Den siste helgen i oktober var Kirk Fletcher på Norgesbesøk og spilte i Trondheim og i Oslo. Bluesnews fikk en prat med amerikaneren, som nylig har sluppet et nytt album. ”Heartache By the Pound” kom i slutten av juli, og det har fått god mottagelse. Albumet har gjort det bra på hitlistene, og Kirk forteller at han er stolt av innspillingen.

- Låtene ble skrevet under ”lockdown” og jeg kjente på at det var nødvendig for meg å følge alle drømmene mine. Mange, meg inkludert, prater om sine drømmer og ønsker, men vi må følge noen av disse drømmene. For meg var drømmen å spille inn et album i berømte FAME Studio i Muscle Shoals, Alabama, og å skrive disse låtene som er med på albumet. Jeg spurte meg selv; Hvilken type sanger ønsker jeg å spille på scenen? Hva er jeg opptatt av, hvem er Kirk Fletcher? Da jeg startet denne tenkebanen, kom også sangene jeg ville skrive, forteller Kirk Fletcher til Bluesnews.

Richard Cousins, som spiller bass i bandet til Robert Cray, er en god venn av Kirk, og også han bosatt i Sveits. Sammen har de skrevet flere av låtene på albumet.
- Han har vært en venn og en mentor for meg, forteller Kirk, og vi var begge i Sveits under lockdown. Jeg bodde bare en halvtimes togtur unna huset hans, og vi møttes stadig. Han hjalp meg til å få ned mine ideer til sanger. Han var aldri i veien, han ville bare hjelpe til. Richard har lang erfaring som musiker og låtskriver, og hjalp meg til å strukturere bedre. Det var et godt og fruktbart samarbeid!

Pandemien og lockdown førte til at Kirk måtte holde seg i ro hjemme. Førte det til arbeidsro og en kanskje god pause fra turnering og reising? lurer Bluesnews på.
- Datteren min bor enda i LA, og jeg hadde lovet henne å stikke innom omtrent hver tredje måned. Derfor var jeg under pandemien en av de få som kunne reise mellom Sveits og USA. Det var veldig interessant å se forskjellen på hvordan pandemien ble håndtert i LA og i Sveits. Jeg brukte noen av disse erfaringene da jeg skrev låter til albumet mitt.

- Hva betydde det for deg å gjøre innspillingen i det berømte FAME Studio i Muscle Shoals, der storheter som Aretha Franklin og Wilson Pickett har spilt inn klassiske låter?
- Jeg er så stor fan av musikken som er laget i FAME Studio. En venn av meg hadde spilt inn her, og han fortalte meg alt om hvordan det var, og om alt utstyret de hadde der. Jeg innså at det var her jeg ville spille inn mitt nye album, mer enn noe annet sted. Jeg elsket stedet, historiene om alt som har skjedd der – det er et så sjelfullt sted. Jeg ville skrive sanger som ville passe å spille i dette studioet, det kjentes som en drøm. Det er mye vintage utstyr der, utstyr som også ble brukt da folk som Aretha Franklin spilte inn der. De har også de beste studiomusikerne der, som har spilt på så mange fantastiske plateinnspillinger. Det var helt utrolig.

Å velge en favorittlåt fra albumet synes Kirk er umulig.
- De sangene er jo som barna mine, jeg kan ikke plukke ut en favoritt! En av de første låtene jeg skrev, var Afraid To Live, Too Scared to Die. Sammen med Heartache By the Pound, Shine A Light og Hope For Us så er nok de kanskje favorittene mine, men jeg liker alle låtene. Jeg tar låtskriving veldig seriøst, sangene betyr noe for meg.

Kirk er oppvokst i LA, California, men har besøkt Europa mange ganger, både som medlem av band som Fabulous Thunderbirds, med kameraten Josh Smith og på egen hånd. Han har nylig bodd frem år i Sveits, det var der han var under pandemien.
I dag bor California-fødte Kirk i Nashville, der han trives godt. I byen bor det en mengde musikere og låtskrivere. Man kunne tro at dette var negativt, at konkurransen ble for heftig. Men det motsatte ser ut til å skje.
- Det har virkelig vært moro å bo i Nashville, og jeg har likt meg godt. Jeg kjente mange som bodde der før jeg flyttet dit. Jeg ønsket å være nær låtskrivere og gode musikere, og det er jeg virkelig i Nashville. Det er mange klubber og spillesteder, du kan gå ut sju dager i uka for å høre musikk, om du ønsker det. Og jeg ser at når vennene mine er på turné, så kommer de gjerne innom Nashville. Og så holder jo Gibson til der, sier Kirk, som er ambassadør for gitarmerket Gibson. Det er heller ikke langt til Memphis. - Men jeg har ikke fått vært så mye hjemme i Nashville enda, jeg har turnert så mye, reist overalt. Jeg har blitt venn med en veldig dyktig låtskriver der. Vi treffes rett som det er til frokost, og vi skal prøve oss på å skrive noe sammen. Det blir kjempespennende! Det er helt utrolig hvor mange gode låtskrivere og musikere det er i den byen, jeg blir helt overveldet.

Kirk er fra storbyen Los Angeles, og selv om Nashville har vokst de siste årene og prisene på eiendom har økt, så trives Kirk godt allikevel. Han forteller at man ikke trenger å flytte langt ut av byen, før husprisene er lavere. I LA tar det en evighet å kjøre til et sted som bare er noen miles unna, det er så mye trafikk. Nashville er mer kompakt.

Gitarfabrikken Gibson lanserte i vinter gitarmodellen Lucille, en ES-355, som var basert på BB sin elskede Lucille-modell. BB King hadde mange gitarer, alle het Lucille. Kirk fikk jobben med å lansere den nye modellen.

- Jeg elsker BB King, hans måte å spille på. Jeg kommer alltid tilbake til hans innspillinger. Jeg er ambassadør for Gibson, og jeg var så beæret over å få oppdraget med å lansere den nye modellen. Det betydde mye for meg. Og det var en god gitar å spille på, jeg likte den. Jeg har dessverre ikke fått muligheten til å spille BB King sin egen Lucille, men hvem vet – det er jo noe som kan skje!

- Du bodde i Europa under lockdown, og du har reist mye i Europa. Hva er ditt inntrykk av det europeiske bluesmiljøet og bluesmusikerne her?
- Sveits virket veldig organisert for meg under pandemien, og folk fulgte de rådene som gjaldt. I USA var det litt mer kaos, som dere vel kjenner til. Da ting begynte å åpne opp litt igjen, hadde jeg litt flaks. Jeg spilte hele tiden! Det kom enda ikke artister fra USA, men jeg var jo allerede i Europa, så jeg spilte overalt. Mye i Italia, jeg spilte på mange festivaler der. Mye i Frankrike. Så jeg jobbet masse, og fikk vist meg frem for et stort publikum, spesielt i Italia og Frankrike. Så på den måten var det bra for meg, men selve lockdown var jo ikke så moro, da.

- Ved å bo i Europa i flere år, fikk du et annet syn på USA?
- Vel, jeg fikk et annet syn på verden, ikke bare på USA. Og kjæresten min er så smart, hun har lært meg masse om historie, også om amerikansk historie. Å oppleve arkitekturen i Europa, det at ting er så gammelt, har vært fantastisk. Det vi har i USA er jo ikke veldig gammelt, sammenlignet med for eksempel Roma. Kirk har som kjent vært mye i Norge tidligere, en periode hadde han sitt eget norske band her.
- Å ja, det stemmer. Med Iver Olav (Erstad), Jon Reidar (Furulund) og Per Øystein (Erstad). Iver døde jo dessverre nylig, det var så trist. Jeg har også spilt med Adam Douglas, det er gøy å se at han gjør det så bra.

Kirk fikk besøk av de norske gitaristene Otto Jr. og Tommy Kristiansen på scenen under konserten i Oslo, og spilte flere låter sammen med dem. Vi spør Kirk om det å få gjesteartister opp på scenen er noe han liker å gjøre.
- Ja, jeg liker det godt. Dette er noe jeg prøver å gjøre også i USA. Jeg prøver å komme i kontakt med yngre musikere, og spesielt yngre, svarte musikere. Det er ikke så mange unge, svarte bluesmusikere, så jeg prøver å få dem med å spille, og å oppmuntre dem og gi råd, gi noen hyggelige tilbakemeldinger. Jeg husker jo da jeg selv vokste opp, det var ikke så mange unge og svarte musikere som spilte blues. Det var til tider vanskelig for meg, så jeg prøver å gjøre det litt lettere for dem som kommer etter meg. Men ikke bare svarte musikere, det gjelder alle. Kan jeg være til inspirasjon, så er det jo fint! Og her i Norge er det jo så mange utrolig dyktige gitarister, det er helt vilt! Jeg prøver å treffe dem, spille med dem og oppmuntre dem når jeg kan. Tommy er en helt fantastisk gitarist, dere har Vidar Busk og selvsagt Kid Andersen. Og mange flere!

Kirk har også laget flere opplæringsvideoer, der han lærer bort teknikker og gitar-triks.

- Jeg liker godt å lage sånne videoer, ler Kirk, – det er moro. Spesielt å lære bort blues, for det er noe jeg kan og føler meg komfortabel med å snakke om. Og det gjør meg glad. Det er enkelt å lage video om noe du elsker å gjøre. Jeg bruker jo mye tid på å lytte til blues, studere musikere. Så jeg følte det var på tide å gjøre noe med det.

Kirk vokste opp i et middelklassestrøk i Lakewood, nær Long Beach i California, men familien flyttet etterhvert til byen Compton sør for Los Angeles, der faren bygget opp en kirke. Compton var fattig, og kriminaliteten skyhøy. Miljøet er skildret i filmen Straight Outta Compton, og rap-bandet N.W.A. oppsto i dette miljøet. Unge Kirk holdt seg unna de voldelige gjengene, og satt mye hjemme og spilte gitar og hørte på plater.

Er rap ”den nye bluesen” for unge afroamerikanere som vil spille?
- Jeg tror egentlig ikke det. For meg så er bluesen nesten som luft. Blues er på en måte i alt. All musikk som er emosjonell eller lidenskapelig har noe av bluesen i seg. For meg er ikke rap det samme. Jeg vokste opp med rap, og jeg skal ikke snakke ned rap, det er en del rap jeg liker. Men blues er en base, det er nesten som et musikalsk alfabet. Blues, soul og gospel, denne rootsy greia, er en så stor del av amerikansk musikk. For meg er dette ganske dypt, det er liksom basisen. Man finner igjen elementer av denne musikken så mange steder. Jegvokste opp med å spille gospel i kirken, og den gangen tenkte jeg at blues var djevelens musikk og gospel var den gode musikken. Det var jo det jeg hadde lært. Da jeg fant ut hvor like de to musikkformene var, klarte jeg ikke helt å se skillene. I dag er jeg 46 år gammel, og jeg tenker at det er den samme musikken. Og du kan dra hvor som helst i verden og finne en bluesfestival.

Backingbandet til Kirk på denne turen besto av The Honnel Brothers, med broder Davy på trommer og broder Anthony på B3. Brødrene har blant annet spilt med Robben Ford. Vi spurte Kirk om dette var hans faste band.
- Erkan Ôzdemir organiserte denne turen for meg, og jeg tenkte det ville være moro å ha med disse unge guttene. Det har vært interessant og givende. Jeg har ikke noe eget band for tiden. Det er et stort ansvar å ha et band, og det har vært urolige og vanskelige tider for musikere. Hjemme i USA har jeg en gjeng som jeg pleier å spille med, men ikke et fast band. Vi får se hva som skjer fremover!

Kirk har en varm, sterk og fin stemme, men det gikk flere år før han sang offentlig. Den første platen han spilte inn vokal på, var ”My Turn” fra 2010. Vi spør Kirk hvorfor han ventet såpass lenge med å synge.
- På de første platene mine tenkte jeg overhodet ikke på å synge. Jeg var ikke vant til det. Jeg startet å spille gitar i kirken da jeg var 8 år, og da sang jeg ikke. Det var ikke før etter at jeg forlot The Fabulous Thunderbirds i 2007 at jeg tenkte at kanskje jeg skulle prøve å synge. Jeg tror det første stedet jeg sang på en konsert var i Norge, faktisk. Jeg sang Found True Love av Jimmy Reed, husker jeg. Å, jeg var så nervøs! Jeg skrev ikke egne låter på den tiden, så det tok litt tid før jeg kom ordentlig i gang med sangen. Nå har jeg gitt ut tre album hvor jeg har skrevet egne låter og synger selv. Jeg utvikler meg enda som vokalist, det er en prosess.

- Oslo er en av mine favorittsteder, jeg har vært her mange ganger, avslutter Kirk. - I går var jeg i Trondheim, det er en vakker by. Jeg har vært der før, men hadde ikke sett så mye der. Vanligvis har vi ikke så mye tid til å dra på sightseeing når vi er på turné. Så neste gang jeg er i Trondheim vil jeg ha litt bedre tid til å rusle rundt og se byen og severdighetene.

Oslo var siste stopp på denne turen for Kirk Fletcher, og han gleder seg til å komme hjem igjen til Nashville. Og vi gleder oss til denne eminente bluestolkeren kommer tilbake til Norge igjen.

- Det begynte med at Iver Olav hadde truffet Kirk på en festival, og de kom i prat. De fant fort ut at de hadde de samme musikkpreferansene, de var omtrent på samme alder og de kom godt overens. Iver Olav spurte om Kirk kunne tenke seg å komme til Norge og spille med oss, og det ville han gjerne. Vi tok med Tom Erik Holmlund på vokal, så reise vi rundt i både Norge og Europa og spilte den musikken vi likte. Det ble mange fine opplevelser.
Kirk er en hyggelig og trivelig kar, og vi ble perlevenner. Vi hadde også en ganske lik bakgrunn, på tross av at Kirk vokte opp i California og vi på Hadeland. Iver Olav, Per Øystein og jeg traff hverandre i et gospelkor i ungdommen, og Kirk spilte gospel i kirken. Og vi hadde mange felles musikalske preferanser.
- Kirk er familie, sier Jon Reidar. – Han har bodd hos oss når han er i Norge, han kjenner ungene våre og konene våre. Kirk har åpnet dørene til andre musikere, som vi aldri hadde trodd vi skulle få møte, enda mindre spille med. Det har blitt mange gode opplevelser.
Første gang vi i High Red var i LA var i 2003, det var før vi traff Kirk. Da var vi innom klubben Baked Potato, en berømt klubb der mange studiomusikere vanket og spilte. Vi satt og hørte på fantastiske artister, det var stort. Jeg husker jeg sa til Iver Olav og Per Øyvind, at tenk, gutter, kanskje får vi spille her en gang! Og noen år senere, gjorde vi faktisk det.
I 2008 dro vi over til LA for å treffe Kirk og ble tatt i mot med åpne armer. Kirk hadde skrytt av oss til alle han kjente, så vi hørte stadig, ”Kirk har snakket om dere og hvor dyktige dere er”. Det åpnet mange dører, og vi ble tatt utrolig godt i mot. Vi var en tur på den kjente klubben Cafe Boogaloo og spilte med med Kirk. Plutselig stod Michael Landau – en supergitarist som vi digget – med gitaren sin ved siden av scenen og ville spille med oss. Vi fikk en fot innfor i vestkystmiljøet, noe som ga oss uante muligheter.
Senere har Landau vært på besøk hos oss i Norge, han kom med kona si, og de bodde på gjesterommet hjemme hos oss. Vi tok dem med på tur på isen, de syntes det var veldig eksotisk.
Uten Kirk hadde vi aldri fått opplevd alt dette, så vi skylder ham en stor takk. Og takk til Iver Olav, som først traff Kirk. Kirk kalte ham ”The Prince of the B3”.

Året etter turnerte vi med Landau i USA. I 2013 var jeg vikar på trommer i bandet til Robben Ford på en turne. Det hadde jo aldri skjedd om vi ikke hadde møtt så mange i bluesmiljøet der borte gjennom Kirk.
Det er noen år siden vi har spilt med Kirk nå. Det skyldes logistikk, pandemi og andre omstendigheter. Men vi har ikke brutt kontakten. Det er dyrt og komplisert å turnere, så det er ikke alltid lett å få til det man ønsker. Kirk fortjener virkelig den suksessen han nå opplever!
Hans vennskap førte til mange kule jobber for oss. Jeg er stolt over å spille med Kirk, jeg kaller ham en venn. Han har gitt oss så mange muligheter, avslutter Jon Reidar.

Jerry Lee Lewis kom fra den fattige, lille byen Ferriday i Louisiana der han vokste opp med foreldrene og to yngre søstre. Han hadde to fettere som også ble kjent for musikk, Mickey Gilley og Jimmie Swaggart. Mange andre i familien var også musikalske, så det var nok ingen tilfeldighet at unge Jerry Lee viste seg å ha ekstraordinære musikalske talenter i ung alder. Da han var åtte år gammel pantsatte faren huset og kjøpte et piano til sønnen. Det spilte han på nesten døgnet rundt. Alt han hørte av blues, boogie woogie, dixieland, country, pop, gospel og annet satte seg fast i hans hode og kom ut igjen gjennom fingrene.

Han gjorde innspillinger så tidlig som i 1952 og 1954, men de ble ikke utgitt. I 1956 fikk han sin store sjanse hos Sam Phillips og Sun Records i Memphis, Tennessee. Jerry fortalte at han hadde lest i et blad at denne Phillips hadde gjort stjerne av Elvis Presley, og da tenkte Jerry at han saktens kunne få ham dit han hørte hjemme også. Og sånn ble det. Sam Phillips sa senere at av alle artistene han hadde innom studioet, så var Jerry Lee den med mest talent.
Selv om den første skiva ”Crazy Arms” ikke ble noen enorm hit, så ble den stor nok til at alle i sørstatene husket den mange tiår seinere. Jeg tror ikke jeg har sett Jerry spille ”down south” uten at noen har ropt ”Crazy Arms, Jer, the first and best, Jer, Crazy Arms”. Den andre og tredje singleplata hans satte ham for alvor på kartet: ”Whole Lot of Shakin Goin On” og ”Great Balls of Fire”. Etter dette var han definert for evig tid. Mange trodde han var svart og mange trodde det var to pianoer på innspillingene hans.

På denne tiden var fjernsyn den viktigste kanalen for å nå ut til publikum. Radio var bra, men kom du på TV, så var det gjort. Så Judd Phillips, Sams tørste og mer businessorienterte bror, tok med seg Jerry til New York da det ble klart at ”Shakin” ble en hit og hadde kjempepotensiale. De tok runden til alle TV-kanalene for å få den 21 år gamle gutten på TV så raskt som mulig. Det ble nei over alt, helt til de kom til Steve Allen. Jerry har fortalt:
- Jeg tok ut tyggisen og la den ved siden av Supermannbladet mitt oppå pianoet og prøvespilte for Mr. Allen.
Steve Allen skjønte at dette var en sensasjon og at han kunne bli historisk ved å presentere ham på TV, så han utbrøt: - Han vil jeg ha på neste show. I mellomtiden låser dere ham inne på et rom, og han må ikke spille for noen!
Jerrys første opptreden på Steve Allen Show 28. juli 1957 er historisk og helt fantastisk i sin utemmede villskap. Jerry har med seg en trommeslager og en bassist, og de spiller så hele studioet rister. Hele USA ristet i grunnvollene også, og de som var redd for at ungdommen kunne bli fordervet av rock’n’roll fikk mer vann på mølla.
Så gikk det slag i slag. ”Great Balls of Fire” var den neste singelen og så fulgte ”High School Confidential” og ”Breathless”.

Men i skyggene lurte det en katastrofe. Jerry bodde i Memphis hjemme hos sin eldre fetter JW Brown som spilte bass i bandet. JW hadde en 13 år gammel datter, Myra, og hun var det yndigste Jerry hadde sett. Hun var betydelig yngre enn sin tremenning og ble veldig betatt av den unge mannen. Jerry var gift for andre gang hjemme i Ferriday og begynte å planlegge å gifte seg med Myra så de kunne være sammen. Han tok ikke så nøye på at han ikke var skilt fra forrige kone. Han skaffet seg de nødvendige papirene og kjørte Myra til en liten kirke hvor de ble viet. Dette falt naturligvis ikke i god jord hjemme hos familien Brown. Myra pakket i følge historien noen saker i et dokkehus og så flyttet de ut. Men hver gang Jerry skulle ut og spille, var hun hjemme hos moren. JW hadde ingen annen inntekt, så han fortsatte å spille bass med Jerry. Barnebruder og ungdommer som giftet seg var ikke helt uvanlig i sørstatene den gangen. Jerry sa alltid at Myra og jerrys søster, Frankie Jean, hadde giftet seg som 12-åring, som om det gjorde saken noe bedre.

Jerrys popularitet vokste. Han turnerte i Australia, og i mai 1958 var det duket for en stor turné i England. Myra og Frankie Jean skulle være med, noe som skulle vise seg å være en dårlig idé. Allerede ved ankomsten til England ble Myra spurt av en reporter hvem hun var. Hun sa som sant var at hun var Jerrys kone og reporteren begynte å grave i dette. I løpet av et par dager var skandalen et faktum. Jerry spilte fire show i London-området før det hele ble avlyst og de fløy hjem. I løpet avkort tid lå hele karrieren i grus. Han sa selv at å gå fra 10.000 dollar pr kveld til 200 var en ganske stor nedtur!

De neste årene tilbrakte Jerry på veien. Han spilte og spilte. Rusmidler som piller og brennevin gjorde at han holdt ut. Han var en fallen stjerne som folk kastet dritt til og harselerte med. Noen kastet 1-centmynter på scenen for å håne ham, andre ropte ”Hey, Jer, where’s that chile bride at” når showet var godt i gang. Det ble mye slåssing og bråk. Men han spilte og spilte og var fast bestemt på å komme tilbake på toppen.

Det var i Europa og England tilgivelsen kom først. Allerede i 1962 fikk han en fantastisk mottagelse i England og skjønte at alt ikke var tapt. Men rett før han reiste over inntraff en av mange tragedier i livet hans. Sønnen Steve Allen Lewis, oppkalt etter han som ga ham den første muligheten på TV, druknet i svømmebassenget hjemme i Memphis mens Jerry var på turné. Det ble ikke mindre rusmisbruk etter dette. I 1964 kom det to live-album som fortsatt regnes som noe av det ypperste innen live-album. Den utrolige ”LIVE at Star Club” fra klubben på Reeperbahn i Hamburg er enkelt beskrevet som å få sørstatskavalleriet tordnende igjennom stuen i 30 minutter. ”The Greatest Live Show on Earth” fra Birmingham, Alabama er noe mer nyansert. Her spiller han med sitt eget band mens han i Tyskland hadde unge rockemusikere som bare måtte henge på som best de kunne. Fra 1963 var han på nytt plateselskap, Smash, seinere Mercury. Sam Phillips ga til slutt opp å få flere hits ut av den mannen han hadde satset alt på i 1957.

I 1968 spilte Jerry Lee inn en ren countryplate. Han hadde fått med seg en svært talentfull kar fra Alabama ved navn Kenneth Lovelace. Ken ble oppdaget av Jerrys lillesøster Linda på en klubb i 1966. Ken kunne spille alle instrumenter. Jerry hadde sagt til en kompis ”spiller han piano også må jeg drepe ham”. Jerry var svært imponert over Ken og ville hyre hele bandet. Det var bare Ken som ville, og han fortsatte som bandleader for Jerry helt frem til siste konsert i 2019. Ken spilte gitar, men også fele. Dette benyttet produsenten Jerry Kennedy til fulle på albumet ”Another Place, Another Time”. Tittellåta ble en stor hit og i en del år rant det på med countryhits.

Det var ikke noe nytt at Jerry spilte country. Baksiden på ”Great Balls of Fire” var Hank Williams’ ”You Win Again” og nevnte ”Crazy Arms” var også country. I en del år var country hovedfokus på albumene, mens live-konsertene var som før: En miks av stilarter med rolige og rockete låter om hverandre. Ofte mer rock i Europa enn i USA. I 1970 kom Jerry og bandet fra Australia, og Jerry hadde sittet i baren på jumbojeten hele veien og drukket Martini. Da han kom av flyet fikk han overlevert skilsmissebegjæringen fra Myra via en advokat. Dette ble et hardt slag for Jerry og han var i en kort periode inne på å legge om karrieren til å spille gospelmusikk. Han kom fra pinsemenigheten og hadde fått en oppdragelse som sentrerte rundt himmel og helvete. Han var overbevist om at hans musikk og muligens også livsførselen ville sende ham lukt til helvete når den tiden kom. Den religiøse perioden varte ikke så lenge før det var tilbake til rock og country.

70-tallet var et hardt tiår for Jerry Lee. Han mistet begge foreldrene og sin førstefødte sønn Jerry Lee jr, som døde i en bilulykke. Allikevel var det mange artistiske oppturer med gode album, og en fornyet interesse for den opprinnelige rock’n’rollen gjorde at han aldri var arbeidsledig. Han, Ken og de andre i bandet spilte minst 300 dager i året og ofte to show pr dag. Pengene ble stort sett fraktet i kofferter og bager, og skattefuten fikk sjelden eller aldri sin del. Om en klubbeier ikke ville betale, så hadde Jerry metoder mot det. En gang tok han alle pengene fra serveringsdamene og kassene i baren, slik at de i hvert fall hadde til bensin til neste jobb. Kallenavnet The Killer dukket opp for tilhengerne på albumet ”The Killer Rocks On”. Jerry husket naturligvis aldri navnet på alle sine fans, men kalte dem for Killer. Et kallenavn han hadde brukt siden barndommen.

Det er naturligvis ingen mangel på galskap og skandaler rundt en mann med en slik personlighet. I motsetning til hva mange sier, så brant han nok aldri noe piano. Men han kræsja i porten til Elvis fordi Elvis hadde ringt ham og bedt han om å komme innom. Siden Jerry hadde en liten pistol liggende på dashbordet (det var ikke lov å gjemme den i bilen) og var så full at han ikke helt klarte å gjøre rede for seg, så ble det ikke noe vellykket besøk. En annen gang klarte han å kjøre av veien med en Rolls Royce etter å ha levert datteren Phoebe på skolen. Han skal også ha skutt en bassist i brystet med en .357 Magnum revolver på en fest, men den historien er gjerne overdrevet. Han skjøt en Colaflaske som sto på bordet, og en glassbit traff bassisten som begynte å blø og ble hentet i ambulanse. Våpen og rusmidler bør ikke blandes uansett!

Jerry Lee kom til slutt til Norge i 1978 og spilte på Chateau Neuf der det ble bråk. En overivrig fan stormet scenen for å sette et klistremerke på jakka til Jerry, noe som førte til at han gikk av scenen etter 45 minutter. Til stede var en ung mann ved navn Petter Bakke som allerede var en stor fan og som skulle booke Jerry til Norge flere ganger senere.

I perioden 1979-1981 laget Jerry tre album for Elektra som for mange står som noe av det beste han har gjort. Her mikses country, rock, dixieland, stardust og alt mulig annet sammen, og han synger bra. 45 år gammel er han tilsynelatende i god form og en virkelig superstjerne som topper festivaler og leverer show av høy kvalitet.

Etter en turne i Europa i april 1981 hvor han spiller inn et live-album med Carl Perkins og Johnny Cash i Tyskland, jammer med Carl flere steder og holder tidenes konsert i et enormt telt i Paris, ble han hasteinnlagt på sykehus i Memphis da han var tilbake i Statene. I noen uker svevet han mellom liv og død, men han overlevde. Han hadde et stort hull i magesekken på grunn av sin usunne livsstil med mye sprit og høyt tempo. Her slutter de aller fleste biografiene om ham. De siste 40 årene er liksom ikke så viktige! Men de er viktige for mange av oss fans, fordi det er i denne perioden vi ser ham og følger ham.
Restituert etter sykehusoppholdet i mai så starter Jerry å jobbe igjen seinhøstes. Han avholder mange gode konserter og ser godt ut de første årene. Han nærmer seg 50 med stormskritt og mange spekulerer i om det går an å rocke slik han gjør etter fylte 50 år. Han skal gjøre disse spekulasjonene til skamme så det holder.

Tragediene fortsetter å følge i hans kjølvann. En eks-kone drukner i et svømmebasseng. En annen kone dør av en overdose. Geraldo Rivera mistenker ugler i mosen og setter i gang med en TV-dokumentar for å sette Jerry i et dårlig lys. Det blir aldri tatt ut tiltale, og sannsynligvis var det ikke noen grunn til det heller.
I 1984 gifter Jerry seg for 6. gang med Kerrie McCarver. Hun var 22 og datteren til Bob, som drev en av Jerrys faste barer i Memphis, Bad Bob’s Vapors. De som spilte på de to faste klubbene til Jerry, Vapors og Hernandos Hideaway på andre siden av gata, forteller at når Jerry kom inn med en flaske sprit og jaget bort pianisten seint på kvelden, gikk halvparten av publikum. De hadde sett Jerry hundre ganger og orket ikke mer. I Memphis var ikke alle fans.

Våren 1985 blir det ny Europaturné. Den starter i Stockholm hvor Jerry gjør et fantastisk to timers show der han avslutter ekstranummerne med å spille gitar og fele. Deretter spiller han et par timer i pianobaren på hotellet. To kvelder seinere er han tilbake på Chateau Neuf i Oslo hvor Petter Bakke har satt opp et show som det skal gå gjetord om i mange år etterpå. Jerry vet at de 1000 fremmøtte er ihuga fans og at billettene er solgt via fanklubben. Han gir oss en svært uvanlig kveld med mange låter som var sjelden å høre. Noen dager senere blir han dårlig, turnéen halter litt, men kommer i gang igjen.

Dessverre var rusbruken til Jerry ganske kraftig på 80-tallet. I 1986-87 er han svært tynn og ser veldig sliten ut. Ved innlemmelsen i Rock & Roll Hall of Fame som en av de første, så ser han ut som et beinrangel med dress. Jeg husker vi så ham ankomme hotellet i Gøteborg i april -87 og lurte på om han i det hele tatt ville leve så lenge at det ble konsert den kvelden. Men Jerry leverte i bra stil og rapportene fra turneen fortalte at han hadde vært i god form på scenen, men at det hadde vært mange tumulter utenfor. I Stavanger tok det helt av da han ble forbannet på en kameramann og avsluttet konserten med å kaste krakken i tangentene på pianoet. Men han rocket! Bandet inkluderte søster Linda og datter Phoebe som syngedamer og Moetta Hill som ekstra pianist. Noen uker seiere så jeg ham i Indianapolis i USA. Der var det en i publikum som maste på låter helt til Jerry ba ham holde kjeft, men det hjalp lite. Da Jerry var ferdig sparket han krakken rett ut på bordet til denne fyren, tok applaus, gikk i bilen og dro rett til flyplassen.

Jeg så mange show på 80-tallet. Han hadde gode musikere og leverte stort sett gode show uansett hvilken form han var i. I 1988 så Stephen Ackles og jeg seks show på fire dager i Atlantic City der Jerry var i dårlig humør, men spilte for det meste bra. Vi reiste tilbake til Memphis sammen med ham og bandet, og han var i storform og behandlet oss som sine beste kompiser. Året etter booket Petter ham en uke i Norge med seks spillejobber. Det ble stor suksess. Jeg intervjuet Jerry i garderoben i Skien, noe som ble en selsom opplevelse. Jerry var i fin form, men ville teste om jeg forsto hva han snakket om. Så han begynte å snakke om en fyr fra bibelske tider som hadde ”3000 wives, 6000 concubines and 9000 strumpets”. Han stirret han meg rett inn i øynene og sa ”do you think he could have served them all?”. Jeg tenkte det var liten vits i å skuffe ham, så jeg holdt blikket tilbake og sa ”Certainly not on a daily basis, Jerry”. Da lo han godt og lenge.

Filmen ”Great Balls of Fire” basert på Myra sin bok ble ikke den store suksessen, men tittellåta kom virkelig frem i lyset igjen. Jerry perfeksjonerte et nytt arrangement av den gamle klassikeren til soundtracket. Hvor mange artister kan forbedre sin 30 år gamle låt på den måten og få en hit med den? Jerry likte ikke filmen så godt, og det virket som om han ved fylte 55 mistet litt interesse for det meste av musikkbransjen.

Flere tiår med skatteunndragelser måtte naturligvis ende med trøbbel, og etter hvert flyttet Jerry, Kerrie og sønnen Lee til Irland der de bodde i en periode. Til slutt fikk de en avtale med skattemyndighetene der Jerry fikk mye fratrekk på grunn av en mangelfull utdannelse.
90-tallet ble ikke så vellykket. Han spilte mye i Europa, men hadde ofte med seg svakere musikere enn tidligere. I den irske perioden spilte han med lokale musikere pluss Ken, som nesten alltid var med. Petter gjorde et siste forsøk på å få Jerry på turné, og i 1993 ble det satt opp en liten turné med fire konserter. Jerry reiste hjem etter tre show og det var mye misnøye.
Under siste halvdel av 90-tallet ble det mange spillejobber med Chuck Berry og Little Richard. Jerry leverte veldig varierende show på disse ”pakkejobbene”. Noen ganger var han klart best, mens andre ganger gadd han ikke spille mer enn fem låter før han gikk av.

Hvert år i september holdt han åpent hus på ranchen sin og en bursdagskonsert for fans i Memphis. Dette er en begivenhet man husket for livet hvis man fikk være til stede. Sam Phillips pleide å komme. Jeg var der på 66-års dagen til Jerry og da hadde han JW Brown og JM van Eaton på bass og trommer på en del låter. Han spurte ”Hvor er Roland?” men fikk til svar at Roland Janes, den originale gitaristen fra Sun-innspillingene, ikke hadde dukket opp. ”Han var da alltid en partypooper også” lo Jerry. Konserten han holdt for oss varte i tre og en halv time, stort sett bare ønskelåter.
Året etter kollapset han på scenen etter å ha spilt i to-tre timer, og da ble det slutt på de store bursdagsfeiringene.
Jerry ble skilt fra Kerrie i 2005. Etter skilsmissen virket det som om han fikk litt mer interesse for musikken igjen, og han spilte en god del konserter.

Et plateprosjekt var også på trappene. Siden 1981 hadde han bare gitt ut tre album og var ikke så interessert i å spille inn flere, heller. Produsenten Jimmy Rip klarte å overtale ham, og i løpet av en periode over flere år spilte de inn mange låter med duetter med utrolig mange store navn fra musikkbransjen. I første omgang ble 20 låter utgitt i 2006 under tittelen ”Last Man Standing”, og den ble en stor suksess. Ikke bare på grunn av de store gjestenavnene som naturligvis sørget for både økt interesse og salg, men også fordi Jerry viser at han har full kontroll over låtene og reduserer Mick Jagger og de andre til gjester og forbipasserende.

Enda en skive kommer i løpet av et par år, og en video med mange gjester og duetter spilles også inn. Jerry er tilbake i høysetet, men nå begynner helsa å skrante for alvor. Han må stort sett fraktes i rullestol på flyplasser for å spare seg til konsertene, og han spiller bare hver tredje dag på turnéene sine. Han fortsetter å stille opp for fans og prater og signerer autografer når det er mulig. Det som er mest imponerende er hvor godt han husker. Han kjenner igjen nesten alle han har snakket med tidligere og er veldig blid og forekommende. Det er åpenbart at han savner tiden da han kunne gå til pianobaren for å spille og treffe fans og venner.

I 2011 giftet han seg igjen med Judith Coghlan som hadde vært gift med Myras bror en periode, og dette skapte noen nye bølger i familien. Men Jerry fikk det som han ville. Judith tok godt vare på Jerry. Hun var 14 år yngre enn ham. Judith var flink til å oppdatere Facebook og ble et bindeledd mellom fansen og Jerry.

Det ble ikke mange Europabesøk på Jerry de siste årene. Han kom overraskende nok til Midnight Sun-festivalen i Tromsø i 2013. Der ble han bedt om å kutte konserten sin fordi de holdt på å gå over tiden de kunne spille utendørs. ”Jeg spiller de som folk kom for å høre” glefset han og kjørte sine to store hits før han sparket krakken over ende og marsjerte av scenen iført norsk lusekofte.
Et siste besøk i London og Glasgow i 2015 ble et farvel til Europa. Han spilte også noen få konserter hvert år i USA frem til tidlig i 2019. Selv om han naturligvis begynte å ble ganske sliten, så sang han bra og tidvis glimtet han til på pianoet. Han fikk et stort slag i februar 2019 som holdt på å ta livet av han. Som så mange ganger før kom han seg igjen, men nå var det åpenbart at artistlivet var over for godt. Han hadde reduserte krefter i høyre arm og kunne ikke spille piano som før. Via Facebook fikk vi ofte hilsener fra ham og han lot til å være i godt humør og så lyst på tilværelsen. Han hadde nok også fått litt mer fred med seg selv og gikk inn for en myk landing.
85-årsdagen ble feiret hjemme med Jimmie Swaggart, Linda Gail, Mickey Gilley og Ken som gjester, og sammen opptrådte de for Jerry som satt smilende og så på. Dette skulle bli den siste gangen de alle var samlet. Mickey døde sommeren 2022. Jimmie fikk Jerry ut av huset og i studio en siste gang da de spilte inn ni gospellåter, utgitt som plata ”The Boys from Ferriday”. Jerry spiller litt piano, og han synger bra på denne skiva, alt tatt i betraktning.

En ting som hadde ergret mange fans i flere tiår var at Jerry aldri ble innlemmet i Country Music Hall of Fame. Grunnen var nok at han hadde gjort seg upopulær i Nashville slik at de som bestemte hvem som skulle innlemmes boikottet ham. Jerry hadde solgt millioner av countryplater og burde vært selvskrevet medlem der for mange år siden. Marty Stuart kom etter hvert i en posisjon hvor han kunne påvirke dette, og han var nok den som fikk det til å skje til slutt. Selve innlemmelsen fant sted 16. oktober, men Jerry hadde lungebetennelse og kunne ikke reise til Nashville. Kris Kristofferson og Hank Williams JR sto for avdukingen av plaketten og Hank holdt en tale. Han hadde også holdt talen da Jerry ble medlem av Rock & Roll Hall of Fame 36 år tidligere. Kris og kona tok med seg medaljongen som ble tildelt Jerry og kjørte til Memphis for å overlevere den. Dette skulle vise seg å være det siste vi fikk høre fra Jerry. Litt over en uke senere kom det foruroligende meldinger om at Jerry var svært syk og at det var kritisk. Fredag 28. oktober 2022 døde Jerry Lee Lewis hjemme.

Jerry Lee Lewis levde et fullt liv og opplevde mer enn de aller fleste. Han etterlater seg en enorm mengde musikk og minner hos de som så ham spille eller traff ham. Han sa selv for mange år siden ”Tenk for en kjedelig verden det hadde blitt uten Jerry Lee Lewis”. Og jeg må innrømme at jeg kjenner på dette. Det var hyggelig å vite at han hadde det bra der borte i Memphis-traktene. Hans plate fra 1973 ”Who’s Gonna Play This Old Piano” har et piano og en tom krakk på coveret. Den krakken blir nok stående tom til evig tid. Takk for alt, Killer!

Det nye albumet som kommer før jul har fått navnet Coffin Nails.
- Albumet kommer ut 9. desember, det blir fint å få det ut før jul. Jeg håper det kan bli en fin julepresang, ler Tim. - Men det er så depressivt at jeg vet ikke helt hvem som orker å høre på det! Jeg tenker at låtene kom ut av covid-situasjonen, av å være så disassosiert med ekte mennesker, ekte nyheter. Jeg ville lage noe som var ekte, no bullshit. Innspillingen av albumet var spesiell. Vi spilte det inn på bare to dager. Mesteparten av den første dagen gikk med til å få lyden riktig. Det var spesielt å gjøre en analog innspilling igjen, det er jo en pre-historisk prosess, sammenlignet med hvordan det gjøres i dag. På slutten av dag én spilte jeg inn to sanger, så spilte jeg inn de åtte andre dagen etter. Jeg ville gjøre noe som var 100 prosent ærlig, det var det jeg likte best med gamle plater. Du visste at det du hørte var sånn bandet låt, på godt og vondt. Det er noe jeg elsker ved musikk når jeg hører det.

- Det er ikke uvanlig at en moderne innspilling bruker 150 spor på en låt. På denne innspillingen er det fire spor, min vokal, min gitar og mine to ben. Jeg ville at det skulle være som et lydbilde. I en verden hvor du kan gå hvor som helst, er kanskje et lydbilde det aller skumleste sted å gå, det er bare ærlig. Det er som å stå naken. Jeg er 64, jeg tenkte; jeg skal bare fortelle sannheten og se hva som skjer. Det er for lite ærlighet nå til dags. Selv en såkalt organisk sound kan bestå av en masse uorganiske prosesser, og jeg tenkte; vi bare kjører på, vi bruker en reverb og en ekko. Så ser vi hva som skjer. Dette er jo nøyaktig sånn jeg gjør live på konserter også, og jeg tenkte at det kunne være godt å ha en plate som jeg kunne turnere med.

- Hvordan var opplevelsen av å spille inn analogt igjen, jeg regner med at det var det du gjorde tidligere i karrieren?

- Det var et mareritt, faktisk, ler Tim. – Jeg startet å lage plater i 1979 og jeg hadde glemt hvor mye tid man bruker på å vente på at tapen spoles tilbake og tilbake og tilbake. I den digitale verden kan man gjøre ting om igjen for å få det perfekt. Men innspillingen var mye nærmere en live konsert, ting skjedde der og da. Du kunne ikke gjøre feil, og om det ble en feil, så burde det være en bra fuck-up! Så det var en herlig følelse å spille en låt på 3,5 minutt og være ferdig med den.

- Jeg har lyst til å gjøre det sånn igjen, men da vil jeg bruke mer tid på pre-produksjon. Det er en annen ting jeg hadde glemt. I gamle dager, da jeg lagde plater på 80- og tidlige 90-tall, så var det ikke sånn. Man hadde gjerne tre uker med pre-produksjon, man lærte seg å spille stoffet skikkelig bra. Når man gikk i studio kunne man levere stoffet med den nødvendige autoritet. Mange musikere i dag gjør det ikke sånn lenger, det er litt leit, synes jeg. I dag tenker mange at de kan fikse på ting i studio, de trenger ikke å være samspilte, de kan sette sammen en masse spor i ettertid. Jeg synes det høres mindre menneskelig ut. Man får ikke den emosjonelle kontakten som man får på en live opptreden. Det er liksom basis i den kommunikasjonen som skjer på en konsert, man får høre det som skjer der og da, med de feil som kanskje skjer. Det å jobbe sammen som et band, å jobbe sammen som et team, det er jo i den interaksjonen, den felles innsatsen at magien skjer. Mye av det der har forsvunnet i dag. Jeg skulle ønske at det fantes en musikk-kategori som bare het ”real”. Samme hvordan musikk det var der, men du visste at den ble fremført av musikere som spilte sammen. Det er det som er basisen av musikken.

På albumet har Ledfoot jobbet sammen med tekniker Kjartan Hesthagen. De har jobbet sammen i 15 år på rundt 35 album totalt. Sammen jobbet de hardt for å finne frem til den gamle, analoge lyden. - Albumet høres ikke moderne ut, men det høres heller ikke ut som et retro-album. Lyden de søkte etter på 60-tallet er ikke den samme lyden som vi søker etter i dag. Det er blitt en fin miks av å være moderne, men også tidløst, for det passer ikke inn i de låtlandskapene som definerer så mye av musikken i dag.

- Det jeg elsker med rootsmusikk, er at det fortelles en historie og så de emosjonelle konsekvensene av den historien, enten det er om kriminalitet eller kjærlighet. Hvor var det det gikk feil? Sånne sanger som forteller om hvor mye du faktisk kan tulle ting til. Jeg har alltid elsket det. Jeg liker også at det brukes veldig enkle ord for å beskrive noe komplekst. Jeg har prøvd å holde meg til det i tekstene.

- Har du en favoritt blant de nye låtene? Tim tenker seg godt om: - Det er en sang som heter I´ve Never Been, den liker jeg godt. Den sier noe om å ønske å gå tilbake der man var før, før man ble voksen. Da du gikk rundt i solen, før du møtte på de mørke sidene av livet. Før du opplevde gode ting som gikk galt, og gale ting som gikk bra. Og jeg elsker sanger om å gå til ”the crossroads”, ler Tim.

Tim har vært produktiv gjennom nedstengningen under pandemien. I 2021 slapp han albumet Black Valley, og også Music From Exit sesong 2. I 2020 ga han ut det spennende albumet A Death Devine sammen med Ronni Le Tekrö.
- Etter at jeg kom på plateselskapet TBC, har de latt meg gi ut så mye jeg har villet. Ronni og jeg har akkurat spilt inn en ny plate sammen, jeg tror den skal komme ut i januar/februar neste år. Så har jeg begynt å jobbe med en Tim Scott McConnell-skive, hehe, jeg vet egentlig ikke hvorfor, ler Tim. – Jeg håper den kommer ut neste år. Så håper jeg også at det kan bli en ny Ledfoot-skive neste år. Det er godt å være travelt opptatt.
Jeg er en låtskriver, og jeg skriver også mange låter for andre. Det er som en jobb, hvorfor skal låtskrivere bare skrive låter når de skal lage et nytt album? Man bør skrive sanger hver uke, akkurat som en vanlig jobb. Men jeg blir jo stadig eldre, så jeg har satset på kvantitet nå.

- Når du gjør Ledfoot-plater og Tim Scott McConnell-plater, er de forskjellige?
- Ja, de er nok det. Ledfoot er definert av mange vegger, jeg holder det innenfor hva jeg kan gjøre med en 12-strengs gitar i åpen stemming. Det er sin egen verden, det definerer hvilke sanger jeg skriver. Det holder ting fresh, det gjør Ledfoot spennende for meg. Det tar meg til steder jeg egentlig ikke har noe ønske om å gå til. Som Ledfoot går jeg alltid tilbake til det samme stedet. Ledfoot er meg når jeg spiller min versjon av bluesen. Det jeg gjør som Tim Scott McConnell er annerledes, det er mer et åpent utsyn, hvor jeg kan gå til forskjellige steder. Jeg tror platene jeg gjør som Tim Scott er mer av et bedrag enn det Ledfoot-platene er.

Som Ledfoot har Tim nærmest laget seg en egen sjanger, Gothic Blues.
- Ledfoot er det viktigste jeg gjør, jeg elsker å gjøre det der, og har jobbet hardt for å komme dit. Det er en genre som er definert av meg, ikke av andre. Det er mitt eget lille mareritt, sier han.

Tim skriver låter for andre og lager musikk for TV-serier, som Exit. Han er glad for eksponeringen det gir for noe han har jobbet hardt for å lage.
- Jeg gleder meg til denne platen kommer ut. Forhåpentligvis kommer det ingen ny ”pest” som forhindrer meg i å reise rundt å spille denne gangen. Jeg håper jeg kan få turnert også i andre land, det har jeg ikke fått gjort de siste par årene. For meg er det å være en utøvende musiker og å spille live det som holder meg levende og holder meg ekte.
Jeg tror det vil ta enda et års tid før reising og det vanlige livet vi hadde før pandemien er tilbake til det vi kjenner som normalen. Folk har jo glemt hvordan det er å gå ut på en konsert. Jeg håper vi kommer tilbake til sånn ting var. Jeg har turnert mye i Europa tidligere, og i USA også. Jeg holder på å skaffe meg noen bookingagenter, de fleste jeg jobbet med tidligere gikk konkurs under pandemien.

Kanskje så du Tim som skummel torpedo i sesong 2 av TV-serien Exit, og hvis du likte musikken der, så var den laget og fremført av Ledfoot. Og du lurer kanskje på om det kommer en sesong 3 av den populære serien? Det gjør Tim også. Han forteller at han har fått henvendelse om å være med noen uker før oppstart for sesong 1 og 2, så han får bare vente å se. Men han likte godt å være med i serien, og håper det kan bli mer.

- Jeg er en workaholic, jeg elsker å jobbe. Jeg liker også en utfordring, og fant det interessant å spille en rolle. Hvis jeg var yngre og skulle være skuespiller, hadde jeg nok prøvd å spille. Men nå som jeg er såpass voksen, spiller jeg ikke så mye, jeg tenker bare på alle skurkene i musikkbransjen jeg har vært borti, det er god inspirasjon, avslutter Tim og ler.

- Roy forteller historier om alt han har vært med på, som gjør at vi sitter der med stå-pels, forteller Amund. - Han har spilt med så mange. Og han produserte en av de platene som har vært viktigst for meg da jeg vokste opp, nemlig The Healer med John Lee Hooker. Det ble laget en film den gang Stratocasteren fylte 40 år, og der var Roy med. Den heter Curves, Contours & Body Horns. Den første dagen i studio sammen måtte jeg fortelle Roy at dette er sannsynligvis den filmen jeg har sett mest på. Vi spolte fram til der Roy spiller, og så på det sammen. I filmen sitter Roy på en benk og spiller på en hvit Stratocaster og en Bassman. Han syntes det var gøy å se den igjen, han hadde ikke sett den på flere tiår, hadde glemt av hele greia. Jeg syntes det var viktig å få vist Roy at han er en størrelse for oss her i Norge. Det var gøy!

- Hadde du møtt Roy tidligere? lurer Bluesnews på.
- Jeg møtte Roy i studio da han spilte inn albumet The Crossing med Reidar Larsen, jeg tror det var i 2005. Jeg spilte på et spor på den plata, da fikk jeg et innblikk i hva han hadde jobbet med. Han fortalte blant annet om hvordan han hadde justert romklangen til Jimmie Vaughan. Det er jo nesten en religiøs opplevelse for meg å høre på når han forteller. Roy er en utrolig sympatisk og fin type, veldig raus, oppmuntrende og inkluderende. Det er fantastisk å få jobbe med han.

- Hvordan kom denne idéen om at dere tre skulle gjøre noe sammen opp?
- Det var Jan Sollien som ringte meg. Han fortalte at Roy hadde lyst til å komme en tur til Norge, og lurte på om jeg ville gjøre noen duo-jobber med ham. Det ville jeg jo gjerne, men sa at da måtte vi ta med Knut på trommer, så blir det enda morsommere. De tente på ideen, og vi kunne begynne å forberede oss. Vi har vel planlagt dette et års tid. Knut har spilt i bandet til Roy tidligere, de har nok kjent hverandre i rundt 20 år, fortsetter Amund. - Måten Knut spiller trommer på var idéen bak denne besetningen. Knut har et sånt groove, jeg vet nesten ikke om noen andre som kan gjøre det der, en sånn skranglete shuffle. Han tar bort noen noter her og der, Knut er en mester på akkurat det. Det er en spillestil Knut har gjort til sin egen.

- Hva skal dere spille sammen?
- Det blir nok en slags ”Best of Roy Rogers”, med et par-tre låter fra meg. Det som er så spennende med Roy er at han spiller gitar som en New Orleans-pianist tenker. Gitarene våre veves på en måte inn i hverandre. Vi har et gi og ta-samspill. Vi sitter og lener oss inn og ut hele tiden. Det er veldig givende, og det blir alltid forskjellig hver gang. Det er bare å ha øra på stilk og prøve å komme inn i den sona. Jeg tror folk vil få en litt annerledes musikkopplevelse, det blir ikke en helt vanlig blueskonsert. Jeg føler at Roy representerer en helt egen skole.

- Har dere tenkt noe på om dette er en engangshendelse, eller om det kan bli mer av dette samarbeidet etter hvert?
- Så langt har vi vel ikke rukket å tenke. Men vi trives veldig godt i hverandres selskap, både musikalsk og personlig. Vi skal også spille inn noen låter sammen i Snaxville. Sånn er det å være musiker; du sier ja til noe og så lærer man nye ting. Livet og arbeidshverdagen tar kanskje nye retninger, eller kanskje ikke. Man vet jo ikke.

I det siste har Amund Maarud dukket opp i mange uvanlige samarbeid, og han elsker det. Konsert med Stian Carstensen og Jarle Vespestad, konsert med Bugge Wesseltoft, denne konserten med Hem og Rogers, og snart blir det konsert med Tom Stalsberg, Steinar Raknes og Jarle Vespestad igjen. Sammen med sin venn, amerikanske Jace Everett, har Amund nylig gitt ut EP-en RAUS. Amund trives godt med musikalske utfordringer.
- Jeg reiser rundt og har musikalske møter. Jeg er fryktelig privilegert, sier Amund. – Jeg lærer så sinnsykt mye av det, jeg får nye idéer til andre ting jeg vil gjøre, idéer til låtskriving. Det er en klisjé at det er en reise, men jeg føler virkelig at det er det. Vi har gjort noen konserter før sammen, Stalsberg, Raknes, Vespestad og meg, og det slår altså gnister når vi spiller, fra lydsjekken til siste tone. Det er magisk. Jeg har faktisk tenkt på det i det siste, at noe av den djupeste bluesen jeg har spilt, har jeg spilt med jazzmusikere. De har en åpen tilnærming til musikk, det er veldig fruktbart i en kreativ setting.
Jeg føler at Knut og Roy og jeg tenker litt likt, at vi er åpne og søkende innenfor en vid definisjon av bluesen. Og da trives jeg! Man må ha noe å strekke seg etter. Har man ikke det, har man stagnert. Og det kan man gjøre seinere, avslutter Amund.

Konserten på Salt i Oslo ble en fantastisk opplevelse. Under skråtaket fikk vi høre tre musikere som tydelig satte pris på å dele scenen og å musisere med hverandre. Hems berømte groove, som Amund snakket så begeistret om, kom til sin rett i Roy Rogers-låten Vida’s Place, som ble et av høydepunktene denne kvelden. Roy delte noen av sine mange historier med oss mellom låtene. Som da han møtte Willie Dixon, som hadde hender dobbelt så store som Roy sine. Roy er også stolt eier av en 37-modell Terraplane veteranbil, og spilte så klart sin versjon av Robert Johnsons Terraplane blues. Verken musikere eller publikum ønsket at denne kvelden skulle ende, det var rett og slett en stor opplevelse.

Roy fortalte at han var veldig glad for å være tilbake i Norge igjen, han har tidligere turnert landet på kryss og tvers. Samarbeidet med Maarud og Hem setter han svært høyt, og forsikrer om at de har hatt noen fantastiske dager sammen så langt.

Albumet har fått tittelen Tidsmaskin og inneholder 11 originale låter. Det morsomme coveret er tegnet av Tomas Drefvelin, som også har levert tegneserier til Bluesnews. Vi tok en prat med Erik samme dag som platen ble sluppet, og fikk en fornøyd og spent mann på tråden.

- Det har vært mye styr i dag rundt plata, den ble jo sluppet i dag. Det har kommet inn mange hyggelige meldinger, forteller Erik.

På platen finner vi originale låter, skrevet av medlemmene sammen eller hver for seg. Tidligere medlem Eirik Bergene står for et par av låtene, og bidrar også med litt munnspill på albumet. Kim E. Bergseth har også bidratt på noen av låtene.

Det var første bud for oss da vi skulle lage plate, vi ville bare ha med originallåter. Å gjøre det ordentlig har vært viktig hele veien. Det er jo verdens mest krevende og vanskelige publikum vi spiller for, humrer Erik. – Om ikke unga liker det du spiller, så får du høre det med en gang. Men det er jo også det som gjør at det er så spennende å lage noe for barn. Vi har brukt den erfaringen vi har fått med årene, og har sett hva som funker og hva som ikke funker. Vi har spilt sammen i ti år nå. Til å begynne med var det Eirik Bergene, Henrik Maarud og meg, og så kom Håkon Høye inn da Eirik sluttet.

Gjennom Rikskonsertene og Den Kulturelle Skolesekken har Blues For Barna spilt for rundt 40 000 skolebarn.

Ja, vi har vært heldige og fått spilt mye. Nå er jo Rikskonsertene nedlagt, og det er Den Kulturelle Skolesekken som har overtatt den virksomheten. Hver fylkeskommune organiserer tilbudet i sitt område. Vi søker i en søkeBlues portal for hver fylkeskommune, det er litt mer komplisert enn før, da Rikskonsertene bestemte jobbene. Vi har vært et par uker på turne i Rogaland i høst, og skal ha tre uker der etter jul. Så håper vi at med det nye albumet vil det kanskje bli litt flere som legger merke til oss blant søkerne. Det er utrolig morsomt å reise rundt i landet med dette stoffet.

På konsertene er det et fast innslag at bandet og barna sammen lager en blueslåt. Noen trekker en lapp med stikkord fra en hatt, så finner de sammen ut noe som rimer, og vips – så har man en ny låt, som fremføres der og da. Et eksempel på dette får vi på låten Skredderblues på platen.

En ting har vi erfart, det nytter ikke å bare spille for unga og tro at de skal sitte stille og høre på. Du må ha dem med på laget. Derfor har vi med låtskriveropplegget på konsertene. Vi syntes det var litt morsomt å ta det med på plata også. Vi hadde en session med det i studio. Vi prater med ungene, tar opp noen på scenen, involverer dem. Det er et godt virkemiddel for oss, det er viktig å engasjere barna.
Man kan ikke bare spille og tro at ungene forstår alt selv, de trenger litt hjelp. Dette er jo noe vi har utviklet underveis, vi har funnet ut hva som fungerer. Vi har jo alle barn selv, så litt erfaring har vi.

Hva tenker du er annerledes med å spille for barn enn for voksne, som dere alle tre gjør i forskjellige band?
- Det er mest den spontane tilbakemeldingen du får fra unga. De er veldig direkte, de roper ut hva de synes. Det må du bare tåle å høre, enten det er bra eller dårlige tilbakemeldinger. Heldigvis har det vært lite surmuling blant ungene, det tror jeg skyldes at vi har med den interaktive biten, der de får være med.
Ofte er ungene mer våkne enn voksenpublikummet vårt. De voksne sitter kanskje å skravler og drikker øl, og følger ikke helt med, mens barna er skikkelig tent. Du kan ikke lure dem. Det er både morsomt , krevende, spennende og interessant å spille for barn. Vi spiller vanligvis maks 45 minutter, noe mer enn det blir for lenge å sitte stille for vårt publikum.
Så er tidspunktet for barnekonsertene veldig humane, det er jo som oftest på dagtid, det er stor forskjell. Det er en helt annen atmosfære når man spiller for barn, man må være skjerpet. Også gjør vi det jo litt vanskelig for oss sjøl, når vi involverer ungene og lager låter på sparket. Noen ganger lager vi nye lapper med stikkord for tekstene, da må man bare være våkne. Man får utfordret kreativiteten. Jeg er nesten mer sliten etter en sånn spillejobb enn når jeg spiller for voksne, ler Erik. - Når vi gjør skolekonserter, gjør vi gjerne to konserter hver dag. Vi har vært veldig heldige og fått en del jobber, spesielt i Rogaland og Vestland, der har vi vært mye. Jeg tror vi har vært på nesten alle barneskoler i Rogaland og Sogn og Fjordane. Men blir vel aldri profet i eget rike, sier Erik.
Nå er vi i en fase hvor vi også finner nye type steder å spille, det har dukket opp en del nye arenaer, som barnefestivaler og kulturhus. Jeg tenker det også er viktig i forhold til bluesen, at vi sprer den musikken litt også utenfor bluesklubbene og bluesfestivalene. Blues er basisen i det vi gjør, men vi har også gått litt utenfor sjangeren. Men vi har bevart basisen vår i bluesen, synes jeg.

Hender det at dere får tilbakemeldinger fra barna etter konserter?

Ja, det er mye av det. På en skole startet vi å skrive autografer etter konserten, og ble sittende en evighet å skrive. Jeg tror alle ungene på skolen var innom oss. Det tok jo helt av! Men det er moro. Så er det en del som vil ta selfier med oss. Da er vi skikkelige popstjerne, vet du, ler Erik.

Det er gøy å komme litt ut på bygda, de er ofte ikke så bortskjemte med konserter der. De setter stor pris på at vi kommer. Det har vært veldig morsomt å reise rundt med dette konseptet. Jeg håper platen blir spilt, så folk får høre hva vi gjør. Kanskje må dere lage Tik Tok-videoer, det er vel der man treffer ungene i dag?

-Ja, kanskje det! ler Erik, og legger til; Det blir spennende å se hvordan albumet blir mottatt.
Det morsomme er at vi allerede har begynt å tenke på neste episode. Det har vært så morsomt å holde på med dette, vi har hatt det så gøy i studio. Det har blitt mye tull og tøys, vi har lekt oss med forskjellige instrumenter. Jeg håper vi har klart å formidle noe av den gode stemningen fra studio på plata.

Med navn som Billy Price, Robert Finley og Sugaray Rayford var det mye soulmusikk på programmet denne gangen. I tillegg hadde festivalen engasjert, som de har gjort de siste årene, blåsertrioen The Bender Brass med Jimmy Carpenter på tenorsaksofon, Doug Woolverton på trompet og Mark Earley på barytonsaksofon, og gjort dem tilgjengelig for alle festivalartistene som ønsket det.
Men tradisjonen tro hadde årets Blues Heaven også med akustisk delta-blues, Chicago-blues, New Orleans-blues, West Coast-blues, Piemonte-blues, bluesrock og mye mer.

Det har blitt en fast tradisjon at festivalen får en pangstart med intime «juke joint»-konserter allerede torsdag. I år ble disse satt opp på Maskinhallen, som kunne by på romsligere rammer enn den lille Freddy’s Bar, som tidligere har vært hjemsted for intimkonsertene. Freddy’s Bar var imidlertid ikke helt utenfor, men bød på Blues Heaven-musikk lørdag ettermiddag.

Første mann ut torsdag kveld på Maskinhallen var den amerikanske gitaristen og sangeren Roy Rogers. Han viste seg raskt å være et veldig sympatisk bekjentskap med et rolig gemytt, en behagelig sangstemme og et helt forrykende spill på en semi-akustisk gitar med bottleneck. Vi fikk et sett som var preget av deltablues, men som også inneholdt avstikkere til boogie. Roy Rogers spilte jo i mange år med John Lee Hooker. Rogers er også en formidabel tolker av Robert Johnson, noe han stadig vendte tilbake til.

California-fødte Chris Cain bærer inspirasjonen fra B.B. King med stolthet, og det fikk vi en smak av da han var torsdagens andre artist i Maskinhallen. Ikke bare er Cain en mester i å etterligne blueskongens karakteristiske gitarlyd, også Chris Cains stemme og frasering helt ned til ansiktsuttrykk og gester viste tydelig at han har studert B.B. King.
Der Roy Rogers hadde spilt alene, opptrådte Chris Cain med bandet sitt: Greg Rahn (keyboard), Sky Garcia (trommer) og Cody Wright (bass). Chris Cain selv demonstrerte med en uanstrengt flyt, en klar og deilig tone og smakfull timing, hvorfor den 66 år gamle gitaristen – etter noen år utenfor rampelyset – er tilbake igjen og er gjenstand for prisnominasjoner. Albert King ble hyllet med en sprudlende «You’re gonna need me» før Chris Cain kunne ønske velkommen til blåseseksjonen The Bender Brass. Og igjen i år, hatten av for disse tre toppmusikerne, som utrolig nok ser ut til å kunne gli sømløst inn i enhver konstellasjon.

Fredagens program startet også i Maskinhallen, der Carolyn Wonderland og Kai Strauss & the Electric Blues All Stars sto på programmet. Fredag startet konsertene allerede klokken 13, slik at konsertene skulle bli unnagjort før selve festivalen startet klokken 18 i Arena Nord.
Det bidro nok også til at oppmøtet ikke var like sterkt som dagen før. Men de fremmøtte var vitne til en fin konsert med en livlig Carolyn Wonderland og hennes band. Carolyn imponerte med gitarspillet sitt, som, når hun ikke spilte slide, minnet om Jimmie Vaughan i stilen. Også vokalt er hun veldig sterk og viste stor kontroll. Etter en veldig kort pause var tyske Kai Strauss klar med sin Electric Blues All Stars med Alex Lex på trommer, Kevin DuVernay på bass, Thomas Feldmann på saksofon og det nyeste bandmedlemmet Paul Jobson på keyboard. Strauss er en utmerket gitarist, og hans sterke melodiske sans og sylskarpe tone gjorde soloene hans til en frydefull opplevelse. Vokalt er han ingen Chris Cain – og han kunne ikke skjule den tyske aksenten – men Kai Strauss viste likevel en ganske kraftig stemme med en kledelig bruk av vibrato.

Deretter gikk turen til Arena Nord, hvor selve festivalen endelig kunne begynne. Chris Cain var første navn på programmet. Han leverte en konsert som lignet gårsdagens opptreden i Maskinhallen.
Undertegnede måtte hoppe over Roy Rogers’ opptreden i Blues Cafe og gikk direkte til Arena Scene der Sugaray Rayford gjorde seg klar. Han ble kalt opp på scenen av sin keyboardspiller og small talk-sparringspartner gjennom hele konserten, Drake Shining. Bandet inkluderte også bassist Allen Markel, gitarist Danny Avila, trommeslager Ramon Michel og blåserne Derrick ”DJ” Martin på saksofon og Julian ”JuJu” Davis på trompet.
Den to meter høye Sugaray Rayford er litt av en naturkraft og fikk i gang festen til lyden av Bill Withers ”Who is he (and what is he to you)?” Scenetilstedeværelsen hans var formidabel der han danset og vrikket seg gjennom det ultrafunky åpningsnummeret. Sugaray Rayford hadde et fantastisk tak på publikum.

Vi tillot oss å hoppe over Esben Justs opptreden i Blues Cafe og prioriterte Anthony Geraci og Boston Blues All-Stars i stedet. Anthony Geraci (piano/orgel/vokal), Barrett Anderson (gitar), Paul Loranger (bass), og Kurt Kalker (trommer) fikk selskap av The Bender Brass, og også på noen låter sangeren Billy Price. De bød på hardt swingende blues, som er så typisk for New England-området – elegant og urbant med sterke innslag av jump, boogie-woogie og rock & roll. Glatt uten å være kjedelig, disiplinert uten å sitte fast.
Billy Price inntok scenen med en avslappet naturlighet, og han smilte stort mens han billedlig talt tok publikum i hånden og ledet oss gjennom «It ain’t a juke joint without the blues». Den hadde en deilig swing sent på kvelden, og Jimmy Carpenters sax-solo understreket bare hvordan The Bender Brass passet som hånd i hanske med Anthony Geraci og Boston Blues All- Stars’ lyd.

Alabama Mike spilte med et fransk backingband, men Julien Dubois hadde brukket beinet, så de måtte klare seg uten bass så godt de kunne. Alabama Mike er en underholdende frontmann med en skjev og avvæpnende sans for humor.

Lørdag var det full pott med Blues Heaven-konserter. På Freddy’s Bar fortsatte Alabama Mike der han hadde sluttet dagen før, og etter ham spilte Jose Ramirez samme sted. Vi la imidlertid i stedet veien til Maskinhallen igjen, for her bød dagens første konsert på en stjernebesetning med R.J. Mischo feat. Alex Schultz & Franck Goldwasser. Tre av vestkystens mest bluestunge gutter ble backet av trommeslager Mikko Peltola og bassist Jaska Prepula, begge fra den finske Tomi Leino Trio. R. J. Mischo sang og spilte munnspill, Alex Schultz på gitar, og Franck Goldwasser – tidligere også kjent som Paris Slim – på vokal og gitar.
Det var en glede å se disse tre amerikanerne sammen. De har kjent hverandre i mange år, men har ikke hatt muligheten til å opptre sammen på lenge. Det var store smil å se, og Alex Schultz gjorde et poeng av å understreke hvor godt de likte det.

På Arena Scenen var det veteranene Paul Lamb & the King Snakes som hadde fått i oppgave å starte lørdagen. Paul Lamb er engelsk, men han gjorde det på den typisk amerikanske måten; å la bandet spille to numre før han selv kom på scenen. Ryan Lamb på gitar, Orlando Shearer på bass og Mike Thorne på trommer varmet opp publikum med to instrumentalnummer, som startet med Otis Rushs «All your love (I miss loving) ». Og det skal et litt mer spennende band til for å rettferdiggjøre det, når solisten bare er med på tre låter i et 75 minutter langt festivalsett. The King Snakes hevet seg dessverre aldri over det ordinære.

Neste stopp var den spennende costaricanske bluesmannen Jose Ramirez som spilte i Blues Hall. Jose Ramirez virket oppriktig begeistret for å stå foran Blues Heaven- publikummet, som også ønsket ham velkommen. Han har en litt raspete, men behagelig sangstemme og gitarspillet hans var ekstremt sympatisk.

Eric Bibb ga oss en helt magisk konsertopplevelse. Amerikaneren opptrådte solo, kun bevæpnet med en akustisk gitar og sin unike sangstemme. Settet hans var en velkomponert blanding av egne sanger og gamle blues- og folketoner, for det meste spilt i sprudlende, mild Piemont-stil. Og selv om Eric Bibb spilte i kafeen i Arena Nords lobby, hvor det vanligvis var mye bråk og ikke minst prat, var publikum stille da hans sjelfulle, litt hese stemme startet. Eric Bibb tryllet rett og slett frem Blues Heaven.

har slått gjennom i voksen alder (han er 68 år i dag) med to album produsert av Black Keys-frontmann Dan Auerbach. Det var tydelig fra konsertstart at det var Auerbachs skranglete og forvrengte garasjelyd som bandet forsøkte å etterligne – med suksess.
Robert Finley er en ivrig formidler og snakket muntert og mye mellom låtene. Han fortalte om hvordan datteren hans har vært en støtte for ham etter at han begynte å miste synet. Derfor virket det nesten som galgenhumor da Christy Johnson hadde valgt Etta James-klassikeren «I’d rather go blind» som soloopptreden! Men hun sang den vakkert og i en elegant medley med countrystandarden «Tennessee whisky», som i dag nok er mest kjent med Chris Stapleton. Bandet spilte også strålende, men det var absolutt Robert Finley selv som var stjernen i showet. Han imponerte stadig med sin energi og vokale rekkevidde – og også med utmerkede låter, som den selvbiografiske «Age don’t mean a thing» , den Stax-aktige «I just want to tell you» og den mer Motown-orienterte «Make me feel alright».

I Blues Café var Jontavious Willis allerede i gang med sin solokonsert. Da Bluesnews ankom var det ragtime-standarden «Make me a pallet on your floor» vi fikk høre. Jontavious Willis sitt sett var også en fin blanding av ragtime og Piemont-blues, deltablues, rhythm & blues, og annet som falt ham inn. Willis, som er en stigende stjerne på blueshimmelen, fikk ganske mye ut av sitt enkle sett med vokal og akustisk gitar. Han er en dyktig entertainer og hadde suksess med å engasjere publikum både med klapping og allsang.

Selv om klokken nærmet seg midnatt hadde den serbiskfødte bluesrock-dronningen Ana Popovic absolutt ingen intensjon om å la publikum sovne. Det ble spilt høyt: Trommene til Jerry Kelly dundret, Buthel Burns bass dunket, Michele Papadia virket til tider nesten hyperaktiv på orgelet, Davide Ghidonis trompet og Claudio Giovagnolis svært gjennomtrengende sax hvinte, og Ana Popovics gitar var selvfølgelig ikke for lav den heller. Det var dermed ikke mye rom for nyanser i Popovics funky uptempo-nummer som «Can you stand the heat» og «Love you tonight». Først med Tom Waits-nummeret «New coat of paint» kom det litt pusterom fra lydbombardementet. Her fikk vi et jazzy mellomspill, Ana Popovic byttet gitar og spillestil til en mer plukkende lyd, og det ble et interessant, nesten progressivt nummer.
Ana Popovic avsluttet Blues Heaven 2022 med et smell – kanskje noe i overkant for denne anmelderens smak. Det har alltid vært smell i Ana Popovics funky bluesrock, men man kunne godt ha ønsket noe mer av det flytende, melodiøse solospillet som man også hører på plateutgivelsene hennes.

Dette var slutten på årets Blues Heaven, som bød på en stilmessig fantastisk variert bukett av bluesartister, høyt nivå og mange sterke musikalske opplevelser. Spesielt Roy Rogers, Anthony Geraci med Billy Price, Eric Bibb, Robert Finley og trioen R.J. Mischo, Alex Schultz & Franck Goldwasser vil bli husket av Bluesnews’ anmelder.
Blues Heaven-organisasjonen skal også ha ros for en veldrevet festival i behagelige rammer, hvor logistikken fungerte uten vesentlige forsinkelser.

Planleggingen er allerede i full gang for neste års festival, som finner sted 10.-11. november 2023 med tidlig start i Maskinhallen torsdag 9. november. De to første navnene på plakaten er allerede på plass, og det er den allsidige australske gitaristen Tommy Emmanuel og amerikanske Tommy Castro & the Painkillers, som skulle ha spilt på den korona-avlyste festivalen i 2020.

Festivalkveldene fredag 21. og lørdag 22. oktober var hovedattraksjonene i aksjon på Gloppen Hotell. Fredag var bare Toppfoss- lokalet i bruk. På lørdag kunne du ta trappa ned i Kjelllaren, en skikkelig cavernpub, for å høre tydeligere ungdomsappell til avveksling fra de fem mer etablerte bandene i Toppfoss-salen. Den svenske Americana-artisten Jesper Lindell og hans firemannsband med snittalder på litt over 30 kunne sikkert med hell ha spilt for ungdomspublikumet, men den stigende stjernen Jesper Lindell som tidligere i år utga sitt album nr 2 til superlative kritikker, fortjente å nå de langt flere tilhørerne som kom inn i hovedarenaen.

Fredag ble innledet med Rita Engedalen og Margit Bakken og deres Damer i blues-forestilling. De gjør alltid inntrykk med sin syntese av blues, gospel, folk- og countryballader og ikke minst arven fra Jessie Mae Hemphills North Mississippi Hill Country. Tre av låtene denne kvelden var fra Engedalens Heaven Ain’t Ready For Me Yet, med Spellemannpris i klassen for blues 2006. Tittelsporet gjør de som gåsehudfremkallende trestemt gospel a capella sammen med Thea Paulsrud fra unionsbandet og bluesens norske framtidshåp Soft City. Engedalens ballade om Jesse Mae Hemphills liv høres ut som den er laget for Dolly Parton den gangen hun sang med Porter Wagoner, og dette er ment som en kompliment. Duettpartner Margit Bakken er en formidable solosanger i Tony Joe Whites «Out of the Rain». Inspirert av Etta James’ versjon på albumet Stickin’ To My Guns, men med sin egen countrysoul-knekk: «Back on the right tracks, I’m feeling no pain/you took a sparrow and let it fly with the eagles/ I can see a long ways I feel love again.” To av låtene fra Engedalens kritikerroste album av året, Sun Will Come, viser en musiker i stadig utvikling og med fotfeste både i Clarksdales delta og Senatobia og Como i The North Mississippi Hill Country der avdøde Jessie Mae Hemphill kom fra. Hun har gjort mange reiser dit og introduserer en av låtene med å fortelle hun har fått plass i koret til baptistmenigheten som Jesse tilhørte. I likhet med Jesse Mae bruker hun fottamburin som perkusjon. Den får hun bruk for når hun rocker opp Janis Joplins såre og vonde «Turtle Blues» til en livsbejaende hillbilly-boogie der Elvis møter Sister Rosetta Tharpe i «Mystery Train»-groove. Tamburinen måtte hun feste på nytt. Engedalen og Bakken greier også å få den tragiske grunntonen i Joplins «What Good Can Drinkin’ Do» til å bli en lystig drikkevise på en fredagskveld. Laughin’ to keep from cryin’, heter det. Vel blåst, damer!

Elevbandet fra den meriterte musikklinja på Firda vgs overtok med dansbare bluesrockversjoner med inspirasjon fra Stevie Ray Vaughan og Gary Moore. Denne musikklinja har klekket ut bl.a. Steinar Karlsen i Good Time Charlie, Silo som var NBU-band i 2017 og Jens Petter Torheim fra Years After. Begge disse bandene spilte i Kjellaren på lørdagen.

Det svenske bandet har tidligere i år utgitt sitt album nummer to, Twilights, der tittelsporet er en sang fra The Bands 1975-LP Northern Lights - Southern Cross. Debut-LPen Everyday Dreams kom i 2019. Bluesnews så dem på Krøsset i Oslo helgen før Fjordblues og ble fjetret av det organiske samspillet i bandet og karismaen og stemmen til frontmannen. Sanger fra begge platene utgjorde repertoaret i tillegg til den uptempo-soul-singelen «Keep On Keeping On» og avslutningssangen «Moving Slow» som Lindell utga på single sammen med First Aid Kit 2017. Lindell er en låtskriverbegavelse av de sjeldne og synger som en hesere og mykere utgave av Van Morrison. Da jeg spurte ham om inspirasjoner nevnte han de to første LPene til The Band, Astral Weeks, Moondance, John Prine: Souvenirs, Elvis In Memphis og alt av Townes Van Zandt. Om merkelappen Americana sa han: ”The Band er Americana”. Lindell og hans fire musikere har samme instrumentering og oppstilling. I likhet med Robbie Robertson er han gitarist og låtskriver, men han er også hovedvokalisten. Backing vocals har han primært fra pianisten Carl Michael Junior Lindvall, som også synger duett på «Twilight», siden duettpartneren på albumet var gjestevokalist Amy Helm, datter av Levon. Sammen med Rasmus Fors på klavinett og orgel utgjør han og Carl Michael Lindvall bandets svar på Richard Manuel og Garth Hudson. Storebror Anton Lindell på bass og trommis Simon «Kosmos » Wilhelmsson er rytmenavet i et band som har et samspill som får meg til å tenke på Booker T & the MGs og The Hi Rhythm Section og sangene tar bolig i deg.

Og det var ikke slutt. Den sørafrikanske supergitaristen Dan Patlansky var tilbake på Fjordblues som han gjestet så langt tilbake som i 2014. I kompet hadde han dyktige musikere som trommis Bård Berg og bassist Kim André Tønnesen fra Soft City. Dessverre fikk jeg ikke hørt hele denne midnattskonserten som viste at han kunne sin Stevie Ray Vaughan, men han har også masse egne låter. Noen timer på Spotify med hans rikholdige albumproduksjon i ettertid viser stor repertoarvariasjon, her er det mye drømmeblues i skjæringspunktet mellom Pink Floyd og Shuggie Otis og til og med en låt som The Meters’ «Just Kissed My Baby» var til stede i hans musikalske DNA. I sin tid var det Fjordblues som var de første som booket Royal Southern Brotherhood. Jeg er sikker på at Dan Patlansky snart blir å finne på andre festivaler nær deg.

To unionsband og sørstatsrockerne Years After fra Bergen spilte i Kjellaren. Gikk dessverre glipp av både Years After og Silo. Silo er en del av historien til Fjæra Bluesklubb og Fjordblues. Bandet oppsto på musikklinja til Firda vgs og vant bluescupen på Notodden i 2016 med begivenhetsrik status som unionsband i påfølgende år. Senere har medlemmene hatt egne prosjekter. I anledning festivaljubileet spilte de i gjenforent utgave. Heldigvis greide Bluesnews’ utsendte å få meg seg en god del av konserten til årets norske blueskometer Soft City. Ikke minst hvordan de fryktløst holdt Billie Holiday-klassikeren «Fine And Mellow» på strak arm i en selvstendig coverversjon med Thea Paulsrud i fullt emosjonelt øs med supertight soulgroove fra Ask Vatn Strøm, gitar og organist Håvard Ersland i tillegg til rytmeseksjonen som spilte med Dan Patlansky kvelden før. Disse skal bli spennende å følge.
I Toppfoss hadde Good Time Charlie satt stemningen i sin åpningskonsert og to betydelige amerikanske vokalister hadde hver sine sett med solid backing fra J.T. Lauritsens band The Buckshot Hunters, som har høy kompetanse i sjangeren blue eyed soul. Boston-sangerinnen Michelle «Evil Gal» Wilson riktignok mer forbundet med divaer i jump blues-overgangen mellom jazz og tidlig R&B. Tilnavnet har hun fra en av sine store inspiratorer, Dinah Washington, som spilte inn «Evil Gal Blues» på 1940-tallet. Hun åpnet sjangerriktig med Ray Charles’ «Hallelujah I Love Her So» - og jeg mener hun sang «I Love Him So» - en låt som Peggy Lee adopterte sammen med Little Willie Johns «Fever». I forhold til musikkhistorien var hun en elegant videreføring av showet til Good time Charlie.

Den store overraskelsen på festivalen var Mike Farris. På 90-tallet var han stjerne som sanger i det kritikerroste jambandet Screamin’ Cheetah Wheelies, men livsstilen og store narkotikaproblemer holdt på å ta livet av ham. På 2000-tallet ble han rusfri og omvendt. Han begynte å gi ut album med blues-og soulinspirert gospelrock. På Silver and Stone fra 2018 gjør han Freddie Scotts screaming deep soul-klassiker «Are You Lonely For Me Baby”. Jeg kan ikke huske å ha hørt mange hvite soulsangere av hans kaliber. Han skapte full vekkelse med denne låta allerede tidlig i sitt drøyt timelange show. Mike Farris vil vi gjerne se igjen i Norge.

I en beregnet tre kvarters konsert rundt midnatt var det igjen klart for Jesper Lindell Band med tributt til The Band med gjester. De forsterket sine bånd til Sandane. To av gjestene var Ivar Senneset fra Silo på sang og gitar og Jens Petter Torheim fra Years After på sang, og de gjorde det veldig bra. Stort nærmere The Band enn Jesper Lindell og hans musikere er det ikke mulig å komme. De tar vare på det organiske soundet og gjør sin egen greie. Når Rasmus Fors spiller klavinett på «Up On Cripple Creek» der The Band brukte munnharpe er moderniseringen helt innafor og kompet er helt Temptations og pianist Carl Michael Lindvall synger så hjertet skal briste i «Tears of Rage».
Godt over midnatt var det klart for bluesrock, slik det også var på fredag. Denne gangen var det New York-baserte Sari Schorr, med firemannsbandet The Engine Room som i 2016 slo igjennom med brask og bram i blueskretser med albumet Force of Nature, produsert av Mike Vernon. Hun fikk 5 i Bluesnews. På nettet ligger en video der hun gjør en fin versjon av Leadbellys «In the Pines», men den stunden jeg så henne merket jeg at dette er ikke noe for meg. Det blir for mye fakter, for mange oktaver og for lite groove. Men det kan godt være Sari Schorr blir like stor som Beth Hart. Så da er det også rom for Sari Schorr på Fjordblues.
Jeg var svært fornøyd og tok kvelden.

Det var NRKs Thomas Felberg som på sin velkjente og ”rocka” måte ledet publikum gjennom kvelden og bandt de forskjellige innslagene sammen. Kvelden var delt inn i tre bolker med pause mellom hvert sett, lagt opp på den måten for å gi alle tilreisende litt tid til å snakke sammen i løpet av kvelden. Daglig leder i NBU, Bitten Svendsen, kunne ønske velkommen før husbandet ble presentert i første musikalske innslag. Bill Troiani og hans band backet de fleste solistene. I tillegg til Bill besto husbandet av Håkon Høye på gitar, Håvard Ersland på tangenter og Alexander Pettersen på trommer. Vi fikk et par låter med Eric ”Slim” Zahl og Hungry John før Per Ole Hagen (styreleder i Bluesnews) og Bente Bårseth (leder i NBU) gjorde litt stas på jubilanten Bluesnews ved å overrekke gave til redaktør Endal fulgt av rosende ord for 25 års innsats. Tor Einar Bekken og Richard Gjems framførte deretter sine to låter som duo. I annet sett fikk publikum hilse på to av de mange unge gitartalentene som har dukket opp de seinere årene, Tobias Ruud og Otto Junior. Notoddens Jostein Forsberg fortalte litt om historikken til Union Bluescup før han presenterte årets Union Bluesband, Soft City. Et bluesjubileum uten Reidar Larsen er selvfølgelig utenkelig. Han avsluttet andre sett sammen med husbandet.
Siste sett ble en flott avslutning med Stina Stenerud, Vidar Busk og Knut Reiersrud som solister. Stina sang to låter fra sitt siste album, mens Vidar fikk stor respons i Røverstaden med Mr. Sugar og If I Had The Power. Vår aller fremste gitar-høvding, Knut Reiersrud, var som alltid prikken over i-en. Han rundet av med Falsk matematik og Looking for Religion før alle artistene samlet seg på scena i en avslutningsjam.