Han har vunnet Grammy i USA hele fire ganger. Han er en konge. Både som formidler av bluesen, som gitaristenes gitarist og ikke minst som et menneske som har to halv-voksne døtre fortsatt i huset hjemme i Texas. Jimmie Vaughan er the real deal, og hans seneste plate «Baby, Please Come Home» var for mange årets bluesalbum i 2019. Det hadde vært en ventetid på ni år som mange av oss følte var altfor lang. Kan vi vente oss en raskere oppfølger mens han ennå er «on top of everything»?

Art Tipaldi, Blues Music Magazine redaktør, fikk æren av å intervjue legenden på biblioteket i Notodden, bare noen timer før han skulle spille sin første og eneste konsert i Norge på evigheter. Bluesnews fikk også et åpent og nært møte med Jimmie Vaughan den timen han lot seg intervjue under årets festival på Notodden.

- Jeg begynte å spille gitar i 12-13 årsalderen, innleder Jimmie.
Noe som egentlig er ganske sent, vil mange si i dag. Men deres hardtarbeidende far, som drev med asbest-isolering av piper og forbrenningsovner, kjøpte den første elektriske gitaren til ham. Før dette hadde hans onkler og mor gitt han en gitar med tre strenger på. På denne lærte han seg Jimmy Reed-greiene, som faren hadde en plate med, ved å spille gitaren opp/ned.

Fabulous Thunderbirds på American Bandstand i 1985. Fra v. Jimmie Vaughan, Fran Christina, Kim Wilson og Preston Hubbard. (Foto: Ron Wolfson/MediaPunch/Alamy).

- En venn av meg på skolen fortalte meg at hvis jeg ville få meg en kjæreste så måtte jeg spille fotball, og jeg tenkte «å nei», smiler han. - Jeg satset på «left halfback »-posisjonen, og treneren ba meg løpe av gårde, så skulle han sende meg en pasning. Forunderlig nok klarte jeg å fange ballen, men så hoppet alle på meg og jeg brakk kragebeinet, så de sendte meg hjem for tre måneder og min pappa kom hjem og sa: «Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med deg». Så fulgte han opp med «bare spill gitaren din og hold deg unna trøbbel»!

Jimmie Vaughan har spilt gitar hver dag siden denne korte fotball-karrieren (amerikansk fotball), og omtaler seg som en forferdelig fotballspiller, men litt bedre på gitar.
- «But not much», smiler han med det smilet som alltid lurer i munnviken når han er i humør. Og på Notodden var han i humør.

- Vi hadde ikke noe Youtube eller slike virkemidler for å lære å spille gitar den gangen, men jeg var desperat. Jeg trengte å leve det ut! Det var gøy, og når jeg spilte behøvde jeg ikke å tenke på skolearbeid, og det jeg visste jeg egentlig burde gjøre. Det var alt for meg på den tiden.
- Jeg hadde en transistor-radio og fars platespiller å hjelpe meg med. Det var mange fantastiske radiostasjoner den gangen. Når jeg lå i sengen, og liksom skulle være i søvn, lå jeg under dyna og hørte på disse. WLAC hadde et kraftig signal helt fra Nashville og ned til Texas, du hørte dem overalt. De spilte B.B. King, Jimmy Reed og alt fra 60-tallet. Mange rundt meg spilte gitar, blant annet mine onkler, så jeg bestemte meg tidlig at det var det jeg ville bruke livet mitt til.

Jimmie Vaughan blir spurt om hvor tidlig han hadde selvtillit nok til å starte et band:
- «Det var nok dag 2», ler han. Men skyter raskt inn. - «Jeg hadde ikke selvtillit, og jeg visste ikke hva jeg holdt på med, men det har ikke noe med dette å gjøre heller. Det er det store med å være gitarist, eller hvilket instrument du spiller. Du kan spille, og ganske raskt får du følelsen for hva du vil prøve deg på å få til. Da jeg begynte å spille tok onkelen min meg med til Yello Belly Drag Strip, mellom Dallas og Fort Worth, der en radiostasjon arrangerte «Battle of The Bands» i 3 eller 4 dager. Det var alle slags band fra den ene siden av The Drag Strip til den andre. Alle spilte samtidig og i alle sjangere, og du bare gikk fra det ene bandet til det andre. Som et bilshow, bare at det var ikke biler, men band. Og du måtte spille så lenge du klarte. Den som stod igjen til slutt var vinneren.

Så kommer temaet opp med hans yngre bror Stevie Ray Vaughan, som siden helikopter-ulykken 27. august 1990 ikke lenger har vært blant oss, akkurat da han var i ferd med å få «verdensherredømme » på, slik Jimi Hendrix gjorde i sin tid. Sorgen har sittet tungt i Jimmie siden det skjedde, og i mange år ville han ikke snakke om dette temaet, men her er vi på Notodden, rundt 30 år senere.
- Jeg er fire år eldre enn Stevie, og jeg fikk gitar før han, hadde platene og begynte å spille. Kom inn i bluesen. Og hver gang jeg la ned gitaren sa jeg «Don’t touch my guitar, or I’ll kill you», men straks jeg forlot rommet plukket han den opp. Han så meg lære, og lærte selv på den samme tiden. Han spilte mest etter plater med surf og annen tenåringsmusikk som var populær den gangen, boogie woogie og alt som svingte. Vår far, som likte musikk, hadde mange bigband-plater, men også en Jimmy Reed plate. Så hadde vi The Nightcaps fra Dallas med plata «Wine wine wine» som var fantastisk. Noen som har hørt om dem? spør Jimmie entusiastisk.

Albumet han snakker om kom ut i 1961, og er en blanding av tidlig garasjerock, bluesrock og rock’n roll. Historien vil ha det til at ZZ Top stjal låta «Thunderbird» fra dem. Denne låta gjorde The Nightcaps på Jimmie Vaughans første LP i 1961. - Det var den første plata jeg kjøpte med mine egne penger. Jeg sparte pengene jeg skulle ha brukt til å kjøpe lunch på skolen og kjøpte den, og jeg lærte mye om å spille gitar fra det albumet. Hvordan spille rytme, basslinjer og kopiere leadgitaren. Jeg prøvde i hvert fall.
- Vi hadde ingen stil eller ide om retning hverken jeg eller Stevie på den tiden. Vi ville bare spille gitar og ikke gjøre skolearbeidet. Det var en distraksjon, og min far likte det fordi han jobbet med pipeisolering med asbest, og han ville ikke at vi skulle ende opp med å gjøre det han gjorde fordi det var en utrivelig og usunn jobb. Så han oppmuntret oss til å spille gitar. Og når du kan spille en rock’n roll-låt eller to på gitar så trenger du vel ikke å gå på skole lenger, tenkte både jeg og Stevie. Det var en million barn som oss, som bare elsket rock’n roll og blues, som alt i alt er samme ting, ikke sant?
Jeg dro først en avstikker til San Francisco og så til Los Angeles, vandret rundt Sunset Strip i L.A. som 14-åring uten penger, gikk tilbake til hotellet og dro hjem til Texas neste dag. Jeg ville bare se stedene, fordi man hadde hørt så mye om dem.

- Vi hadde mange bluesband rundt Austin, og etter at jeg hadde spilt en god stund startet vi opp Fabulous Thunderbirds. Austin var en by med mye skoleungdom den gangen, mange hippies og beatnicks og den slags «crazy people». Det var et fint sted å være og bare gjøre det du ville gjøre. Leie var billig, 75 dollar i måneden for et stort gammelt hus, og du fikk spille på mange klubber der det ikke var noe inngangspenger, men der en jente gikk rundt blant publikum og samlet inn penger med en hatt. Etter at Stevie var ferdig med high school kom han rett til Austin, og det hele startet.
- Vi hadde Clifford Antone, en blues-freak, som sa at han ville starte en klubb der det bare skulle spilles blues. Vi var husbandet der, så hvis Jimmie Rodgers eller noen kom så ville vi møte opp og lære oss låtene så vi kunne være back-up. Det var mye morsomt i den tiden, erkjenner han. - Vi spilte der i fem-seks år før vi fikk en platekontrakt, og vi spilte på tre-fire andre klubber enn Antones også, så vi spilte nok 3-4 kvelder i uka.

- Å møte størrelser som Muddy Waters i Austin var definitivt å møte en ekstra supercool fyr. Du vet ikke hva du skal si til en størrelse som ham, men det var gøy, og vi fikk lære sangene hans. Når Clifford hyret Muddy Waters var han og bandet i byen mellom en og halvannen uke av gangen, så vi fikk god tid til å fordype oss i hans Chess-innspillinger og det andre han gjorde.
- Albert Collins spilte ofte på Antones. Han var en fantastisk gitarist som hadde sin egen gitarstemming, F minor, om du kan forestille deg det. Han hadde sin egen greie og flyttet capo’en rundt som han ville. Og jeg vet om stemmingen han brukte fordi jeg plukket opp gitaren hans. Han ville ikke fortelle deg det selv, om du ikke virkelig gikk inn for det og «stjal» gitaren, smiler Jimmie.
- Hvis du er Jimmy Reed-fan så kjenner du til Eddie Taylor, som ofte kom til Austin i den tiden. Det var han som lærte Jimmy Reed hvordan han skulle spille gitar, eller slik er historien hvertfall. Jeg var heldig som fikk se ham live, og senere da han og Jimmy Reed kom sammen igjen. De hadde sluttet å spille sammen av en eller annen grunn, men så hentet Clifford Antone inn Jimmy Reed uten å fortelle det til Eddie Taylor. De gikk på scenen og ble gjenforent med hverandre, og det var så stort å se dem sammen og gjøre alle de små greiene som du hører på Jimmy Reed-platene. Virkelig en opplevelse, forteller Jimmie Vaughan om noe av det nærmeste han har kommet idol-dyrkelse.
- Buddy Guy og Junior Wells kom ofte ned i 14-dagersperioder og ga utrolige konserter. Ofte med stadig nye musikere fra Chicago.

- Da vi kom ut med musikken til Fabulous Thunderbirds var vi anti-disco. Vi var motstykket. Ikke bevisst, men det var slik det var. Hvis du kom for å se oss, da likte du ikke disco. Vi var det lokale «Buddy Guy & Junior Wells». Og vi lærte oss musikken deres slik at vi kunne backe dem opp når de kom til byen vår.
- Vi møtte Roomful Of Blues på østkysten og delte plakaten med dem på klubber. Vi hadde vår egen van, og reiste til San Francisco Bluesfestival.

Vi lurer på hvordan det broderlige forholdet var da karrierene til Jimmie tok fart med Fabulous Thunderbirds og Stevie Ray Vaughan begynte å forme sitt Double Trouble.
- Han var min lillebror, og jeg lot han aldri glemme det, smiler Jimmie. - Alle som har en lillebror eller lillesøster vet hvordan det fungerer, følger han opp med et skjevere smil. Det er det samme om du spiller gitar eller er rørlegger. Du er fremdeles lillebror.
- Du har Stevie Ray gitar-freaks som ikke liker meg, og du har andre som liker meg og ikke liker Stevie. Vi hadde nok noe felles i måten vi spiller på, det er bare det at han så gjerne ville gjøre Hendrix-greiene først. Så han lærte seg alt det der, og på den tiden var det ingen andre som kunne de greiene. Men han kunne virkelig det, og publikum kunne virkelig «freake ut» i hans verden, og det var den veien han valgte seg å gå.

- Da jeg sluttet i T-Birds og gikk solo var jeg kommet til det stadiet at jeg hadde mulighet til å slutte å spille all den dritten jeg ikke ville spille. Hvis du var som meg så hadde du alle B.B. King-platene, alle Lightnin Hopkins, Buddy Guy og Guitar Slim-plater, pluss alt rock’n roll-materialet som kom ut, og det førte meg til et sted der jeg måtte stoppe opp. Prøve å spille bare det jeg følte, noe som fører til at du begynner å spille inn dine egne greier. Arrangere det på en måte som føles personlig.
- I starten kunne du gå opp på scenen og prøve å gjøre en solo akkurat slik som Dick Dale gjorde eller noe sånt, så kommer du til veiskille der du ikke vil gjøre enkelte ting lenger, eller du lærer deg nye sanger. Det skjer av seg selv. Jeg tror fortsatt at jeg utvikler meg som gitarist, men jeg vet at det finnes gitarister der ute som sier at «now he’s over til hill». Han kan ikke gjøre ditt eller gjøre datt, slik som det lett blir diskusjoner av når du samler gitarister i et rom. Hvis du spør deg selv om hva du egentlig spiller, så vil svaret gi seg selv om du bare holder på. Å få lov til å eliminere det du ikke vil gjøre er befriende.

Jimmie Vaughan fikk spille inn et album sammen med lillebror Stevie Ray bare måneder før helikopter-ulykken. Albumet «Family Style» har blitt en favoritt i mange hjem etterpå. Ikke fordi det ble til i en tragisk tid, men fordi det oser av det broderlige båndet og den bluesen de elsket tidlig på 90-tallet.
- Da vi var i tenårene var det vanlig at vi ble bedt om å hente gitarene våre. Stevie Ray hadde en leke-gitar og jeg hadde min, og vi underholdt gjester som kom innom. Vi hadde samme soverom, som mange brødre på den tiden, samme platespiller, og jeg kom hjem med plater av artister som Lonnie Mack som Stevie Ray hørte på og prøvde å finne ut av. Når Doyle Bramhall (fantastisk trommeslager i Austins bluesmiljø, sjekk ut hans «Bird Nest On The Ground» fra 1994 på Clifford Antones plateselskap. Dessverre døde han i november 2011: journ.mrk) eller andre kom innom meg hjemme så sprang Stevie Ray etter gitaren og spilte skikkelig høyt, som for å fortelle at «jeg er her også». Normale lillebror-greier.

Hvordan har musikken hjulpet Jimmie å komme seg over Stevie Rays død?
- Musikken har alltid hjulpet, uansett hva som skjer kan du alltid plukke opp gitaren eller spille en plate og tenke at «vow, dette er det jeg burde gjøre». Det er ganske vanskelig for meg å fortelle hvordan det er å miste sin lillebror, og å være der da det skjedde. Han ringte meg og sa: «Jeg skal spille med Eric Clapton i kveld, og jeg skulle ønske at du kommer for å se det. Det er et flott sted, så jeg fløy dit. Dette var før mobiltelefonens tid. Så vi var alle på dette stedet like ved Alpine Valley i Wisconsin, og han ville ta en tidlig kveld da han kom inn i rommet og sa at «vi reiser alle med helikopter». Han ville dra hjem og ringe sin kjæreste. Så han reiste hjem og ringte kjæresten sin i New York. Deretter tok de ham opp i helikopteret som kjørte rett i fjellet.
- De ville ikke at vi skulle vite om det da det skjedde, så de kjørte oss til en annen flyplass for å fly hjem med et annet helikopter, så vi visste ingenting før flere timer etterpå, da vi var tilbake i Chicago.

Jimmie Vaughan innrømmer at låta «Six strings down», som han har med på livekonsertene sine, er der av en grunn som heter Stevie Ray Vaughan. Det er hans mulighet til å leve med det som skjedde og hedre hans minne. Hans måte å takle minnene på, som fortsatt er der. Jimmie deler også gjerne sine relasjoner til andre gitarister som Eric Clapton, Buddy Guy og Robert Cray.
- Alle elsket Eric Clapton. Da jeg begynte å spille gitar kjente alle til Eric Clapton fordi han spilte med The Yardbirds på radioen. En venn av meg ringte meg fra Dallas og spilte for meg fra Yardbirds-plata «Blueswailing» fra 1964 etter at han hadde vært i England og kjøpt den, og selv over en telefon var det «vow». Dette var stort, forteller Jimmie som i nyere tid har vært med på flere av Eric Claptons Crossroad-festivaler, der inntektene går til veldedige formål.
- Jeg tror det er en unnskyldning for å lage en stor fest, og alle gitarister vil gjerne komme, ler Jimmie.

Hva med Tyrone Vaughan?
- Han er min sønn, som stadig er opptatt med å reise og prøve å finne ut hvordan han skal spille gitar, halvt smiler Jimmie. - Slik vi alle har gjort. Jeg har vist ham noen greier, og han spør meg om mine meninger, slik som i alle andre far/sønn-relasjoner, men han finner sin egen vei selv, forteller han med sine typiske hverdagslige beskrivelser. Tyrone har imidlertid kommet et stykke på vei da han i 2019 visstnok fikk priser som Austin Blues Award, og han har et nytt album på trappene som skal hete «Rock’n roll Soul». Hans andre etter solodebuten i 2013.

Da vi fikk Jimmie Vaughan på tomannshånd forteller han at møtet med B.B. King var det største i hans karriere:
- Hva skulle vi gjort uten B.B. King?
Musikken i dag ville vært helt annerledes uten ham, sier han og forteller at også den spanske klassiske gitaristen Andres Segovia gjorde et stort inntrykk på ham i oppveksten da en onkel på farssiden kom med en plate av ham til Jimmie. Men at det var bluesen han valgte som sin vei.

- Føler du at du har et trofast publikum fortsatt i Norge, så mange år etter at Fabulous Thunderbirds reiste hit nokså regelmessig?
- Ja, jeg tror det. Da Øyvind Pharo begynte å skrive om oss da vi slapp de første platene våre, og han besøkte oss i Texas også, så la det grunnlaget for en tilknytning til Norge, innrømmer han. Og gleder seg over å treffe nevnte Bluesnews- medarbeider senere samme kveld.

- Tror du at du har en ny plate i magen etter «Baby, Please Come Home», som kom for tre år siden?
- Ja, det kommer en ny plate garantert. Jeg ga nettopp ut et boks-sett med 98 sanger (som man kan skaffe seg på Platekompaniet blant annet, til den nette sum av ca 3500 kr) der jeg slipper «Do You Get The Blues» albumet fra 2001 for første gang på vinyl, pluss et par singler og fem CD-er. Det er min egen historie det der, smiler han stolt.
Boksen ble gitt ut i forbindelse med hans 70-årsdag i fjor og må sies å være den komplette Jimmie Vaughan samlingen. Men som vi forstod Jimmie kommer det også en ny plate med nye sanger i nær fremtid. Altså at man ikke må vente i nye 9 år på et nytt album fra stjernegitaristen fra Texas.

- Hvis du skulle gi unge tilhengere av Texas-bluesen, de som vil finne grunnfjellet og røttene til den musikken du spiller et råd, hva skal de lete etter?
- Da ville jeg trekke frem Frankie Lee Sims, Lil’ Son Jackson, Lightnin’ Hopkins, Smokey Hogg og alle de gutta der. Begynn der, så finner du veien videre, smiler Jimmie.
- Jeg slutter aldri å la meg overraske av hva jeg finner av gamle innspillinger. Du finner alltid en sang du ikke kjenner eller en artist, hovedsakelig fra Dallas eller Houston, men også noe i San Antonio, du ikke kjenner fra før. Alle slags musikere fra jazz til blues.
- Jeg har en ganske stor platesamling. Jeg vet ikke om jeg vil kalle den diger, men det er en god del plater der. Du kan aldri få for mye, kan du? smiler han.

- Hva er bra for deg i livet som 71-åring?
- Det å fortsatt spille rundt, og min familie. Jeg har fire barn, blant dem to tvillingdøtre som er 18 år gamle, som begge spiller piano og går på college. De har alle musikken i seg, medgir han tilfreds. - Din far som ikke ville at du og Stevie skulle leve et liv med et yrke som det han hadde, fikk han oppleve at det gikk så bra med både din og Stevies karrierer? - Han døde fire år før Stevie. I 1986. Så han fikk oppleve mye av suksessen vår ja, forteller Jimmie med en god følelse, tror vi å kunne ane. Stevie Ray slapp sitt debutalbum «Texas Flood» i 1983.
- Han var stolt av sine sønner, det vet jeg! Han ville alltid spille piano selv. Han var veldig dedikert til musikk, og han danset mye. Bød min mor opp til dans gjennom hele livet,, smiler han over minnene.

Et siste spørsmål om han noen ganger spiller noen av sangene fra det eneste albumet han fikk laget sammen med Stevie Ray Vaughan bare måneder før sistnevnte døde, «Family Style», besvares med et nei. Synd, men sånn er det når man har en så gedigen karriere å velge fra.
Konserten han leverte på hovedscenen under festivalen på Notodden senere på kvelden var fantastisk. Jimmie Vaughan og hans utvidete band med full blåserrekke serverte stor Texas-blues. Ja, det var et par frieri fra scenen utenfor den smale blues-sti. Men er det fest, så er det fest! Noen reagerte nok på en fest-hymne som «Hey! Babe» som i dag er mest kjent med DJ Ötzi på linje med vår egen Freddy Kalas, men kjære venner: Denne låta ble først en hit ut fra en liten lokal platelabel i Fort Worth hjemme i Texas i 1961 med Bruce Channel. Jimmie Vaughan tar den bare hjem til Texas og festen der igjen. Der den hører hjemme!

Bluesnews traff George Thorogood før konserten hans i hangaren på Notodden, og George var klar for en prat.
- Ditt første album ble gitt ut for 45 år siden, i 1977. Tenkte du den gang at du kom til å gjøre dette nesten 50 år senere? George drar på det, og ber oss snakke mye høyere. 50 år på scenen med et høylytt band rundt seg har satt sine spor hørselsmessig.
- Jeg vet jo ikke hvor langt livet mitt vil bli, da, det vet jo ingen. Men det var helt klart en jobb som jeg hadde som målsetning å beholde.

George Thorogood ble født i Delaware, USA i 1950. Han plukket tidlig opp gitaren, og lærte seg å spille blues. Han lærte seg slidegitar ved lytte til Elmore James, han likte godt John Lee Hookers spillestil og John Hammond var en stor inspirator. George spilte gjerne på et gatehjørne, og var også oppvarmer for flere av de eldre bluesartistene som fikk en ny karriere på den tiden. Han åpnet for folk som Sonny Terry & Brownie McGhee, Robert Lockwood Jr. og Hound Dog Taylor. Den langhårete unggutten ble godt tatt i mot av disse eldre, sorte musikerne, minnes han.
- Jeg spilte akustisk gitar den gangen, forteller George. - Så gikk jeg elektrisk, og åpnet for blant annet for Paul Geremaia, husker jeg. Jeg hadde tatt min akustiske karriere så langt jeg kunne ta det. Så snart jeg fikk en elektrisk gitar i hendene var det gjort, jeg fant mitt instrument.

I 1973 startet George bandet Delaware Destroyers, og dagens trommeslager Jeff Simon var med fra starten. Etter hvert droppet de Delaware i bandnavnet og ble til George Thorogood & The Destroyers. Det selvtitulerte debutalbumet ble utgitt i 1977 – akkurat da Elvis døde. Forståelig nok var det ikke albumet til Thorogood & co som fikk de store overskriftene. Neste album kom allerede året etter og het Move It On Over. Tittellåten er en cover av Hank Williams’ låt, og står fremdeles på settlista til Thorogood. Han har etter hvert gitt ut rundt 30 album, hvorav seks har solgt til gull og to til platina.

En historie som verserer på nettet forteller at George Thorogood tidlig i sin karriere var roadie og sjåfør for Hound Dog Taylor. Vi spør hvordan han opplevde å jobbe med den meritterte artisten.
George ler oppgitt:
- Hvordan har den historien der oppstått? Herregud, jeg kunne ikke vært roadie for en unge på trehjulsykkel, engang. Meg som roadie ville vært den største katastrofen i verden! Og Hound Dog Taylor trengte heller ingen roadie, han hadde to forsterkere, et trommesett og en liten PA. Vi åpnet en del konserter for ham og hang litt i lag, men jeg var aldri verken sjåfør eller roadie.

En annen historie fra nettet kan George derimot bekrefte at er sann: Tidlig i karrieren, spilte George med sine Destroyers på en bar i Georgetown, Washington DC, mens The Nighthawks – med Jimmy Thackery på gitar – spilte på en bar rett over gata. Ved midnatt startet begge band å spille Elmore James’ låt Madison Blues, i samme toneart. Litt uti låten gikk George og Jimmy ut på gata, byttet gitarledninger og byttet band og spillested midt i låta. Det må ha vært et syn!

I 1981 fikk George Thorogood & The Destroyers en kremjobb som oppvarmer på en del av konsertene på Rolling Stones sin USA-turne det året. Etta James, Journey, ZZ Top og J. Geils Band var andre artister som også åpnet konsertene før rullesteinene dro i gang sine stadionshow, så Thorogood var i veldig godt selskap.
Samme året gjorde George Thorogood & The Destroyers et stunt som trolig ingen andre band har gjort etter dem, The 50/50 Tour. Bandet spilte i 50 amerikanske stater på 50 dager etter hverandre. Vi spør hvordan den elleville ideen dukket opp.
George forteller at de hadde en sjåfør som lurte på om de kanskje skulle spille i alle de 50 amerikanske statene på neste turné.
- Ja, hvorfor ikke, det høres ut som en god ide, tenkte jeg. Men jeg hadde virkelig ingen anelse om at agenten vår hadde booket alle konsertene på rad, uten noen fridager i mellom. Han mente det var det jeg hadde sagt, mens jeg hadde ment å besøke alle de statene med noen fridager innimellom. Vel, det var for sent å trekke seg, alle jobbene var jo allerede booket. Det var slitsomt, vi ble syke, men vi spilte og gjorde jobben. Men jeg tror ikke du kommer til å høre om noen band som gjør det der igjen.

En hobby skal også en rocker ha, og for George Thorogood er det baseball som gjelder.
- Jeg spilte baseball som en hobby, som alle amerikanske gutter gjorde da jeg vokste opp. Jeg og trommeslageren vår, Jeff Simon, spilte så vidt baseball halvproft en stund på 70-tallet, men det varte ikke lenge. Jeg spilte baseball når jeg hadde fri og ikke spilte musikk, ikke omvendt. Noen fisker eller jakter, jeg spiller baseball.

- Du turnerer fremdeles mye, blir du ikke lei av å gjøre dette, etter over 40 år?
George ser vantro på oss:
- Nei! Dette er jo det jeg har jobbet for hele livet, å kunne stå på scenen, spille min musikk, turnere overalt. Jeg blir ikke lei! Når man har en pasjon for noe, og det til slutt betaler seg, så er jo det den store drømmen som går i oppfyllelse. Alt det harde arbeidet vi la i dette i 20 – 30 år, nå har det kommet dit at vi nyter fruktene av det. Jeg vil ikke si at det var en hard kamp for å komme dit vi er i dag, jeg vil si at det var en svært hard kamp, det å komme dit enhver entertainer ønsker å komme. Man må jobbe hardt for å komme dit. Hva er det de sier, å lage en baby er herlig, å få den babyen er et helvete, gliser George.

- Hva er din favorittarena å opptre på, store stadionkonserter eller små klubber? - Jeg liker gode steder, enten de er store eller små. Steder der atmosfæren er god og publikum tar oss godt i mot.
Fansen til George Thorogood kalles The Boogie People, og bandet ser ut til å ha god kontakt med sine trofaste fans, som støtter opp om sin helt. Hver måned kåres en Fan Of the Month, som får bilde og navn på nettsiden til Thorogood.

Thorogood har også noen hjertesaker som han gjerne støtter opp om. På denne Good To Be Bad-turnéen har bandet hatt to spesielle t-skjorter til salgs, og en del av salgssummen har gått som donasjon til organisasjoner som forsker på leukemi og eggstokkreft. Dette er noe de gjør så ofte de kan.
- Vi må alle gjøre vår del, jeg skulle ønske vi kunne gjøre mer, kommenterer George.
- Turneen du er på nå, ser ut til å være evigvarende, dere har spilt i Europa i sommer, så står USA for tur, før dere skal til Australia og New Zealand, og så går turen til Canada. Har du et favorittland du liker å spille i?
- Jeg liker å spille for Thorogood-publikummet! Etter den første låten, er mitt publikum like overalt, ler George.

- Du og trommis Jeff har spilt sammen siden bandet ble startet, og de andre bandmedlemmene har også vært med lenge. Hva gjør at du kan holde bandet sammen så lenge?
- Respekt, svarer George raskt. – Jeg respekterer folka mine. Dette er respekt, sier George, og gnir tommel og pekefinger mot hverandre i et internasjonalt anerkjent penge-tegn.

Blant George Thorogood sine største hits er flere coverlåter, men han har også skrevet mange egne låter.
- Jeg er ikke akkurat Bob Dylan, men jeg jobber med saken, kommenterer George om låtskrivingen. Bad To the Bone var, etter hans eget utsagn, den første riktig gode sangen han skrev, og den har fått et langt liv på konsertrepertoiret til Thorogood.
- Sanger som er skikkelig gode, vil ha et langt liv, fordi de er så gode. Tenk på en låt som Yesterday, den spilles enda hver eneste dag rundt i verden. Når man starter med hva som helst, som forfatter, musiker eller skuespiller, så opplever man ting, man absorberer ting man ser og hører. Det blir man influert av. Da jeg hørte The Beatles første gang syntes jeg at jeg hørte litt av Everly Brothers i deres musikk. Veldig få starter fra scratch og lager noe som er helt unikt og originalt. Charlie Chaplin gjorde det, veldig få andre klarer det.
- Er det noen av låtene dine som betyr noe spesielt for deg?
- De er alle spesielle, ellers hadde jeg ikke hatt de med enda!
Om låta One Bourbon, One Scotch, One Beer, forteller George at det var en låt som han hørte på en John Lee Hooker-skive, liveplata Live at Cafe Au Go Go.
Thorogood sin innspilling av låten førte visstnok til at Hooker kunne kjøpe seg en Cadillac for sine royalties som låtskriver.

For noen år siden slapp George et solo bluesalbum, Party Of One, som fikk gjennomgående gode kritikker, også i Bluesnews. Vi spør George om han syntes det var gøy å gjøre noe annet enn sin patenterte boogie.
- Ideen var god, men da jeg kom inn i studio, tenkte jeg: Få meg ut herifra, ler George - Det var noe som var på overtid, jeg skulle gjort det for lenge siden. Det var litt som å prøve å ta på seg noen gamle klær du brukte for mange år siden, klær som ikke passet helt lenger. Men jeg gjennomførte det. Det tok meg flere måneder, vi stoppet, gikk tilbake til studio igjen, men den ble ferdig til slutt. Folk likte plata, det var det viktigste.
- Gjorde du noen konserter med dette materialet?
- Nei, jeg gjorde ikke det. Vi gjør innimellom en låt tatt fra det albumet, men ikke en hel konsert. Mitt publikum vil rocke, vet du!

Et annet album George Thorogood ga ut nylig er The Original George Thorogood, fra februar i år. Her er 11 låter skrevet av George, som en dokumentasjon på at han ikke bare gjør coverlåter, som en del tror, men også har skrevet mange av sine hits selv.
- Jeg hørte så ofte folk si til meg, hvorfor spiller du bare coverlåter, hvorfor skriver du ikke noen sanger selv? Jeg var ganske lei av å høre det der, så det var på tide å lage dette albumet. To av låtene jeg gjør live, One Bourbon, One Scotch, One Beer og Move It On Over har blitt spilt på radioen i 40 år, og det er låter jeg ikke har skrevet selv. Folk tror at de låtene definerer George Thorogood, at de utgjør min låtkatalog, hvilket jeg vil si at de ikke gjør. Mange tror at låtene jeg har skrevet selv også er coverlåter. Heldigvis syntes Capitol Records at det var en god ide med et sånt album, så vi ble enige om å gi det ut. Så nå kan jeg ha dette albumet klart i bagasjen når jeg er ute og reiser, og dersom noen spør hvorfor jeg ikke skriver egne låter, så kan jeg bare ta ut den skiva og si – se her, har du ikke fått med deg denne? Jeg føler jeg har fått dokumentert min egen låtskriving med denne skiva. Jeg er ikke helt i Joni Mitchells liga, men hvem er egentlig det?

Klokken 21.30 fredag kveld dro George Thorogood og hans Destroyers i gang i Hovigs Hangar på Notodden, og 72-åringen hadde null problemer med å få med seg publikum på sin rocka boogie. George er ikke den som dropper å spille sine gamle hits, hans settliste er ”all killers, no fillers”. Thorogood var tent, ivrig og ga jernet, og bandet fulgte rutinert på. Etter en forrykende konsert, kom George ut på scenen og takket sitt publikum iført badekåpe, som en punchdrunk bokser, hvorpå han støttes ut av sin manager. En morsom og storveis konsert, hvor publikum kunne juble, synge med og danse. Noen ganger er det akkurat det man trenger.

Norman Darwen har snakket med Paul Jones om den lange og suksessrike karrieren han har hatt i blues.
- Paul, etter alle disse årene, hva betyr bluesen for deg?
- Det vil alltid være bein og marg i det jeg gjør. Jeg pleide å krangle med folk som kalte Billie Holiday en bluessanger, fordi det meste av det hun gjorde ikke var 12-takters blues. Men nå tror jeg at jeg tok feil, fordi alt materiale hun tok tak i var blues da hun hadde gjort det. Det er også det samme med jazzinstrumentalister som Milt Jackson. Hva var det John Lee Hooker sa? ”Det er i ham, og det må komme ut”.

- Er du overrasket over måten musikken har utviklet seg på siden slutten av 50- og tidlig 60-tall?
- Jeg er ikke det. Da jeg intervjuet Memphis Slim for Oxford Opinion rundt 1960, hadde han allerede kommet over sitt hat mot elektrisk gitar og laget ”Memphis Slim At The Gate Of Horn”, et oppsiktsvekkende album med Matt ”Guitar”Murphy, og mente at han selv var like mye i konkurranse med Ray Charles som med Roosevelt Sykes. Vi har nå jazz-funk, folk-rock, soul-blues, blues-rock og et nesten uendelig utvalg av lignende blandinger - og legg merke til at i alle disse sammensetningene kommer den dominerende ingrediensen til slutt!

Bildet øverst: Paul Jones på British Blues Awards i 2011 der han mottok tre priser, Life time achievement, Best Broadcaster og Best Harmonica player. (Foto: Alamy Stock Photo).
Bildet over: Manfred Mann pressebilde fra 1965/66: Tom McGuinness, Mike Hugg, Manfred Mann, Paul Jones og Mike Vickers.

- Kan du fortelle hvordan du nesten ble sanger i The Rolling Stones? Livet kunne ha vært veldig annerledes - eller tror du The Rolling Stones ville ha blitt annerledes?
- Brian Jones og jeg ble venner i 1961, og da Alexis Korner var i gang med Blues Incorporated- spillingene på Ealing Club i ’62 var vi gjengangere der. Vi laget til og med en demokassett, i håp om at den ville overbevise Alexis til å gi oss en oppvarmingsjobb. En dag sa Brian til meg: «Vi har ikke tatt dette seriøst nok. Jeg skal flytte til London, starte et band og bli rik og berømt. Vil du være sangeren min?” Jeg delte ikke helt optimismen og dette synet på fremtiden, så jeg avviste Brian – delvis fordi jeg nettopp hadde bestått en audition for å synge med et band, en jobb som betydde litt penger. Hvis jeg hadde blitt med i bandet Brian skulle starte, ville det aldri blitt Rolling Stones. Vær takknemlig!

- Noen minner om Alexis Korner og Cyril Davies du vil dele?
- Alexis var utrolig raus mot alle oss unge. Ikke bare mot Brian og meg, men også Mick og Keith, Andy Wren, Art Wood - mange av oss. Vi sto foran scenen i kø og klare som sprintere som ventet på startpistolen, og faren til britisk blues ville peke på en av oss som så hoppet opp og levde ut drømmen i noen minutter. Cyril Davies, som meg, var en tilhenger av James Cotton, som på den tiden var Muddy Waters munnspiller. Cyril kunne det virkelig også, han var Storbritannias beste på den tiden.

- Hvordan fant du ut dette med ”crossharp”, og munnspilling generelt?
- Det som fikk meg til å ville spille munnspill var en plate av T-Bone Walker som het ‘Play On, Little Girl’ med Junior Wells på munnspill. Jeg kjøpte et munnspill. Jeg kunne imidlertid ikke få tonene slik Junior gjorde det, så jeg hørte på Little Walter og Sonny Boy Williamson og mange andre, og prøvde å forstå hva de gjorde, men jeg kom ingen vei. Den eneste munnspilleren jeg kunne komme i nærheten av var Jimmy Reed. Det var Brian som fortalte meg «det er fordi du bruker feil munnspill; du spiller et C-munnspill i tonearten C. Spill i G - eller hvis du vil spille i C, bruk et F-munnspill”. Cross-harp!
(Ingen kalte det ”andre posisjon” på den tiden.) Brian hadde åpnet en dør inn til en magisk hage, og forandret fremtiden min.

- Og du ser ut til å ha beholdt den ungdommelige, nesten naive tidlige 60-talls-tilnærmingen til blues - det er absolutt ikke negativt ment. Helt motsatt.
– Vel, vi var absolutt naive den gang, og veldig unge sammenlignet med heltene våre. Muddy Waters og Lightnin’ Hopkins var nesten 30 år eldre enn meg, John Lee Hooker 25 år, T-Bone Walker 33 år - og mannen som fikk meg til å ville synge blues i utgangspunktet, Jimmy Rushing, var mer enn 40 år eldre. Og det var bare gutta som fortsatt var i live. Jeg vet ikke hvor mye naivitet jeg har beholdt; hvis du hører på samlingen min, ”Paul Jones The Blues”, tror jeg du vil høre litt raffinement.

- Hvordan kom du til å bli med Manfred Mann - hvordan vil du beskrive bandets sound?
– Direkte som et resultat av Alexis Korners raushet. Mike Hugg og Manfred startet et rhythm & blues-band. De kjente mange musikere, men ingen sangere. De spurte på Marquee Club - et viktig sted for musikken i 1962 - og ble fortalt at det var en fyr som het Jones som gikk opp og sang med Alexis, og de burde prøve ham. Så jeg fikk en melding fra en fyr som var manager for dem, og han spurte om jeg ville stille på en audition. Jeg endte opp med å synge med det seksmanns jazzbandet, som det var på den tiden, en ettermiddag i Roaring Twenties- klubben, som var mest kjent for ska og bluebeat på den tiden, i Carnaby Street. De tilbød meg jobben, og The Mann-Hugg Blues Brothers var i gang.
Når det gjelder bandets lyd i de tidlige dagene, her er et sitat fra Mick Jagger: ”Det er ikke blues - det er souljazz”.
- Du er nå inne i The Blues Bands Farewellturné – hvordan føles det, og er du overrasket over bandets lange levetid?
- Per i dag er det bare én spillejobb igjen på The Blues Bands turnéliste. Jeg kommer til å fortsette å spille duo med Dave Kelly, men det er over for bandet. Jeg vet ikke om du husker dette, Norman, men bandet var opprinnelig ment som en sporadisk pause fra min karriere som skuespiller. Men jeg er fortsatt ikke overrasket over den lange levetiden. Det så bare ut til å være en umiddelbar suksess. Jeg tror en medvirkende årsak til de førti-pluss årene kan være mangfoldet av innspill fra bandmedlemmene. Jeg kom fra jazz- og soulsiden, Tom McGuinness mer fra rock ’n’ roll, Dave Kelly kom fra countryblues, Gary Fletcher fra indie singer-songwriter-greier og Rob Townsend fra prog og alt mulig anna. Kok opp og rør.
Norman: - Jeg husker jeg dro til Half Moon Putney, vest i London rundt 1979/80 og ble fortalt: «Du burde komme ned for The Blues Band. Det er en gjeng med gutter fra 60-tallet som bare spiller blues for moro skyld noen ganger – de er så bra».

- Hva synes du om de mange bluesradioprogrammene i Storbritannia og utover i Europa? BBC-showet ditt (og Jazz FM) var inspirasjonen for mange av dem. Savner du det i det hele tatt?
- Jeg tror IBBA (Independent Blues Broadcasters Association) er et tegn på god helse i britisk blues. Jeg hadde ikke tenkt på meg selv som inspirasjon for noen, bare en som som utførte en nyttig oppgave og hadde en storartet tid med å gjøre det i 32 år. Jeg satte veldig pris på mine 14 år i Jazz FM fordi jeg fikk et kick av å gjøre intervjuer, og et 3-timers show ga meg stor mulighet til det. Jeg kan ikke si at jeg egentlig savner det, fordi jeg er fortsatt veldig opptatt, og fordi jeg mer enn noen gang liker å spille live i varierte sammenhenger.

- Hentet du noe inspirasjon fra Alexis Korners radioprogram som gikk før ditt?
- Vet du, jeg fikk nesten aldri høre Alexis sine show - men jeg arvet noen artister (inkludert den store Ruby Turner) fra BBC World Service-sendingene hans da jeg også hadde et program på tentakelen til BBCs blekksprut. Jeg traff oftere på Alexis da vi begge var booket på en festival, eller noen andres spillejobb. Han satt til og med inn med The Blues Band noen ganger.

- Den siste låten etter 32 år med BBC-radioprogram var Sonny Boys ‘Mighty Long Time’ – hva betyr den for deg?
- Rett og slett min favoritt av platene hans. Låtskrivingen hans ble ikke verdsatt i nærheten av det den fortjente, og hans undervurderte bidrag hadde mer kraft enn andre utøveres ”right hooks”. Da jeg skrev hyllestlåten min til ham kort tid etter at han døde, baserte jeg den på ’Mighty Long Time’ (se spor 2 på «Paul Jones The Blues»), og jeg elsker at bassen på hans innspilling ikke er en bass, men en vokalist som imiterer en.

- Du er president i National Harmonica League, hvordan skjedde det?
- Det heter ikke det lenger, det er nå Harmonica UK. Hvordan jeg ble president? Vel, i første omgang fordi Larry Adler, den forrige presidenten, hadde gått bort. Roger Trobridge, som jeg tror var organisasjonens sekretær på den tiden, spurte meg omtrent tre år etter at Larry døde om jeg kunne tenke meg å ta presidentskapet. Jeg var beæret over å bli spurt, og sa ja. Jeg lurte imidlertid på de tre årene. Klødde de seg i hodet over hvem de skulle spørre, eller hadde de fått flere avslag?

- Det nye albumet inneholder alt originalt materiale du har skrevet – er det noen du er overrasket over ikke er bedre kjent, og hvor har du hentet inspirasjonen din til å skrive? Hvor mye respons har du fått etter utgivelsen?
– Tre spørsmål i ett! Jeg er stort sett ikke overrasket over at sangene mine ikke er bedre kjent fordi de er ganske personlige. Når jeg ser nedover sporlisten til albumet mitt ser jeg låter om ting jeg selv har opplevd eller ting sett fra en synsvinkel som neppe andre deler. Noen av sangene var mer obskure innspillinger eller ble aldri fremført offentlig. På den andre siden ble noen plukket opp av andre artister; ’Sonny Boy Williamson’ ble spilt inn av Al Kooper med Carlos Santana, John Kay gjorde ’I’m Your Kingpin’ med sitt pre-Steppenwolf-band, Sparrow og ‘5-4-3-2-1’ (bortsett fra å bli brukt i reklame og media) er gjort, på en måte, av Patti Smith – og også av Spice Girls da de lanserte Channel 5 TV. Når det gjelder inspirasjonen min, kommer det meste fra bøker eller artikler jeg har lest, eller film- eller TV-øyeblikk jeg har sett. Av og til er det elementer av en hyllest; ’Down To The River’ fikk en liten dytt fra et spor av Paul Butterfields Better Days, og ’You’ve Got To Take It’ står absolutt i gjeld til James Browns tidlige låter på King Records. Denne samlingen er alt mitt eget arbeid, med to anerkjennelser: Til Covid-19 for å ha satt meg nesten uten jobb i et par år, slik at jeg måtte gjøre noe for å sysselsette meg selv, og til Steve Fernie fra Umbrella Records, som sørget for at mine ønsker gikk i oppfyllelse, og på en skikkelig måte.

– Du er heller ikke redd for å se utenfor de strenge bluesparametrene – soul, jazz, til og med zydeco – tenker du mye på inndeling i sjangere?
– Nei, det gjør jeg ikke – og jeg ser egentlig ikke hvordan man kan det. Tenk deg å prøve å gjøre det med noen av favorittartistene mine: Ray Charles, Taj Mahal, Nina Simone, Van Morrison...

- Pensjonerer du deg for godt nå, eller vil du fortsette med dine andre interesser? Kan vi forvente å se deg fristet til å komme tilbake til bluesen noen gang?
- Jeg tror ikke på pensjonisttilværelse. Jeg tror på nye åker eog beitemarker – også i bluesen.
Paul, mange takk – for alt!

Ikke glem å sjekke ut CD-en som Paul nevner: Paul Jones – The Blues (Umbrella Music).

After two years of a very small event, the Notodden Blues Festival came back at full force. Readers of Blues News have seen the huge, full page color ads in the magazine, so you all know the level of talent the festival booked for the weekend. And that line-up, the tens of thousands of fans who attended, and the festival staff and volunteers made that tiny Norwegian town throb with excitement.

As I attended Notodden for my 21st time, I was again struck by how the entire town is the festival. Every effort is made to present a varied roster of music from blues to Americana to soul to rock. Every effort is made to present artists who have worked for decades to build an audience and at the same to present exciting young, up and comers who are poised to grab the fans’ attention. And there are also the performances by the youngest musicians who spent the week studying the various aspects of the genre in the Little Steven Blues School. And there is no corner of the town that does not have some involvement in the festival.

For my part, I hosted four Talkin’ Blues sessions interviewing Shemekia Copeland, Christone “Kingfish” Ingram, Devon Allman, JD Simo, Mike Zito, Kat Riggins, and JIMMIE VAUGHAN! There, we heard Christone tell Shemekia about first seeing her when he was eight, Devon tell about first hearing his dad Greg on the radio when Devon was five years old, Mike tell about his non-stop drive to go from local guitarist to national recognition, Kat tell about her experiences singing in the church, JD tell about working to find the vintage guitars and amps for the new Elvis movie, and Jimmie tell about the night Stevie died in Alpine Valley.

Once you have heard these intimate stories from these musicians, their performances take on a special meaning. Cheers to Notodden for being one of the only festivals willing to devote time to this important fan and artist meeting.

However, amid all these historic blues festival comebacks, there was an exciting new festival born this summer and it looks to have enormous appeal to all blues fans. The inaugural Kenny Wayne Shepherd Backroads Blues Festival tour hit the road for six dates in mid-August. I was able to attend one of the shows and sit with Kenny to hear about this event.

“I remember as a kid, being a fan who attended blues festivals. In particular, B.B. King’s Blues Festival that would tour every year. Over the years in his touring festival, I have so many great memories of watching Buddy Guy, Etta James, Robert Cray, Jimmie and Stevie Ray Vaughan, Joe Cocker, and so many others. It wasn’t too long after that when I became a part of it.

“The goal of my Backroads Blues Festival is to have the hottest performers in the genre, but we also want to showcase the up and coming talents. This in an opportunity for everyone to get together, do the show with their own bands, get some of these artists in front of bigger audiences, and do the traditional blues jam at the end.
“This year, the line-up is a representation of three different generations. What better artist to have representing the older generation than Buddy Guy and to have Kingfish representing the up and comers. It turned out to be the ideal line-up for the first year, but I’m very open to the idea to include different styles of blues. I definitely want to include the presence of woman blues performers too. There are a lot of really talented women out there who deserve an audience.”

At our Talkin’ Blues session in Notodden, Kingfish told me, “This is really great opportunity to join Mr. Guy and Mr. Shepherd onstage. I’m trying to learn how to have the longevity they both have, especially Mr. Guy. He’s the ultimate OG. He’s remained relevant in this blues genre. I watch how he has the audience in the palm of his hand, and how he works his band. For me, he’s always a learning experience.
With Mr. Shepherd, I watch how he works the crowd with his guitar magic and SRV coolness. I will most definitely pick up from each of them. I think that’s the plan, to always take and learn from others and apply it to your own style.
Overall, they teach me to just do your own thing. You don’t have to conform or think you have to go a certain route to please people. To me, it’s most impressive that they have both done their own thing for this long.”

Here’s how fan appreciation of Kingfish has grown. In February 2020, he played at a tribute to B.B. King in NYC with Guy, Cray, Haynes, Tedeschi, Trucks, Vaughan, and many others. When introduced, there was a smattering of applause from the 1,500 fans, proof that the world of music had not yet discovered this Clarksdale blues prodigy. On this night only two years later, when Kenny introduced Kingfish, the capacity crowd of over 2,000 stood and cheered loudly. And never stopped with standing ovation after standing ovation.

And from Kenny, “Kingfish is exciting to me because he represents the next generation. I’ve been a fan of his for years and watched how he’s lit the blues world on fire. It’s because of what he puts into his music, the fire that comes out of his fingers, and the fire that comes from his soul. I’m excited for Kingfish and his success and excited to see where he goes.”

And following Kingfish and then Shepherd’s 75- minute set, Buddy Guy closed out the four and a half hour show. For 75 minutes, Buddy entertained the crowd as only he can, stalking the sides of the stage, using a drumstick to tap out “Sunshine Of Your Love,” rubbing the strings on his shirt, using a towel to fully dampen the strings, telling stories of his childhood in Louisiana, joking with the crowd about some of the lyrics, and ripping off the heads of every guitar freak in the audience with some of the most outrageous and inventive blues-rock guitar on planet Earth.

“I’m the host and curator of the festival, but it’s only appropriate to have Buddy close the show. Buddy is the reigning King of the Blues. Buddy brings a certain type of showmanship and a certain direct lineage to this music that only he can bring to the audience. Buddy’s still on his feet and walking out into the crowd. He sings great, and his guitar playing still has that fire. It’s admirable to watch, and it’s something to aspire to.”

I februar fylte han 70 – ingen alder for en rocker i dag – og feiret milepælen med stor konsert i fødebyen, Trondheim. Egentlig skulle en tilsvarende ha funnet sted i Oslo, men den ble flyttet til i høst, nærmere bestemt til 20. oktober på Vulkan. Konserten er annonsert som «Casino Steels 70th Celebration» og gjestelista er akkurat så lang som en levd liv i rockens tjeneste fører til. Tre av artistene som stiller kommer fra England, der Casino slo seg opp. Andrew Matheson var sanger i Casinos første band, Hollywood Brats, og har skrevet boka som konkurrerer med filmen «Spinal Tap» når det kommer til å sette rockbransjen i et nådeløst komisk lys. På norsk har «Sick on you» fått tittelen «Hollywood Brats - Den katastrofale historien om det største bandet du aldri har hørt om» (Press).
Dernest sanger/gitarist Matt Dangerfield, som var Casinos partner i The Boys, og som fortsatt turnerer sammen med Casino rundt på punk-klubber og festivaler. Tredjemann er Paul-Ronney Angel fra London-bandet Urban Voodoo-Machine. Videre, et opptog av norske rockere man sjelden ser maken til på samme scene; Petter Baarlie og Bjørn Müller fra Backstreet Girls, Diesel Dahl, Stephen Ackles, Petter Wavold, Cocktail Slippers. Selvfølgelig er Casinos gamle country-kolleger, Claudia Scott og Ottar «Big Hand» Johansen på plass.

Gary Holton og Casino Steel hadde en stor hit med ”Ruby, Don’t Take Your Love To Town” i 1981.

På en fin indian summer ettermiddag kommer jubilanten ruslende gjennom uteserveringen foran Kampen kirke, i nabolaget der han bor.

- Jeg har vært på quiz´n, forklarer Casino, – er der hver dag ved lunchtider. Vi er vel ti stykker, noen gamle fylliker, som møtes hver eneste dag på en liten kafé. Det er veldig hyggelig og ikke noe musiker-mas. Nemlig. Casino Steel har alltid hatt et karakteristisk lakonisk forhold til bransjen han har viet livet til. Oppog nedturer har lært ham at en smule humoristisk distanse kan være metoden som får en til å holde ut. Han har foreløpig til gode å realisere den udiskutabelt hysterisk morsomme idéen om å reise på turné på gamlehjem og nynne kjente rocksanger.

- Vi gjør vel omtrent 20 konserter med The Boys i året, med reisedager er det 60 arbeidsdager. Denne helga skal vi til Slovakia. For ikke lenge siden spilte vi på den gigantiske punkfestivalen «Rebellion» i Blackpool. Hundre tusen punkere!. Noen av dem er så gamle nå at de må bruke gåstol! Hahaha! Det er tatoveringer og øreringer så langt øyet rekker. Men, den store forskjellen er at de har glemt å være sinna, sånn det var på midten av 70-tallet. Det har utvilsomt blitt en livsstil.

The Boys har altså den nødvendige troverdigheten for å være et trekkplaster i denne verdenen, sammen med Buzzcocks og UK Subs. Så sterkt er ekkoet av punk-eksplosjonen i London i 76/77 at det kom gjester til Casinos 70-års konsert i Trondheim fra Italia, Tyskland, Sverige, Spania og Frankrike.
Men da det hendte var det lite som tydet på at musikken skulle resultere i denne typen lojalitet. The Hollywood Brats rakk å lage en plate, som til overmål bare ble utgitt i Norge, The Boys’ gjennombrudd ble truffet midtskips av at Elvis Presley døde 16. august 1977.
- Plateselskapet vårt ble skjøvet til side av RCA på vinyl-presseriene, alle maskinene spydde kun ut Elvis-plater i noen måneder. Da det var over, hadde The Boys gyldne mulighet passert, forteller Casino.

Det er et interessant paradoks at det var countrymusikken som skulle hjelpe Casino med å få et kommersielt gjennombrudd.
- Jeg hørte på Gram Parsons på midten av 70-tallet, det var det flere av punkerne som gjorde faktisk. Velsignelsen kom antakelig fra Keith Richards, som alltid har vært countryfan og jo samarbeidet med Parsons. Men Gary (Holton) var ikke countryfan. Han fikk mere sansen for det etter hvert, da han forsto at folk som George Jones, Waylon Jennings og Johnny Cash var tøffere en de fleste rockerne. Holton hadde bakgrunn i bandet Heavy Metal som eksisterte parallelt med The Hollywood Brats. Da han teamet opp med Casino i Holton/Steel livnærte han seg som skuespiller. Den tunge, sugende versjonen av Mel Tillis-sangen «Ruby, don´t take your love to town» (hit for Kenny Rogers i 1969) ble gjennombruddet. Begrepet «rigg-rock», som i oljerigg, oppstod, en ny form for tung countryrock. Hitsingelen førte til en kjapp serie med album og turnéer. Før Holton døde av en overdose i 1985.
Sangen tilhører Casinos må-spille repertoar og alle som har sett ham fremføre den vet at Casino gjør maksimalt ut av den. Det er i aller høyeste grad showtime. - Jeg er aldri nervøs før jeg skal på scena, slår Casino fast, - etter alle disse årene er selvsikkerheten i orden. Det har rett og slett blitt enklere å være meg. Jeg kommer ned på beina uansett. Jeg gir vel egentlig faen. Har alltid slitt med folk som skal være så dritseriøse. Jeg opplever at folk kan de meste kjente låtene mine, det er en ny generasjon som satt i baksetet som barn og hørte på kassettene mens foreldra satt foran og røyka.
Casino er glad for at han har vært låtskriver, det betyr at det tikker inn rettighetspenger fra mange kilder.
- Die Toten Hosen, et av Tysklands største band, har vært veldig bra for meg fra 80-tallet og fremover. Plutselig ble en sang jeg hadde vært med på, «Dance all night», en hit med en for meg ukjent ire.

Casino og Andrew Matheson venter spent på om det blir noe av den bebudede filmatiseringen av boka om Hollywood Brats.
- Det tar jævlig med tid. Det forgår på Hollywood-nivå, med store budsjetter, erfaringsmessig er det de færreste filmmanus som ender opp som film. Men uansett, virkeligheten vi levde var ofte mye verre en det Andrew beskriver det som. En god del ble sensurert bort av forlaget. Det faktum at vi var kontraktert til et selskap med tilknytning til mafiaen gjorde det vanskelig.
Det er en hendelse som er beskrevet i boka som garantert vil gjøre seg godt på film. Innledningsvis i «Sick on You» lister Matheson opp et sett med regler for drømmebandet sitt. Etter hvert kommer et bisart tillegg, ”Et hvert band må ha et dødt medlem”.
I et avsnitt i boka faller Casino i kanalen fra en båt bandet befinner seg på. Dermed oppstår diskusjonen mellom de andre; «Skal vi hjelpe ham eller ikke?» - Det kom vel fra det faktum at New York Dolls, Hollywood Brats amerikanske motstykke, hadde opplevd at originaltrommeslageren deres døde av en overdose da bandet besøkte England for første gang.
- Jeg har en høne å plukke med Andrew for en påstand i boka. Han hevder at spalten jeg skrev for Adresseavisa de første åra jeg bodde i London bare var klippet fra de engelske musikkavisene. Sprøyt! Jeg var den første, noensinne, noe sted, som hadde et bilde av Sex Pistols på trykk i en avis. Hyra fra Adresseavisa kom godt med. Casino solgte aviser ved Paddington station for å betale husleia på tre og et halvt pund i uka.
- Men fish & chips kostet ikke et pund en gang. Men det veide opp at jeg gikk med gåsehud hele tida. Jeg bodde der det skjedde, jeg så alle de beste rockbanda, Stones, Who, spille på Marquee club.
Stein Groven var altså ikke fylt atten da han emigrerte til England, sammen med trommeslageren Geir Waade. Han dro med farens velsignelse.
- Faren min ga meg et valg. Enten går du videre på gymnaset eller så kommer du deg ut. Han hadde selv vært på sjøen. – Du lærer mer av å klare deg i utlandet.

I 2022 har det altså vist seg med ettertrykk, Casino Steel er en ”stayer”.
- Jeg kunne sikkert ha vært en holden mann om jeg hadde brukt penga mere kløktig, men det hadde bare vært kjedelig. Nå kan jeg definitivt si til tullinger; Fuck you! What do you know?

Selv om platebransjen for de aller fleste artister er et minusforetak, så har Casino funnet veien til Nidaros studio og produsenten Bjørn Nessjø. Han som ga Holton/ Steel soundet som løftet dem helt til topps. - Jeg har spilt inn seks låter. Noen av dem er helt annerledes enn noe jeg noensinne har gjort. Jeg kommer til å slippe en ny singel i forkant av konserten på Vulkan, «In love alone». Jeg er jævlig spent på hva slags reaksjoner den får.

Etter tre intense dager er det bare å konkludere med at ja, Notodden Blues Festival leverte bluesen, festen, og det er som å møte gammel-kjæresten igjen og oppdage at hun (eller han) fortsatt er like attraktiv som «back in the days». Ja, det har kommet noen rynker, også i ansiktet til festivalsjef Jostein Forsberg, som på resten av festivalens «ansikt». Men det er som bluesen og livet i seg selv. Spor av levd liv skal alltid anerkjennes som noe ekte. Det er det Notodden er bygd på. Blues og mennesker. Mennesker med fot og rynker.

Little Steven’s Blues School var som alltid rynkefritt da åtte unge musikere og to sangere under åpnings-showet på torvet lot alle følelsene strømme fritt til «Waitin’ on the world to change». Minuttene før fremtidens håp for at bluesen alltid vil leve her til lands – ja, for ungdommen leverte virkelig så det grein – så tok Shemekia Copeland scenen med sitt band og sin «In the blood of the blues», hennes fantastisk krasse samfunnsengasjement fra 2018-albumet «America’s Child». Hun fortalte med all kraft at bluesen i Amerika fortsatt har en viktig rolle. Bluesen har en evne til å ta oss tilbake til det som er viktig i livet.

Notodden har alltid vært flinke til å fortelle at de er en bluesby, og under åpningskonserten var det Rita Engedalen som tok roret med sin nye låt «Sunshine Devil» med større Stones-kraft enn vi kan huske å ha hørt henne før. Som alltid med Margit Bakken ved sin side, og et tungt Spoonful Of Blues-artilleri frontet med Morten Omlid på lavthengende gitar, akkurat som Keith Richards. Når vi nå var sammen under ordentlige rammer for første gang på tre år, var det et lite flashback å se Morten gi jernet, akkurat slik han gjorde det sammen med Johnny Guitar Watson første gang jeg rullet inn i Notodden for å oppleve bluesfestialen i 1994. Nesten 30 år siden, og still going. Notodden Blues Festival er en maskin, men mest av alt er det mennesker – og følelser!

Adam Douglas ble tildelt årets bluespris.

At festivalens Bluespris ble tildelt Adam Douglas var populært. «Fy søren så stas. Først og fremst er dette en overraskelse, men også en ære. Jeg setter utrolig pris på dette», fullførte en overrumplet Adam. Og skrøt av det åpne og inkluderende bluesmiljøet i Norge «som også inkluderer raringer som meg»!
Harlem Lake, det hollandske unge bandet som vant European Blues Challenge i Malmø i Sverige, viste seg også frem under åpningen med masse ung spirit og som et meget tight og kompetent band. Om festivalen kanskje kunne trengt et par tunge bluesnavn fra utenfor våre landegrenser for å gjøre festivalen mer spennende, så tok de det i år igjen med masse yngre krefter og talent som er bluesens fremtid. Som Jack Moore, altså Gary Moores sønn, som ramlet inn med et tribute-band. Litt på samme måte som en ung Devon Allman ramlet inn dørene her for mange år siden.
De sterke kreftene i Vintage Trouble og Kingfish som begge begeistret publikum slik Buddy Guy og hans likemenn gjorde for 20-30 år siden, har tiden og talentet på sin side. Lisa Lystam Family Band fra Sverige likeså. Igjen ble de en favoritt for mange, som de var det sist det ble arrangert bluesfestival ”på riktig” her i 2019. Fortsatt kan de kalles bluesens fremtid sett med skandinaviske briller.

For ikke å snakke om fjorårets vinnere av Union Bluescup her til lands, bandet Soft City, som ble introdusert på åpningsshowet av Jostein Forsberg med disse ordene til publikum: «Veldig deilig å se dere igjen. Dere har vært dypt savnet, derfor har vi LET’S GET TOGETHER på festivalskjorta i år. Det er sannelig på tide å komme sammen igjen»! Og det komplekse spillet fra Soft City overrasket. Såpass at jeg bare måtte spore opp hvor de spilte senere på festivalen, og kjøpe meg deres utmerkede debutalbum «Settle For The Moon». På vinyl. Anbefales virkelig.

Mike Zito og Shemekia Copeland.

Notodden Blues Festival er for stor til at du klarer å få med deg alt. Du må bare vandre rundt, litt på instinkt. Den store Hovigs Hangar er ment å gi deg de største artistene, men er du på rett sted til rett tid på de mindre scenene er det ofte der du får dine største kicks. Legenden Mitch Woods tok full styring på blues-cruisene med MS Telemarken hele helgen. For en kraftanstrengelse å gjøre den jobben der! Masse respekt og anerkjennelse. Selv om jeg aldri rakk å bli med om bord, vet jeg at han leverte old-school-varene og vel så det.

Og Tor Einar Bekken, alias Dr. Bekken, på tangenter og virtuose Richard Gjems på strenger og munnspill på den lille Blå Scenen oppe i andre etasje på Biblioteket. For en fantastisk reise de skapte i et tettpakket rom der publikum nesten måtte stables i høyden. Er det blues? Er det folkemusikk? Er det sigøyner-virtuost? Det var alt det, og god musikk Jimmie Vaughan var kanon fra start til slutt. Låter som «C’mon you silly», «Hey! Babe», «You Can’t sit down”, Slim Harpos “Baby scatch my back” (mener jeg var med), og avslutningen med «Six strings down” og «The Crawl” var Texas-magi fra ende til annen. Med Mike Flanigin bak Hammond-orgelet og andre tangenter og blåserrekkas leder Kaz Kazanoff på saksofon i ving-posisjoner.
Shemekia Copeland stilte opp med John Prines «Great rain», «Walk until I ride” fra sitt siste 2020 album “Uncivil War” og “Ghetto child» fra sitt debutalbum fra 1998, som hun alltid dedikerer til sin far Johnny Copeland. En fin konsert som var høydepunktet på åpningsdagen, men det tok likevel aldri helt av.

Mike Zito og hans Big Blues Band innfridde også i perioder. Gitaristen som har vært kongen på haugen på Notodden Blues Festival tidligere, både som soloartist og som en del av Royal Southern Brotherhood, har gått til sine Texas-røtter og lagt til en halv blåserrekke med saksofon og trompet som hentet ut av Blues Brothers-filmen og Southside Johnny & The Asbury Jukes. Men om det svingte med blåsere – som tidligere har spilt i bandet til Freddy King – så endret konserten seg totalt da Kat Riggins kom inn til tonene av Blind Faith-klassikeren «In the presence of the Lord». Jeg har aldri før opplevd en konsert forandre karakter til de grader som dette. Fra stolt Texas-blues/ swing til intetsigende engelsk bluesy rock som gikk ut på dato i 1974. Noen konsepter burde vært stoppet med tillatte prevensjonsmidler.

Christon ”Kingfish” Ingram.

Med sterke versjoner av Allman Brothers Bands «Midnight rider» fra 1970-albumet «Idlewild South» og «You don’t love me» fra det legendariske 1971-albumet «Allman Brothers at Fillmore East» var mye av konserten med Devon Allman og J.D. Simo den beste av de større navn’ ene på Notodden etter Jimmie Vaughan. Når de åpnet fantastisk med Royal Southern Brotherhood- låta «Fired up», og J.D. (som spiller alle gitarer i den nye Elvis-filmen) imponerte med sin egen «I can’t help myself everytime » med elementer av jazzgitar og progressiv bluesy rock, så var det kunst på et høyt nivå. Men J.D. Simo, som kommer fra bandet Simo som mange av oss elsket, fikk bare spille en av sine egne låter. Hva skulle de gjort om flyet til Larry McCray hadde gått som planlagt? Skulle J.D. stått på gangen? Det er for dumt. Kan noen hente J.D. til Norge på egen billett? Han har fantastisk mye å komme med.

Lisa Lystam Family Band ble den store konsertopplevelsen i år, slik de var det i 2019. Spillegleden som disse fem svenskene virkelig legger for dagen på sine spillejobber er en undervurdert faktor. Både på konserten på Amfiet og i de siste timene på lørdagskvelden ute på Bellman imponerte de og leverte konserter som vil bli husket. Bluesens fremtid tilhører de unge band og artister.

Om noe, så understreket dette comebacket av Notodden Blues Festival at det er så mye bra foran oss at vi kanskje ikke trenger å hente en Buddy Guy eller et ZZ Top. Det var mye oppløftende fra de unge og fremadstormende på Notodden, men samtidig viste Jimmie Vaughan oss at de gamle er eldst. Og viktigst av alt: Notodden Blues Festival er på bena, og vi kjente at vi fortsatt har rytmen og grooven i oss mellom tidligere Norsk Hydro-foretak, kraftstasjoner og hardt skåret fjell. Gleden har kommet tilbake til livene våre. Bare det er verdt terningkast seks!

JD Simo og Devon Allman. (Foto: Harald Olsen).

Nå var ikke årets comeback av festivalen den beste vi har overvært. Såpass edruelige og ærlige må vi være når vi snakker om terningkast. Men mye av det vi har savnet i nesten tre år fant vi tilbake på Notodden i beste velgående. Folket, byen, scene-miljøet og fokuset på blues pulserte slik et lokomotiv som hentes frem fra garasjen etter flere års opplag i beste fall kan dra i vei. Med et litt mer spennende blues-repertoar, med legender og nyskapere innen blues om hverandre, der flere av de unge navnene vi så i år tegner godt for tiden som kommer, har Notodden Blues Festival igjen blitt det stedet og det arrangementet vi alltid plotter inn i kalenderen når sommeren planlegges.

LET’S GET TOGETHER, det vil klinge enda bedre neste år nå som respiratoren er koblet fra. Det er lov til å glede seg – og drømme!

Shemekia Copeland ble født i Harlem, New York 10. april 1979. Faren, Johnny Copeland, introduserte henne tidlig til musikken, og datteren viste i ung alder at hun kunne synge. Debuten fikk hun en kveld han ropte henne opp på scena for å synge «Stingy», en låt han hadde skrevet til datteren.
- Det var i New York på en klubb som het Cotton Club i Harlem. Moren min hadde tatt meg med til klubben, og da faren min så meg der annonserte han at jeg skulle komme opp og synge sammen med ham. Jeg var åtte år og livredd, men tok det ikke så alvorlig. Jeg var jo bare et barn, fortelle Shemekia til Bluesnews. Den opprinnelige Cotton Club ble åpnet midt under forbudstiden i USA, og var en klubb for bare hvite. Selv om afro-amerikanere fikk opptre der, fikk de ikke menge seg med publikum. I 1978 ble nye Cotton Club åpnet i Harlem, og det var her en svært ung Shemekia gjorde sin debut.
Hun forteller at hun turnerte mye sammen med faren og trodde lenge at hun gjorde det for å støtte og hjelpe ham.
- Senere forsto jeg at det var omvendt. At det var han som gjorde det for meg, slik at jeg skulle få erfaringen og at folk skulle høre meg synge, sier hun og fortsetter: - Jeg ga ut min første plate da jeg var 18 år, og er takknemlig for at faren min så vidt rakk å høre den før han gikk bort, sier hun.
Johnny Copeland døde 3. juli 1997, 60 år gammel. Debutskiva «Turn the Heat Up» ble utgitt i 1998.

Shemekia Copeland danser folkedans på Bolkesjø under festivalen på Notodden i 2001. (Foto: Gitte Johannessen).

Bluesnews møter Shemekia før åpningsseremonien under årets NBF hvor hun skal opptre. Vi har knapt med tid før åpningen, og er takknemlige for at hun likevel tar seg tid til en prat.
Allerede i 2001 gjestet hun Notodden og imponerte da hun kastet seg inn i dansen med lokale folkedansere på tunet på Bolkesjø Hotell, og hun ler godt da hun blir minnet om danseopptredenen. Den gangen var hun fortsatt ny for det norske bluespublikummet, men 14 år senere var har hun blitt et stort navn innen sjangeren.
- Jeg elsker blues, men jeg fant fort ut at jeg ikke bare kan kopiere andre sitt materiale. Jeg er meg og er derfor nødt til å ha eget materiale. Jeg kan heller ikke kopiere min far, da han ikke hadde ønsket det, sier hun.
Likevel er det en av farens sanger hun gjerne synger når hun opptrer; «Ghetto Child». Den synger hun gjerne deler av uten mikrofon. Hva betyr den låten for deg, undrer vi.
- Det var min første bevisste låt som tar opp tema som sosiale forskjeller og samfunnsproblemer. Jeg tenkte ikke på den som det da jeg var yngre, fordi for meg var det en sang om slik det var for barn jeg vokste opp sammen med. Det var først senere at jeg forsto hva teksten egentlig handlet om. Det at jeg synger deler av den uten mikrofon, gjør at jeg føler jeg kommer nærmere publikum og at de forhåpentligvis blir mer oppmerksomme på teksten, forklarer hun.
- Er låten et ekko av tema du er innom på dine siste utgivelser?
- Ja, du kan si det sånn. Dessverre viser det at ting ikke har forandret seg så mye. Det triste er at det har blitt verre, slår hun fast.

Om sine tre siste utgivelser America’s Child (2018), Uncivil War (2020) og Done Come Too Far (2022) sier Shemekia følgende, - I’ve been trying to put the ‘United’ back into United States. Friends, family and home, these things we all value.
America`s Child ble spilt inn i Nashville med Will Kimbrough som gitarist, låtskriver og produsent. Blant mange bidrar folk som John Prine, Emmylou Harris og Mary Gauthier på plata.
Vi spør om hun er over i Americana nå.
- Nei, jeg ville bare prøve noe annerledes. Ikke bare blues, men all amerikansk musikk, fordi de er alle i slekt, forklarer hun: - Jeg ville gjøre nye interessante ting. I tillegg forandret alt seg for meg etter jeg fikk sønnen min. Jeg ønsker å bruke musikken min til å gjøre verden et bedre sted. Det var naturlig for meg å prøve å gjøre det for ham, sier hun, og vi kan ikke unngå å kjenne på kjærligheten hun utstråler for sønnen Johnny.
- Tekstene på alle de tre siste platene dine tar opp ulike tema som rasisme, kvinnefiendtlighet og andre problemer i dagens samfunn. Du skriver ikke tekstene selv, så hvordan kommer du frem til låtene?
- Samarbeidet mellom John Hahn og Will Kimbrough er selve drømmeteamet. De skrev tekstene og jobbet utrolig godt sammen, sier hun.
- Hvordan er din innflytelse på hvordan låtene skal bli?
- Det skjer naturlig gjennom samtaler. Vi er svært samstemte i tankegangen, så det fungere godt, sier hun med overbevisning: - Jeg er veldig bevisst på hva jeg formidler gjennom låtene og må derfor stå inne for tekstene.

En av låtene på den nye plata «Done Come Too Far» heter «The Talk». Vi spør om den er en samtale med sønnen med råd til ham, og om hun advarer ham om hva han kanskje har i vente. Vi viser til teksten i låta: «... as sure as you’re black there’s a target on your back». Hun blir stille et øyeblikk da vi referer til teksten, men er klar i sin tale når hun svarer:
- Teksten i låta er spesielt viktig slik det er i USA nå.
- Er ting verre nå?
- Absolutt. Det har ikke blitt det spor bedre. Men jeg føler at noe trenger å bli sagt, og gjennom musikken får jeg gjort det. Jeg er kjempeglad for at jeg har en kanal hvor jeg kan uttrykke hva jeg mener, sier hun.
- Er du redd for at tekstene dine skal bli oppfattet som politiske?
- Nei, for det handler ikke om politikk. Jeg er ikke politisk i det hele tatt. Jeg bare forteller min historie om hva jeg har erfart og erfarer. Fra mitt ståsted er det meningen at musikk skal være slik, uttrykke artistens erfaringer og liv. Det er viktig å fortelle historien, men jeg tenker ikke at jeg skal omvende alle, sier hun.
- Du er modig som tar opp slike tema, sier vi.
- Tusen takk, alle sier det, men jeg føler at det er mitt liv og min reise jeg synger om. Alle artister har sin egen reise, og de må ta deres. Denne er min, sier hun bestemt.

Shemekia Copeland har ikke bare markert seg innenfor blues, roots og americana. Hun er ikke redd for å prøve ut en annen sjanger; jazz. 30. april 2022 sang hun i hovedkvarteret til FN backet av jazzstorheter som Marcus Miller (bs), Mark Whitfield (gtr), Brian Blade (tr) og John Beasley (piano).
- Andre musikere og sjangre, er det utfordrende for deg?
- Det var fantastisk. Gode musikere er gode musikere, så det var ikke noe problem. Jeg elsker å gjøre forskjellige ting, så det var utrolig moro. Det er slik musikken utvikler seg, ved å prøve ut forskjellige ting. Ingen får satt meg i en liten boks, slår hun fast.
- Du blir ofte omtalt som den nye Koko Taylor og blir også sammenlignet med andre store kvinnelige blues-stemmer. Er det viktig for deg å føre arven videre?
- Det er selvsagt hyggelig å høre, men jeg legger ikke den byrden på meg selv. Jeg lever mitt liv og gjør det jeg føler for, og er takknemlig for at jeg kan fortsette med det. Jeg lar meg ikke styre av andre, at jeg må gjøre det eller det, sier hun med et smil.

Andre plata, «Uncivil War» (2020), kom midt i pandemien. Å legge ut på turné var uaktuelt, men Shemekia la likevel ut på en annen reise. Etter 18 år i Chicago flyttet hun til den andre siden av USA, nærmere bestemt California.
- Jeg flyttet midt under pandemien, sier hun nærmest forundret.- Det var tøft, men jeg hadde det fint, da jeg slik kunne være hjemme med sønnen min. Men selvsagt, det var mye jobb å pakke alt og flytte til en annen kant av landet. Og så ble moren min veldig syk på den tiden, så der var mye å tenke på, sier hun med lav stemme.
- Hvordan går det med moren din nå?
- Hun har mange helseutfordringer men nå går det bedre, sier hun.
Her må det føyes til at 19. august i år, samme dag som Shemekias siste plate «Done Come Too Far» ble sluppet, kom den triste beskjeden at moren hadde gått bort. På Facebook-siden sin skrev hun at hun var takknemlig for at moren fikk høre den nye plata før hun døde.

- Et plateslipp betyr som regel mye turnévirksomhet. Hvordan er det for deg som mor å være borte fra sønnen din – kanskje i lengre perioder?
- Jeg var godt voksen da jeg fikk Johnny, og i begynnelsen var han med overalt. Nå skal han begynne på førskolen, så da kan han ikke bli med meg lenger. Derfor er jeg ikke borte hjemmefra i lengre perioder lenger, jeg ikke liker å reise fra ham. To – tre dager holder. Selv da savner jeg ham hele tiden, sier hun men legger til: - Men når jeg er borte har han jo faren sin, så han er i trygge hender.
- Er han interessert i musikk?
- Å ja, han elsker musikk. Ønsker han å fortsette i det sporet er det greit for meg. Uansett hva han velger å gjøre, vil jeg bare at han skal være lykkelig, sier hun og ser oss rett i øynene. Vi tror henne. Tiden er inne for festivalens åpningskonsert og Shemekia er ventet på scenen. Hun takker for seg med et smil mens hun sier:
- Synd at vi hadde så liten tid. Men jeg er her hvis du ønsker å prate mer.

Vi bruker litt tid til å la det sige inn. Hun har gjort et dypt inntrykk på oss med sitt imøtekommende og ærlige vesen. Senere fikk vi oppleve henne utfolde sin kraftfulle og egenartede stemme på scena. Like kraftfull som stemmen er budskapet hun formidler gjennom musikken sin. En trenger bare å lytte.

Man kan tydelig høre hvor mye av genene fra faren og hvor mye sørstats-rock og sørstats-stolthet som lever videre i denne mannen nå som Gregg Allman ikke er her lenger.
Devon Allman Project var en løs etikett for det store bandet han kom til Notodden med i år. Bluesgitar-semilegenden Larry McCray, som var på Notodden for 23 år siden og i de siste årene har blitt relansert som bluesens ledestjerne på Buddy Guynivå etter at han slapp albumet «Blues Without You», skulle vært del av prosjektet. Men flyet hans fra USA gikk ikke, det ble kansellert i siste øyeblikk.
Derimot kom J.D. Simo, den fantastiske Nashville-bosatte gitaristen som vi kjenner fra det progressive bluesrock-bandet Simo (som dessverre er oppløst) med til Notodden. Han er gitaristen som spiller alle gitarer i den nye Elvis-filmen. En gitarist og en musiker av virkelig sjelden klasse. Bluesnews fikk begge på tomannshånd backstage på Notodden. Devon var som vanlig høy på seg selv og det å være her, og var stolt over å kunne gjøre denne konserten på hovedscenen på Notodden som den eneste i Norge.
Vi la frem et nummer av Bluesnews der Devon Allman prydet forsiden. Den gangen med et kraftig skjegg som han ikke har i dag. Det lar ikke J.D. Simo gå fra seg å bemerke.
- Mann, du hadde et utrolig skjegg den gangen, Devon!
- Ja, jeg hadde nesten helt glemt det, det må være rundt ti år siden, nikker Devon. - Det er en Charlie Starr-link her, ler J.D. og refererer til vokalisten i Blackberry Smoke.

Devon Allman Project på scena under Notodden Blues Festival 2022.

Hva kan du fortelle oss om ditt kommende album «Miami Moon», Devon?
- Det er George Porter Jr på bass, Ivan Neville på keyboards, han fikk hele seks forskjellige å leke seg med, en B3, en Rhodes, en Whorley, en Mellotron, ja ethvert stilmessig keyboard hentet vi inn for han, smiler han fornøyd.
- Jeg tok med to trommeslagere i Allman Brothers-stilen med Tom Hambridge, som er Buddy Guys trommeslager, og Adam Deitch fra Lettuce, som er en av de beste. (Undertegnede kan understreke at om du liker funky greier skal du sjekke ut Lettuce, Journ. merk).
- Det er en funky plate dette. Hvis det fantes en mannlig versjon av Sade, noe sexy og funky, så finner du litt av det på platen, røper han overraskende. - Sade – oh man! Det er litt popmusikk her også. Det er litt av mye, det er noe som er utforskende, blant annet to instrumentale låter der jeg vanligvis på plater bare har en, røper han videre. Instrumentale og lange låter har alltid vært en spennende greie på Allman Brothers Bands plater også, som mange kjennere vet. Og her med Ivan Neville, sønn av Aaron Neville fra Neville Brothers, og George Porter Jr, som anses som en av de største legender på bass med sin historie med The Meters fra 60-tallet, gir spennende instrumental musikk nesten seg selv!

- Den ene instrumentale låta er et nikk til The Meters. Den andre er en amalgam av latinsk musikk og noe fra Nord-Afrika i Sahara-området, forteller han videre om det som låter som hans mest spennende plateutgivelse pr i dag. Men om eller når den kommer ut er han usikker på.
- Det er en morsom plate, men jeg jobber fortsatt med noen av detaljene. Jeg vil gjerne slippe den på slutten av året, men den kan bli holdt igjen til våren. «Miami Moon» er en veldig morsom plate, og jeg bare håper at folk liker den, nikker han ivrig.
- Det høres ut som en modig plate, Devon?
- Ja, denne har baller, innrømmer han. - Fordi folk forventer seg den Allman-sentrerte bluesrocken og får noe helt annet, skyter han inn fra sidelinjen. - Men jeg har gjort det tidligere. Ikke at jeg ikke liker Allman-stilen eller ikke vil gjøre det igjen, for det kan jeg garantere at jeg vil, men jeg vil vise frem min lidenskap for andre typer musikk som jeg har i meg. Jeg vokste for eksempel opp som en stor fan av The Cure, av Robert Smiths tristesse engelske indierock (vow!!) og hans intense gitarspill. Og Curtis Mayfield, og måten han produserte plater på, fyrer han på videre. - Det er lang vei fra britisk 80-talls The Cure indierock til Curtis Mayfields soul, funk og futuristiske R&B fra 60 og 70-tallet. Fellesnevneren er denne: Unike musikalske personligheter! Du vil kunne føle elementer av alle disse greiene på dette albumet. Ting jeg aldri har tillatt meg å komme med. Så det er et modig album, jeg tror du har rett i det, nikker Devon oppriktig. - Jeg kan bare håpe at folk vil like det, det viser mer av den sanne siden av hvem jeg er, smiler han.

- Jeg jobbet sammen med Tom Hambridge som produsent på albumet. De viktigste opptakene er gjort i Criteria Studios i Florida, stedet der Bee Gees lagde sitt største verk, Saturday Night Fever. James Brown og Wilson Pickett var her på 60-tallet, og Aretha Franklin på 70-tallet, og det var studioet der Allman Brothers Band spilte inn «Idlewild South» i 1970. Historien puster i veggene her. Eagles med «Hotel California» og Eric Claptons 70-talls album. Black Sabbaths “Technical ecstasy”, og halve Fleetwood Macs «Rumours». Stedet har åpenbart magien som skal til. Jeg har alltid villet lage en plate der.
Vi gjorde pålegg med noen strykere på noen låter og sendte tapen til Karl Denson (legendarisk saksofonist tidligere i Lenny Kravitz band og nå på turne med Rolling Stones) mens han var på turné i Europa med Stones. På en fridag la han på sine greier, noe som ble skikkelig kult. Så vi får se, jeg er veldig spent på å få denne babyen ut. Skjelver i buksa, men er utrolig spent og glad på samme tid, ler Devon høyt.
Dette føles som en plate man bør være oppmerksom på. Husk bare hvor du leste om dette først, sier vi i Bluesnews.

J.D. Simo har så langt bare sittet og hørt på. Nå er det hans tur:
- Jeg har hørt omtrent halvparten av plata, innrømmer han og bryter stillheten fra sidelinjen. Han legger ikke skjul på at han likte det han har hørt av Devon Allmans kommende plate. Sin egen karriere etter at bandet Simo ble oppløst er vi også interessert i detaljer om.
- Det er en John Coltrane-låt og en Wayne Shorter-låt på mitt kommende album, som er et jazzalbum på ekte jazz vis, smiler han overraskende.
Den edgy rockefoten du kjenner fra Simo med noe av Lenny Kravitz i seg er fins ikke på hans kommende plate. Spennende nok!

- Jeg hadde tenkt å gi ut dette som en «limited edition», men min manager og mitt plateselskap likte det så godt og mente det var mitt viktigste album. Mitt neste steg! I tillegg er jeg involvert i en mengde plater som kommer de neste 6-7 månedene. Jeg bare hopper inn og ut med mange forskjellige musikere, ler han og er åpenbart veldig aktiv om dagen.
- Vi brøt opp Simo i 2018, fordi det ble for mye. I 2016 var vi hjemme mindre enn 20 dager det året. Det var en fin opplevelse med Simo, vi var en veldig demokratisk trio, men vi slet oss ut. Jeg jobber fremdeles med Adam, trommeslageren. Han og jeg er «brødre» til siste slutt. Jeg involverer ham i så mye av det jeg er med på som jeg bare kan. Jeg har gjort solo-innspillinger med Tommy Emmanuel (regnet som en av tidenes aller fremste akustiske gitarister, journ. merk), som kommer ut senere i år, og jeg gjør ting med – vel, jeg er «all over the place», oppsummerer han enkelt. Dette er mannen som gjør alt gitarspill på den påkostede og bejublede nye Elvis-filmen. Når du får slike «roller» er du blant de beste i verden.

- Dere virker begge som rastløse artister og musikere, kommenterer vi. Begge titter opp og ler.
- Du, Devon sier jo at du ikke klarer å stå i et prosjekt mer enn tre år før du må videre (han var i Royal Southern Brotherhood noen år, har hatt et band med Dickey Betts sønn i noen år, og nå dette han snakker om).
- Hvis J.D. og jeg var TV-produsenter ville vi nok gått inn i våre egne soner og laget et par virkelig kunstneriske sci-fi filmer, og deretter gått videre med å lage dokumentarer, og så lage hysteriske komedier. Vi ville være typene som skøytet rundt på forskjellige ting, innrømmer Devon.
- Ja, jeg elsker alt, og har fine venner, og… «I just pick the phone up», ler J.D. og slår ut med hendene. Hans rastløshet er ikke noe han velger. Det bare strømmer på med alle slags oppdrag og invitasjoner og ideer.
- Ja du bare følger vinden, istemmer Devon.

- Da Allman Betts Band gikk inn i sitt tredje eller fjerde år med samme settliste så tenkte jeg, «Oh man, I love this band. I would love it even more if we don’t have this for a couple of years”. Så neste gang vi gjør Allman Betts Band blir det “Oh I missed this” og ikke «Oh I drove it into the ground”, illustrerer Devon for å beskrive hvordan hans musikalske liv er i flukt.
- Jeg vil ikke være i en komfortsone, jeg vil gjøre noe friskt og modig, og være dritnervøs innimellom. Det skapes magi, tror jeg, av å være dritnervøs, konstaterer han.

- Hvis dere skulle fortelle yngre personer hvilken musikk dere liker best, hva i all verden ville det bli, spør vi før duoen må videre i travle forberedelser til kveldens konsert.
- Jeg ville gi en 20-åring, på vinyl selvsagt, Curtis Mayfields «Curtis». Det er mye å lære av den plata der, James Browns «Alltime Greatest», og mitt wild-card ville nok gått til noe slikt som Led Zeppelins «III» eller Led Zeppelins «II», noe fra rocken. Du må lære om synging, låtskriving og rock’n roll og du har alt her, smiler Devon Allman.
- Jeg ville nok tatt med Jimi Hendrix «Electric Ladyland», av mange grunner, trolig Funkadelics første album, og trolig – vel i dag hvertfall – John Coltrane «Coltrane live at Birdland» fordi det er live, låter så spennende og fordi det er han og Elvin og McCoy. Den beste versjonen av det første Miles-bandet på sitt beste. Et av de mest ikoniske album noensinne, det er dem foran et publikum på kanskje 30 mennesker. Det er ikke 30 000 mennesker, men 30 foran de største musikerne i musikkens historie som spiller «in their peak», smiler J.D. Simo.
Gode råd her, unge og gamle. Ta dem til dere, sier han, og vi formidler gjerne disse flotte musikernes tanker om musikk man må høre på!

- Har dere deres beste år foran dere som artister, eller er dere på høyden nå?
- Det er tøft å si, men jeg setter pris på å ha fått komme inn i musikken som en ung mann, å få være en fan av kunstformen der jeg opplevde Rolling Stones i Paris for bare en uke siden. Mick som danset rundt på scenen. Han er åpenbart et naturens under som kan gjøre det han gjør i sin alder, og det er ikke bare hans naturlige lederegenskaper jeg tenker på, men sangen hans. Om du går hjem og henter frem «Wild horses» fra Youtube fra 2022, og deretter går ti år tilbake i flere etapper til du er ved originalen rundt 1970, så vil du høre at han synger sine aller beste versjoner nå. Punktum. Han synger med en finesse og mestring som er utrolig. Så når jeg ser på ham så ser jeg at jeg kan holde på i 30 år til. Du har alltid denne rock’n roll-rebellen i deg som tenker at «nobody makes a rock’n roll album after 40», men jeg vet ikke. Jeg synes noen virkelig leverer i både 40- og 50-årene.
- Se på David Bowie. Hans siste album da han var døende er absolutt ”mind-blowing”, tilføyer Devon.
- Det er et mesterstykke, faktisk tror jeg det er mitt favorittalbum, skyter J.D. Simo inn.
- Så når J.D. og jeg forteller vitser når vi er tilbake her på Notodden som 75-åringer, om 25 år, vil jeg gjerne si at jeg var på høyden her i dag som 52 åring. Jeg har ikke noe imot det, slutter Devon. J.D. tror det vil komme mye fra dem begge i fremtiden.
- Innen blues og jazz er tendensen at du blir bedre og bedre jo eldre du blir. Wayne Shorter og Charles Lloyd er kanskje mer vitale nå som 80-åringer enn når de var i 50-årene. Og Bill Frisell har vært et geni dette siste tiåret, nå som han går inn i 60-årene.

Så vi er enige om at dette, at det beste ligger foran dem og oss. Så for å avrunde i retning Elvis, der J.D. Simo har lagt på geniale gitardetaljer i filmen som nå ruller på kinoene, spør vi til slutt: Traff Gregg Allman, Devons berømte far, noen gang Elvis?
- Det er et godt spørsmål. De kan nok ha dumpet bort i hverandre i en eller annen anledning, tror jeg. Ved utdeling av priser eller noe sånt, smiler Devon og smatter på spørsmålet.
- Du vet Elvis likte ikke disse langhårede gutta, ler J.D. Simo fra hjertet. Og var det noe gutta i Allman Brothers hadde så var det gode sørstatsrock-vibber og hår.

Bandet er gitar-sterkt med to gitarister som begge markerer seg som bikkjer i løpetiden.
- Hva er styrken og forskjellen på gitaristene Fredrik og Matte i bandet, Lisa? Et tøft spørsmål, Lisa, men hva vil du si?
- Deres måte å spille på speiler deres personligheter veldig mye. Fredrik spiller veldig spontant, vågalt og overrasker mange ganger, så man lurer på hva som skjedde. Noen ganger må jeg bare bort og se «hva er det der for en jævla pedal?». Det er en viktig greie i Family-bandet som gir et «oj, hva hendte nu» også blant publikum. Matte spiller som hans personlighet mer kontrollert og ettertenksomt, og har den forberedte og kontrollerte følelsen i en solo, som også behøves i bandet. To mot-poler som er svært interessante når de møtes. Det hadde vært kjedelig om de spilte likedan og med samme influenser. Om begge var Allman-fans og elsket slide, så hadde det ikke vært det samme. Det kreves at gitaristene er ulike på en scene, ellers blir man bare trøtt, og med disse to i bandet er det for meg skikkelig kult å høre på, sier Lisa med kjærlighet i blikket.
Man skjønner direkte hvem av dem som ofte leder blues-jammer hjemme i Stockholm-området. En gitarist som lett satser alt, med en motpol som ikke røper noe om sine intensjoner før han har hver minste detalj i sin hule hånd. En som er like mye blues som det mest bluesige i Sverige fra Sven Zetterberg til Peps Persson, mens en annen har mye av den bluesige hardrocken i fingrene.

- Også har dere en bassist som definitivt stikker seg mer frem enn det man ofte ser på en scene, og det er ikke bare en flashy greie Johan viste med sin soloprestasjon på scenen i går her på Notodden. Det var musikalsk interessant, påpeker vi.
- Ja, det blir fort enten ingenting eller bare en flash når bassister trår frem på scenen dessverre. Jeg synes det er synd at ikke flere bassister utnytter sitt eget instrument, for det er jo nesten en gitar til og med. Jeg lytter intenst hver gang du drar en solo, Johan, for det er så jævlig gøy å høre på, skryter Lisa. Det er interessant å se dynamikken i bandet. Lisa som er bandets frontfigur, bandets Aretha Franklin eller Shemekia Copeland. Fredrik som er bandet blues-sjel og løse kanon. Matte som er litt tilbakeholden, men med tungt og ekte bluesig rock-attityd som alle som elsker musikken mellom 1966 og 1973 faller for. Og Johan som styrer grooven bakfra, som hele tiden setter ord på deres felles kjemi, er nesten mer klarsynt enn alle de andre. Bandets trommeslager er for tiden i pappa-permisjon så hans påvirkning får vi ikke se i denne omgangen. - Jeg blir stolt når Johan drar en solo fordi det er ikke bare en slap-performance, men veldig musikalsk, og det er faktisk det vi får mest kommentarer på etter konsertene. «Hvor bra dere var….men bass-soloen for helvete...», ler Lisa.

- Jeg kan synes iblant at det er ufortjent å få så mye kred og oppmerksomhet etter konsertene, egentlig, sier Johan selv ydmykt om temaet.
- Det er bare fordi bassgitaren er så uvanlig å gjøre soloer på. Det er synd, for det tar noe av oppmerksomheten fra de andre på et vis.
- Dine forbilder på bass, lurte vi på?
- Jaco Pastorius er såklart en husgud. Særlig da jeg begynte å spille. Han var en sånn front-bassist også, så det var nok der jeg fikk ideen.

Vi tenker at Lisa Family Band må ha fått mye oppmerksomhet hjemme. Hvor store er dere hjemme i Sverige nu?
- I bluesboblen er vi ganske store kanskje, men den er ganske liten i Sverige, så utenfor den så er vi kanskje ikke så store, reflekterer bassisten.
- Men du kan godt skrive at vi er svært store i Sverige, fyller Fredrik på. Alle ler godt.
- Vi får spille på festivaler utenfor bluesen også, som nylig på Sweden Rock Festival og Peace & Love Festivalen for et par år siden, men vi har fått en fin karriere i blues-svingen uansett, mener Lisa.
- Møter dere blues-tradisjonalister som synes dere låter for lite blues, for moderne?
- Vi har mistet det publikummet på veien, tror jeg. Jeg tror ikke at de ser oss lenger. Vi kjørte litt Roffe Wikström og gamle blueslåter i starten. Det publikummet som kommer og ser oss nå er vårt publikum. De vil det samme som oss, mener Lisa.
Og det var tydelig på den sene kveldskonserten på lørdag at det stemmer. Det var et tettpakket og dedikert publikum som nektet å gå hjem. Mange av de yngste sang med av full hals og kunne åpenbart flere av tekstene.
- Vi er hvite priviligerte musikere fra Sverige, som må finne vår egen blues. Vi kommer aldri fra Chicago eller Mississippi, som det Kingfish og flere sysler med. Vi ville følt oss tullete om vi skulle tatt på oss hatter og prøvd å låte amerikansk, for det er ikke oss.
- Jeg tror at publikum i Norge er åpnere enn hva man var før i Sverige, der den tradisjonelle bluesen hadde sin klare posisjon. Men jeg tror det er annerledes nå, at det er mer tolerans for å like bluesen bredt også i Sverige, analyserer Lisa.
- I Sverige finnes det bare en bluesmusiker, og det er Sven Zetterberg, kommenterer Johan tørt.
- Ja han har fått godkjent fra blues-politiet, nikker Lisa.
- Det har alltid vært litt mer stivbent i Sverige, at det i alle sjangere gjelder regler.
Mens det i land som Tyskland ikke finnes noen sjanger. Der alle elsker alt. Folk som elsker metal, rock og blues går om hverandre på hverandres festivaler der nede, skyter Matte inn.
- Det handler mye om hvordan vi ser på det, og ser linjen. I USA da bluesen kom blant de svarte, men var tabu blant de hvite, og som utviklet seg til rhythm’n blues, som ble R&B som ble hiphop. En naturlig utvikling av musikk, mens i Sverige så er det bare blues, som var litt poppis på 80-tallet da det kom plater over fra USA, men man så aldri kjeden liksom de gjorde i USA. Hva det ble og utviklet seg til, forklarer Lisa.
- Kanskje er det derfor det har utviklet seg til å bli museum for visse mennesker i Sverige, liksom, skyter Johan inn.
- Ja, mange ser ikke hvordan dette henger i hop, istemmer Lisa.
- De gamle gudene som Howlin’ Wolf og Muddy Waters ville fremover hele tiden og spilte inn helt andre greier på 60-tallet enn senere. Hound Dog Taylor kom med noe som var nytt og friskt på 70-tallet. Det er hele tiden utvikling, og om man vil ha utvikling innen blues så kan man ikke henge seg opp i Muddy Waters for mye, men dykke ned i forgreningene utover i musikken, mener Fredrik i vår lange diskusjon om det å være for påholden i retning gammel og tradisjonell blues, slik det svenske musikk- og blues-magasinet Jefferson skrev om bluesen noe tilbake i tid.
- Iblant kommer det popartister som man hører har bluesen i seg, som er fantastisk, mener Matte. Og tenker kanskje på artister som den John Mayer var før han virkelig plantet bluesflagget i bakken.

De er altså ikke redde for å tråkke utenfor stien. Bandet begynte å spille «Jealous guy» av John Lennon som blueslåt, den elsker Lisa Lystam veldig å gjøre. De spiller den fortsatt iblant.
- Også «Damn right I’ve got the blues» gjør vi iblant, skyter Johan inn. Buddy Guys eminente håndverk.
- Den kan vi gjøre i dag kanskje, halvt spør Lisa brått.
- «It hurts me too» har vi gjort, og «Baby please don’t go», kommer det fra bandet for å oppsummere coverlåtene de liker å gjøre. Og bare for å understreke at de mener at bluesen er i, og skal være i utvikling, har de mange ganger gjort Gnars Barkleys «Crazy».

Lisa Lystam Family Band handler om spilleglede, og at de ser etter bluesen i seg selv, ser seg rundt etter hvilken tid de lever i, ser seg tilbake til de riktig fine gamle greiene også, og sier nei til kommersielle forslag fra selskap som Ruf Records. Alt sammen gode signaler fra et band som først og fremst er her for musikken og spillegleden. Lisa Lystam Family Band er et band som kan bli store med tiden om de fortsetter å holde på sine verdier, men akkurat nå er de mine og dine hemmeligheter. Våre favoritter fra Notodden Bluesfestival 2019 liksom Notodden Blues Festival 2022. Vi også sender vårt ønske om at de på kvelden skal hente fram «Damn right I’ve got the blues». Ikke fordi at vi ber om det, men fordi det på en prikk forteller hva dette bandet handler om og hva de er. Et håp for bluesen. Damn right! - Og noe har de lært av Sveriges fremste bluesartist gjennom tidene: Sven Zetterberg. Lisa fikk munnspill-leksjoner av han i hans hjem, men da hun spurte han hva han skulle ha betalt repliserte den godeste Sven bare: «Men du kan vel bare bjude meg på middag»!
- Det var hans ydmyke og snille vesen, smiler Lisa før bandet drar til Kongsberg for å hvile før konserten utendørs på kvelden.

Lisa Lystam Family Band er enige om at de neppe hadde klart å bli enige om hvilken artist eller band de skulle velge om de skulle lage et tribute-album til noen. Fredrik tror at de er for forskjellige i sine ønsker til det.
- Om jeg fikk velge helt selv tror jeg nok at jeg ville gjort en tribute til Tony Joe White, skyter Lisa overraskende inn.
- For det har ingen gjort som jeg vet, og det er presis min bluesstil, smiler hun.
- Skitten, en-akkord basert, og han synger nesten ikke men bare prater med et gyng. Det kunne jeg gjort til min egen greie, smiler hun. Og vi tror henne. Den tribute-utgivelsen kommer en dag. Bare vent og se!

Jeg elsker å danse, spesielt til blues. Min venninne fortalte meg om en konsert som skulle være om et par uker i Åbo (Turku på finsk), hjembyen min, og ville at vi skulle gå dit sammen. – Den svenske blueskongen kommer til Åbo, skal vi gå for å danse? Ja, klart vi skal, svarte jeg, jeg elsket å danse. Jeg hadde aldri hørt om Sven Zetterberg før, kjente ingen av sangene hans. Den dagen konserten skulle være, ble venninnen syk og kunne ikke være med. Jeg bestemte meg for å gå alene, det gjorde meg ingenting. Jeg tror ikke på tilfeldigheter, jeg tror det som skal skje, det skjer. Jeg er en veldig intuitiv person, jeg følger mine følelser og hjertet mitt. Vi møter de menneskene som det er meningen vi skal møte. Og det var akkurat det som skjedde denne kvelden. Så jeg dro på konserten. Det var Sven, med Michael Fahleryd, Torbjörn Eliasson, Jim Ingvarsson og Anders Lewén. Et fantastisk band!
Det var et voksent og sittende publikum. Jeg satt og hørte på den første låten og elsket den, og på låt nummer to, så gikk jeg for å danse, helt alene. Jeg danset hele kvelden, og som så ofte ellers; hvis noen begynner å danse, så kommer det flere til. Alle danset til slutt, hele kvelden. Jeg syntes Sven var fantastisk, og jeg kunne ikke helt fatte at jeg aldri hadde hørt om denne svensken som spilte så bra blues. Etter at konserten satte jeg meg ned for en hvil. Jeg var helt utslitt, hadde ikke energi til å bevege en finger. Alle andre hadde forlatt konsertsalen. Sven kom ut fra bak scenen, og spurte om han kunne få sette seg ned. Vi startet å prate, og byttet e-postadresser.

Jeg studerte film i Moskva og bodde der i ti år, så jeg hadde mange kontakter der. Jeg tenkte at det hadde vært så gøy å få dette bandet til Russland, og vi snakket om det. Etter dette møtet, begynte vi å maile med hverandre, og vi hadde sendt e-poster frem og tilbake i rundt en måned, blitt litt kjent med hverandre, da jeg innså at jeg var forelsket. Jeg kjente jo ikke til Sven fra før, så jeg lette rundt på internett, fant en masse Youtube videoer og hørte alt det fantastiske han hadde laget. Jeg var helt overveldet, det var helt vilt hvor bra han var.
Så vi fant hverandre, og Sven fortelte meg senere at han var så glad for at jeg ikke hadde visst hvem han var på forhånd. Han var også så glad for at jeg er finsk. Jeg snakker litt svensk, men med finsk aksent, så jeg minnet ham om moren hans, som var finsk. Vi fikk et eget språk sammen. Noen ganger ville han at jeg skulle repetere ord på finsk, jeg tror det minnet ham om oppveksten. Sven var en spøkefugl, og han elsket språk. Alle i musikkbransjen vet hvor mange ord han fant på, ord som etter hvert ble brukt i bluesbransjen. Så dette med språk bandt oss også sammen. Men det viktigste er at vi falt fullstendig for hverandre.

På scenen var Sven kongen, mesteren over sitt instrument og stemme, over bandet og publikum. Det var hans trygge havn. Privat kunne han være veldig usikker og ustabil. Sånn jeg ser det, sånn jeg opplevde ham – og vi snakket mye sammen – var hans barndom tragisk. Jeg mener hans enorme innlevelse stammer fra dette; han la all sin lidelse og tragedie i musikken. Det var derfor han var så magisk, han rørte sitt publikum. Han la hele sjela si i musikken, etter en konsert var han helt utkjørt både emosjonelt og fysisk. Han ga alltid alt.

Det første fotografiet i utstillingen er av Sven, 10 år gammel. Det var det året moren hans forlot familien. Hun var mentalt ustabil, og det hadde vært mye leit i familien. Hans yngre bror var da rundt 5 – 6 år. Faren hans fant seg raskt en annen kone fra samme lille by, hun hadde to døtre fra før. Jeg tror det var mest et praktisk arrangement, faren fikk en kvinne til å ta seg av barn og hus, og han hadde en kvinne ved sin side. Hun ble aldri en morserstatning for Sven og broren hans, det var ikke mye kjærlighet å få. Jeg tror dette resulterte i et stort hull i Svens sjel, at han mistet moren sin så tidlig på dette viset. Han gjentok ofte: Musikken reddet mitt liv. Og det kunne man se; han var en hel person i musikken. Og publikum elsket Sven, de kunne se hvor oppriktig han var, at han la hele hjertet sitt i musikken – på hver eneste spillejobb.

Etter at vi ble sammen, fikk jeg med meg mange konserter med Sven. I ettertid har jeg angret på at jeg ikke tok flere bilder, jeg bare danset. Det var liksom vår greie. Sven spilte og jeg danset foran scenen. Da hadde vi begge jobbet hardt! Det var jo sånn vi ble kjent.

At Sven døde så tidlig og så brått, var forferdelig for meg og forferdelig for musikken. Vi hadde så mange planer. Vi hadde bestemt oss for å gifte oss året etter. Vi hadde også profesjonelle planer. Jeg, og mange andre, kunne ikke forstå at ikke Sven var bedre kjent. Han kunne hatt en internasjonal karriere om han hadde hatt en manager som han stolte på og som kunne hjelpe ham. Men han var ikke sånn. Han elsket musikken, han levde musikken, men han var ingen karrierebygger. Han var ærlig og pasjonert, ingen taktisk forretningsmann.
Jeg ønsket å hjelpe han med å nå bredere ut med musikken sin. Jeg har en filmutdannelse, og ønsket å lage noen filmklipp. Han var bare 64 år, det er jo ikke så gammelt. Jeg var helt ødelagt da han døde. Det var faktisk det svenske bluesmiljøet som reddet meg, de var svært støttende.

Det er helt utrolig at en halvt svensk, halvt finsk guttunge fant bluesmusikken, og at det påvirket ham så mye at det ble hele livet hans. Sven skrev alltid, han hadde alltid en notisbok for hånden. Her kunne han skrive ned ideer, sangtekster og en slags dagbok. Han evaluerte konsertene sine, og kunne skrive på små kommentarer som ”spill lavere”. Han var så interessert i dette, studerte både gamle og nye artister, og ble inspirert til å skrive nye låter. Han søkte alltid å bli enda bedre på det han gjorde.

Da vi ble sammen, hadde jeg to unge sønner, så vi kunne ikke være sammen hele tiden. Vi fikk 3,5 år sammen. Vi var jo ikke sammen hele den tiden, han bodde i Sverige og jeg bodde i Finland. Men vi skrev til hverandre hele tiden, og vi snakket masse sammen. Da han døde, var sønnene mine blitt litt eldre og trengte meg ikke så mye, så vi hadde begynt å planlegge for en fremtid der vi kunne være sammen hele tiden. Så var han plutselig borte, det var knuste meg nesten.

Etter at Sven døde, gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Vi skrev til hverandre hele tiden, og jeg fortsatte å skrive. Om tapet, jeg skrev med hjerteblodet mitt og skrev ned hva jeg følte. Jeg la det til slutt åpent ut på Facebook, det ville jeg aldri gjort før. Det svenske bluesmiljøet fant meg, og de begynte å kontakte meg. De leste det jeg skrev, og forsto at jeg skrev om Sven, om mitt tap og om min sorg, Senere forsto jeg at jeg satte ord på det som bluesmiljøet følte. Folk leste mine innlegg, og mange tok kontakt, sendte meg meldinger. Jeg fikk mange nye bekjentskaper. Bl.a. Mr. Bo, Bo Carlsson, han er jeg sammen med nå. Jeg vet at Sven har hatt fingrene sine i dette! Bo var bare 17 år da han reiste gjennom Sverige for å se den 23 år gamle Sven spille, og han begynte å spille blues på grunn av Sven. De spilte sammen flere ganger, kjente hverandre godt. Bo hadde mistet sin kone fem år før vi møttes, og visste hvordan det var å miste sin kjære. Det var mange som støttet meg, men Bo var den som virkelig forsto hvordan jeg hadde det. Da Sven døde, tenkte jeg at jeg aldri noensinne kom til å bli sammen med en annen mann, fordi jeg aldri ville klare å slutte å elske Sven. Ingen andre menn ville vel forstå dette? Men Bo forstod, for han følte det på samme måten. Han hadde selv blitt enkemann.
Sven berørte så mange dypt. For meg var han en person som snudde opp ned på livet mitt. Han lærte meg så mye.

Jeg arvet Sven, han hadde testamentert alt til meg. Alle hans minner fra et langt bluesliv, instrumentene hans, bilder, bøker og alle notatbøkene hans. Det er en stor skatt for meg, det tok lang tid før jeg kunne begynne å gå igjennom alt dette. I hans mange notatbøker fant jeg mange tekster han hadde skrevet. En del hadde han, eller andre, satt musikk til, og han hadde spilt det inn. Han har registrert rettigheter til rundt 150 tekster, men jeg har funnet rundt 150 tekster til, som han ikke har registrert. Noen er riktig gode, andre er ikke ferdige enda. Det er en ære for meg å ha dette materialet. Sven døde så tidlig, han kunne ha gjort så mye mer. Jeg ønsker å hedre han og hans minne, å ta vare på dette unike materialet. Et av resultatene er denne utstillingen, som vi nå har her på Notodden.

Vi ga ut albumet Rain On på det som ville vært Svens 70 årsdag 28. mars i år. Jeg fikk høre noen av disse opptakene, gjort i 1999 men aldri utgitt, noen år etter at Sven døde. Jeg var ikke klar for å gjøre noe med det den gangen, men senere kontaktet jeg plateselskapet, og sa at jeg ønsket å produsere et album med dette materialet. Jeg ville lage en gave til Sven og hans fans til hans 70 årsdag. Jeg elsker den skiva!

På kveldens minnekonsert vil vi få høre en av låtene som jeg fant tekst til i Svens notatbøker. Det er det aller siste Sven skrev. Jeg synes det er en av de mest rørende tekstene hans. Når jeg ser på de siste tekstene han skrev, innser jeg at de var om meg. Det var nydelige, vare tekster om kjærlighet, om at jeg var en god kokk – jeg elsker å bake, og Sven elsket når jeg bakte og han var klar for å smake. Låten heter In My Heart. Den siste linjen, er ”The house of love”. Da jeg leste teksten ble jeg så rørt at jeg gråt. Jeg tenkte at det er bare Knut (Reiersrud) som kan lage en melodi til denne. Knut er en fantastisk musiker. Jeg sendte ham teksten, og han laget melodi til den. I kveld er første gang denne låten spilles live.

Jeg har sendt andre tekster til svenske, finske og norske musikere som Sven kjente, for at de skal kunne lage melodier til dem. Prosjektet med Svens tekster, tonesatt av hans venner, er nok det neste som kommer. Jeg håper vi kan utgi et album med disse låtene.
Til Rain On var det 17 låter tilgjengelig, jeg plukket ut 11 av dem. De andre var enten innspilt tidligere, eller ikke ferdige, men jeg syntes de 11 låtene utgjorde en fantastisk helhet. 5 flotte coverlåter og 6 av Svens originaler. Da jeg jobbet med dette, dukket det opp andre innspillinger både her og der. Jostein Forsberg lot meg høre på et liveopptak fra det året Sven fikk bluesprisen fra Notodden Blues Festival, i 2002. Så fikk jeg høre på et liveopptak fra Mönsterås fra omtrent samme periode. Det var interessant, det var ikke det typiske Sven-materialet, det var mer funky og av veldig god kvalitet.

Og selvsagt bør det skrives en bok om Sven. Kanskje jeg burde gjøre det selv, jeg har så mye materiale om ham liggende. Folk kontakter meg stadig og jeg får stadig vite mer om ham. Men det er en stor jobb å sette sammen alt dette materialet.

Det var ingen tilfeldighet at vi traff hverandre, det var meningen at vi skulle treffes. Jeg tror jeg er riktig person til å forvalte Svens arv, jeg har hjertet mitt i det jeg gjør.
Da Sven enda levde, hadde jeg bestemt meg for å studere igjen. Jeg kom inn på kunstakademiet i Åbo og startet å studere der etter at Sven døde. Min hovedoppgave skrev jeg om Sven, og om hvilke ting som kunne gjøres for å holde minnet om Svens musikk levende. Hvordan kan du holde minnet om en artist i live på den mest respektfulle og passende måten?

Noen ganger lurer jeg på om noen i Sverige tror at jeg gjør dette for å berike meg selv. Det gjør jeg ikke. Jeg vil bare holde hans minne levende. Det er fremdeles så leit å tenke på at vi ikke kunne få mer tid sammen, sier Katri lavmælt. - Da jeg fikk vite at han hadde testamentert alt til meg, var jeg i så dyp sorg at jeg ikke tenkte over det. Men etter hvert tenkte jeg at det var en lettelse at det var jeg som fikk ansvaret for den skatten. Andre ville kanskje tenkt at det var gammelt skrot og kastet alt, men for meg er hver eneste papirlapp en skatt. Det er hans historie.

Jeg har begynt å tenke på hva som skal skje med alle sakene til Sven etter at jeg er ferdig med å gå igjennom det. Jeg forelsket meg i Notodden den første kvelden her, og jeg ser at de tar vare på historien her. Kanskje samlingen kunne ende opp her? Den må være et sted der den blir verdsatt. Det er ikke et enormt arkiv, det krever ikke veldig stor plass. Men dette materialet kan ikke være hos meg i fremtiden, det må tas vare på.
Jeg har en veldig god følelse rundt dette besøket, og jeg har truffet så mange hyggelige mennesker her på Notodden.

Utstillingen som sto på Notodden gjennom festivalhelga, er nå tatt med til Frederikshavn i Danmark. Der vil den være utstilt i rådhuset i to måneder, før den vises i forbindelse med Blues Heaven-festivalen i november. Der vil også en ny minnekonsert stå på programmet (uten Knut Reiersrud).

Planen var å vise utstillingen på de største bluesfestivalene i Norden. Foreløpig har Puistoblues i Finland, Åmål Bluesfest i Sverige og Notodden Blues Festival i Norge fått se utstillingen, og i november står Blues Heaven i Frederikshavn for tur. Jeg har fått så mange henvendelse fra andre som ønsker å huse utstillingen, så kanskje dukker den opp på andre steder etter hvert. Jeg er glad for det, sier Katri.

Under årets festival på Notodden spilte Jack Moore i Gary Moore Tribute Band, bestående av musikere fra Polen. Bluesnews møtte Jack Moore på Bellman før konserten fredag. Han insisterer på at vi skal tiltale han som Jack da vi hilser. Han ser yngre ut enn sine snart 35 år, og på nært hold minner han om en ung Gary Moore. Men på scenen utøver han ikke rocke-moves og gitarist-grimaser som faren, men står stille og alvorlig; nærmest i sin egen verden og lar gitaren synge.

Er det emosjonelt for deg å spille låtene til din far? Og hvorfor synger du ikke?
- Dette er første gang jeg er i Norge, så det er vel en slags ilddåp for meg. Når jeg tenker meg om er det kanskje første gang jeg er i Skandinavia, så sant ikke jeg ble dratt med på turné som baby, humrer han og fortsetter:- Det har vært fantastisk å spille her foran et publikum som tydelig elsker musikk. I går ble jeg også overrasket over hvor lyttende publikummet var, og at de sang med og kunne tekstene på så å si alle låtene – spesielt «Still Got The Blues» og «Parisienne Walkway». Om det er emosjonelt? Ja, det er det. Særlig når jeg hører folk synge med og det går opp for meg hvor mye låtene betyr for andre. Og selvsagt betyr låtene også mye for meg, og plutselig dukker det opp minner underveis som jeg kjenner på. Så i dette bandet foretrekker jeg å ikke synge, men la gitaren synge for meg, for å si det sånn, sier han.

Med en av verdens beste gitarister som far, undrer vi på om han tidlig fattet interesse for gitaren?
- Dette høres kanskje naivt ut, men jeg tenkte ikke så mye på at jeg hadde en far som var en kjent gitarist. Kanskje fordi jeg ikke hadde som hensikt å spille blues eller noe i den retning han gjorde. Helt fra jeg var liten drømte jeg nemlig om å bli profesjonell fotballspiller. Men da jeg ble 15-16 år, innså jeg at det ikke kom til å skje, ler han. - Jeg hadde venner som hadde spilt gitar lenge, og tenkte at jeg også ville prøve det. Sammenlignet med mange begynte jeg å spille gitar sent, men jeg har et sterkt konkurranseinstinkt, så det hjalp vel litt, sier han. - Jeg oppdaget fort at jeg likte å spille gitar. Jeg tror du lærer best ved å gjøre noe du liker, for da vil du gjøre det mer. Å øve vil da ikke føles som å øve. Det blir bare moro.

Under NBF spilte han utelukkende låter fra farens repertoar. Blant publikum var det tydelig mange fans av både Gary Moore og Thin Lizzy. Vi drister oss til å spørre om han er redd for at de vil sammenligne ham med faren, og at han derfor har et ekstra press på seg?

- Jeg prøver ikke å kopiere hvordan far spilte tone for tone, da jeg tror at ingen kan klare det. Derfor gjør jeg det på min måte. Selv om jeg på nært hold kunne studere hvordan han spilte, prøvde han aldri å fortelle meg hvordan, eller hva jeg skulle spille. Han ga meg tips underveis, men oppmuntret meg til å spille musikk jeg likte og finne min egen stil. På den tiden likte jeg mer heavy ting som Metallica, da jeg ønsket å spille fort, smiler han. - Dessuten ville det bare være dumt å kopiere ham note for note, men jeg er sikker på at når jeg vrenger strengene føler jeg det samme som han følte da han gjorde det.

Når Jack snakker om faren kan vi merke en tristhet, men samtidig en stolthet. Foreldrene ble skilt da han var seks år og han sier at han derfor var for liten til å huske andre musikere på besøk i hjemmet. I tenårene, derimot, forandret dette seg. Nå hadde han selv begynt å spille gitar og forteller gjerne om den gangen han var med faren på konsert og møtte en annen stor gitarist, Jimmy Page, backstage.
- Jeg sa til pappa at jeg aldri skulle be om noe igjen hvis han kunne presentere meg for Jimmy Page.
Pappa presenterte oss, og forsvant så for å snakke med noen andre. Så der stod jeg helt stum foran en av mine gitarhelter, sier han med et smil. - Men Page var kjempehyggelig, og vi hadde en fin prat. Et inspirerende møte som jeg setter høyt den dag i dag.

Senere har Jack møtt og stått på scena med musikere som faren spilte sammen med, blant andre originalmedlemmene i Thin Lizzy, Brian Downey (trommer) og Scott Gorham (gitar). Og Joe Bonamassa? Du har stått på scena med ham?
- Joe er en god venn, og han inviterte meg på scena i Royal Albert Hall for å spille «Midnight Blues». Han hadde en gitar som hadde tilhørt Rory Gallagher og sa at jeg kunne låne den med formaning om å ikke miste den ned. Er vel lett å forstå at hjertet mitt hamret under den seansen, sier han med ærefrykt.
Jack har spilt med flere andre store artister. Vi spør om han noen gang sto på samme scene som sin far.
- Ja, første gangen jeg spilte offentlig var sammen med pappa i Brighton Dome. Tror det var i 2007. Han ville jeg skulle bli med på «The Blues is Alright» og ba meg ta en solo. Han forsikret meg om at han skulle nikke til meg når det var min tur, og at det var helt greit at jeg gjorde det på min måte. Er vel ingen overdrivelse å si at jeg var nervøs, ler han og forteller videre: - Men det skulle bli verre med tanke på hvor mange mennesker han bad meg spille for. Neste gang var i Nederland foran 20 000 hvor han nærmest «kastet» meg på scena. Det som var ok var at med så stort publikum kan du egentlig ikke se de du spiller for. For jeg vet at når du spiller gitar, følger gitarnerdene med på alt du gjør, ler han høyt.

Vi er sammen med Jack på Bellman fredag før kveldens konsert. Folk begynner å komme inn i lokalet og vi blir flere ganger avbrutt av folk som ønsker å hilse på Jack. Han takker høflig når han blir fortalt at de har vært på konserter med faren, og hva låtene har betydd for dem. Flere roser ham også for gitarspillet, noe han takker ydmykt for.
Jack forteller at han har bodd mange steder gjennom livet. Nå bor han i Barcelona hvor han sier han har mange venner og trives godt.
- Musikkscena er litt annerledes der, sier han. - Mye flamenco og gitarer. Ikke helt min stil, men jeg forsøker å suge til meg inspirasjon fra ulike stilarter i musikken, smiler han. - Jeg har mitt eget band; Smith, Lyle and Moore. De to andre i bandet bor i USA, så det kompliserer ting litt, men vi jobber mot å få gitt ut en skive i løpet av året. Stilen beskrives vel best som indie/alternativ folk/americana. Vi skriver alle låtene og veksler på å gjøre vokalen, men på singelen «Fate» er det Dhani Harrison som synger, sier han og forteller at Dhani (sønn av George Harrison) og han var barndomsvenner i oppveksten.

Av soloprosjekter ga Jack Moore ut en egen plate 2016, Valley Bash. I 2012 spilte Jack i bandet til Cassie Taylor og turnerte Europa i mange måneder i strekk.
- Det var en lærerik tid for meg, og jeg er takknemlig for at jeg fikk muligheten til å gjøre det, sier han mens vi lurer på hvilke andre stilarter i musikken han ønsker å utforske. Hva med dine irske røtter?
- I oppveksten tilbrakte jeg ikke mye tid i Irland, og hadde liten kontakt med irsk musikk og kultur. Men det er noe jeg ønsker å finne mer ut av i fremtiden. Det fine for meg nå er at, på grunn av far, har jeg kunnet søke om irsk pass. Etter Brexit vil det utvilsomt gjøre det lettere for meg som musiker å bevege meg rundt i Europa, sier han med et smil.

Gary Moore var gift med Kerry fra 1985 till 1993. I det ekteskapet fikk han to sønner, Jack og Gus. Han hadde også to døtre, Saoirse og Lily fra andre forhold. Etter hans død i 2011 arvet barna boet etter ham, inkludert gitarene. Jack forteller:
- Jeg tror han hadde en gitaravhengighet, smiler han. - Han hadde nærmere 100 gitarer. Noen av dem ble auksjonert bort, men de viktigste oppbevares i London og tas vare på av familieselskapet.
- Har du spilt på noen av gitarene?
- Jeg gjorde en Youtube video der jeg spiller Hendrix-låter med den rosa Fender Stratocasteren. Jeg ble overrasket over hvor vanskelig den var å spille på, nesten som å temme en vill hest. Han tar en liten pause før han fortsetter: - Men den har en nydelig tone. Etter å ha spilt på den vet jeg hva far hadde å jobbe med. Han bruker den på sin versjon av «Red House» under Fender sitt 50-årsjubileum i 2004, og som sagt, etter å ha spilt på den selv og når vet hvor vanskelig den er å spille på, er jeg imponert over hva han fikk ut av den.
På Notodden har Jack med seg en Gibson Les Paul som han sier han nettopp har kjøpt. Men med så mange gitarer å velge mellom har han en yndlingsgitar?
- Han nøler ikke et sekund før han svarer: - Gitaren jeg fikk av pappa da jeg fylte 18 år. En blå Fender Strat med navnet mitt på.

Lydsjekken i bandet er ferdig og Jack må på scenen. Da vi gikk til intervjuet visste vi ikke helt hva vi kunne forvente oss av sønnen til en så stor rocke- og blueslegende, men Jack viste seg å være jordnær og ydmyk. Vi takker for en særs hyggelig samtale og får en takk tilbake. Idet han skal til å gå avslutter han: - Jeg håper at noen vil ha meg tilbake til Norge. Jeg har elsket å være her; musikken, naturen og ikke minst publikum. De har vært fantastiske!

Festivalleder Alf W. og staben hans i Vestlandets største bluesfestival kan se tilbake på nok ei svært vellykket festivalhelg.
Den første helga av juli kunne festivalen til og med feire sitt 25-årsjubileum. Et noe variert vær med regnskurer satte ingen stopper for stemningen i og rundt den store festivalscena på brygga utenfor House of Blues. Som kjent har tidligere festivaler hatt de største artistene i et sirkustelt på idrettsplassen med plass til flere tusen mennesker. Her har både ZZ Top, Chuck Berry og Def Leppard spilt, men de siste årene har festivalen valgt å samle konsertene i sentrum av bygda. I tillegg til House of Blues-scena var det bluescruise og konserter på plenen utenfor hotellet på lørdag.

Festivalen startet så smått allerede onsdag kveld, mens det på torsdag braket løs på hovedscena med Southern Avenue, Tommy Kristiansen & Dalegaarden Blueskonpany, Stavangerkameratene, Tubesnakes og Soft City. Fredag kom regnværet, men folk holdt ut, og det ble stor stemning utover kvelden med blant annet det franske AC/ DC-tributebandet Ladies Ballbreaker og Vidar Busk & His True Believers. Stemningen toppet seg lørdag kveld med 70-tallsheltinnen Suzy Quatro og det britiske rockebandet The Struts.
Det var folksomt foran hovedscena ved House of Blues både fredag og lørdag. Til venstre: Den britiske 70-tallsstjerna Suzy Quatro var headliner på årets festival. (Bilder: Grethe Nygaard).

Festivalsjef Alf Warloe sier i en uttalelse til Bluesnews:
- Skånevik Bluesfestival var endelig tilbake for fullt med kanon stemning og fantastiske artister. Publikum var begeistret for endelig å komme på besøk igjen til festival i Skånevik. Lekteren med publikum låg å «duva» i solnedgangen utforbi kaien på House of Blues, og musikken ropte ut i sommarkveldene. Love is in the air! Vi var overbegeistret og hadde det hyggelig sammen med publikum, frivillige, profesjonelt crew og artister. Så er det berre å glede seg til 6.7.og 8. juli 2023 med nye opplevelser i Blueshovedstaden på Vestlandet. Velkommen skal du vera, always!

I varmt og godt sommervær fant rundt 600 publiukummere veien til årets Trandalblues i vakre Hjørundfjorden på Sunnmøre. Det var stor stemning blant de som hadde funnet veien til Christian Gaard 1. og 2. juli.

Mange hadde gledet seg til gjensyn med britiske Ray Gelato Giants fredag, men bandet måtte dessverre kansellere på grunn av flyproblemer. Men Lisa Lystam Family Band og Kyla Brox band var på plass. På lørdag var det stor stemning med amerikanske Southern Avenue, Vidar Busk & His True Believer, Christina Skjølberg Band og Soft City.

Festivalprisen ble i år tildelt Vidar Busk, som festivalledelsen kunne fortelle var en av de store favorittene på Trandal. Vidar kan se tilbake på mange besøk opp gjennom årene. Festivalens Kyrre Grimstad fortalte publikum om bakgrunnen for tildelingen:

- ”Ein gode gitar e en god ting å ha”. Ein gong i tida kunne vi høyre denne setninga. Lenge etterpå forsto vi at en gode mann med en gode gitar er en endå bedre ting. Vi he aldri halde det hemmelig at vi i Trandalblues likar gitar. Endå betre er desse gitarane når det e gode folk som spelar på dei. Og etter 15 år med Trandalblues kjenner vi mange flinke folk. Mange har vore på denne scena. Mange i verdensklasse, mange som har blese Trandalhatten nesten overende og fleire som he rørt oss rundt i hovud og sjel.
Tenk på ein som har spelt oss inn i varmen. Ein mann som har vore med på fleire innspelingar enn du har i samlinga di. Ein fyr som varma oss i pandemien, og som no sist gav ut ei plate i verdensklasse. Ikkje alltid perfekt, men alltid med det vi kalla meining og ekte kjensle. Ein person uten mobiltelefon. Men med en gitar i verdensklasse! Årets trandalbluespris går absolutt og uten at vi trengde å tenke oss om, til vår venn – Vidar Busk!

Neste års festival blir arrangert 30. juni til 2. juli 2023.

Det har gått 30 år siden Nils-Eric «Nisse» Lönnsjö og Christer Nilsson arrangerte den første bluesfestivalen i Åmål. Den kom i stand fordi de ønsket å arrangere en konsert med Mojo Buford og Kenny Brown. Året etter sto blant annet Canned Heat på programmet. Siden har det vært bluesfest i den idylliske byen ved Vänern hvert eneste år, bortsett fra de to foregående. Skjønt helt avlyst ble det ikke da heller. I 2020 arrangerte de en streamet festival med Lisa Lystam Family Band og T-Bear and The Dukes. Den telte de som festival nummer 29., og dermed kunne de i år ikke bare feire 30-årsjubileum, men også den 30. festivalen.

Nå har Nisse og Christer forlatt plassene ved roret og overlatt det til folk som har vært med på skuta i mange år. Med bluesklubbens nye leder Åsa Lundequist i spissen, viderefører de festivalens kjente og kjære konsept med alt fra gateblues og jam til arenablues.

Tilstrømningen til bluesfesten i Åmål øker for hvert år og har for lengst passert innbyggertallet på om lag 12 000. Det skyldes neppe de navnene som står i størst skrift øverst på plakaten. En stadig større andel av de tilreisende nøyer seg nemlig med sosialt samvær og gratiskonserter – både i regi av festivalen, byens serveringsteder og alle som jammer i parker og på campingplassene. Bluesfesten i Åmål har for lengst vokst langt utover festivalens egne grenser. Med så mange tilreisende er den ikke lenger en intimfestival, på den måten som veteranene husker den, men den er fortsatt veldig trivelig – særlig når solen skinner som den gjorde i år. Måten hele byen preges av musikk på, får mange til å vende tilbake år etter år. Her er du nemlig ikke bare på festival når du går inn på et avgrenset festivalområde; du er på festival under hele oppholdet i byen. Rundt omkring samler folk seg på benker, båter og i gresset for å lytte til musikken, ofte med en pils eller is i hånden. Austin «Walkin’ Cane» Charanghat var en av de som spilte ute i solskinnet både fredag og lørdag. Han kunne også høres på åpningen av utstillingen på Kulturhuset, der blant annet den norske fotografen Morten Gjerde stilte ut bilder fra Mississippi. Med sin akustiske blues og oppmerksomme tilstedeværelse, fikk Austin mange nye tilhengere. Amerikaneren hadde aldri vært i Åmål før, men det vil overraske mye dersom han ikke kommer tilbake.

– Etter to års opphold har vi mye å ta igjen, sa den nye festivalgeneralen under den offisielle åpningen i den gamle, avvigslede steinkirken kalt Kulturmagasinet. Det Åsa siktet til, var utdeling av priser. Bak henne gjorde det unge bandet The Blue Benders seg klare til å spille. Fronttrioen så lettere himmelfallen ut, da de én etter én ble tildelt Junior Blues Prize for hhv. 2020, 2021 og 2022. Den påfølgende konserten etterlot ingen tvil; Edvin Kihlberg Öström på gitar, Samson Mirro på vokal og Morris Malek Andersson på gitar var veldig verdige prisvinnere.
Åmåls Bluesfest Awards hadde også hopet seg opp. Allerede onsdag kveld ble prisen for 2020 delt ut da festivalen tjuvstartet med konsert i Kulturmagasinet. Prisen gikk til Sofie Reed, som med sitt «one woman band» har vært et kjent og kjært innslag under gatebluesen siden 2013. Vokalist, munnspiller og gitarist Stefan Dafgård skulle overraskes med prisen for 2021 før sin spilling med Tommy Trumma, men han var dessverre syk, så den utdelingen måtte utsettes nok en gang. Prisen for 2022 gikk til Greger «Knock-Out Greg» Andersson, men det var det få som fikk med seg, ettersom han spilte i Bluesterminalen helt til sist fredag kveld. Det var ikke så mange igjen der da han entret scenen litt før ett.

Både fredag og lørdag kveld gikk det slag i slag med konserter, vekselvis fra de to store scenene i Bluesterminalen. Det kunne føles litt tungt å forlate det strålende været og den gode stemningen i byen allerede klokka 18 for å gå inn i den store og ganske upersonlige hangaren. Likevel var det bra med folk da Ida Bang & the Blue Tears var første band ut. De var ett av flere svenske bluesband med dyktige, unge musikere som spilte i terminalen i år. Det er kvalitet på etterveksten i det svenske bluesmiljøet.
Fredagen var det aller mest folk i terminalen da en betydelig eldre, men opplagt Roffe Wikström satte seg på scenen omgitt av sine gitarer. Mange hadde kommet for å høre denne veteranen innen svensk blues og sang med av full hals på hans svenske tekster. Andre var derimot mer opptatt av å sikre seg en god plass foran den andre scenen, der Devon Allman Prosjekt med gjestegitaristene Larry McCray og Jeff Simo snart var klare. Flere hadde hørt Devon Allman før, og var veldig spente på det nye bandprosjektet hans. Det virket ikke som de ble skuffet, for flere snakket om at de gledet seg til et gjenhør på årets bluesfestival på Notodden. Selv om klokka bare var drøyt ti da prosjektet forlot scenen, kunne det nesten virke som om mange syntes konsertkvelden var komplett allerede. Mange ruslet i hvert fall ut i sommernatten akkompagnert av Joanna Connors røffe gitarspill. Da den betydelig mer tilbakelente Lil’ Jimmy Reed (Leon Atkins) overtok sammen med lokale, svenske musikere, var det derfor ganske glissent foran scenen. Den vitale 84-åringen har vært i Åmål hele åtte ganger før, og viste at han fortsatt kan sjarmere med sin autentiske blues.

Amerikanske Keith Dunn, som denne gangen ikke bare hadde med seg munnspill, men også eget band, trollbandt publikum og sto for ett av festivalens høydepunkter. (Foto: Mona Johansen)

Lørdag kveld fulgte fredagens mønster: Uvanlig mange møtte opp tidlig og fikk med seg både Among Lynx og Lisa Lystam Family Band – to band som bare blir bedre og bedre for hver gang vi hører dem.
Etter en time med finske Erja Lyytinens «gitar-øs» var det klart for amerikanske Keith Dunn, som var tilbake i Åmål for sjette gang. Denne gangen hadde han ikke bare med seg munnspill, men også eget band, og sto for ett av festivalens høydepunkter. Han ble etterfulgt av Errol Linton, som var et nytt bekjentskap for mange. Den britiske artisten behersker kunsten å underholde, noe som kanskje henger sammen med hans bakgrunn som gatemusikant. Sammen med bandet sitt serverte han blues ispedd flere andre sjangere, herunder reggae. Et friskt pust for oss som liker sånt.
Mens amerikanske Sari Schhorr sang seg forbi midnatt, var det rene oppbruddstemningen i Bluesterminalen. Den var nesten tom da britiske gitaristen Aynsley Lister og det svenske bandet Wedgie avsluttet kvelden med Prince-låta «Purple Rain» i halv to tiden. Det kunne man selvfølgelig få med seg på facebook dagen etter. «Han har nok øvd veldig mye, den gutten, men ikke med det bandet», var det én som kommenterte.

Søndag formiddag var det klart for den tradisjonsrike avslutningen i Kulturmagasinet. Det sto lang kø utenfor lenge før dørene åpnet. Alle ville sikre seg en god plass i kirkebygget. Først på programmet sto Jenny Bohman Roots Revue med samstemte Lisa Lystam, Ida Bang & Tove Gustavsson. Deretter fikk de 300 som hadde sikret seg en plass, et gjensyn med Eric Bibb, som også avsluttet den forrige festivalen for tre år siden. Nå som da trollbandt han publikum med sin balsamrøst og behagelige vesen.

Så var festivalen ugjenkallelig over, og fortere enn byen hadde fyltes med mennesker, forsvant de tilreisende ut av Åmål igjen – og byen vendte nok en gang tilbake til sin søvnige normaltilstand. Arrangørene har fått mange positive tilbakemeldinger og er alt i alt fornøyde med årets festival. Likevel er de litt skuffet over billettsalget. Som så mange ganger før, var det om lag 2.500 betalende innenfor portene på Bluesterminalen både fredag og lørdag kveld. Åmåls Bluesförening får en veldig liten andel av de pengene som legges igjen i Åmål i løpet av blueshelgen, og har gått med dundrende underskudd flere ganger. I år sier arrangørene at det har gått greit, blant annet takket være offensivt salg av t-skjorter, isskraper, opptrekkere og lignende. Oppfordringen er klar: Drar du til Åmål neste år, og det anbefales, så ikke vær en gratispassasjer. Kjøp festivalpass og fyll bagen med reklameartikler, eller som arrangørene kaller det: «Blue stuff for a Blue heart».

Tre av styremedlemane i Fjæra Bluesklubb i 1998. F.v. Katrine Aske (styremedlem), Svein Petter Tveit (teknisk ansvarleg) og Leif Egil Verpeide (styreleiar).

Fjæra Bluesklubb blei starta våren 1991 og hadde veldig god aktivitet første åra med ei rekke klubbkonsertar både vår og haust. Leif Egil Verpeide har vore med sidan klubben starta og har gjennom åra hatt fleire roller. Han er i dag booking-ansvarleg i klubben, ei rolle han har hatt i snart 20 år. Men han var og styreleiar i mange år og huskar godt då dei i 1997 byrja med diskusjonane om å starte festival. I 1996 og 1997 vart det etter kvart mindre folk på klubbkonsertane. Mykje på grunn av at utelivet generelt endra seg i området, men og på grunn av endringar og ombygging av ute-staden «Fjæra». Det var der klubben helt til dei første åra og har namnet sitt i frå. Leif Egil og andre i styret hadde i fleire år reist til Notodden og bluesfestivalen på Hotell Alexandra i Molde. Det gav inspirasjon og ide om ein bluesfestival på Sandane.
Det var høge diskusjonar omkring denne ideen i klubben i lang tid. Både om forma på festivalen og ikkje minst om kva namn festivalen skulle få. I årsmeldinga til Fjæra Bluesklubb for 1997 står det følgande: «For å utvikle klubben vidare er vi avhengige av fleire ting: (-deriblant-) …. eit større arrangement pr. år som til dømes eit weekend-arrangement eller «minifestival». Styret bør arbeide med dette i 1998.» Namnet blei FjordBlues, og ei no 25 år lang historie vart starta.

Første festivalen gjekk av stabelen 9. og 10. oktober 1998. Med fem ulike band og Big Jack Johnson & the Oilers frå USA som hovudartist. – «Eg var å høyrde han på Notodden Blues Festival eitt eller to år før», fortel Leif Egil. På festivalen var og første Union Bluesband. Det var og namnet på bandet og var ikkje eit band kåra i nokon talentkonkurranse. Det var sett saman av unge musikarar frå ulike band og utrykk, som skulle vise heile Norge den høge kvaliteten på unge bluesmusikarar. Norsk Bluesunion som nettopp var starta stod bak prosjektet.
Heile festivalen vart gjennomført på Gloppen Hotell, med hovudscene i «Kjellaren» og ei scene i gamle matsalen på hotellet. I tillegg var det også allereie den gongen ein akustisk konsert i dei gamle antikke stovene på hotellet, som det og har vore no i dei seinare åra.

Mange større utanlandske band har spelt på FjordBlues og meir enn ein gong har klubben kapra desse tidleg, før dei har spelt så mange andre plassar i Norge. Som Royal Southern Brotherhood som hadde sin første spelejobb her i landet nettopp på FjordBlues i 2012. Devon Allman, Mike Zito og Cyril Neville var tre sentrale medlemar av dette bandet. Vidare har festivalen hatt utanlandske namn som Candye Kane, Omar and the Howlers, Dana Fuchs, Baskery, Teresa James, Nick Moss, Danielle Nicole, No Sinner, Doug Seegers, Hannah Wicklund og Rick Estrin.

Opp gjennom åra har også dei fleste store norske bluesartistar spelt på FjordBlues og/eller i Fjæra Bluesklubb ein eller fleire gonger. Men klubben har og lagt vekt på å ha ei bredde i musikken, spesielt på festivalen. Derfor har dei og hatt artistar som Ole Paus og Jonas Fjeld, Eva Weel Skram, Rita Eriksen, Øivind «Elg» Elgenes, Arve Hålands Cajun Gumbo og Steinar Albrigtsen. Klubben har og som mål å ha regionale og lokale artistar på programmet i tillegg til utanlandske og kjente nasjonale artistar. Konsertar for barn- og unge har og blitt ein stor og viktig del av programmet med åra.

I 1998 vart det slett ikkje nokon økonomisk suksess. Underskotet var på nesten 14.000 kroner. Kommunen gav heldigvis ein underskotsgaranti på fem tusen, så netto underskot vart redusert til ni tusen. Året etter gjekk det betre med eit overskot på over 2.000 kroner.