminelle blant de noe eldre teddy boys også, men det var som oftest fordi enkelte var litt for glade i å slåss. Det siste teddy boy-bandet som de unge rockabillyfolka, – eller cats, eventuelt katz, som mange av dem kalte seg, likte – var Matchbox. De hadde holdt på siden 1971, og i motsetning til flere av de andre som spilte på teds-klubbene, brukte de ståbass. I 1979 ble de kjent over hele England med hiten «Rockabilly Rebel». Det førte til at alle de unge rockabillyfolka ble ropt «Rockabilly Rebel» etter på gata, og det gjorde slutt på Matchboxs popularitet i det miljøet.
Det står mye i boka om The Royalty, som var et fantastisk to etasjers ballroom i Southgate i nord-London. Det ble slutt på de ukentlige rock ‘n’ rollkveldene på the Lyceum etter at en teddy boy hadde blitt knivstukket der i 1976. Wild Wax Show hadde vært DJ’er der, og de flyttet til The Royalty og anbefalte også hvilke band som burde spille. Her var store navn som Bill Haley and his Comets og Charlie Feathers. Jeg husker jeg så the Flying Saucers der før det var blitt en R&R-klubb. Kveldens DJ hadde helt feil musikk, men en av de lokale teds skyndet seg hjem etter noen plater, og plutselig hørtes Charlie Gracies «Fabulous» og et brøl sted opp fra baren, og minst 50 teds raste ut på dansegulvet for å boppe.

Ellers så jeg blant andre Shades, med gjesteopptredener av Screamin’ Lord Sutch, Glen Matlock fra Sex Pistols og Graham Fenton fra Matchbox august 1981, og ellers Crazy Cavan og ikke minst Ray Campi og Mac Curtis der, som jeg også intervjuet. The Royalty var så stort, det kunne være opp til et par tusen der på de største kveldene, og folk kom fra alle kanter. Det var på slutten av 70-tallet og det var fortsatt en del som hadde litt halvlangt hår og skjegg blant folk flest, men på The Royalty var det sleik og glattbarbert kjake for alle penga. Jeg hadde en gang med en nordmann som hadde kort skjegg, og han sa plutselig at det var første gang han hadde vært på et stort sted hvor han var den eneste som hadde skjegg!
The Royalty var på torsdager, men ofte også “all dayers” på bank holiday-mandager, og man prøvde seg med egne cats bop nights på tirsdager. Veldig fort gikk klubben fra å være en teddy boy-klubb til en rockabillyklubb, men det var så stort at det alltid var en del teds som hang i en av de fire barene.

WEEKENDFESTIVALER

I 1979 ble den første Rock and roll Weekender’n arrangert i Caister-on- Sea, nær Great Yarmouth et stykke nordøst for London. Den ble til en herlig film, «Blue Suede Shoes», hvor du kan se forrykende opptredener med Crazy Cavan, Ray Campi, Freddie «Fingers» Lee, Flying Saucers og Matchbox, forruten massevis av teddy boys og hep cats. Det du derimot ikke ser er hvordan det ble mange slåsskamper mellom teds og cats. I stor grad var tedsen fra nord, mens katz kom fra Londonområdet. Det ble flere Caisterfestivaler, og flere rockabillies, og mere bråk. Etter hvert ble det egne teddy boy- og rockabillyfestivaler og også egne swingdansorienterte festivaler, som Jiving Jamboree. Den største festivalen ble imidlertid Hemsby, som arrangeres for 65. gang til høsten, ikke langt fra Caister, forresten. Etter Caister spredde rockabillystilen seg til områder over hele England. Unge teds fra byer i nord og vest hadde reist sammen med sin lokale rock ‘n’ roll-klubb, men oppdaget at folk på deres egen alder fra London hadde en annen stil. Nå ble det unge rockabillies over hele landet. Musikkavisa Sounds hadde dekket rockabilly bedre enn de fleste, men den største musikkavisa, New Musical Express, hadde et stort fokus på rockabillymiljøet i februar 1980 med hele forsiden og mange sider inni avisa, blant annet fra The Royalty. Det kom flere folk, nye DJ’s , nye klubber og nye band.

The Jets, The Stargazers og The Polecats gikk inn på hitlistene, for ikke å snakke om Shakin’ Stevens, men han var nå blitt for mye pop for de miljøene vi snakker om her. Fra USA kom the Stray Cats, som slo igjennom i England, og som selvsagt skulle bety mye for å gjøre rockabilly kjent utenfor «menigheten». The Deltas, The Blue Cats, The Shakin’ Pyramids, Dave Phillips & The Hot Rod Gang og The Ricochets var noen av de nye bandene. Tom Ingram, som i dag bor i USA, og driver verdens største rockabillyfestival, Viva Las Vegas, Jerry Chatabox og Mouse var noen av de nye DJ’ene. Sistnevnte var også vokalist i Red Hot ‘n’ Blue, et band som var veldig populære i Londons rockabillymiljø på 80-tallet.

ROCKABILLY DJ’S

De «gamle» teddy boy DJ’ene, som Wildcat Pete, Rebel Ed, Fifties Flash og The Wild Wax show begynte å bli mindre populære, selv om Flash hadde et bra rockabillypublikum i nordvest.
I nord ble det slutt på The Royalty i 1982. Nye klubber i Sør-London med unge DJs som Tom Ingram og Jerry Chatabox dukket opp. Jerry spilte seks kvelder i uka, mens han fortsatt gikk på skolen. I boka takker han faktisk Teddy Boys for å ha lært ham om musikken, og sier at de hadde fantastiske platesamlinger, og halvparten av det var rockabilly.
I Nord-London ble Mouse en populær DJ. Han spilte i hovedsak rockabilly, men også 60-talls garage rock som The Sonics. Jeg har ikke noe imot The Sonics, The Wailers og lignende band. Synes det er tøffe saker, men jeg synes også at det er spesielt at unge rockabillyfolk kunne høre på 60-talls garage rock, men avviste Bill Haley, Dion, Chuck Berry, Crazy Cavan m.fl. fordi tedsen likte disse artistene! Husker jeg ble spurt av en tenåringsbillies på tubestasjonen på Southgate etter en kveld hvor Cavan hadde spilt på The Royalty, om hva slags musikk jeg hadde. Jeg fortalte at jeg hadde tatt opp konserten, og de var over seg av forferdelse for Cavan var jo bare dritt i deres øyne. De klarte forresten å lage så mye krøll på t-banen at politiet kom, og tauet inn mange av dem. Vi fra Norge fikk også politspørsmål, men vi snakket så dårlig engelsk vi kunne, og sa vi bare var turister, hvilket jo var sant. Ikke hadde vi prøvd å lage krøll på t-banen heller.
Utover på 80-tallet ble det slutt med rockabilly på hitlistene, men det var et stort og levende undergrunnsmiljø, ikke bare i London, men i mange byområder rundt omkring i Storbritannia. Trevor Cajio, redaktøren i det månedlige rock ‘n’ roll-magasinet Now Dig This, forteller i boka at en på den tiden kunne gå ut og rocke hver eneste kveld i Newcastle/Sunderland- området., og det var aldri noe bråk mellom teddy boys og hepcats, eller hva de nå enn kalte seg.

Det ble slutt på Caister, men det kom andre festivaler. Weymouth Rock’n’Roll Weekender samlet i flere år på 80-tallet mange bra rock ‘n’ roll-band. Publikum var mest teds, og nå hadde den stilen spredd seg til Europa også, så det kom en del fra Frankrike, Tyskland, Skandinavia og ikke minst Finland, hvor unge teds var å se overalt på gatene i de store byene. Det merkelige er at denne festivalen bare er nevnt i forbifarten i boka, mens arrangør John Hales forsøk på å lage en festival for hepcats/rockabillies, som endte i en masse vold og hærverk, får flere siders omtale.
All volden og bråket var nok medvirkende til at rockabillly ikke ble større enn det ble. Det er jo usedvanlig dumt å ødelegge sine egne festivaler og klubber. Den strenge kleskodeksen var også en hindring for at nye folk kom inn i miljøet. Du måtte se riktig ut for å bli godtatt. Like fullt oppsto det stadig nye band på 80-tallet. Alle større byer hadde flere rockabillyband, noen tradisjonelle, andre mer Stray Cats-influerte og noen svært punkinspirerte.

PSYCHOBILLY KOMMER

De siste ble ofte kalt psychobillyband. Denne musikkformen blir jo regnet for å være en blanding av rockabilly og punk, med en dose garagerock. Ofte er amerikanske The Cramps blitt regnet som det første, store bandet. I dag lever musikken videre i Amerika med Reverend Horton Heat i front. I England var nok The Meteors først og størst. Jeg så dem første gang på en liten klubb i London, hvor psychobillies lekeslåss med bare overkropper foran scenen. Sånn var det på psychobillykonserter. Da fikk vel de unge ut testosteronoverskuddet sitt, kanskje?

Psychobilly hørtes ut som pønka rockabilly, og psychobillies så ut som pønka rockabillies. Det finnes noen fortsatt. Musikken og stilen lever kanskje mer i andre land enn i England? Jeg er ikke sikker, men sikker er jeg på at hele dette miljøet fikk seg en alvorlig knekk da The Clarendon Hotel i Hammersmith ble stengt i 1988. Her hadde det vært Klub Foot Nitespot siden tidlig 80-tall, og dette var den store klubben for psychobilly, og den ble aldri erstattet. Dell Richardson startet opp The Big Rumble psychobilly weekender. Her var det band og folk fra mange land. I alt ble det 11 Big Rumbles, men det ble færre og færre folk. Flere forlot psychobillymiljøet og ble rockabillies igjen.

I 1988 startet Hemsby Rock ‘n’ Roll Weekender, som altså fortsatt holder det gående. Den første kom det bare 6-700 på, men det vokste betraktelig. På 90-tallet ble det den største festivalen for rockabillyfolket. Det var fortsatt bra med gigs, selv om det var blitt færre klubber og flere weekenders. På bladfronten hadde du Continental Restyling og Southern & Rocking, som begge fokuserte mest på nye band. På den fronten kan vi nevne Space Cadets, Johnny Bach & The Moonshine Boozers og The Big Six, som alle var såkalte supergrupper med musikere som hadde spilt i andre band. Vi må også ta med Rimshots, Hot Boogie Chillun og soloartisten Darrel Higham, som låter som Eddie Cochran og fortsatt er svært aktiv.

ROCKABILLY RAVE

Boka slutter med historien om hvordan teddy boys i London startet egne klubber på 80-tallet, og klesmessig gikk tilbake til den originale 50-talls tedsstilen, og oppstarten av festivalen Rockabilly Rave. Det var i 1995 at Tom Ingram og Jerry Chatabox sto bak et rave party med rockabilly i London, fra seks om kvelden til seks om morgenen. Dette utviklet seg til en festival, som fortsatt holder det gående, men nå er det ikke tolv timer, men fire døgn. I 1998 starter Tom Ingram festivalen Viva Las Vegas i USA, mens i London er det ikke lenger nok interesse til å ha en stor ukentlig klubb. Situasjonen er omtrent den samme i 2022 som den var i 1998, skriver forfatteren som har valgt å slutte sin omfattende historie dette året.

NOEN MANGLER

For teddy boys, rockabillies og psychobillies er boka svært interessant. For andre? Jooo, det spørs jo hvor interessert du er i engelske subkulturer. Personlig fant jeg det svært underholdende, men jeg skulle gjerne ha visst mer. Det er for eksempel for lite om dans. Det var tydelig veldig viktig for mange i dette miljøet, hvor det ble danset mer til DJs enn til band. Teds danset i alle varianter, ikke minst swing, mens rockabillies var veldig hektet på bop, og dårligere på swing. Psychobillies’ form for dansing, ofte kalt wrecking, en form for slam dansing eller moshing, minner mer om en slåsskamp i en bar enn dans, spør du meg. Dans nevnes stadig vekk, men det blir litt fort og overfladisk. Skulle gjerne visst hvordan, hvorfor og når teddy boys begynt å boppe. Har hatt kontakt med flere veteran teds, som forteller at det var ikke noe bopping på 50-tallet. Mange klubber rundt i England er ikke nevnt, mange byer hvor det var klubber og miljøer omtales ikke. De viktigste DJ’ene er med, men den første DJ’en jeg så som spilte rockabilly og fikk teds til å boppe, en kortvokst teddy boy som kalte seg Tongue-Tied Danny, fant jeg ikke. Jeg savner også omtale av band som Johnny & The Roccos, The Riot Rockers, Gina ‘n’ The Rockin’ Rebels, Little Tina & Flight 56, Johnny & The Jailbirds m.fl. Det kan være noen jeg har oversett, men uten indeks er det vanskelig å slå det opp.

Jeg synes også forfatteren farer litt for lett over rasismespørsmålet. Han har selvsagt et poeng med at det var rasistiske rockabillyfans, akkurat som det var rasisistiske postmenn også, men det har vært episoder helt siden opptøyene i Notting Hill i 1958 hvor teds spilte en tvilsom rolle. Sunglasses Ron, kalt King of the teds, fortalte på britisk TV at han var medlem av National Front. Han var hyggelig, veldig hjelpsom og altså en rasist. «Breathless» Dan Coffey, teddy boy fra Wales, som startet den første fanzina, og importerte Sun-singler for salg allerede på 60-tallet, ga et fordelaktig inntrykk da jeg besøkte ham og kona i Newport, Wales for 50 år siden. Jeg begynte å kjøpe skiver av ham pr. postordre, men da han begynte å sende Ku Klux Klan-brosjyrer med det mest motbydelige rasistiske materialet jeg har sett, sa jeg fra at jeg ikke ville ha flere. Jeg fikk da høre at min tid ville komme, jeg skulle tas. Merkelig nok digget Dan svarte artister som Screamin’Jay Hawkins. Det har vært, og er fortsatt, svarte teddy boys. Jeg kjenner faktisk en. Jeg har også sett indiske/pakistanske teds i London. Boka omhandler ikke dette, og problematiserer heller ikke all bruken av sørstatsflagget, til tross for oss at det har vært omstridt, og de største rock’n’roll-festivaler nå ber folk om å la være å bruke det.
Til gjengjeld er det mye om klær, utseende, stil, og klart det skal være med også. Det viktigste er imidlertid musikken, og heldigvis kommer musikere som Crazy Cavan, Graham Fenton, Darrel Higham og andre til orde. Det er også et unikt fotomateriale, selv om kvaliteten på private bilder fra 70-tallet selvsagt ikke er så bra som vi kunne ønske. Forfatteren har tatt på seg en enorm oppgave med å dokumentere et stort og omfattende miljø i 40 år. Det er selvfølgelig umulig å få med seg alt, men han har fått med seg veldig mye, selv om det blir mye London og ikke så mye om Skottland og Nord-Irland. Det var imidlertid i London det skjedde mest.

Alt i alt er det ikke tvil om at Paul Wragg har gjort en kjempejobb.

BLUES IN BRITAIN

BLUES NEWS FROM BRITAIN BY NORMAN DARWEN

Skribent bosatt i Bolton, England. Har skrevet om blues og bluesrelatert musikk siden 80-tallet, bl.a. for Blues Unlimited, Living Blues, Blues & Rhythm (The Gospel Truth), Blues In Britain, Blues Matters, Blues News Finland og R2 (Rock ’N’ Reel). Han har også skrevet linernotes på oppdrag fra artister og plateselskaper.


FESTIVALS

Festivals in the UK have been starting up a little tentatively, but the Chelsea Blues Rhythm And Rock Festival on 28th May included headliners The BB King Blues Band. There are more planned for the Summer, of course.

ON TOUR

Tours are now starting to pick up rapidly…

As part of her European tour, Sari Schorr returned to the UK in April with her “Back To LA” tour, which included nine dates across England and Scotland.

Singer/guitarist Eric Steckel had six UK dates, and New Jersey’s Billy Walton Band played numerous dates around Britain. Alvin “Youngblood” Hart also toured, including two dates with Ian Siegal. The versatile singer Dee Dee Bridgewater appeared at central London’s Ronnie Scott’s Jazz Club in April.

Joe Bonamassa returned to the UK for the first time in three years. He played five nights in the UK – Glasgow, Cardiff, Brighton and two evenings at London’s Royal Albert Hall at the beginning of May. Joe’s show followed the release of his album “Time Clocks”.


img
Joe Bonamassa ( photo: Eleanor Jane).
UK blues-rocker Joanne Shaw Taylor, now resident in the USA, played six shows in Britain, beginning in late April and foreshadowing the announcement of her album, “Blues From The Heart – Live” on Joe Bonamassa’s KTBA label. It was recorded in Franklin, Tennessee in January 2022 at Joanne’s first live appearance in two years.

img
Laura Evans (photo: Rob Blackham).
The southern rock styled outfit Robert Jon and The Wreck spent much of May touring Britain – 12 shows - with the excellent young Welsh singer Laura Evans as opening act. Laura’s album, “State Of Mind” is due for release on 1st July.

Resident Americans out and gigging included Marcus Malone with UK guitarist Innes Sibun in The Malone Sibun Band, Statesboro, Georgia’s Brooks Williams, and soul veteran Geno Washington.

Blues and rock guitarist Bernie Marsden had “An Evening With Bernie Marsden” in the town of Bicester in mid-May, an evening of conversation by Bernie marking the vinyl issues of his recent blues sets “Kings” and “Chess”. What a nice idea!
OTHER NEWS

The up-and-coming young UK blues singer-songwriter Conor Selby signed with Provogue in April, and in May he won the UK Blues Award for “Young Blues Artist Of The Year”.

The long-standing venue, Henry’s Blueshouse in Birmingham in the midlands, had a charity gig to raise money for The Disasters Emergency Ukraine Appeal in early. 24, mainly local musicians including King Pleasure and Bullmoose K Shirley (of King Pleasure & The Biscuit Boys), appeared and many others donated material for a charity auction. The event raised nearly £4000.

img
Conor Selby
Emma Wilson is now benefitting on an international level from the involvement of Frank Roszak Promotions, and Proper Music are handling her European distribution and Memphis based Select O Hits” handling the USA. Her album “Wish Her Well” has been very well-received by blues broadcasters (and fans!). She also headlined at the 100 Club in central London on 26th April, presenting the material from the new album, which saw release on 13th May. (www.emmawilson.net )

NEW RELEASES
The Wilson Brothers

released their album “Live” (CD Manhaton HATMAN 2055) at the end of April. Brothers Phil and Ash, who toured with Sari Schorr in March and April, linked up with musical brother, bass player Roger Inniss, and came up with an excellent, very strong blues-rock set.


Black Pearl

is the self-titled debut from this outfit fronted by Detroit-born, UK based blues-rock singer Marcus Malone and with Muddy Manninen on guitars, keyboards and bass, plus guest musicians and songs co-written with veteran UK blues promoter Pete Feenstra. This is classy blues-rock and rock-blues all the way. (Photo: Pete Feenstra).

The Jake Leg Jug Band

released “Live At Audley Theatre” (Green Bullet GB 2201) in May 2022. This double CD gives an excellent overview of the Staffordshire band’s output over the years, as well as being good bluesy fun.

Supersonic Blues Machine

The UK’s singer/ guitarist Kris Barras has replaced Lance Lopez in Supersonic Blues Machine, as can be heard on their third album “Voodoo Nation” (Provogue), a hard-hitting set that includes guests like Joe Louis Walker, Ana Popovic, Sonny Landreth, Josh Smith, King Solomon Hicks and others.

Ian Siegal

UK singer/ guitarist Ian Siegal has a fine, loose-sounding set “Stone By Stone” recorded in California and released on the Grow Visions label (GVIS101), featuring member of Beaux Gris And The Apocalypse (who own the label), Jimbo Mathus, and Shemekia Copeland. It’s certainly worth a listen.

Mudlow

Also well worth hearing is “Bad Turn”, the fourth album by Mudlow (Whiskey Preachin Records), a UK based three-piece Americana group with an extremely bluesy sound.



UK BLUES AWARDS 2022

When Rivers Meet won the awards for “Best Album Of The Year” (“Saving Grace”), Best Band Of The Year” and “Blues Vocalist Of The Year” (Grace Bond). (photo: Rob Blackham).
Dom Martin was “Acoustic Blues Artist Of The Year” and “Blues Instrumentalist Of The Year” and Conor Selby “Young Blues Artist Of The Year”. Best International act was Christone “Kingfish” Ingram. Emma Wilson was voted “Emerging Blues Artist Of The Year “. The late Alan Pearce, former editor of “Blues Matters!” magazine won one of two “Unsung Hero Of The Blues” awards; the other went to Bob Salmons. Cerys Matthews was “Blues Broadcaster Of The Year”
The Carlisle Rock And Blues Festival was voted “Blues Festival Of The Year”, whilst London’s iconic 100 Club was chosen as “Blues Club/ Venue Of The Year”.

BLUES I SVERIGE
BLUES I
SVERIGE AV ARNE SWEDIN

ARNE SWEDIN Boende i Stockholm. Ordførande i Stockholms Bluesförening, Sverige Rundt-krönikör i Jefferson. Radiopratare på Radio Viking: "Mer än bara Blues". Allätare innom musik och flittig konsertbesökare. arneswedin@gmail.com


Erika Baier

fick under Mönsterås Blues & Roots Festivalen 27-28 maj ta emot Mönsterås Blues Stipendium. Så här skriver de på sin hemsida:
- Årets stipendiat har en lokal anknytning och har tidigare jobbat som volontär på Mönsterås Blues & Roots Festival. Sven Zetterberg blev både mentor och vän och hjälpte till att hitta rösten och modet att ställa sig på scenen och sjunga. Förebilder är Ruth Brown, Nina Simone, Etta James, Koko Taylor och Shemekia Copeland. Soundet är tätt, tungt, modernt och förenar djupa rötter med nyskapande och framåtanda.


Martin & The Midnight Men

Vinnare av Scandinavian Blues Contest blev Martin & The Midnight Men. Trion består av Martin Englund, Paul Hodacs och Lars-Magnus Ejdeholm. Juryns motivering lyder: Med ungdomlig touch, musikalitet och fina sång och instrumentala insatser får de spela nästa år på Mönsterås Blues & Roots Festival och Tidaholms Bluesfestival. Publikens val gick till Touch Of Blues. De får också spela i Mönsterås nästa år.

The Family Jukebox

På sin allra första spelning vann The Family Jukebox från Vallentuna “Dusty Road Blues Challenge” på Tidaholms Bluesfestival 20-21 maj.

De övriga tre banden som deltog var Slip´n Slide, Tomas Jo´Group och Mississippi M.U.D. I The Family Jukebox ingår Jon Eimre sång och gitarr, Björn Lundström tuba, Mats Qwarfordt munspel och Micke Kerslow trummor och slagverk.
Juryns motivering löd: Juryn var helt eniga. Originellt, dynamiskt, spelglädje och scennärvaro. Och helt enkelt jäkligt läckert. Och de återkommer nästa år, som en av akterna på 2023 års Bluesfestival. De får även en spelning på Mönsterås Blues & Roots Festival i maj nästa år.

Jefferson nr. 212

Världens äldsta bluestidning svenska Jefferson har kommit ut med nr 212. Bland artiklarna kan nämnas John Mayall intervju, Bernt Andersson del 2, deltabluesens estetik del 2, intervju med finska Dr Helander samt ett resereportage i den amerikanska södern. En prenumeration kostar 295 SEK för 4 nummer. Utanför Sverige 460 SEK. www.jeffersonbluesmag.com


Louise Hoffsten

med en trettio år lång karriär, släppte i februari sitt nya album “Crossing the Border”. Louise skriver så här på sin hemsida. - Det har varit en händelserik tid i hela världen. Omöjligt att inte ha påverkats av det. Vem kan blunda när det är kris i världen? En pandemi som ställer allt på ända. Val i Usa där en clown blir president. Onda krafter överallt i världen. Det är då man behöver musik att hämta kraft ifrån. Det är då man längtar till Memphis. När man inte kan vara ute och spela eller resa får man trösta sig med munspelet i ett hörn någonstans. Det kommer aldrig bli som vanligt igen. Det är lika bra att acceptera det som är nu. Om du vågar Crossing the Border!



See you forever, Bosse Skoglund

Den 10 april 2021 gick en av Sveriges största trummisar ur tiden. På årsdagen efter hans bortgång samlades ett stort antal vänner och medmusikanter på Fasching i Stockholm för att hylla minnet av Bosse Skoglund under namnet “See you forever Fest”. Bosse var en mångfacetterad trummis som startade i jazzen, men under sitt liv spelade blues, rock, reggae m.m. På scenen Anitas Livs, Jonas Kullhammar, Per Tjernberg & Nikke Ström, Varmare än Körv med Mats Ronander, Niklas Medin, Åke Sundqvist, Bengan Blomgren, Nikke Ström, Below the Baseline med Mikael Fahleryd, Tommy Berntsson, Chris Montgomery, Nikke Ström Blues Transfusion, inLOve med Lo Kivikas, Rickard Krantz, Björn Gideonsson, Nikke Ström, Splitvision a.k.a. Collette, Zilverzurf and His Spacecadets och många fler. Per Bruun talade.


Nya-skivor
Jenny Bohman gick bort i cancer 2010. Bandmedlemmarna i Little Jenny & The Blue Beans, Mia Kempff bas, Lotta Partapouli gitarr och Justina Lakin släpper i höst livealbumet “At The End of The Day”. Den spelades in under en Upplandsturné 2009. Tredje singeln “Lily Sue” från det kommande albumet släpptes nyligen. De båda tidigare albumen kommer ut på digitala plattformar under sommaren.

Richard Tehler från Göteborg har släppt en EP med sitt band The Hendrix Project. Skivan heter “The Purple and Haze”. Bandet består av Richard gitarr och sång, Erik Bodin trummor och Stefan Bellnäs bas.

Mikael Westman har släppt en singel med namnet “ Bryt ihop och kom igen”. Mikael är känd från Gumbo och Kjell Gustavsson Rhythm & Blues Orchestra. Det är det första spåret från ett kommande album. Det första albumet “Kaos och obalans” kom ut 2020.

Freddie Nyström Band från Göteborg har släppt en ny fullängdare. “Peppar, peppar, ta i trä” är namnet på skivan som innehåller 10 låtar på svenska.

“Millionaire” är titeln på The Boppers tredje singel från det kommande albumet “White Lightning” som släpps 1 juli. Producerat av den legendariske producenten Tomas Skogsberg. “Millionaire” är skriven av Eva Eastwood. Elin ”Luffar Lo” Öberg från Among Lynx spelar munspel och Mats ”Gaffa” Karlsson lapsteel. Bandet är inne på sitt 45:e år på vägarna.

Kommande festivaler (med reservation för ändringar)
Bangen Jazz & Blues 29 juni - 3 juli
Göteborg Blues Festival 1-2 juli
Åmåls Blues Fest 6-10 juli
Kristinehamn Bluesfest 15-16 juli
Gnällbälte Bluesfest 15-16 juli
Hide Blues 23 juli,
Dala Blues Fest 27 juli
Fagersta Bluesfestival 29-30 juli
Karlskoga Summertime Bluesfestival 29-30 juli
Urkult, Nämforsen v/ Sollefteå 4-6 augusti
Ucklum Blues Festival i Stenungsund 6-8 augusti
Blues At Sea i Eskilstuna 12-13 augusti
Rootsy Summer Fest 19-21 augusti
Södertälje Jazz & Bluesförening 13 augusti
Östersunds Bluesfestival 28-29 oktober

Sandviken - www.bangen.se
Villa Belparc i Slottsskogen - www.gbgblues.se
www.bluesfest.net
www.kristinehamnblues.se
Vinöns Värdshus v/ Örebro - www.vinonsvardshus.se
Hide kalkbrott utanför Slite på Gotland
Torp, Krylbo
Engelsberg - www.fagerstablues.se
www.mockelnforeningar.se/kgarockblues
www.urkult.se

www.julymorning.nu
Falkenberg
www.sodertaljejazzbluesforening.se

BLUES I DANMARK
BLUES I
DANMARK AV JAKOB WANDAM

Jakob Wandam er redaktør af den danske bluesportal Bluesnews.dk. Han arbejder til daglig som bibliotekar og har mange års erfaring som musikskribent og –redaktør inden for denne branche. Han modtog ildsjælsprisen ”Årets Hoochie Coochie Man” ved Danish Music Awards Blues 2020. Email: bluesnewsdk@gmail.com


Blues på sommerens festivaler

Festivalsæsonen er i gang i Danmark, og selv om de fleste bluesfestivaler først finder sted til efteråret, har sommerens musikfestivaler også masser af blues at byde på.


Den første og største er Copenhagen Jazz Festival, som finder sted 24. juni-10. juli. Blandt hovednavnene er bluesikonet Robert Cray, guitarlegenden Jeff Beck og Wassoulou-dronningen Oumou Sangaré. Andre bluesnavne er for eksempel Shanna Waterstown, Samantha Antoinette Smith, Roosevelt Collier, Jon Cleary og Chris Clermont samt masser af topnavne fra den danske bluesscene.


img
Robert Cray (foto James L. Bass)

Bookinggruppen for Roskilde Festival modtog sidste år ildsjælsprisen ”Årets Hoochie Coochie Man/Woman” ved Danish Music Awards Blues. I år har festivalen to maliske ørkenblues-kunstnere på plakaten, Fatoumata Diawara og Samba Touré. Festivalen finder sted 25. juni-3. juli.

I Danmarks nordligste by er der Skagen Festival 30. juni-3. juli. Festivalen er primær orienteret mod folkemusikken, og blandt de bluesorienterede navne finder man Chris Andersen, Tobacco, Michelle Birkballe og All My Exes.

Skovby Blues er en lille festival på Als 1.-2. juli. I år spiller blandt andre Big O & the Blues Quarters, Blue Steel, Max Wolff Trio og H.P. Lange Big Gumbo.

I landets næststørste by er der Aarhus Jazz Festival 9.-16. juli. Her kan man blandt andet høre The Vooo Ca Ray, H.P. Lange, Max Wolff, Uffe Steen, Kjeld Lauritsen, Sahra da Silva, Emil Otto, Sidetrackers og James Loveless.

Femø Jazz Festival har eksisteret siden 1970. Hovedvægten ligger på traditionel jazz (som i sig selv har blues som en væsentlig del af tonesproget), men der bliver også plads til både mere bluesy jazz og egentlig blues. I år spiller for eksempel Hans Knudsen Jump Band, Tricia Boutté, Dusty Rag Jazz Band, Jazz Five og Mukherjee Blues. Det sker 2.-7. august.

På Skarø Festival spiller Esben Just den 4. august, og på Smukfest i Skanderborg er Thorbjørn Risager & the Black Tornado på programmet samme dag, lige som Walter Trout spiller på Frederikssund Festival.

Randers Festuge løber af stablen 12.-20. august. Her kan man høre Beggars Blue, Jan Gerfast, Mojo Makers, Michael Trier og Midnight Blues.

Danmarks største årlige folkemusikbegivenhed er Tønder Festival, som i år finder sted 25.-28. august. Af blues- og bluesrelaterede navne kan nævnes Allison Russell, Amythyst Kiah, Mike Elrington, Cedric Burnside, Theessink & Møller, Jerron ”Blind Boy” Paxton, Keb’ Mo’ og Gumbo, Grits & Gravy.


img
Cedric Burnside

Der er Old School Rockin’ Blues Festival i Kattrup den 27. august. Her har man indforskrevet B.B. & the Blues Shacks, The Gabe Stillman Band, The Blues Mystery, Fred Chapellier og Tora. Samme dag spiller Trouble Cats på Vejle Fjordfestival.

Bevæger vi os ind i det tidlige efterår, finder vi Midtfyns Festival i Ringe 2.-3. september med The Blues Brothers Souvenir Show og Holtsø & Wittrock på plakaten.
Desuden afholdes festivalen Blues-a-Rama i Vejle den 17. september. Her er fem danske bluesbands på programmet: Jumpin’ Jacks, Ole Frimer Band, The Manic Blues, Blue Belles of Joy og Nello & the Helping Hand Blues Band.


img
Ole Frimer Band
Blues Heaven-programmet er komplet

Nu er programmet for dette års Blues Heaven-festival i Frederikshavn komplet, og vi kan således løfte sløret for de sidste tre navne.


Den 70-årige amerikanske sanger, guitarist og sangskriver Eric Bibb fokuserer på den akustiske blues, især den ragtime-påvirkede Piedmont-variant. Eric Bibbs musikalske udtryk har dog altid inkorporeret elementer fra andre musikformer, så som folk, soul, gospel og verdensmusik. Den første plade udkom helt tilbage i 1972, men hans gennembrud kom under den akustiske blues-revival i 1990’erne. Siden har Eric Bibb udsendt mere end 40 album, og han er 26 gange blevet nomineret til Blues Music Awards. Eric Bibb kan prale af foreløbig to Grammy-nomineringer i karrieren.


Jontavious Willis fylder blot 26 i år, men bliver set som et af de store amerikanske håb inden for den akustiske blues. Han pladedebuterede i 2017 og brød for alvor igennem med album nummer to, Spectacular class. Willis er vokset op med gospel, som han sang i den lokale kirke, inden han hørte Muddy Waters, og bluesmusikken fik tag i ham.

Jontavious Willis bevæger sig hjemmevant i flere varianter af country bluesen, herunder delta- og Piedmont blues.

Det eneste danske indslag bliver pianisten og sangen Esben Just. Hans gebet er New Orleans blues, som han mestrer på et niveau, der har gjort ham til en institution på den danske scene for New Orleans-musik. Esben Just har besøgt “The Big Easy” mange gange og indspillet med lokale navne som Trombone Shorty. Han har desuden delt scener med kunstnere som Tricia Boutté og Dom Pipkin. Mest kendt er han for sin rolle i den populære, Danish Music Award-vindende trio SP Just Frost.

Blues Heaven finder sted i Arena Nord den 11.-12. november.

NYE UDGIVELSER
Trainman Blues: Live at the Station

Koncertoptagelse med det prisbelønnede band, der omfatter Richard Farrell, Laust ”Krudtmejer” Nielsen, Ronni Boysen og Thomas Crawfurd.


Jumpin’ Jacks: Jumpin’ Jacks

3. Engelsksproget tredje album fra det flittige jump blues-band.



Copenhagen Blues Band: Come a little bit closer

Debutalbum fra københavnerne, omkring 42 år efter orkestrets stiftelse.


Big Creek Slim & Rodrigo Mantovani: Stone in my heart

Album nr. to med akustisk blues fra den dansk-brasilianske duo.



SP Just Frost: Lys det op

Danmarks spydspids inden for New Orleans blues. Første studieoptagelser i sytten år.

CD NYTT
En klassiker! Denne må du bare ha. Obligatorisk i enhver platesamling.
En sjeldent bra utgivelse. En du kommer til å spille ofte og ikke vil støve ned.
Ei bra plate uten at den utmerker seg helt spesielt.
Ei OK plate.
Ikke særlig spennende. Kun for “blod-fansen” som skal ha komplett samling.
Denne klarer du deg uten.


DANA FUCHS
Borrowed Time Ruf Records

Den mektige stemmen til amerikanske Dana Fuchs, og hennes eggende scenefremføringer som oser av energi og musikalsk sensualitet, har gitt henne mange fans i Norge. Sammen med Beth Hart har hun kombinert den kraftfulle soulkraften en sterk dame besitter med tidløs Robert Plant-inspirert rock’n roll, på dette albumet også med sterke innspill fra singer/songwriter- krybben der du finner artister som John Hiatt.
Vokalt er hun viltrere enn Beth Hart, mer Janis Joplin og Robert Plant i attityden vokalt enn den mer mørkere kraften som kommer fra dypet av Beth Hart. «Save me» er som å høre Otis Reddings arv krysset over til et jammende og funky countryrock-format med klare vibber fra Rolling Stones midt på 70-tallet. En av albumets mest kraftfulle sanger, og som vokser på å låte litt jammete og uten kontroll.

«Double down on wrong» dundrer igang albumet med Black Crowes og Black Keys-vibbete hard bluesy rock. Tøylesløs og stram edgy rock med en herlig lite produsert Dana Fuchs «skrikende hjertet ut» bak mikrofonen. Litt støyete slik Iggy Pop og The Stooges laget oppskriften rundt 1970. Energien leverer nerven selv om melodien ikke er allverdens original.


img
Foto: Merri Cyr

«Blue mist road» har den møkkete landeveis-følelsen mellom mørk americana og campfire-based soul/blues slik du har hørt John Hiatt i sine mest strippede øyeblikk. At Dana Fuchs stripper vekk all unødvendig staffasje og lener seg til den nesten sakrale stemningen er utvilsomt mange steg opp fra tidlige Dana Fuchs-innspillinger. Hun puster Ledfoot i nakken.

«Call my name» understreker en americana-laidback singer/ songwriter-attityde fra dette albumet som om Janis Joplin sang tidlige Eagles-låter. Og kompet fra bandet er herlig løst og samtidig stramt slik at stemmen til Dana Fuchs kommer opp og fram og treffer deg med overbevisende følelser.

«Curtain close» har nesten noe av Tina Turners blues/ soul-kraft i en blanding av en ballade og harmonisert rock som lett kan bli en vanedannende favoritt fra albumet. Og «Hard road» har mer av den løse rock’n roll kraften til Rolling Stones/Faces som gir mye av dette albumet en følelse av 70-tallet i både løssluppen attityde og ikke særlig polert produksjon.

Produksjonen fra Bobby Harlow (Detroit Cobras, Samantha Fish) er nok noe av nøkkelen til at Dana Fuchs har klart å få inn den løsslupne live-energien, intensiteten og kraften uten at det blir heseblesende. Dette er utvilsomt det klart beste albumet Dana Fuchs har gitt ut, og med hånden på hjertet første gang jeg føler at hun er der oppe med de beste som pendler mellom amerikansk sørstats-rock, blues, americana, og deep southern soul som puster Otis Redding inn og Janis Joplin ut.

Det er som om Dana Fuchs er akkurat så lite i kontroll, og samtidig akkurat stram nok til at energien treffer dedikert. Med låter som finner deg både inni hjertet med «Save me» og som ballespark i øyeblikk som «Not another second on you» er dette albumet verdt å skaffe seg. Hun maler Dolly Parton på veggen med «Lonely lie», og rygger Robert Plant og Led Zeppelin ut av garasjen med «Last to know». Det er ingen grunn til å miste dette toget. Noen ganger er det like godt å sette seg midt på skinnegangen, slik Dana sitter overskrevs på en stol på et bilde inni coveret.


Johnny Andreassen

IAN SIEGAL
Stone By Stone Vision Records

Ian Siegal er en av Englands fineste bluesrelaterte artister, og særlig sies han å være en opplevelse live. Men jeg skrev bluesrelaterte, for ikke alt det Siegal driver med kommer nødvendigvis inn under bluesbegrepet. Det merkes særlig på hans nyeste, “Stone On Stone”, for på store deler av albumet fremstår han som en singer/songwriter, eller visesanger som vi sier. Greit nok hjelper det på blues-kredibiliteten at han har en stemme som nærmer seg det vi kaller en whiskeyrøst. Skal jeg sammenligne med noe kan jeg kanskje trekke fram Ray Wylie Hubbard, eller en litt mindre loslitt utgave av Malcolm Holcombe. Det finnes også ganger jeg får assosiasjoner til Tom Waits, men denne sammenligningen handler nok mest om det tekstmessige, hans tristesser og crazy skråblikk på livet.


Nå er ikke singersongwriter et fyord i mitt vokabular. Heller tvert om. Men jeg ville bare du skulle vite det, så du ikke etter å ha hørt de to første låtene hiver deg over PC’en og blir skuffa når pakka kommer i posten. For disse to låtene er blues-gospel av beste merke. Åpningskuttet, “Working On A Building”, bygger på den gamle gospellåta med samme navn, og fremstår som en gøyal jam-session med Siegal og venner i studio. Umulig å sitte stille til den. Neste ut, “Hand In Hand”, er en hjertevarm og inderlig sak, med en flott slidegitar og som prikken over i’en, Siegal i samsang med selveste Shemekia Copeland.

Vi må helt til nest siste kutt for å finne en reinspikka blues, “Holler”, en deltablues der vår mann tar fram de rette fraseringene og leker med gitaren som om en skulle trodd han var født i Mississippi for over hundre år siden. Personlig skulle jeg håpet han hadde gitt oss mer av dette stoffet.

Men for all del, Ian Siegal har mye å gi oss som ensom sanger med kassegitar og noen ganger litt hjelp av venner. Selvransakende “The Fear”, for eksempel, der 51-åringen forteller om sin frykt for framtiden, men hvor han til slutt kommer fram til at det eneste som kan reparere frykten han kjenner i hjerte og sjel, er kjærlighet. Eller “The Shit”, der fortelleren funderer over “the shit that’s going on”, men konkluderer med at “the shit is me”. En fin tolkning av Elvis Costello’s “Psycho” faller godt inn i tematikken på albumet.

Alt i alt et trivelig album, men for meg blir det tidvis litt for trivelig. For snilt arrangement- og vokalmessig. Men for all del, et album å sette seg ned med en kveld, med sansene åpne og et glass vin innenfor rekkevidde.


Frank Martinsen


RONNIE EARL & THE BROADCASTERS
Mercy Me Stony Plain Records

Å være bandmedlem i Ronnie Earls Broadcasters kan umulig være en heltidsjobb for tiden. For den 69 år gamle supergitaristen har forlengst redusert konsertvirksomheten til sånn cirka en spilling i måneden, og da fortrinnsvis i nærområdet i New England, nord på østkysten av USA. Han vil gjerne hjem og sove i sin egen seng etter endt spilling. Ellers er han av og til å høre i den lokale baptistmenigheten. Gudstroen er nemlig viktig for Earl. Ifølge ham selv var det den som hjalp ham ut av et alvorlig alkohol- og narkotikamisbruk for tretti år siden, og den som fridde ham fra depresjoner i forbindelse med en bipolar lidelse.

Men selv om Ronnie Earl nyter pensjonisttilværelsen i landlige omgivelser har han ikke skrudd lokket til på krukka med musikalsk kreativitet og lekenhet. Med sånn omtrent et års mellomrom kommer nye album hvor Earl leker med bandet sitt, utvalgte gjester og ikke minst med sin kjære Stratocaster.

Nå er Earl ute med sitt album nummer 28, “Mercy Me”. Ikke verst for en artist som ikke synger selv, men som bygger albumene rundt sin særpregede og sofistikerte gitarstil, sine ofte intrikate låter og gitarfraseringer, og sin blues som ofte nærmer seg jazzens verden. Heller ikke skriver han tekster som han kunne ha tilbudt de gjestevokalistene han opp gjennom årene har hanket inn for anledningen. Fra 2014 ble forøvrig en vokalist for første gang fullverdig medlem i The Broadcasters. Diana Blue heter hun.

Men selv ikke på det nye albumet, hvor den flotte vokalisten synger på fem kutt, får hun eksponere sine vokale ferdigheter uhemmet. På tolkningen av Muddy Waters “Blow Wind Blow” breier organist Dave Limina og gjestepianist Anthony Geraci seg over et lenger strekke enn Diana Blue er tilmålt, og på slowbluesen “The Sun Is Shining” har pianist Geraci og Ronnie Earl lekt seg sammen på over halve låten før vokalisten dukker opp. Det samme kan sies om Dave Masons “Only You And I Know, her i en rocka tapning som ligger nærmere opp til Delaney & Bonnie sin versjon av låta, og den vakre tolkningen av Percy Mayfields “Please Send Me Someone To Love”, et av albumets høydepunkt. Diana Blue blir ikke akkurat overeksponert på noen av dem. Først på avslutningssporet, Jackie Wilsons gospel-soul klassiker “(Your Love Keeps Lifting Me) Higher and Higher”, begrenser Ronnie og gutta mellomspillet litt.

Av instrumentalene merker vi oss “Soul Searching”, en låt Earl ga ut på albumet med samme navn i 1988, men her er den i en mer meditativ tapning. Meditativ og dvelende er også “A Prayer For Tomorrow”, mens den blusa “Coal Train Blues” imiterer kølalokomotivet som etterhvert sakner farten, før det glir inn på stasjonen og stopper. “Dave‘s Groove” er en drivende jazza hyllest til mangeårig keyboardist i bandet, Dave Limina, mens nøtta for oss bluesfolk å knekke er tolkningen av John Coltranes “Alabama”, en låt jazzsaxofonisten skrev som en reaksjon på en Ku Klux Klan-bombing av en baptistkirke i Birmingham, Alabama i 1963. Selv om lydbildet er litt fremmed for meg, klarer jeg, med hendelsen som bakteppe, å gli inn i en stemning av skjebnetid. Saxofoner som varsler ulykke. Trommer som illuderer bølger som skyller inn over en strand. Et soundtrack til en forferdelig hendelse. Sterkt.

Mer tilgjengelig for oss med øreganger som er mer vant til blues, er “Blues For Ruthie Foster”. En hyllest til den flotte sangeren, der Earl og gjesten Peter Ward har tatt fram de akustiske gitarene og beveger seg ned i Mississippi deltaet, sånn a la Robert Johnson.

Et variert album, der Hammond B3, ofte i Jimmy Smithgata, er et drivende element. Saxofoner på halvparten av låtene er og med på å farge lydbildet. Men først og fremst handler det om Ronnie Earl, hans komplekse og raffinerte gitar og hans musikalske genialitet. Mannen er og i det rause hjørnet. De tolv låtene tikker inn på 79 minutter. Neida, det er ikke for lange låter. Det handler bare om å komme inn i det rette modus. Ronnie Earl mood.

Frank Martinsen


ANN PEEBLES & THE HI RHYTHM SECTION
Live In Memphis Memphis International Records

For en del år siden opptrådte Ann Peebles på Rockefeller under Oslo Jazzfestival. Knut Reiersruds og hans musikere var et særdeles kvalifisert backingband for denne Memphis-soulens dronning, men hennes medbrakte kapellmester på keyboards gjorde at kjemien ikke alltid stemte på scenen, har jeg latt meg fortelle. Konserten ble en suksess. Dette som en innledning til temaet liveplate.

Dette Peebles-opptaket fra Peabody Hotel i Memphis 7. februar 1992 kan ihvertfall trygt anbefales. Hun har med seg rytmeseksjonen fra hennes udødelige soul-innspillinger for produsenten Willie Mitchell og Hi Records. Her får vi live-versjonene. De tidligste ble gjort i 1969 og helt fram til 1977 varte samarbeidet. Howard Grimes på trommer, brødrene Leroy og Charles Hodges på henholdsvis bass og trommer. Den tredje broren, Teene Lewis «Teene» Hodges, var gitarist på studioinnspillingene, men Thomas Bingham kommer også fra studiostallen til Willie Mitchell. Samme gjeng som backet Al Green, O.V. Wright og Otis Clay, for å nevne noen, og ikke å forglemme Don Bryant, ektemannen til Ann Peebles som ofret solokarrieren for å skrive låter for kona. Han har som kjent gjort comeback som godt voksen på 2010-tallet.

De eneste som mangler fra studosoundet er koristene Donna Rhodes, Charles Chalmers og Sandra Rhodes. Tre søsken. Hvite i huden, svarte i stemmene. David J. Hudson og Tina Crawford gjør mer enn god nok jobb på dette konsertopptaket. Saksofon, trompet og trombone og vipps har Ann Peebles det hun trenger.

Dette er til nå eneste liveopptak med Ann Peebles og The Hi Rhythm Section, og alle soulfans bør ha denne. Tett og intimt foran noen hundre dedikerte fans. Produsenten David Less tapte penger på dette. Samme kvelden gikk 18000 mennesker mann av huse for å høre Michael Bolton i The Pyramid Arena.

Ære være produsenten og konsertarrangøren David Less som tapte masse penger, at ettertiden skulle få glede av dette opptaket som bygger seg opp fra «If I Can’t See You» og «Part Time Love» til «Didn’t We Do It» og «I Feel Like Breaking Up Somebody’s Home» og seiersrekka «I’m Gonna Tear Your Playhouse Down» (var det Paul Young som prøvde seg på den?), «I Didn’t Take Your Man», «You Keep Me Hangin’ On», «Let Your Love Light Shine» og signaturen «I Can’t Stand the Rain».

Øyvind Pharo


T-BEAR AND THE DUKES
Blue www.tbear.se

Et ektefølt svensk bluesband fra rundt Arvika, ikke langt fra den norske grensen, dette her, der T-Bear er sangeren, gitaristen og frontfiguren Torbjörn «T-Bear» Solberg, og The Dukes er Fredrik Kaudern på bass, Emil Wachenfeldt på orgel/piano og Henrik Berg på slagverk. Etter det jeg kan se spiller de utelukkende covermateriale, men de plukker sine egne låtvalg og dilter ikke etter i fotsporene til mange andre band.

Albumet åpner med soul/ blues-elegante Fenton Robinsons “You don’t know what love is” fra 1974, fortsetter med Syreeta Wrights “To know you is to love you” (skrevet sammen med Stevie Wonder) fra 1972 med ikke så rent lite Solomon Burke-faktor, og fortsetter med en av Albert Kings mest følelsesladde og sjelfulle blueslåter i «Walking the backstreets and crying» fra 1974. Nesten seks minutter med pur vellyd på sistnevnte.

Jeg elsker den attityden og finspilte respekten og følelsen T-Bear & The Dukes leverer låtene med. Den samme elegante følelsen som du finner blant annet hos danske Ole Frimer og hans band, og hos norske finslipte band som JT Lauritsen & The Buckshot Hunters i sin seneste soul/ blues-revival. Det låter spesielt troverdig fordi gitar/ orgel-soundet låter så Kid Andersen-perfeksjonert og frodig, og ikke minst fordi T-Bear selv har en stemme som klatrer helt opp blant de beste fra Skandinavia innen dagens blues. Det sier ikke så rent lite. Råkul stemme med en nerve som tar deg med fra første låt. Ingen nøling, dette bandet lever sin blues som om det betyr alt.

Det gjør virkelig ingenting at de utelukkende leverer coverlåter når de velger dem med en sånn utsøkt smak. Låter som ikke er spilt i hjel av andre, og de gir dem mye av sin egen sjel og attityde. Som når de gjør Bobby “Blue” Blands “I wouldn’t treat a dog (The way you treated me)” fra 1974. De fortsetter herlig med soulblues fra Bobby “Blue” Blands aller første album fra 1961 med «I pity the fool» som er en klassiker det er herlig å høre igjen. De får også en gammel blues-standard fra krigens dager til å svinge med herlig liv og nerve når de gjør Big Bill Broonzys «Key to the highway» fra 1940. En klassiker du sikkert kjenner godt med Eric Clapton, og som også Little Walter gjorde en versjon av i 1958. At T-Bear & The Dukes kan ta dette materiale uten at det er et gram av tilgjorthet, at det føles som de gjør sin egen låt, forteller alt om bandets kvalitet.

Vi må yte dem litt rettferdighet dog. Når jeg sier at de utelukkende gjør coverlåter, så er det nesten sant. T-Bear har selv skrevet den instrumentale “Marita» som nydelig flyter på en følelse av Peter Greens Fleetwood Mac fra slutten av 60-tallet. Og masse kredos også når de velger å gjøre en gammel perle som heter «Walk out like a lady» som Sven Zetterberg gjorde på sitt fantastiske album «Something For Everybody» i 2016.

Kan noen være så snille å gjøre dette albumet tilgjengelig på vinyl? Og kan noen være så snille å låne øret til T-Bear & The Dukes? Reis gjerne over grensen for å se dem rundt Arvika eller på andre festivaler i sommer. For dette bandet svinger det realt og svært smakfullt av. Elsker mitt nye svenske favorittband, de forlater ikke mitt partytelt denne sommeren!

Johnny Andreassen


ANTHONY GERACI
Blues Called My Name Heart Records

Keyboardist Anthony Geraci får stadig mer kontinuitet i plateutgivelsene sine, de tre siste med to års mellomrom. Blues Called My Name er mye over samme lest som de foregående. En herlig blanding av blues og rhythm and blues, likelig fordelt mellom instrumentaler og låter med vokal. Siden den Blues Music Award-vinnende keyboardisten helst unngår å synge (han synger på en låt på det nye albumet), benytter han seg av gjestevokalister. Denne gangen har han igjen hentet inn sin tidligere sjef, Sugar Ray Norcia. De spilte sammen i Sugar Ray & The Bluetones, hvor også Monster Mike Welch trakterte gitaren. På tittelsporet er både Norcia, Welch og Geraci fra Bluetones igjen samla i en seig, flott blues. I det hele tatt er låtene der Sugar Ray synger, foruten tittelsporet, den uptempo “That Old Pine Box” og mer Chicagopregede “Ain’t Going To Ask”, som er albumets høydepunkt. Fin vokal får vi på en låt fra Erika Van Pelt, også hun fra blues- og jazz-miljøet i Rhode Island og Boston. At 68-åringen selv begrenser sin vokal til fordel for “tut og kjør”-piano på “I Go Ooh” er sikkert fornuftig. Bluesrocker Walter Trout gir oss en seks minutters gitarsolo av den sakte glidende sorten, på “Into The Night”, mens den flotte fiolinisten Anne Harris tar oss på “Wading In The Vermillion” mer i retning jazza folkemusikk med et hint av Gypsy Music. Geraci er en mester både på pianoet og Hammond B3-orgelet, og på “About Last Night” lar han det store instrumentet og Leslie-kabinettet få fritt spillerom i en Jimmy Smith-aktig låt med latinrytmer.

Geraci viser og at han kan sin pianoblues-ABC. Vi er innom ragtime og boogie woogie og avslutningsvis, på “Song For Planet Earth”, tar han oss tilbake til 1920-tallet med tidsriktig “spikerpiano”. Likevel er det de låtene med vokal som gir meg mest, og jeg kunne ønsket meg mer av dette.

Geraci var en av originalmedlemmene i Ronnie Earl and the Broadcasters. Earl synger som kjent ikke selv og store deler av hans album består av instrumentaler. Tydeligvis deler Geraci mer Earls enn min fascinasjon for det nonverbale uttrykket.

Veteranen har skrevet alle låter selv, men neste gang, Mr. Geraci, lager du et par til med tekst, og får gjerne Sugar Ray foran mikrofonen. Bluespiano-freaker vil nok være dundrende uenige, men for meg ble det noen litt uinteressante instrumentaler for mye, til at jeg ramla ned på fire og ikke fem stjerner.

Frank Martinsen


CHARLIE MUSSELWHITE
Mississippi Son Alligator Records

Charlie Musselwhite har kalt sitt nye album Mississippi Son. Det kan han med rette kalle seg, den nå 78-årige bluesmannen. For han er født i småbyen Kosciusko, sentralt i delstaten. Da Charlie var tre flyttet familien nord til Memphis, og det var her fikk sine første møter med “The Blues”. Etterhvert oppsøkte han artister som Furry Lewis og Gus Cannon. Som svært mange bluesartister i musikkbyen kom de også fra Mississippi. Charlies første instrument var gitar, men da han som ung mann tidlig på 60-tallet flyttet til Chicago, var munnspill hans foretrukne instrument. Resten er en suksesshistorie. Han debuterte på plate sammen med munnspillmesteren Walter Horton i 1965, og har siden gitt ut rundt 40 album i eget navn.

Selv med California som base i en halv mannsalder er han stadig å se og høre i bybildet i Clarksdale. Mississippi, en liten søndagstur nord for der han ble født, og med sitt siste album kan en si at sirkelen på mange måter er sluttet.

I studioet til Gary Vincent i downtown Clarksdale stiller han med sine munnspill, men faktisk vel så viktig er gitarene, primært akustiske. På rundt halvparten av låtene har han med Barry Bays på ståbass og Rick “Quicksand” Martin på et nedskalert trommesett. Åtte låter har han skrevet selv. På de resterende hyller han blant annet “The Father Of Delta Blues”, Charley Patton, samt to artister som var hans nære venner, John Lee Hooker og Big Joe Williams.

Vi kjenner jo Musselwhite som Blues Music Award-vinnende munnspiller og vet at han på noen album har tatt fram gitaren på en låt eller to. Nå breier han seg på 14 låter og i til dels forskjellige spillestiler, men kommer vel ut av stuntet med begge beina godt planta i bomullsåkeren. Deltagroove uten for mye fiksfakseri, med andre ord.

Det Musselwhites lett gjenkjennbare stemme mangler av naturgitte evner, kompenserer han med varme, levd liv og tidvis nesten snakkesynging.

Gjennomgående synes jeg triolåtene fungerer best. “Blues Down The River” og “Blues Gave me a Ride”, to låter han har gjort på album tidligere, er fine eksempler på dette. Det samme er Charley Patton’s “Pea Vine Blues”, og de to fra repertoaret til John Lee Hooker, “Hobo Blues” og “Crawling King Snake”. Hooker og Musselwhite var nære venner, og John Lee var forlover i Charlies tredje ekteskap.

På gitarinstrumentalen “Remembering Big Joe” spiller vår mann på en gitar som har tilhørt Big Joe Williams. Det fremgår ikke av albumteksten, og heller ikke høres det ut som at det er snakk om Big Joes berømte ni strengers gitar. Som ny i Chicago samarbeidet Musselwhite mye med den da aldrende Mississippiartisen. De bodde og sammen en periode. Big Joes varemerke var en selvlaget ni strengers gitar. Det sies at han laget den for at ikke andre skulle klå på gitaren hans. Det skulle være umulig for andre en ham selv å spille på den.

Et litt overraskende låtvalg er å gjøre en blusa versjon av texaspoeten Guy Clark sin “The Dark”. Den faller litt igjennom med Clarks original i bakhodet.

Albumet avsluttes med å gjøre blusa versjoner av bluegrassduoen Stanley Brothers’ “Rank Strangers” og gospelgruppa “The Five Blind Boys of Alabama” sin “A Voice Foretold”. Den første blir litt tynn suppe med bare Musselwhites gitar, mens gospellåta lar seg lettere omformes til deltablues. Så hjelper det og at Charlie tar fram munnspillet.

Alt i alt et varmt, hyggelig og jordnært album, men særlig noen av låtene med Charlie Musselwhite alene trekker ned helhetsinntrykket.

Frank Martinsen


EMMA WILSON
Wish Her Well Emma Wilson Music

Britiske Emma Wilson har i hovedsak gitt ut EP-er tidligere, men skal ha fått mye oppmerksomhet og bl.a. blitt nominert som Emerging Artist of the Year på UK Blues Awards i 2021. Debutalbumet skal ligge høyt på blueslistene i Storbritannia nå.

Vaskelappen sier at disse personlige sangene handler om kjærlighet, død, lyst, avvisning og knuste hjerter. Lystigere blir det ikke! De tre første låtene Wish Her Well, Mary Lou og Little Love Bite er relativt søvndyssende, men Rack’em Up har et friskere beat og til og med en gitarsolo! Etter et par koselåter til rocker hun faktisk på Not Paying, hvor en rebelsk støyende gitar liger bak hele veien. Nothin’ I Won’t Do er lett salongfunk og Back On The Road er luftig og jazzete.

Totalinntrykket er at hun ikke ønsker å forstyrre noen, selv om hun har en grei stemme på det jevne. Nå er det fullt mulig at jeg ikke er i målgruppa for dette albumet og er åpen for andre tolkninger. Kanskje det er slikt som ungdommen liker?

Gunnar Svensson


KATIE HENRY
On My Way Ruf Records

Katie Henry er en sangskribent og multiinstrumentalist fra New Jersey, som har gjort grunnarbeidet sitt i klubber i New York. Hun både synger, trakterer en Gibson SG og spiller piano. Hennes debut album High Road fikk mye god omtale i diverse publikasjoner, og hun er en del av Rufs 2022 Blues Caravan, så en trykker play med en viss forventning. Det viser seg at det en tradisjonelt definerer som blues er relativt fraværende. Låter som On My Way og Bury You baserer seg på et monotont basstrommebeat med bluesfølelse på toppen, mens f.eks Got Me Good og Blessings er melodiøs vestkystpop, som hadde passet inn på et moderne Fleetwood Mac-album. Too Long er definitivt tilbakelent blues, men ikke spesielt originalt. Running Round er en pen pianoballade, mens Catch Me If You Can har et sprettent countrybeat. Mye pen lyd her, men å definere dette som noe i nærheten av et bluesalbum er å strekke strikken vel langt. Blueslåtene er faktisk de minst originale innslagene her, da det er det andre materialet som er mest minneverdig.

Gunnar Svensson


HURRICANE RUTH
Live at 3rd and Lindsley Hurricane Ruth Records

Hurricane Ruth er en godt voksen dame fra Illinois, som har gått under radaren for meg. Hun har imidlertid gitt ut en rekke album og har åpnet for folk som John Lee Hooker, BB King, Willie Dixon, Taj Mahal og rockere som Judas Priest, Heart, Steppenwolf og Joan Jett. Innledningsvis så er det denne siden av henne som står frem på Roll Little Sister og Hard Rockin’ Woman. Her låter det som AC/DC med en blanding av Janis Joplin og Tina Turner på vokal. What You Never Had svinger mer enn den rocker, hvor også orgelet får slippe til. Dirty Blues er lett rockende med slide, mens det blir tilbakelent blues på Faith In Me. Slow Burn er stillestående og Cry Like A Rainy Day er en rolig ballade. En beynner å lure på hvor det ble av energien fra de første låtene. Det er livligere stemning igjen på den rullende Barrelhouse Joe’s og det er trøkk i As The Years Go Passing By med Jimmy Hall på gjestevokal. Jimmy Hall henger også med på Make Love To Me, som shuffler av gårde, og Hall bidrar også med munnspill. Noen flere låter er også helt greie uten å utmerke seg, før hun avslutter med boogie i Dance Dance Norma Jean, som vel egentlig skylder royalties til John Lee Hooker og ZZ Top. Uansett en rocka slutt på et album som ikke holder helt hva det innledningsvis lover. Hun får liksom ikke bestemt seg for om hun skal være Hard Rockin Woman eller slow blues mama. Jeg er ikke i tvil om hvem jeg foretrekker, stemmen har hun og fortjener et større publikum.

Gunnar Svensson


DELBERT MCCLINTON
Outdated Emotion Hot Shot Records

I fjor trakk Delbert McClinton konsekvensen av den utbredte vaksinemotstanden i USA og annonserte at han ville slutte å turnere. Fortståelig nok, til høsten fyller han 82 år i og det er ingen grunn til å utsette seg for den slags smitte i hans alder. Fullt fortjent også om han foretrakk å hvile på sine laurbær og nyte sitt otium. I 2019 hadde han innkassert sin fjerde Grammy-pris for albumet Tall, Dark and Handsome i kategorien beste tradisjonelle bluesalbum og mottatt Lifetime Achievement Award fra The Americana Music Association (AMA). Apropos AMA så har Rolling Stone dessuten utropt ham til Americana-musikkens gudfar.

Men i ly av nedstengingen og avlyste turneer har evigunge Delbert fra Fort Worth via Lubbock, Texas gått hen og laget et album som strutter av energi og spilleglede og som bringer fram minnene om hans overdådige roadhouse rock’n’roll-blue eyed soul-album, Genuine Cowhide, som han utga på ABC i 1976. Den gang bare med én originalkomposisjon, plassert sammen med de mest utsøkte årgangslåter fra 50- og 60- tallet, deriblant en overlegen versjon av James Browns «Please, Please, Please».

Om Outdated Emotion sier Delbert McClinton at han alltid har ønsket å lage et album med de sangene som har påvirket ham mest, Hank Williams- og Jimmy Reed-sanger, og noen andre sanger han virkelig elsker. Dette er musikken han vokste opp med.

Da får vi tre Jimmy Reed-klassikere med Delberts karakteristiske sjelfulle munnspill på to av dem og den legendariske låtskriveren og multiinstrumentalisten Danny Flowers som gjestende munnspiller på «I Ain’t Got You». Vi får kanonversjoner av Hank Williams’ «Settin’ the Woods On Fire», «Jamabalaya» og «Move It On Over» med musikere som Chris Scruggs (Loretta Lynn, Kacey Musgraves), Jimmy Stewart (Dolly Parton), Mark Winchester ( Emmylou Harris), Stuart Duncan (Alan Jackson, George Strait).

Delbert vokste opp med country og blues på radio på 50-tallet. Moren ville at han skulle bli countrysanger. Faren ønsket blues og soul. Delbert ble alt på en gang. I dag vet Delbert at det nå er nye generasjoner som ikke har noe forhold til disse sangene. Han vil gjøre noe med det.

Morderballaden «Stagger Lee» er for mange i dag mest forbundet med Nick Cave, mens 50-tallsversjonen til Lloyd Price har hatt stor betydning med sine blåsere og kordamer. Det er dette arrangementet som ligger til grunn for versjonen på Outdated Emotion og som åpner hele albumet. Delberts medprodusent på albumet er Kevin McKendree, hans faste bandpianist gjennom hele 2000-tallet. Her viser han sin klasse på Texas/New Orleans-piano. Han eksellerer også på Little Richards «Long Tall Sally» og Amos Milburns «One Scoth, One Boubon, One Beer». Hvor mange er det som husker Amos Milburn i dag?

Enn så lenge er det mange som husker Ray Charles. Delbert kunne ikke unngå å bli påvirket av Ray Charles som spilte inn vaudeville-nummeret «Hard Hearted Hannah (The Vamp of Savannah)» på 1961-albumet Dedicated To You. Den ble spilt inn mange ganger på 20-tallet og senere har uhorvelig mange gjort den, Peggy Lee, Ella Fitzgerald, Julie London, og Nancy Sinatra, for å nevne noen. Men låta har gått inn i populærkulturen, Dolly Kays 20-tallsversjon er på soundtracket til episode 6 i sesong 2 av HBO-serien True Blood.

Tekstene på Delbert Mc- Clintons fem nye originallåter rommer essensen av levd liv og skarpe observasjoner i perfekte bluesmetaforer. En av dem er nest siste låt, «Money Honey», som oppdaterer bluesens gamle romance without finance-motiv. Mer aktuelt i USA nå enn noensinne. Den etterfølges av «Call Me A Cab», en 38 sekunders spoken word akkompagnert av kontrabass. Så er det over.

Øyvind Pharo


THE LOVELIGHT ORCHESTRA
Leave The Light On Nola Blue Records

The Lovelight Orchestra er et 9-mannsband som er frontet av vokalist og munnspiller John Nemeth. Navnet på bandet er inspirert av Bobby Blue Blands hit fra 1961, Turn On Your Love Light, og musikken er definitivt inspirert av 50-tallets Memphis Sound. Her er det også ingredienser av BB King og Junior Parker. Time Is Fading Fast har en slags storband-swing i Big Joe Turner-stil, mens Nemeth viser full kontroll stemmemessig på den trykkende bakgatebluesen Come On Moon.

Litt i samme stil som eneste cover her, 3 O’clock Blues. Ellers er alt nyskrevet. Det er selvfølgelige mange medrivende blåsearrangementer her, men også Joe Restivos gitar er tidsriktig på plass i lydbildet. Bandet ble startet i 2016 som en hyllest til miljøet som styrte på Beale Street før rock’n’roll. Det er også spor av doo woop og tidlig Sam Cooke. Den ene medrivende låta etter den andre triller ut. Dette må være en drøm for de som fremdeles kan danse på den måten hvor en holder i partneren.
Dette bandet er visst på vei ut på veien, og vi får håpe at den veien fører hit. Inspirasjonen kommer fra fortiden, men dette er en lyd vi trenger i dag.

Gunnar Svensson


img
John Nemeth fronter The Lovelight Orchestra.

KENNY NEAL
Straight From The Heart Ruf Records

Det er 35 år siden Baton Rouge, Louisiana-baserte Kenny Neal inntok bluesverdenen med et smell. Albumet “Bio On The Bayou”, utgitt på det lille Floridaselskapet Kingsnake, fikk oppmerksomhet, også hos Alligator. De gjenutga albumet, nå med tittelen “Big News from Baton Rouge!!”. Flere flotte Alligatorutgivelser fulgte, før Neal gikk til Telarc og siden til Blind Pig. Men de siste ti tolv årene har det vært litt mer sparsomt med utgivelser fra mannen som er født inn i en musikerfamilie. Far Raful var en lokal munnspiller, som og fikk utgitt et album på Alligator. Søskenflokken var stor, og Kenny hadde så mange bluesspillende brødre at han en stund turnerte med “Neal Brothers Band”.

Nå er Kenny Neal ute med “Straight from the Heart”, hans andre på tyske Ruf. Et album der han veksler mellom relativt moderne blues og skikkelige dypdykk i den folkelige musikktradisjonen i Louisiana. “Bluesen har forfulgt meg hele livet”, synger Kenny Neal på åpningskuttet, “Blues Keep Chasing Me”, og kommer kanskje litt overraskende med følgende bønn: “Blues Stop Chasing Me”. Skal vi tolke det som bluesen er en forbannelse for 65-åringen? Det kan jeg ikke helt tro. Høres mer ut som han koser seg med låta der han boltrer seg med blås, B3, piano, broder Darnells bassdriv og ikke minst sin egen sofistikerte gitar.


img
Foto: Ruf Records

Neste ut, “Mount Up on the Wings of King”, er litt morsom. Her har nemlig Kenny fått med seg bluesens nye superstjerne Christone “Kingfish” Ingram på leadgitar, og det er som veteranen vil gi den unge gitaristen et godt råd: “If you wanna play the blues on your guitar, and you dreaming of being a star, B.B.King is watching you wherever you are. Don’t touch a string, until you listen to some B.B.King”. Men neida, “Kingfish” har ikke bare hørt litt på kongen, han kan sin B.B.King gitar til fingerspissene, samtidig som han gir den sin signatur.

Mer King, før vi dykker ned i Louisianas rike musikkarv. Neals tolkning av Albert Kings “I’ll Play The Blues For You” blir aldri feil. Her i en versjon som er enda litt mer nedpå enn originalen.

For å få fram det rette zydeco-grovet har Kenny hanka inn etterkommerne til legendariske Rockin’ Dopsie. Dwayne og Anthony på trekkspill og Rockin’ Dopsie jr. på vaskebrett. “Louise Ana” er en deilig, seig zydeco, som beveger seg mot swampblues når Kenny finner fram munnspillet sitt. “Bon Temps Rouler” er en låt som får farten opp på dansegulvet.

Et annet høydepunkt er swamp-pop-perla “It’s Been So Long”, deilig seig og med den gyngen en bare kan få til i Louisiana. En feit saksofon toppes av at vår mann trakterer munnspillet i beste Slim Harpo-ånd. Låta er for øvrig henta fra far Raful Neal sitt repertoar.

Til slutt tar Kenny Neal turen fra delstadshovedstaten Baton Rouge og til New Orleans. Det er party, det er voodoo, og bandet leker seg innom “When The Saints” på veien. Det er second line-tromming, det er Professor Longhair-piano, og “blåserekka”, selv om det bare er trompet og saxofon, høres ut som et lite brassband.

Så får det våge seg at “Two Timing, der Tito Jackson (ja, han fra Jackson 5) og datter Syreeta Neal, hjelper til med det vokale, er litt for glatt og funky for min del, og “I Got To Tell somebody”, blir litt taflete. Her er mer enn nok å glede seg over til å rettferdiggjøre et kjøp.

Frank Martinsen


MAVIS STAPLES & LEVON HELM
Carry Me Home Anti Records

“The Last Waltz” het The Bands filmatiserte avskjedsparty i 1976. Dette er historien bak The Bands vokalist og trommis, Levon Helm om hans siste dansetrinn. Vi er i mai 2011, og Mavis Staples og bandet hennes har kommet på besøk i landlige Woodstock i staten New York. Her har Helm bygd om en låve til hjem, studio og intimt spillested. Det var her han holdt sine legendariske Midnight Rambler-opptredener, ofte med kjente musikervenner. Nå var turen kommet til gospelsoul-dronninga. De to hadde kjent hverandre siden Staple Singers sto for et av høydepunktene på The Bands nevne avskjedsplate, og det sto høyt på Levons ønskeliste å få treffe igjen og spille med Mavis. Seint på 1990-tallet fikk Helm diagnostisert kreft i halsen og behandlingen medførte at han mista stemmen. Heldigvis kunne han etter noen år igjen synge, om enn ikke helt som før. Likevel ga han ut to flotte, jordnære album, “Dirt Farmer” (2007) og “Electric Dirt” (2009). Men nå, i mai 2011, har kreften slått tilbake, og han nøyer seg med å traktere trommene, bortsett fra på avlutningssporet, den obligatoriske Band-klassikeren The Weight. Der presser han ut av seg et vers.
Levon Helm døde i april året etter, 71 år gammel, og dette ble som sagt en av hans aller siste Midnight Rambler-opptredener.

Mavis Staples sin stemme var og er det ikke noe i veien med. Hun som sjokkerte gospelverden med sin fantastiske stemme allerede som tiåring i pappas gospelkvartett, og som fortsatte å trollbinde folk da Staples Singers virkelig fikk kommersiell suksess på soul-labelen Stax. Vel var pappa “Pops” fremdeles sjefen i familiebandet, men Mavis var den folk snakket om.

Når dette albumet blir festa til tapen er hun 71 og den fantastiske stemmen hennes har i tillegg fått en varme, inderlighet og glød, som gjør henne som soloartist mer populær enn noen gang. Hun er Grammyvinner i klassen Best Americana Album for “You Are Not Alone” (2010) og “One True Wine” (2013).

“Carry Me Home” starter med full trøkk med en en versjon av “This Is My Country”, en låt skrevet av Curtis Mayfield på sekstitallet. Helm og Staples har slått sammen bandene sine, og topper det hele med en blåserekke. Selv om det er en gladlåt har Mavis en pekefinger angående det amerikanske samfunnet. “Idon’t feel too proud right now. We gotta get this house in order”. Samtidig hyller hun Obama som er inne i sitt andre år som president.

Mavis og Staplesfamilien har helt siden tidlig 60-tallet stått i bresjen ikke minst for svartes rettigheter. Låta “I Wish I Knew How It Would Feel To Be Free”, var en viktig borgerrettighetssang på sekstitallet. Den er mest kjent i Nina Simones sin tolkning.

Rundt regna halvparten av låtene har et gospel-budskap, men Mavis blir aldri påtrengende forkynnende. Det er mer som hun vil dele en glede hun har i livet sitt med andre.

Dessuten, bortsett fra a capella låta “Farther Along”, putter hun en god dose blues og av og til litt country inn i gospelen. Hør for eksempel på “This May Be The Last Time”, en Staple Singers-låt fra 1954, som Rolling Stones knabba. Mange tenker og på Stones når en nevner “You Got To Move”, en tradisjonell gospel som mange tror Mississippi Fred McDowell skrev. Albumets høydepunkt er for meg to låter fra innledningsvis nevnte Levon Helm album. Her snakker vi deep southern soul. Her snakker vi røtter langt ned i sørstatenes folkelige kultur.

“Wide River To Cross”, en låt skrevet av Buddy og Julie Miller, er så emosjonell og vakker at det gjør vondt. “When I Go Away” holder omtrent samme klasse. Denne er skrevet av Larry Campbell, en multiinstrumentalist, som foruten å være en del av Helms band, har spilt mye med Bob Dylan. På “Trouble In Mind”, albumets mest blusa kutt, spiller Campbell fele. Det fungerer overraskende bra.

Siden jeg har trukket fram en enkeltperson fra dette konsoliderte bandet, må jeg og ta med Mavis sin gitarist i mange år. Rick Holmstrom er en av blues-sirkusets beste gitarister, med fartstid hos Rod Piazza og en håndfull album i eget navn. I sitt spill, særlig i låtene fra Staple Singers sitt repertoar, henter Holmstrom elementer fra Pops karakteristiske deltablues-influerte gitarsound.

Koringen er viktig for lydbildet, og av flere fine korister, må nevnes søster Yvonne Staples, som døde i 2018.

Hvorfor dette albumet har ligget og støvet bort i 11 år før det ble utgitt, vet jeg ikke. Det jeg vet er at jeg nesten kan se smilet til “mor godhjerta” gjennom musikken og at bandet og trommis Helm sprudler over av spilleglede.

Frank Martinsen


VANEESE THOMAS
Fight The Good Fight Blue Heart Records

Når pappaen din har fått en gate mellom Beale Street og Peabody Place i Memphis oppkalt etter seg og storesøster står bak låter som “Tramp” og “B-A-B-Y”, to av Stax’s største hits, da har du noe å leve opp til. Vi snakker om Vaneese Thomas, med Rufus Thomas som faderlig opphav og Carla Thomas som ti år eldre søster. Førstnevnte kalt “Memphis’s Other King” (ja, du vet hvem som var kongen). Også Carla kunne smykke seg med den royale tittelen “Queen of Memphis Soul”. Nå, over 20 år siden pappas bortgang, og en storesøster som hviler på laurbærene i sitt åttiende år, er det tid for Vaneese å skinne.

Jeg må innrømme at jeg har hørt lite på Vaneese tidligere, og har tenkt at hun er for glatt og velprodusert. Det var vel litt mitt inntrykk med første gjennomhøring av hennes nye album, “Fight The Good Fight”. Men etter noen gjennomhøringer vokste produktet, til jeg tilslutt fant ut at jeg satt med en liten perle av en skive.

Thomas har bygd seg et hus med sekstitalls Memphis soul som grunnmur. Et hus med mange rom. At det har blå rom, er ikke så overraskende. Soulblues er jo et kjent begrep, og er den kategorien hvor Vaneese seks gang har blitt nominert til i Blues Music Award. Heller ikke blir vi overrasket over at noen rom har harde benker og bedehuspreg. Gospel er jo den viktigste grunnpilaren i soulmusikken. Det er når vi kommer til svingdøren og går inn i saloonen at vi stusser litt. Banjo, fele, trekkspill og steelgitar er ikke vanlige instrumenter innen soulmusikken. For Vaneese Thomas har gjort som for eksempel Shemekia Copeland på sine siste album. Trukket inn elementer fra det vi i dag kaller americana, og som onde tunger sier er et begrep som er oppfunnet for de som ikke tør si de liker countrymusikk.


Og du som lider av country-fobi. Vær så snill. Ikke stopp å lese. For vår dame har strødd både blues og countryelementer over kaka, som det smaksfremmende melis- -strøet over en god brownie. Du er aldri i tvil om at du spiser en soulbrownie.

Om vi går tilbake til husassosiasjonen finner vi at mange av rommene er dystre og mørke. For ikke bare har Vaneese mye å si om den forsmedelige kjærlighetens lunefullhet. Hun har også sterke meninger om mørket og urettferdigheten hun mener gjennomsyrer dagens amerikanske samfunn.

På åpningskuttet “Raise the Alarm”, en skikkelig soul-låt i krysningspunktet mellom sekstitalls Stax sound og syttitalls Hi Records sound, og med blåserekka Memphis Horns, oppfordrer hun til kamp mot de destruktive kreftene i dagens USA. Og som hun sier: “We got no time for waiting, the levee is about to break”.

På neste kutt, “Same Blood Same Bone”, et av albumets høydepunkt, hyller hun all den musikken som har sprunget ut fra Memphis, samtidig som hun tar et oppgjør med rasistiske holdninger.

Det er på den tredje låten, “Rosalee”, at vi skjønner at vi ikke bare hører enda et velprodusert og fint soul-album. Nå begynner det å skje spennende ting. En tøff uptempo låt som lener seg litt mot country, men med en blusa slidegitar som driver låten fram.

På “I’m Moving On” har Vaneese tatt plass ved pianoet og på de to semiakustiske “Time To Go Home” og “When I’ve Had A Few” er det først mandolin, så steel gitar i lydbildet, mens “Bad Man” er en skikkelig bluesrocker med munnspillet som sentralt instrument. Den andre blueslåta, “He’s A Winner”, er også et oppgjør med fastlåste kjønnsroller, mens hun på tittellåta “Fight The Good Fight”, gjentar oppfordringen om å stå opp og handle mot farlige holdninger i samfunnet. Budskapet serverer hun som en americana- rett, med fele som krydder. Det hele rundes av med den nakne gospelprega balladen “Lost In The Wilderness”, hvor vår dame igjen inntar pianokrakken.

Vaneese har skrevet eller vært medskribent på alle låtene og fremfører dem med en gudbenådet stemme. Fin korning, blant annet fra Lisa Fischer, er med på å løfte produktet. Innspillingene er gjort både i New York, Nevada og i det legendariske Royal Studio i Memphis. Arrangementene og instrumentbruken er varierte, men albumet fremstår likevel helhetlig.

På coveret kan vi se Vaneese Thomas under skiltet til gatestubben som bærer farens navn. Kanskje er dette albumet som virkelig får henne ut av farens skygge. Albumet som gjør at vi uttaler Vaneese, uten å legge til “hu søstera til Carla Thomas”. Tja, kanskje litt vel optimistisk, selv om dette albumet ikke står tilbake for noe far og storesøster gjorde.

Frank Martinsen


Tre nye skiver med tradisjonell blues - av Richard Gjems
THE JAKE LEG JUG BAND
Live At Audley Theatre Green Bullet Records

Sekstetten The Jake Leg Jug Band frontes blant annet av munnspillesset Liam Ward, som også synger, spiller jug og kazombone (!), og de spiller en salig blanding av jazz, blues, gospel, ragtime, hokum m.m. fra 1920- og 1930-tallet. Masse humor med britisk tilsnitt, glitrende instrumentale ferdigheter og frapperende flerstemte vokalprestasjoner trekker det hele mer enn kraftig opp. Dobbeltalbumet Live At Audley Theatre ble spilt inn for et begeistret lokalt publikum i januar 2022, inneholder låter fra bandets tidligere utgivelser, og det spøkes til og med om manglende publikummere pga. positive korona-tester. Alt i alt låter det hele utrolig proft, men kanskje litt for snilt og striglet for de mest innbarkede blueserne blant oss. Favoritter: Sensuelle “Some of These Days” (med fantastiske Bryony Rose på vokal), “Fogyism” (med flott samspill på munnspill og klarinett), “Jake Leg Blues” (med mer smakfullt prewar-munnspill) og “Killin’ Jive” (en frekk stop time-blues), munnspillsoloen på “St. James Infirmary” og den spretne versjonen av “Stovepipe Blues” (opprinnelig verdens første kjente låt med munnspilling i tolvte posisjon). I kort: Masse god musikk for penga!

BIG AL BLAKE
Doctor Blake’s Magic Soul Elixir No. 2 Soul Sanctuary

Sanger, munnspiller og gitarist “Big” Al Blake er for lengst en formidabel størrelse i den tradisjonelle bluesverden. Best kjent som en av grunnleggerne av elektriske Hollywood Fats Band allerede midt på 1970-tallet, har Blake i de senere 20 årene fokusert mer på akustisk prewar blues. På sin nye skive har han med seg piano-legenden Fred Kaplan (også kjent fra Hollywood Fats Band) og gitarist Kirk Fletcher, sistnevnte kun på ett spor. 11 av de 18 sporene på skiva er Als egne, og de er skrevet med en slik innlevelse i det tradisjonelle blues idiomet, at det er vanskelig å skille dem fra de resterende coverlåtene. Smakfullt håndverk i toppklasse. Munnspill-instrumentalene “Cow Cow Blues” og “Old Time Boogie” er mine personlige favoritter, samtidig som Kirk Fletchers smakfulle gitarspill på “Too Many Drivers” må særlig framheves. Anbefales!

TOMI LEINO TRIO
Play That Thing! Homework Records

Finske Tomi Leino er en sanger og multi-instrumentalist helt i det internasjonale toppsjiktet av dagens tolkere av elektrisk postwar blues. Leino har backet utallige amerikanske bluesartister på turné i Norge, og ofte vært å høre med svenske Trickbag i de senere årene. Med sin egen trio synger Leino og spiller gitar, munnspill og piano. Som bluesgitarist er han en av Europas fremste og mest stilsikre, og jeg synes dertil at han er en undervurdert munnspiller. Som sanger er Leino overbevisende og avslappet, mens Jaska Prepula (bass) og Mikko Peltola (trommer) utgjør et stilsikkert og dynamisk komp. Favoritter på skiva er Jimmy Reeds “I’m A Love You” (når hørte du sist noen gjøre cover av den?), The Bar Kays’ funk-instrumental “Knucklehead” (som minner om tidlig Little Sonny) og slide-instrumentalen “Sticky Finger” (som minner meg om tidlig Homesick James). Sjekk denne ut!

Richard Gjems


THE WILDROOTS
Session vol. 2 Wild Roots Records
img
Victor Wainwright

Pianist og vokalist Victor Wainwright er en sentral person i Wildroots’ prosjektet, som inneholder en rekke personligheter og dyktige artister. Vol.1 som kom i 2021var en fryd å lytte til, og de holder stilen også på Vol. 2. Det vil ta en hel side å referere til alle som deltar, men kan nevne at dette må være noe av det siste Lucky Peterson bidro med før han døde. Dette er moderne og tradisjonell amerikansk musikk, som spenner fra svingende shuffle som Bad Seed til truende tung blues-soul i I Feel Fine. Long Way To Go er akustisk blues, mens Anthony «Packrat» Thompsons myndige stemme dominerer Lazy Little Daisy. Slik fortsetter de å utforske amerikansk musikkhistorie. Låtene høres ofte ut som noe fra fortiden, selv om de fleste er nyskrevne av Stephen Dees, eller han har gjort dem sammen med Bryan Bassett eller Ann Dees. Victor Wainwright får selvfølgelig vist sine fingerferdigheter på den svingende Wildroot Boogie, mens Good Word ruller av gårde i gospelsporet.
Kort sagt får du over en time med nyskrevet amerikansk musikk. Dette er så variert og solid som det kan bli. I Say Amen, som en av låtene heter.

Gunnar Svensson


SVEN ZETTERBERG
Rain On - The Lost Session Pama Records

21. desember 2016 ble for mange av oss årets mørkeste dag mer enn rent fysisk. For sent på kvelden da sola snudde, tikket meldingene inn om at Sven Zetterberg var død, og bluesverdenen ble med ett et fattigere sted. For ikke bare hadde en av nordens beste bluesartister gått bort, bare 66 år gammel, men mange av oss følte også på en måte at vi hadde mistet en venn.

Ryktene i vår om et nytt album, “Rain on”, med materiale fra en tidligere uutgitt session, skapte både forventninger og litt redsel. Var det gode grunner til at innspillingene gjort i 1999 aldri ble utgitt? Men nei da. Ingen grunn til bekymring. “Rain On” som ble utgitt 28. mars, dagen som skulle vært Svenne sin syttiårsdag, burde jo vært utgitt som et solid andre soloalbum. Hvorfor disse innspillingene ble liggende å samle støv i 23 år, har ingen kommet opp med en god forklaring på.

I 1998, etter at Chicago Express ble oppløst, ga Zetterberg ut sitt første album med bare eget navn på coveret. “Blues From Within” ble spilt inn i Parma-studioet i Kristianopel, og fikk gode mottakelser. Året etter var Sven og band igjen på plass i studioet for å gjøre nye innspillinger, men reiste altså hjem igjen uten å ha et ferdig produkt i kofferten. Men “Rain On” er som sagt et fullverdig Zetterberg-album, slik vi kjenner dem. Musikk som beveger seg på aksen mellom rein blues og southern soul. Et album der han viser seg fram som en mangefasettert gitarist og fin låtskriver (men bare et spor der han viser fram munnspillferdighetene sine), og ikke minst der han briljerer i vokale prestasjoner. For det var som southern soul-vokalist at Sven var unik. Ja, jeg våger meg til å si i verdensklasse.

En annen ting som kjennetegner Zetterbergs album er kombinasjonen av egne låter og møysommelig utplukkede coverlåter. Her får du “You Oughta Be Ashamed”, en blues med den relativt obskure Chicagogitaristen Andrew Brown, en artist Sven også lånte låter av på andre album. Tolkning av Bill Withers “Grandma’s Hand”, er emosjonell og ektefølt. Så er den da også en hyllest til Svens egen bestemor som ga gutten trygghet og kjærlighet i en turbulent oppvekst. Ikke uventet får vi låter henta fra to gitarister som var viktige inspiratorer for Zetterbergs egen gitarstil. Magic Sams “That’s All I Need” er ikke så fjern fra originalen, mens Otis Rushs “You Know My Love” har han omarrangert til det nesten ugjenkjennelige. Den har her blitt til en seig southern soul-ballade. Her vrenger Sven sjela si og presterer southern soul-fraseringer som ville gjort pionerer i sjangeren som James Carr og Spencer Wiggins stolte.

Av egenskrevne låter vil jeg trekke fram “Rain on Tears”, en melankolsk slowblues og den up-tempo “Easy Comes Easy Goes”, den eneste hvor Zetterberg har tatt fram munnspillet. Låta som skiller seg litt fra resten er “Blues in My Heart”, et takras av en blues med tøff slidegitar a la Elmore James.

Apropos munnspill. Albumets 2022-produsent, Katri Oksanen, har stort sett beholdt opptakene slik hun fikk dem overlevert, men syntes tydeligvis det var for lite munnspill. For å bøte på det har hun fått selveste Kim Wilson til å legge på munnspill på to låter, “I Ain’t From Mississippi” og “Start From Scratch”. Begge oppfattes som selvbiografiske, den siste om å legge ting bak seg og å starte på nytt. På den førstnevnte forteller han hvordan han levde og åndet blues så til de grader at han spilte blues i søvne: “ Though I was born in Sweden, they say my blues goes very deep”.

Med på turen sørover i Sverige den gangen var pianist Matti Ollikarien og bassist Mikael Fahleryd, som begge skulle samarbeide mye med Zetterberg framover. På trommekrakken satt nærmest legendariske Bosse Skoglund og på gitar Calle Engstrøm, som ble kalt tilbake til tjeneste i 2022 for å legge ekstra gitar på tittelsporet.

Sven Zetterberg har gitt ut ti album, de fire med Chicago Express medberegna. Hvor mange det burde og kunne ha blitt, får vi aldri svar på. Det vi vet er at vi nå har fått et ellevte, helt på høyden med resten av hans produksjon.

Frank Martinsen


ERIC’S BLUES BAND
Rolling Avenue EBB Records

Eric Hansson har spilt sin blues og sin gitar på klubber og festivaler i Skandinavia, USA og Europa i 25 år, og er sånn sett ingen nykommer for bluesfolket her til lands. Han har med seg størrelser fra USA som Alan Haynes (har spilt med Albert King, Albert Collins, Johnny Winter, Robert Cray, og var i en tidlig utgave av Fabulous Thunderbirds sammen med Jimmie Vaughan), og munnspill-legenden Jerry Portnoy, som har spilt med både Muddy Waters og Eric Clapton. Eric’s Blues Band har varmet opp for blant annet Joe Bonamassa hjemme i Sverige, og selv om jeg ikke faller i staver over dette albumet så er det noe som holder meg fast, noe sjarmerende ekte om enn vaklende til tider. Spesielt vokalt har Eric en bit vei å gå for at det skal låte helt bra når det kommer til engelskuttalen. Men bak gitaren er det ikke noe nølende, og arrangementene her er frodige som om det var Duke Robillard eller et fullsatt Roomful Of Blues som var linet opp i studio. Om du liker artister innen blues som Coco Montoya så vil du like låter som «Stay with me», og som drar seg mot Buddy Guy-nerver på morsomme «Who are you» og «Is this the prize I have to pay». Roomful Of Blues-nerven fyller hele rommet på «Evil game», og Texas-blues nerven ala Kim Wilson og Fabulous Thunderbirds romler ekte nok på «Next train south». Mange av låtene er trivelige uten at de helt drar deg med noen steder, men av og til glimter Eric’s Blues Band til med låter som går utenfor sporet på en herlig måte. Pink Floyd-nerven på «Give me an hour» er nesten genial. Liker du Pink Floyd kan jeg garantere fot! Det samme med den rå ZZ Topog Black Keys-nerven på «Ball and chain», og Wilmer-X og Peps Persson-nerven på «Drinking man’s blues». Stort kredos for sistnevnte spesielt. Med tøft munnspill fra Jerry Portnoy og masse edgy groove står denne låta frem på en helt annen måte enn mye av materialet. Og jaggu avsluttes ikke albumet i ekte Vidar Busk-stil med «You make me fly». Det er mye nesten på dette albumet, og 2-3 gnistrende låter, så er du blueselsker er det ikke umulig å bli fanget av «Rolling Avenue».

Johnny Andreassen


JOSE RAMIREZ
Major League Blues with Delmark All-Star Band featuring Jimmy Johnson Delmark Records

34 år gamle Jose Ramirez er den første latinamerikanske bluesartisten til å utgi plate på selveste Delmark i Chicago. Det er en begivenhet i seg selv, men kanskje litt overraskende at dette ikke har skjedd før, all den stund bluesen for lengst er blitt en global musikkform. Men Latin-Amerika har sterke egne musikktradisjoner, og det forbauser meg litt at ikke det avspeiles mer i bluesen til Jose Ramirez. Gjennom hele 40- og 50-tallet sugde amerikansk blues, jazz og r&b opp mambo, rhumba og cha-cha i sitt uttrykksregister. Dette ble i sin tid tatt opp i Santanas organiske og nyskapende latinrock fusjon med B.B. King, Gabor Szabo- inspirert gitarspill.

Albumets fire første spor er spilt inn med Delmark All-Star Band, med superveteran Bob Stroger på bass, Willie «The Touch» Hayes på trommer og Roosevelt Purifoy på Hammond B-3 samt Billy Flynn på gitar. De gir Ramirez et drømmekomp. Attpåtil har han den nå avdøde legenden Jimmy Johnson som gjestegitarist på åpningssporet «Major League Blues». Dette er beste låt på plata. Teksten sier mye om stoltheten som Ramirez må ha følt over å spille med disse stjernene i Delmarks Riverside Studio.

Fullt så heldig har ikke Ramirez vært med Magic Sams «My Love Is Your Love». En altfor krevende sang for hans stemme. Eddie Taylors «Bad Boy» er plankekjøring og når hans egne låter blir for stillestående, kommer både Purifoys orgel og Billy Flynns gitar til unnsetning.

De resterende seks låtene er med The Jose Ramirez Band, og her butter det. Det blir mye gampeblues, upersonlig sang og lirende bluesskalaer. Tekstene har mer til felles med selvmedlidene breaking up-sanger/torch songs/powerballader enn bluessangens eksistensielle innsikt og svarte humor. «Gotta Let You Go» er en nesten seks minutter lang gitarbluesklage som sirkler i farvannet rundt «The Thrill Is Gone», uten at det noensinne tar av.

Det mest originale og hørbare er «Forbidden Funk» der keyboardisten Andre Reyes Jr. går i dialog med rytmeseksjonen. Ramirez har spilt med mange av de store før han kom til Delmark. Kanskje denne runden i studio vil legge alen til hans vekst og gjøre at han finner sitt eget uttrykk.

Øyvind Pharo


STEVEN TROCH BAND
The Call Sing My Title

Denne belgiske sangeren og munnspilleren leverer her et friskt album mikset av Kid Andersen. Selv om han referer til forbilder som Gary Primich og William Clarke er ikke musikken så tradisjonelt forankret. Det er en letthet over låtene hans, som setter deg i godt humør. Corno of Cornholio tar deg med til - om ikke over - grensen til Mexico. Trompetene sørger for den rette stemningen. Easier To Be Myself begynner som en slags Beatlesstemning før den rocker seg stødig avgårde. I Down In The Heels kommer munnspillet frem igjen i en lett slentrende låt, mens On Island tar deg med til Karibien. En låt i Jimmy Buffets ånd. So Much To Do er en spretten shuffle som også nevner Jehovas vitner. På Waiting og That’s Life padler vi fremdeles rundt i karibiske farvann. Denne plata lyser virkelig opp på en mørk og regntung dag. Et lyspunkt av ei plate fra en dyktig og original artist, som forøvrig også representerte Belgia i årets European Blues Challenge i Malmø.

Gunnar Svensson


RONNY AAGREN
Changes Hunters Records

Noen ganger treffer en norsk bluesutgivelse deg som noe unikt, noe veldig amerikansk og sjelfullt. Med røtter i sørstatenes soul, gospel og blues, inspirert av The Holmes Brothers eller Magic Sam eller James Cotton eller heftige flotte The Blind Boys of Alabama, ruller Ronny Aagren og hans eminente band, som representerte Norge under International Blues Challenge i Memphis i 2019 rett før pandemien, ut sitt første album på mer enn 5 år. Spilt inn i 2020 og 2021, og således en ekte pandemi-baby av et album.

Ronny Aagren og hans Blues Gumbo leverte sitt debutalbumet tilbake i 2017, som ble en øyeåpner for mange flere enn undertegnede den gangen. Dette er musikk i en sjanger der størrelser som Jimmie Vaughan og Ry Cooder nok ville nikket anerkjennende om de hadde bivånet det hele. Vi har det rette vannet i kranene også i Norge, det har vi fått bevist utallige ganger!

Den gangen som nå utgis Ronny Aagren, som har samme band i ryggen, av Jan Tore Lauritsens eget plateselskap, Hunter Records. Med den soul/blues-utviklingen vi har sett på de to siste glimrende utgivelsene fra JT og hans Buckshot Hunters går nok dette kompaniskapet som hånd i hanske. Julebordet deles av likesinnede i Hunter Records-familien.

Åpningslåta «The walk» wailer inn med et slidegitarspill som ringer bjeller hos Ry Cooder-fansen, der gospel-følelsen henter frem den varmen og breddfulle musikalske sjelen du har hørt med både Holmes Brothers, Ry Cooder og The Blind Boys of Alabama. Opptaket føles som en live fremføring der gitarspillet, den tilbaketrukne bassen, de markerte trommene og orgelveggen syder i bakgrunnen for Ronnys nesten forpinte stemme og sjel.

«Nobody» er tidløs svingende R&B-inspirert blues slik du kan huske både Dr John, James Cotton og Howlin Wolf. Ronny har ingen stor stemme, litt wailing i formen slik en aldrende Delbert McClinton kan oppleves fra scenen, men den funker på en solid måte likevel. Den treffer med no-nonsense nerve og ekte troverdighet. Du tramper takten og kjøper historiene Ronny Aagren og bandet serverer med hud og hår. Det må bare bli slik. Ronny og bandet er en naturgitt gave.

Andre sanger som «Stay right here» pisker deg inn i kirkerommet rent følelsesmessig, der band som Blind Boys of Alabama og soul/ gospel-sanger Solomon Burke kom fra i sin tid. Herlig rullende piano og stilsikre slidegitar-fremføringer, og et kor som nesten er helt i Terry Evans/ Bobby King-skolen, som bare løfter deg opp og opp og opp. Fantastisk bra låt, blant mange på dette albumet.

Låter som «Run» og den nedstrippede personlige «It’s you» som avslutter albumet holder fint på den samme sterke formidlingen av noe personlig, noe som, om det ikke er religiøst, betyr like mye for den som er i rommet likevel når musikken fremføres. Det sakrale og personlige treffer hverandre av og til med en ekthet og troverdighet som du kjenner igjen fra kirkerom både her hjemme og over i sørstatene.

«Don’t tell me what to do» rykker i Texas-foten til kjennere av tidligere Fabulous Thunderbirds-gitarist Jimmie Vaughan. Og kjenner du ikke det rykke litt i Link Wray-foten på «Treat me like a dog»? 50- talls blues-inseminert rock’n roll serveres ikke bedre enn dette. Hverken her eller ute. Og zydeco-foten er definitivt ikke helt utenfor Sonny Landreths verden på festlåta «Let’s have some fun».

Ronny har skapt sitt eget distinkte uttrykk når det gjelder gitar- og slidegitar- spillet. Møkkete, sterk sjel og mye følelse vrenges ut av strengene som om han spilte på klubbene i New Orleans ukentlig. Som låtskriver og komponist står han bak alle låtene selv. Og bandet består forøvrig av stødige og flotte musikere i Alexander André Johnsen på piano og orgel, Roar Paulsberg på bass og Ole-Christian Rydland på trommer. Alle korer de, nesten like svarte i huden som nevnte Terry Evans og Bobby King. Det krever mye øvelse å komme dit.

«Changes» er et norsk bluesalbum like selvsagt å skaffe seg som utgivelser med Knut Reiersrud eller Billy T Band. Det er bare å brette opp forventningene for et blues-album som handler om mye sjel, personlige tekster hentet fra eget liv og erfaringer - noe som gir alle typer blues-entusiaster en følelse av ekte formidling, trøkk og spilleglede.

Johnny Andreassen


HEART OF MARY
Down Below Is The Town I Know Lost Albums

Dette er første albumet som utgis i Christer Falcks serie med album som aldri kom ut i sin tid, av flere tilfeldige grunner. Serien kalles Lost Albums. Disse albumene har ingenting til felles med Norske klassikere-serien, som Christer står bak til stor suksess i disse dager, der musikk-historien vår innen mange stilretninger fra visesang til rock, prog, pop, blues og jazz blir gjort tilgjengelig på CD og/ eller LP for første gang på lang tid. Det er oppdagelser som er gjort underveis, på grunn av utgivelsene i Norske klassikere, som har skapt grunnlaget for en Lost Albums- serie. I dialogen med band og artister har kommentaren: «Vi har et album som aldri ble utgitt den gangen» dukket opp. Flere ganger.

Lost Albums er en spennende serie utgivelser der disse ikke tidligere forløste albumene ser dagens lys for første gang. Debuten kom nå med bandet Hearts Of Mary, et undergrunns new wave rockeband ikke ulikt andre norske band som Colors Turned Red, som hadde dette litt skranglete soundet med gitarer og koringer a la tidlig R.E.M. og litt mer syredryppende 80-talls rock som Dream Syndicate. Sistnevnte kommer tydelig frem på herlige «Born to be Oscar Wilde», en av Denis Decays personlige sanger og betroelser på dette albumet.

Bandets sanger Denis Decay gikk bort fire år før dette albumet, 32 år etter at det ble spilt inn, nå ser dagens lys. Fortellingen om albumet og bandet føres i albumets liner notes i det vedlagte heftet av Levi Henriksen. I dag en meget sterk og anerkjent forfatter og artist med sitt eget band Babylon Badlands, som nok mange kjenner og liker fra sine fine utgivelser på Maarud-brødrenes Snaxville Recordings.

Bandet ga ut debutalbumet «Greetings from Stuckville» i 1988. Levi Henriksen uttrykker at han i dag er både stolt og trist når han hører dette albumet så lenge etter at han sist gang hadde det i ørene. Stolt fordi han mener dette albumet, hvis det hadde blitt spilt inn i et ordentlig studio og ikke i øvingslokalet som dette er, og med en god produsent, kunne blitt et av tidenes engelskspråklige norske rockealbum. For de sparte mange av de beste låtene da de spilte inn debutalbumet, da de var redde for å ikke komme opp med en god nok oppfølger på album nr 2. Nå er det endelig her. Like etter at de spilte det inn sprakk bandet da både frontfigur og sanger Denis Decay og Levi Henriksen begge ville være John Lennon. Ingen tok til takke med å være Paul McCartney. Musikalsk er det rastløs new wave rock slik man husker mange av undergrunns-bandene fra spesielt USA, men også England, den gangen rundt 1989- 1990. Du hører et grunnfjell i gitarene der du kjenner igjen det litt syrete og skranglete gitarsoundet til band som tidlig R.E.M. eller The Church, The Replacements, Green On Red, Dream Syndicate og til og med The Byrds. Vokalen og den litt utålmodige og desperate følelsen kjenner du igjen fra norske band på denne tiden som Front Page, Colors Turned Red, Sister Rain og til og med DumDum Boys.

Låter som den maleriske «Internal landscapes», den R.E.M. inspirerte «King of comedians », den corny og Housemartins- lekne «Popband for sale», den Church-syrete «Her bedroom », «Hallelujah (I’m on fire) der R.E.M. møter Sex Pistols, og den mektige «Guided by a northern star» ville nok satt sitt merke på slutten av new wave rock-perioden i Norge om den hadde kommet ut i 1990, slik planen opprinnelig var. Opptakene her er ikke påkostede, men definitivt gode nok til at dette er en interessant utgivelse for deg som hadde hodet i norsk new wave rock på 80-tallet. De beste låtene her ligger definitivt på slutten av albumet. De sparte dem helt til det siste!

Johnny Andreassen


TOR EINAR BEKKEN
Sky DrB Records

Hva er improvisasjoner i samtidsmusikk, og hva har det i Bluesnews å gjøre? I dette tilfellet er det lyden av norsk natur, skissert gjennom bilder i piano-melankoli og et ensomt, men ytterst sjelfullt piano! Improvisasjoner i samtidsmusikk tror jeg få kan komponere bedre enn vår til vanlige så New Orleans-inspirerte boogie woogie- og frodige jazz/ blues-pianist Dr Bekken. Her er musikken knyttet til våre eldste fururøtter, den mest værbitte bjørkeskog i fjellsidene, kneisende og mektige fjellrekker og sildrende vårbekker. Vakkert er det, stort er det, når vår natur og musikk knyttes sammen på et vis du kan se for deg i ditt indre.

Dr Bekken, eller Tor Einar Bekken som han egentlig heter, virker til daglig i et professorat innen musikk ved NTNU i Trondheim. Han har alltid malt sin musikk med bred pensel. Norsk folkemusikk med røtter i skogene rundt Oslo, old school bluespiano som man hørte det i sørstatene i USA på 20/30/40-tallet, forløsende boogie woogie og jazz/blues-arven fra et stadig mer svingende New Orleans etter krigen, og andre irrganger innen folk, jazz og blues er noen dører han har åpnet for oss mange ganger før. Noen ganger for et smalt publikum, andre ganger som Spellemannsnominert i bluesklassen og med en større anerkjennelse. Som den gangen han var en del av det samlede norske bluesmiljøet som feiret seg selv i Royal Albert Hall i London i 2019.

Dette nye albumet kommer i hans eget navn, da dette ikke har noe med blues å gjøre. Dette er lett tilgjengelig, vakker og moody samtidsmusikk komponert og fremført på et enslig piano. Det er som å slå opp skoddene på hytta etter at vinteren er over og de første strimene av varme og vår slipper inn. Det er ikke en plate for et stående publikum. Her kan man vinkle kroppen og tankene i stabilt sideleie mens man flyr av sted. Du finner klukkende vårbekker, halvt våryre fjellsider som pakker ut knollene sine forsiktig, bortgjemte lommer i en mørk gjørmete bekk, eller fjellsider der det majestetiske og stoiske og tidløse treffer deg med kraft. Musikk der du kan meditere og la deg inspirere av melankolien i et pianospill som er inspirert av norsk natur i første rekke. Liksom Grieg.

Det handler om å se til himmelen. Om å kjenne på en reise inni seg i et opphøyet element av samtidsmusikk som treffer den som har ro, som vil dette og lukker øynene godt. Dette er en plateutgivelse som bare selges digitalt, og som er lett tilgjengelig for mange uansett hva slags musikalske preferanser du ellers har fra før. Musikk å la tankene komme til deg med. Vanskelig å karaktersette, men for meg har denne utgivelsen stor innflytelse på sjel og hode. Musikk når du trenger å stenge av tiden og gå mot det tidløse som bor i oss alle!

Johnny Andreassen


THE MILKMEN
You Can’t Judge a Book Sweet Morning Music

The Milkmen er Svein Erik Martinsen og Hermund Nygård. En profesjonell, løssluppen og kjøkken-skramlete duo som til daglig finnes som ettertraktede musikere bak The Real Thing, Hot’n Spicy og ikke minst i bandet til Hilde Louise Asbjørnsen, Hilde Louise Orchestra. Dette er flinke musikere, utdannet ved jazzlinja NTNU i Trondheim og Rytmisk musikkonservatorium i København. Ja, Martinsen turnerte også i flere år som gitarist i Thorbjørn Risagers band. CV-ene er rikholdige og inneholder også samarbeid med Frode Alnæs, Prima Vista Social Club og ikke minst Julie Dahle Aagård.

The Milkmen er duoens frikvarter fra alt av karriere-høydepunkter og uttrykk innen tidsriktig kvinnelig frontet jazz og moderne swing. Dette er stedet de har laget for seg selv, og for sin interesse for gammel blues og jazz. En lekeplass for flinke musikere til å være nerdete nok til å gå sine egne smale veier.

Og flinkt låter det, raffinert og spennende uttrykk i partier som blander seg med andre øyeblikk der jeg bare forstår Munchs «Skrik» bedre og bedre. Nei- og ja-følelsene slåss gjennom det meste av dette albumet på en måte jeg sjelden har kjent. Frodig spilt, rikt og old school-produsert med lyden samlet rundt et kjøkkenbord, og med masse mot til å gå inn i bluesens og jazzens klassikere med et overmot som ville ført til norsk seier i Paris og Roland Garros-finalen. Du kan lene deg tilbake, og du vil garantert digge The Milkmen i partier, samtidig som at du vil strekke deg etter fjernkontrollen ivrig etter skip-funksjonen.

Alt som glitrer er ikke gull, og selv om det glitrer av spillet til disse to herrene med en virtuositet ingen kan ta fra dem, så er det en bit vei å gå fra å spille fantastisk eller virtuost til virkelig å berøre. «You can’t judge a book by the cover» er et av øyeblikkene med himmel og helvete for meg. Snedig fremført og virtuost rent harmonisk og gjennom gitarspillet, men den berører ikke. Det er blodfattig og lite nerve i mye av fremførelsen, helt til gitarspillet tar over i små partier. Nettopp der kommer det noe svært etterlengtet inn av entusiasme, nerve og free-flight tverrstilt bluesgitar. Plutselig flommer gitarpartier av en annen verden frem. Hadde bare resten av albumet vært sånn. Det er sjelden jeg har terningkast 1 og terningkast 6 i hodet i samme låta, men det har jeg her.

«My babe» er en annen låt de gjør nakent i en gatehjørne-versjon av. Trivelig nok med country-twang, noe Ry Cooder- slide og bluegrasstolkning, men den som har hørt Kim Wilson i denne gamle klassikeren vil nok heller foretrekke den. Og er ikke «You are my sunshine» allerede ødelagt etter at den ble tatt i bruk som Ole Gunnars hymne i Manchester, dog med en noe annerledes tekst?

Her er øyeblikk som er bra. Den rå funky vibben på åpningslåta «Don’t forget it» av Blind Willie McTell, og den minimalistiske jazz-svisken «Undecided», der de i en litt amerikansk variete-stil fyrer opp Leon Redbones utsøkte Vaudeville-tradisjoner og 40- talls jazz og blues på en fin måte. Willie Nelsons «I gotta get drunk» har også mye stemning som virker ekte i en superledig kjøkken-produksjon som kler teksten.

Her er Svein Erik Martinsen på gitarer og tillitsfull hjemmesnekret, om enn kanskje noe veik, vokal. Hermund Nygård på alt fra bass til trommer, banjo, vaskebrett, leke-piano, munnspill og klokkespill. The Milkmen er en minimalistisk reise som jeg tror de har større glede av selv enn jeg hadde på dette albumet. Noen instrumentale partier sitter grisegodt, men fremdrift, nerve og gode ideer synes jeg mangler litt for mye. Men at dette fungerer bedre live, der deres utvilsomt dyktige ferdigheter som musikere kan komme mer frem enn på en plate, er jeg sikker på.

Johnny Andreassen


MARTY STUART
Tekst: Tom Skjeklesæther

MARTY STUART

FYLLER STØVLENE TIL JOHNNY CASH, MERLE HAGGARD OG GEORGE JONES

Da Roger McGuinn og Chris Hillman for noen år siden fant ut at de skulle gi The Byrds-fansen sjansen til å oppleve, på konsertscenen, bandets mytiske 1968-album, Sweetheart of the Rodeo, det ene albumet de spilte inn sammen med Gram Parsons, tok de kontakt med Marty Stuart og hans band, Fabulous Superlatives.

Det resulterte i en turné for å feire platas 50-årsjubileum, som inkluderte spillinger på Ryman Auditorium, det originale Grand Ole Opry, i Nashville.

McGuinn og Hillman var selvfølgelig klar over at det ikke fantes noe bedre band til å gjenskape dette banebrytende countryrock-albumet enn Martys lag.

Jeg vedder cowboyhatten min på at det i dag ikke eksisterer noen mer overlegen, superior, kvartett i countryverdenen enn Marty Stuart & his Fabulous Superlatives. Gitarist Kenny Vaughan, trommeslager Harry Stinson og bassist Chris Scruggs (sønnesønnen til Earl Scruggs) behersker alle tenkelige varianter av country og countryrock, bluegrass og gospel. Selvfølgelig synger de alle sammen.

Min gode venn, pedalsteel-gitarist og felespiller Fats Kaplin (Tom Russell, Jack White, John Prine), tok meg med til en klubb i Nashville for drøye tretti år siden. Jeg har glemt hvem artisten var, men jeg har aldri glemt Kenny Vaughans Telecaster-spilling. Man kan reflektere over hva det innebærer å stikke seg ut på Telecaster i Nashville, da som nå!

Noen år senere dukket trommis Harry Stinson opp i Norge som produsent for duoen Somebody´s Darling andre album. Valgt blant annet fordi han er en gudbenådet harmonivokalist som har navnet sitt på en endeløs rekke Nashville-produksjoner.

Marty Stuart falt i countrygryta som barn, han var bare tolv år da han sa til mora si at han en dag skulle gifte seg med country-stjerna Connie Smith. Gjett hvem som har vært gift i tjue år pluss?

Marty Stuart kommer fra Philadelphia, Mississippi og han ble oppdaget av bluegrass-legenden Lester Flatt (Flatt & Scruggs) i 1972, da han var en fjorten år gammel mandolinist. Han var fast medlem av Flatts band til Flatt la opp i 1978. Samme året ga Stuart ut sitt første album, With a little help from my friends. To år senere ble han fast medlem av Johnny Cash sitt turnéband, fra 1983 til 1988 var han også gift med Cash´ datter, Cindy.

I 1985 slapp han sitt selvtitulerte album på stort plateselskap og var de neste ti årene en markant countrystjerne med hele 30 sanger inne på Billboards «Hot Country Songs»-liste. Aller høyest klatret han i 1991 med sangen «The Whiskey ain´t workin´», en duett med Travis Tritt som nådde helt til andreplass. På denne tiden var Stuart og Tritt countrybransjens utagerende tøffinger og turnerte under slogan «No hatts tour». Marty Stuart har kapret fem av de seksten Grammy-statuettene han har vært nominert til.

Men det er her, etter country-stjerneårene, at Marty Stuarts karriere virkelig blir interessant. Sammen med His Fabulous Superlatives har Stuart satt seg mål å være en overlegen kurator og ivaretager av countryhistorien, med et stort antall tematiske plateutgivelser som har satt fokus på bl.a. hardcore country, gospel, bluegrass og indianernes historie (Badlands - Ballad of the Lakota).

I 2007 slapp han albumet Compadres - An Anthology of Duets. Her sang Marty sammen Merle Haggard, Johnny Cash, Lester Flatt, Travis Tritt, Loretta Lynn, Steve Earle, The Staple Singers, George Jones, B.B. King, Old Crow Medicine Show, Del McCoury, Mavis Staples og selvfølgelig Connie Smith. Det kan høres ut som om innspillingene er gjort inne i en country & americana ensyklopedi.

I 2017 ga Marty Stuart and His Fabulous Superlatives ut plata Way out West, som satte fokus på California countryen og rocken som også har vært viktige innflytelser på Stuarts musikk. Plata ble produsert av gitaristen fra Tom Petty & The Heartbreakers, Mike Campbell.

Under veis har han hatt sitt eget country TV-show, The Marty Stuart Show, og kuratert en rekke utstillinger bygget på hans omfattende samling av countrymusikk- gjenstander og klær, inkludert flere par av Johnny Cash-støvler, og en lang karriere som kunst- og dokumentar-fotograf.

Hvorvidt han har med seg sin historiske Fender Telecaster, den originale B-Bender-gitaren som tilhørte The Byrds gitarvirtousen Clarence White, til Oslo Konserthus vites ikke. Men den mytiske gitaren lyder rett og slett navnet «Clarence».

Da den ledende amerikanske dokumentarfilmskaperen Ken Burns i 2019 slapp sin 16 timer lange serie Country Music, egentlig dobbelt så lang som versjonen NRK viser, var Marty Stuart en av de sentrale artistene som ble intervjuet. Da Burns feiret premieren på serien med en konsert på Ryman Auditorium var Marty Stuart en selvfølgelig gjest.

Ganske enkelt fordi Ken Burns skjønner at Marty Stuart er country fra hæla på bootsa sine opp til toppen av sin karakteristiske hårsveis.






I år er det 90 år siden Patsy Cline ble født, og hun var kun 30 da hun døde i en tragisk flyulykke fjorten mil fra Nashville, på vei hjem fra konsert i Kansas City i 1963. Patsy hadde hatt noen tøffe år, men nå var karrieren i ferd med å skyte fart. Den eminente produsenten Owen Bradley dyttet henne mot mainstream-markedet med stort kommersielt hell, og sekstitallshitene Crazy, She’s Got You og Leavin’ On Your Mind ga inntekter og berømmelse hun ikke hadde kunnet drømme om på femtitallet. Hadde hun fått leve videre, hadde hun sannsynligvis blitt en megastjerne i sin livstid, selv fikk hun ikke oppleve den voldsomme, verdensomspennende stjernestatusen hun har den dag i dag.

Sikre tall er vanskelig å oppdrive, men det hevdes at Patsy har solgt mer enn hundre millioner plater. Veien til suksess var lang og kronglete, hindret og hjulpet av grådige forretningsmenn i bransjen, men Patsy holdt ut og sto på. Hennes beste hjelper var mor Hilda, som bare var 16 da lille Virginia ble født. Hilda var en dyktig skredder og sydde fantastisk flotte westernklær til Patsy, inspirert av Nudie Cohn og Nathan Turk. Og selv om Patsy elsket countrymusikk, var storbandjazz hennes første store kjærlighet. Som barn bodde hun ved en høyskole som stadig hadde besøk av tidens største jazzstjerner, og på radioen hørte hun idolene Jo Stafford og Anita O’Day. Hun spilte piano og gitar og lærte tekster raskt, og da hun begynte å synge i band, fulgte hun med på hitlistene og lærte seg låtene publikum ville høre.

img
Tekst:Toini Knudtsen

I hjemstaten Virginia var country den eneste musikken det gikk an å leve av, så Patsy satte alt inn på å bygge en identitet som countryartist.

I dag er Patsy Cline regnet som et ikon. Patsys låter er en blanding av blues, pop, jazz, country og rockabilly, og musikken hennes har universell appell. Inderligheten i fremføringen treffer rett i hjertet, kanskje fordi tekstene handler om håpløs kjærlighet – hun kalte disse sangene «my hurtin’ songs» – og hun sang dem som om det sto om selve livet. Ikke engang døden stanset Patsys reise mot toppen, og når de fleste av oss er glemt, kommer Patsy Clines stjerne til å skinne sterkere enn noensinne.




TOINI KNUDTSEN HYLLER
COUNTRYDRONNINGEN PATSY CLINE

Toini Knudtsen har i en årrekke spilt og sunget rock’n’roll, rockabilly, blues og country i vintagestil, og Patsy Cline er en stor inspirasjonskilde. Nå har Toini tatt et dypdykk i Patsy Clines 102 innspillinger og valgt ut noen av de aller fineste – fra ukjente perler til store hits som Crazy og I Fall To Pieces, som danner grunnlaget for konserten Patsy & Toini.

Toini Knudtsen har i en årrekke spilt og sunget rock’n’roll, rockabilly, blues og country i vintagestil, og Patsy Cline er en stor inspirasjonskilde. Nå har Toini tatt et dypdykk i Patsy Clines 102 innspillinger og valgt ut noen av de aller fineste – fra ukjente perler til store hits som Crazy og I Fall To Pieces, som danner grunnlaget for konserten Patsy & Toini. Med seg har hun noen av landets beste folk innen vintagemusikk; Sveinung Lilleheier på pedalsteel, Ian Johannessen på gitar, Bjørn Haglund på trommer og Arne Ertnæs på kontrabass. Under urfremføringen av Patsy & Toini i april sto jubelen i taket på et fullsatt Herr Nilsen i Oslo, og nå er Toini & Rio Bravo klare for å spille Patsys musikk på landets kulturhus og klubber.

I fjor debuterte bandet med sin første plateutgivelse; fire låter på vinyl-EP med tittelen Kiss Me – en blanding av Toinis egne og låtene Rio Bravo digger; 50- og 60-tallets tøffe blanding av honkytonk og rockabilly. Nå jobber de med nye låter og ny plate, stilriktig fremført og gjennomført.

Toini og Rio Bravo var verter og husband for Norsk Americana Forums hyllestkveld på Herr Nilsen 7. april som ble en stor suksess, så her bør norske arrangører rydde plass i kalenderen!

img
Booking: Can Can Music ved Kjell Arne Nordli, tlf. 916 02 525, kjellarne@cancan.no
MIDLAND LAGET COUNTRYPARTY PÅ ROCKEFELLER

I 2017 var det rett og slett umulig å unngå sangen «Drinkin´ problem» om du oppholdt deg i nærheten av countryradio eller sjekket countryvideoer på Youtube.

Trioen Midland traff planka både med en artig vri på et vanlig problem, et klebrig refreng og med en video stappet med humor, som mer enn antydet at de hadde betalt for innspillingene av plata si med å selge såkalt «bootleg whiskey».

Mark Wystrach (sang/ gitar), Jess Carson (gitar/ sang) og Cameron Duddy (bass, sang) var en trio som innfant seg på sitt første albumcover dresset i det som er allment kjent som «Nudie»-suits. Slike broderte, over toppen klesplagg som får folk med konservativ klessmak til å himle med øya og hardcore countryfans til å juble.

Gutta så uansett ut som fotomodeller, hvilket ikke var langt fra sannheten. Wystrach har livnært seg som både model og skuespiller.

— Heisan, hyggelig å møte deg, smeller det fra Wystrach, på godt norsk, da jeg setter meg ned med ham backstage på et dønn utsolgt Rockefeller i midten av mai. Før jeg rekker å tenke at han må ha slått kloa i en av disse mini språkoversetterne, fortsetter han.

— Jeg bodde her i Oslo for nitten år siden. Jeg hadde norsk kjæreste og var her et helt år. Det var umulig å få arbeidstillatelse, så jeg tjente penger på å spille på gata og nede i t-banen, forklarer Wystrach. Bassist Cameron Duddy forstår selvfølgelig ikke hva vi snakker om, så vi slår om til engelsk.

— Gitaristen vår, Jess Carson, er igjen hjemme i Texas, avslører Duddy, — han har ikke blitt helt frisk igjen etter å ha blitt smittet av korona. Derfor har vi med oss en erstatter på denne Europa-turnéen, vi tror det kommer til å gå bra. Men det ble en lang soundcheck her i dag, siden dette er den første konserten på denne turnéen. Vi regner med at Jess er tilbake igjen til da vi går i gang med USA-turnéen. Den nye plata vår, den femte, The Last resort: Greetings from, kom nå i begynnelsen av mai. Ingenting tyder på at Midland har blitt avholdsmenn i det siste, den aktuelle singelen fra den

nye plata er «Longneck Way to go», fremført sammen med countrystjerna John Pardi. En tekst som med mer humor går inn i desperasjonen som kan oppstå når det nærmer seg stengetid i en bar.

Når Midland til slutt dukket opp på scena på Rockefeller, med ytterligere tre backingmusikere, ble det umiddelbart åpenbart at de spilte for et «hjemmepublikum», salen sang med av full hals fra første sekund.

Midland har base i Dripping Springs, en halvtimes kjøring vestover fra Austin, Texas langs US highway 290.

— Ingen av oss er fra Texas, innrømmer Wystrach, — vi flyttet dit i 2014, da vi ble enige om å satse for fullt på Midland,— vi har kjent hverandre i mange år, men møttes i bryllupet til Cameron i Jackson Hole, Wyoming. Der fant vi ut at vi sang bra sammen.

— Det tok oss noen år å finpusse det vokale uttrykket vårt, forteller Duddy,— det ligger virkelig hardt arbeid bak.

Midlands ess i ermet er da også rett og slett den effektive miksen av 70-talls style Eagles-harmonier og det som kan betegnes som neo-tradisjonell country, i Texas med George Strait som fremste eksponent gjennom flere tiår.

— Selve bandnavnet, Midland, hentet vi fra Dwight Yoakam-sangen «Fair to Midland», det er et slags uttrykk for noe gjennomsnittlig, ler Wystrach, — Dwight satte pris på det. Vi har turnert sammen med ham, så vi er gode venner.

Alle de tre Midland-medlemmene har vokst opp med musikk, Marks foreldre drev en honky tonk i Los Angeles, mens Jess vokste opp i en familie av musikere i Oregon, Cameron har bakgrunn som musikkvideo-regissør.

— Da vi startet med Midland, var det pengene som Cameron tjente på å lage videor som finansierte oss, hahaha, jeg betaler fortsatt ned på det lånet, avslutter Wystrach.

Tekst: Tom Skjeklesæther


HER ER AMERICANA-FESTIVALENE DU BØR BESØKE I SOMMER:

Countryfestivalen Skjåk,
30.–3. juli
www.countrynorway.com

Country Music Festival Vinstra
6.–10. juli
www.festivaldrift.no/Countryfestivalen

Strenger i gress Bluegrassfestival
6.-10. juli (Vikersund)
www.strengerigress.no

Eikerapen Roots Festival,
8. - 9. Juli
www.eikerapen.com

Norsk Country Treff i Breim,
13.–17. juli
https://www.norskcountrytreff.no/

Vikedal Roots Music Festival
14.-16. juli
www.rootsfestival.no

Countryfestivalen i Seljord,
27.–31. juli
www.countryfestivalen.no

Rootsfestivalen
(Brønnøysund) 1. - 16. juli
www.rootsfestivalen.no

Notodden Blues Festival,
4. – 7. august
www.bluesfest.no

Audunbakken,
5. – 7. august
https://audunbakken.com/

Aladdin Americana (Halden)
19.–21. august
www.facebook.com/aladdin.scene.halden

Den Forvitnelege Countryfestivalen
27.-29. august (Voss)
www.denforvitnelegecountryfestivalen.no/

Blues in Hell,
1.–4. september
www.bluesinhell.no

Lofoten Countryfestival,
1.–4. september
www.lofoten-countryfestival.no

Norsk Bluesunions
img
Norsk Bluesunions klubber 2022
Endelig sommer!

Og vi kan se fram til mange gode konsertopplevelser. Etter to år med svært lite aktivitet er vi endelig tilbake til en normal hverdag, og det er mange av oss som er sulteforet på både live-konserter og å kunne nyte sammen med gamle og nye venner. Vi har blitt glade i hjemmeliv og rolige kvelder, men nå er det jammen på tide at vi pusser støvet av festskoa og kommer oss ut igjen! Det skylder vi ikke minst alle arrangører som bruker av sin fritid på å planlegge og gjennomføre konserter for oss.

Det nye styret i NBU har begynt å finne sine roller og er klare for å brette opp ermene for å jobbe for bluesens beste. Alle styremedlemmer har fått ansvar for sitt område. Hvem som har ansvar for hva i styret, finner du mer informasjon om til høyre på siden.

Det var et ønske fra mange om at vi skal arrangere møteplasser ulike steder i landet og dette står høyt på agendaen vår. Vi har allerede bestemt at vi i 2023 skal arrangere en møteplass i Skånevik under festivalen deres, men ser også på mulighetene for å arrangere i det minste én møteplass i 2022. Vi kommer tilbake med mer informasjon.

Vi har kommet i gang med å planlegge årets Union Bluescup på Notodden. I år vil cupen foregå på Felicia. Her er det bare å møte opp og støtte opp om dette viktige prosjektet. Dette er et gratis arrangement som foregår på dagtid.

Vi håper dere har et søkelys på å arrangere ungdomsrelaterte prosjekter. Dette kan dere søke om midler til via Frifond. Vi forvalter Frifond på vegne av våre medlemmer. Maks beløp er kr. 35.000. Se mer informasjon på våre hjemmesider eller ta kontakt med oss.

Vi er også kommet et steg videre i planleggingen av 25-årsjubileet til NBU og Bluesnews. Vi har allerede booket inn flotte representanter som viser litt av bredden i norsk blues, både de som er bærere av historien, men også de som står i startgropa og skal bære arven videre. I tillegg skal selvsagt årets unionsband, Soft City, delta. Hold av datoen allerede nå; 5. november, her i Oslo.

Det blir en helg fylt med musikk. Østkanten Bluesklubb starter fredag med konsert på Herr Nilsen før Oslo Bluesklubb tar over stafettpinnen og fortsetter med eftablues på Youngs nede, før vi fortsetter feiringen på Røverstaden. Billetter er ikke lagt ut ennå, vi vil varsle dere når billettsalget starter.

Vi har nylig kommet tilbake etter å ha deltatt på den årlige samlingen til European Blues Union. Ikke minst var vi tilstede sammen med mange andre nordmenn og heiet på Reloaded, som var Norges deltakere i årets Blues Challenge. Dessverre nådde de ikke helt til topps, men bandet gjorde en strålende innsats og fikk knyttet mange gode kontakter.
EBU arrangerer bandkonkurransen European Blues Challenge hvert år. Norge har sendt deltaker hvert år, og har ofte gjort det bra. To ganger har vi vunnet, og flere ganger har vi hatt gode plasseringer. Men som ett av få land i EBU har vi hittil ikke hatt noe nasjonalt uttaking til EBC. Dette er det flere av oss norske EBU-medlemmer som ønsker å gjøre noe med. Vi har en liten prosjektgruppe som jobber med å definere hvordan en norsk uttaking bør gjennomføres. I neste nummer av Bluesnews kommer vi med en beskrivelse av det vi har besluttet. Jeg vil samtidig oppfordre alle norske bluesklubber, festivaler, bluesartister og band til å melde seg inn i EBU.

I slutten av mai spilte unionsbandet og fjorårets unionsband på Blues Baltica i Eutin. Begge banda fikk stor oppmerksomhet og det er spennende å se om dette kan skape noen flere spillejobber i Europa. Kalenderen til årets unionsband begynner å bli godt fylt opp, og hvis dere ønsker å hyre inn disse, må dere ikke vente for lenge.

Det er sendt ut oppfordring til alle medlemmer om å sende oss regnskapet til klubben/festivalen. For at vi skal kunne søke om momskompensasjon på deres vegne er vi avhengig av dette. Når dette leses er fristen gått ut, men jeg håper mange av dere har benyttet dere av denne muligheten til å få noen ekstra kroner i kassa..
Til slutt vil jeg ønske dere alle en riktig god sommer med mange flotte konsertopplevelser rundt i landet. Mange festivaler står nå for døren og jeg håper vi sees på en eller flere av dem. Og ta kontakt med oss om det er noe, ris eller ros, spørsmål eller svar. Det er dere vi er her for!

Bitten Svendsen, daglig leder


NBU møtte stortings representant Kathy Lie

To av styremedlemmene i NBU, Wiggo Larsen og Birthe Carlsen, gjennomførte møte med SVs representant Kathy Lie i stortingets Familie og Kulturkomite 23. mai. Der fikk de god tid til å fortelle om NBU, antall klubber, medlemmer, hvordan vi var organisert, om medlemsbladet Bluesnews og historien til bladet og også presentert vårt talentutviklingsprosjekt, Union Bluescup, og hvordan denne ble organisert.
Det ble en god samtale om behovet for langsiktige støtteordninger med enklere søknadsterskel, og problemstillingen at Kulturrådet kun tildeler turnestøtte til profesjonelle aktører, og dermed ikke til vinneren av Union Bluescup når disse er amatører. Også muligheten for at landsdekkende musikkorganisasjoner kunne bli tildelt midler for fordeling til klubbene, istedenfor/eller i tillegg til Kulturrådet, ble tatt opp. De var også innom skjevfordelingen til idrett kontra kultur som har vært konstant gjennom alle år, og fordelen for idretten pga. deres samlede organisering kontra kulturens organisering. Det ble også tid til å fortelle litt om Arrangørforum hvor NBU sitter sammen med jazz, viser, folkemusikk, klassisk, festivaler, kulturhus, ny musikk, og Norske Kulturarrangører. Vi fikk også fram at organisasjonen Kulturalliansen, som vi er medlem av, er en begynnelse på organisering.


Vi tok også opp Tono`s forsøk på å innføre moms på Tonoavgift som ble stoppet før årsskifte, og at dette ville være en ekstrabelastning for klubbene om dette ble en realitet.

Soft City Union Bluesband 2022
img
Soft City: Thea Sørli Paulsrud, vokal (25), Ask Vatn Strøm, gitar (28), Håvard Ersland, Hammondorgel (27), Kim Andre Tønnesen, bass (27) og Bård Berg, trommer (28). (Foto: Per Ole Hagen).

Unionsbandet Soft City er godt i gang med sin reise rundt i landet som Norsk Bluesunions turnéband. Det er fortsatt noen ledige datoer i turnéplanen, så ta kontakt og book en dato nå! Bandet får strålende tilbakemeldinger fra publikum alle steder de spiller, så denne gjengen må klubben din ha besøk av!

Kontakt bookingansvarlig Bitten Svendsen på tlf. 958 28 910 eller post@norskbluesunion.no

Turnéliste 2022
15. januar
Hamar Bluesklubb, Gregers
22. januar
Oslo Bluesklubb, Youngs nede
22. febr
Hunndalen Bluesklubb, Gjøvik
5. mars
Vinger B&R Club, Kongsvinger
2. april
NBUs landsmøte, Bryne
23. april
Nidaros Blues, Trondheim
21.-22. mai
Bluesfest Eutin, Tyskland
11. juni
Laagendelta Bluesklubb, Lillehammer
18. juni
Notodden
30. juni
Skånevik Bluesfestival, Skånevik
1. juli
Trandal Blues, Trandal
18. juli
Molde Jazz, Aleksandraparken
4.-7- aug
Notodden Blues Festival, Notodden
9. aug
Klubb Øya, Herr Nilsen
30. aug
Stavanger Blues Club, Påfyll
31. aug
Sandnes Bluesklubb, TBA
3. sept
Blues in Hell, Stjørdal
23. sept
Ørland Bluesfestival, Brekstad
24. sept
Asker Bluesklubb, Baracoa
30. sept
Oslo, Jacob kirke
15. okt
Horten Blues Club
5. nov
Oslo, Røverstaden
11. nov
Blues i vintermørket, Vardø
12. nov
Blues i vintermørket, Vardø
26. nov
Elvebyen Bluesklubb, Drammen
10. des
Røyken Bluesklubb, Slemmestad

Tono

For at vi skal kunne sende ut faktura for Tono-vederlag for første halvår, er vi avhengig av at alle sender oss antall avholdte konserter for perioden 1.1.-30.6. i år. Vi trenger kun antall konserter.


Søk Frifond organisasjon

Ønsker du å sette i gang eller videreføre musikkrettede ungdomsprosjekter, men mangler midler til å gjennomføre?
Da er Frifond ordningen for deg. Her kan din klubb eller festival på en enkel måte få støtte til konserter og musikkaktiviteter! Se mer på våre hjemmesider.


Søk Frifond Kompetanse og Aktivitet

Trenger dere kompetansehevende tiltak i form av kurs, seminarer o.l.? Ønsker dere å presentere styrearbeid for de under 26 år? Vi har midler til å avholde kurs og seminarer for dere. Ta kontakt så ser vi nærmere på det.


Jubileum - Hold av helga!

Vi er godt i gang med planleggingen av vårt og Bluesnews sitt 25-årsjubileum på Røverstaden i Oslo 5. november. Mange spennende navn som vil vise bredden i norsk blues er klare for å gi oss en uforglemmelig kveld. I tillegg vil både Østkanten Bluesklubb og Oslo Bluesklubb arrangere hver sin konsert samme helgen. Østkanten på fredag og Oslo på lørdag ettermiddag. Nærmere informasjon kommer.


Kurs i Styreweb

Vi avholdt en del kurs i Styreweb og funksjonene der, før jul i fjor. Vi hadde også en work-shop under landsmøtet. Og for de av dere som ikke har vært på kurs eller var på landsmøtet kommer vi gjerne og holder et kurs. Vi forsøker å samle 2-3 klubber i de ulike regionene. Der bruker vi tid på å gjennomgå funksjonene i Styreweb, men også andre ting dere måtte ha på hjertet. Det er utrolig hyggelig å komme rundt og hilse på dere. Vi ser at dette også øker samarbeidet mellom klubbene og i regionene og det er etterlengtet for mange. Det er bare å melde sin interesse. Kursene er gratis for dere alle.


Endringer i styret?

Husk å oppdatere endringer i styret i Styreweb. Der kan dere tildele de ulike rollene, slik at det er enkelt for oss å komme i kontakt med rette vedkommende når vi sender ut ting. Ved gjennomgang av tillitsvalgte for hver klubb i Styreweb ser vi at det er flere klubber som bare har registrert én person i styret. Vi anmoder dere på det sterkeste å registrere hele styret her. Det er ikke dermed sagt at dere må gi alle i styret brukertilgang i systemet. Det velger dere selv. Men anbefaler dere å ha i det minste 2 personer med tilgang.
Vi har benyttet portalen i Styreweb for å sende dere mailer, men det blir sårbart hvis det bare er én i styret som får denne mailen og vedkommende kanskje glemmer å informere resten av styret. Hvis dere trenger hjelp til dette, er det gode hjelpemenyer der eller ta kontakt med oss.

Union Bluescup 2022

Kjenner du til noen yngre talenfulle musikere eller band? NBU er på jakt etter deltakere til årets Union Bluescup.

Kriterier for deltakelse
  • Ungt, ambisiøst og selvstendig band/ artist i alder 18-30 år
  • Spille blues og bluesrelatert musikk
  • Se på deltakelse i UBC og gjennomføring av UBC-turné som en unik sjanse til videre karriere
  • Være NBUs ambassadør i turnéåret 2023
  • Være til rådighet for NBU for å spille på norske og evt. utenlandske scener

Send søknad med lydfil til Norsk Bluesunion, unionscup@gmail.com eller ta kontakt på tlf. 479 92 210


SKAL DU FLYTTE? Husk adresseendring til klubben din!
Husk å sende flyttemelding både til Folkeregisteret og Posten.
Hei bluesvenner!


Hei bluesvenner!

Asker Bluesklubb ble som alle andre igjen rammet av Covid. Så – endelig fikk vi arrangert en god konsert 19. mars med de spillesugne gutta fra Bærum Bluesband. Det ble en hyggelig kveld for oss som var tilstede, men dessverre med alt for få publikum. Vi har forsøkt å «annonsere» på alle tilgjengelige sosiale medier, men responsen og oppmøte har vært vesentlig lavere enn vi ønsker.

23. april tro vi til med 25-års jubileumskonsert. The Shaking Night Cats dro i gang med topp rockabilly og trøkk. Det ble en fin overgang til vårt «lokale» band, Blue Bees med Cato Kristiansen som gjest, som virkelig var i slaget denne kvelden! En minneverdig jubileumskonsert med fullt hus.


img
The Shaking Night Cats på Baracoa 23. april. (Foto: E Habberstad).

Etter den vellykkede blueskvelden i april håpet vi på godt besøk da Ronny Aagren kom 21. mai, men dessverre ble det ikke flere enn 30-40 gjester som fikk denne unike opplevelsen. Vi som var tilstede fikk en god konsert og en flott musikkopplevelse.

Slik ser vårt videre program ut utover høsten. Vi oppfordrer alle til å legge inne datoene i kalenderen allerede nå.
24. september 2022 får vi besøk av unionsbandet Soft City, et band som ble startet på grunn av en elles interesse for blues og soul. De vant Union Bluescup i 2021 og har et tight samspill. 22. oktober kommer Spoonful of blues tilbake med unik blanding av tøff sørstatsblues og rock.
26. november er det klart for Jan Arild Sørnes og The Elektriske Bandet som leverer en heftig blanding blues og soul med ramsalte nord-norske tekster.
Så kom dere ut av sofakroken, støtt opp om klubben og få med deg gode musikkopplevelser på vårt stamsted, Baracoa.

Vi anbefaler alle blueselskere å følge med på vår Facebook- og hjemmeside. Her kan du holde deg oppdatert på eventuelle avlysninger, konserttider og band utover året. Vi legger ut navn på bandene så snart de er bekreftet.
NB: Husk at ca. halvparten av medlemskontingenten din får du tilbake med Bluesnews i postkassen fem ganger i året. I denne «blekka» kan du holde deg orientert om alle konserter i alle klubbene rundt om i Norge og også våre naboland. Du har samme rabatterte billettpris i døra i alle klubber som er tilsluttet Norsk Bluesunion.

Våre gjester på Baracoa har nå mulighet for å booke – kjøpe billetter på Hoopla billettsystem. Vi har nå forsøkt dette på flere konserter. (Samme sted kan du også booke/kjøpe billetter til andre konserter på Baracoa). Som vanlig kan det også kjøpes billetter kontant i døra eller med Asker Bluesklubbs Vippskode, 20556.

Blå hilsen Dag Thorkildsen


img
Klubbens Ole Sæle med Anne Berit Løyning, vinneren av gitaren.

På cruise med Bergen Blues & Roots Club

Dagen var endelig igjen kommet til våren vakreste eventyr: Det var klart for Bergen Blues & Roots Clubs bluescruise nummer 13 i rekken. Forventningsfulle gjester, musikere og crew sto klar. Det ble en noe forsinket avgang, men etter opprigging på dekk 10 kunne jam’en starte. Howlin' Jukes med Geir Mæhle i spissen dro det hele i gang. Deretter gikk det slag i slag med lokale musikere og band.
Klubbens hjertesak, Blues på Blå Resept, ble introdusert fra scena, og loddsalget tok helt av. Førstepremien var som vanlig en gitar signert av samtlige musikere.


img
BB Lyngs med Vidar Busk.
img
Joe Rusi

Etter anløp Stavanger ble båten ytterligere fyllt opp med glade gjester og musikere. Senere på kvelden var det klart på dekk 7 for de tre bandene BB Lyngs med Vidar Busk som gjest, Howlin' Jukes og Joe Rusi Band. Det var stor stemning om bord til langt på natt.

Under turen opplevde vi flatt hav og sol fra nesten skyfri himmel. Om mulig ble fredagsjam’en enda bedre enn dagen før, band og musikere i skjønn forening, og stemningen sto i taket.
Det ble auksjonert bort en Rolling Stones t-skjorte, og vi fikk inn 3500 kroner til Blues på Blå Resept. Utrolig bra! I lotteriet ble gitaren vunnet av Anne Berit Løyning. Samme band som spilte kvelden før sto også for underholdningen på dekk 7 fredag kveld. Stor stemning igjen !
Bergen Blues & Roots Club takker hyggelige og gavmilde gjester, flotte musikere og ansatte på Stavangerfjord for et flott cruise. Vi sees igjen til høsten.

For klubben, Kenneth Hatteberg


Stemningsrapport fra Howlin Jukes

Jeg vil på vegne av Howlin Jukes takke for et fantastisk bluescruise i regi av Bergen Blues & Roots Club. For en tur, for noen artister og for et publikum! Dette er det kjekkeste jeg er med på i løpet av året, og denne gangen toppet det seg i mine øyne. BB Lyngs med Vidar Busk i spissen, for anledningen med både Ove Gaassand og Øystein Undem på tangenter, Ole Thomsen og Vidar Busk på gitar, Pucifer Bjelland på trommer og sjefen sjøl Helge Lynglund i front, leverte som vanlig på øverste hylle begge konsertene.
Joe Rusi med band, – for et fyrverkeri av en artist med superstødige musikere ved sin side. Det er første gangen jeg opplevde denne artisten, men garantert ikke siste.
Så var vi så heldig å få være et av hovedbandene på kveldene også. Jam’ene var også denne gangen legendariske med alle mulige flinke musikere på scenen. Men jeg må si for min egen del at fredagsjam’en toppet alt. Her ble forskjellige konstellasjoner dannet, og unge dyktige musikere fra båtens husband ble også med. Dette var bare moro. Høydaren for min egen del må bli da Howlin Jukes spilte noen låter på slutten av jam’en, og vi fikk med oss selveste Vidar Busk på gitar, en av Norges flinkeste blues-gitarister og et personlig forbilde for mange innen sjangeren.
Det er helt magisk å få være med gang på gang. 90% av publikum kommer smilende og kaster seg rundt halsen på meg, og jeg fikk også denne gangen stiftet nye bekjentskaper med herlige blues-elskende mennesker. Jeg har blitt så glad i denne "familien" min, at jeg allerede nå gleder meg til neste gang. Takk til hovedarrangøren Bergen Blues & Roots Club og en siste takk rettes til værgudene som ga oss et fantastisk vær hele turen.

Ei helsing frå Odda!
Etter tre år med venting kunne vi endelig arrangere Bakgårdsfest, vår eigen minifestival!

Ei helsing frå Odda!

Her kjem ei helsing frå oss innerst i Sørfjorden: Blueslaget Lokst Utøve! Vi har så langt hatt ein travel konsertvår der vi har hatt besøk av bl.a. Adam Douglas, The Bills, En dags pause - en hyllest til Jahn Teigen, The Singalongs, Naomi Bedford & Paul Simmonds, Terry Lehns, Odda All Stars, André Søfteland & Dei Elendige og Orbo & Grainne Duffy. Vi har og arrangert musikalsk dugnad for Ukraina.

Bakgårdsfest 27.-28. mai

Etter tre år med venting kunne vi endelig arrangere Bakgårdsfest, vår eigen minifestival! Her hadde vi fullt program frå fredagskveld til laurdagskveld. Først ut var CC Cowboys fredag 27. mai, ein konsert vi har venta på i to år grunna korona! Og det var eit godt utkvilt CC Cowboys som stod på scenen denne kvelden. Kanskje dei har venta på oss, like mykje som vi har venta på dei! Bandet sparte ikkje på kruttet og gav oss ein forrykende konsert, til publikums store glede!

Laurdags føremiddag var vi i gong igjen, og først ut var lokale ungdommar. Vi er målløse over kor utrolig dyktige ungdommar vi har i kommunen vår. Dei er alle hjarteleg velkomne tilbake til Iris Scene! Etter ungdommen var det Bergens nye popkomet, Hedda Mae, som tok over stafettpinnen på scenen. Her blei det herlig popmusikk, inspirert av 90-tallet og artister som Sugababes, Britney Spears og Justin Timberlake. Ein unorsk og leiken sjangerblanding!


img
Admiral P i Odda.

Laurdagskveld var det duket for reagge og Admiral P. Han har for lengst etablert seg som ein av Noregs største solo-artister, treng knapt noko introduksjon lenger. Og for ein stemning han skapte på Lindeplassen denne kvelden. Han leverte eit fantastisk liveshow sammen med det velrennomerte 9-mannsbandet The Global Citizen Band! One Love!

Folk skulle heller ikkje gå svoltne på Bakgårdsfesten. I år valgte vi å samarbeide med “Ferskvaren - restaurant og kolonial”. Som bla. serverte publikum bakt potet, tapas og pulled pork. No gler vi oss til restauranten deiras opnar! Med rundt 1000 solgte billetter, eit nøgd publikum og dyktige artister kan vi seie at Bakgårdsfesten 2022 var ein suksess!

Kva skjer framover?

17. juni får vi besøk av Thomas Gabriel, barnebarnet til sjølvaste Johnny Cash! 19. august kjem Jolly Jumper & Big Moe tilbake til Iris Scene.

Ellers kan du merke av datoane 22.-24. september i kalendaren, då er det tid for Blueshelga Lokst Utøve 2022!

For meir info, følg oss på sosiale medier, eller sjekk ut vår nye heimeside:
www.oddablues.no
Until next time!

Renate, PR og info


img
CC Cowboys' Anders Grønneberg. (Bilder: Renate Aase).

For første gang siden 2020 har vi utenlandske navn på plakaten, og det gleder vi oss stort til.
Kjære bluesvenner

Når dette leses er vårsesongen 2022 over og sommerferie og festivalsesong står for døren.
I vår har vi avviklet arrangement hver uke fra 19. januar til 15. juni – 22 i tallet. Som for mange andre klubber i både inn- og utland har våren vært en litt tung periode med veldig svingende besøkstall. Det kan være at luften gikk litt ut av ballongen etter den siste nedstengingen av landet rundt jul, eller det kan rett og slett være at etter full gjenåpning så skjer det mye overalt. Selv om vi har hatt noen gode kvelder, skulle vi nok ønsket noen flere besøkende på det jevne. Vi håper dette går seg til i løpet av høsten.


img
Big Creek Slim og Rodrigo Mantovani. (Bilder: Mona Eide).

Vi har fått mange gode konsertopplevelser i vår. Det har vært stort spenn i både utrykk og størrelse på bandene, og kickstarten i januar fikk vi med først Howlin' Jukes og senere Kai Taule og Groovearbeiderne. Sistnevnte spilte på klubben for første gang og leverte en ypperlig konsert. Det har også vært en fryd å endelig kunne ta imot band fra andre deler av landet. Her kan nevnes blant annet Malvina Band, Lady T Band og Nidaros Blueskompani. Særs kjekt har det også vært å få besøk fra vårt naboland i sør, Danmark! Det er kanskje ikke helt riktig å sammenligne og trekke frem favoritter, men vi må få skryte litt av en fantastisk konsert med Mike Andersen duo tidlig i mai. Den gjorde godt! I tillegg må vi nevne at både HP Lange Big Gumbo og Big Creek Slim & Rodrigo Mantovani begeistret publikum. Bluesettes’ som er kjente fjes i Bergen (tidl. Bluesdamene) med delvis nytt band ga oss en kjempekonsert, og satte ny klubbsrekord i antall publikummere. Vi gleder oss til gjenhør med dem!

Booking for høsten er godt i gang, og vi kan love mange fine kvelder når vi starter opp igjen. Så langt har vi sikret oss Jolly Jumper & Big Moe, Maldito som var Unionsband i 2019, Bjørn Berge og for noen av oss det mindre kjente Muskogee Hotel. Vi gleder oss både til dem, og resten av det som blir høstens program.
Bjørgvin Bluesklubb vokser og vi vil takke vår voksende medlemsmasse, 331 i tallet, for god støtte ved å komme på arrangementene og alltid applaudere det som skjer på scenen!
God sommer til alle Bluesnewslesere fra Bjørgvin Bluesklubb!

Mvh Grethe


img
HP Lange Big Gumbo på Madam Felle i Bergen.
Kjære bluesvenner
Kjære bluesvenner

Også vårens konserter i Bodø Bluesklubbs regi har vært preget av Covid. Vi sliter med å få folk tilbake på konsertene våre. Et hederlig unntak var en fantastisk kveld med Vidar Busk & His True Believers. Da dukket nesten 150 entusiastiske publikummere opp, og dro strålende fornøyd hjem etterpå. Bodø Bluesklubb velger å puste med magen og håper publikumstallene vil ta seg opp utover høsten.


SEPTEMBER

The Blues Express er et velkjent blues, rock- og soul band som dekker et stort spenn innen nevnte sjangre. 17. september står de på scenen på Sinus i Bodø. Bandet skriver og framfører primært egne låter, samt noen coverlåter. The Blues Express vant 2. plass i European Blues Challenge på Azorene i 2019. The Blues Express har også vært nominert til Spellemannsprisen i kategorien Blues 2018.
I september 2019 dro bandet til Austin, Texas og spilte inn en liveplate på den legendariske klubben Antones Nightclub. «Live At Antones » kom i desember samme år og høstet strålende kritikker både i inn- og utland.

OKTOBER
Thorbjørn Risager og Emil Damsgaard

Alle som er interessert i blues har hørt om Thorbjørn Risager & The Black Tornado, som har underholdt blueselskere over hele verden de siste 19 årene med sine spektakulære show og utgivelser. Dansken med den fantastiske soul- og bluesstemmen, Thorbjørn Risager, har spilt med sitt syvmannsband The Black Tornado i mange år. Bandet har faktisk besøkt 22 land og gitt ut 11 plater.
Noen ganger, slik som denne konserten 15. oktober på Sinus, spiller Thorbjørn i duo med sin pianist Emil Balsgaard, som han har jobbet med i 27 (ja, tjuesju!) år. Duoen har gitt ut tre plater, og den siste, «Taking The Good With The Bad» har fått mye oppmerksomhet.
Duoen spiller New Orleans-klassikere, boogie-woogie, ballader og «good old blues», både egne låter og klassikere. Og de spiller alltid noen få låter av en av Thorbjørns store favoritter: Tom Waits.


NOVEMBER

Nidaros Blueskompani ble startet i 2017 av Geir Engen Hansen, Arne Skognes og Hans Jørgen Gerhardsen. Sammen med Morten Eggen på bass og Karsten Skarphol på piano har de mange års erfaring fra de norske blues og rockescenene rundt om i landet. Bandet er vel lettest å putte i kategorien gla’blues, tradblues, boogiewoogie, partyblues, eller noe i den gata.
En stadig større del av repertoaret er selvlagede låter, der tekstene er skrevet av Geir. Melodiene er laget av Karsten og Hans-Jørgen.
Sammen er denne spilleglade, publikumsvennlige og dyktige gjengen dynamitt. Nidaros Blueskompani spiller musikk med dansefot og et fengende og smittende humør!

DESEMBER (Romjulsbluesen)

Kai Fjellberg, bedre kjent fra The Blues Express, er et velkjent navn i det norske bluesmiljøet. Fjellberg har holdt det gående siden 2001 i flere bandkonstellasjoner. Siden da har det blitt flere innspillinger, plateutgivelser og turneer med The Blues Express, både i inn- og utland.

Sammen med nevnte band har han vært med på å vinne 2 plass i European Blues Challenge på Azorene i 2019, og var også spellemannsnominert i kategorien Blues for albumet Southside i 2018. Nå er han ute med sitt første soloalbum, Gravel Roads, med 10 egenkomponerte låter. Gravel Roads har allerede rukket å motta gode anmeldelser i media, og flere av låtene har hatt vesentlig radiotid i både Norge, UK og USA.
For anledningen har han med seg Kings Of Joy, et håndplukket band bestående av musikere utelukkende fra Nord-Norge. På trommer og vokal Per Øyvind Winther som også er kjent fra sitt eget Winthers Blue Groove og Deja Voodo Trio.
Gunnar Holmstad på bass har spilt i en rekke ulike band, og backet en mengde forskjellige artister opp gjennom årene. Tangenter trakteres av Morten L. Larsen, bedre kjent fra TLQ, fra Bodø.
Kai Fjellberg & The Kings Of Joy ser fram til en eksplosiv 2 juledag på Sinus der det vil være gode muligheter for å trimme juleribba! Velkommen!

Steinar Engen

Det begynner å svinge skikkelig i klubben vår nå. Stadig nye medlemmer melder seg inn...

Hei igjen, folkens!

Da er vi igjen klar for å dele noen betraktninger fra her sørpå, til alle våre venner og medlemmer fra kyst til hei. Sommeren er her, passene skal ordnes, båten skal klargjøres, huset må males, det er nok å gjøre for oss alle, tenker jeg.
Flere konserter er gjennomført siden sist, må si at det begynner å svinge skikkelig i klubben vår nå. Stadig nye medlemmer melder seg inn, som med det ser alle de fordelene medlemskap gir: Rimelig konsert-billetter og hele 18 kjempeflotte rabattavtaler. Vi har nå passert 210 medlemmer, med god spredning fra Sandnes og Odda i vest til Arendal i øst. Moro er det virkelig.

Gode tilbakemeldinger

Siden sist har vi hatt et frafall i styret, så nå er vi fire. Vi ser an til årsmøtet i februar 2023 om vi må ha inn flere. Vi får utrolig fine tilbakemeldinger fra våre konsertgjester om den gode lyden, lyset og atmosfæren de opplever på konsertene. Nytt er også at vi nå har klubb-lotteri på konsertene. Dette gir kjærkomne penger i kassa vår, og premiene blir godt tatt i mot av vinnerne. Snittverdien på gevinstene ligger på 300-500 kr pr stk. Vi må takke alle butikker og firmaer som har spandert gavekort og gaver til oss. Joda, dette er gøy, og det skaper litt ekstra stemning med lotteriet vårt i konsertpausen.


img
Tomas F. Band. (Foto: Jens A. Ravnaas).
Tomas F. Band

Lørdag 28. mai hadde vi besøk av Tomas F. Band fra Arendal, se bilde fra konserten. Det ble en utrolig fin konsert. Publikum koste seg til et band med en fantastisk spilleglede, og Tomas Fianbakken i front leverte en opptreden flere band kunne ha godt av å oppleve. Med sin gode stemme og briljerende gitarspill ble dette en konsert mange husker. Takk til Tomas, Geir og Ronny for en flott konsert. Vi anbefaler andre klubber å kontakte Tomas for besøk.

Sjekk våre websider

Må jo også fortelle at på vår webside har vi nå lagt til Blues-stikka, som mange husker fra gamle Christiansand Blues Club. Her er flere utgaver man kan bla gjennom. Alltid gøy å mimre til slikt.

Noe annet nytt er at vi og har samlet mange artikler fra Fædrelandsvennen fra gamle CBC sin spede start i 1996 og mange år fremover, de første møtene, Bragdøya Blues osv. Absolutt verd å ta en titt på vår webside. Alle artiklene er lagt inn i kronologisk rekkefølge. Må takke hjertelig Fædrelandsvennen og redaktøren for å ha gitt tillatelse til at dette ble mulig.

Siden sist har vi flyttet ut fra vårt klubblokale, og vår backline har vi måttet stue vekk i garasjer og lagere. Vi håper jo at et lokale kan dukke opp igjen etter hvert. Kanskje en snill onkel som vil forbarme seg over oss, en som tenker på all ungdommen som har mistet sin øvingsarena. Når det gjelder bookingen, håper vi de siste avtalene er på plass i løpet av kort tid. For 2023 har vi nå sendt aktuelle datoer til band rundt forbi, og allerede nå har vi gjort avtale med flere topp-band, så vårt publikum har noe å glede seg til.

Program 2022
Lør 25. juni Vetrhus Bluesband
Lør 27. aug Tiger City Jukes
Lør 24. sept Tribute to ZZ Top (Trond Breen)
Lør 29. okt TBA
Lør 26. nov Det Danske Lille Blues Band
2. juledag TBA

Besøk oss på www.cbrc.no
CBRC ønsker alle fin sommer !

Hilsen Kjell Mersland
Leder Christianssand Blues & Rock Club


img
Det Danske Lille Blues Band kommer i november.
Elvebyen og Hunndalen
Besøket på våre konserter tar seg opp, og vi hadde fullt hus på konsertene i april og mai...
Kjære bluesvenner

Besøket på våre konserter tar seg opp og vi hadde fullt hus på konserten i april med J.T Lauritsen & The Buckshot Hunters og 21. mai med vårt lokale band The Soul Buddies med Dr. Bekken. I april forsøkte vi oss med kveldskonsert på en fredag med The Blues Express. De få som kom på konserten fikk høre et topp bluesband. Konserten den 30. april med Gråblå Strenger ble avlyst på grunn av sykdom i bandet. Vi hadde sommeravslutning den 11. juni med Ronny Aagren.


img
Magnus Berg kommer til Drammen 24. september.
Høstprogrammet

Etter sommerferien er det Hennessy Bluesband som åpner høstens konserter den 27. august. 24. september står Magnus Berg på scenen i Håndverkeren. På programmet utover høsten har vi unionsbandet Soft City 26. november og Spoonful of Blues den 17. desember. Det blir Romjulsblues 28. desember med Roosterhouse Gumbo Band. Børres Bluescafe med Bluesjam kommer også i løpet av høsten.

Ny PA

Nytt PA-system for klubben er på plass. En stor takk til vår faste lydtekniker Eirik Søreng i Garage Studio har gjort en kjempejobb for oss helt fra spesifiseringen til nytt PA-system, og til lydproduksjon. Vi har nå PA fra HK Audio og mixer fra Allan & Heat.
En stor takk til Kulturrom for støtten vi fikk til innkjøpet samt 4Sound Drammen og Svein Lystad i Lågendelta Bluesklubb som var til stor støtte i søknadsprossessen.

Hilsen fra oss I Elvebyen Bluesklubb i Drammen.

Reidar Langkaas



Hunndalen Bluesklubb gleder seg til høsten!

Vi gleder oss virkelig til å gå inn i det som er planlagt som en normal høst! Med konserter med mer liv og folk, samt bluescafeer der vi slipper å tenke på at folk ikke kan være så nær hverandre og artisten.
Denne våren har vi hatt besøk av Big Creek Slim & Rodrigo Mantovani 9. april, en konsert som først var planlagt for to år tilbake. Endelig kunne denne smått legendariske dansken, med sin brasilianske bassist, oppleves i fri utfoldelse. De ga publikum en oppvisning i virtuositet som vi sent vil glemme.


img
Big Creek Slim og Rodrigo Mantovani trollbandt publikum.

Konserten med Kurt Slevigen Band 20. mai ble ikke mindre livlig. Den energien som denne kvartetten leverte er sjelden vare på blueskonserter i Norge.
Bluescafe med Erik Harstad 8. mai ble en spennende tilnærming til artisten og musikeren Harstad, gjennom fortellinger helt fra barndom og ungdom, til hvordan de ulike bandkonstellasjonene etter hvert tok form. Bluescafe 12. juni var også en sjelden begivenhet, med bassist Lars Endrerud og gitarist Rune Thoen, som med banjo, mandolin og gitarer tok oss med på øving og fortalte om sitt forhold til bluesen. Hunndalen Bluesklubb er vanligvis ikke så aktive midt på sommeren, men allerede fra 21. august er klubben i gang igjen med Bluescafe. I løpet av de første åtte ukene er det ikke mindre enn syv ulike konserter og Bluescafeer. Det blir en begivenhetsrik høst for blues-interesserte i Gjøvik og Toten. Den konserten det knytter seg størst spenning til er The Jelly Roll Men-frontmann, Kent Erik Thorvaldsens premiere på gammalblues som han har oversatt til Toten-dialekt. Det blir garantert unikt, og vi ser ikke bort fra at det gjøres med et solid glimt i øyet.


img
Kurt Slevigen Band på Gjøvik 20. mai.
img
Erik Harstad på Bluescafe 8. mai. (Bilder: Bente Fimreite).

Videre utover høsten kommer det er god bukett med meget energiske og til dels rocka bluesband. Klubben har satset mest på bandformatet denne høsten, siden bluescafeene har en ramme som er langt mer nedpå.

Høstprogrammet
21.08. Bluescafe
04.09. Bluescafe med Kurt Roaldsøy og Paul Hennessy
09.09. Kent Erik Thorvaldsen – Blues på totning
23.09. Stein Stokke & The Engine
30.09. Akevittblues med Hennessy Blues Band
09.10. Bluescafe med Vidar Sundbakken
14.10. Fett Nok
06.11. Bluescafe med Jørn Kjonerud og Frode Hermanrud
19.11. Berg Band
25.11. Bluesklubbens julebord med artist
04.12. Bluescafe

Blueshilsen fra styret, Kenneth Dahlby

Countryblues fra superduo


De tre herrene fra Boston eksploderte i fyr og flamme hos oss på Hamar...
Countryblues fra superduo

Big Creek Slim og Rodrigo Mantovani gjestet Hamar 9. april. Marc Rune er det egentlige navnet til dansken som tok navnet Big Creek Slim. Han har spilt og likt blues siden barneårene. Etter skole og militærtjeneste dro han til USA. Gitaristen ble en «Hobo» - en musiker som dro fra by til by uten fast adresse. Han var mye i sørstatene før han reiste til Sør-Amerika hvor han var mest i Brasil hvor han har bodd i tolv år. Kontrabassisten Rodrigo Mantovani kommer fra Brasil hvor han ble kjent med Big Creek Slim. De har gitt ut to album sammen. Rodrigo Mantovani spiller til daglig sammen med blueskjempen Nick Moss fra Chicago.
Det var aldri tvil om at vi hadde et stjernelag på besøk denne kvelden. Big Creek Slim har funnet sin blues. Stemmen er kraftig og klar. Den sitter som et skudd. Rodrigo Mantovani spiller tørt og fint fingerspill på sin ståbass. Spillet minner om Willie Dixon sin klassiske stil. Den vanvittige stemmen til Big Creek Slim skaper lyttende stillhet på Gregers Live. Hans nesten 100 år gamle akustiske Hodson Highlander-gitar som er fra 1928, hadde et helt særegent lydbilde. Duoen spilte mye musikk fra 1920 til slutten av 1940-tallet.
Kun to originale spor ble fremført. Det var moro å få høre låter av Tommy McClennan "Cross cut saw blues" og "Whiskey headed woman". Vi fikk også flotte versjoner av Sam "Lightnin’" Hopkins sin "Black Cadillac", Big Bill Broonzy sin "Looking up and down", Tommy Johnson sin "Big road blues" og Robert Lee McCoy sin «Freight train blues". Big Creek Slim viste oss smakebiter av strålende slidespill på den gamle gitaren. Kontrabassisten Rodrigo Mantovani var imponert over Per Gaalaas Berg sine kunnskaper på oppsettet av mikrofoner på kontrabassen. For første gang på Europaturen slapp han å gjøre jobben sjøl. Vi fikk et herlig dypdykk i countryblues/deltablues av de sjeldne denne kvelden på Hamar.


img
Big Creek Slim & Mantovani. (Foto: Terje Bjørnstad).
The Greens fikk trampeklapp etter hver låt

Det ble kjempestemning da The Greens fra Oslo gjestet oss 30. april. Vi fikk selvsagt en lang rekke av de velkjente Fleetwood Mac-låtene pluss litt til. Kjell Bernard Larsen og Freddy Dahl, begge på sang og gitar, hadde satt sammen et 19 låters Fleetwood Mac-repertoar. Dette var låter det britiske bandet spilte mye live. Men The Greens la til fire "nye" låter fra Fleetwood Mac-katalogen, "The stumble" av Freddie King, "Homework" av Otis Rush, "Supernatural" av Peter Green og "Jigsaw puzzle blues" av Fleetwood Mac. Kjell Bernard Larsen spilte det mest av slidegitarlåtene som Jeremy Spencer sto for i Fleetwood Mac. Larsen leverte glimrende gitarspill som til tider minnet meg om Jon Eberson. Gibson LesPaulgitaren til Freddy Dahl skapte nærmest «strengesang », og hans rustne stemme passet perfekt til låtene. Sjefsrytmen Øivind Vilbo fikk frem på sin bass lå som tåke inne på Gregers Live. Tore Wildhauer var herlig stødig og rytmisk på trommene. Dette var som å høre Mick Fleetwood i hans glansdager. Salen var overfylt av godt voksne mennesker; folk som har levd en stund og kjente godt til låtene som ble servert. Selvsagt var stemningen på topp. Det er selvsagt alltid moro å høre igjen "Need your love so bad" av John Merthis Jr. og Peter Green sine "Albatross", "Black magic woman" og "Oh Well". En herlig nostalgikveld ble dette.

Som skyggen av Hound Dog Taylor

Tre karer fra Boston, MA, USA spilte råtøff blues fra 50-60-tallet for oss på Gregers Live 21. mai. GA-20 kaller de seg og spiller farget blues slik som afro-amerikanerne gjorde det på slutten av 40-tallet. Hound Dog Taylor, Muddy Waters, John Lee Hooker, J. B. Hutto, Robert Nighthawk og Elmore James.
GA-20, som startet i 2018, har Pat Faherty som frontmann på gitar og sang. Han har studert Hound Dog Taylor & The Houserockers i en årrekke. Med seg på lasset til Europa har han den prominente gitaristen og produsenten Matthew Stubbs. Til vanlig spiller han med Charlie Musselwhite. På trommer Tim Carman, en meget dyktig, jazzfiksert trommeslager. Stilen hans er nær stilen til Ted Harvey, som var originalmedlem i The HouseRockers, bandet til Hound Dog Taylor.


img
GA-20 på Gregers på Hamar. (Foto: Hanne Fossum).

De tre herrene fra Boston eksploderte i fyr og flamme hos oss på Hamar. Her fikk vi høre hvordan gammel, møkkete blues skal låte. Fra første akt kjørte Pat Faherty råtonene på sin slidegitar i et tempo ala Formel 1. Det var som om vi var satt tilbake i historien. Det manglet bare et stort dansegulv fullt av dansende! Men du vet, hedmarkingene klarer ikke å komme seg av stolene. Det ble kanskje vel mye gitar, men det norske folket elsker gitarsoloer. Matthew Stubbs spiller med stort register på sin Telecaster-gitar og Pat Faherty smeller løs på sine strenger med herlig autoritet. Bak trommene styrer Tim Carman det hele akkurat slik det skal gjøres. Vi fikk høre mange nye låter som kommer på deres album til høsten. Men trioen vartet også opp med store låter som "Give me back my wig", "She’s gone", "Cut you loose", "Let’s get funky" og "Sittin’ at home alone". Sangeren og krølltoppen Pat Faherty spilte helt alene på Hudson Whittaker-klassikeren "It hurts me too" - nakent og tøft. Så stille på Gregers Live er det svært sjelden vi opplever det.

Kommende store musikalske opplevelser

Lør 9. juli (K): Joanna Connor fra Chicago, ILL, USA. Storfint samarbeid med Åmål Bluesfest.
Lør 6. august (K): Christina Crofts sanger og gitarist fra Australia med lokale musikere.
Lør 1. september (E): JT Lauritsen & The Buckshot Hunters.
Tors 22. september (K): Big Daddy Wilson, N.C., USA med tysk band.
(E=Ettermiddag kl. 15.00, K=Kveld kl. 21.00)

God festival- og klubbsommer til alle lesere!

Blåe hilsninger fra Dag Kohmann


Hei frå oss i klubben på nordvestlandet

Det er meir normale tider igjen, og vi håpar heile Norge kan få til konsertar, festivalar og andre arrangement. At publikum, artistar og arrangørar igjen kan hygge seg på ei sosial og god måte. Med mykje omplanlegging, ekstra arbeid og litt flaks med timinga har vi to siste åra klart å arrangere Fjord- Blues, riktig nok nedskalert og svært nedskalert i 2020.
Under planlegginga av årets festival i det siste har vi også opplevd at det blir ein god del omplanlegging. Det ser ut som det fortsatt er ein del konsekvensar av koronaepedemien, spesielt når det gjeld turnear med utanlandske artistar. Mellom anna bandet American Aquarium som skulle spele laurdag 15. oktober og no har utsett sin turné til 2023. Vi bestemte oss derfor for ikkje å strekke FjordBlues 2022 over ei heil veke som tidlegare annonsert.


img
Dan Patlansky (Foto: Mona Johansen).

Klubben runda 30 år i fjor og i år blir FjordBlues arrangert for 25. gong på like mange år. FjordBlues 2022 vil gå av stabelen i tida 20. til 23. oktober.
PS: I tillegg vil vi markere begge jubilea ved å samle og formidle både Fjæra Bluesklubb og FjordBlues si historie. Vi oppfordrar fortsatt alle som har bilde, videoopptak, gjenstandar og gode eller viktige historier å bidra med om å ta kontakt med oss.

Det meste av artistar er klare, men i desse tider må vi ta forbehold om forandringar. Jesper Lindell skulle hatt konsert hos oss tidlegare i år, no kjem han til FjordBlues i staden. Dan Patlansky frå Sør-Afrika kjem tilbake til FjordBlues. Good Time Charlie kjem med eit heilt unikt/ spesielt show. Andre namn er: Texas Gentlemen, Mike Farris, Michelle Wilson, Years After, unionsbandet Soft City. Og fleire blir det.
Følg med på FjordBlues på Facebook, og www.fjordblues.no / www.fjaera.no

Vi gledar oss og ynskjer alle hjarteleg velkomne til FjordBlues 2022: 20 – 23 oktober. Jubileumsfestival !

Med venleg helsing Fjæra Bluesklubb Hans Andenæs, leiar


Laagendelta Bluesklubb og Grenland Blues
Ei LP-plate med John Mayall er like god medisin for sjela nå som i 1967...
Hallo BluesFolk!

Det var en barndom på 1960-tallet, med dyrking av britiske popgrupper, som lærte meg hva musikk kan gjøra med en kar. At de fleste av dem spilte blues forsto jeg også etter hvert. En av de som gjorde sterkt inntrykk på meg tidlig i livet var John Mayall. I skrivende stund sitter jeg faktisk og nyter Mr. Mayalls siste utgivelse; «The Sun Is Shining Down», på nyinnkjøpt vinyl. John Mayall har blitt 88 år, men ei LP-plate med John Mayall og hans "utvalgte" er like god medisin for sjela nå som i 1967. Livet er da rimelig alright til tider!

Gammalblues

At livekonserter igjen er ute av pandemiens jerngrep er også en av de tinga som gjør at livet føles mer alright. Siden siste rapport har vi her på Lillehammer arrangert tre ÆftasBlues-konserter på Haakons Pub. Påskeaften hadde vi en god gammaldags, intim pubkonsert. Sjølveste Kent Erik «Low Down» Thorvaldsen hadde ansvaret for å «lea» folket i gang. Denne gangen med god assistanse av en dyktig ung mann fra andre sida tå Mjøsa, Christian Øynes. Gammalblues gjør noe med folket. Det er ekte greier! Framført av Kent Erik og Christian er den i de beste hender! Takk!


img
Fredrik "Fat Fred" Støvind på Lillehammer.
Pripps Blues Band

Etter at Kent Erik og Christian hadde satt stemningen entra våre lokale legender Pripps Blues Band scena. Gutta har holdt det gående siden 80-tallet. De har gleda oss i LaagenDelta BluesKlubb med herlige live opptredener utallige ganger. Bandet består i dag av Tor Kleiven, vok/msp, Tore Brobakken, git/vok, Rune Johannessen, git/vok, Jan Egil Eilertsen, tangenter, Geir Wøldicke, slagverk og Knut Børresen, bass/vok. Takk!

Nytt styre

Lørdag den 26. april ble årets årsmøte avholdt på Kulturhuset Banken, et av byens mest tradisjonsrike bygg. Et kulturhus som absolutt bør brukes mye mer. Nytt styre ble valgt. Sjøl om det består av i hovedsak pensjonister, tør vi si at dette lover optimisme. Vi minner om at 2. dag jul avholder vi vår RomJulsBlues i dette huset. Planen er at dette skal bli starten på en ny vår for vår gamle tradisjon med RomJulsBlueskonserter.

Fat Fred & The Possumhunters

Lørdag den 14. mai var det klart for årets første utendørskonsert. Bakgården på Haakons Pub fremstår i en ny og oppgradert utgave. Vi tør påstå at dette er byens hyggeligste bakgård. På scena sto Fat Fred & The Possumhunters som ga oss en utrolig opplevelse denna æfta’n. For et band! For en utstråling! Et av de beste eksempla på at når gutta på scena har det moro, så blir folket med enten de vil eller ei! En herlig stemning, magiske rytmer og vår i lufta. Bedre blir det ikke!


img
Styret f.v. Svein Erik Tandsæther, Vigdis Løvås, Per Arne Engebretsen, Tove Lillemoen, Jan-Anders Johansen, Svein Lystad, Per Andersson, Odd Berge og Tore Myrheim.
Fat Fred & The Possumhunters

Lørdag den 14. mai var det klart for årets første utendørskonsert. Bakgården på Haakons Pub fremstår i en ny og oppgradert utgave. Vi tør påstå at dette er byens hyggeligste bakgård. På scena sto Fat Fred & The Possumhunters som ga oss en utrolig opplevelse denna æfta’n. For et band! For en utstråling! Et av de beste eksempla på at når gutta på scena har det moro, så blir folket med enten de vil eller ei! En herlig stemning, magiske rytmer og vår i lufta. Bedre blir det ikke!

Takk til Fat Fred & The Possumhunters og et fantastisk publikum.

MEN! En av mine store bekymringer er bluesens plass i framtida. Hvordan blir mulighetene til å oppleve live blueskonserter? Jeg syntes det begynte å gå litt gal veg allerede på 80-tallet. Mange unge tror at musikk er noe man kan skape like godt på ei datamaskin som på et instrument. De fleste av oss gamle idealister, som legger ned mye frivillig arbeid i å arrangere live blueskonserter, er nå blitt pensjonister. Upps! Nå var det nesten så jeg glemte at jeg er født optimist. Men det finnes da flere lyspunkt. Et av lyspunkta er et ungt band som heter Fieh, sjølsagt med ei Totenjente som frontfigur, Sofie Tollefsbøl. At jeg sier sjølsagt med ei Totenjente som frontfigur kan virke noe negativt, men det bunner i et lite kompleks vi i nordenden av Mjøsa har i forhold til folk i fra Toten. Hvorfor er det alltid slik at det er totninger som er de beste? Det finnes sikkert ei forklaring? Kanskje er det de store kornåkerne på Toten som åpner sinnet på en måte som vi «oppi dalom» ikke har skjønt? Har det noe å bety? Nei!


Magnus Berg og Marius Lien

Dette var ei lang innledning til en omtale av vår konsert lørdag den 28. mai. Stedet er fortsatt bakgården til Haakons Pub på Lillehammer. Det ble forresten arrangert et skirenn her i byen i året 1994. Da drakk faktisk både Kronprins Håkon Magnus og Prinsen av Monaco øl på denne puben. Men tilbake til nåtid, lørdag den 28. mai i året 2022: På scena sto to unge karer, ingen av dem i fra Toten, Magnus Berg og Marius Lien (bildet over). De bekrefta at blues’en har ei framtid! Liveblues’n er en unik medisin for sjela. Den lever! Begge disse to karene er unge menn som er gitt et talent som gjør at de fremstår som to ekte blueskarer. De lager låter som bringer blues’n inn i framtida, samtidig som de tar med seg de gamle heltene inn i framtida. Det er håp!
Min umiddelbare kommentar til det vi opplevde med Magnus Berg og Marius Lien i bakgården på Haakons Pub lørdag den 28. mai var: Sammen i duo. Ikke bare en, men to av blues-Norges ypperste unge artister på samme scene. Begge utmerkede vokalister, gitarister og låtskrivere. To karer, basstromme, bass, gitarer og vokal. Det ble skapt magi på scena vår i bakgården på Haakons Pub i dag. Takk!

Mr. John Mayalls «The Sun Is Shinning Down» med Greg Rzab, bass, Jay Davenport, trommer og Carolyn Wonderland, gitar snurrer fortsatt på min platespiller, en Thorens TD 166 fra 1977, her i mitt hjem i nordenden av Mjøsa. Mr. John Mayall, 88 år, synger The Sun Is Shining Down On Me! Livet da ganske alright!

For LaagenDelta BluesKlubb, Svein Lystad

Det har vært fullt hus på alle konserter, og på lørdagsjammer måtte folk komme i god tid for i det hele tatt å få plass...
Hilsen fra Grenland

Den siste konserten i vårsemestret ble avholdt med Kurt Slevigen og Arne Fjeld Rasmussen på scenen. De tok oss tilbake til de gamle mestere og med låter som mange av oss er vokst opp med, en fin avslutning på sesongen.
Etter all nedstegning og pandemi var vi i styret spent på om publikum ville komme tilbake på våre arrangementer. Og det gjorde de. Det har stort sett vært fullt hus på alle konserter og på lørdagsjammer måtte folk komme i god tid før konsertstart for i det hele tatt å få plass.
Vi får håpe at denne trenden vil vedvare når vi åpner konsertsesongen 17. september med Stein Stokke & the Engine.


img
Stein Stokke & The Engine

Den første jammen blir lørdag 3. september. Vi arbeider også med en liten minifestival i oktober, men det kommer vi tilbake til. Følg med på vår Facebookgruppe eller vår hjemmeside.


img
Leder Terje Norli med Pia W. Haug.

Hvert år deler Bluesklubben ut en pris på Kr 10.000,- til et godt formål i Grenland, til lag eller en organisasjon alle har hørt om. Pengene denne gang gikk til leker til barn som er innom Krisesenteret i Skien. På vårens siste jam 7. mai fikk lederen av krisesenteret, Pia Waldenstrøm Haug, overrakt sjekken.

Klubben har avholdt årsmøte og følgende fikk tillit til styret:
Leder: Terje Norli
Nestleder: Kjersti Kamperhaug
Kasserer: Wenche Klavenes
Sekretær: Arne Rugstad
Styremedlemmer: Thorfinn David Jenssen, John Reidar Solstad. Varamedlemmer: Vidar Osvald Haugen, Marianne Oterkiil
Bookingansvarlig: Øistein Doksrød

Til slutt vil jeg ønske alle våre venner i Grenland og resten av landet en riktig god sommer.
Vi sees på en av sommerens mange festivaler.

Blueshilsen fra styret i Grenland
v/Terje Norli

Jæren Bluesklubb & Moss Blues Klubb


Vi er takknemlige for alle som bidro til at landsmøtehelgen ble så utrolig bra.
Landsmøtehelg

- Konsertene tok flatt av! De fire banda var i storform! Vi er takknemlige for alle som bidro til at helgen ble så utrolig bra; ledelsen og delegatene i Norsk Bluesunion, de flotte medlemmene våre, Hotell Jæren og Jærlyd ved Martin Våland.

Slik oppsummerte vi landmøtehelgen på Hotel Jæren 1.-3. april i år. Hele fire konserter fikk vi denne helgen: PO’Boys og Eric "Slim" Zahl & The South West Swingers spilte fredag og Soft City og Ållveltes på lørdagen.


img
Eric "Slim" Zahl & co med gjest Kjell Inge Brovoll.

I 2022 ble vi endelig verter for landmøtet. Det gikk veldig bra blant annet takket være god planlegging fra både Norsk Bluesunion, oss og hotellet. Alle de ca 60 delegatene fikk utdelt en mappe med akkreditering (halsbånd) og årsmøtepapirer da de kom. Så fikk de hotellrom og kunne lade opp til fredagskvelden da vi fikk servert konserter med Po’Boys og Eric "Slim" Zahl & The South West Swingers.

Det ble mye gjensynsglede denne dagen når dedikerte bluesfolk fra hele landet møtes, det ble nesten som en minifestival. Po’Boys er en munter gjeng haugalendinger som spiller blues, og de varmet oss godt opp med blant annet sitt spill på gris! Ja, «litt grisete kunne det bli» sa de, og vi tok både humoren og musikken til oss, – flott levert! Eric "Slim" Zahl & The South West Swingers leverte som alltid et supertight og saftig stykke swingblues, og deres mann på tangenter, Bart Szopinski, imponerte og nesten sjokkerte salen med sin dyktighet! Lørdag serverte Soft City en funky soulinspirert blues av høy kvalitet, så vi ble aldeles målløse. De kickstartet virkelig kvelden, og da Ållveltes etterpå blåste fletta av oss med blant annet gamle Blues Brotherslåter var vi i ekstase! Det er vanskelig å ikke digge blues med blåsere i lydbildet, og Ållveltes satt som ei kule også denne kvelden.


img
Rogalandsbandet Ålveltes
Dansk besøk

I mai hadde vi dansker på besøk! Kunstnere som formidlet gammel akustisk blues på en særdeles helstøpt måte, slik føltes det å høre HP Lange Big Gumbo denne kvelden. JK Dam Pedersen på trommer brukte kroppen så aktivt at en bare måtte smile hele kvelden, HP Lange himself med gitar, banjo og en flott raspete vokal bandt det hele fint sammen med anekdoter og mye kunnskap. Den solide ståbassisten Dave Stevens sine fingre beveget seg hele tiden, imponerende! Prikken over i-en var Niels Bonefaas fele og banjospilling, og samspillet! Vi fikk blant annet høre om Robert Johnson, en sterk historie om en drukningsulykke og blues/folk/ gospel-låten til mor/datter som satt igjen, – rørende!

At Jæren Bluesklubb under landsmøtet ble stemt fram som Årets bluesklubb av de andre medlemsklubbene, det gjorde landmøtehelgen perfekt for vår del. TAKK!

Tekst og bilder:
Ole Christian Wold Haavik


img
HP Lange Big Gumbo
Det blir minnekonsert for Stig Martinsen lørdag 27. august.
Hei alle bluesvenner!

Når dette leses er vi akkurat i havn med en vellykket vinter/vårsesong. Sesongen ble avsluttet med en forrykende konsert med Bjørn Berge Electric Band. Vi har hatt ganske godt besøk på arrangementene våre, men ønsker oss selvfølgelig flere – med tanke på at vi faktisk er godt over 300 medlemmer. Det er viktig at dere møter opp, vi ønsker oss jo en levende klubb, å møte dere og ha personlig kontakt. Vi jobber for dere medlemmer og gjør vårt beste for å kunne gi dere gode musikkopplevelser.

Vi har akkurat nå også spikret et flott høstprogram som vi er veldig fornøyde med. OBS: Fra høsten blir det ulike tidspunkt for konsertstart, viktig at dere følger med på dette fra gang til gang. Hovedscenen er fortsatt Verket Scene, med unntak av den 24. september da vi skal ha konsert på Underverket.

Minnekonsert for Stig lørdag 27. august

Dette blir en hyllest og hilsen til Stig Martinsen fra gamle spillekompiser. Han har spilt i mange band helt siden han var ung, og mange stiller mer enn gjerne opp for å hedre Stig. Bandet Supersession består av Jon Bånrud, Richard Gjems, Arne Brunvoll og Håvard Sunde. Killerbees består av Terje Kinn, Stig Eilertsen og Per Amundsen.
I Moss Blues Allstars spiller Kristian Nordgård, Pål Wennersten, Richard Gjems, Stig Eilertsen, Per Amundsen og Joachim Tinderholt. Kai Roger Simonsen Band består av Kai Roger Simonsen, Morten Heiberg, Mats Persson og Petter Heiberg. Det er tenkt at overskuddet skal øremerkes støtte til ungdom som er i oppstart av sin musikkarriere. Dette tenker vi også er i Stigs ånd.
Vi gleder oss veldig og håper på fullt hus denne kvelden! Dørene åpnes kl. 18.00, konsertstart kl. 19.00.

Videre program

Lørdag 10. september: Jan Arild Sørnes og The Elektriske Bandet
Lørdag 24. september House of Fun (første sett) og Richard Gjems (andre sett). OBS. Dette arrangementet blir på Underverket.
Lørdag 8. oktober: Amund Maarud
Lørdag 22. oktober: Albert Cummings
Lørdag 12. november: Spoonful of Stones
Lørdag 3. desember: Killerbees (julebord)
Tirsdag 27. desember: Vidar Busk & His True Believers


img
Amund Maarud og Albert Cummings står på programmet til høsten.

Følg med på Facebook og vår hjemmeside moss-bluesklubb.no, programmet blir lagt ut der og det er som sagt viktig denne høsten å følge med fordi det er ulike tider som gjelder.

Ellers ønsker vi dere en riktig god sommer! Vi gleder oss til høsten og til å se dere igjen til mange gode musikkopplevelser.

Med hilsen fra styret, Ann Elisabeth Strømnes


Horten Blues club, Oslo BluesKlubb og Røyken Blues Klubb
Horten Blues Club er endelig i gang igjen på Stallen.
Blå himmel over Horten
har vi øverst på ønskelisten denne sommeren

Etter en lang periode preget av nedstengingen av Stallen, den påfølgende prosessen med salget av stedet, etablering av nytt driverselskap og for klubbens del, stillstand i nærmere et halvt år, er vi nå endelig i gang igjen.
Reåpningen ble foretatt av oss, med en snikpremiere for den “nye” Stallen i form av en konsert med Tiger City Jukes, som jo har Horten som en slags hjemmebane. For å si det mildt, var det fullt hus hos oss den 30.04.


img
Tiger City Jukes på Stallen. (Foto: Geir Knutsen).

Vi har i skrivende stund akkurat gjort oss ferdig med den siste konserten i vårsemesteret. Her hadde vi The Breeze på scenen, og det ble en fin efta-blues på Stallen, med godt besøk og et spillesugent band. Men – vi ønsker oss en blå himmel over Horten denne sommeren. For tredje år på rad kan vi presentere en serie sommerkonserter med oppstart 18. juni, og så hver lørdag fram til utgangen av august. Og i år har vi et solid program. Det blir en blanding av lokale helter og velkjente navn for de fleste.

Sommerkonsertene
25.06. Jan Arild Sørnes & The Elektriske Bandet
02.07. Fire Smaa Graa
09.07. James At Last (Hallgeir Myhre)
16.07. Hokum Hepsters
23.07. Daryl McDade XXL
30.07. Pyttsan Jespersens Pårørende
06.08. Fire Smaa Graa
13.08. Cajun Mock Frogs
20.08. Mighty Marith & The Mean Men
27.08. Undertakers Circus

Alle konsertene starter kl.16.30 og blir avholdt i bakhagen på Stallen. Ikke noe værforbehold, men er det skikkelig ruskevær trekker vi inn på Stallen. Utescenen er kraftig oppjustert teknisk, med en betydelig oppgradering av lyd og lys. Følg gjerne Horten Blues Club på FB for fortløpende oppdatering!


img
Daryl McDade kommer 23. juli. (Foto: Jan Rustad).

Og, for vår naboklubb på “are sia”, i Moss – husk at vi ikke tar sommerferie – tvert om! Gratis ferje for fotgjengere, et steinkast opp til Stallen, og alle medlemmer i andre bluesklubber kommer jo inn til medlemspris.
Programmet for høstsemesteret er også klart, men for oss er det nå sommeren som gjelder!
Med ønske om en god, blå (på himmelen) sommer!

Geir Knutsen, leder HBC



Skal du på Notodden BF kan du bo på Rødekorshuset for 1100.- kroner fra torsdag til søndag.
Hei bluesfolk

Sommeren er her! Vi har endelig merket en liten økning i besøket på konsertene våre på Youngs Nede, og flere nye har meldt seg inn.

Vi tar som vanlig en god ferie etter dobbelkonserten 11. juni, men er tilbake lørdagen etter Notodden Blues Festival. Og skal du dit kan du bo sammen med oss på Rødekorshuset for 1100.- kroner fra torsdag til søndag. Det blir band, pølser og drikke på huset lørdag kl. 12.00 – 14.00, så vi er klare for en lang konsertdag på festivalen. Se mer om dette på osloblues.com


img
Knock Out Greg & The Scandinavian Blue Flames og JT Lauritsen & The Buckshot Hunters med Vidar Busk og Tommy Kristiansen. (Foto: Tommy Kristiansen).

Våre band fra august bør trekke godt med folk: Trond Granlund, The Ride - Reidar Larsen og Hjemmelaget - Bergen Blues Band - The Lowdown Saints - Norman Beaker Trio - Nikki Hill - Ronny Aagren og flere andre godbiter utover høsten. Følg med på nyheter og konsertoversikt på www.osloblues.com

Til høyre ser du bilder fra et par konserter på Youngs Nede: Knock Out Greg & The Scandinavian Blue Flames 30. april og JT Lauritsen & The Buckshot Hunters Feat. Vidar Busk og Tommy Kristiansen 21. mai. Håper vi ses på en festival i sommer!

Hilsen fra Oslo Bluesklubb, Rolf, leder


img
JT Lauritsen & co åpner høstsesongen 17.9.
Hilsen fra Røyken

Må begynne dette innlegget med en trist melding. Mangeårig medlem av styret og en bluesman som få, frivillig på Notodden, i styret i gamle Hurum Bluesklubb, rigg og arrangementsansvarlig hos oss, og en man kunne treffe på blueskonserter i Oslo, i Gøteborg og Asker: Terje Olberg døde brått og uventet 16. mai. Terje etterlater seg et stort tomrom og bokstavelig talt store sko å fylle.
Røyken Blues vil minnes den store mannen som en solid og ansvarlig kar, og våre tanker går til hans familie og store vennekrets.

Vi har fortsatt med konserter på Vitos i Vollen, og 30. april hadde vi besøk av Roosterhouse Gumbo Band som alltid leverer et morsomt og svingende show. Fullt liv på dansegulvet med erfarne dansere og også mer stivbeinte kandidater og eldre damer med krykker. Litt synd at så få hadde funnet veien til trivelige Vitos denne kvelden.

14. mai var nok et av våre dyktige lokale band på scenen, Fun Club, som leverte et drivende godt blues-sett og et mer rocka sett. Gulvet i bevegelse og høy allsang-faktor, og denne gangen var det mye mer publikum.
11. juni var det duket for et tredje lokalt band av høy kvalitet, da ble det gjenhør med de gamle traverne fra No Tie.

Slemmestad Mek skal åpne i september og vi kjører i gang med J.T.Lauritsen & co den 17. Det blir gratis barneblues den 18. Ta med barnebarna og nabounga (husk å spørre foreldrene først).
15. oktober kommer Rita Engedalen, 12.november Power Section og så runder vi av høstprogrammet med unionscup-vinnerne Soft City 10. desember.
Det er bare å huke av datoene, ta på bluesskjorta og stille opp! Velkommen.

Blå hilsen fra Røyken Bluesklubb, Geir Håkon Høiby



Slemmestad Mek åpner igjen i september.
Skedsmo BluesKlubb, Stavanger Bluesclub og Sarpsborg Blues club

Til høsten får vi to flotte og populære damer på besøk.
Kjære bluesvenner

Sommeren banker på døra og Skedsmo Bluesklubb har når du leser dette nylig gjennomført en super helg med Byfest i Lillestrøm. Det var mange endringer i år, men vi har levert det beste av blues fra vårt nærområde på Byfestens scene, som i år var flyttet til torvet midt i sentrum.
Bandene var Stein Stokke & The Engine, The BigBlue, Magnus Berg og Marius Lien, Get A Hair Cut og Ronny Aagren.
På vår "hjemmebane", Kulturpuben, hadde vi tre konserter der vi var heldige å overta Sari Schorr (US) fra Oslo Bluesklubb – stor takk til dere. Andreas Floer Trio spilte på fredag og i tillegg til Sari Schorr hadde vi populære Powersection på lørdag.

Konserter

Det er sommer og vi har som alltid et godt og variert program for sommerkonsertene:

25. juni Christina Skjølberg
2. juli Shotgun Walers
9. juli Dave Fields
16. juli Håkon Høye & The Honey Tones
23. juli Vibrokings
30. juli Bærum Bluesband
6. aug. The Daltons
13. aug. GB Blues Express
20.aug. Side Track
27. aug. JT Lauritsen & The Buckshot Hunters

Alle konsertene holdes på utescenen, og det er vel ikke noe bedre enn blues, sol og godt drikke i godt selskap, så hjertelig velkommen til Eftasblues hver lørdag kl. 15:00.

Til høsten får vi to flotte og populære damer på besøk, så hold av datoene og kjøp billetter i god tid. NB! Billetter ligger ute på TicketCo.


img
Nikki Hill og Dana Fuchs kommer til Lillestrøm til høsten.
16. september - Nikki Hill

Det er altfor lenge siden nå, så det blir et meget gledelig gjensyn med Nikki Hill som har med seg sin faste gitarist Laura Chavez og mannen Matt. Nikki forener blues, soul og rock’n roll på en forrykende måte. Her kan du forvente en konsertopplevelse du lever lenge på.

7. oktober - Dana Fuchs

Hun trenger heller ingen nærmere introduksjon siden hun har gjestet oss flere ganger – alltid til stappfulle hus. Det er gledelig at hun har benyttet pandemien til å lage nye låter. Dana fremfører sine låter med stor innlevende og formidabel formidlingsevne.

Vil dere vite mer om hva som skjer i klubben? Meld dere på vårt nyhetsbrev eller følg oss på FaceBook. Vi ønsker dere alle en riktig fin sommer og håper vi ses på konsert hos oss.

Hilsen fra styret v/Trine


Svein Terje Pisani Førland er utnevnt til æresmedlem i klubben.
Endelig en normal sommer igjen!

For første gang på to år kunne vi feire 17. mai med deltagelse i Folketoget igjen. Det var en fin gjeng som var med å lagde skikkelig liv i toget. Smilende og dansende folk langs hele ruta. Tusen takk til musikerne som stilte opp og til alle som var med og hadde verdens hyggeligste spasertur!


img
Stavanger Blues Club i Folketoget 17. mai.

Den 24. mai ble det avholdt årsmøte i SBC. Her ble Svein Terje Pisani Førland utnevnt til æresmedlem i klubben for sin innsats som leder gjennom mer enn 20 år. På grunn av helsen takket han samtidig av som leder. Men han er fortsatt med oss. Han går nå inn i vervet som nestleder. Etter valget er dette det nye styret:

Ståle Håheim, leder/sekretær
Svein Terje Pisani Førland, nestleder
Øyvind Rønneberg, kasserer
Styremedlemmer: Gunnar Engen, Arne G. Kolstad,
Elisabeth Wee, Asgeir Lode, Ulf Bengtsson
Vara: Bente Marie Frøiland Børve, Leiv K. Haga
Revisor: Odd Bjørn Meling
Det nye styret vil bli konstituert på første styremøte, hvor ansvarsområder vil bli fordelt.

Programmet videre utover sommeren finner du på www.stavangerbluesclub.no, samt på våre Facebooksider.

Vi sees på Musikkstuen Påfyll utover sommeren! God sommer!

For styret, Ståle Håheim, leder



Hællæ Blåttfolk!

Sarpsborg Blues Club har så langt kommet seg greit gjennom pandemien, og medlemstallet er på vei opp igjen. I april kunne vi endelig kalle inn til årsmøte for både 2020 og 2021. Mange medlemmer møtte og det var ingen problemer å få fylt alle styreverv. Årsberetningen viste at det, på tross av pandemirestriksjoner, var seks konserter i 2020 og sju konserter i 2021. Etter påfølgende medlemsmøte og bespisning var det tid for litt blues, skikkelig rotekte blues levert av Mr. Olzen One Man Blues Band.

2022 ser heldigvis ut til å bli et normalår, selv om vi dessverre måtte avlyse januarkonserten med Morten Marcussen Band på grunn av korona. Men så har vi klart å følge programmet, og i skrivende stund har vi gjort unna konserter med Glomma Bluesband, Strange Brew og Betty Blackmail Band. Før sommerferien gjenstår konsert med Kid Engen Bluesband (21/5) og Bærum Bluesband (26/6).

Til slutt ønsker vi alt blåttfolk en riktig god sommer.

Hilsen fra Sarpsborg Blues Club


img
Mr. Olzen One Man Blues Band leverte herlig rotekte blues etter årsmøtet.
Trondheim Bluesklubb, Østkanten Bluesklubb og Vinger blues & Rock Club

Klubben har lagt bak seg de første 10 årene. Dette feiret vi 6.-7. mai med en «nesten- festival».
Hei blues- og rock-venner!

Vinger Blues & Rock Club har lagt bak seg de første 10 årene. Dette feiret vi 6.-7. mai med en «nesten- -festival» på Rådhusplassen i Kongsvinger. Vi leide inn et stort telt som kunne romme 300 personer, og ble enige med utleier at vi kunne være med å sette opp dette. Og for en jobb medlemmene våre gjorde! Det var mange krafttak som måtte til, men klokka 23:15 på torsdag kveld var teltet oppe, scenen var montert opp, og Vinger PA kunne starte jobben med å tilrettelegge for lyd.
På fredag formiddag jobbet vi med alt som måtte til for at arrangementet skulle bli en suksess. Vi flyttet utstyr fra klubblokalene våre, var i butikken og tømte hyllene for øl. Fikk tak i gjerder og presenning til toalettområdet. Det var så mange detaljer som vi ikke så for oss da vi planla arrangementet, men endelig: Det var klart for konsertstart.


img
Fat Fred & The Possumhunters

Fredag ettermiddag starter vi med gratiskonserter: Bråhast er først ut. Dette er et rockeband fra Kongsvinger. Etter dem Smelta Bly, et rockeband fra Odalen/Kongsvinger. Disse ungdomsbandene viser at blues/rock-rekrutteringen i regionen vår er kjempebra. Vi har mye å se fram til dersom disse bandene klarer å kombinere skole og musikk i framtiden.
Fredag kveld starter konsertkvelden for alvor, og for en kveld vi får. Først ut er Fat Fred & His Possumhunters. Fredrik starter konserten i en veldig pen og ren dress, men går av scenen i en svettetung dryppende skjorte. Dette bandet gir virkelig alt for at publikum skal kose seg. Vi koste oss skikkelig, og amcar-bilene sto utenfor teltet og tutet. En stor takk til Fat Fred og bandet !

Fredagskvelden avsluttes med Backstreet Girls. Disse gutta vet å rocke og få publikum til å hyle foran scenen. Det blir kanskje litt vått på scenen, men det er jo noe som hører rocken til. For et show disse gutta laget. En stor takk til Backstreet Girls.
Så kommer lørdagen og dugnadsfolket stiller opp til en ny jobbedag. Rydding og ordning etter fredag, fylle opp kjøleskap, handle mer varer, sette opp backline, og så er vi klare til en ny konsertdag.
Erik Harstad, Håkon Høye og Henrik Maarud starter ettermiddagen med å fortelle barn, foreldre og besteforeldre om bluesens historie og opphav. Gutta fikk også med seg barna på allsang og inviterte barn opp på scenen. Det ble nok en uforglemmelig opplevelse for de barna som fikk være med å spille sammen med Blues for barna-gutta. En stor takk til Harstad, Høye og Maarud.

Kvelden kommer og det er tid for Marius Lien med band. Marius hadde for anledningen fått med seg Henrik Maarud på trommer, og det gjorde jo ikke bandet noe dårligere. Klubben vår er stolte av at vi var veldig tidlig ute med å forstå hvilke kvaliteter Marius hadde. Som 14-åring spilte han sin første konsert hos oss. Marius har virkelig utviklet seg som artist, og vi mener at han kommer til å nå veldig langt. En stor takk til Marius Lien m/band for en strålende konsert.
Så kommer lørdagens høydepunkt: Vidar Busk & His True Believers. De fleste kjenner jo Vidar og hans kompetanse, men det er fantastisk å få være på konsert med et slikt band som hele tiden sørger for at publikum koser seg. Og publikum koste seg virkelig. Kvelden ble avsluttet med at Marius Lien klatret opp på scenen og ble med Vidar på en skikkelig bluesjam. Fantastisk! En stor takk til Vidar Busk & His True Believers.


img
Gaveoverrekkelse under jubileet ved Norsk Bluesunions Wiggo Larsen (til venstre).

En stor takk også til Trond Johnsen, som ved siden av at han startet klubben i 2012, stilte opp som konferansier. Og ikke minst: Tusen takk til NBU for den fine jubileumsgaven vi fikk av Wiggo Larsen. Den får hedersplass i klubblokalene våre. Vi må også takke organisasjonen «Byen vår» og Kongsvinger kommune for hjelp og støtte ved jubileet.

PitStop Motor Week 20. mai

Klubben arrangerte konsert med bandet Anti Music Bonanza, som i denne settingen kaller seg for «Banken Bonanza». Bandet har rocka opp en del viser laget av den profilerte visesangeren Håkon Banken. Og det var virkelig verdt å være med på dette. Det ville mange andre også, så vi ble utsolgt for billetter denne lørdagen.

Konsert og plateutgivelse

Kongsvingerbandet Heart Of Mary hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet. I 1988 ble bandet nominert til Tore Olsens rockefondpris, og vant NRK / Ungdommens Radioavis’ nasjonale rockebandkonkurranse med låta: «Albert Einstein never lived in my hometown». Vokalisten i bandet, Dennis Kamphaug, døde i 2018. Albumet de skulle gi ut, ble derfor utsatt til nå. Den 28. mai hadde vi æren av å være vertskap for en ny platerelease:
«Down Below is the town I know”. Klubblokalet vårt var fullt av folk som ville være med på denne releasen. Christer Falck og John Richard Stenberg fra konseptet Lost Albums var også tilstede.

En trist beskjed

Den 16. mai døde dessverre en av klubbens mest trofaste medlemmer og hjelpere. Kreften tok tak i Tore Andersen. Det var med stor sorg alle klubbens medlemmer mottok dette budskapet. Vi fikk samlet en god del av medlemsmassen, og alle la vi en rød rose på kisten til Tore.
Den 11. juni vil vi arrangere minnekonsert for Tore. Gjermund Hawkerud m/band og BigBlue spiller. Tore kjente mange musikere, og han var selv en habil gitarist.

Vi jobber for tiden med å sette høstprogrammet. Dessverre har vi ikke dette klart til deadline for juninummeret av Bluesnews.

Mvh Vinger Blues & Rock Club



Ghalia Volt, Francisco Piu og Ask Carol kommer i august.
Hei folkens!

I skrivende stund sitter jeg på Herr Nilsen og venter på Thomas Gabriel. Dere vet, barnebarnet til selveste Johnny Cash. Etter denne konserten tar vi i Østkanten Bluesklubb en velfortjent sommerferie før det braker løs igjen i august.
Takk til alle som har kommet på konsert, og takk til alle artister som har spilt for oss. I august så braker det som sagt løs igjen. 26. august kommer Ghalia Volt "One woman band".

Det er simpelthen umulig å komme utenom Ghalia Volt. Ghalia Volt er en blues-stjerne. Den unge kvinnen er sanger, låtskriver, gitarist og dobro-spiller, og for henne dreier det seg om the blues, som hun dyrker, og det gjør hun forrykende godt. Hun skulle egentlig startet året hos oss, men slik gikk det ikke. Men 26. august er hun klar.


img
Ghalia Volt kommer 26. august.

Ellers kan jeg nevne at Bonita & The Blues Shacks kommer i september, samt Daniel Eriksen og Stig Sjøstrøm.
I tillegg kommer Ask Carol også i september. Fra det norske fjellsamfunnet Auma kommer den grungy indie-rock-duoen Ask Carol. Dette er en høyenergi power-duo som lager mye lyd. Multitasking er mellomnavnet deres. To gitarer, trommer, synth og et unikt splitte-system for Carols gitar, gjør at dette høres ut som et fullt band. Sounden til Ask Carol er veldig nyskapende og energisk, vokaleffektene er virkelig interessante og gjør at de låter originalt.

Andre konserter som er verst å få med seg er Lisa Lystam Family Band, Francisco Piu fra Italia og Mighty Magnolias.
Robert Johnson solgte sjela si til djevelen, sier legenden. Hva den sardinske gitaristen Francesco Piu har lagt i potten vites ikke, men han har i alle fall begitt seg ut på vågestykket å gi ut et album med kun Robert Johnson-covere. Noe veldig mange har gjort før ham – så mange faktisk, at det etter hvert skal ufattelig mye til å tilføre disse låtene noe nytt eller interessant.

Da gjenstår det bare å takke for meg. Ha en fortsatt god sommer, så ses vi i august på Herr Nilsen.

På vegne av styret Jarl von Røch Anshus

NORSKE BLUESBAND

NORSKE BLUESBAND

Oppføring på bandsidene koster kr. 500 + mva. pr. år.
Send info til Bluesnews på post@bluesnews.no.

NB: Annonsene fornyes automatisk til de blir avbestilt skriftlig.

ANITA NORDHEIM BLUES N’ GROOVE COMPANY (BERGEN)
Anita Nordheim: vok/baritonsax, Tore Kvalvik: git, Peter Sæverud: bass, Mikael Chauvet Jørgensen: trommer, Hans Marius Andersen: trompet, Håvar Skaugen: tenorsax
Booking: Anita: nordheim.anita@ gmail.com, tlf. 959 22 434,
Web: Facebook og www.anbngc.no
ANITA SCHÄRER BAND (OSLO)
Anita Schärer: vokal, Håkon Høye: gitar. Bass og trommer.
Booking: Terje Åsvestad: 932 66 790
aasvemort@gmail.com
Web: Facebook

ARVE HÅLANDS CAJUN GUMBO (BERGEN))
Arve Håland: vok/trekkspill, Dag Atle Håland: vok/gitarer, Aksel Fjæra: vok/ bass, Morten Bergstrøm: trommer,
Roald Gilje: vaskebrett
Booking: Arve Håland, tlf. 918 57 151, arve_haaland@yahoo.no
Web: www.cajungumbo.net
B.B. LYNGS BLUESBAND (BERGEN)
Arve Håland: vok/trekkspill, Dag Atle Håland: vok/gitarer, Aksel Fjæra: vok/ bass, Morten Bergstrøm: trommer,
Roald Gilje: vaskebrett
Booking: Arve Håland, tlf. 918 57 151, arve_haaland@yahoo.no
Web: www.cajungumbo.net
BERGOS BERME (ØSTLANDET)
Richard Fjerdingstad: vok, Arne Johan Austrheim: vok, Oda Hveem: sax/ fløyte, Snorre Opsahl: piano/orgel/ vok, Håkon Høye: git, Jon Egil Brekke: gitar/vok, Tor Eilev Anmankås: bass, Magnar Bergo: trommer
Booking: Magnar B: tlf. 9067 9067, magnar.bergo@musikk.no
BETTY BLACKMAIL BAND TRØNDELAG
Booking: TRB Management, tlf 900 900 85, e-post: trb@dosmosquitos
.com

Bandkontakt: tlf 411 611 81, post@blackmail.no
Web: www.bettyblackmailband.com
BIG IMPRESS (HORTEN)
Jan Jacko Larsen: vok, Rune Slowhand Sletterød: git, Ragnar Iversen: git, Terje Kristensen: bass, Helge Preus: keyb, Reidar Bjørge Andersen: trommer
Booking: Tlf.: 452 81647, reidarbjorgeandersen@
gmail.com

Web: Facebook
BILLY T BAND (OSLO)
Bill Troiani: bass/vok, Håkon Høye: git/vok, Ian Fredrick Johannessen: git, Alexander Pettersen: trommer
Booking: Big H Booking,
tlf. 917 85 279.
E-post: bighrec@gmail.com
Web: www.billytband.com
BLUE LYNX (GUDBRANDSDALEN)
Jan Magne Langseth: vok/git, Johnny Lønning: vok/git, Jørn Høye: bass, Kenneth Aspeslåen: vok/trommer
Booking: Jan M. Langseth, tlf. 404 10 695, jan.langseth@venabygd.net
Web: www.bluelynx.no
BLUES BY ACCIDENT (HARDANGER/BERGEN)
André Banay: gitar/vokal, Endre Helgheim: bass/vokal, Thomas Gjelseng: trommer/vokal
Booking: tlf. 97135805, epost: andrebanay@me.com
Web: Facebook
BLÅCOMPANIET (MIDT-TROMS)
”PappaSvein” A. Berntsen: vok/msp, Steinar Steffensen: git, Bengt G. Karlsen (tangenter), Odd-Eivinn Vaeng: bass, Geir B. Fjellberg: trommer
Booking: tlf. 915 20 775
Web: Facebook
BROTHERS IN BLUES (TRØNDELAG)
Peer Gynt: vok/git, Geir Taraldsen: msp, Micky Moody: slide, Hannah Long: kor
Booking: PG Management, tlf. 9130 3019, management@peergynt.net
Web: www.brosinblues.com
BÆRUM BLUESBAND
(ØSTL.)
Olaf Ivarsson Andenæs, keys/git/vok, Jan Michael Karstensen: gitar, Aksel Skretting: bass, Jarle Claussen: tr
Booking: Olaf Andenæs,
epost: olaf.andenes@gmail.com
Web: Facebook
CRAZY JOE R&B BAND (STAVANGER)
Kenn Hopen: vok, Clive Skeggs: git, Hallgeir Bjerke: git, Anders Midthun: keyb, Dag Svendsen: bs, Åge Thorsen: trommer
Booking: Kenn Hopen:
Tlf. 915 96 763,
Kenn.Hopen@dnvgl.com
DAMER I BLUES (NOTODDEN)
Margit Bakken & Rita Engedalen: Akustisk duo eller med band eller gjester
Booking: Margit Bakken tlf. 480 60 140 / rita-eng@online.no
Web: www.ritaengedalen.com
DANIEL ERIKSEN (LANGESUND)
Daniel Eriksen feat. Stig Sjøstrøm, Backporch Society (Vidar Busk og Daniel Eriksen), Soloshow
Booking: MK Artist & Management
nm-krist@online.no, tlf. 415 06 587
Web: www.daniel-eriksen.com
DR BEKKEN
(TRONDHEIM/AUSTMARKA)
Piano/gitar/vokal
Booking: +47 922 14 390, drbekken@gmail.com
Web: youtube.com/drbekken
ERIK HARSTAD & SO WHAT BRUMUNDDAL/GJØVIK)
Erik Harstad: vok/git, Arild Steinsrud: vok/bass, Nils Harald Mæhlum: tr
Booking: Nils H: Tlf. 970 34 006, e-post: m.l.p@online.no
Web: www.erikharstad.com
FAT FRED & THE POSSUMHUNTERS (AKERSHUS)
Fredrik ”Mad Man” Støvind: vok, David Skeie: pia, Joachim Bye Svendsen: git, Erlend Skullestad Hølland: kontrabass, Pål Emil Storm Berg: trommer
Booking: VIP-Booking & Man. AS, feitefrida@gmail.com
Web: www.possum.no
FLORRIE & NATTERGALENE R&BLUES BAND (OSLO)
Torunn Wikstrøm: vok, Freddy Dahl: gitar, Arne Dehkes: bass, Frode Kildahl: trommer, Mona Haugerud: sax/vok, Ragndi Holt: trompet/vok, Lena M. Petterson: trombone/vok
Booking: Tlf. 920 18 376, Lenamp@hotmail.com
Web: Facebook
FRED & THE FAB FOUR (BERGEN/ØSTLANDET)
Fredrik Støvind: vok, Øystein Undem: piano, Steinar Karlsen: git, Rune
Endal: bass, Vetle Larsen: trommer
Booking: MK Artist & Management, tlf. 415 06 587, nm-krist@online.no
Web: Facebook
GEIR ”MILKMAN” BERTHEUSSEN BLUES MACHINE (NORD-NORGE)
Geir ”Milkman” Bertheussen: vok/msp med band
Booking: gbertheussen@gmail.com,
tlf. +47 976 03 615
Web: www.gbbluesmachine.com
GOOD TIME CHARLIE (FØRDE/BERGEN)
Arle Hjelmeland: msp/vok, Steinar Karlsen: git/vok, Morten Skage: bs/ vok, Einar Olsson: trommer/vok
Booking: gtcbluesband@gmail.com
tlf. +47 917 92 255
Web: www.goodtimecharlie.no og www.jubelblues.no
GOOD TIME CHARLIE DRAUMEBLUES (FØRDE/BERGEN)
Arle Hjelmeland: msp/vok, Steinar Karlsen: git/vok, Morten Skage: bs/ vok, Einar Olsson: trommer/vok
Booking: gtcbluesband@gmail.com, tlf. 917 92 255
Web: www.draumeblues.no
GRÅBLÅ STRENGER (BERGEN)
Trond Olsen: gitar/vokal, Tore Kvalvik: gitar, Dag Bergesen: bass/vokal, Bjørn Moe: trommer
Booking: Dag Bergesen, tlf. 480 12 770, dag.h.bergesen@outlook.com
Web: Facebook
HARD LUCK BLUES BAND (STAVANGER)
Svein Ole Fjelde: vok, Arnt Ove Kvernenes: msp, Oddvar “Sol” Solheim: git, Thomas Ognedal Matre: bs, Vidar Støyva: trommer
Booking: Oddvar Solheim: 51 48 29 43, Thomas O. Matre: 918 78 675
Web: www.hardluck.no
NORSKE BLUESBAND
HENNESSY BLUES BAND (GJØVIK/RAUFOSS)
Kurt Roaldsøy: vok, Paul Hennessy: git, Martin Wangen: piano, Thomas Nygård: sax, Per Johansen: bass, Kai Evenstuen: trommer
Booking: Kurt Roaldsøy,
tlf: 99020581, kurt.roa@online.no
HM JOHNSEN (OS/BERGEN)
Hans Marius Johnsen: vokal/gitar, Jone Kuven: bass, Sigurd Steinkopf: trommer
Booking: Hans-Marius Johnsen, Johnsenmusikk@gmail.com
HORTEN BLUES BAND (HORTEN)
Finn Finni Reinhardsen: vok/msp, Geir Jahren: vok/bass, Wictor Faanes: vok/gitar, Knut Wiik: gitar, Reidar Bjørge Andersen, trommer
Booking: Tlf 900 14 572,
epost: finniboy@gmail.com
Web: Facebook
HOWLIN’ JUKES (ARNA/OSTERØY)
Geir Mæhle: vokal, Paul Blom: git, Geir Blom: bass, Jan Petter Ågotnes: trommer
Booking: Geir Blom, tlf. 928 431 37, Geir Mæhle, tlf. 456 00 612,
E-post: geir_blom@yahoo.no
Web: Facebook
HUNGRY JOHN (BERGEN)
John Bernes: vokal/msp, Atle Johanessen: git, Aksel Fjæra: bass, Gunnar Bergstrøm: trommer
Booking: MK Artist & Management, tlf. 415 06 587 - nm-krist@online.no, john@hungryjohn.com
Web: www.hungryjohn.com og FB
HÅKON HØYE & THE HONEY TONES (OSLO)
Håkon Høye: git/vok, Kasper Værnes: saksofon, Per Tobro: bass/vok, Vetle Larsen: trommer
Booking: Big H Booking,
tlf. 91785279, bighrec@gmail.com
Web: www.hakonhoye.com
JIMI CREAM (GRENLAND)
Paal Jensen: git/bs/vok, Bjørn Nilsen: git/bs/vok, Thorfinn David Jenssen: trommer
Booking: P. Jensen
tlf. 905 46 429, jensendimension@
hotmail.com
, eller T.D. Jenssen, tlf. 997 97 950, torfinj@online.no
JOE & THE REGULATORS (STANGE/ELVERUM/RENA)
Jo-Inge Åstrøm: vokal, Christian Kvam Skjefstad: gitar, Morten Røsten: bass, Magnus Solheim Henriksen: trommer
Booking: Jo-Inge, joe.regulators@ gmail.com, tlf. 41472113
Web: Facebook
JOE RUSI (FLEKKEFJORD)
Joe Rusi: vokal/gitar, Frank Øverland: bass, Kjell Martin Sirnes: trommer
Booking: Joe Rusi, tlf. 975 49 828, joerusi@gmail.com
Web: www.joerusi.com
JOLLY JUMPER & BIG MOE (TRØNDELAG)
Duo, trio eller kvartett
Booking: Hell Artist Booking, e-post: hellboss@online.no, tlf. 952 24 677
Web: www.jollyjumperandbig
moe.com
THE JELLY ROLL MEN (GJØVIK)
Kent Erik ”9Fingers” Thorvaldsen: vok/ msp, Thomas Grim Thorvaldsen: git, Øyvind Stølefjell: piano/vok, Ole Martin Røsten: bass, Kai Evenstuen: tr
Booking: thejellyrollmen@gmail.com
Web: thejellyrollmen.wixsite.com/ jellyrollmen
JT & THE BUCKSHOT HUNTERS (OSLO)
Jan Tore Lauritsen: vok/msp/trekksp/ B3, Arnfinn Tørrisen: git, Ian Fredrick Johannessen: git, Morten Nordskaug: bass, Jon Grimsby: trommer
Booking: Gunnar: Tlf. 23 00 85 90 / mob. 906 83 404
E-post:post@jtlauritsen.com
Web: www.jtlauritsen.com

Oppføring på Bluesnews’ bandsider koster kun 500 kroner pr. år.

Send info og bilde til post@bluesnews.no
KAI FJELLBERG (BODØ)
Kai Fjellberg: vokal/gitar
Booking: Tlf. 922 26 3 11
E-post:kaifjellberg@gmail.com
Web: www.kaifjellberg.no
KURT SLEVIGEN (OSLO)
Kurt Slevigen: git/vok med duo (Kent Erik Thorvaldsen: msp), trio eller kvartett. Arne Rasmussen/Richard Gjems eller Kent Erik T: msp, Rune Endal: bass, Jacob Willersrud: trommer
Booking: Kurt S, tlf. 936 30 767,
E-post:kurtslevigen@gmail
.com

Web: kurtslevigen.net
LUCKY LOSERS (EIKER/DRAMMEN)
Pål Sigurd Hansen: git/vok, Erik Østerud: git/vok, Terje Bakke: git/vok, Erik Høydal: org/msp, Bjørn Kåre Ifarness:
bs, Snorre Simensen: tr
Booking: Bjørn K. tlf. 907 08 353,
bjornkare.ifarness@
gmail.com

Web: Facebook
MADCAP FLYERS (TRONDHEIM)
Ole Edward Sandvik: vokal/munnspill, Peer Anders Krognes: gitar, Per Kåre Trabandt: bass, Torgeir Baadsvik: trommer
Booking: oledward@online.no,
tlf. 948 28 280
Web: Facebook
MALDITO (TRONDHEIM)
Vegard Trenmo Ring: vok/git, Bendik Brevik: gitar, Jon Olav Alstad: bass, Gard Rognskog Nødset: trommer
Booking: Trond Johnsen, tlf. 414 02 726 eller trond@tjconcerts.no
Web: Facebook
MALVINA BAND (OSLO)
Wenche Malvina Wisløff: vok/pia, Svein Wisløff: git, Henrik Mosnes: orgel, Aksel Skretting: bass, Øystein Jevanord: trommer
Booking: Svein Wisløff, tlf. 410 44 153, sveiw@yahoo.no
Web: Facebook

Oppføring på Bluesnews’ bandsider koster kun 500 kroner pr. år.

Send info og bilde til post@bluesnews.no
MIKLOS BLUES BBQ (GRENLAND)
Miklos Patai: git, Trond Larsen: vok, Pål Riis: bass, Helge Gundersen: tr Booking: Miklos, tlf. 915 24 727,
cudrio@online.no
Web: www.miklosblues.com
MONKEY BUSINESS (ELVERUM)
Egil-Johan Johnsen: vok, Trond Roar Rødsdalen: git, Christian Kvam Skjefstad: git, Morten Røsten: bs, Magnus Henriksen: trommer
Booking: Christian K. Skjefstad, tlf.959 81 857,
epost: cks80@online.no
NAVE & THE GHOST COLLECTORS (BERGEN)
Navé Pundik: vok/msp, Torkel Eikevik: gitar, Stian Brungot: bass, Lars Hjalmar Holm Rosvoll: trommer
Booking: Bitten Svendsen, tlf. 958 28 910, post@norskbluesunion.no
Web: www.thenaveblues.com
NIDAROS BLUESKOMPANI (TRONDHEIM)
Geir Engen Hansen: vok, Karsten Skarphol: piano, Hans Jørgen Gerhardsen: git, Morten Eggen: bass, Arne Skognes: trommer
Booking: geir@mediatalent.no,
tlf. 938 99 222
Web: Facebook
ONKELS BLUESROCK-BAND (KRISTIANSUND)
“Onkel” Kjell Inderberg: vok, Lene Cathrin: Herskedal: vok, Stein Roger Hestad: git, Ola Ulvund: pia/org, Kjell Maridal: bs, Ole Skaufeld: tr
Booking: Onkel, tlf. 480 32 707, kjell. inderberg@hotmail.com
Web: www.myspace.com/ onkelsbluesrockband
PEER GYNT (TRONDHEIM)
Peer Gynt: vok/git, Lars Hyldmo: Hammond B3, Jon Krogstad: bass, BP Hovik: trommer
Booking: PG Management v/ Lucy Oloo, tlf +47 9130 3019, e-post: management@peergynt.net
Web:
www.peergynt.net
POWER SECTION (OSLO)
Trond Graff: Hammond B3/synth, Geir Finnstun: vok, Jan Stenmo: vok/ git, Erik Bentsen: sax/vok, Jan Willy Nomerstad: bass/vok, Stein Ruud: tr
Booking: Wewa, tlf. 958 54 846, e-post: wwangsmo@gmail.com
RAW & OLDER BAND (FOLLO)
Hege Rødfjell: vok/blås, Arvid Munthe: git/harp/vokal, Morten Golten: Hammond/ vok, Øivind Øx: git/vok, Bård Solberg: bass/vok, Sverre Wessel: trompet, Kristoffer Sylte: trombone, Kåre Rognså saxofon, Freddy Schaal: trommer
Booking: arvid.munthe@online.no, tlf. +47 926 22 558
Web: Facebook
NORSKE BLUESBAND
REGNBYEN BLUES BAND (BERGEN)
Terje Birkeland: Hammondorgel/gitar/ vokal, Asbjørn Heldal: gitar, Torgeir Flagtvedt: bass, Valentin ”Papi” Vasilev
Donev: trommer
Booking: Tlf. 971 55 031
Web: Facebook
REIDAR LARSEN (STAVANGER)
Reidar Larsen: piano/vokal: solo, duo eller med band.
Booking: United Stage Norway: tlf. 24 14 61 90, jan@unitedstage.no
E-post: relarse@online.no
Web: www.reidarlarsen.com
RELOADED NORWAY
(NOTODDEN)
Heidi K. Blåsmo: vok, Tore Præsteng Thuen: git, Hans T. Isaksen: git, Jarle ”Charlie” Børresen: keys, Tony Caddle: bass, Rune Erling Pedersen: trommer
Booking: Monica Jensvold, tlf 902 07 686 booking@reloaded
norway.no
management@reloaded
norway.no

Web: www.reloadednorway.no/FB
REV. JOHN
(MYSEN/NOTODDEN/OSLO)
Rev. John (solo eller med Rev. John Band). Jon ”Rev. John” Ultvedt: vok/ pia/B3, Trond Ytterbø, vok, git, msp, Tobias Flottorp Heltzer, bass, Arne Steinar Myrvang, tr
Booking: Jon Ultvedt, tlf. 91780741, jon.ultvedt@gmail.com
Web: www.johnbluesband.no/ Facebook
RITA ENGEDALEN & BACKBONE
(KONGSBERG/NOTODDEN)
Rita Engedalen: vok, Morten Omlid: git, Jens Haugen: bass, Eskil Aasland: trommer
Booking: Rita Engedalen, 3273 6547 / 920 94 584, rita-eng@online.no
Web: www.ritaengedalen.com
RONNY AAGREN (AKERSHUS)
Ronny Aagren: vokal/gitar, Alexander André Johnsen: pia/org, Roar Paulsberg: bass, Ole-Christian Rydland: tr
Booking: Ronny Aagren, tlf. 959 17 189, epost: ronny.aagren@gmail.com
Web: Facebook
ROOSTERHOUSE GUMBO BAND (HOLMESTRAND/KONGSBERG)
Bjørn Rønneberg: vokal/piano/munnspill/ gitar, Sverre With: gitar, Jon Kristiansen: bass, Jørn Olafsen: trommer
Booking: Jon K. tlf. 980 66 550, epost: jokris4@online.no
Web: Facebook
RUSSELL BLUESBAND (TRONDHEIM)
Dag Jonsen: vok, Bente Dahl: vok, Ketil Rudjord: git, Gisle Jonson: piano/orgel, Terje Paulsen: sax, Tor Langbach: bass, Inge Warankov: trommer
Booking: Dag Jonsen 918 98 551, permitor@hotmail.com Web: facebook.com/russell
bluesband
SIDETRACK (TYNSET)
Arild Nygaard: git/ vok, Håvard Bækkevold: vok/msp, Inge Holden: git, Runar Trøen: bs, Per Aksel Slettan: tr Booking: Arild Nygaard: tlf. 901 15 169, arildnyg@gmail.com
Web: www.myspace.com/ sidetrackblues
SKAGE (FLEKKEFJORD)
Arne Skage: vok/git, Øyvind Grong: bass/tuba/vok, Stene Osmundsen: trommer, Dr. Bekken: piano/accordion (trio/kvartett/kvintett)
Booking: booking@skage.com, tlf. 911 57 204
Web: www.skage.com
SOFT CITY (OSLO)
Thea Sørli Paulsrud: vok, Ask Vatn Strøm: gitar, Håvard Ersland: Hammond, Kim Andre Tønnesen: bass, Bård Jønland Berg: trommer
Booking: Bitten Svendsen, tlf. 958 28 910, post@norskbluesunion.no
Web: Facebook
SPOONFUL OF BLUES (NOTODDEN)
Jostein Forsberg: msp/vok, Morten Omlid: git, Tony Caddle: bass, Eskil Aasland: trommer
Booking: J. Forsberg, 35 01 38 13 / 915 24 503 joforsbe@online.no
Web: www.spoonfulofblues.com
STEIN STOKKE & THE ENGINE (LILLESTRØM)
Stein Stokke: vok/msp/baryton, Trond Eliassen: git/slide, Rickard Johannesson: bass, Rune Bryn: trommer
Booking: Stein, tlf. 906 90 497
Web: www.steinstokke.com
STEPPIN’ OUT BLUES BAND (SLEMMESTAD/RØYKEN)
Geir Haarberg: git/vok, Arne Sandaker: bass/vok, Tom Berger: trommer/ vok
Booking: Geir Haarberg, 90787170 958 54 852
E-post: booking@steppinout.no
Web: www.steppinout.no
STRANGE BREW (OSLO)
Harald Teigen: git/vok/msp, Jan Petter Jansen: git, Tom Haugom Olsen: bass/ vok, Helge Tveterås: trommer
Booking: Harald Teigen, 2222 5292/ 958 54 852
E-post: jpjansen52@gmail.com
Web: Facebook
TEXMANIANS (BERGEN)
Svein Heimvik: git/vok, Helge Smith Rønning: gitar, Fritz Aril Aga: bass, Zsolt Meszaros: trommer, The Black Cherries: kor
Booking: Masterkey Music Management 907 34 980, masterkeykms@gmail.com
Web: www.texmanians.no
THE BIGBLUE (LILLESTRØM)
Trond Ihlen: vok/git/msp, Tino Betti: tangenter/ gitar/vokal, Odd Morten Bråten: bass, Ingar Johannesen: trommer
Booking: Ingar Johannesen, tlf. 909 51 773, ingarbigblue@gmail.com
Web: www.thebigblue.no
THE BILLS (OSLO/VINTERBRO)
Bill Booth: vok/fele/git, Bill Troiani: vok/ bass, Ian F. Johannessen: git, Alexander Pettersen: trommer
Booking: Bill, tlf. 920 64 765
E-post: bb@billbooth.no
Web: www.thebills.no
THE BLUE CHORDETTES (SANDNES)
Morten Danielsen: vok, Tore Haye: git, Øyvind Halvorsen: git, Gorm Haagensen: bass, Trond Bøe: trommer
Booking: tlf. 975 14 044 / 922 45 097 bluechordettes@gmail.com
Web: www.myspace.com/ thebluechordettes
THE BLUES EXPRESS (NORD-NORGE/MØRE & ROMSDAL)
Kai Fjellberg: git/vok, Ronald Ottesen: vok/msp, Øystein Undem: piano/orgel, Trond Hansen: bass, Kåre Amundsen: trommer
Booking: Kåre Amundsen, tlf. 408 65 478
Web: www.thebluesexpress.no
Send info og bilde til
post@bluesnews.no
THOUSANDS ON A RAFT (TRONDHEIM)
Jan Tøndelstrand (vok), Gunnar Andreas Berg (git), Helge Sletvold (bass), Andreas Kjøl Berg (trommer)
Booking: Tlf. 415 27 780
E-post: andreas.kjol.berg@gmail.com
Web: Facebook
THREE BASTARDS BLUESBAND (OSLO)
Stian Høgestøl: gitar/vokal, Jarl von Anshus: bass/vokal, Espen Østhaug: trommer
Booking: jarl_anshus@hotmail.com, tlf. 402 28 770
Web: www.facebook.com/ threebastardsbluesband/
TIGER CITY JUKES
(OSLO/HORTEN/MOSS)
Knut Eide: vok/git/msp, Harald Stokke: git/vok, Atle Rakvåg: bass/vok, Espen Moen: trommer
Booking: Knut Eide,
tlf. 907 24 842,
e-post: knut.eide.ke@gmail.com
Web: Facebook
TROND OLSEN BAND
(BERGEN)
Trond Olsen: vok/git, Lars Hammersland: tangenter, Kåre Glesnes: bass, Morten Bergstrøm: trommer Booking: MK Artist & Management, tlf. 415 06 587, trondol@gmail.com
Web: www.myspace.com/ olsentrond
TUBESNAKES (STORD)
Rolf Martin Haldorsen: vokal/gitar, Per Kenneth Hauan: tangenter, Johnny Stensletten: bass, Per Inge Stensletten: trommer)
Booking: Kristian Bjelland, tlf. 472 46 044 - booking@tubesnakes.com
Web: www.facebook.com/ tubesnakes
VANPAERSA
(SKI/JESSHEIM/SKIEN)
Tor Børre Kristiansen: vok/git/msp, Tor Dahl: git/vok, Knut
Pedersen: bass, Jan Steinar Nikolaisen: trommer
Booking: Tlf. 916 55 468/48225541, tordahl1953@gmail.com
Web: Facebook: vanPaersa
VETRHUS BLUESBAND
(ODDA)
Helge Tverdal: vok, Daniel J. Kambestad: msp, Kjell Arne Bauge: git, Kjetil Huus: bass,
Bjørn Moe: trommer
Booking: tlf. 97 66 87 80
vetrhus@bluesband.no Web: www.bluesband.no
VIBRO KINGS (MOELV/GJØVIK/LOM)
Jørn Kjonerud: vok/ git, Tom Erik Sveum: bs, Trond Volden: trommer Booking: Jørn Kjonerud, tlf. +47 908 90 437, booking@vibroking.com Web: www.vibrokings.com
VIDAR BUSK & HIS TRUE BELIEVERS (ØSTLANDET)
Vidar Busk: git/vok, Arne Fjeld Rasmussen: msp, Johnny Augland: piano/ orgel, Rune Endal: bass, Alexander Pettersen: trommer
Management og booking: United Stage Norway, Jan Sollien, tlf. 915 58 666..
Web: Facebook
WESTBY BLUES ORCHESTRA (HALDEN)
Geir-Arne Westby:
git/vok, Espen Holtan: bass, Jonathan Bryntesson: tr
Booking: Jan Viggo Kalvadet , tlf. +47 90185041
Web: www.westby-studio.com
WINTERS BLUE GROOVE (SENJA/TROMS)
Per Øyvind Winther: leadvok/tr, Kjell Tore Nordli: orgel, Arild Knutsen: gitar, Raymond Bartholdsen: bass/vokal
Booking: Per Øyvind Winther, tlf: 95038788, pwint1974@gmail.com
Web: Facebook
NORSKE BLUESBAND
ROCK • SOUL • ROOTS
BBQUEEN & ROOTS JUNCTION (HARSTAD)
Stil: Americana, roots, blues, rock Merethe Torbergsen: vok/git, Ola Kane: git/vok, Trond Hansen: git/vok, Bjørn Torsteinsen: bass/vok, Geir Zagadagoff: tr/vok
Booking: Ola Jakobsen, tlf. 458 37 433, ola.kane@yahoo.com
BOOGIE TUBES (FOLLO)
Stil: Boogierock og blues Morten Andresen: vok/git, Hans Erik Andersen: vok/ bass, Aleksander Larsen: tr
Booking: Tlf. 916 30 523 E-post: booking @boogietubes.com
Web: www.boogietubes.com
HUMMINGBIRDS (TRONDHEIM)
Stil: Roots • Blues • Ballader
Ellen Klemp: vok, Bjørn Skjetneli: gitar/msp/vok, Trond Hansen: bass/vok, Bjørn Saksgård: gitar/vok
Booking: Ellen tlf. 47 99 22 10, epost: ellenklemp@gmail.com
Web: Facebook
Send info og bilde til
post@bluesnews.no
KNUT ROPPESTAD AND THE RAMBLING RODGERS (VESTFOLD)
Stil: Countryrock
Knut Roppestad: vok/git, med Asbjørn Husby, Andreas Floer, Lene Svaleng og Emil Ljone.
Booking: Shivermusic, tlf. 901 16 601 eller knut.shiverbone@gmail.com
Web: www.knutroppestad.com
MUSKOGEE HOTEL (VESTFOLD)
Stil: Powertrio, bluesrock Knut Roppestad: vok/git, Emil Ljone: bass, Asbjørn Husby: trommer
Booking: Shivermusic, tlf. 901 16 601 eller knut.shiverbone@gmail.com
Web: www.knutroppestad.com
MULENS PORTLAND COMBO (SLEMMESTAD/OSLO)
Stil: Soul, blues, r&b
Freddy Dahl: vokal/gitar, Ole Henrik Giørtz: vok/keys, Tom Erik Antonsen: bass, Rolf ”Mulen” Karlsen: trommer
Booking: Rolf ”Mulen” Karlsen, mobil 414 25 072, e-post: rolf-kar@online.no
Web: www.mulen.no
SEARS CROSSING (ELVERUM)
Stil: Rock’n roll
Andreas Holø: vok/git, Arnfinn Tørrisen: gitar, Roar E. Wagenius: bass, Rune Mykleby: trommer
Booking: tlf. 472 34 914
Web: www.searscrossing.com
STINA STENERUD & HER SOUL REPLACEMENT (ROMERIKE)
Stil: Rhythm & soul
Stina Stenerud: vokal, Stian Haslie: gitar, Kristian Wentzel: keys, Tor Mikael Stav- Larsen: trommer (pluss blås)
Booking:
Stina, epost: booking@stinastenerud.com
Web: www.stinastenerud.com
THE BREEZE (OSLO)
A tribute to JJ Cale & the Tulsa sound Ronny Samuelsson: git/vok, Ferdinand Berentzen: git/vok, Øyvind Rusten: keys/ vok, Edgar Johansen: bass/vok, Pål Aasan: trommer/vok
Booking: Ronny tlf. 909 95 186
Web: www.the-breeze.no og Facebook
TOINI
(OSLO/FREDRIKSTAD)
Stil: Rock’n’roll/R&B/rockabilly/C&W
Toini Knudtsen, gitar/vokal med band
Booking: toini.knudtsen@online.no, tlf. 918 77 243
Web: www.toini.com
TOVE BØYGARD BAND (HALLINGDAL/OSLO)
Stil: Countryfolkrock
Tove Bøygard: vok/git, Freddy Holm: strenger, Jørun Bøgeberg: bass, Eivind Kløverød: trommer
Booking: Rocksport Booking, tlf 958 37 607, reidun@rocksportbooking
.com

Web: www.toveboygard.net

NÅ KAN DU OGSÅ LESE

BLUESNEWS

PÅ MOBIL, NETTBRETT, PC OG MAC Nå kan våre abonnenter også lese BLUESNEWS digitalt. Er du medlem i en norsk bluesklubb eller Norsk Americana Forum og har din epostadresse registrert i StyreWeb? Da får du tilgang slik:
Gå til https://dittmagasin.no/bluesnews og skriv inn epostadresse og ditt postnummer. Der kan du velge mellom magasin for mobil/nettbrett eller for PC/Mac.
Det digitale abonnementet er inkludert i prisen for alle som mottar papirmagasinet.
Abonnenter i utlandet får tilgang ved henvendelse til post@bluesnews.no.
NORSKE BLUESBAND
BAND UTLAND
ALABAMA LOVESNAKES (KARLSTAD)
”Crocodile” Claes Nilsson: vok/git, Fredrik Nilsson: bass, Henrik Gillgren: trommer
Booking: Claes Nilsson, claes.nilsson@me.com
Web: www.alabamalovesna
kes.com
BEGGARS BLUE (AALBORG - DK)
Jan Edvard: git/vok, Casper Bue: bass, Jan Hvingel: trommer
Booking: Tlf. +45 28110011 eller +45 30252063
E-post: janedvard@live.dk
Web: www.beggarsblue.dk
FREDDIE NYSTRÖM BAND (GÖTEBORG)
Freddie Nyström: git/vok, Dag Unenge: pia/org, Rolf Svensson: bass, Jerker Dahlén: trommer
Booking: Freddie N: +46 734 279919 kontakt@freddienystrom.se
Web: www.freddienystrom.se
FRIED OKRA
(NORTHERN FLAT LAND GROOVES
Morten Lunn: vok/git, diddley bo, Anders Wallin: bass, Thomas Crawfurd: trommer/perc
Booking: tlf. +45 2625 9557
E-post: info@friedokraband.dk
Web: www.friedokraband.dk
JESPER THEIS & THE DELTA ROOTS BAND (DK)
Jesper Theis: vok/resonator/akk.gitar/banjo, Tim Lothar:resonator/harmonium/banjo/kor), Jarno Varsted: mundharpe/elgitar/kor, Søren Lykkegaard:trommer/kor), Olav Gudnason: kontrabass/kor
E-post: contact@jespertheis.com
Web: www.jespertheis.com
LISA LYSTAM FAMILY BAND (STOCKHOLM - SVERIGE)
Lisa Lystam: vok/msp, Fredrik Karlsson: git, Matte Gustafsson: git, Johan Sund: bs, Patrik Thelin: tr
Booking: Sören Andersson, DP-Agency, +46 73 370 76 07, soren@dpagency.fi
Web:
www.lisalystam.se
MICKE BJORKLOF & BLUE STRIP (FINLAND)
Micke Björklöf: vok/msp/git, Lefty Leppänen: git/slide/resonator, Seppo Nuolikoski: bs, Teemu Vuorela: tr, Timo Roiko-Jokela: perc/malletkat
Booking: Hokahey Music Prod. tel. +358 - 40- 5811981, e-post: info@hokahey.fi
Web: www.mickebjorklof.com
MR. BO & THE VOODOOERS (GØTEBORG, SVERIGE)
Gitar/vok, Hammond/piano, bass, tr
Booking: Bo Carlsson +46 705695166
E-post: mrbo@voodoo.se
Web: voodoo.se
T-BEAR & THE DUKES
(ARVIKA, SVERIGE)
Torbjörn ”T-Bear” Solberg: git/vok, Emil Wachenfeldt: keys, Fredrik Kaudem: bass, Henrik Berg: trommer
Booking: Fredrik +46 706602375, Torbjörn +46 730929216
Web: www.tbear.se
THE BLUES OVERDRIVE (DK)
Martin Olsen: vok/git, Andreas Andersen: git/vok, Thomas Birck: bs/ vok, Lars Heiberg: trommer
Booking: NO/SE: Trond Johnsen, +47 4120 2726. DK: True Talent, +45 31319729
E-post: info@bluesoverdrive.dk
Web: www.bluesoverdrive.no
THE LOWDOWN SAINTS (STOCKHOLM)
Tommy Moberg: vok/tr, Hannes Mellberg: git, Felix Matthiessen: git, Karl Ivert: bs
Booking: BigT Entertainment, Tommy Moberg +46 704253531
E-post: musikbokning@gmail.com Web: facebook.com/ thelowdownsaints
THORBJØRN RISAGER (KØBENHAVN)
Thorbjørn Risager: vok/git, Emil Balsgaard: pia/org, Kasper Wagner: sax, Peter Kehl: trompet, Peter Skjerning: git, Søren Bøjgaard: bs, Martin Seidelin: tr
Booking: +46 739 66 32 99
E-post: westmanmusic@gmail.com
Web: www.risager.info
TRICKBAG (SVERIGE/FIN/ENG)
Tommy Moberg: vok, Lars Näsman: bs/ vok, Tomi Leino: git, Steve West Weston: msp/vok, Fredrik Von Werder: pia/org, Johan Svensson: tr
Booking: BigT Entertainment, Tommy Moberg +46 704253531
E-post: trickbag@hotmail.com
Web: trickbag.se
UNCLE DOGHOUSE (VÄSTERÅS)
Zolle Todor: vokal, Conny Klintberg: gitar, Håkan ”Hotlips” Falknäs: org/piano/msp, Tomas Lundholm: bass, Roger Johannessen: trommer
Booking: Håkan: +46 76 109 36 13,
Web: www.uncledoghouse.com
adv Svalbardblues
adv Dark Season Blues
adv Bluesfest