hjem

  • BLUES IN BRITAIN
  • BLUES I SVERIGE
  • BLUES I DANMARK
  • BLUESSTUDIET USN
  • TOMS AMERICANA
  • NORSK BLUESUNIONS
    KLUBBSIDER
  • NORSK AMERICANA
    FORUMS SIDER
  • CD-OMTALER
  • BANDSIDER

adv-Nidaros Blues 2023
adv-Bluesheaven
Leder
image NR. 127 • DESEMBER 2022

Organ for Norsk Bluesunions medlemsklubber.
Abonnement i Norge bestilles gjennom en klubb tilsluttet Norsk Bluesunion.
Selges i løssalg i Norge og Sverige gjennom Narvesen og Pressbyrån.

Forsidebilde: Kirk Fletcher
Foto: Rudy’s Jazz Room
Design: Rune Endal

God Jul og Godt Nytt År!

Bluesnews går ut av jubileumsåret med utgivelse av magasin nummer 127. Siden starten i 1997 har bladet kommet ut med fem nummer årlig og hatt et stabilt høyt opplag. Vi har faktisk ligget mellom 7 og 9000 i alle disse tjuefem årene. Det er en bragd ikke mange norske musikkblader kan vise maken til, og noe vi har grunn til å være stolte av. Vi vet hvilken negativ trend det har vært for trykte magasiner de siste årene. Heller ikke under koronatiden endret opplaget seg nevneverdig. Vi fikk i denne perioden mer enn noen gang tilbakemeldinger fra lesere som fortalte om hvordan de så fram til hver utgivelse av bladet. Vi gleder oss også over at våre lesere fortsatt foretrekker å få bladet i fysisk form i postkassa, selv etter at vi lanserte den digitale utgaven av magasinet.
Som en liten kuriositet kan nevnes at vi gjennom tjuefem år har trykt og distribuert nærmere en million Bluesnews-magasiner. Hvor mange timer med frivillig arbeid fra våre trofaste medarbeidere som ligger bak dette, kan man bare forestille seg.

25-årsjubileet til Norsk Bluesunion og Bluesnews ble i tillegg til jubileumsnummeret i september markert med en stor fest på Røverstaden i Oslo 5. november. Kvelden ble en suksess med utsolgt hus og stor stemning med noen av våre fremste bluesartister på scena. Du finner en omtale av kvelden inne i bladet.

Amerikanske Kirk Fletcher er en av verdens aller fremste bluesgitarister. At han har spilt med navn som Charlie Musselwhite, Lynwood Slim, Kim Wilson, The Fabulous Thunderbirds, Michael Landau og The Mannish Boys er en bekreftelse på det. Han har også samarbeidet med norske musikere ved flere anledninger. Nå er Kirk Fletcher aktuell med ny soloplate og han besøkte også Norge nylig. Les om ham i coversaken.

To store personligheter som har satt markante spor etter seg i rocken gikk bort i oktober. Robert Gordon har vært og vil alltid være et stort idol i rockabillykretser. Etter først å ha gjort seg bemerket i punk- og new wave-miljøet tidlig på 70-tallet, hadde den amerikanske sangeren en betydelig rolle i rockabilly-revivalen som Europa opplevde mot slutten av tiåret. Les om ham i Rune Hallands faste spalte, Skeive skiver.
Jerry Lee Lewis var den siste gjenlevende av de store musikkpersonlighetene som bidro til å definere rock’n roll-musikken på 50-tallet. Han var for lengst en levende legende da han gikk bort i oktober i en alder av 87 år. Bluesnews’ skibent, Folke Myrvang, som møtte “The Killer” mange ganger gjennom årene, minnes den store sangeren og pianisten i på sidene 28 til 32 i dette bladet.

I dette nummeret kan du også lese om Buddy Guy, Mike Farris, Ledfoot, Good Time Charlie, trioen Roy Rogers, Amund Maarud og Knut Hem, Tor Brynildsen, Little By Little og Blues for barna. Sjekk også ut Bård Oses artikkel om det britiske bandet Spooky Tooth i hans spalte, Classic Rock. Dette er for de fleste ukjent musikk, men vil garantert gi alle elskere av 70-talls bluesrock en positiv overraskelse.

Vi har også festivalomtaler fra Blues Heaven i Danmark, Dark Season Blues på Svalbard, Blueshelga i Odda, Fjordblues på Sandane og Ørland Bluesfestival.
Bluesnews ønsker alle ei trivelig julefeiring og en fin vinter!


Rune Endal, redaktør
innhold
KIRK FLETCHER 10

CD-NYTT

Joanne Shaw Taylor

Nobody’s Fool
- viser flere sider

Angela Strehli

Ace of Blues
- hyllestversjoner av sjangerdefinerende blues- og soullåter

JOHN NEMETH

May Be The Last Time
- et helstøpt album

BILLY T BAND

Hi Paradise
- et glimrende album

SOFT CITY

Settle For The Moon
- omfavner hele den svarte musikkarven

JOHN PRIMER

Hard Times
- som i chicagobluesens gullalder

Omtaler på side 43
18
MIKE
FARRIS
21
LEDFOOT
23
ROY
ROGERS
19
JERRY LEE
LEWIS
35
ROBERT
GORDON
34
NORSK BLUESUNION
FEIRET 25 ÅR

INNHOLD
  • 10 KIRK FLETCHER
  • 13 BUDDY GUY
  • 15 CLASSIC ROCK
  • 16 TOMS AMERICANA
  • 18 MIKE FARRIS
  • 19 JERRY LEE LEWIS
  • 21 LEDFOOT
  • 22 ROY ROGERS - AMUND MAARUD - KNUT HEM
  • 23 GOOD TIME CHARLIE
  • 24 BARNEBLUES
  • 25 TOR BRYNILDSEN
  • 26 BLUE MOOD RECORDS 25 ÅR
  • 27 LITTLE BY LITTLE
  • 28 BLUESCRUISE PÅ COLORLINE
  • 29 DARK SEASON BLUES
  • 30 BLUES HEAVEN
  • 31 BLUESHELGA LOKST UTØVE
  • 32 FJORDBLUES
  • 33 ØRLAND BLUESFESTIVAL
  • 34 NORSK BLUESUNION 25 ÅR
FASTE SPALTER
  • 35 SKEIVE SKIVER
  • 36 BLUES IN BRITAIN
  • 37 BLUES I SVERIGE
  • 38 BLUES I DANMARK
  • 39 READING THE BLUES
  • 41 BLUESSTUDIET PÅ NOTODDEN
  • 42 CD-OMTALER
  • 43 NORSK AMERICANA FORUM
  • 46 NORSK BLUESUNION
  • 58 NORSKE BLUESBAND
  • 61 UTENLANDSKE BAND
  • 62 ROCK SOUL ROOTS

BLUESNEWS
Utgiver: Stiftelsen Bluesnews
Redaktør: Rune Endal
Grafisk utforming: Rune Endal/Espen Liland
Trykk: PoliNor AS
Opplag: 7.000

Adresse: Bluesnews, Møllergata 39,
0179 Oslo • Tlf. 22 41 85 00
post@bluesnews.nowww.bluesnews.no

MEDARBEIDERE

Medarbeidere: Nina Hanssen, Johnny Andreassen, Merete Eide, Øyvind Pharo, Freddy Toresen, Harald Olsen, Jan Rustad, Bjørn Wiksaas, Richard Gjems, Rune Halland, Folke Myrvang, Bård Ose, Tor Einar Bekken, Einar Brattlie, Per Ole Hagen, Gunnar Svensson, Frank Martinsen, Tom Skjeklesæther, Rune Jensen, Jacob Wandam (Danmark), Arne Swedin (Sverige), Norman Darwen (UK), Art Tipaldi (US)
Andre bidragsytere: Bitten Svendsen, Kari Meyer, Bjørn Kulseth Bård G. Moe, Ole Christian W. Haavik, Aigars Lapsa, Kjell Espejord, Tommy Tverdal

UTGIVELSER 2022
Utgave Utg.dato Deadline
BN 128 14. februar 20. januar
BN 129 25. april 27. mars
BN 130 27. juni 25. mai
BN 131 19. sept 25. august
BN 132 05. des 13. november

Annonsesalg: Einar Brattlie, mob. 906 11 156 e-post: bluesad@bluesnews.no

adv Ostkanten bluesklubb
adv Larkin Poe Blood Harmony 2023 Tour
JIMMIE VAUGHAN -kongegitarist
img

KURT SLEVIGEN &
ARNE FJELD RASMUSSEN

Paying Homage To The Blues

BLUESNEWS:
- Gutta har lagt sin egen blå sjel i hver låt...

TROND SVENDSEN
& TUXEDO

Don’t Trust The Moon (Grappa)

BLUESNEWS:
- Sitter midt i hjerterota fra start til slutt

RITA ENGEDALEN

Sun Will Come

BLUESNEWS:
- Nydelig plate!

LEDFOOT

Coffin Nails (TBC Records)

- Brings to mind Stevie Ray on killing it on acoustic.Ledfoot on the Goodfoot got some serious mojo’.
Winter Lazerus, mastering master

ANITA NORDHEIM BLUES N 'GROOVE COMPANY

BLUESNEWS:
- Kjøp plata, det fortjener dette bandet!

KNUT ROPPESTAD

War Horse

BLUESNEWS:
- En fin plate med en av Norges fineste og best bevarte singer/songwriter- hemmeligheter

GEIR SUNDSTØL

The Studio Intim Sessions vol 1 (Hubro/Grappa)

- Sundstøl fremstår som en moderne Askeladd, som kan gjøre nytte av det meste han finner…fremfor alt spiller han på hjertestrengene våre.
Arvid Skancke-Knutsen, Klassekampen

SVEN ZETTERBERG

Rain On - The Lost Session

- Easily an album of the year...
Iain Patience,
Blues Matters Magazine

RONNY AAGREN

Changes (Hunter Records)

BLUESNEWS:
- Trøkk og spilleglede

THORBJØRN RISAGER & THE BLACK TORNADO

Navigation Blues (Provogue Records)

NY BOK

Ole Jonny Trangsrud:

THE WILDSTONES

Ny bok – 224 sider. Rikt illustrert og med grundig dokumentasjon.

Følg oss i Flisa-bandet (1964-1970), slik jeg og vi opplevde det. The Wildstones var ett av de meget populære bandene på Østlandet, men som ikke spilte inn plate. Mer info på: www.wildstones.no

BLUES FOR BARNA

Tidsmaskin (BigH Records)

BLUESNEWS:
- Barn fortjener å høre god blues! Blues For Barna har holdt på i ti år og har spilt for 40000 unger...

EIGIL BERG

Skygge og sol

- Hjemme i stua vil ”Skygge og sol” temmelig sikkert gå på repeat...
Arild Rønsen, PULS

BILLY T BAND

Hi Paradise (BigH Records)

BLUESNEWS:
- Et glimrende album

PAAL FLAATA

New Green Grass Will Grow (Blue Mood/Grappa)

- Paal Flaata er en sorgbinder av rang.
Arvid Skancke-Knutsen, Klassekampen

NY BOK

Arvid Skancke-Knutsen & Per Ole Hagen

DA MUSIKKEN VÅKNET

Bok 116 sider - innbundet

Hva har Bjørn Eidsvåg, Maj Britt Andersen, Aslag Haugen fra Hellbilles og Jørn Stubberud fra Mayhem til felles? De er alle intervjuet i «Da musikken våknet», sammen med mer enn 60 andre kolleger fra hele det norske musikklivet.
adv- Hamer Blues Klubb
image

KIRK FLETCHER
img
KIRK
FLETCHER
Han har blitt omtalt som den perfekte ”sideman”. Ikke så rart når man ser lista over hvem han har spilt med: Kim Wilson’s Blues Revue, Charlie Musselwhite, The Fabulous Thunderbirds, Eros Ramazzotti, Joe Bonamassa og ikke minst ti år i blueskollektivet Mannish Boys. Samtidig har han vært en ettertraktet studiomusiker. I dag har den smakfulle og etterspurte bluesgitaristen elablert en karriere som soloartist.
TEKST: NINA HANSSEN • FOTO: RUDY’S JAZZ ROOM

Den siste helgen i oktober var Kirk Fletcher på Norgesbesøk og spilte i Trondheim og i Oslo. Bluesnews fikk en prat med amerikaneren, som nylig har sluppet et nytt album. ”Heartache By the Pound” kom i slutten av juli, og det har fått god mottagelse. Albumet har gjort det bra på hitlistene, og Kirk forteller at han er stolt av innspillingen.

- Låtene ble skrevet under ”lockdown” og jeg kjente på at det var nødvendig for meg å følge alle drømmene mine. Mange, meg inkludert, prater om sine drømmer og ønsker, men vi må følge noen av disse drømmene. For meg var drømmen å spille inn et album i berømte FAME Studio i Muscle Shoals, Alabama, og å skrive disse låtene som er med på albumet. Jeg spurte meg selv; Hvilken type sanger ønsker jeg å spille på scenen? Hva er jeg opptatt av, hvem er Kirk Fletcher? Da jeg startet denne tenkebanen, kom også sangene jeg ville skrive, forteller Kirk Fletcher til Bluesnews.

Richard Cousins, som spiller bass i bandet til Robert Cray, er en god venn av Kirk, og også han bosatt i Sveits. Sammen har de skrevet flere av låtene på albumet.
- Han har vært en venn og en mentor for meg, forteller Kirk, og vi var begge i Sveits under lockdown. Jeg bodde bare en halvtimes togtur unna huset hans, og vi møttes stadig. Han hjalp meg til å få ned mine ideer til sanger. Han var aldri i veien, han ville bare hjelpe til. Richard har lang erfaring som musiker og låtskriver, og hjalp meg til å strukturere bedre. Det var et godt og fruktbart samarbeid!

Pandemien og lockdown førte til at Kirk måtte holde seg i ro hjemme. Førte det til arbeidsro og en kanskje god pause fra turnering og reising? lurer Bluesnews på.
- Datteren min bor enda i LA, og jeg hadde lovet henne å stikke innom omtrent hver tredje måned. Derfor var jeg under pandemien en av de få som kunne reise mellom Sveits og USA. Det var veldig interessant å se forskjellen på hvordan pandemien ble håndtert i LA og i Sveits. Jeg brukte noen av disse erfaringene da jeg skrev låter til albumet mitt.

FAME Studio

- Hva betydde det for deg å gjøre innspillingen i det berømte FAME Studio i Muscle Shoals, der storheter som Aretha Franklin og Wilson Pickett har spilt inn klassiske låter?
- Jeg er så stor fan av musikken som er laget i FAME Studio. En venn av meg hadde spilt inn her, og han fortalte meg alt om hvordan det var, og om alt utstyret de hadde der. Jeg innså at det var her jeg ville spille inn mitt nye album, mer enn noe annet sted. Jeg elsket stedet, historiene om alt som har skjedd der – det er et så sjelfullt sted. Jeg ville skrive sanger som ville passe å spille i dette studioet, det kjentes som en drøm. Det er mye vintage utstyr der, utstyr som også ble brukt da folk som Aretha Franklin spilte inn der. De har også de beste studiomusikerne der, som har spilt på så mange fantastiske plateinnspillinger. Det var helt utrolig.

Å velge en favorittlåt fra albumet synes Kirk er umulig.
- De sangene er jo som barna mine, jeg kan ikke plukke ut en favoritt! En av de første låtene jeg skrev, var Afraid To Live, Too Scared to Die. Sammen med Heartache By the Pound, Shine A Light og Hope For Us så er nok de kanskje favorittene mine, men jeg liker alle låtene. Jeg tar låtskriving veldig seriøst, sangene betyr noe for meg.

Jeg er så stor fan av musikken som er laget i FAME Studio...




Jeg ønsket å være nær låtskrivere og gode musikere, og det er jeg virkelig i Nashville. Det er mange klubber og spillesteder, du kan gå ut sju dager i uka for å høre musikk, om du ønsker det.

Kirk tok med seg flere venner til FAME Studio, som alle har bidratt på albumet. - Jeg fikk med meg Randy Bermudes på bass, som spiller både med T-Birds og Charlie Musslewhite. Vi har vært venner så lenge, og det var så bra å ha han med, det betydde mye for oss begge. Jeg vet at han hadde like lyst til å spille inn i FAME Studio som meg, og han høres helt fabelaktig ut, ler Kirk.

Vi brukte Terrence F. Clark på trommer. Han har spilt med Robert Cray, og er en yngre fyr fra Memphis. Jeg bare visste at han ville passe perfekt til denne musikken. Og så hadde vi med selveste legenden på tangenter – Reese Wynans. Folkene i FAME var så glade da jeg fortalte at Reese skulle komme og spille piano, de elsker han.

På albumet er det noen utvalgte coverlåter, resten står Kirk for. - Jeg ville ha med I´ve Made Nights By Myself, den skal være skrevet av Albert King. Han skrev jo ikke så mange egne låter, så jeg tenkte det var moro å ha med en låt han faktisk skrev selv. Så har jeg med et par låter av Dennis Walker. Han skrev I Can’t find No Love og Wrong Kind of Love. Walker skrev mange av Robert Crays største hits, og jeg var beæret over å spille inn et par av hans låter. Jeg elsker jo Robert Cray!


Kirk Fletcher 2022. (Foto: Rudy’s Jazz Room). Til høyre: Fletcher på Dark Season Blues, Longyearbyen 2015. (Foto: Nina Hanssen).
Nashville

Kirk er oppvokst i LA, California, men har besøkt Europa mange ganger, både som medlem av band som Fabulous Thunderbirds, med kameraten Josh Smith og på egen hånd. Han har nylig bodd frem år i Sveits, det var der han var under pandemien.
I dag bor California-fødte Kirk i Nashville, der han trives godt. I byen bor det en mengde musikere og låtskrivere. Man kunne tro at dette var negativt, at konkurransen ble for heftig. Men det motsatte ser ut til å skje.
- Det har virkelig vært moro å bo i Nashville, og jeg har likt meg godt. Jeg kjente mange som bodde der før jeg flyttet dit. Jeg ønsket å være nær låtskrivere og gode musikere, og det er jeg virkelig i Nashville. Det er mange klubber og spillesteder, du kan gå ut sju dager i uka for å høre musikk, om du ønsker det. Og jeg ser at når vennene mine er på turné, så kommer de gjerne innom Nashville. Og så holder jo Gibson til der, sier Kirk, som er ambassadør for gitarmerket Gibson. Det er heller ikke langt til Memphis. - Men jeg har ikke fått vært så mye hjemme i Nashville enda, jeg har turnert så mye, reist overalt. Jeg har blitt venn med en veldig dyktig låtskriver der. Vi treffes rett som det er til frokost, og vi skal prøve oss på å skrive noe sammen. Det blir kjempespennende! Det er helt utrolig hvor mange gode låtskrivere og musikere det er i den byen, jeg blir helt overveldet.

Kirk er fra storbyen Los Angeles, og selv om Nashville har vokst de siste årene og prisene på eiendom har økt, så trives Kirk godt allikevel. Han forteller at man ikke trenger å flytte langt ut av byen, før husprisene er lavere. I LA tar det en evighet å kjøre til et sted som bare er noen miles unna, det er så mye trafikk. Nashville er mer kompakt.

Det er ikke så mange unge, svarte bluesmusikere, så jeg prøver å få dem med å spille, å oppmuntre dem og gi råd.
Gibson-ambassadør

Gitarfabrikken Gibson lanserte i vinter gitarmodellen Lucille, en ES-355, som var basert på BB sin elskede Lucille-modell. BB King hadde mange gitarer, alle het Lucille. Kirk fikk jobben med å lansere den nye modellen.

- Jeg elsker BB King, hans måte å spille på. Jeg kommer alltid tilbake til hans innspillinger. Jeg er ambassadør for Gibson, og jeg var så beæret over å få oppdraget med å lansere den nye modellen. Det betydde mye for meg. Og det var en god gitar å spille på, jeg likte den. Jeg har dessverre ikke fått muligheten til å spille BB King sin egen Lucille, men hvem vet – det er jo noe som kan skje!

- Du bodde i Europa under lockdown, og du har reist mye i Europa. Hva er ditt inntrykk av det europeiske bluesmiljøet og bluesmusikerne her?
- Sveits virket veldig organisert for meg under pandemien, og folk fulgte de rådene som gjaldt. I USA var det litt mer kaos, som dere vel kjenner til. Da ting begynte å åpne opp litt igjen, hadde jeg litt flaks. Jeg spilte hele tiden! Det kom enda ikke artister fra USA, men jeg var jo allerede i Europa, så jeg spilte overalt. Mye i Italia, jeg spilte på mange festivaler der. Mye i Frankrike. Så jeg jobbet masse, og fikk vist meg frem for et stort publikum, spesielt i Italia og Frankrike. Så på den måten var det bra for meg, men selve lockdown var jo ikke så moro, da.

Jeg vokste opp med å spille gospel i kirken, og den gangen tenkte jeg at blues var djevelens musikk og gospel var den gode musikken. Det var jo det jeg hadde lært.

Kirk Fletcher pressebilde 2010.
Europa

- Ved å bo i Europa i flere år, fikk du et annet syn på USA?
- Vel, jeg fikk et annet syn på verden, ikke bare på USA. Og kjæresten min er så smart, hun har lært meg masse om historie, også om amerikansk historie. Å oppleve arkitekturen i Europa, det at ting er så gammelt, har vært fantastisk. Det vi har i USA er jo ikke veldig gammelt, sammenlignet med for eksempel Roma. Kirk har som kjent vært mye i Norge tidligere, en periode hadde han sitt eget norske band her.
- Å ja, det stemmer. Med Iver Olav (Erstad), Jon Reidar (Furulund) og Per Øystein (Erstad). Iver døde jo dessverre nylig, det var så trist. Jeg har også spilt med Adam Douglas, det er gøy å se at han gjør det så bra.

Yngre musikere

Kirk fikk besøk av de norske gitaristene Otto Jr. og Tommy Kristiansen på scenen under konserten i Oslo, og spilte flere låter sammen med dem. Vi spør Kirk om det å få gjesteartister opp på scenen er noe han liker å gjøre.
- Ja, jeg liker det godt. Dette er noe jeg prøver å gjøre også i USA. Jeg prøver å komme i kontakt med yngre musikere, og spesielt yngre, svarte musikere. Det er ikke så mange unge, svarte bluesmusikere, så jeg prøver å få dem med å spille, og å oppmuntre dem og gi råd, gi noen hyggelige tilbakemeldinger. Jeg husker jo da jeg selv vokste opp, det var ikke så mange unge og svarte musikere som spilte blues. Det var til tider vanskelig for meg, så jeg prøver å gjøre det litt lettere for dem som kommer etter meg. Men ikke bare svarte musikere, det gjelder alle. Kan jeg være til inspirasjon, så er det jo fint! Og her i Norge er det jo så mange utrolig dyktige gitarister, det er helt vilt! Jeg prøver å treffe dem, spille med dem og oppmuntre dem når jeg kan. Tommy er en helt fantastisk gitarist, dere har Vidar Busk og selvsagt Kid Andersen. Og mange flere!

Opplæringsvideoer

Kirk har også laget flere opplæringsvideoer, der han lærer bort teknikker og gitar-triks.

- Jeg liker godt å lage sånne videoer, ler Kirk, – det er moro. Spesielt å lære bort blues, for det er noe jeg kan og føler meg komfortabel med å snakke om. Og det gjør meg glad. Det er enkelt å lage video om noe du elsker å gjøre. Jeg bruker jo mye tid på å lytte til blues, studere musikere. Så jeg følte det var på tide å gjøre noe med det.

Kirk vokste opp i et middelklassestrøk i Lakewood, nær Long Beach i California, men familien flyttet etterhvert til byen Compton sør for Los Angeles, der faren bygget opp en kirke. Compton var fattig, og kriminaliteten skyhøy. Miljøet er skildret i filmen Straight Outta Compton, og rap-bandet N.W.A. oppsto i dette miljøet. Unge Kirk holdt seg unna de voldelige gjengene, og satt mye hjemme og spilte gitar og hørte på plater.

Rap og blues

Er rap ”den nye bluesen” for unge afroamerikanere som vil spille?
- Jeg tror egentlig ikke det. For meg så er bluesen nesten som luft. Blues er på en måte i alt. All musikk som er emosjonell eller lidenskapelig har noe av bluesen i seg. For meg er ikke rap det samme. Jeg vokste opp med rap, og jeg skal ikke snakke ned rap, det er en del rap jeg liker. Men blues er en base, det er nesten som et musikalsk alfabet. Blues, soul og gospel, denne rootsy greia, er en så stor del av amerikansk musikk. For meg er dette ganske dypt, det er liksom basisen. Man finner igjen elementer av denne musikken så mange steder. Jegvokste opp med å spille gospel i kirken, og den gangen tenkte jeg at blues var djevelens musikk og gospel var den gode musikken. Det var jo det jeg hadde lært. Da jeg fant ut hvor like de to musikkformene var, klarte jeg ikke helt å se skillene. I dag er jeg 46 år gammel, og jeg tenker at det er den samme musikken. Og du kan dra hvor som helst i verden og finne en bluesfestival.

Honnel Brothers

Backingbandet til Kirk på denne turen besto av The Honnel Brothers, med broder Davy på trommer og broder Anthony på B3. Brødrene har blant annet spilt med Robben Ford. Vi spurte Kirk om dette var hans faste band.
- Erkan Ôzdemir organiserte denne turen for meg, og jeg tenkte det ville være moro å ha med disse unge guttene. Det har vært interessant og givende. Jeg har ikke noe eget band for tiden. Det er et stort ansvar å ha et band, og det har vært urolige og vanskelige tider for musikere. Hjemme i USA har jeg en gjeng som jeg pleier å spille med, men ikke et fast band. Vi får se hva som skjer fremover!

Sangeren Fletcher

Kirk har en varm, sterk og fin stemme, men det gikk flere år før han sang offentlig. Den første platen han spilte inn vokal på, var ”My Turn” fra 2010. Vi spør Kirk hvorfor han ventet såpass lenge med å synge.
- På de første platene mine tenkte jeg overhodet ikke på å synge. Jeg var ikke vant til det. Jeg startet å spille gitar i kirken da jeg var 8 år, og da sang jeg ikke. Det var ikke før etter at jeg forlot The Fabulous Thunderbirds i 2007 at jeg tenkte at kanskje jeg skulle prøve å synge. Jeg tror det første stedet jeg sang på en konsert var i Norge, faktisk. Jeg sang Found True Love av Jimmy Reed, husker jeg. Å, jeg var så nervøs! Jeg skrev ikke egne låter på den tiden, så det tok litt tid før jeg kom ordentlig i gang med sangen. Nå har jeg gitt ut tre album hvor jeg har skrevet egne låter og synger selv. Jeg utvikler meg enda som vokalist, det er en prosess.

- Oslo er en av mine favorittsteder, jeg har vært her mange ganger, avslutter Kirk. - I går var jeg i Trondheim, det er en vakker by. Jeg har vært der før, men hadde ikke sett så mye der. Vanligvis har vi ikke så mye tid til å dra på sightseeing når vi er på turné. Så neste gang jeg er i Trondheim vil jeg ha litt bedre tid til å rusle rundt og se byen og severdighetene.

Oslo var siste stopp på denne turen for Kirk Fletcher, og han gleder seg til å komme hjem igjen til Nashville. Og vi gleder oss til denne eminente bluestolkeren kommer tilbake til Norge igjen.

FAKTA KIRK FLETCHER

Kirk Fletcher ble født 23. desember 1975 i California. Foreldrene var fra Arkansas, men de flyttet vestover til California på begynnelsen av 60-tallet. Faren hans var minister i en baptistmeningehet. Han startet etter hvert sin egen kirke, og praktiserte en streng kristentro.

Kirks 17 år eldre bror Walter Jr. spilte i kirkens band, og åtte år gammel plukket Kirk opp gitaren. Han ville spille sånn som storebror! Broren tok Kirk med på Long Beach Blues Festival. Etter å ha sett artister som Albert Collins og Bobby Blue Bland på denne festivalen som tolvåring, visste Kirk hva han skulle bli.

Al Blake fra Hollywood Fats Band ble en viktig figur for Kirk, både som læremester, mentor og venn.

Har spilt i Kim Wilson’s Blues Revue og i bandet til Charlie Musselwhite. Spilte tre år i The Fabulous Thunderbirds, der han delte gitarjobben med Nick Curran. Har også spilt med Eros Ramazzotti og Joe Bonamassa.

Kirk er en ettertraktet studiomusiker, og har deltatt på en mengde album, blant annet med James Harman, Lynwood Slim, Joe Louis Walker og Joe Bonamassa.

Hans Shades Of Blue fra 2003 ble det første albumet som ble gitt ut på det nystartede selskapet Delta Groove. Randy Chortkoff, sjefen i Delta Groove, startet i 2004 blueskollektivet Mannish Boys, som ble svært populære, og som var i Norge flere ganger. Her var Kirk med i ti år.

Kirk Fletcher er nominert til fire Blues Music Awards.


DISKOGRAFI

1999 I´m Here & I´m Gone Gjenutgitt i 2009 som I´m Here & I´m Gone: Tenth Anniversary, med bonusspor
2003 Shades of Blue
2010 My Turn
2014 Burning Blues (Live At the Baked Potato)
2018 Hold On
2020 My Blues Pathway
2022 Heartache By The Pound

Samarbeid med norske musikere
Kirk Fletcher spilte med norske musikere på Herr Nilsen i Oslo i 2010. Fra v. Per Øystein Erstad, Kirk, Jon Reidar Furulund, Iver Olav Erstad og Adam Douglas. (Foto: Nina Hanssen).


Samarbeid med norske musikere

Kirk Fletcher har spilt mye i Norge, blant annet med musikerne i High Red; Jon Reidar Furulund, (nå avdøde) Iver Olav Erstad og Per Øystein Erstad. Jon Reidar forteller oss litt om hvordan det har vært å samarbeide med Kirk.

- Det begynte med at Iver Olav hadde truffet Kirk på en festival, og de kom i prat. De fant fort ut at de hadde de samme musikkpreferansene, de var omtrent på samme alder og de kom godt overens. Iver Olav spurte om Kirk kunne tenke seg å komme til Norge og spille med oss, og det ville han gjerne. Vi tok med Tom Erik Holmlund på vokal, så reise vi rundt i både Norge og Europa og spilte den musikken vi likte. Det ble mange fine opplevelser.
Kirk er en hyggelig og trivelig kar, og vi ble perlevenner. Vi hadde også en ganske lik bakgrunn, på tross av at Kirk vokte opp i California og vi på Hadeland. Iver Olav, Per Øystein og jeg traff hverandre i et gospelkor i ungdommen, og Kirk spilte gospel i kirken. Og vi hadde mange felles musikalske preferanser.
- Kirk er familie, sier Jon Reidar. – Han har bodd hos oss når han er i Norge, han kjenner ungene våre og konene våre. Kirk har åpnet dørene til andre musikere, som vi aldri hadde trodd vi skulle få møte, enda mindre spille med. Det har blitt mange gode opplevelser.
Første gang vi i High Red var i LA var i 2003, det var før vi traff Kirk. Da var vi innom klubben Baked Potato, en berømt klubb der mange studiomusikere vanket og spilte. Vi satt og hørte på fantastiske artister, det var stort. Jeg husker jeg sa til Iver Olav og Per Øyvind, at tenk, gutter, kanskje får vi spille her en gang! Og noen år senere, gjorde vi faktisk det.
I 2008 dro vi over til LA for å treffe Kirk og ble tatt i mot med åpne armer. Kirk hadde skrytt av oss til alle han kjente, så vi hørte stadig, ”Kirk har snakket om dere og hvor dyktige dere er”. Det åpnet mange dører, og vi ble tatt utrolig godt i mot. Vi var en tur på den kjente klubben Cafe Boogaloo og spilte med med Kirk. Plutselig stod Michael Landau – en supergitarist som vi digget – med gitaren sin ved siden av scenen og ville spille med oss. Vi fikk en fot innfor i vestkystmiljøet, noe som ga oss uante muligheter.
Senere har Landau vært på besøk hos oss i Norge, han kom med kona si, og de bodde på gjesterommet hjemme hos oss. Vi tok dem med på tur på isen, de syntes det var veldig eksotisk.
Uten Kirk hadde vi aldri fått opplevd alt dette, så vi skylder ham en stor takk. Og takk til Iver Olav, som først traff Kirk. Kirk kalte ham ”The Prince of the B3”.

Året etter turnerte vi med Landau i USA. I 2013 var jeg vikar på trommer i bandet til Robben Ford på en turne. Det hadde jo aldri skjedd om vi ikke hadde møtt så mange i bluesmiljøet der borte gjennom Kirk.
Det er noen år siden vi har spilt med Kirk nå. Det skyldes logistikk, pandemi og andre omstendigheter. Men vi har ikke brutt kontakten. Det er dyrt og komplisert å turnere, så det er ikke alltid lett å få til det man ønsker. Kirk fortjener virkelig den suksessen han nå opplever!
Hans vennskap førte til mange kule jobber for oss. Jeg er stolt over å spille med Kirk, jeg kaller ham en venn. Han har gitt oss så mange muligheter, avslutter Jon Reidar.

adv Fromthesoulclub
BUDDY GUY

AMERICAN BLUES HAPPENINGS

By Art Tipaldi, Editor Blues Music Magazine

Art Tipaldi: American author and journalist. Editor in chief for The Blues Magazine. On the Blues Foundation Board of Directors for 12 years. Author of the book Children Of The Blues.
img

- best til den beste kommer

Med sine 86 år er Buddy Guy bluesens ”grand old man” og hele verdens fremste blues-ambassadør. Det fins nesten ingen pris eller utmerkelse han ikke har mottatt: Kennedy Center- utmerkelse, Grammypriser, Lifetime Achievement Awards og Halls Of Fame-innlemmelser. Flere ganger har han gjort prestisjetunge opptredener i Det hvite hus. I februar neste år legger han ut på sin avskjedsturné.
FOTO: PAUL NATKIN

Da Buddy Guy ga ut sitt nyeste album, The Blues Don’t Lie, fikk jeg muligheten til å få en samtale med ham om karrieren hans og utgivelsen. Med sin nye plate fortsetter han sin suksessrike karriere med 16 utsøkte sanger. Albumet inneholder nesten en time med musikk, 13 nyskrevne sanger og tre coverlåter, og som det har vært på hans seks album siden Skin Deep i 2008, er det også her med seks dyktige gjester.

En prat med Buddy inneholder alltid historier fra hans ungdom, historier om tiden hans i Chicago med mentorer som Muddy Waters og andre, som han også viser en sjenerøs respekt. Så da jeg spurte ham: «Hva får denne platen til å skille seg ut og representere deg i 2022», svarte han åpent:
- Jeg fortalte Tom Hambridge, som er trommeslageren min og som produserte albumet, at jeg aldri sier så mye om albumene mine. Jeg vil høre hva dere [fans og forfattere] og alle andre synes. Jeg vet at hvis jeg synes jeg har gitt ut et bra album, ville jeg bare gått inn i studio og sagt «Her er den.» Det lærte jeg av B.B. King og Muddy. Da jeg først møtte B.B. som ung mann hadde han allerede noen plater ute. Jeg prøvde å lære meg å spille gitar som ham. Jeg spurte ham om en spesiell lyd på en av hans plater, og han sa at han ikke engang husket den: ”Jeg bare spiller og prøver å gjøre så godt jeg kan og håper at noen liker det”.

Etter det spurte jeg Buddy om hvilke sanger som kan bli en del av live-showet hans. Igjen svarte han tankefullt: - Noen vil definitivt gjøre det, men jeg vil vente og se hvilke sanger publikum vil høre. Jeg liker ikke å kjøre noe i halsen på deg. Jeg prøver å vente til plata kommer ut for å se hva som blir spilt og hva det snakkes om. Så går jeg i gang og prøver å kjøre den ned i halsen på deg! [Latter].

Selv om gitarspillet på plata utvilsomt er Buddy Guy, er det fortsatt spor av B.B. King, Muddy og Guitar Slim. Men som 86-åring skinner vokalen hans gjennom. - Jeg er glad du spurte om det [vokalen]. B.B., Bobby Bland og folk som dem hadde en høy falsettstemme i tiden de kom opp. Når du blir eldre mister du den. Jeg har vært i stand til å henge med et lite stykke, men nå jeg kan ikke gå så høyt som jeg pleide. Det er forskjellen på en ung mann og en gammel.


img
Buddy Guy i Memphis 2012. (Foto: Harald Olsen).

Det er seks gjester på platen. Mavis, Bobby Rush, Elvis Costello, Jason Isbell, James Taylor og Wendy Moten. Vi spør hvorfor det var viktig å ha disse med på platen.
- Når det gjelder Mavis og Bobby er det for å la folk få vite at noen få av oss som var der da de store fortsatt levde, fortsatt er i live. Bobby og jeg har så mye til felles. Jeg snakket med Bobby om å være de to siste 80-og noe-gutta som vanket rundt i Chicago med Wolf, Walter, Sonny Boy og alle de folka.
Da vi skulle gjøre ”What’s Wrong With That”, sa produsenten min [Tom Hambridge]: - Bobby Rush!
Så kom han i studio, og låten bare gikk rett inn.

Buddy håper at de andre gjestene bidrar til å gi platen den radiospillingen den fortjener. Mangel på radioeksponering var faktisk et tema Buddy ofte kom tilbake til i løpet av samtalen vår.
- Problemet som bekymrer meg mest er at du ikke hører mye blues på radio med mindre du hører på digitale sendinger. De store FM-stasjonene finnes ikke lenger. Da jeg var på vei opp, spilte AM-radiostasjonene alles musikk – gospel, jazz, blues, soul, R&B.
Tidligere husker jeg at DJ-er sa: «Gi meg den plata, så skal jeg ”breake” den for deg.» Jeg tror ikke de kan gjøre det nå. Jeg spør meg selv hva jeg må gjøre for å få de store radiostasjonene til å spille blues, ikke hver dag, men nok til å holde den i live. Jeg vet at de store FM-stasjonene har produsenter som gir DJ-ene det de skal spille. Og hvis de spiller noe annet, kan de risikere å få sparken. Da jeg var 13 eller 14 kunne jeg høre Muddy Waters og Little Walter [på radioen]. Jeg vil gjerne høre Muddy Waters eller Sonny Boy Williamson et par ganger i måneden på de store stasjonene. Noen av de beste blueslåtene som har blitt laget blir knapt nok spilt.

Men mangelen på radiospilling stopper ikke Buddys inspirasjon eller låtskriving med Tom Hambridge. Siden de begynte samarbeidet på Skin Deep i 2008 har Buddy og Hambridge skrevet 23 sanger sammen. I tillegg har Tom skrevet sammen med andre og bidratt på ytterligere 54 sanger på disse seks innspillingene. Han og Buddy sier om prosessen at de fleste av disse låtene kommer fra deres stille samtaler. Etter all sannsynlighet er jeg sikker på at disse 77 sangene forteller en like komplett livshistorie som en hvilken som helst Buddy Guy-biografi eller dokumentar.

- For å være en god låtskriver må du forstå deg på andre. Tom kan bare se på meg eller lytte til meg og vite hva jeg trenger, forteller Buddy. - Noen ganger kommer han bare med en låt, og andre ganger kan jeg nevne en eldre låt for ham, og så – som B.B. kalte det – ”we’ll just beat around the bush” og forhåpentligvis kommer vi opp med noe bra.

Noen ganger når jeg overhører en samtale på en restaurant får jeg en ide til en tekst utfra noe en fremmed sier. Den største låten jeg har skrevet er «Damn Right I Got The Blues». Jeg er ikke så flink til å spille biljard. Noen satset på meg og jeg tapte, og en fyr sa til meg: ”Skal du synge litt blues i kveld?” Og jeg sa: “Damn right, I’m gonna play some blues.” Det festet seg ved meg, og jeg sa: «Jeg skal skrive en sang om det.»


img
Buddy Guy på Notodden i 2017. (Foto: Harald Olsen).

Buddy har gjennom Tom oppdaget at det å synge om egne livserfaringer når langt dypere inn i publikums hjerter enn å bare synge om urelaterte temaer.
- Det er det jeg synger om hver dag. Lightnin’ Hopkins, B.B. King, Muddy, Big Bill og alle de folkene sang om tiden de levde i. Jeg håper at jeg kan holde dette i live fordi unge mennesker i dag ikke blir fortalt det. Et eksempel er ”Skin Deep.” Den låten kom fra noe jeg fikk av min mor. Foreldrene mine var ”sharecroppers” i Louisiana, de måtte sitte bak i bussen. Jeg sa en gang til mammaen min at jeg syntes jeg så bra ut, og hun sa: «Son, that’s only skin deep.» Tom hørte meg si dette og sa: «Buddy, det er en sang.» Og det var slik vi skrev den sangen.

Og hvordan kan en slik låt berøre publikum?
- På vei hjem fra Las Vegas i slutten av august, [to dager før vår samtale] hadde jeg og manageren min et ledig sete mellom oss på flyet. En fyr kom ned midtgangen og spurte om setet var ledig. Han hadde vært på konserten kvelden før og hadde hørt meg synge den låten. Han satte seg ned og begynte å snakke om Skin Deep. - Et bevis på en sangs evne til å krysse kulturelle linjer.

Det er mange andre biografiske sanger blant de 77. “Meet Me In Chicago,” “Who’s Gonna Fill Those Shoes,” “Cognac,” “I Go By Feel,” “74 Years Young,” “Born To Play Guitar,” “Come Back Muddy,” “A Few Good Years,” “Old Fashioned,” and “Best In Town” er alle låter som ser tilbake. I likhet med de store dikterne i verden har Buddy oppdaget en trøst, styrke og inspirasjon i å vende tilbake til tidligere dager.

Mamma og pappa, onkler og tanter pleide å si til meg ”hva du enn gjør, sønn, ikke glem hvor du kom fra. Og vær aldri best i byen, bare prøv å være best til den beste kommer.”
Hør på låten «Best In Town».


På den nye plata er det likevel sanger som «I Let My Guitar Do The Talking», «We Go Back» og tittelsporet som gir et innblikk i Buddys tanker. I tillegg tar «Gunsmoke Blues» med Jason Isbell opp et viktig sosialt tema [skoleskytinger] på samme måte som hans «Where The Blues Began» eller «Skin Deep» gjorde.

En ting kom tydelig fram i samtalen vår: I likhet med gitarsoloene hans, var svarene hans ofte korte, skarpe setninger i stedet for lange snirklete uttalelser. Han står fortsatt støtt og er fortsatt en kilde av kreativitet. Det kommer fortsatt et ”rush” av kunstneriske uttalelser ut av Buddys kunst i denne alderen. Og som eldre idrettsutøvere har sagt, ”Det er så mye mer av meg i dag.”
Buddy er enig.

Da jeg var på vei opp i tjueårene var det sammen med Muddy og B.B., og vi snakket om å ikke la bluesen forlate oss. Å holde bluesen i live. Jeg håper at noen unge mennesker ”will get the Blues”. Jeg prøver å holde bluesen i live.


Buddy forteller han har ærefrykt for talentene til ”Kingfish” og Kenny Wayne Shepherd.
- Jeg er glad når jeg ser unge mennesker som Kenny og Kingfish spille, som den gang jeg som ung mann var på vei opp og fram med Muddy Waters. Muddy pleide å fortelle meg det samme som jeg nå forteller disse unge musikerne for å holde liv i bluesen. Jeg ønsker alt godt for Kenny og Kingfish. De spiller en helvetes gitar og spiller den typen blues som jeg ble forelsket i.
I voksen alder hører jeg noen av disse unge menneskene spille, og jeg tenker: Hvorfor fant ikke jeg på det da jeg var på deres alder? Jeg er ikke den beste i byen. Jeg prøver bare å være best til den beste kommer.


adv Eric Slim Zahl
SPOOKY TOOTH

Musikkjenneren Bård Ose, godt kjent både gjennom NRK og bokutgivelser, anbefaler plater fra band og artister innen sjangeren Classic Rock.

Av Bård Ose
Bård Ose (født 1960) har jobbet med musikk siden 1979, først som ekspeditør syv år i plateforretning, deretter 12 år som musikkjournalist i Bergensavisen/A-pressen. Har siden 1998 jobbet i NRK i programmer som «PILS», «Radio Rock», «Ren 60», «Gammelnorsk» og «Alle tiders blinkskudd ». Skrevet ti bøker siden 1993. Skrivende medredaktør for «Norsk pop- og rock-leksikon».
Prosjektleder for CD-samlinger med Ivar Medaas, 3 Busserulls, Arne Bendiksen, Jonas Fjeld m.fl. Tildelt NOPAs mediepris 1998.

img

SPOOKY TOOTH

FOTO: PICTORIAL PRESS LTD / ALAMY STOCK PHOTO

Spooky Tooth kan karakteriseres som en «omvendt supergruppe». Med det menes at samtlige medlemmer oppnådde større suksess senere med andre band eller som soloartister. Steintøffe Humble Pie, millionselgende Gary Wright og FM-kongene Foreigner stammer alle fra Spooky Tooth.

To suverene vokalister var i front: Mike Harrison med sin hese soulstemme, og Gary Wright med sin fabelaktige falsett. Sammen var de enestående. I ryggen hadde de et fjellstøtt komp bestående av Greg Ridley (bass) og Mike Kellie (trommer). Femtemann på laget var en tenåring som i historisk sammenheng fortjener å bli omtalt som en av gitaristene som staket ut britisk hardrock: Luther Grosvenor.
Dessverre fikk aldri Spooky Tooth den suksessen som de fleste hadde forventet. Til tross for gode plater, hyppig turnering og støtte fra plateselskapet Island måtte bandet legge ned årene – ikke bare én, men to ganger. Første gang i 1970 etter et mislykket samarbeid med en fransk avantgarde-artist, og dernest i 1975 da Gary Wright valgte å vende tilbake til USA for godt. Men bandet etterlot seg en imponerende katalog som viser at Spooky Tooth var et av den britiske rockens mest spennende band i perioden 1968-74. Her er platene du skal ha.


TOPP 6

IT’S ALL ABOUT (1968)

En av de sterkeste debuter som er servert. En blanding av soul, psykedelia, fengende pop og gryende heavy metal. Du kan formelig høre røttene til gruppene som kom i kjølvannet, så som Humble Pie og Foreigner. Høydepunktene står i kø: «Sunshine Help Me», «Society’s Child», «It’s All About A Roundabout» og ikke minst «Tobacco Road». Produsent var Jimmy Miller, en mann som nesten på egenhånd skapte et nytt lydbilde i britisk rock. Han jobbet samtidig med Traffic og Rolling Stones.


SPOOKY TWO (1969)

Den store klassikeren. Ingen av medlemmene klarte noensinne å overgå det som ble prestert på denne platen. Festen åpner med taktfast tromming fra Mike Kellie, etterfulgt av DET orgelbruset. Gåsehuden fortsetter i 40 sammenhengende minutter, med et toppunkt halvveis i form av en ni minutter lang «Evil Woman» - selve kronjuvelen i katalogen til Spooky Tooth. Andre godbiter er «That Was Only Yesterday» og «Better By You, Better Than Me» som Judas Priest senere gjorde en versjon av.


THE LAST PUFF (1970)

Etter å ha gjort et av rockens store mageplask i form av «Ceremony» med franske Pierre Henry, skilte medlemmene av Spooky Tooth lag. Mike Harrison sto igjen med rettigheten til gruppenavnet og fikk med seg de fire musikerne som utgjorde gruppen The Grease Band – de som backet Joe Cocker på Woodstock i august 1969. Uten Gary Wright i besetningen måtte Harrison ty til låter fra andre kilder, blant annet Beatles. Versjonen av «I Am The Walrus» som åpner albumet er monumental.


YOU BROKE MY HEART, SO I BUSTED YOUR JAW (1973)

Gary Wright og Mike Harrison ga ut to soloplater hver før de kom til fornuft og startet opp igjen Spooky Tooth. Ny gitarist var Mick Jones – mannen som noen år senere skulle starte et av tidenes mestselgende band, Foreigner. Det er lett å høre kimen til det nevnte bandet i låter som «Cotton Growing Man» og «Wildfire». Finurlig fakta: Klaus Voorman – mannen bak omslaget til «Revolver» - laget tegningen i omslagets utbrett. Den er med på å forklare den noe kryptiske LP-tittelen.


WITNESS (1973)

En personlig favoritt, selv om den ikke når samme høyde som «Spooky Two». Låtmaterialet er noe av det sterkeste Gary Wright har levert: Åpningskuttet «Ocean Of Power», kremballaden «Wings On My Heart» og den nesten overveldende vakre «Pyramids» får gåsehuden til å piple fra isse til tåballer. Bandet var på dette tidspunktet i ferd med å bli ledende på konsertfronten i Europa – og så valgte Mike Harrison å slutte! Hans exit sørget for at Island Records mistet litt av interessen for bandet.


THE MIRROR (1974)

Gary Wright ga seg ikke, men reorganiserte besetningen med tre nye medlemmer. Blant dem vokalist Mike Patto, som var en verdig erstatter for Mike Harrison. Låtmaterialet var nok en gang sterkt, blant annet «Fantasy Satisfier», «Hell Or High Water» og «The Mirror». Det store gjennombruddet uteble imidlertid, og Gary Wright valgte å heller satse på en solokarriere med base i hjemlandet USA. Suksessen lå rundt hjørnet for ham i form av «Dream Weaver». Mick Jones startet Foreigner.


FUN FACTS

Fire av de fem medlemmene som startet Spooky Tooth, var opprinnelig et band som kalte seg Art. De ga ut en LP i 1967, «Supernatural Fairy Tales». Produsent var den legendariske Guy Stevens, som også var den som foreslo nytt navn på bandet. Etter denne LP-en kom Gary Wright med, og gruppenavnet ble forandret til Spooky Tooth.

Gary Wright var en nær venn av George Harrison. Han var gjest på hvert eneste studioalbum som Harrison laget fra 1970 til sin død i 2001. Wright komponerte også sangen «The Good Earth» som ble tittelkuttet på en av LP-ene til Manfred Mann’s Earth Band. Gary Wrights egen versjon finnes på hans andre soloalbum «Footprints».

Luther Grosvenor dukket opp i Mott The Hoople i 1973 under navnet Ariel Bender. Dette navnet fikk han av artisten Lynsey de Paul, som hadde merket seg at Luther likte å bøye på bilantenner hver gang han gikk overstadig beruset hjem fra pub.

SOLOPLATER

Mike Harrison ga ut tre soloalbum som alle er anbefalt: «Mike Harrison» (1971), «Smokestack Lightning» (1972) og «Rainbow Rider» (1975). Sangstemmen hans alene er grunn nok til å investere i disse tre platene.
Gary Wright har en stor og noe ujevn katalog. De beste platene, så som «Dream Weaver» (1975), er blant det beste du får innen myk poprock. Skal du ha et godt overblikk, er det nok å skaffe seg samlingen «Best Of The Dream Weaver».
Mick Jones har også gitt ut plate på egenhånd, men det er ingen tvil om at det er karrieren med Foreigner han vil bli husket for. Det er sannsynligvis nok for de fleste å satse på den doble samlingen «Jukebox Heroes».
Luther Grosvenor alias Ariel Bender hører du på «The Hoople» og «Live» - begge med Mott The Hoople. Greg Ridley var med på alle LP-ene til Humble Pie fra 1969 til 1975, samt gjenforeningen i 2002. Mike Kellie var medlem av The Only Ones på 80-tallet og spiller på deres fire album.


KONSERTPLATER

Det nevnte konsertopptaket som ble inkludert i CD-boksen «The Island Years» er det eneste fra 70-tallet som til dags dato er utgitt offentlig. Det finnes også gode opptak gjort i nyere tid, men det er ofte uten Gary Wright eller uten Mike Harrison. De er vel verdt å høre på likevel. Sjekk «Live In Europe» fra 2001 og «Nomad Poets» fra 2004.

SAMLEPLATER

Det finnes fine samleplater med Spooky Tooth, den mest representative er den doble «Lost In My Dream». Det beste kjøpet er likevel boksen «The Island Years» som inneholder samtlige album – inkludert albumet som Art ga ut i 1967, «Supernatural Fairy Tales». Boksen har også et fint hefte, samt et veldig godt konsertopptak gjort i 1973 – «Live In Oldenburg».

Tom's Americana
img
TOM SKJEKLESÆTHER har vært en av landets fremste musikkjournalister i flere tiår. Han har tidligere blant annet skrevet for Beat, Puls og VG. I dag er han fast skribent for Klassekampen.

Om å leve evig!

Billy Joe Shaver, fra Corsicana, Texas, hører med blant de store amerikanske americana-artistene som gikk bort under pandemien. Shaver døde 28. oktober 2020, 81 år gammel.
Shaver besøkte festivalen Down on the Farm i Halden i 1995, da hadde han med seg sønnen sin, Eddy, på gitar. En legendarisk konsert, der Billy Joes unike, jordnære poesi fikk brynet seg på sprakende countryrock. Fem år senere døde Eddy Shaver av en overdose, en tragedie som preget Billy Joe for resten av hans liv. Nå har det kommet en ny hyllestplate til Shaver, med tittel «Live Forever: A tribute to Billy Joe Shaver» (New West). Opptoget av Billy Joe-fans og venner ledes av Willie Nelson som satt på første rad sammen med skuespiller Robert Duvall da Billy Joe måtte for retten for å ha skutt en mann utenfor en bar i Lorena, Texas, i 2007. Willie tolker en av Billy Joes mest kjente sanger, nettopp «Live forever».
Videre bidrar bl.a. Lucinda Williams, Ryan Bingham & Nikki Lane, Rodney Crowell, Steve Earle, Margo Price og Miranda Lambert. Sistnevnte gjør «I´m just an old chunk of coal», som også var Johnny Cash´ favoritt Billy Joesang. Willie er så stor fan at han også dukker opp en andre gang og gjør en versjon av knalllåten «Georgia on a fast train».
Norges nr. 1 Billy Joe Shaver-fan, Håkon Ohlgren (Onkel Tuka) lagde allerede for mange år siden en norsk versjon av «If I give my soul»; «Viss jeg gir min sjel». Vel verdt å lete etter, dokumentaren «A Portrait of Billy Joe» fra 2004.


Alex Williams, opprinnelig fra Pendleton, Indiana, men med mye opphold i Texas bak seg, dukket først opp med debutalbumet, «Better Than Myself» i 2017. Allerede da var det klart at han hadde en forbløffende autoritær outlaw country-stemme. Han har muligens vært ute og snublet litt i de fem årene som har gått, men like brått som han dukket opp, og forsvant, er han tilbake med nye «Waging Peace». Det kan høres ut som om neo-outlaw-sangeren har vært på country- selvtillitsvekkende intensivkurs i mellomtiden. Williams befinner seg på et oppsiktvekkende høyt nivå, med en stemme som perfekt blander Waylon Jennings, Willie Nelson og Paul Cauthen.
Han har fått med seg et kremlag som teller munnspiller Mickey Raphael (Willie Nelson siden 70-tallet), pedal steel gitarist Dan Dugmore (bl.a. Bob Dylan) og perkusjonist Chad Cromwell. Ingen av dem skraper med foten eller ser ned her.
«Waging Peace» huker av på alle komponentene en orntli’ countryplate skal (og må) være i 2022. Knallsterke låter, overlegen produksjon av Ben Fowler (Joe Nichols, Blake Shelton).

Er du i markedet for mere Waylon-vibb country, sjekk ut Chris Canterbury og hans nye, med den mildt sagt oppsiktsvekkende tittelen «Quaalude Lullabies » (Rancho Deluxe).


Superveteran Jim Lauderdale slapp sitt debutalbum for over tretti år siden, men henger fortsatt i americana-stroppen. Han veksler stadig mellom bluegrass, sanger/låtskriver og hardcore countryutgivelser.

Nye «Game Changer» tilhører den siste kategorien og er laget med hjelp av, blant andre, musikere fra Marty Stuarts Superlatives; Kenny Vaugh og Chris Scruggs. Hele fire pedal steel gitarister bidrar; Will van Horn, Steve Hinson, Russ Pahl og Tommy Detamore.


Rayland Baxter, sønn av den avdøde pedalgitaristen Bucky Baxter (død 2020, bare 65 år gammel), har sluppet sitt fjerde album, «If I were a butterfly». Og ja, tittelen matcher innholdet, Baxter tar den langt ut i svingene sammen med co-produsentene Tim O´Sullivan og Kai Welch (sønn av Kevin Welch). Raylands egenartede og flotte stemme bidrar sterkt til at dette blir en av årets «verdt å gi en ekstra runde»-plater.

Man kan mene at om noen heter Keith Austin, så må man forvente at de spiller gitar! Vel, no big surprice, amerikanske Keith Austin er nettopp gitarist, overraskelsen kommer ved at han har tilhold på Åmli på Sørlandet. Der har han bodd siden 2006, mens han blant annet har turnert med Dr. Hooks Ray Sawyers (1937-2018) og andre band. Sammen med blant andre trommeslager Tor Anders Stadheim (fra det norske western swing-bandet 5:56) har Austin laget plata «Georgia Gyspy», som avslører hvor han kommer fra. Albumet er stinn av kruttsterk southern country funk, overbevisende sunget av Austin. Låter som «Chicken pot pie», «Smoked up like ole Willie», «Good die young» og tittelkuttet er godt egnet til å få opp temperaturen på lave scener langs hele kysten.


Toms spillebord akkurat nå

Bruce Springsteen - Covers vol. 1- Only the Strong Survive. (Southside Bruce! Med Sam Moore (Sam & Dave) på to sanger. Endelig en spillbar Bruce-plate).

Hermanos Gutierrez - El Bueno y El Malo (To sveitsisk-ecuadorianske brødre spiller gitarer og tida står stille. Prærie-tida, altså!)

Lady Friend - Songs from the Guesthouse (Nytt norsk band som skaper seg et moderne Crosby, Stills & Nash-univers. Gleder meg storveis til å høre dette live.)

His Lordship - Rock´n´roll is not for Everyone (Om vi får en genuin rock´n´roll revival, så er denne duoen startskuddet. Banka skiten ut av Jason Isbell-publikummet på Sentrum scene i november, da som trio. Består på plata av Pretenders-gitarist James Walbourne og Chrissie Hynde-trommis Kristoffer Sonne).

Skinny Dyck - Palace Waiting/The Latest Song Hits from Skinny Dyck (Kanadisk hardcore neo-countrysanger som visstnok også spiller pedal steel. Nytt navn for alle Zephaniah OHora-fans).

Innkommende: Neil Young - Harvest 50th Anniversary Limited Edition (3 CD/ 2 DVD/ bok). Inneholder den to timers dokumentaren «Harvest time» fra innspillingene i 1971 (ute nå), David Crosby - Live at the Capitol Theatre (ute 9/12, Crosbys karriereoppsving er bemerkelsesverdig, hans opptreden i Oslo Konserthus i 2018 var rockhistorie av format, Amos Lee - My Ideal: A tribute to Chet Baker (ute 9/12, americana-soulsanger som flere må høre), Wilco - Cruel Country (20. januar kommer denne endelig på vinyl og CD).
adv GOD JUL OG
image

MIKE FARRIS Stemmen fra Nashville
img

MIKE FARRIS

Stemmen fra Nashville

Når en musiker får tårene til å trille hos voksne menn og kvinner, vet en at en opplever noe magisk. Og det er nettopp det sanger, låtskriver og Grammy-vinner Mike Farris gjør. Han bergtar publikum med sin soulstemme fra han åpner munnen til han takker for seg. Hans største seier er kanskje likevel – etter mange år med rusmisbruk – å bli rusfri.
TEKST: MERETE EIDE • FOTO: AIGARS LAPSA

Farris (54) gjorde et sterkt inntrykk på publikum under sin første Norgesturne. Sammen med JT Lauritsen og hans Buckshot Hunters gjorde han flere konserter, både sammen med bandet og alene med gitaren. Bluesnews møtte Farris i oktober under hans besøk til Dark Season Blues på Svalbard.

Bar på mye smerte

Farris er oppvokst i Winchester halvannen time utenfor Nashville. Bortsett fra noen år i NYC har han bodd der hele livet. I Winchester bor han nå i landlige omgivelser sammen med kona Julie og sønnen Christian, som også var med til Norge i høst.
Men det var slett ikke gitt at Farris skulle bli musiker. Da han var 11 år ble foreldrene skilt, noe som satte dype spor i den unge gutten.

- Foreldrene mine var begge unge da de ble sammen og hadde en veldig fattig bakgrunn. Moren min var bare 15 år da hun fikk min eldste av fire brødre, og de endte opp med å klare seg dårlig. Jeg sier til folk hele tiden at ødelagte hjem lager ødelagte mennesker, og jeg ble en ødelagt liten gutt som bar på mye smerte og som brukte rus som flukt, sier han og fortsetter: - Det gjorde jeg helt til for 11 år siden da jeg med Julie sin hjelp, og folk rundt oss, endelig klarte å bli rusfri.

Etter to overdoser er det nesten et under at han fortsatt er her. Farris forteller at hans første tilfelle var da han var veldig ung. På den tiden bodde han helt alene i en park i Knoxville, Tennessee. Hadde ingen planer i livet, ruset seg og visste ikke hvordan han skulle komme seg videre i livet.

Jeg er fra sørstatene hvor alle har en religiøs bakgrunn, selv om man ikke går i kirken. Men jeg hadde denne visjonen om en annen slags Gud. Jeg var 15 år og hjemløs, alkoholisert og avhengig av narkotika og hadde ingen håp eller plan med livet. Så jeg tenkte at hvis det er en Gud, har han kanskje en bedre plan for meg. Jeg var desperat og begynte å be til denne guden om at han skulle vise meg hva denne planen var. Samtidig prøvde jeg å slutte med rus, sier han utilslørt ærlig.
Unge Farris endte til slutt opp med å bo hos faren sin. Han forteller at han der våknet opp en dag med en hel sang i hodet. En sang som senere skulle bli Wheelies-låten «Gypsy Lullaby».

Jeg hadde aldri skrevet en sang eller sunget i hele mitt liv, men forsto nå at musikk var det jeg skulle holde på med. Jeg hadde nå et mål og en mening med livet, sier han.

Screamin’ Cheetah Wheelies

Farris legger ikke skjul på at han elsker soul, blues og gospel. Det tok bare litt tid før han kunne dyrke disse sjangerne.

- Ikke mange spilte bluesrock da jeg begynte. Rockemiljøet i Nashville på den tiden var svært lite og klikkete, så for å bli akseptert måtte du henge med de riktige folka. Og siden jeg ikke er en person som følger massene, tenkte jeg at det ikke var noe for meg. Derimot var det en bluesbar på andre siden av gata, Grapevine Cafe, og jeg begynte å vanke der. Der følte jeg meg hjemme, slår han fast.


Tidlig på 90-tallet dannet han bandet Screamin` Cheetah Wheelies (SCW) som spilte en form for bluesa sørstatsrock á la Lynyrd Skynyrd og Allman Brothers. Farris skrev låtene, og etter et år sammen fikk bandet en god platekontrakt med Atlantic Records. Og med platekontrakten kom pengebruk?

Jeg gikk fra å bo i et hus uten innlagt vann eller komfyr og måtte bruke mikrobølgeovn for å lage mat. Men du vet, når en er ung, trenger du ikke så mye. Jeg var bare lykkelig over at jeg kunne lage musikk. Det var alt jeg trengte, sier han med et smil. - Så å gå fra det til å bli signert på et stort plateselskap og få flust med penger var litt av en overgang. Jeg gjorde vel det alle i mitt ståsted ville ha gjort; jeg gikk ut og kjøpte to Cadillacer, kjørte til Memphis og spilte inn vår første plate, ler han.

Bandet ga ut tre album sammen før de avsluttet samarbeidet. Farris forklarer hvorfor:

- Da vi startet bandet hadde jeg nettopp oppdaget at jeg hadde talent for musikk. Jeg var 22 år da jeg begynte å spille gitar og synge, så det er en lang historie om hvordan jeg kom dit, forteller han og fortsetter:
- Da vi begynte å spille sammen hadde jeg sluttet å ruse meg, men da vi fikk platekontrakt med Atlantic Records gikk alt så fort. Plutselig satt jeg i et fly – jeg hadde aldri fløyet før – og landet i New York City for å sitte i Ahmet Ertegün sitt kontor. Så jeg gikk fra å være en fattig gutt i Tennesse til det over natta. Det var litt overveldende for meg og jeg havnet tilbake i rusmisbruk igjen. Den andre grunnen til at vi ikke fortsatte, var at jeg aldri fikk muligheten til å utvide min musikalske forståelse, spesielt soul og blues, da bandet ikke var laget for det, smiler han.

20 år etter at de sist spilte sammen gjorde Screamin` Cheetah Wheelies tidligere i år syv konserter som ble utsolgt på minutter. - Vi hadde ikke forventet at fansen fortsatt husket oss, men det var en utrolig opplevelse, sier Farris

Double Trouble

Farris har også i en periode frontet Stevie Ray Vaughan sitt backingband, Double Trouble. Hvordan kom det til?
-Å spille med bandet var en drøm jeg hadde hatt helt siden jeg var liten. Vi var i Seattle med SCW og spilte på samme festival som Double Trouble, og vi øvde på samme sted i et studio. Målet mitt den helgen var å få møte bandet. De øvde da jeg var i kontrollrommet, og jeg tenkte jeg måtte gå inn og vise dem at jeg var den rette til å bli med i bandet. Kenny Wayne Shepherd, som er en venn av meg, var inne i studioet og spilte med dem, så da de stoppet å spille, sprang jeg inn i rommet og sa at alle skulle få fem dollar hvis de ga meg en sjanse til å synge Cold Shot. Alle så på meg som om jeg var gal og begynte å le. Kenny kjente meg, så han begynte å spille mens jeg sang. Det hele endte med at de tilbød meg å bli med i bandet. De var idolene mine, og jeg var overlykkelig, og til den dag i dag er vi venner, sier han.
Farris forteller videre at selv om han vokste opp fattig, hadde faren en liten platesamling som besto av fem plater. To Hank Williams-plater, en Jimmy Rogers, en Johnny Cash og en Tennesse Ernie Ford.
- Det er det første inntrykket jeg husker fra musikk. Og de som gjorde størst inntrykk var Jimmy Rogers og Hank Williams. Alt jeg senere gjorde, også gjennom rocken, var alltid min sanne kjærlighet blues og gammel svart gospel. Så en kan si at min musikalske reise har gått fra Jimmy Rogers gjennom Mahalia Jackson og The Staples til Led Zeppelin. All den musikken var basert på blues og gospel, slår han fast.

Mercy Now

Scene-imaget til Farris er solbriller og rockabilly- sveis. Da vi møter ham tidlig lørdag morgen i Longyearbyen, kjenner vi ham nesten ikke igjen uten briller, men med caps og hettegenser. Han ser at vi blir forvirret og ler godt før han setter seg ned for en prat.

- Det var noen år du ikke var så aktiv på musikkfronten. Hva skjedde?
- I 2001 ga jeg ut min første soloplate. Vi bodde da i NYC, og rusmisbruket hadde tatt over nye av livet mitt. I 2005 flyttet vi tilbake til Tennessee og jeg jobbet hardt for å bli edru. Min gode venn og manager, Rose McGathy, døde av kreft i 2007. Men før hun døde hadde vi en samtale hvor hun ba meg gjøre en plate med musikk som jeg elsket. På det tidspunktet hadde jeg mistet kontakten jeg hadde til musikken og visste ikke hva jeg skulle gjøre lenger. Dessuten var jeg redd for å gå tilbake i musikkbransjen, da det var et farlig sted for meg som rusmisbruker. Men hun oppmuntret meg, og da jeg hadde spilt inn tre sanger sendte hun en låt direkte til Sony Records som ringte dagen etter og ville gi meg platekontrakt. Da albumet «Salvation in Lights» kom ut i 2007 var det som å bli født på ny, sier Farris. - Ikke mange får sjansen til å starte karrieren sin på nytt.

Farris har i alt gitt ut sju soloalbum, og i 2015 mottok han en Grammy for Best Roots Gospel Album for plata «Shine for All the People». På denne plata gjør han en sjelfull versjon av Mary Gauthier sin låt «Mercy Now» - en låt som etterhvert har blitt Farris kjenningsslåt.
Farris forteller at han har eget band i Statene, men at han vanligvis ikke turnerer så mye der, da han ønsker å være hjemme sammen med familien.
- Jeg vil være sammen med de jeg elsker, og derfor er Julie og sønnen min Christian sammen med meg på denne turen til Norge. Og for deg som lurer? Farris forteller at han jobber med en ny plate hvor han har skrevet det meste av materialet.

Med samtykke fra Øyvind Rønning er deler av artikkelen hentet fra hans intervju på scenen med Farris under Dark Season Blues på Svalbard.

JERRY LEE LEWIS 1935-2022

JERRY LEE
LEWIS1935-2022
img
Jerry Lee Lewis i Oslo i 1978.
Etter noe tids sykdom gikk den siste av de virkelig store rock’n’roll legendene fra 50-tallet bort en fredag i oktober. Jerry Lee Lewis ble 87 år gammel. Med hans bortgang er den siste av de fremste pionerene som dannet grunnlaget for rocken borte.
TEKST: FOLKE MYRVANG

Jerry Lee Lewis kom fra den fattige, lille byen Ferriday i Louisiana der han vokste opp med foreldrene og to yngre søstre. Han hadde to fettere som også ble kjent for musikk, Mickey Gilley og Jimmie Swaggart. Mange andre i familien var også musikalske, så det var nok ingen tilfeldighet at unge Jerry Lee viste seg å ha ekstraordinære musikalske talenter i ung alder. Da han var åtte år gammel pantsatte faren huset og kjøpte et piano til sønnen. Det spilte han på nesten døgnet rundt. Alt han hørte av blues, boogie woogie, dixieland, country, pop, gospel og annet satte seg fast i hans hode og kom ut igjen gjennom fingrene.

Han gjorde innspillinger så tidlig som i 1952 og 1954, men de ble ikke utgitt. I 1956 fikk han sin store sjanse hos Sam Phillips og Sun Records i Memphis, Tennessee. Jerry fortalte at han hadde lest i et blad at denne Phillips hadde gjort stjerne av Elvis Presley, og da tenkte Jerry at han saktens kunne få ham dit han hørte hjemme også. Og sånn ble det. Sam Phillips sa senere at av alle artistene han hadde innom studioet, så var Jerry Lee den med mest talent.
Selv om den første skiva ”Crazy Arms” ikke ble noen enorm hit, så ble den stor nok til at alle i sørstatene husket den mange tiår seinere. Jeg tror ikke jeg har sett Jerry spille ”down south” uten at noen har ropt ”Crazy Arms, Jer, the first and best, Jer, Crazy Arms”. Den andre og tredje singleplata hans satte ham for alvor på kartet: ”Whole Lot of Shakin Goin On” og ”Great Balls of Fire”. Etter dette var han definert for evig tid. Mange trodde han var svart og mange trodde det var to pianoer på innspillingene hans.

På TV

På denne tiden var fjernsyn den viktigste kanalen for å nå ut til publikum. Radio var bra, men kom du på TV, så var det gjort. Så Judd Phillips, Sams tørste og mer businessorienterte bror, tok med seg Jerry til New York da det ble klart at ”Shakin” ble en hit og hadde kjempepotensiale. De tok runden til alle TV-kanalene for å få den 21 år gamle gutten på TV så raskt som mulig. Det ble nei over alt, helt til de kom til Steve Allen. Jerry har fortalt:
- Jeg tok ut tyggisen og la den ved siden av Supermannbladet mitt oppå pianoet og prøvespilte for Mr. Allen.
Steve Allen skjønte at dette var en sensasjon og at han kunne bli historisk ved å presentere ham på TV, så han utbrøt: - Han vil jeg ha på neste show. I mellomtiden låser dere ham inne på et rom, og han må ikke spille for noen!
Jerrys første opptreden på Steve Allen Show 28. juli 1957 er historisk og helt fantastisk i sin utemmede villskap. Jerry har med seg en trommeslager og en bassist, og de spiller så hele studioet rister. Hele USA ristet i grunnvollene også, og de som var redd for at ungdommen kunne bli fordervet av rock’n’roll fikk mer vann på mølla.
Så gikk det slag i slag. ”Great Balls of Fire” var den neste singelen og så fulgte ”High School Confidential” og ”Breathless”.

Sam Phillips og Jerry Lee, Sun Studios i 1957.
Barnebrud

Men i skyggene lurte det en katastrofe. Jerry bodde i Memphis hjemme hos sin eldre fetter JW Brown som spilte bass i bandet. JW hadde en 13 år gammel datter, Myra, og hun var det yndigste Jerry hadde sett. Hun var betydelig yngre enn sin tremenning og ble veldig betatt av den unge mannen. Jerry var gift for andre gang hjemme i Ferriday og begynte å planlegge å gifte seg med Myra så de kunne være sammen. Han tok ikke så nøye på at han ikke var skilt fra forrige kone. Han skaffet seg de nødvendige papirene og kjørte Myra til en liten kirke hvor de ble viet. Dette falt naturligvis ikke i god jord hjemme hos familien Brown. Myra pakket i følge historien noen saker i et dokkehus og så flyttet de ut. Men hver gang Jerry skulle ut og spille, var hun hjemme hos moren. JW hadde ingen annen inntekt, så han fortsatte å spille bass med Jerry. Barnebruder og ungdommer som giftet seg var ikke helt uvanlig i sørstatene den gangen. Jerry sa alltid at Myra og jerrys søster, Frankie Jean, hadde giftet seg som 12-åring, som om det gjorde saken noe bedre.

Jerrys popularitet vokste. Han turnerte i Australia, og i mai 1958 var det duket for en stor turné i England. Myra og Frankie Jean skulle være med, noe som skulle vise seg å være en dårlig idé. Allerede ved ankomsten til England ble Myra spurt av en reporter hvem hun var. Hun sa som sant var at hun var Jerrys kone og reporteren begynte å grave i dette. I løpet av et par dager var skandalen et faktum. Jerry spilte fire show i London-området før det hele ble avlyst og de fløy hjem. I løpet avkort tid lå hele karrieren i grus. Han sa selv at å gå fra 10.000 dollar pr kveld til 200 var en ganske stor nedtur!

De neste årene tilbrakte Jerry på veien. Han spilte og spilte. Rusmidler som piller og brennevin gjorde at han holdt ut. Han var en fallen stjerne som folk kastet dritt til og harselerte med. Noen kastet 1-centmynter på scenen for å håne ham, andre ropte ”Hey, Jer, where’s that chile bride at” når showet var godt i gang. Det ble mye slåssing og bråk. Men han spilte og spilte og var fast bestemt på å komme tilbake på toppen.

Tilgivelsen

Det var i Europa og England tilgivelsen kom først. Allerede i 1962 fikk han en fantastisk mottagelse i England og skjønte at alt ikke var tapt. Men rett før han reiste over inntraff en av mange tragedier i livet hans. Sønnen Steve Allen Lewis, oppkalt etter han som ga ham den første muligheten på TV, druknet i svømmebassenget hjemme i Memphis mens Jerry var på turné. Det ble ikke mindre rusmisbruk etter dette. I 1964 kom det to live-album som fortsatt regnes som noe av det ypperste innen live-album. Den utrolige ”LIVE at Star Club” fra klubben på Reeperbahn i Hamburg er enkelt beskrevet som å få sørstatskavalleriet tordnende igjennom stuen i 30 minutter. ”The Greatest Live Show on Earth” fra Birmingham, Alabama er noe mer nyansert. Her spiller han med sitt eget band mens han i Tyskland hadde unge rockemusikere som bare måtte henge på som best de kunne. Fra 1963 var han på nytt plateselskap, Smash, seinere Mercury. Sam Phillips ga til slutt opp å få flere hits ut av den mannen han hadde satset alt på i 1957.


Jerry Lee i Oslo 1978. (Foto: Peter Bakke).
Countrymusikk

I 1968 spilte Jerry Lee inn en ren countryplate. Han hadde fått med seg en svært talentfull kar fra Alabama ved navn Kenneth Lovelace. Ken ble oppdaget av Jerrys lillesøster Linda på en klubb i 1966. Ken kunne spille alle instrumenter. Jerry hadde sagt til en kompis ”spiller han piano også må jeg drepe ham”. Jerry var svært imponert over Ken og ville hyre hele bandet. Det var bare Ken som ville, og han fortsatte som bandleader for Jerry helt frem til siste konsert i 2019. Ken spilte gitar, men også fele. Dette benyttet produsenten Jerry Kennedy til fulle på albumet ”Another Place, Another Time”. Tittellåta ble en stor hit og i en del år rant det på med countryhits.

Det var ikke noe nytt at Jerry spilte country. Baksiden på ”Great Balls of Fire” var Hank Williams’ ”You Win Again” og nevnte ”Crazy Arms” var også country. I en del år var country hovedfokus på albumene, mens live-konsertene var som før: En miks av stilarter med rolige og rockete låter om hverandre. Ofte mer rock i Europa enn i USA. I 1970 kom Jerry og bandet fra Australia, og Jerry hadde sittet i baren på jumbojeten hele veien og drukket Martini. Da han kom av flyet fikk han overlevert skilsmissebegjæringen fra Myra via en advokat. Dette ble et hardt slag for Jerry og han var i en kort periode inne på å legge om karrieren til å spille gospelmusikk. Han kom fra pinsemenigheten og hadde fått en oppdragelse som sentrerte rundt himmel og helvete. Han var overbevist om at hans musikk og muligens også livsførselen ville sende ham lukt til helvete når den tiden kom. Den religiøse perioden varte ikke så lenge før det var tilbake til rock og country.

Et vanskelig tiår

70-tallet var et hardt tiår for Jerry Lee. Han mistet begge foreldrene og sin førstefødte sønn Jerry Lee jr, som døde i en bilulykke. Allikevel var det mange artistiske oppturer med gode album, og en fornyet interesse for den opprinnelige rock’n’rollen gjorde at han aldri var arbeidsledig. Han, Ken og de andre i bandet spilte minst 300 dager i året og ofte to show pr dag. Pengene ble stort sett fraktet i kofferter og bager, og skattefuten fikk sjelden eller aldri sin del. Om en klubbeier ikke ville betale, så hadde Jerry metoder mot det. En gang tok han alle pengene fra serveringsdamene og kassene i baren, slik at de i hvert fall hadde til bensin til neste jobb. Kallenavnet The Killer dukket opp for tilhengerne på albumet ”The Killer Rocks On”. Jerry husket naturligvis aldri navnet på alle sine fans, men kalte dem for Killer. Et kallenavn han hadde brukt siden barndommen.

Det er naturligvis ingen mangel på galskap og skandaler rundt en mann med en slik personlighet. I motsetning til hva mange sier, så brant han nok aldri noe piano. Men han kræsja i porten til Elvis fordi Elvis hadde ringt ham og bedt han om å komme innom. Siden Jerry hadde en liten pistol liggende på dashbordet (det var ikke lov å gjemme den i bilen) og var så full at han ikke helt klarte å gjøre rede for seg, så ble det ikke noe vellykket besøk. En annen gang klarte han å kjøre av veien med en Rolls Royce etter å ha levert datteren Phoebe på skolen. Han skal også ha skutt en bassist i brystet med en .357 Magnum revolver på en fest, men den historien er gjerne overdrevet. Han skjøt en Colaflaske som sto på bordet, og en glassbit traff bassisten som begynte å blø og ble hentet i ambulanse. Våpen og rusmidler bør ikke blandes uansett!

Jerry Lee kom til slutt til Norge i 1978 og spilte på Chateau Neuf der det ble bråk. En overivrig fan stormet scenen for å sette et klistremerke på jakka til Jerry, noe som førte til at han gikk av scenen etter 45 minutter. Til stede var en ung mann ved navn Petter Bakke som allerede var en stor fan og som skulle booke Jerry til Norge flere ganger senere.

I perioden 1979-1981 laget Jerry tre album for Elektra som for mange står som noe av det beste han har gjort. Her mikses country, rock, dixieland, stardust og alt mulig annet sammen, og han synger bra. 45 år gammel er han tilsynelatende i god form og en virkelig superstjerne som topper festivaler og leverer show av høy kvalitet.

Jerry Lee og Ken på Hernandos Hide A Way i Memphis 1984. Han spilte på Memphis in May festivalen tidligere på dagen og tok med bandet på Hernandos og rocket der en lang stund etterpå. Det var bare 100-150 til stede. James Burton spilte også gitar i bandet. (Foto: Folke Myrvang).


Jerry i meget bra driv på Fossen på Hønefoss 11. april 1989 der de 200 fremmøtte kom veldig nær legenden.
Alvorlig syk

Etter en turne i Europa i april 1981 hvor han spiller inn et live-album med Carl Perkins og Johnny Cash i Tyskland, jammer med Carl flere steder og holder tidenes konsert i et enormt telt i Paris, ble han hasteinnlagt på sykehus i Memphis da han var tilbake i Statene. I noen uker svevet han mellom liv og død, men han overlevde. Han hadde et stort hull i magesekken på grunn av sin usunne livsstil med mye sprit og høyt tempo. Her slutter de aller fleste biografiene om ham. De siste 40 årene er liksom ikke så viktige! Men de er viktige for mange av oss fans, fordi det er i denne perioden vi ser ham og følger ham.
Restituert etter sykehusoppholdet i mai så starter Jerry å jobbe igjen seinhøstes. Han avholder mange gode konserter og ser godt ut de første årene. Han nærmer seg 50 med stormskritt og mange spekulerer i om det går an å rocke slik han gjør etter fylte 50 år. Han skal gjøre disse spekulasjonene til skamme så det holder.

Flere tragedier

Tragediene fortsetter å følge i hans kjølvann. En eks-kone drukner i et svømmebasseng. En annen kone dør av en overdose. Geraldo Rivera mistenker ugler i mosen og setter i gang med en TV-dokumentar for å sette Jerry i et dårlig lys. Det blir aldri tatt ut tiltale, og sannsynligvis var det ikke noen grunn til det heller.
I 1984 gifter Jerry seg for 6. gang med Kerrie McCarver. Hun var 22 og datteren til Bob, som drev en av Jerrys faste barer i Memphis, Bad Bob’s Vapors. De som spilte på de to faste klubbene til Jerry, Vapors og Hernandos Hideaway på andre siden av gata, forteller at når Jerry kom inn med en flaske sprit og jaget bort pianisten seint på kvelden, gikk halvparten av publikum. De hadde sett Jerry hundre ganger og orket ikke mer. I Memphis var ikke alle fans.

Våren 1985 blir det ny Europaturné. Den starter i Stockholm hvor Jerry gjør et fantastisk to timers show der han avslutter ekstranummerne med å spille gitar og fele. Deretter spiller han et par timer i pianobaren på hotellet. To kvelder seinere er han tilbake på Chateau Neuf i Oslo hvor Petter Bakke har satt opp et show som det skal gå gjetord om i mange år etterpå. Jerry vet at de 1000 fremmøtte er ihuga fans og at billettene er solgt via fanklubben. Han gir oss en svært uvanlig kveld med mange låter som var sjelden å høre. Noen dager senere blir han dårlig, turnéen halter litt, men kommer i gang igjen.

80-tallet

Dessverre var rusbruken til Jerry ganske kraftig på 80-tallet. I 1986-87 er han svært tynn og ser veldig sliten ut. Ved innlemmelsen i Rock & Roll Hall of Fame som en av de første, så ser han ut som et beinrangel med dress. Jeg husker vi så ham ankomme hotellet i Gøteborg i april -87 og lurte på om han i det hele tatt ville leve så lenge at det ble konsert den kvelden. Men Jerry leverte i bra stil og rapportene fra turneen fortalte at han hadde vært i god form på scenen, men at det hadde vært mange tumulter utenfor. I Stavanger tok det helt av da han ble forbannet på en kameramann og avsluttet konserten med å kaste krakken i tangentene på pianoet. Men han rocket! Bandet inkluderte søster Linda og datter Phoebe som syngedamer og Moetta Hill som ekstra pianist. Noen uker seiere så jeg ham i Indianapolis i USA. Der var det en i publikum som maste på låter helt til Jerry ba ham holde kjeft, men det hjalp lite. Da Jerry var ferdig sparket han krakken rett ut på bordet til denne fyren, tok applaus, gikk i bilen og dro rett til flyplassen.

Jeg så mange show på 80-tallet. Han hadde gode musikere og leverte stort sett gode show uansett hvilken form han var i. I 1988 så Stephen Ackles og jeg seks show på fire dager i Atlantic City der Jerry var i dårlig humør, men spilte for det meste bra. Vi reiste tilbake til Memphis sammen med ham og bandet, og han var i storform og behandlet oss som sine beste kompiser. Året etter booket Petter ham en uke i Norge med seks spillejobber. Det ble stor suksess. Jeg intervjuet Jerry i garderoben i Skien, noe som ble en selsom opplevelse. Jerry var i fin form, men ville teste om jeg forsto hva han snakket om. Så han begynte å snakke om en fyr fra bibelske tider som hadde ”3000 wives, 6000 concubines and 9000 strumpets”. Han stirret han meg rett inn i øynene og sa ”do you think he could have served them all?”. Jeg tenkte det var liten vits i å skuffe ham, så jeg holdt blikket tilbake og sa ”Certainly not on a daily basis, Jerry”. Da lo han godt og lenge.

Filmen ”Great Balls of Fire” basert på Myra sin bok ble ikke den store suksessen, men tittellåta kom virkelig frem i lyset igjen. Jerry perfeksjonerte et nytt arrangement av den gamle klassikeren til soundtracket. Hvor mange artister kan forbedre sin 30 år gamle låt på den måten og få en hit med den? Jerry likte ikke filmen så godt, og det virket som om han ved fylte 55 mistet litt interesse for det meste av musikkbransjen.


Jerry Lee på privat konsert for 200 fans i Bocholt, Tyskland i 2009. (Foto: Folke Myrvang).
Europa på 90-tallet

Flere tiår med skatteunndragelser måtte naturligvis ende med trøbbel, og etter hvert flyttet Jerry, Kerrie og sønnen Lee til Irland der de bodde i en periode. Til slutt fikk de en avtale med skattemyndighetene der Jerry fikk mye fratrekk på grunn av en mangelfull utdannelse.
90-tallet ble ikke så vellykket. Han spilte mye i Europa, men hadde ofte med seg svakere musikere enn tidligere. I den irske perioden spilte han med lokale musikere pluss Ken, som nesten alltid var med. Petter gjorde et siste forsøk på å få Jerry på turné, og i 1993 ble det satt opp en liten turné med fire konserter. Jerry reiste hjem etter tre show og det var mye misnøye.
Under siste halvdel av 90-tallet ble det mange spillejobber med Chuck Berry og Little Richard. Jerry leverte veldig varierende show på disse ”pakkejobbene”. Noen ganger var han klart best, mens andre ganger gadd han ikke spille mer enn fem låter før han gikk av.

Åpent hus på ranchen

Hvert år i september holdt han åpent hus på ranchen sin og en bursdagskonsert for fans i Memphis. Dette er en begivenhet man husket for livet hvis man fikk være til stede. Sam Phillips pleide å komme. Jeg var der på 66-års dagen til Jerry og da hadde han JW Brown og JM van Eaton på bass og trommer på en del låter. Han spurte ”Hvor er Roland?” men fikk til svar at Roland Janes, den originale gitaristen fra Sun-innspillingene, ikke hadde dukket opp. ”Han var da alltid en partypooper også” lo Jerry. Konserten han holdt for oss varte i tre og en halv time, stort sett bare ønskelåter.
Året etter kollapset han på scenen etter å ha spilt i to-tre timer, og da ble det slutt på de store bursdagsfeiringene.
Jerry ble skilt fra Kerrie i 2005. Etter skilsmissen virket det som om han fikk litt mer interesse for musikken igjen, og han spilte en god del konserter.

Nye innspillinger

Et plateprosjekt var også på trappene. Siden 1981 hadde han bare gitt ut tre album og var ikke så interessert i å spille inn flere, heller. Produsenten Jimmy Rip klarte å overtale ham, og i løpet av en periode over flere år spilte de inn mange låter med duetter med utrolig mange store navn fra musikkbransjen. I første omgang ble 20 låter utgitt i 2006 under tittelen ”Last Man Standing”, og den ble en stor suksess. Ikke bare på grunn av de store gjestenavnene som naturligvis sørget for både økt interesse og salg, men også fordi Jerry viser at han har full kontroll over låtene og reduserer Mick Jagger og de andre til gjester og forbipasserende.

Enda en skive kommer i løpet av et par år, og en video med mange gjester og duetter spilles også inn. Jerry er tilbake i høysetet, men nå begynner helsa å skrante for alvor. Han må stort sett fraktes i rullestol på flyplasser for å spare seg til konsertene, og han spiller bare hver tredje dag på turnéene sine. Han fortsetter å stille opp for fans og prater og signerer autografer når det er mulig. Det som er mest imponerende er hvor godt han husker. Han kjenner igjen nesten alle han har snakket med tidligere og er veldig blid og forekommende. Det er åpenbart at han savner tiden da han kunne gå til pianobaren for å spille og treffe fans og venner.

I 2011 giftet han seg igjen med Judith Coghlan som hadde vært gift med Myras bror en periode, og dette skapte noen nye bølger i familien. Men Jerry fikk det som han ville. Judith tok godt vare på Jerry. Hun var 14 år yngre enn ham. Judith var flink til å oppdatere Facebook og ble et bindeledd mellom fansen og Jerry.

Artikkelforfatteren og Jerry Lee på flyplassen i Memphis 5. juli 1988. De hadde fløyet sammen fra Philadelphia. Bildet er tatt av Stephen Ackles.
Siste Europa-besøk

Det ble ikke mange Europabesøk på Jerry de siste årene. Han kom overraskende nok til Midnight Sun-festivalen i Tromsø i 2013. Der ble han bedt om å kutte konserten sin fordi de holdt på å gå over tiden de kunne spille utendørs. ”Jeg spiller de som folk kom for å høre” glefset han og kjørte sine to store hits før han sparket krakken over ende og marsjerte av scenen iført norsk lusekofte.
Et siste besøk i London og Glasgow i 2015 ble et farvel til Europa. Han spilte også noen få konserter hvert år i USA frem til tidlig i 2019. Selv om han naturligvis begynte å ble ganske sliten, så sang han bra og tidvis glimtet han til på pianoet. Han fikk et stort slag i februar 2019 som holdt på å ta livet av han. Som så mange ganger før kom han seg igjen, men nå var det åpenbart at artistlivet var over for godt. Han hadde reduserte krefter i høyre arm og kunne ikke spille piano som før. Via Facebook fikk vi ofte hilsener fra ham og han lot til å være i godt humør og så lyst på tilværelsen. Han hadde nok også fått litt mer fred med seg selv og gikk inn for en myk landing.
85-årsdagen ble feiret hjemme med Jimmie Swaggart, Linda Gail, Mickey Gilley og Ken som gjester, og sammen opptrådte de for Jerry som satt smilende og så på. Dette skulle bli den siste gangen de alle var samlet. Mickey døde sommeren 2022. Jimmie fikk Jerry ut av huset og i studio en siste gang da de spilte inn ni gospellåter, utgitt som plata ”The Boys from Ferriday”. Jerry spiller litt piano, og han synger bra på denne skiva, alt tatt i betraktning.

En ting som hadde ergret mange fans i flere tiår var at Jerry aldri ble innlemmet i Country Music Hall of Fame. Grunnen var nok at han hadde gjort seg upopulær i Nashville slik at de som bestemte hvem som skulle innlemmes boikottet ham. Jerry hadde solgt millioner av countryplater og burde vært selvskrevet medlem der for mange år siden. Marty Stuart kom etter hvert i en posisjon hvor han kunne påvirke dette, og han var nok den som fikk det til å skje til slutt. Selve innlemmelsen fant sted 16. oktober, men Jerry hadde lungebetennelse og kunne ikke reise til Nashville. Kris Kristofferson og Hank Williams JR sto for avdukingen av plaketten og Hank holdt en tale. Han hadde også holdt talen da Jerry ble medlem av Rock & Roll Hall of Fame 36 år tidligere. Kris og kona tok med seg medaljongen som ble tildelt Jerry og kjørte til Memphis for å overlevere den. Dette skulle vise seg å være det siste vi fikk høre fra Jerry. Litt over en uke senere kom det foruroligende meldinger om at Jerry var svært syk og at det var kritisk. Fredag 28. oktober 2022 døde Jerry Lee Lewis hjemme.

Jerry Lee Lewis levde et fullt liv og opplevde mer enn de aller fleste. Han etterlater seg en enorm mengde musikk og minner hos de som så ham spille eller traff ham. Han sa selv for mange år siden ”Tenk for en kjedelig verden det hadde blitt uten Jerry Lee Lewis”. Og jeg må innrømme at jeg kjenner på dette. Det var hyggelig å vite at han hadde det bra der borte i Memphis-traktene. Hans plate fra 1973 ”Who’s Gonna Play This Old Piano” har et piano og en tom krakk på coveret. Den krakken blir nok stående tom til evig tid. Takk for alt, Killer!

adv International Blues Event
LEDFOOT - jeg er en workaholic

LEDFOOT - jeg er en workaholic

Den norsk-amerikanske artisten Tim Scott McConnell har med sitt alter ego Ledfoot skapt en alternativ verden og en egen sjanger som han kaller Gothic Blues. Mange har hørt musikken hans og sett ham i rollen som skummel torpedo i TV-serien Exit. Nå er han ute med et nytt Ledfoot-album.
TEKST: NINA HANSSEN • FOTO: CARL EEK TORGERSEN

Det nye albumet som kommer før jul har fått navnet Coffin Nails.
- Albumet kommer ut 9. desember, det blir fint å få det ut før jul. Jeg håper det kan bli en fin julepresang, ler Tim. - Men det er så depressivt at jeg vet ikke helt hvem som orker å høre på det! Jeg tenker at låtene kom ut av covid-situasjonen, av å være så disassosiert med ekte mennesker, ekte nyheter. Jeg ville lage noe som var ekte, no bullshit. Innspillingen av albumet var spesiell. Vi spilte det inn på bare to dager. Mesteparten av den første dagen gikk med til å få lyden riktig. Det var spesielt å gjøre en analog innspilling igjen, det er jo en pre-historisk prosess, sammenlignet med hvordan det gjøres i dag. På slutten av dag én spilte jeg inn to sanger, så spilte jeg inn de åtte andre dagen etter. Jeg ville gjøre noe som var 100 prosent ærlig, det var det jeg likte best med gamle plater. Du visste at det du hørte var sånn bandet låt, på godt og vondt. Det er noe jeg elsker ved musikk når jeg hører det.

- Det er ikke uvanlig at en moderne innspilling bruker 150 spor på en låt. På denne innspillingen er det fire spor, min vokal, min gitar og mine to ben. Jeg ville at det skulle være som et lydbilde. I en verden hvor du kan gå hvor som helst, er kanskje et lydbilde det aller skumleste sted å gå, det er bare ærlig. Det er som å stå naken. Jeg er 64, jeg tenkte; jeg skal bare fortelle sannheten og se hva som skjer. Det er for lite ærlighet nå til dags. Selv en såkalt organisk sound kan bestå av en masse uorganiske prosesser, og jeg tenkte; vi bare kjører på, vi bruker en reverb og en ekko. Så ser vi hva som skjer. Dette er jo nøyaktig sånn jeg gjør live på konserter også, og jeg tenkte at det kunne være godt å ha en plate som jeg kunne turnere med.

- Hvordan var opplevelsen av å spille inn analogt igjen, jeg regner med at det var det du gjorde tidligere i karrieren?

- Det var et mareritt, faktisk, ler Tim. – Jeg startet å lage plater i 1979 og jeg hadde glemt hvor mye tid man bruker på å vente på at tapen spoles tilbake og tilbake og tilbake. I den digitale verden kan man gjøre ting om igjen for å få det perfekt. Men innspillingen var mye nærmere en live konsert, ting skjedde der og da. Du kunne ikke gjøre feil, og om det ble en feil, så burde det være en bra fuck-up! Så det var en herlig følelse å spille en låt på 3,5 minutt og være ferdig med den.

- Jeg har lyst til å gjøre det sånn igjen, men da vil jeg bruke mer tid på pre-produksjon. Det er en annen ting jeg hadde glemt. I gamle dager, da jeg lagde plater på 80- og tidlige 90-tall, så var det ikke sånn. Man hadde gjerne tre uker med pre-produksjon, man lærte seg å spille stoffet skikkelig bra. Når man gikk i studio kunne man levere stoffet med den nødvendige autoritet. Mange musikere i dag gjør det ikke sånn lenger, det er litt leit, synes jeg. I dag tenker mange at de kan fikse på ting i studio, de trenger ikke å være samspilte, de kan sette sammen en masse spor i ettertid. Jeg synes det høres mindre menneskelig ut. Man får ikke den emosjonelle kontakten som man får på en live opptreden. Det er liksom basis i den kommunikasjonen som skjer på en konsert, man får høre det som skjer der og da, med de feil som kanskje skjer. Det å jobbe sammen som et band, å jobbe sammen som et team, det er jo i den interaksjonen, den felles innsatsen at magien skjer. Mye av det der har forsvunnet i dag. Jeg skulle ønske at det fantes en musikk-kategori som bare het ”real”. Samme hvordan musikk det var der, men du visste at den ble fremført av musikere som spilte sammen. Det er det som er basisen av musikken.

På albumet har Ledfoot jobbet sammen med tekniker Kjartan Hesthagen. De har jobbet sammen i 15 år på rundt 35 album totalt. Sammen jobbet de hardt for å finne frem til den gamle, analoge lyden. - Albumet høres ikke moderne ut, men det høres heller ikke ut som et retro-album. Lyden de søkte etter på 60-tallet er ikke den samme lyden som vi søker etter i dag. Det er blitt en fin miks av å være moderne, men også tidløst, for det passer ikke inn i de låtlandskapene som definerer så mye av musikken i dag.

Jeg tror det vil ta enda et års tid før reising og det vanlige livet vi hadde før pandemien er tilbake til det vi kjenner som normalen. Folk har jo glemt hvordan det er å gå ut på en konsert.

- Det jeg elsker med rootsmusikk, er at det fortelles en historie og så de emosjonelle konsekvensene av den historien, enten det er om kriminalitet eller kjærlighet. Hvor var det det gikk feil? Sånne sanger som forteller om hvor mye du faktisk kan tulle ting til. Jeg har alltid elsket det. Jeg liker også at det brukes veldig enkle ord for å beskrive noe komplekst. Jeg har prøvd å holde meg til det i tekstene.

- Har du en favoritt blant de nye låtene? Tim tenker seg godt om: - Det er en sang som heter I´ve Never Been, den liker jeg godt. Den sier noe om å ønske å gå tilbake der man var før, før man ble voksen. Da du gikk rundt i solen, før du møtte på de mørke sidene av livet. Før du opplevde gode ting som gikk galt, og gale ting som gikk bra. Og jeg elsker sanger om å gå til ”the crossroads”, ler Tim.

Tim har vært produktiv gjennom nedstengningen under pandemien. I 2021 slapp han albumet Black Valley, og også Music From Exit sesong 2. I 2020 ga han ut det spennende albumet A Death Devine sammen med Ronni Le Tekrö.
- Etter at jeg kom på plateselskapet TBC, har de latt meg gi ut så mye jeg har villet. Ronni og jeg har akkurat spilt inn en ny plate sammen, jeg tror den skal komme ut i januar/februar neste år. Så har jeg begynt å jobbe med en Tim Scott McConnell-skive, hehe, jeg vet egentlig ikke hvorfor, ler Tim. – Jeg håper den kommer ut neste år. Så håper jeg også at det kan bli en ny Ledfoot-skive neste år. Det er godt å være travelt opptatt.
Jeg er en låtskriver, og jeg skriver også mange låter for andre. Det er som en jobb, hvorfor skal låtskrivere bare skrive låter når de skal lage et nytt album? Man bør skrive sanger hver uke, akkurat som en vanlig jobb. Men jeg blir jo stadig eldre, så jeg har satset på kvantitet nå.


- Når du gjør Ledfoot-plater og Tim Scott McConnell-plater, er de forskjellige?
- Ja, de er nok det. Ledfoot er definert av mange vegger, jeg holder det innenfor hva jeg kan gjøre med en 12-strengs gitar i åpen stemming. Det er sin egen verden, det definerer hvilke sanger jeg skriver. Det holder ting fresh, det gjør Ledfoot spennende for meg. Det tar meg til steder jeg egentlig ikke har noe ønske om å gå til. Som Ledfoot går jeg alltid tilbake til det samme stedet. Ledfoot er meg når jeg spiller min versjon av bluesen. Det jeg gjør som Tim Scott McConnell er annerledes, det er mer et åpent utsyn, hvor jeg kan gå til forskjellige steder. Jeg tror platene jeg gjør som Tim Scott er mer av et bedrag enn det Ledfoot-platene er.

Som Ledfoot har Tim nærmest laget seg en egen sjanger, Gothic Blues.
- Ledfoot er det viktigste jeg gjør, jeg elsker å gjøre det der, og har jobbet hardt for å komme dit. Det er en genre som er definert av meg, ikke av andre. Det er mitt eget lille mareritt, sier han.

Tim skriver låter for andre og lager musikk for TV-serier, som Exit. Han er glad for eksponeringen det gir for noe han har jobbet hardt for å lage.
- Jeg gleder meg til denne platen kommer ut. Forhåpentligvis kommer det ingen ny ”pest” som forhindrer meg i å reise rundt å spille denne gangen. Jeg håper jeg kan få turnert også i andre land, det har jeg ikke fått gjort de siste par årene. For meg er det å være en utøvende musiker og å spille live det som holder meg levende og holder meg ekte.
Jeg tror det vil ta enda et års tid før reising og det vanlige livet vi hadde før pandemien er tilbake til det vi kjenner som normalen. Folk har jo glemt hvordan det er å gå ut på en konsert. Jeg håper vi kommer tilbake til sånn ting var. Jeg har turnert mye i Europa tidligere, og i USA også. Jeg holder på å skaffe meg noen bookingagenter, de fleste jeg jobbet med tidligere gikk konkurs under pandemien.

Kanskje så du Tim som skummel torpedo i sesong 2 av TV-serien Exit, og hvis du likte musikken der, så var den laget og fremført av Ledfoot. Og du lurer kanskje på om det kommer en sesong 3 av den populære serien? Det gjør Tim også. Han forteller at han har fått henvendelse om å være med noen uker før oppstart for sesong 1 og 2, så han får bare vente å se. Men han likte godt å være med i serien, og håper det kan bli mer.

- Jeg er en workaholic, jeg elsker å jobbe. Jeg liker også en utfordring, og fant det interessant å spille en rolle. Hvis jeg var yngre og skulle være skuespiller, hadde jeg nok prøvd å spille. Men nå som jeg er såpass voksen, spiller jeg ikke så mye, jeg tenker bare på alle skurkene i musikkbransjen jeg har vært borti, det er god inspirasjon, avslutter Tim og ler.

Spennende samarbeid: ROGERS • MAARUD • HEM

Spennende samarbeid: ROGERS • MAARUD • HEM

Et spennende musikalsk samarbeid mellom Roy Rogers, Amund Maarud og Knut Hem gjestet Oslo, Trondheim og Hønefoss i begynnelsen av november. Trioen har tilbrakt et par dager sammen i Snaxville studio i Skogbygda, og funnet en felles musikalsk grunn. Bluesnews tok en prat med Amund Maarud for å høre mer om dette prosjektet.
TEKST OG FOTO: NINA HANSSEN

- Roy forteller historier om alt han har vært med på, som gjør at vi sitter der med stå-pels, forteller Amund. - Han har spilt med så mange. Og han produserte en av de platene som har vært viktigst for meg da jeg vokste opp, nemlig The Healer med John Lee Hooker. Det ble laget en film den gang Stratocasteren fylte 40 år, og der var Roy med. Den heter Curves, Contours & Body Horns. Den første dagen i studio sammen måtte jeg fortelle Roy at dette er sannsynligvis den filmen jeg har sett mest på. Vi spolte fram til der Roy spiller, og så på det sammen. I filmen sitter Roy på en benk og spiller på en hvit Stratocaster og en Bassman. Han syntes det var gøy å se den igjen, han hadde ikke sett den på flere tiår, hadde glemt av hele greia. Jeg syntes det var viktig å få vist Roy at han er en størrelse for oss her i Norge. Det var gøy!

- Hadde du møtt Roy tidligere? lurer Bluesnews på.
- Jeg møtte Roy i studio da han spilte inn albumet The Crossing med Reidar Larsen, jeg tror det var i 2005. Jeg spilte på et spor på den plata, da fikk jeg et innblikk i hva han hadde jobbet med. Han fortalte blant annet om hvordan han hadde justert romklangen til Jimmie Vaughan. Det er jo nesten en religiøs opplevelse for meg å høre på når han forteller. Roy er en utrolig sympatisk og fin type, veldig raus, oppmuntrende og inkluderende. Det er fantastisk å få jobbe med han.


- Hvordan kom denne idéen om at dere tre skulle gjøre noe sammen opp?
- Det var Jan Sollien som ringte meg. Han fortalte at Roy hadde lyst til å komme en tur til Norge, og lurte på om jeg ville gjøre noen duo-jobber med ham. Det ville jeg jo gjerne, men sa at da måtte vi ta med Knut på trommer, så blir det enda morsommere. De tente på ideen, og vi kunne begynne å forberede oss. Vi har vel planlagt dette et års tid. Knut har spilt i bandet til Roy tidligere, de har nok kjent hverandre i rundt 20 år, fortsetter Amund. - Måten Knut spiller trommer på var idéen bak denne besetningen. Knut har et sånt groove, jeg vet nesten ikke om noen andre som kan gjøre det der, en sånn skranglete shuffle. Han tar bort noen noter her og der, Knut er en mester på akkurat det. Det er en spillestil Knut har gjort til sin egen.

- Hva skal dere spille sammen?
- Det blir nok en slags ”Best of Roy Rogers”, med et par-tre låter fra meg. Det som er så spennende med Roy er at han spiller gitar som en New Orleans-pianist tenker. Gitarene våre veves på en måte inn i hverandre. Vi har et gi og ta-samspill. Vi sitter og lener oss inn og ut hele tiden. Det er veldig givende, og det blir alltid forskjellig hver gang. Det er bare å ha øra på stilk og prøve å komme inn i den sona. Jeg tror folk vil få en litt annerledes musikkopplevelse, det blir ikke en helt vanlig blueskonsert. Jeg føler at Roy representerer en helt egen skole.

- Har dere tenkt noe på om dette er en engangshendelse, eller om det kan bli mer av dette samarbeidet etter hvert?
- Så langt har vi vel ikke rukket å tenke. Men vi trives veldig godt i hverandres selskap, både musikalsk og personlig. Vi skal også spille inn noen låter sammen i Snaxville. Sånn er det å være musiker; du sier ja til noe og så lærer man nye ting. Livet og arbeidshverdagen tar kanskje nye retninger, eller kanskje ikke. Man vet jo ikke.

I det siste har Amund Maarud dukket opp i mange uvanlige samarbeid, og han elsker det. Konsert med Stian Carstensen og Jarle Vespestad, konsert med Bugge Wesseltoft, denne konserten med Hem og Rogers, og snart blir det konsert med Tom Stalsberg, Steinar Raknes og Jarle Vespestad igjen. Sammen med sin venn, amerikanske Jace Everett, har Amund nylig gitt ut EP-en RAUS. Amund trives godt med musikalske utfordringer.
- Jeg reiser rundt og har musikalske møter. Jeg er fryktelig privilegert, sier Amund. – Jeg lærer så sinnsykt mye av det, jeg får nye idéer til andre ting jeg vil gjøre, idéer til låtskriving. Det er en klisjé at det er en reise, men jeg føler virkelig at det er det. Vi har gjort noen konserter før sammen, Stalsberg, Raknes, Vespestad og meg, og det slår altså gnister når vi spiller, fra lydsjekken til siste tone. Det er magisk. Jeg har faktisk tenkt på det i det siste, at noe av den djupeste bluesen jeg har spilt, har jeg spilt med jazzmusikere. De har en åpen tilnærming til musikk, det er veldig fruktbart i en kreativ setting.
Jeg føler at Knut og Roy og jeg tenker litt likt, at vi er åpne og søkende innenfor en vid definisjon av bluesen. Og da trives jeg! Man må ha noe å strekke seg etter. Har man ikke det, har man stagnert. Og det kan man gjøre seinere, avslutter Amund.

Konserten på Salt i Oslo ble en fantastisk opplevelse. Under skråtaket fikk vi høre tre musikere som tydelig satte pris på å dele scenen og å musisere med hverandre. Hems berømte groove, som Amund snakket så begeistret om, kom til sin rett i Roy Rogers-låten Vida’s Place, som ble et av høydepunktene denne kvelden. Roy delte noen av sine mange historier med oss mellom låtene. Som da han møtte Willie Dixon, som hadde hender dobbelt så store som Roy sine. Roy er også stolt eier av en 37-modell Terraplane veteranbil, og spilte så klart sin versjon av Robert Johnsons Terraplane blues. Verken musikere eller publikum ønsket at denne kvelden skulle ende, det var rett og slett en stor opplevelse.

Roy fortalte at han var veldig glad for å være tilbake i Norge igjen, han har tidligere turnert landet på kryss og tvers. Samarbeidet med Maarud og Hem setter han svært høyt, og forsikrer om at de har hatt noen fantastiske dager sammen så langt.

Foto: Bob Hakins

ROY ROGERS

Roy Rogers har besøkt Norge flere ganger tidligere, og har også samarbeidet med Reidar Larsen. Sammen ga de ut albumet The Crossing i 2006.
Roy ga ut sine første album på selskapet Blind Pig på 80-talet, og er kjent som slidegitarist, låtskriver og produsent.
Gjennom flere år samarbeidet Rogers med John Lee Hooker. Først som medlem i hans Coast To Coast Blues Band, og senere som produsent for fire av Hookers plater. Først med albumet The Healer, som nærmest ga Hooker en popstjernestatus da det ble utgitt i 1989, og senere ble det tre populære album til, Mr. Lucky, Boom Boom og Chill Out.
Roy Rogers har i mange år hatt bandet The Delta Rhythm Kings.

UTVALGTE ALBUM

Chops Not Chaps (1986) Selvfinansiert debut, senere utgitt på Blind Pig Records
Slidewinder (1987) med John lee Hooker og Allen Toussaint
Travelin’ Tracks (1992) med Steve Millers tidligere sideman, Norton Buffalo
Crossing (2006) med bl.a. Reidar Larsen og Knut Hem
Translucent Blues (2011) med Ray Manzarek fra The Doors
Into the Wild Blue (2015) Hans så langt siste blues-utgivelse

Good Time Charlie


img
I 2020 var det 25 år siden Good Time Charlie skapte sensasjon med debutalbumet Comin’ Down With the Blues. Arle Hjelmeland & co ville markere det med jubileumskonsert under den årlige Fjordblues-festivalen på Sandane i hjertet av Sogn og Fjordane, der bluesen har dype røtter og bandet en lang historie. LPens originalbesetning skulle gjenforenes for anledningen. Slik ville kongene av norsk vestkystblues kvittere for alle spillinger i regi av ildsjelene i den lokale Fjæra bluesklubb, som også står bak festivalen.
TEKST: ØYVIND PHARO • FOTO: TROND JOHNSEN

”Gamle” Good Time Charlie gjenforent på Fjordblues i oktober. Fra v. Leif Korsnes, Steinar Karlsen, Per Fredriksen, Arle Hjelmeland og Johnny Augland.

Både i 20 og 21 satte pandemien en stopper for gjenforeningen av Johnny «Guitar» Augland, gitar og piano, Leif «Dixon» Korsnes, bass, Per Fredriksen, trommer og Arle Hjelmeland, munnspill/sang, pluss Steinar Karlsen, gitarist i bandet siden 2002. Så viste det seg at da det ble tid for jubileumsfeiring, var det ikke bare 25-årsfeiring av Fjordblues, men det var også førti år siden Good Time Charlie oppsto i Bergen. Bandet startet med ikke ukjente Bård Ose som trommeslager og med eneste gjenværende originalmedlem Arle Hjelmeland som sanger og munnspiller og etter hvert produktiv låtskriver. Trippeljubileum med andre ord.

Hubert Sumlin

Hjelmeland har mange historier fra turnéårene på 80- og 90-tallet da bandet spilte både med Louisiana Red, Jimmy Dawkins, Pinetop Perkins, James Cotton, Lowell Fulson og Hubert Sumlin. Sistnevnte er hovedperson i den som skal fortelles her. Våren 1996 var Hubert Sumlin og Good Time Blues på en lengre turné i forbindelse med at de spilte på Ole Blues i Bergen. Etter vel overstått konsert i Sandane og Fjæra Bluesklubb var Good Time Charlie og Howlin’ Wolfs mest legendariske sologitarist på vei til neste spillejobb. Orkesterbussen er nesten framme i Florø når det blir konstatert at hovedattraksjonen har lagt igjen gebisset sitt på hotellet. Konserten i Florø blir gjennomført, for Sumlin er ikke blant de gitaristene som må spille med tenna. Men det ender godt. Når de neste dag kommer til spilling i Hjelmelands hjemby Førde, blir Sumlin gjenforent med kjøpetennene som Fjæra Bluesklubb hadde ettersendt fra Gloppen Hotell med Firda Billag! Arrangøren på Riverside i Førde hadde selv hentet dem før bandet kom, og tannsettet lå klart på monitoren ved ankomst. Sånt blir det sterke bånd av mellom Førde og Sandane.


img
Good Time Charlie på scena under årets Fjordblues på Sandane.
Fjordblueskonserten

Stemningen i Toppfoss-salen i laksehotellet ved Gloppenelva lever opp til sitt navn når Good Time Charlie inntar podiet som det første av lørdagens fem trekkplastre. Det gynger fra første låt. Det er tredje spor fra Comin’ Down With the Blues, «Broke and Lonely», Johnny «Guitar» Watsons New Orleans-inspirerte R&B-rocker fra ca 1962 med bandets egen Johnny «Guitar» på funklende Ray Charles-piano. Mer piano blir det i Mose Allisons etsende satire «Your Mind Is On Vacation”. Lista er lagt høyt. De gjenforente musikerne er spillesugne. Dagen før spilte de på Lokst Utøve i Odda, og før det var det bare en øvingshelg og 25 år siden sist.
Med tittelsporet fra Comin’ Down With the Blues som tredje låt har de fått opp den blå dampen. Smiley Lewis’ opprinnelige blåser- og pianodrevne New Orleans-låt med dua-koring blir krysset med Chicago-blues og nedstrippet ensemble når Hjelmeland klemmer til med effektive munnspilltirader og Steinar Karlsen svarer med vibratoarmen på gitaren. Rock’n’roll-sangen «Money, Money, Honey» er kveldens første originale fra Good Time Charlie og det koker i salen når Johnny «Guitar» reiser seg fra pianokrakken og lager grovhugde Lazy Lester/ T-Birds-aktige gitarriff som egger Karlsen til enda mer vibratogitar. Bluesgitar galore!

I Charles Browns cocktailblues- ballade «Fool’s Paradise » er Augland tilbake som pianist mens Karlsen tryller fram vestkystgitaren til T-Bone Walker/Oscar Moore/Pee Wee Crayton med frampek mot B.B. King. Vekslingen som denne versjonen av Good Time Charlie har mellom henholdsvis gitar og piano, mellom to gitarer og instrumentaler med boogie woogie-piano gir en formidabel dynamikk til liveopplevelsen. Inn i dette kommer det velplasserte partier av raffinert munnspillblues og hele tiden den både stødige og lekne rytmeseksjonen med Per Fredriksen på trommer og «Dixon» Korsnes på kontrabass. Her handler det om samspill og profesjonalitet.


img
GTC med Hubert Sumlin på Fjæra Bluesklubb i 1996.

Plutselig er det blitt ekko i el-pianoet til Augland, og Karlsen må til for å feilsøke mens Augland underholder publikum med avvæpnende sørlandshumor. Så er det klart for den nostalgiske publikumsfavoritten «Lil’ Girl», en opprinnelig dansk vise som ble Ønskekonserten- gjenganger i Nora Brockstedts fjærlette «En liten pike i lave sko». Karlsen riffer i gang Ventures/ Shadows-gitar i tospann med Auglands boogie woogie-piano á la Fats Domino. Arle er tilbake igjen som vokalist i Barbara Lynns gulfkyst-R&Bhit «Oh Baby (We Got a Good Thing Goin’)», i Norge kjent gjennom Stones-versjonen fra 1965. Mer gulfkyst og swamp pop kommer med T.K. Hulin-balladen «I’m A Fool To Care» fulgt av den gitarbaserte originallåten «Out My Door» i medium tempo som blir så Junior Wells/Buddy Guy-aktig at en spillesugen Augland setter i gang shufflebluesen «I’m Hooked» utenom settlista for å bli med på enda en gitarlåt. Steinar og Johnny inspireres til space age bebop og ville fortjent å komme på liveplate. Det samme gjelder neste låt, «Stand By Me» - en mindre kjent klassiker som Guitar Slim spilte inn i 1954 i samme session som mytiske «The Things I Used To Do».

Johnny lar sin indre Ray Charles tone gjennom sang og gospelinspirert keyboard mens Steinar går så opp i Guitar Slim-rollen at den tynne E-strengen på Epiphonen hans ryker tvert av i siste arpeggio. Et liveøyeblikk for evigheten.
Arle kommenterer: «Da han var 15 år sa Steinar til oss at han var en habil heavygitarist, men så ble han reddet av Comin’ Down With the Blues!»
Ny streng og bandet holder tempoet oppe med «Playing With Fire», en låt Good Time Charlie spilte da de åpnet for Roomful of Blues i Sliperihallen på Notodden Bluesfestival og som finnes på samle-CDen Notodden Bluesfestival. The First Ten Years.

Ekstranummer? «Davy Crockett » med publikum som refrengsanger. Steinar med stødige rock’n’roll-riff på barytongitar denne gang. Det er som å høre Chuck Berry og Johnnie Johnson. Publikum brøler «King of the wild frontier » det er som en konsert med NRBQ.
På 90-tallet var dette favorittlåta på Borgulfsens NRK-program. Den var en hit og alle elsker den.

Good Time Charlies Comin’ Down With the Blues Show er en perfekt festivalpakke, og Arle har aldri sunget bedre.

Blues for barna
img
Blues er ikke bare musikk for oss godt voksne, også barn fortjener å høre god blues. Bandet Blues For Barna har holdt på i ti år og har spilt for 40000 unger på skoler rundt i Norge. Bak prosjektet står Erik Harstad, Håkon Høye og Henrik Maarud, alle godt kjente navn i bluesmiljøet. 11. november slapp de sitt første album.
TEKST: NINA HANSSEN

Albumet har fått tittelen Tidsmaskin og inneholder 11 originale låter. Det morsomme coveret er tegnet av Tomas Drefvelin, som også har levert tegneserier til Bluesnews. Vi tok en prat med Erik samme dag som platen ble sluppet, og fikk en fornøyd og spent mann på tråden.

- Det har vært mye styr i dag rundt plata, den ble jo sluppet i dag. Det har kommet inn mange hyggelige meldinger, forteller Erik.


På platen finner vi originale låter, skrevet av medlemmene sammen eller hver for seg. Tidligere medlem Eirik Bergene står for et par av låtene, og bidrar også med litt munnspill på albumet. Kim E. Bergseth har også bidratt på noen av låtene.

Det var første bud for oss da vi skulle lage plate, vi ville bare ha med originallåter. Å gjøre det ordentlig har vært viktig hele veien. Det er jo verdens mest krevende og vanskelige publikum vi spiller for, humrer Erik. – Om ikke unga liker det du spiller, så får du høre det med en gang. Men det er jo også det som gjør at det er så spennende å lage noe for barn. Vi har brukt den erfaringen vi har fått med årene, og har sett hva som funker og hva som ikke funker. Vi har spilt sammen i ti år nå. Til å begynne med var det Eirik Bergene, Henrik Maarud og meg, og så kom Håkon Høye inn da Eirik sluttet.

40000 barn

Gjennom Rikskonsertene og Den Kulturelle Skolesekken har Blues For Barna spilt for rundt 40 000 skolebarn.

Ja, vi har vært heldige og fått spilt mye. Nå er jo Rikskonsertene nedlagt, og det er Den Kulturelle Skolesekken som har overtatt den virksomheten. Hver fylkeskommune organiserer tilbudet i sitt område. Vi søker i en søkeBlues portal for hver fylkeskommune, det er litt mer komplisert enn før, da Rikskonsertene bestemte jobbene. Vi har vært et par uker på turne i Rogaland i høst, og skal ha tre uker der etter jul. Så håper vi at med det nye albumet vil det kanskje bli litt flere som legger merke til oss blant søkerne. Det er utrolig morsomt å reise rundt i landet med dette stoffet.

Lager blueslåt

På konsertene er det et fast innslag at bandet og barna sammen lager en blueslåt. Noen trekker en lapp med stikkord fra en hatt, så finner de sammen ut noe som rimer, og vips – så har man en ny låt, som fremføres der og da. Et eksempel på dette får vi på låten Skredderblues på platen.

En ting har vi erfart, det nytter ikke å bare spille for unga og tro at de skal sitte stille og høre på. Du må ha dem med på laget. Derfor har vi med låtskriveropplegget på konsertene. Vi syntes det var litt morsomt å ta det med på plata også. Vi hadde en session med det i studio. Vi prater med ungene, tar opp noen på scenen, involverer dem. Det er et godt virkemiddel for oss, det er viktig å engasjere barna.
Man kan ikke bare spille og tro at ungene forstår alt selv, de trenger litt hjelp. Dette er jo noe vi har utviklet underveis, vi har funnet ut hva som fungerer. Vi har jo alle barn selv, så litt erfaring har vi.


img
Bluesgitarist Erik Harstad ”på jobb” med Blues for barna.

img
Thomas Drefvelin har gjort en strålende jobb med utforming av coveret til barneblues-albumet.
Et tent publikum

Hva tenker du er annerledes med å spille for barn enn for voksne, som dere alle tre gjør i forskjellige band?
- Det er mest den spontane tilbakemeldingen du får fra unga. De er veldig direkte, de roper ut hva de synes. Det må du bare tåle å høre, enten det er bra eller dårlige tilbakemeldinger. Heldigvis har det vært lite surmuling blant ungene, det tror jeg skyldes at vi har med den interaktive biten, der de får være med.
Ofte er ungene mer våkne enn voksenpublikummet vårt. De voksne sitter kanskje å skravler og drikker øl, og følger ikke helt med, mens barna er skikkelig tent. Du kan ikke lure dem. Det er både morsomt , krevende, spennende og interessant å spille for barn. Vi spiller vanligvis maks 45 minutter, noe mer enn det blir for lenge å sitte stille for vårt publikum.
Så er tidspunktet for barnekonsertene veldig humane, det er jo som oftest på dagtid, det er stor forskjell. Det er en helt annen atmosfære når man spiller for barn, man må være skjerpet. Også gjør vi det jo litt vanskelig for oss sjøl, når vi involverer ungene og lager låter på sparket. Noen ganger lager vi nye lapper med stikkord for tekstene, da må man bare være våkne. Man får utfordret kreativiteten. Jeg er nesten mer sliten etter en sånn spillejobb enn når jeg spiller for voksne, ler Erik. - Når vi gjør skolekonserter, gjør vi gjerne to konserter hver dag. Vi har vært veldig heldige og fått en del jobber, spesielt i Rogaland og Vestland, der har vi vært mye. Jeg tror vi har vært på nesten alle barneskoler i Rogaland og Sogn og Fjordane. Men blir vel aldri profet i eget rike, sier Erik.
Nå er vi i en fase hvor vi også finner nye type steder å spille, det har dukket opp en del nye arenaer, som barnefestivaler og kulturhus. Jeg tenker det også er viktig i forhold til bluesen, at vi sprer den musikken litt også utenfor bluesklubbene og bluesfestivalene. Blues er basisen i det vi gjør, men vi har også gått litt utenfor sjangeren. Men vi har bevart basisen vår i bluesen, synes jeg.

Tar helt av

Hender det at dere får tilbakemeldinger fra barna etter konserter?

Ja, det er mye av det. På en skole startet vi å skrive autografer etter konserten, og ble sittende en evighet å skrive. Jeg tror alle ungene på skolen var innom oss. Det tok jo helt av! Men det er moro. Så er det en del som vil ta selfier med oss. Da er vi skikkelige popstjerne, vet du, ler Erik.

Det er gøy å komme litt ut på bygda, de er ofte ikke så bortskjemte med konserter der. De setter stor pris på at vi kommer. Det har vært veldig morsomt å reise rundt med dette konseptet. Jeg håper platen blir spilt, så folk får høre hva vi gjør. Kanskje må dere lage Tik Tok-videoer, det er vel der man treffer ungene i dag?

-Ja, kanskje det! ler Erik, og legger til; Det blir spennende å se hvordan albumet blir mottatt.
Det morsomme er at vi allerede har begynt å tenke på neste episode. Det har vært så morsomt å holde på med dette, vi har hatt det så gøy i studio. Det har blitt mye tull og tøys, vi har lekt oss med forskjellige instrumenter. Jeg håper vi har klart å formidle noe av den gode stemningen fra studio på plata.

img
Blues for barna-trioen Erik Harstad, Henrik Maarud og Håkon Høye. (Bilder: Privat Blues for barna).
Tor Brynildsen
img
Foto: Anders Svendsen
Tor Brynildsen Fra Svalerødkilen til Memphis
Se det for dere. En genuin rock´n´roll-summit utenfor Grand Hotel og Siste Reis i Halden. Robert Gordon, som gikk ut av tiden for noen uker siden, den siste egentlige rock´n´roll-sangeren i USA og Tor Brynildsen, Norges ufortjent ukronede rockekonge. Østfoldmester i rock´n´roll i 1959.
TEKST: TOM SKJEKLESÆTHER

Robert var i kranglete humør, han var på kant med den italienske gitaristen sin, som heller ikke ville spille med Robert mer. Det ble ropt ukvemsord i begge retninger. Men Robert ga faen. Han var mer opptatt av om vi kunne skaffe en båt, han ville ut på sjøen og fiske. Vi var noe skeptiske, vi så for oss hva som kunne komme til å skje om Robert ikke fikk noe fisk, hahaha. Så det endte med at Robert fikk lånt seg en båt og dro ut og fisket på egenhånd.
Det bør kanskje tilføyes at Robert Gordon rakk å spille rock´n´roll med noen av verdens beste rockgitarister; Link Wray, Chris Spedding og Danny Gatton.
Tor Brynildsen fra Halden var en av de første som sang rock´n´roll i Norge, et faktum som det er verdt å stoppe opp ved. Han så rock´n´roll-lyset da han fikk med seg filmen «Vend dem ikke ryggen» i 1955 på Aladdin kino i Halden. (Aladdin kino er nå omskapt til konsertstedet Aladdin Scene.) Rundt 65 år etter at denne rockhistoriske begivenheten fant sted i Arbeidersamfunnet i Halden –Tors debutkonsert – slapp han sin første vinylsingel noen sinne, på det lokale plateselskapet New Noise. I en alder av 81 år!

Arthur Crudups «That´s all right» ble koblet med Kris Kristoffersons «Help me make it through the Night» og ble spilt inn live i Brygga Kultursal i Halden, til slutt mikset av den legendariske plateprodusenten Dr. Kai Andersen.
Denne kvelden var Tor Brynildsen backet av sitt faste band, det rockfaglig sterke laget som under Omar Østli (gitar/Onkel Tuka, Salmon Smokers) sin ledelse teller Lars Ivar Borg (bass/Onkel Tuka), Åsmund Solli (trommer/Onkel Tuka), Paal Flaata (gitar), Gøran Grini (piano) og Hege Brynildsen (backing vokal).
For virkelig å sette to streker under denne utgivelsenes rockhistoriske signifikans sang Tor sangen som var den første han hørte med Elvis Presley på radiobølger fra Tyskland på midten av 1950-tallet. Elvis’ debutsingel på Sun records, sluppet sommeren 1954.


img
Etter konserten i Halden. Fra v. Gøran Grini, Hege Brynildsen, Åsmund Solli, Tor Brynildsen, Lars Ivar Borg, Omar Østli og Paal Flaata. (Foto: Gunnar Paulsen, Halden Arbeiderblad).

Nå, to år senere, har Tor Brynildsen sluppet sitt tredje album, «Rock´n´ Roll Party». Bandet er utvidet med ytterligere to musikere, de unge haldenserne Marius Rekstad på piano og Marcus Berntzen på gitar. - Rett og slett det beste bandet en 82-åring kan tenkes å ha, slår Tor fast.

Rockens tilblivelseshistorie forteller at Elvis og hans to medmusikere, Scotty Moore og Bill Black, var i ferd med å gi opp sin session i Sam Phillips Sun Studio 5. juli da Elvis begynte å synge Arthur Crudups gamle sang i et eksplosivt tempo, Phillips hørte forskjellen og rakk å feste det inntrufne til tape.
Dagen etter var trioen tilbake og ga Bill Monroes bluegrass-sang «Blue Moon of Kentucky» samme behandling, og dagen etter det igjen ga Sam Phillips en såkalt asetat-kopi til radio-discjockeyen Dewey Phillips (ikke i familie med Sam) på radiostasjonen WHBQ. Phillips spilte den på det musikalsk fargeblinde showet «Red, Hot & Blue». Dermed begynte telefonen til stasjonen å kime, og Elvis var på vei. Ikke bare ut av Sørstatene, men til alle verdens hjørner, inkludert en arbeiderklasseby på grensen til Sverige, der ungdommer som Tor Brynildsen og Kai Andersen (konsertarrangør og senere popbladutgiver, Haldens andre Kai A.) lå med ørene klistret til radioene.

Tor Brynildsen kunne ikke akkurat slå opp i telefonkatalogen da han fant ut at han skulle begynne å synge rock. Det forholdt seg selvfølgelig slik at ingen spilte rock i Norge i 1955. Men Tor og kameratene hans, som også hadde startet fanklubb for både Elvis Presley, Bill Haley og Fats Domino, var ikke tapt bak en vogn. De løste det rett og slett på følgende måte:

-Vi satte bare en mikrofon bort til platespilleren og kringkastet musikken ut i det store rommet på Arbeidersamfunnet. Så sang jeg oppå, og overdøvet Elvis, Bill og Fats. Ungdommene som var til stede syntes det var helt topp, de hadde jo ikke akkurat noe sammenligningsgrunnlag. En tidlig form for karaoke!


img
Tor Brynildsen (til venstre), Robert Gordon og Tors kompis Trond Vestad i forbindelse med en av Gordons konserter i Halden.

Da Tor hørte Elvis første gang i 1954, var det via sendinger rettet mot amerikanske militære i Europa.
- Det var ikke lett å høre, men likevel nok til at jeg gikk ned til platebutikken på Banken i Halden og spurte om de hadde fått inn noen plater med han derre Elvis. På det tidspunktet jobbet Tor som visergutt på trykkeribedriften Sem i Halden. Et sted han senere jobbet seg opp til trykker.
Noen år senere fikk han en telefon fra en kar som drev et serveringssted på badehotellet i Svalerødkilen utenfor Halden. - Han hadde hyret en svensk visesangerinne til å underholde, og det viste seg rakst at det ble for lavmælt for det feststemte publikumet der. Han fortalte at han hadde fått tak i band fra Moss, som trengte en vokalist. Faktum er at hele familien ble engasjert ved Svalerødkilen bad den sommeren. Jeg sang, mora mi serverte og faren min var utkaster!

Faren til Tor, Jern-Harry, var en markant skikkelse i Halden, han kjørte stor amerikansk bil da haldensere flest gikk og syklet. - Han og mora mi var veldig hyggelige, de lot alltid gjengen spille musikken vår hjemme hos oss uten innblanding. Men da jeg kom til ham for å spørre om tillatelse til å dra til sjøs, 15-16 år gammel, svarte han: Nei, det skal du ikke, Tor.

Men siden Halden var en stor sjøfartsby på 1950-60-tallet, var det mange av de som dro til sjøs som kom tilbake med den nye amerikanske musikken. - Gutta kom tilbake etter å seilt et år på Junaiten og snakket gebrokkent norsk, hahaha! Jeg har tatt vare på alle platene jeg kjøpte den gangen, de er alle fortsatt i god stand, forteller Tor, - jeg lånte dem aldri bort til noen! Jeg tjente 50 kroner i uka og platene kosta 11,50.

I voksen alder har Tor fått tatt igjen for den manglende sjøfarten. Han har besøkt USA en rekke ganger, og han har oppsøkt stedene der musikken han elsker kommer fra.
- Da vi besøkte Tupelo, Mississippi, traff jeg en av Elvis barndomsvenner. Han kunne bekrefte at det var noe spesielt med Elvis helt fra starten av. Jeg traff også Joe Esposito, på Graceland, en av Elvis’ nærmeste og tidvis roadmanager. Han var en veldig hyggelig fyr og var akkurat da på vei til Norge for å delta på et Elvis-show, invitert av fanklubben, Flaming Star. Esposito døde i 2016, 78 år gammel.

Under et av besøkene i Memphis fikk Tor sin egen debut på Beale Street, byens legendariske bluesgate. Stedet Elvis frekventerte som ung mann.
- Vi var en stor gjeng som var på tur, ti stykker tror jeg, og vi havnet på Blues City Kafé, et sted som både serverer god southern mat, og har livemusikk. Uten at jeg fikk det med meg, var det en av følget vårt som snakket med bandet og forklarte dem at det var en norsk rockesanger i huset.
Dermed var det bare å hoppe i det. Jeg hørte at bandet var veldig bra. De ble litt overraska når de så hvem jeg var; Is it you? Jeg har ikke noe i mot å være litt sånn underdog.

Men Tor ble behandlet bra og en av musikerne overlot hatten til ham.
- Det var først etter at jeg hadde sunget at jeg fant ut at gitaristen og bandlederen var Brad Birkedal, som hadde spilt rollen som Elvis-gitarist Scotty Moore i Cash-filmen «Walk the Line».
Ved en senere anledning har Tor også sunget på Broadway, i underholdningsdistriktet i Nashville.
- Jeg gjorde «Help me make it through the night» på en bar vis a vis George Jones-museumet.


img
Tor Brynildsen på Folkets Hus Kråkerøy 1959.

Det har også blitt tur enda lenger sørover, til Ferriday i Louisiana, Jerry Lee Lewis´ hjemsted.
- Vi var innom The Delta Museum, og der traff jeg ordføreren, som var en gammel rockabillyfyr. Jeg spurte ham om han kunne forklare oss veien til huset til søstera til Jerry Lee, Frankie Jean Lewis. Der var det et Jerry Lee-museum. Han pekte og det var lett å finne huset. De andre i følget var lite lystne på å ringe på, men jeg ga meg ikke. Etter en stund dukket Frankie Jean opp i morgenkåpe, åpenbart etter en festlig natt. Jeg ble invitert inn, og hadde en hyggelig liten prat. Jeg bet meg spesielt merke i at det hang en plakat med Stephen Ackles på veggen. (Jerry Lees andre søster, Linda Gail Lewis har både turnert og spilt inn musikk med Ackles. Frankie Jean Terrell Lewis døde i 2016, 71 år gammel).

I sommer var Tor Brynildsen spesiell gjest da den svenske pianoentertaineren og rockeren Robert Wells spilte i Brygga kultursal i Halden.

Wells spurte meg hvor gammel jeg var, og da jeg fortalte ham at jeg snart fyller 83, svarte han «Inte fan?».

Det nye albumet, «Rock´n´roll Party», inneholder begge sangene fra New Noise-vinylsingelen, pluss rocklassikere som «Sweet little sixteen», «Matchbox», «Treat me nice», «Lawdy Miss Claudy», «The promised land», «Don’t be cruel», «Little Sister» og «Bobbin´ the blues». Tors datter, Hege Brynildsen, som har fire egne americana-album på CVen, bidrar med en overlegen versjon av John Hartfords «Gentle on my Mind». - Berit, kona mi, som er min største kritiker, synes at det siste, nye albumet er det beste så langt, avslutter Tor.

4. mars neste år spiller Tor og bandet på Haldens Klub, stedet der overklassen i Halden alltid har hatt sitt sosiale tilhold. Det kan tolkes som om arbeiderklassen vant til slutt!


Blue Mood feiret 25 år
Blue Mood feiret 25 år
Norges fremste blues-label markerte sitt 25-årsjubileum på Oslo Bluesklubb 19. november. Et lydhørt publikum på Youngs Nede fikk høre flere av artistene som har gitt ut plater på Blue Mood. I tillegg fikk vi fra en alltid underholdende Eric Malling høre historien om selskapets opprinnelse og hvordan flere av artistene ble innlemmet i familien som ”label mates”.
TEKST: RUNE ENDAL • FOTO: RUNE JENSEN

Platedirektør Malling ønsket folk velkommen fra scena og tok publikum med tilbake til tidlig 90-tall. Han fortalte om musikkmiljøet i Oslo på den tiden og om hva som var bakgrunnen for at han selv havnet i platebransjen og startet Blue Mood Records. Den alltid musikkinteresserte Kongsvingergutten var på denne tiden nylig ferdig i militæret og hadde flyttet til Oslo. Her hadde han startet en jam session på et utested og begynte å bli kjent med musikere som frekventerte jam’en og andre konsertscener i byen. En av musikerne han hadde blitt godt kjent med i miljøet var Vidar Busk, som for en tid siden var kommet tilbake fra USA der han hadde gått ”i blueslæra” i bandet til Rock Bottom. Eric skjønte raskt hvilket potensiale musikeren Busk hadde, og det skulle bli den direkte årsaken til opprettelsen av Blue Mood. Noen måtte gi denne mannen ei platekontrakt! Eric hadde en annen kamerat som nylig hadde begynt å jobbe i et av de store internasjonale plateselskapene, og han kontaktet ham for å fortelle om Vidar Busk.
- Det er ingen som er interessert i bluesmusikk, var svaret han fikk på kontoret til plateselskapet. Vi har gitt ut den siste plata til Buddy Guy,og den har bare solgt et par hundre eksemplarer!
Dette ble provokasjonen som resulterte i at Eric Malling bestemte seg for selv å gi ut debutplata til Busk. Og vi kjenner til den historien. Stompin’ our feeet with joy ble gitt ut i 1997. Utgivelsen ble en stor suksess som ga Busk sitt gjennombrudd som bluesartist og ble også starten for landets fremste blues-label.

Eric kunne presentere de første artistene på scena, Dr. Bekken og Richard Gjems. Vi fikk høre historien om hvordan Blue Mood bare var en dag for seint ute til å sikre seg utgivelsen av Dr. Bekkens debutplate, men at han har medvirket på utallige utgivelser siden den gang. Richard Gjems har i tillegg til medvirkning på BM-utgivelser også vært en ettertraktet studiomusiker i flere sjangre. Neste artist ut denne lørdags ettermiddagen var Terje Nordgarden. Ikke en ren bluesartist, kunne Malling fortelle, men en artist som absolutt er innenfor det blå segmentet. Det har hele tiden vært Mallings intensjon: Å favne blå musikk, ikke nødvendigvis bare tradisjonell blues. Vi fikk høre hvordan Nordgardens debutplate ble gitt ut på labelen etter at han hadde blitt lagt merke til på en konsert for Hamar Musikkfestival.

img
Blue Mood Records’sjef Eric Malling fortalte om selskapets historie.

img

Som flere av kveldens solister ble Nordgarden backet av husbandet. I kompet befant seg som så mange ganger før, Bill Troiani på bass og Alexander Pettersen på trommer. Det ble nevnt at Bills inntreden i BM- familien skjedde da han spilte bass på Amund Maaruds debutplate for Blue Mood. Alex har gjennom årene spilt på en rekke utgivelser på labelen. Tor Einar Bekken og Richard Gjems var også en del av husbandet. I tillegg ble to gitarister introdusert som ”fremtidens artister”, de noe yngre Marius Lien og Magnus Berg.
Vi fikk høre musikk fra Nordgardens nye plate og en av låtene han fremførte på den mye omtalte Label mates-konserten i Royal Albert Hall i 2019, ”Side of the Road”.

Videre fikk vi presentert litt mer lavmælt musikk fra de plateaktuelle Kurt Slevigen og Arne Rasmussen. Dette er to musikere som brenner for den tradisjonelle bluesen, og de har en rykende fersk CD ute. Riktignok ikke gitt ut på Blue Mood, men begge har en lang historie som label mates. Kurt er en av gründerens favorittbluesmusikere, og han kom tidlig med soloplate på Blue Mood. Arne var som kjent med på selskapet første utgivelse som originalmedlem av Vidar Busk & His True Believers.
Blue Mood har gitt ut flere artister i americana-sjangeren, og blant dem er Trudy & Dave. Duoen skulle vært neste post på programmet, men på grunn av forfall fra Alf ”Dave” Bretteville fikk vi høre et par solonummer fra Johanna Demker (aka. Trudy). Hun kommer med ny plate på labelen neste år. Hun ble backet på sine låter av husbandet, der vi spesielt merket oss mye smakfullt gitarspill fra Marius Lien.

Vidar Busk var et stadig tilbakevendende navn i fortellingene fra scena om Blue Mood Records og norsk blues. Ringen var på en måte sluttet da Malling kunne fortelle at en av våre for tiden mest ”up-and-coming” gitarister, Magnus Berg, ble født i 1996, den samme uka som Vidar Busk var i Florida for å spille inn debutplata si. Vidar skulle bli Magnus sitt store idol og forbilde, og gitaristen fra Østfold kunne også fortelle den morsomme historien om at første gang han hørte om Vidar var på familieferie i St. Pete, Florida som ung gutt. I siste avdeling av showet på Youngs Nede fikk de to gitaristene Berg og Lien lov til å presentere seg med hver sine låter, backet av hele husbandet.

Alle artistene og utgivelsene vi finner på Blue Mood Records kunne fylt konserter ei hel uke, men denne ettermiddagen fikk vi bare en smakebit på all kvalitetsmusikken som er gitt ut på labelen. Det kan nevnes at labelen i dag er underlagt Grappa Musikkforlag, og at det stadig kommer ut album med BM-logoen på.

Vi takker for alle gode musikkopplevelsene vi har fått gjennom Blue Mood og gratulerer Eric Malling og alle involverte med 25-årsdagen.

Little By Little
img
Little By Little - Sandnesband satser på egen musikk
Little By Littles nye EP, «From Santa Fe To Bad Day», inneholder fire egenkomponerte låter. Disse ble presentert ”live” for første gang på bandets konsert i Stavanger Blues Club 25. oktober. Vi fikk høre gode låter godt forankret i bluesrock- sjangeren.
TEKST OG FOTO: KJELL ESPEJORD

Bandet forteller at kvalitet er svært viktig når det skal gjøres innspilling. Det er også viktig at musikken låter «levende» og ekte. For bandet falt derfor valget på Lydplanken, et studio lokalisert i Rogaland. Little By Little skriver alle tekster på engelsk for å holde seg innenfor sjangeren. De er trofast mot sine røtter, og inspirasjonen fra deltablues er tydelig.

Alle fire låtene fungerer veldig godt og viser at bandets medlemmer er dyktige i det de holder på med. Vokalist Tor «Totto» Tobiassen behersker absolutt det å få frem den melankolske lengselen, som f.eks i låtene «Santa Fe» og «Gone». Dynamikken i stemmen kommer også bra til uttrykk i «Back Flash Blues». Samspillet mellom gitar og keyboard fungerer også godt i denne låten. De fire låtene har en god spredning, fra melankolsk blues i «From Santa Fe to Bad Day» til mer bluesrock i «A Bad Day».

Little By Little fra Sandnes har siden de startet i 1985 utviklet seg til et bluesrock- band som står seg godt i det norske musikkmiljøet. Ambisjonene fremover er nå klare etter et par koronaår som har vært et stort hvileskjær for de fleste musikere. Nå håper bandet på å få jobber på bluesfestivaler rundt om i landet. Klubber og festivaler bør få oppleve dette spilleglade bandet. Og hvorfor stoppe med Norge? De ser gjerne for seg oppdrag også i resten av Skandinavia, i Europa og USA.
Little By Little er klar i startblokken for mer aktivitet. Slippet av denne EP-en er forhåpentligvis bare starten på en spennende tid med mange konserter og flere egenkomponerte låter.
Høstens konsert for Stavanger Blues Clubs viste oss at dette er et band med kvalitet. Medlemmene har lang fartstid og trakterer sine instrumenter til fulle. Konserten består av både egne og andres låter. De forteller at andelen av egne låter vokser og at spillelisten på konsertene nå består av ca. 50 prosent egenprodusert musikk. Det er stort sett tre av bandets medlemmer som står for låtskrivingen. Tor Tobiassen, Glen G. Aadnøy og Oddvar Solheim skriver hver for seg, og kommer så sammen for å spille gjennom låtene for å komme frem til sluttproduktet.


img
Oddvar ”Sol” Solheim og Reidar Paulsen på scena hos Stavanger Blues Club.

På konserten på Musikkstuen Påfyll i oktober imponerte Oddvar «Sol» Solheim med sine gitarsoloer. Teknikk og presisjon er absolutt tilstede. Oddvar, som med årene har blitt godt kjent i landet for sitt gitarspill, forteller at han som ung «fikk fyken» i guttemusikken fordi han hadde for langt hår. Dermed ble det slutt på trompetkarrieren. Takk for det, sier vi - gitarspillet hans ville vi ikke vært foruten.
Samspillet i rytmeseksjonen, som består av Reidar Paulsen (bass) og Torstein Kyllevik (trommer), er godt og sitter som forventet. Lydbildet kompletteres med Steinar Oldereide på keyboard/piano og Glenn G.Aadnøy på gitar.

Gitaristen og sangeren Glenn G. Aadnøy kan fortelle at han flyttet fra USA til Norge som 12-åring. I Norge ble det gitarspilling og band med spilleopptredener blant annet på elevavslutninger. Spillingen ble lagt litt på hylla da Glen entret tilværelsen som sivilarbeider. Her kom han imidlertid i kontakt med musikere som etter hvert skulle starte bandet Little By Little.
Bassist og vokalist Reidar Paulsen har blant annet bakgrunn fra musikkkonservatoriet, og mener han kom inn der fordi han spilte bass. - Kanskje fordi det er mindre konkurranse for å komme inn på dette instrumentet enn gitar eller piano, sier han.

Gjennom årene har Little By Little opptrådt flere steder i Norge, og de forteller at de også ble spilt i radioprogrammet Hovigs Hangar. Geir Hovigs program var populært og presenterte en time med bluesmusikk hver uke på NRK. Programmet ble avsluttet i 2009 etter å ha vært på luften siden 1994.

Little By Little kan sees og høres på forskjellige sosiale medier. I tillegg til egen webside, littlebylittle.no, er de å finne på Facebook og Twitter. Deler av høstens konsert i Stavanger Blues Club er også å finne på YouTube.

Kommer gruppen til å fortsette fremover? Selvsagt, som nevnt har de planene klare for fremtiden. Unisont fra medlemmene er at et liv uten musikken er ganske utenkelig. Korona fikk dem smertelig til å kjenne på det. Så lenge samspillet med familie og venner går greit, er det ingen «show stopper» for Little By Little.

Høstcruise med Colorline
Høstcruise med Colorline
Det ble arrangert nok et vellykket bluescruise på Colorlines rute mellom Oslo og Kiel 20. til 22. oktober. Som alltid var båten besøkt av nasjonale og internasjonale bluesartister som spilte på tre forskjellige scener i båten.
TEKST: RUNE ENDAL • FOTO: AIGARS LAPSA

”Cruisegeneral” Jan Tore Lauritsen hadde nok en gang satt sammen et godt program med en blanding av norske og og amerikanske navn. Jan Tore har gjort det til en tradisjon å invitere over amerikanske musikere og artister til Norge i oktober, som han gjerne backer med sitt eget band. De siste årene har de tilreisende i tillegg til å spille på cruiset gjort konserter på Dark Season Blues-festivalen på Svalbard, på Notodden, på Oslo Bluesklubb og i Fet kirke. Det samme skjedde også i år.

Mike Farris

Den store overraskelsen i år var et navn som ikke mange kjente til på forhånd, sangeren og gitaristen Mike Farris. Han ble en snakkis først på bluescruiset, men også senere på de andre konsertene, ikke minst de han holdt i Longyearbyen. Han imponerte mange med sin svært sjelfulle stemme. Les eget intervju med Mike Farris på side 26 i dette bladet.

Blood Brothers

Det var de to amerikanerne Mike Zito og Albert Castiglia som åpnet festen om bord med sin ettermiddagskonsert torsdag. Mike Zito er et kjent navn for mange nordmenn etter mange besøk tidligere her i landet, blant annet med bandet Royal Southern Brotherhood. Castiglia vil mange kjenne som tidligere deltaker i tyske Ruf Records ”Ruf Caravan”. Zito og Castiglia går under navnet ”Blood Brothers” på årets turneer. På båten ble de backet av JT og hans Buckshot Hunters. Det ble også en annen amerikansk gjest, sangerinna Michelle Willson. Hun er kjent for mange i bluesmiljøet som ”Evil Gal” på grunn av sin intense og engasjerende stil.
Amerikanske Albert Cummings kom til Norge med sin trio. Han serverer bluesrock i SRV-stil. Det var faktisk etter å ha sett en konsert med Stevie Ray og hans Double Trouble i 1987 at han ble inspirert til å satse på en musikalsk karriere.


img
Fra cruiset i oktober: Ovenfra: Mike Farris, den store snakkisen. Thorvaldsen & Gjems i Monkey Pub. Blodsbrødrene Mike Zito og Albert Castiglia. Nederst: Buckshot Hunters backer gjestene.
Norske artister

Det var også norske artister med på cruiset. Mange satte pris på Ronny Aagrens konserter på hovedscena i Show Lounge. Selv om han var noe redusert på grunn av en prolaps i ryggen, satte ikke det ifølge rapportene noen demper på hans musikalske utfoldelse der han måtte sitte på en stol under konsertene. Et annet band som spilte på hovedscena var Sears Crossing, Elverumsbandet som har pubrock og rocka blues som sitt varemerke.
På Palazzo Night Club oppe i båten kunne publikum oppleve mer autentisk blues. Her serverte The Jelly Roll Men sin tradisjonstro utgave av bluesen, ledet an av en alltid underholdende Kent Erik Thorvaldsen og den stilriktige bluespianisten Øyvind Stølefjell. Tradisjonell blues fikk også de som besøkte Monkey Pub i ”handlegata” midt i båten. Bak navnet Stick Shift Sheiks skjulte seg herrene Richard Gjems og nevnte Thorvaldsen med sine munnspill og akustiske gitarer. På denne scena ble det også som alltid invitert til jam session.
Neste bluescruise Oslo-Kiel med Colorline finner sted i april.

Dark Season Blues - ny trivelig festivalhelg på 78 grader nord

Dark Season Blues - ny trivelig festivalhelg på 78 grader nord
Den nittende utgaven av Dark Season Blues i Longyearbyen på Svalbard ble åpnet med et stort show i Kulturhuset torsdag 27. oktober. I løpet av den 90 minutter lange åpningskonserten fikk en fullsatt sal høre flere musikalske smakebiter fra årets festivalartister.
TEKST: RUNE ENDAL
img
Mike Zito og Albert Castiglia på Kulturhuset under åpningskonserten. (Foto: Rune Endal).

Festivalleder Espen Helgesen ønsket velkommen til Svalbard og til verdens nordligste festival. Han kunne fortelle at Dark Season Blues ble avholdt første gang i 2003, og at det betyr at festivalen neste år skal feire sitt 20-årsjubileum.

På åpningsshowet fikk vi høre er par svært underholdende gladlåter fra kvartetten Bluegrass Playboys bestående av Terje Kinn, Knut Hem, Øystein Fosshagen og Knerten Kamfjord. Mange kjenner også dette bandet som Øystein Sundes turnéband, Meget i sløyd. Bandet gjorde også lykke med sine konserter senere i helga.Vi fikk høre bluesrock fra trioen til amerikanske Albert Cummings og åpningsshowet ble avsluttet med et par låter av Mike Zito Band med Albert Castiglia som gjest. Mike Zito har vært mange ganger i Norge og har en stor fanskare her. Det var i år tredje gang han besøkte Dark Season Blues.
Festivalen fortsatte utover helga med konserter både fredag, lørdag og søndag. I tillegg til nevnte artister sto disse navnene på programmet: Mike Farris, Michelle Willson, JT & The Buckshot Hunters, Billy T Band, Stina Stenerud & Her Soul Replacement, Spoonful of Stones, The Bills, Fred & The Fab Four, Daniel Eriksen & Stig Sjøstrøm, Erik Harstad & The Buzz Brothers og JG Hansen. I år var festivalen konsentrert rundt hovedgata der både det forholdsvis nye kulturhuset og de fleste utestedene ligger. Som tidligere år var Kroa den mest populære klubben med fullt hus alle dagene. Bare et steinkast unna befant seg de andre festivalklubbene Svalbar og den noe mindre Karlsberger Pub. Tidligere har det tradisjonsrike Huset, som ligger utenfor sentrum, vært brukt til avslutningskonsertene lørdag. Her har nesten alle festivalartistene spilt, fordelt på de to scenene. Festivalledelsen kunne fortelle at Huset nå har nye eiere, og at festivalen ikke hadde fått på plass noen samarbeidsavtale. Derfor ble i år det flotte kulturhuset brukt i større grad, ikke bare til åpningen, men også til konserter både fredag og lørdag med mange forskjellige band på den godt utstyrte scena. Undertegnede savnet ikke konsertene i Huset. I tillegg til at det blir mer logistikk på grunn av beliggenheten, har det sjelden vært særlig gode lydopplevelser i det gamle samfunnshuset.


img
Konserten på Gruvelageret var første gang Mike Zito og Rita Engedalen spilte sammen. Til venstre trommeslager Dan Magnusson.

Ellers var de fleste arrangementene og konsertene vi har vært vant med fra tidligere festivaler på plass. Blueslunsjene med artistintervjuene til Øyvind Rønning er alltid populære. I år fikk publikum blant annet et nært møte amerikaneren som ble helgas største overraskelse og høydepunkt, Mike Farris. Fredag var det blues for barna i Kulturhuset med Erik Harstad & co, og lørdag på dagtid kunne man få med seg Gruveblues i Gruve 3 med Albert Cummings. Søndag var det kirkekonsert med Mike Farris og Stina Stenerud, og festivalen ble som alltid avrundet søndag kveld med jam session, i år ledet av Jan Tore Lauritsen.

Vel blåst til arrangørene i Longyearbyen Bluesklubb. Takk for nok en flott festival - vi ser fram mot 20-årsjubileet neste høst.

Blues Heaven: - A heavenly mix of blues & soul

Blues Heaven: - A heavenly mix of blues & soul
Slik lød årets reklametekst til Danmarks største bluesfestival, Blues Heaven i Frederikshavn. Og slagordet lovet ikke for mye, for tradisjonen tro hadde festivalarrangør Peter Astrup samlet en imponerende gjeng med internasjonale toppnavn i Arena Nord, der Blues Heaven ble arrangert 11.-12. november.
TEKST: JACOB WANDAM, BLUESNEWS DK • FOTO: PER OLE HAGEN
img
Robert Finley imponerte på årets Blues Heaven i Frederikshavn.

Med navn som Billy Price, Robert Finley og Sugaray Rayford var det mye soulmusikk på programmet denne gangen. I tillegg hadde festivalen engasjert, som de har gjort de siste årene, blåsertrioen The Bender Brass med Jimmy Carpenter på tenorsaksofon, Doug Woolverton på trompet og Mark Earley på barytonsaksofon, og gjort dem tilgjengelig for alle festivalartistene som ønsket det.
Men tradisjonen tro hadde årets Blues Heaven også med akustisk delta-blues, Chicago-blues, New Orleans-blues, West Coast-blues, Piemonte-blues, bluesrock og mye mer.

Intime konserter

Det har blitt en fast tradisjon at festivalen får en pangstart med intime «juke joint»-konserter allerede torsdag. I år ble disse satt opp på Maskinhallen, som kunne by på romsligere rammer enn den lille Freddy’s Bar, som tidligere har vært hjemsted for intimkonsertene. Freddy’s Bar var imidlertid ikke helt utenfor, men bød på Blues Heaven-musikk lørdag ettermiddag.

Første mann ut torsdag kveld på Maskinhallen var den amerikanske gitaristen og sangeren Roy Rogers. Han viste seg raskt å være et veldig sympatisk bekjentskap med et rolig gemytt, en behagelig sangstemme og et helt forrykende spill på en semi-akustisk gitar med bottleneck. Vi fikk et sett som var preget av deltablues, men som også inneholdt avstikkere til boogie. Roy Rogers spilte jo i mange år med John Lee Hooker. Rogers er også en formidabel tolker av Robert Johnson, noe han stadig vendte tilbake til.

Inspirasjonen fra B.B. King

California-fødte Chris Cain bærer inspirasjonen fra B.B. King med stolthet, og det fikk vi en smak av da han var torsdagens andre artist i Maskinhallen. Ikke bare er Cain en mester i å etterligne blueskongens karakteristiske gitarlyd, også Chris Cains stemme og frasering helt ned til ansiktsuttrykk og gester viste tydelig at han har studert B.B. King.
Der Roy Rogers hadde spilt alene, opptrådte Chris Cain med bandet sitt: Greg Rahn (keyboard), Sky Garcia (trommer) og Cody Wright (bass). Chris Cain selv demonstrerte med en uanstrengt flyt, en klar og deilig tone og smakfull timing, hvorfor den 66 år gamle gitaristen – etter noen år utenfor rampelyset – er tilbake igjen og er gjenstand for prisnominasjoner. Albert King ble hyllet med en sprudlende «You’re gonna need me» før Chris Cain kunne ønske velkommen til blåseseksjonen The Bender Brass. Og igjen i år, hatten av for disse tre toppmusikerne, som utrolig nok ser ut til å kunne gli sømløst inn i enhver konstellasjon.

Humoristisk

Fredagens program startet også i Maskinhallen, der Carolyn Wonderland og Kai Strauss & the Electric Blues All Stars sto på programmet. Fredag startet konsertene allerede klokken 13, slik at konsertene skulle bli unnagjort før selve festivalen startet klokken 18 i Arena Nord.
Det bidro nok også til at oppmøtet ikke var like sterkt som dagen før. Men de fremmøtte var vitne til en fin konsert med en livlig Carolyn Wonderland og hennes band. Carolyn imponerte med gitarspillet sitt, som, når hun ikke spilte slide, minnet om Jimmie Vaughan i stilen. Også vokalt er hun veldig sterk og viste stor kontroll. Etter en veldig kort pause var tyske Kai Strauss klar med sin Electric Blues All Stars med Alex Lex på trommer, Kevin DuVernay på bass, Thomas Feldmann på saksofon og det nyeste bandmedlemmet Paul Jobson på keyboard. Strauss er en utmerket gitarist, og hans sterke melodiske sans og sylskarpe tone gjorde soloene hans til en frydefull opplevelse. Vokalt er han ingen Chris Cain – og han kunne ikke skjule den tyske aksenten – men Kai Strauss viste likevel en ganske kraftig stemme med en kledelig bruk av vibrato.

img
Carolyn Wonderland

img
Chris Cain
Festen startet

Deretter gikk turen til Arena Nord, hvor selve festivalen endelig kunne begynne. Chris Cain var første navn på programmet. Han leverte en konsert som lignet gårsdagens opptreden i Maskinhallen.
Undertegnede måtte hoppe over Roy Rogers’ opptreden i Blues Cafe og gikk direkte til Arena Scene der Sugaray Rayford gjorde seg klar. Han ble kalt opp på scenen av sin keyboardspiller og small talk-sparringspartner gjennom hele konserten, Drake Shining. Bandet inkluderte også bassist Allen Markel, gitarist Danny Avila, trommeslager Ramon Michel og blåserne Derrick ”DJ” Martin på saksofon og Julian ”JuJu” Davis på trompet.
Den to meter høye Sugaray Rayford er litt av en naturkraft og fikk i gang festen til lyden av Bill Withers ”Who is he (and what is he to you)?” Scenetilstedeværelsen hans var formidabel der han danset og vrikket seg gjennom det ultrafunky åpningsnummeret. Sugaray Rayford hadde et fantastisk tak på publikum.

New England-musikk

Vi tillot oss å hoppe over Esben Justs opptreden i Blues Cafe og prioriterte Anthony Geraci og Boston Blues All-Stars i stedet. Anthony Geraci (piano/orgel/vokal), Barrett Anderson (gitar), Paul Loranger (bass), og Kurt Kalker (trommer) fikk selskap av The Bender Brass, og også på noen låter sangeren Billy Price. De bød på hardt swingende blues, som er så typisk for New England-området – elegant og urbant med sterke innslag av jump, boogie-woogie og rock & roll. Glatt uten å være kjedelig, disiplinert uten å sitte fast.
Billy Price inntok scenen med en avslappet naturlighet, og han smilte stort mens han billedlig talt tok publikum i hånden og ledet oss gjennom «It ain’t a juke joint without the blues». Den hadde en deilig swing sent på kvelden, og Jimmy Carpenters sax-solo understreket bare hvordan The Bender Brass passet som hånd i hanske med Anthony Geraci og Boston Blues All- Stars’ lyd.

Alabama Mike

Alabama Mike spilte med et fransk backingband, men Julien Dubois hadde brukket beinet, så de måtte klare seg uten bass så godt de kunne. Alabama Mike er en underholdende frontmann med en skjev og avvæpnende sans for humor.

Full pott

Lørdag var det full pott med Blues Heaven-konserter. På Freddy’s Bar fortsatte Alabama Mike der han hadde sluttet dagen før, og etter ham spilte Jose Ramirez samme sted. Vi la imidlertid i stedet veien til Maskinhallen igjen, for her bød dagens første konsert på en stjernebesetning med R.J. Mischo feat. Alex Schultz & Franck Goldwasser. Tre av vestkystens mest bluestunge gutter ble backet av trommeslager Mikko Peltola og bassist Jaska Prepula, begge fra den finske Tomi Leino Trio. R. J. Mischo sang og spilte munnspill, Alex Schultz på gitar, og Franck Goldwasser – tidligere også kjent som Paris Slim – på vokal og gitar.
Det var en glede å se disse tre amerikanerne sammen. De har kjent hverandre i mange år, men har ikke hatt muligheten til å opptre sammen på lenge. Det var store smil å se, og Alex Schultz gjorde et poeng av å understreke hvor godt de likte det.

img
Ana Popovic
Amerikanske grep

På Arena Scenen var det veteranene Paul Lamb & the King Snakes som hadde fått i oppgave å starte lørdagen. Paul Lamb er engelsk, men han gjorde det på den typisk amerikanske måten; å la bandet spille to numre før han selv kom på scenen. Ryan Lamb på gitar, Orlando Shearer på bass og Mike Thorne på trommer varmet opp publikum med to instrumentalnummer, som startet med Otis Rushs «All your love (I miss loving) ». Og det skal et litt mer spennende band til for å rettferdiggjøre det, når solisten bare er med på tre låter i et 75 minutter langt festivalsett. The King Snakes hevet seg dessverre aldri over det ordinære.

Spennende

Neste stopp var den spennende costaricanske bluesmannen Jose Ramirez som spilte i Blues Hall. Jose Ramirez virket oppriktig begeistret for å stå foran Blues Heaven- publikummet, som også ønsket ham velkommen. Han har en litt raspete, men behagelig sangstemme og gitarspillet hans var ekstremt sympatisk.

Magiske Eric Bibb

Eric Bibb ga oss en helt magisk konsertopplevelse. Amerikaneren opptrådte solo, kun bevæpnet med en akustisk gitar og sin unike sangstemme. Settet hans var en velkomponert blanding av egne sanger og gamle blues- og folketoner, for det meste spilt i sprudlende, mild Piemont-stil. Og selv om Eric Bibb spilte i kafeen i Arena Nords lobby, hvor det vanligvis var mye bråk og ikke minst prat, var publikum stille da hans sjelfulle, litt hese stemme startet. Eric Bibb tryllet rett og slett frem Blues Heaven.

Robert Finley

har slått gjennom i voksen alder (han er 68 år i dag) med to album produsert av Black Keys-frontmann Dan Auerbach. Det var tydelig fra konsertstart at det var Auerbachs skranglete og forvrengte garasjelyd som bandet forsøkte å etterligne – med suksess.
Robert Finley er en ivrig formidler og snakket muntert og mye mellom låtene. Han fortalte om hvordan datteren hans har vært en støtte for ham etter at han begynte å miste synet. Derfor virket det nesten som galgenhumor da Christy Johnson hadde valgt Etta James-klassikeren «I’d rather go blind» som soloopptreden! Men hun sang den vakkert og i en elegant medley med countrystandarden «Tennessee whisky», som i dag nok er mest kjent med Chris Stapleton. Bandet spilte også strålende, men det var absolutt Robert Finley selv som var stjernen i showet. Han imponerte stadig med sin energi og vokale rekkevidde – og også med utmerkede låter, som den selvbiografiske «Age don’t mean a thing» , den Stax-aktige «I just want to tell you» og den mer Motown-orienterte «Make me feel alright».

img
Roy Rogers
Jontavious Willis

I Blues Café var Jontavious Willis allerede i gang med sin solokonsert. Da Bluesnews ankom var det ragtime-standarden «Make me a pallet on your floor» vi fikk høre. Jontavious Willis sitt sett var også en fin blanding av ragtime og Piemont-blues, deltablues, rhythm & blues, og annet som falt ham inn. Willis, som er en stigende stjerne på blueshimmelen, fikk ganske mye ut av sitt enkle sett med vokal og akustisk gitar. Han er en dyktig entertainer og hadde suksess med å engasjere publikum både med klapping og allsang.

Ana Popovic

Selv om klokken nærmet seg midnatt hadde den serbiskfødte bluesrock-dronningen Ana Popovic absolutt ingen intensjon om å la publikum sovne. Det ble spilt høyt: Trommene til Jerry Kelly dundret, Buthel Burns bass dunket, Michele Papadia virket til tider nesten hyperaktiv på orgelet, Davide Ghidonis trompet og Claudio Giovagnolis svært gjennomtrengende sax hvinte, og Ana Popovics gitar var selvfølgelig ikke for lav den heller. Det var dermed ikke mye rom for nyanser i Popovics funky uptempo-nummer som «Can you stand the heat» og «Love you tonight». Først med Tom Waits-nummeret «New coat of paint» kom det litt pusterom fra lydbombardementet. Her fikk vi et jazzy mellomspill, Ana Popovic byttet gitar og spillestil til en mer plukkende lyd, og det ble et interessant, nesten progressivt nummer.
Ana Popovic avsluttet Blues Heaven 2022 med et smell – kanskje noe i overkant for denne anmelderens smak. Det har alltid vært smell i Ana Popovics funky bluesrock, men man kunne godt ha ønsket noe mer av det flytende, melodiøse solospillet som man også hører på plateutgivelsene hennes.

Godt gjennomført

Dette var slutten på årets Blues Heaven, som bød på en stilmessig fantastisk variert bukett av bluesartister, høyt nivå og mange sterke musikalske opplevelser. Spesielt Roy Rogers, Anthony Geraci med Billy Price, Eric Bibb, Robert Finley og trioen R.J. Mischo, Alex Schultz & Franck Goldwasser vil bli husket av Bluesnews’ anmelder.
Blues Heaven-organisasjonen skal også ha ros for en veldrevet festival i behagelige rammer, hvor logistikken fungerte uten vesentlige forsinkelser.

Planleggingen er allerede i full gang for neste års festival, som finner sted 10.-11. november 2023 med tidlig start i Maskinhallen torsdag 9. november. De to første navnene på plakaten er allerede på plass, og det er den allsidige australske gitaristen Tommy Emmanuel og amerikanske Tommy Castro & the Painkillers, som skulle ha spilt på den korona-avlyste festivalen i 2020.

img
Sugaray Rayford
Jubileumsfest for bluesen i Odda
img
Jubileumsfest for bluesen i Odda
25 år med blueshelg, 25 år med utrolig flotte frivillige, 25 år med kjentfolk og 25 år med dyktige musikere. Ein merker godt at bluesklubben innerst i Hardanger har laga festival i mange år.
TEKST OG FOTO: TOMMY TVERDAL

Alt starta torsdag 22. september på Iris Scene, med musikkvideoquiz med quizvert Terje Ramsdal. Det satt stemninga og vart ei god oppvarming til resten av festivalhelga.

Soul, rock, polka og blues

Fredagen starta med PolkaBjørn og Kleine Heine på Iris Scene. Ein morsom konsert med trekkspel, strupesang, jodling og tyske urtoner. Spillegleden ga ein real kickstart for kvelden. Konsertane kom på rad og rekke inne på festivalområdet. Både Iris Scene og Lindehuset vart nytta gjennom heile helga, i tillegg til eit stort oppvarma partyttelt midt i mellom.
Neste ut i Lindehuset var den lokale gruppa, Broke Bluesband. Ein gjeng med lang erfaring frå mange band. Her kom bluesklassikarane på rad og rekka.
Rett etterpå gikk Slady på scenen. Dei er verdas einaste kvinnelege Slade-coverband. Dei opna friskt med ein knallhard versjon av Cum on feel the noize. Knalltøffe damer frå London, med sjølvtillitt og energi som fyllte den store salen.
Fredagen var den store internasjonale konsertkvelden. I tillegg til Slady, spelte også britiske William and the Conqueror og amerikanske Nikki Hill. Førstnemte med ein fintfølande indierock med flott gitarspill. Nikki Hill derimot fyllte raskt opp dansegolvet på Iris med energiske og elleville rytmer. Amerikansk soul, R&B og blues med påvirkning frå gospel og rock n’ roll!
Samme kveld vart avslutta med nærmast ein supertrio med erfarne musikere. 68 Experience leverte ein groovy opplevelse med låtar frå Jimi Hendrix og Cream, for å nemna nokon.


img
Sladys gitarist og sanger
img
Brian Downey’s Alive and Dangerous’ gitarist.
Jubileumsfrukost

Blueshelgas tradisjonelle bluesfrokost vart stødig anført av Ove Aase, då Bård Ose hadde dobbelbooka. Men det gjorde slettes ingenting. Ove er jo kjent for å sitta på mykje kunnskap, og historiane satt laust. Han navigerte det heile mellom musikalske innslag frå Nikki Hill og Slady frå kvelden før, og ei magisk opptreden av Oddas store forfattar, Frode Grytten. Han kunne by på eit jubileumskåseri som slo godt an. Her vart og dei mange frivillige, sponsorar og samarbeidspartnarar satt pris på. Utan dei, ingen festival.

Etter frukosten tok vi turen ned til Hardanger Hotell. Her samles festivaldeltakarane seg til fleire konsertar før middagstid. Både det lokale bandet Riksvei 13 og Malvina Band viste eit breidt utvalgt av blues og rock, til glede for feststemte publikumarar.
Samtidig inviterte Blueshelga til gratiskonsert for seniorar. Vetrhus Bluesband skal vistnok ha spilt sin morsomste konsert nokon sinne, med publikumsrekord på seniorbluesen. Fleire laug alderen sin opp, for å få slippe inn.

Tora imponerte

Kvelden vart satt igang av legendariske Daniel Eriksen og Stig Sjøstrøm. Dette var ei maktoppvisning i slidegitar, rytmer og sump-blues.

I storstua Lindehuset, fekk vi endeleg oppleva det unike gitartalentet, Tora. Den unge trønderjenta leverte ein godt produsert konsert. Tora er verkeleg ein unik artist som vi kjem til å høyre på mange scener i årene som kjem.
På samme sted fekk vi seinare høra sjølvaste Brian Downey’s Alive and Dangerous. Trommeslageren som er kjent frå Thin Lizzy tok med eit knippe med irske musikere, og framførte klassikere med eit enormt driv. Denne konserten var rett og slett kraftfull!


Musikken lå aldri brakk denne laurdagskvelden. På Iris Scene fekk vi i tillegg høyra Stavangerbandet The Greenlight Stop og Bergensbandet BB Lyngs Bluesband. Her vart det høg stemning og høve for ein runde for dei danselystne. Kvelden vart til slutt fullbyrda med Oddas blueskameratar og jubilantar, Vetrhus Bluesband. Med svingande blues vart det stappfult på Iris Scene og det ekstatiske publikummet kom derfra med stor begeistring.

Leiar i Blueslaget Lokst Utøve, Stein Egil Legård, har allereie invitert til ny festival i 2023. Då har han og lova å komma inn i pysjamasen til Bård Ose.
Vi sjåast igjen, og til lukka med 25 år!


img
Brian Downey’s Alive and Dangerous i storstua Lindehuset lørdag.
img
Øverst: Tora Dahle Aagård i Lindehuset lørdag. I midten: Daniel Eriksen. Under: Nikki Hill.
Larkin Poe åpner
Europaturne i Trondheim
Trondheim Bluesklubb har gjort litt av et scoop ved å sikre seg åpningskonserten for Larkin Poes Europaturne neste år. Den 6. oktober 2023 står de fremadstormende amerikanske blues-søstrene på scena på Tapperiet i Trondheim.

Larkin Poe har nylig sluppet nytt album til strålende kritikker og plassering høyt oppe på Billboard-lista. Med tilbakelagt turne og denne utgivelsen er de mer i skuddet enn noen sinne. Dette året har de spilt for mer enn 60.000 fans på sin Europa-turne.

Den Grammynominerte søskenduoen har etter den store suksessen med årets turne nå annonsert sin neste Europaturne. Turneen i oktober og november 2023 vil inkludere konserter i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Belgia, Frankrike, England, Nederland, Sveits, Tjekkia, Østerrike, Italia og Spania. Og Trondheim har altså sikret seg selveste åpningskonserten!
Neste år vil de Georgia-fødte, Nashville- baserte søstrene Rebecca og Megan Lovell skalere opp størrelsen på arenaene sammenlighet med turneen denne sommeren. Blant annet har de satt opp konsert i Londons storstue Roundhouse. Neste års turne inkluderer også konsert på Rockefeller i Oslo, dagen etter Trondheim.

Det nye albumet, Blood Harmony, har søstrene Lovell produsert sammen med Tyler Bryant, Rebeccas ektemann. Sammen med Megan på harmonivokal, lap steel og resonatorgitar, og Rebecca på gitar og tangenter, har også medlemmene i deres faste liveband deltatt på innspillingene, inkludert trommeslager Kevin McGowan og bassist Tarka Layman. Musikken er hovedsaklig spilt inn i Rebecca og Tylers hjemmestudio, og resultatet har blitt et gnistrende album som viser den samme vitaliteten som de har lagt for dagen på sine turneer over hele verden. (Tekst: RE).


FjordBlues 2022

FjordBlues 2022 Tettpakket bluesweekend med mange høydepunkter
TEKST: ØYVIND PHARO • FOTO: TROND JOHNSEN
img
Jesper Lindell Band utenfor Gloppen Hotell på Sandane.

Festivalkveldene fredag 21. og lørdag 22. oktober var hovedattraksjonene i aksjon på Gloppen Hotell. Fredag var bare Toppfoss- lokalet i bruk. På lørdag kunne du ta trappa ned i Kjelllaren, en skikkelig cavernpub, for å høre tydeligere ungdomsappell til avveksling fra de fem mer etablerte bandene i Toppfoss-salen. Den svenske Americana-artisten Jesper Lindell og hans firemannsband med snittalder på litt over 30 kunne sikkert med hell ha spilt for ungdomspublikumet, men den stigende stjernen Jesper Lindell som tidligere i år utga sitt album nr 2 til superlative kritikker, fortjente å nå de langt flere tilhørerne som kom inn i hovedarenaen.

Fredagen i Toppfoss

Fredag ble innledet med Rita Engedalen og Margit Bakken og deres Damer i blues-forestilling. De gjør alltid inntrykk med sin syntese av blues, gospel, folk- og countryballader og ikke minst arven fra Jessie Mae Hemphills North Mississippi Hill Country. Tre av låtene denne kvelden var fra Engedalens Heaven Ain’t Ready For Me Yet, med Spellemannpris i klassen for blues 2006. Tittelsporet gjør de som gåsehudfremkallende trestemt gospel a capella sammen med Thea Paulsrud fra unionsbandet og bluesens norske framtidshåp Soft City. Engedalens ballade om Jesse Mae Hemphills liv høres ut som den er laget for Dolly Parton den gangen hun sang med Porter Wagoner, og dette er ment som en kompliment. Duettpartner Margit Bakken er en formidable solosanger i Tony Joe Whites «Out of the Rain». Inspirert av Etta James’ versjon på albumet Stickin’ To My Guns, men med sin egen countrysoul-knekk: «Back on the right tracks, I’m feeling no pain/you took a sparrow and let it fly with the eagles/ I can see a long ways I feel love again.” To av låtene fra Engedalens kritikerroste album av året, Sun Will Come, viser en musiker i stadig utvikling og med fotfeste både i Clarksdales delta og Senatobia og Como i The North Mississippi Hill Country der avdøde Jessie Mae Hemphill kom fra. Hun har gjort mange reiser dit og introduserer en av låtene med å fortelle hun har fått plass i koret til baptistmenigheten som Jesse tilhørte. I likhet med Jesse Mae bruker hun fottamburin som perkusjon. Den får hun bruk for når hun rocker opp Janis Joplins såre og vonde «Turtle Blues» til en livsbejaende hillbilly-boogie der Elvis møter Sister Rosetta Tharpe i «Mystery Train»-groove. Tamburinen måtte hun feste på nytt. Engedalen og Bakken greier også å få den tragiske grunntonen i Joplins «What Good Can Drinkin’ Do» til å bli en lystig drikkevise på en fredagskveld. Laughin’ to keep from cryin’, heter det. Vel blåst, damer!

Blues Revival

Elevbandet fra den meriterte musikklinja på Firda vgs overtok med dansbare bluesrockversjoner med inspirasjon fra Stevie Ray Vaughan og Gary Moore. Denne musikklinja har klekket ut bl.a. Steinar Karlsen i Good Time Charlie, Silo som var NBU-band i 2017 og Jens Petter Torheim fra Years After. Begge disse bandene spilte i Kjellaren på lørdagen.

Jesper Lindell Band

Det svenske bandet har tidligere i år utgitt sitt album nummer to, Twilights, der tittelsporet er en sang fra The Bands 1975-LP Northern Lights - Southern Cross. Debut-LPen Everyday Dreams kom i 2019. Bluesnews så dem på Krøsset i Oslo helgen før Fjordblues og ble fjetret av det organiske samspillet i bandet og karismaen og stemmen til frontmannen. Sanger fra begge platene utgjorde repertoaret i tillegg til den uptempo-soul-singelen «Keep On Keeping On» og avslutningssangen «Moving Slow» som Lindell utga på single sammen med First Aid Kit 2017. Lindell er en låtskriverbegavelse av de sjeldne og synger som en hesere og mykere utgave av Van Morrison. Da jeg spurte ham om inspirasjoner nevnte han de to første LPene til The Band, Astral Weeks, Moondance, John Prine: Souvenirs, Elvis In Memphis og alt av Townes Van Zandt. Om merkelappen Americana sa han: ”The Band er Americana”. Lindell og hans fire musikere har samme instrumentering og oppstilling. I likhet med Robbie Robertson er han gitarist og låtskriver, men han er også hovedvokalisten. Backing vocals har han primært fra pianisten Carl Michael Junior Lindvall, som også synger duett på «Twilight», siden duettpartneren på albumet var gjestevokalist Amy Helm, datter av Levon. Sammen med Rasmus Fors på klavinett og orgel utgjør han og Carl Michael Lindvall bandets svar på Richard Manuel og Garth Hudson. Storebror Anton Lindell på bass og trommis Simon «Kosmos » Wilhelmsson er rytmenavet i et band som har et samspill som får meg til å tenke på Booker T & the MGs og The Hi Rhythm Section og sangene tar bolig i deg.

Dan Patlansky

Og det var ikke slutt. Den sørafrikanske supergitaristen Dan Patlansky var tilbake på Fjordblues som han gjestet så langt tilbake som i 2014. I kompet hadde han dyktige musikere som trommis Bård Berg og bassist Kim André Tønnesen fra Soft City. Dessverre fikk jeg ikke hørt hele denne midnattskonserten som viste at han kunne sin Stevie Ray Vaughan, men han har også masse egne låter. Noen timer på Spotify med hans rikholdige albumproduksjon i ettertid viser stor repertoarvariasjon, her er det mye drømmeblues i skjæringspunktet mellom Pink Floyd og Shuggie Otis og til og med en låt som The Meters’ «Just Kissed My Baby» var til stede i hans musikalske DNA. I sin tid var det Fjordblues som var de første som booket Royal Southern Brotherhood. Jeg er sikker på at Dan Patlansky snart blir å finne på andre festivaler nær deg.

img
Den Sør-Afrikanske gitaristen Dan Patlansky har blitt en favoritt på festivalen på Sandane. Amerikanske Sari Schorr besøkte Fjordblues for første gang.

img
Margit Bakken og Rita Engedalen på Lauget.
Lørdag

To unionsband og sørstatsrockerne Years After fra Bergen spilte i Kjellaren. Gikk dessverre glipp av både Years After og Silo. Silo er en del av historien til Fjæra Bluesklubb og Fjordblues. Bandet oppsto på musikklinja til Firda vgs og vant bluescupen på Notodden i 2016 med begivenhetsrik status som unionsband i påfølgende år. Senere har medlemmene hatt egne prosjekter. I anledning festivaljubileet spilte de i gjenforent utgave. Heldigvis greide Bluesnews’ utsendte å få meg seg en god del av konserten til årets norske blueskometer Soft City. Ikke minst hvordan de fryktløst holdt Billie Holiday-klassikeren «Fine And Mellow» på strak arm i en selvstendig coverversjon med Thea Paulsrud i fullt emosjonelt øs med supertight soulgroove fra Ask Vatn Strøm, gitar og organist Håvard Ersland i tillegg til rytmeseksjonen som spilte med Dan Patlansky kvelden før. Disse skal bli spennende å følge.
I Toppfoss hadde Good Time Charlie satt stemningen i sin åpningskonsert og to betydelige amerikanske vokalister hadde hver sine sett med solid backing fra J.T. Lauritsens band The Buckshot Hunters, som har høy kompetanse i sjangeren blue eyed soul. Boston-sangerinnen Michelle «Evil Gal» Wilson riktignok mer forbundet med divaer i jump blues-overgangen mellom jazz og tidlig R&B. Tilnavnet har hun fra en av sine store inspiratorer, Dinah Washington, som spilte inn «Evil Gal Blues» på 1940-tallet. Hun åpnet sjangerriktig med Ray Charles’ «Hallelujah I Love Her So» - og jeg mener hun sang «I Love Him So» - en låt som Peggy Lee adopterte sammen med Little Willie Johns «Fever». I forhold til musikkhistorien var hun en elegant videreføring av showet til Good time Charlie.

Mike Farris

Den store overraskelsen på festivalen var Mike Farris. På 90-tallet var han stjerne som sanger i det kritikerroste jambandet Screamin’ Cheetah Wheelies, men livsstilen og store narkotikaproblemer holdt på å ta livet av ham. På 2000-tallet ble han rusfri og omvendt. Han begynte å gi ut album med blues-og soulinspirert gospelrock. På Silver and Stone fra 2018 gjør han Freddie Scotts screaming deep soul-klassiker «Are You Lonely For Me Baby”. Jeg kan ikke huske å ha hørt mange hvite soulsangere av hans kaliber. Han skapte full vekkelse med denne låta allerede tidlig i sitt drøyt timelange show. Mike Farris vil vi gjerne se igjen i Norge.

I en beregnet tre kvarters konsert rundt midnatt var det igjen klart for Jesper Lindell Band med tributt til The Band med gjester. De forsterket sine bånd til Sandane. To av gjestene var Ivar Senneset fra Silo på sang og gitar og Jens Petter Torheim fra Years After på sang, og de gjorde det veldig bra. Stort nærmere The Band enn Jesper Lindell og hans musikere er det ikke mulig å komme. De tar vare på det organiske soundet og gjør sin egen greie. Når Rasmus Fors spiller klavinett på «Up On Cripple Creek» der The Band brukte munnharpe er moderniseringen helt innafor og kompet er helt Temptations og pianist Carl Michael Lindvall synger så hjertet skal briste i «Tears of Rage».
Godt over midnatt var det klart for bluesrock, slik det også var på fredag. Denne gangen var det New York-baserte Sari Schorr, med firemannsbandet The Engine Room som i 2016 slo igjennom med brask og bram i blueskretser med albumet Force of Nature, produsert av Mike Vernon. Hun fikk 5 i Bluesnews. På nettet ligger en video der hun gjør en fin versjon av Leadbellys «In the Pines», men den stunden jeg så henne merket jeg at dette er ikke noe for meg. Det blir for mye fakter, for mange oktaver og for lite groove. Men det kan godt være Sari Schorr blir like stor som Beth Hart. Så da er det også rom for Sari Schorr på Fjordblues.
Jeg var svært fornøyd og tok kvelden.

img
Festivalens store overraskelse, Mike Farris.
Ørland Bluesfestival tilbake til normalen

Ørland Bluesfestival tilbake til normalen
Den 23. utgaven av Ørland Bluesfestival gikk av stabelen på Brekstad 22.-24. september. I år var festivalen endelig tilbake til normalen uten restriksjoner. Programmet var svært variert og godt sammensatt. I tillegg til selve festivalprogrammet ble det arrangert konserter på skolene og på eldresenteret.
TEKST OG FOTO: SVEINUNG LERVÅG
img

Tove Bøygard startet festivalen torsdag kveld i Ørland kirke sammen med Ørland gospelkor. Koret er faste gjester på festivalen og startet med to sanger før Tove kom på scenen. Dette var første gang Tove hadde med kor på scenen på låtene sine, og hun var tydelig begeistret for samarbeidet. A-laget hun har med seg, bassist Jørun Bøgeberg og trommeslager/ perkusjonist Eivind Kløverød, var supplert med Kjetil Steensnæs som vikar for Freddy Holm. Det er mildt sagt en krevende jobb å ta over for strengevirtuosen Freddy, men Steensnæs med erfaring fra spilling med bl.a. Rita Eriksen, Maria Mena og Bjørn Eidsvåg imponerte stort på diverse strengeinstrumenter. Det ble en sterk avslutning da Tove framførte «Koma heim». Konserten var godt besøkt, og festivalnestor Syver Srøbka sørget for god lyd.

Fredagskvelden startet med en tacobuffet der publikum fikk høre kveldens første konsert. Det ble tilløp til dramatikk da det kom en telefonen om at Grainne Duffy og ektemann og gitarist Paul Sherry satt fast i Amsterdam på vei fra Irland. Arrangøren håpet i det lengste på at de skulle rekke fram, men de ble tvunget å endre på rekkefølgen rett før konsertstart. Årets unionsband, Soft City, var sporty nok til å stille da de ble spurt om å spille først. Soft City leverte et solid sett.

Ny scene

Nytt av året var en liten scene som ble brukt når det var change-over på den store scenen. Denne var plassert i motsatt ende av lokalet slik at publikum kun trengte å snu seg. Dette var et vellykket grep fra arrangørene og gjorde at programmet fikk bedre flyt.
På fredagen var det Po’ Boys som spilte på den lille scenen. Dette er en akustisk trio fra Rogaland som arrangøren oppdaget på Norsk Bluesunions landsmøte i Bryne i april. Gjengen spiller en miks av americana-inspirert roots, country og blues, kanskje påvirket av bandnavnet som har sin bakgrunn i en sandwich fra New Orleans.


img
Øverst: Paul Sherry. Under: Nerli There.

Deretter kom Paul Sherry omsider på scenen. Paul, som vel er mest kjent som sidegitarist i bandet til sin kone Grainne Duffy, har i år gitt ut sin første soloplate, «Let it Flow», som han spilte store deler av. Scenen i kultursalen er stor, men med kun gitar og vokal taklet Paul det godt med sin karismatiske måte å kommunisere med publikum på.
Etterpå var det duket for Arne Skage Band. Etter å ha medvirket i utallige prosjekter opp gjennom årene platedebuterte gitarveteranen som soloartist i fjor. Med bl.a Dr. Bekken med på laget ble det en variert og solid konsert med mye New Orleansinfluert krem-musikk.

Grainne Duffy

avsluttet fredagskvelden med en forrykende konsert. Ingen kunne merke at duoen hadde vært på farten i over et døgn fra Irland. Med i besetningen denne kvelden var de to RAM-medlemmene Ann-Christin Mork på bass og Geir «Bænzin » Bøe på trommer. Det ble naturlig nok knapp tid til øving sammen, men det var tydelig at de to hadde forberedt seg godt. Begge står godt til Duffy og Sherry, og selv om det ble seint nok (konsertstart kl 00.30) var det full fyr i teltet.

Lørdagsjam

Lørdagen startet med den sagnomsuste jamsessionen kl 13, og i år var den heldigvis tilbake på BarRock. Ørland Bluesfestival satser stort på dette, og resultatet ble igjen en fantastisk jam. Både lokale og tilreisende fikk komme opp, blant dem var Tove Bøygard, Kjell Inge Brovoll, Mats Nerli, Pål Dahlø og Po’ Boys. Som vanlig ble jam’en glimrende gjennomført med Syver Srøbka som myndig jam-general.

Laks- og sildebord

Supertradisjonen med laks- og sildebordet var tilbake i fjor etter et par års pause, og også i år markerte den starten på lørdagskvelden. Gjestene koste seg med maten, og som i fjor gikk Jolly Jumper & Big Moe and The Jimbo Jambo Band på scenen samtidig. Jolly Jumper og Big Moe har spilt på samtlige festivaler siden oppstarten. Det er en ganske utrolig rekke, og slik publikum mottok dem, slutter de neppe etter denne gangen, heller. Etter Jumper og Moe var det klart for Po’ Boys, nå på den store scenen – noe de mestret fint. Koselig stemning med en humørfylt akustisk konsertbolk.
Denne kvelden var det Tove Bøygard som hadde jobben på den lille scenen mellom konsertene på den store. Tove festet raskt grepet om publikum og tida gikk fort – nesten litt for fort – før det hele var over.


img
Fra kirkekonserten med Tove Bøygard.

Etterpå var det klart for Baskery med de tre søstrene Greta, Stella og Sunniva Bondesson. De leverte et vanvittig driv i alt fra punkblues, folkrock, bluegrass, country til a capella sang. Bandet har sjarmert og bergtatt publikum over hele verden. Det er fortsatt spor etter rockabilly-perioden deres i lydbildet, og harmoniene er nesten fra en annen verden. Det var ikke lett å lande etter denne konserten.

Nerli There

Lande skulle vi likevel, og gjengen som hadde oppgaven med å avslutte festivalen med konsertstart kl 00.30 på natta var romsdalsbandet Nerli There. Anført av sjefen Mats Nerli på gitar og vokal ble også dette en konsert av de sjeldne. Gutta spiller rock med røtter i americana med klare referanser til sørstatsbandet Allman Brothers Band og norske Respatexans. Nerli There blir omtalt som et av Midt-Norges beste liveband, og etter denne konserten kan gjerne området utvides til hele Norge. I tillegg til de to gitaristene særpreges bandet og musikken av Andre Gussiås på tangenter og kor. Bandet har nettopp gitt ut albumet «Beast Within» til strålende kritikker. Det er bare å kjenne sin besøkelsestid hvis de kommer til ditt område.

Fornøyde arrangører

Arrangørene var i etterkant fornøyde med både gjennomføringen og publikumsbesøket. Festivalen er antagelig en av de rimeligste festivalene her til lands. Et festivalpass kostet kun kr 800, og i denne prisen var både tacobuffeten fredag og laks- og sildebordet lørdag inkludert.

Ørland bluesfestival er alltid en god opplevelse, men både fredag og lørdag ble det noe glissent på konsertene som startet en halvtime etter midnatt. Særlig på lørdag ble nok folk slitne, mange hadde startet dagen allerede på jam’en fra kl 13 til 16. Oppstart i Ørland kulturhus var både fredag og lørdag kl 19.15, og et godt tips kan være å vurdere å starte en time tidligere, slik at siste band starter kl 23.30. Det tror Bluesnews’ utsendte kan være en god ide, – vi venter spent på å se om det er noe gjengen velger å gjøre neste år.
Bluesnews retter en stor takk til arrangørene og anbefaler et besøk neste år!

Feiring for fullt hus på Røverstaden

Bluesunionen og Bluesnews 25 år Feiring for fullt hus på Røverstaden
Lørdag 5. november markerte Norsk Bluesunion og Bluesnews sitt 25-årsjubileum med en utsolgt konsert på Røverstaden i Oslo. 400 blueselskere fikk med seg det fire timer lange showet som inneholdt både taler, historikk og selvfølgelig opptredener fra noen av landets fremste band og artister innen sjangeren.
FOTO: RUNE JENSEN
img
Otto Junior på scena foran et fullsatt lokale på Røverstaden.

Det var NRKs Thomas Felberg som på sin velkjente og ”rocka” måte ledet publikum gjennom kvelden og bandt de forskjellige innslagene sammen. Kvelden var delt inn i tre bolker med pause mellom hvert sett, lagt opp på den måten for å gi alle tilreisende litt tid til å snakke sammen i løpet av kvelden. Daglig leder i NBU, Bitten Svendsen, kunne ønske velkommen før husbandet ble presentert i første musikalske innslag. Bill Troiani og hans band backet de fleste solistene. I tillegg til Bill besto husbandet av Håkon Høye på gitar, Håvard Ersland på tangenter og Alexander Pettersen på trommer. Vi fikk et par låter med Eric ”Slim” Zahl og Hungry John før Per Ole Hagen (styreleder i Bluesnews) og Bente Bårseth (leder i NBU) gjorde litt stas på jubilanten Bluesnews ved å overrekke gave til redaktør Endal fulgt av rosende ord for 25 års innsats. Tor Einar Bekken og Richard Gjems framførte deretter sine to låter som duo. I annet sett fikk publikum hilse på to av de mange unge gitartalentene som har dukket opp de seinere årene, Tobias Ruud og Otto Junior. Notoddens Jostein Forsberg fortalte litt om historikken til Union Bluescup før han presenterte årets Union Bluesband, Soft City. Et bluesjubileum uten Reidar Larsen er selvfølgelig utenkelig. Han avsluttet andre sett sammen med husbandet.
Siste sett ble en flott avslutning med Stina Stenerud, Vidar Busk og Knut Reiersrud som solister. Stina sang to låter fra sitt siste album, mens Vidar fikk stor respons i Røverstaden med Mr. Sugar og If I Had The Power. Vår aller fremste gitar-høvding, Knut Reiersrud, var som alltid prikken over i-en. Han rundet av med Falsk matematik og Looking for Religion før alle artistene samlet seg på scena i en avslutningsjam.

img
Hungry John.

img
Eric ”Slim” Zahl.
img
Stina Stenerud.
img
Vidar Busk.
img
Knut Reiersrud.
ROBERT GORDON
Av Rune Halland

RUNE HALLAND har jobbet som DJ siden 1972 og drev platesjappa Cruisin’ Records i over 40 år. Han har også vært aktiv musikkjournalist, bl.a. i musikkavisen PULS. Er en av arrangørene av Norges CD- og Platemesse på Rockefeller. Lagde radioprogrammer i over 30 år fra 1972, bl.a. Skeive Skiver, som gikk i over 20 år. En Facebookgruppe på ca. 8.000 medlemmer vil ha programmet tilbake på radio. E-mail: ruhallan@online.no

Robert Gordon døde, 75 år gammel, den 18. oktober etter en svært lang kamp mot en aggressiv form for leukemi. For mange var han en rockehelt, en sliter som fikk mange folk til å få øynene opp for rockabilly. Han hadde stemmen og stilen som gjorde at han fikk fans, selv om han aldri ble noen hitlistestormer.

img

Jerry Lee Lewis døde halvannen uke seinere, og med ham var den siste av de store originale rock and roll-artistene fra 50-tallet borte. Nå har flere av de viktigste rockabilly revival-artistene også gått bort: walisiske Crazy Cavan i 2020, Ray Campi i 2021, som egentlig var en original 50’s rockabilly, men som brakte rockabilly tilbake igjen for 50 år siden, og nå altså Robert Gordon i 2022.

Robert Ira Gordon ble født den 29. mars 1947 i Bethesda i Maryland og vokste opp i en jødisk familie, noe som også mellomnavnet indikerer. Det var Bethesda og Chevy Chase-området, nordvest for Washington, D.C., som var Roberts hjemmebane. Som niåring hørte han Elvis’ gjennombruddsskive, «Heartbreak Hotel», spilt på radio. Det var da unge Bob, som han ble kalt, bestemte seg for å bli rockesanger. Andre 50-talls helter som ble favoritter for unggutten var Dion, Gene Vincent, Eddie Cochran og Jack Scott. Først hadde han et band som het Newports, men det varte ikke så lenge. Dion var det store, og de hadde flere av hans låter på repertoaret.
Som 15-åring begynte han å synge i bandet The Confidentials, og to år seinere var de i studio. På acetaten står det The Confidentials featuring Bob Gordon. «It’s Summertime» er en frisk låt, som har mye «Louie, Louie» i seg. Den ble innspilt for Washingtonselskapet Edgewood. På et annet Washingtonselskap, Loop Records fikk de gitt ut en singel. «Let’s Picket» er ifølge Discogs utgitt i 1967, mens andre kilder hevder den kom i 1964. Jeg tror ikke på 1967, fordi nummereringen rett og slett er veldig feil i forhold til 1966-utgivelser på dette selskapet. Låta har en viss likhet med Wayne Fontana & The Mindbenders’ «The Game of Love» fra 1965. Uansett er begge disse Gordon-innspillingene tøff 60-talls garage-rock med mye soul-innflytelse, og Robert Gordon sang veldig godt allerede den gang.
Mens andre 17-åringer i 1964 lot seg rive med av The British Invasion med The Beatles i spissen, var det soulmusikken som tok Robert. Der var de gode sangerne, og han fikk sett artister som James Brown og Otis Redding live i Washington. Harold Melvin & The Blue Notes var andre favoritter, som han også fikk sett i nyere tid, ifølge Eldar Vågan, som har vært på to turnéer med Robert Gordon, og også besøk ham privat.
Gordon sang med The Confidentials på en rekke spillejobber.

NEW WAVE

Som 19-åring giftet han seg, og fikk kort tid etter to barn. Tidlig på 70-tallet flyttet familien til New York City. Han startet flere band. Best gikk det for Tuff Darts, som ble en del av miljøet rundt klubbene CBGBs og Max’s Kansas City. De ble omtalt som punk, men jeg synes de låter mer som det som ble kalt New Wave. I hvert fall var de en del av samme miljø som The Ramones og Blondie, og de kom med på en diverse artister- EP; «The Best of American Punk Rock Recorded Live at CBGB’s» i 1976. Her har de to låter; «All For The Love of Rock ‘n’ Roll» og «Head Over Heels». Ikke mye punk, spør du meg, men tøff gitarrock med en touch av Stones. Mink DeVille har også med en låt på denne EP’en, og de var vel heller ikke det vi kaller punk på våre kanter.
Tuff Darts hadde også låter som «Be-Bop-A-Lula» og «Heartbreak Hotel» på repertoaret. Du kan sjekke dem ut på You Tube. Robert synger veldig bra, men da jeg intervjuet ham i 1993, kalte han Tuff Darts for et forferdelig band. Han sluttet da også ganske snart. Tuff Darts skulle få spille inn en LP med ny vokalist i 1978 før de ble oppøst. De har imidlertid vært gjenforent flere ganger, og spiller visstnok fortsatt på klubber i New York fra tid til annen.

MED LINK WRAY

En gang Robert øvde med Tuff Darts, blir han oppdaget av Richard Gottehrer, som ble imponert over Roberts stemme. Gottehrer var en bransjeveteran som hadde skrevet låter som «My Boyfriend’s Back» (The Angels, nr. 1 hit), «Hang On Sloopy» (McCoys) og «I’m On Fire» (Jerry Lee Lewis), og ikke å forglemme «I Want Candy» med The Strangeloves, hvor han selv var medlem. På 70-tallet fikk han suksess som produsent. Han gjorde den første skiva til Blondie, og produserte også Joan Armatrading, Dr. Feelgood, Fleshtones og selvsagt Robert Gordon. Sammen kom de fram til at Gordon burde lage en rock ‘n’ roll-plate og at legendariske Link Wray burde være med på gitar. Ja, noen sier at det var Robins idé med Link, andre at det var Richards. I hvert fall så kontaktet Richard Link, som på den tiden bodde i San Francisco. Han var i utgangspunktet skeptisk til å bli dratt inn som gitarist for en 50s revival-artist. Han var redd det skulle være noe sånt som Sha Na Na, men Link likte hva han så og hørte. «Robert had the rawness and freshness about him like Elvis on Sun Records».

I april 1977 ble det første albumet innspilt i New York. Det ble en tøff, nesten moderne rockabillyskive, som inneholdt en skikkelig rå versjon av Billy «The Kid» Emersons «Red Hot», helt klart inspirert av Billy Lee Rileys versjon på Sun. Den ble utgitt på singel, og høsten 1977 lå den tre uker på Hot 100, med en 83. plass som beste notering. LP’en «Robert Gordon with Link Wray» kom ikke inn på noen lister, men solgte over 100.000 eksemplarer. Det fantes folk som likte rockabilly der ute!
I 1978 kom det andre albumet på Private Stock. «Fresh Fish Special» kunne by på vokalhjelp fra Elvis’ gamle gruppe, The Jordanaires, og Bruce Springsteen hadde skrevet en låt spesielt for Robert; «Fire». Det er faktisk Bruce som spiller piano på Roberts innspilling. Den burde jo ha blitt en hit, men The Pointer Sisters var raskere ute. Ellers må nevnes åpningslåten, den gamle Jack Scott-rockeren «The Way I Walk», som passet Robert og Link som hånd i hanske.

ROCK BILLY BOOGIE

Link forsvant ut av bildet, og satset som soloartist igjen, og i 1978 tegnet Gordon ny kontrakt med Elvis’ selskap, RCA Victor. Britiske Chris Spedding ble nå Roberts gitarist, og var med på å sette preg på det tredje albumet, som ble sluppet i februar 1979. «Rock Billy Boogie» var tittelen, og tittelsporet var en helt rå versjon av Johnny Burnette’s Rock ‘n’ Roll Trios undergrunnsklassiker fra 1957. Salget var greit, men tok ikke helt av. LP’en stoppet opp på 106. plass på Billboards 200. Den hadde i hvert fall stor innflytelse på to unggutter fra Toten, Eldar Vågan og Bjørn Berg, som spilte i bandet Baiage. Jeg husker jeg så dette bandet live på NM i rock i ’79. De blandet rockhistoriske saker og punk. I løpet av året hadde de to i stedet startet Vazelina Bilopphøggers, og det var denne Robert Gordon-plata som fikk dem til å gjøre det. Vazelina skulle spille inn en tøff versjon av «Rock Billy Boogie » og fikk seinere suksess med «En stor sølvgrå lastebil», som de nok fant på Gordon-LP’en, selv om den var en stor hit her i landet i ’58 med Conway Twitty. Jeg snakker om «It’s Only Make Believe».


img
Øverst: Gordon på Cruise Cafe i Oslo desember 1993. (Foto: Robin Nikolaisen). Over: Sentrum Scene, Oslo april 1993. (Foto: Folke Myrvang).

BAD BOY

Neste album fra Gordongjengen var «Bad Boy» i 1980. Nok en gang åpnet de med en Johnny Burnette-rocker, «Sweet Love On My Mind». Tittelsporet var denne gang fra britiske Marty Wildes penn. Han hadde en hit med den både i Storbritannia og USA i 1959. Nok en kjent norsk artist skulle bli influert av Robert Gordons versjon. Steinar Albrigtsen frontet rockabillybandet B-B-Bad Boys i Tromsø, og de hadde mye Gordonbilly på repertoaret.
Det aller siste albumet på RCA kom i 1981, og her spiller gitarlegenden Danny Gatton sologitar. «Are You Gonna Be The One» er litt mer moderne og litt mindre rockabilly enn de foregående album, selv om en av hans beste billylåter, «Drivin’ Wheel», er med her. Marshall Crenshaw skreiv «Someday, Someway», som ble gitt ut på singel og klatret opp til 76. plass på Billboards Hot 100. LP’en solgte over 200.000 ekesemplarer, og er fortsatt hans mest solgte album. Året etter ga faktisk RCA ut et samlealbum med tittelen «Too Fast To Live, Too Young To Die».
I 1982 spilte Robert Gordon i en film, «The Loveless», sammen med Willem Dafoe. Dette var Kathryn Bigelows første film, og er først og fremst en motorsykkelfilm, og den ble ingen suksess. Tøffe typer, men lite action. Den har blitt en kultfilm, men den er faktisk nokså kjedelig.

LONE STAR CAFÉ

Det skulle gå mange år før det kom et nytt studioalbum med Robert Gordon. Han opptrådde mye på klubber i New York-området, særlig på Lone Star Café i New York, hvor Øyvind Pharo så ham holde en knallkonsert tidlig på 80-tallet. Folke Myrvang så ham der i 1987. Den sommeren gjorde Folke rundt 25 forsøk på å få et intervju, men forgjeves. Trevor Cajio, fra engelske Now Dig This, fikk en intervjuavtale da han kom til London året etter, men fikk følelsen av å snakke til en vegg. Robert Gordon kunne være vanskelig hvis han hadde stått opp med det gærne beinet først, og han kunne være sin egen verste fiende.

Det kom en live-CD fra Lone Star i 1989, men lydkvaliteten var langt fra CD-standard. Samme år kom det to CD’er med hans gamle Private Stock- og de første RCA-innspillingene på Bear Family Records, og her var lydkvaliteten superb. Årene gikk, og det kom flere nyutgivelser og samlinger, og i blant et livealbum. På hele 90-tallet kom det kun to studioalbum, hvilket jo faktisk var det samme som det gjorde på 80-tallet. Første studioalbum siden 1981, var «All For The Love of Rock ‘n’ Roll» i 1994, som ikke på noen måte er hans beste plate. Tre år seinere kom et som bare het «Robert Gordon». Det var bedre, men ikke så bra som de han gjorde på 70- og tidlig 80-tall.

img
Robert Gordon, Uddevalla 2019. (Foto: Robin Nikolaisen).
KONSERTER I EUROPA

Første Europabesøk var antagelig en tur til Vest-Tyskland i 1978, hvor Link og Robert ble filmet av tysk TV. Link står med ryggen mot publikum, og snur seg bare når han spiller gitarsolo! Dette ble vist på svensk TV. Den 17. april 1979 skal Robert Gordon og Link Wray ha holdt en konsert i Kjeller’n på Chateau Neuf, ifølge en oversikt over kommende konserter i PULS. Den ligger også ute i en oversikt over konserter på dette stedet i 1979, men jeg tror den må ha blitt avlyst. Har hatt kontakt med en rekke folk som var aktive musikkjournalister, rockere, arrangører og konsertgjengere på den tiden, og ingen kan bekrefte at den fant sted. Det er dessuten helt usannsynlig at den ikke ville blitt omtalt i ROCK, fanzina som skreiv om rock ‘n’ roll og rockabilly. Dessuten var ikke lenger Link Wray gitaristen til Robert Gordon. Deres siste turné sammen var nok sommeren 1978. Det har i ettertid kommet ut en dobbelt-CD med tittelen «The Last Tour», og den inneholder innspillinger fra mai og juni 1978. Samarbeidet med Link Wray var altså slutt i god tid før 17. april (et annet sted er 17. mars oppgitt). I januar 1979 meldte undertegnede i fanzina ROCK at Chris Spedding var Robert Gordons nye gitarist, og at de hadde spilt inn en ny versjon av Johnny Burnettes «Rock Billy Boogie».

Gordon kom til Sverige i 1991, og Oslorockerne dro til Jönköping for å se ham. Jeg har også fått noen fotos merket «Norway, 1991», som viser et par konsertsteder jeg ikke kjenner igjen. Det ene ser imidlertid ut til være en gymsal, i og med at det er et basketballmål på bildene. Det kunne ha vært gymsalen på Emma Hjorths Hjem hvor Miloud Guiderk arrangerte konserter før han startet Cosmopolite i oktober samme år, men Miloud sier nei. Jeg har ikke hørt noe om konserter i Norge i 1991 bortsett fra disse bildene, som stammer fra bassisten Rob Stoner. Han husker dessverre ingen detaljer om denne turnéen annet enn at gymsalen luktet svette.

Hvis dette skjedde på samme turné som Jönköping-konserten, er det rart at Oslorockerne reise så langt for å se ham. Tross mange forespørsler i de relevante diskusjonsforaene på nettet, er det ingen som har kommet fram og sagt at de så ham i 1991. Det ene konsertstedet som er avbildet, viser seg faktisk ikke å være i Norge i det hele tatt, men i California.

img
Robert Gordons smått legendariske utgivelse fra 1979.
PÅ SENTRUM SCENE

Den 29. april 1993 var det tid for Sentrum Scene. «For første gang i Norge» sto det i annonsene, og kanskje det er riktig? Jeg skrev for PULS på den tiden, og sikret meg en intervjuavtale. Var med på hotellrommet hans. Tiden gikk. Han utsatte det stadig. Så måtte han ta en dusj, og nå ble det tid for å dra til konsertstedet for en soundcheck. Jeg hang på, og først etter konserten ble det et intervju, men han var alt annet enn lett å intervjue. Ikke ville han kalle seg rockabillyartist, og ville ikke høre snakk om at han var influert av Elvis, Eddie Cochran, Johnny Burnette eller Billy Lee Riley. Han var knapt influert av noen, og hvis han var det, så var det Otis Redding, Al Green og jentegruppene på 60-tallet. Da jeg spurte om han hadde tenkt at han var litt for tidlig ute med rockabilly, i forhold til Stray Cats som gikk helt til topps på hitlistene kort tid etter, erklærte han at han ikke følte de hadde hatt større suksess enn han, og snakket nedsettende om dem. Mange år seinere var han og så Brian Setzer, og ble imponert, ifølge Eldar Vågan.
Konserten på Sentrum Scene hadde vært veldig bra, men er ikke så sikker på om det gikk like bra i Fredrikstad. Har i hvert fall hørt forskjellige ting. Han opptrådde i Bergen 1. mai. Seinere skulle Robert Gordon komme til Norge mange ganger. Han holdt konserter på Osloklubber som Cruise Café, Mars, Rock Bottom og Mono, og på steder som Larvik, Askim, Ilseng, Årnes, Lillestrøm, Molde, Gjøvik, Trondheim, Ås, Halden og ikke minst en rekke ganger på Kongsberg, hvor primus motor Jan Ove Laugerud holdt i tømmene.

TOO FAST TO LIVE, TOO YOUNG TO DIE

Mange av Gordons konserter gikk veldig bra, mens andre var preget av til tider nokså eksentrisk oppførsel. Det er ingen hemmelighet at han hadde problemer med rus. Mye av dette skyldes at han var veldig preget av å ha mistet sønnen sin i en overdose, sier Eldar Vågan. Han klarte imidlertid å slutte med narkotika, men det har vært mange drinker. Det kom imidlertid nesten alltid mye folk på konsertene, for selv om han ikke var noen entertainer, så sang han så bra, og hadde som oftest veldig bra musikere, ikke minst gitarister.
På platefronten ble det fire studioalbum på 2000-tallet. «Satisfied Mind» kom på finske Jungle Records i 2004. Denne gang hadde skiva blitt innspilt i Nashville, men som vanlig var det 50- og tidlig 60-tallslåter han tolket. Nå hadde han med seg Eddie Angel på gitar, sist sett på våre kanter med sine Los Straitjackets sammen med Nick Lowe på Rockefeller i høst. Skiva fikk 4 av 5 på All Music Guide.
Tre år seinere kom «It’s Now Or Never» med kun Elvislåter. Her hadde han med seg The Jordanaires igjen, og Chris Spedding var tilbake på gitar. Det gikk hele sju år til neste studioalbum, men «I’m Coming Home» var verdt å vente på. Repertoaret er bra og det låt riktig fint. Albumet fikk kjempekritikk i No Depression.
Nye seks år gikk, og vi har kommet fram til 2020. Robert har kommet over til coole Cleopatra Records, og «Rockabilly For Life» slippes. Her har han med seg Steve Wariner, Linda Gail Lewis, Joe Louis Walker, Rosie Flores, Dave Alvin, Steve Cropper, Alvin Lee, Chris Spedding, Danny B. Harvey, Paul Shaffer, Dale Watson m.fl. En verdig avslutning på en lang karriere, trodde vi, men jammen kommer det et album til. «Hellafied» inneholder i hovedsak studioinnspillinger fra et 1998- album som aldri kom ut. Her er både originaler og coverversjoner, og Chris Spedding er med. Det skal ha kommet når du leser dette. Robert Gordon var ingen pusekatt. Han likte nok å være litt slem, en ordentlig «bad boy». Som Eldar sier det: - Sjøl tøffinger har ikke evig liv!


Takk til Folke Myrvang, Robin Nikolaisen, Jan Ove Laugerud, Eldar Vågan, Steinar Kallander, Øyvind Pharo, Frank Svarholt, Anders Westhagen, Ulf Mathisen, Per Skjøldt, P.G. Lund-Vang og Jon Vidar Bergan, og unnskyld til de jeg har glemt å takke.

img
Robert Gordon, Eldar Vågan og Chris Spedding i Chicago 2012. (Foto: E.V. privat).
BLUES IN BRITAIN

BLUES NEWS FROM BRITAIN BY NORMAN DARWEN

Skribent bosatt i Bolton, England. Har skrevet om blues og bluesrelatert musikk siden 80-tallet, bl.a. for Blues Unlimited, Living Blues, Blues & Rhythm (The Gospel Truth), Blues In Britain, Blues Matters, Blues News Finland og R2 (Rock ’N’ Reel). Han har også skrevet linernotes på oppdrag fra artister og plateselskaper.


FESTIVALS

The hard to categorise Valerie June had a one-off show in London at the All Points East festival which took place at the end of August, coinciding with the release of her eight track EP, “Under Cover” on Fantasy Records - on which she covers material from a wide range of songwriters.

The London Roots Festival included a one-off appearance by Jerron “Blind Boy” Paxton on 3rd November.

Mid-November also brought the Tenby Blues Festival in Wales. The three day event included such headliners as guitarist Danny Bryant, touring saxman Jimmy Carpenter and the rapidly upand- coming vocalist Emma Wilson.


img
Syleena Johnson
ON TOUR

Debbie Bond, with her UK born harmonica and keyboard playing husband Radiator Rick, had an extensive UK tour running from early August through to early October.

Samantha Fish co-headlined a tour with Belfast blues artist Dom Martin in October, whilst Syleena Johnson (the daughter of soulman Syl Johnson) had a couple of shows at the Jazz Cafe in north London early in the month.

The same venue also hosted an eagerly-awaited one-off show by The Staples Jr. Singers early in November – check out their album on Luaka Bop for some impressive southern gospel from the 70s. (www.luakabop.com)

Singer Madeleine Peyroux toured in a series of UK shows rescheduled from last year. She was performing the 2004 album “Careless Love” in its entirety. This was to coincide with the deluxe reissue of the album by Craft Recordings.


img
Lee Fields

Very popular visitor Sari Schorr had an extensive UK tour including two gigs supporting 70s glam-rockers Sweet. The Beki Brindle Band, also from New York, appeared at Henry’s Blues House in Birmingham in October

Singer Robbin Kapsalis had a hugely successful tour of the UK in September and October including two shows in the Channel Islands with UK blues harmonica ace Giles Robson. She also returned in mid-November as special guest on three shows for Giles’ “Up Close With The Blues” show, after some five star reviews.


img
The Boneshakers

The Boneshakers, led by guitarist Randy Jacobs and with new vocalist Jenny Langer of Moonshine Society, marked the release of their acclaimed and very tasty album “One Foot In The Groove”, and their 25th Anniversary, with three very well-received UK dates in October. (www.officialboneshakers.com)

Soul revival outfit and Daptone recording artists Thee Sacred Souls from San Diego, California had a one-off London show in November. As mentioned earlier, saxman Jimmy “Soul Doctor” Carpenter had a ten-date tour of the UK in November, coinciding with the release of his album “The Louisiana Record” for Gulf Coast Records.

Félix Rabin, the young prodigy of the Swiss blues-rock scene, had a thirteen-date UK tour in November, including appearances at the Whitby Blues Festival in the north-east of England and at the Looe Blues Festival in the south-west.

Finnish bluesman Joey Buddy (formerly Jo’ Buddy), who spends much of his time in London these days, has been playing many shows in and around the capital over the last few months. He has also been appearing as guest on shows by Big Joe Louis.

OTHER NEWS

Lee Fields, the veteran soul singer and Daptone recording artist, was on tour in the UK – in a way. The documentary film about his life, “Faithful Man”, was shown in ten UK cinemas early in November.

Those who like to explore the links between the blues and Jamaican music should take a listen to veteran reggae singer Horace Andy’s recent cover of Bobby Bland’s ‘Ain’t No Love In The Heart Of The City’. It can be found on his album “Midnight Scorchers” for On-U Sound. (www.on-usoundrecords.com)

NEW RELEASES
Danny R & Paul Gillings

self-released a second CD EP in the Summer, “100 To 1”. This fine release is far wider ranging than the guitar and harmonica credit might suggest. (www.dannyrpaulgillingsmusic.co.uk)


img
Oliver Darling
Oliver Darling

is a British singer and guitarist who has worked with the likes of Mike Sanchez, Geraint Watkins. Imelda May and other members of the UK blues scene. “Lee’s Blues” (Another Planet APM R010) is his debut solo album, a nicely ranging set that varies from solo Big Bill Broonzy and Robert Johnson styled material to band material and even a Davy Graham styled closer. Worth checking out. The same label has also released Mississippi MacDonald’s excellent and highly-anticipated new album, the Stax-styled blues and southern soul-drenched “HSLB” (APM R011). Both men have been undertaking UK shows in support of their new albums. (www.anotherplanetmusic.net)

Malaya Blue

UK singer Malaya Blue marked the release on 21st October of her fine new album ‘Blue Credentials’ for US label Blue Heart Records (BHR032) with a couple of shows. She was helped out on the album by several firstclass musicians, including Richard Cousins of Robert Cray band fame, and the late Dennis Walker co-wrote seven of the twelve tracks. Note also that she recently guested as vocalist on one track on Croatian bluesman Tomislav Goluban’s excellent release ’20 Years On The Road’ (Blue Heart BHR035). (www.blueheartrecords.com)


Roadhouse

release their first album for six years. “2000 Miles” (Dark Road DR 001). Over the last few years several band members have endured severe health problems, and drummer Roger Hunt sadly died. The album is a wonderful slab of blues-rock, with tinges of Americana. (www.roadhouse.co.uk)

Joanne Shaw Taylor

UK born but long US based singer and guitarist Joanne Shaw Taylor played fourteen shows in Britain during November and December, coinciding with the release of her stunningly good latest album ‘Nobody’s Fool ‘ on Joe Bonamassa’s KTBA label.

BLUES I SVERIGE
BLUES I
SVERIGE AV ARNE SWEDIN

ARNE SWEDIN Boende i Stockholm. Ordførande i Stockholms Bluesförening, Sverige Rundt-krönikör i Jefferson. Radiopratare på Radio Viking: "Mer än bara Blues". Allätare innom musik och flittig konsertbesökare. arneswedin@gmail.com


Swedish Blues Challenge

Efter två år av pandemi så arrangerades 6:e Swedish Blues Challenge av Blue Heart Bluesförening 15 oktober i Kulturhuset Najaden i Halmstad. Av 19 insända tävlingsbidrag hade fyra band kvalificerat sig till finalen. Virginia and Skybenders (Västkusten), Solid Zue Band (Stockholm), Karin Rudefelt & Doctor Blues (Växjö) och FROM (Umeå). Vinnare blev FROM från Umeå. Bandet bildades av bröderna From, Rikard klaviatur/sång och Henrik From gitarr och sång strax innan epidemin bröt ut. Deras debutalbum “Tear it up” släpptes så sent som i januari i år. De övriga två bandmedlemmarna är Simon Lundin trummor/sång och Peter Löwgren bas/sång. FROM får representera Sverige i European Blues Challenge som avgörs i Chorzow, Polen 1-3 juni 2023. (Foto: Jens Larsson).

Blues At Sea

Blues at Sea med Viking Cinderella 31 mars-1 april 2023 är tillbaka. Blueskryssningen avgår från Stockholm 17.00 och är tillbaka 14.00 dagen efter. Lightning Larry Dupio (Hawaii, US), Bror Gunnar Jansson Trio, Roffe Wikström Band, Ronander Blues, Bill´s Boogie band, Solid Zue Band, Bluesmobile Quartet med Erika Baier, The Family Jukebox, Matti Norlin, Cecilia ´s Blues Combo, Ulf Sandström & Bo Gustafsson. www.julymorning.nu

Östersunds Bluesfestival

firade 20-årsjubileum 28-29 oktober. Festivalen var på Storsjöteatern. Spelade gjorde Thorbjørn Risager & The Black Tornado (DK), Reverend Shawn Amos (US), Kyla Brox Band (UK), Louisiana Avenue, Errol Linton (UK), Eric Slim Zahl & The Southwest Swingers (NO), The Lowdown Saints, T-Bear & The Dukes, Jolly Jumper & Big Moe and The Jimbo Jambo Band (N), Grumligt, Constantine & The Call Operators (FIN), Micke Mojo & The Bedroom Snakes och BOM.

Priser

Louise Hoffsten fick ta emot Musikförläggarnas hederspris 2022 vid en gala på Grand Hotel i Stockholm 11 november. Eric Bibb fick ta emot utmärkelsen Stockholms stads hederspris i musik på Stadshuset 14 juni. Prissumman var på 100 000 kr. I samband med Luleåkalaset 14-16 juli gick “Årets Bluespersonlighet” till Björn Hedman för sitt outtröttliga arbete med Svartöns Bluesförening.

Jefferson 213

Världens äldsta bluestidning svenska Jefferson har kommit ut med nr. 213. Bland artiklarna kan nämnas Wilmer X, Freddie Nyström, Thorbjörn Risager, Sister Rosetta Tharpe, Ore Island Penitentiary Band, King George och Koko Taylor. En prenumeration kostar 295 SEK för 4 nummer. Utanför Sverige 460 SEK. Se www.jefferson bluesmag.com


img
Bjørn Werngren 1948-2011

Björn Werngren var en av de viktigaste musikprofilerna i Västerås de senaste 50 åren.1965, som 17-åring, vann Björn med Västeråsbandet The Bates Svenska Musikerförbundets och Gröna Lunds popbandstävling. Tusen kronor och en tumultartad Norgeturné blev starten. Fortsatte sedan i Arboga Bluesorkester, Mickey Moose String Band 1973-1978 och Lupus 1976–1982. När ägaren till puben Monaco i Västerås 1982 ville ha ett band som kunde spela blues på söndagskvällarna blev Björn Werngren och Benny Frohm vidtalade. De bildade omgående ett band som kom att heta Monaco Blues Band. Under en period ingick sångerskan och munspelerskan Jenny Bohman i bandet. Efter en kort tids sjukdom gick Björn bort i september i år, endast 74 år gammal.


Nya-skivor
T-Bear & The Dukes från Arvikatrakten nya skiva “Blue” består nästan uteslutande av covers. I bandet ingår Torbjörn “T-Bear” Solberg gitarr och sång, Fredrik Kaudern bas, Emil Wachenfeldt orgel och piano samt Henrik Berg på trummor. Bandet startades av Torbjörn 2004 och har släppt 7 skivor.

Lisa Lystam Family Band släppte en EP digitalt och på vinyl 5 augusti i samband med en presskonferens på Notodden Blues Festival. “Live Juke Joint Studion Session” är inspelad live 29 mars i Juke Joint Studio i Notodden.
Steve Future Blues Band från Stockholm har släppt skivan “Rädda Strömmingen Live” inspelad 13 december på Mosebacke Etablissemang”. 13 låtar på svenska. Stefan har ett radioprogram på Radio Haninge med namnet Rädda Östersjön.

Göteborgsbandet Tomas Jo Group har släppt sitt andra album “Train”. 9 originallåtar. Tomas Johansson gitarr och sång, P-O Hesselbom trummor och Jens Nilsson bas. Producent Andreas Rydman.

The Beat from Palookaville, rhytm´n ska orkestern från Stockholm släppte en vinylsingel “Sinner not a saint” på spanska skivbolaget Sleazy Records tidigare i år. Tommy Moberg sång, Konstantin Kovalev gitarr och sång, Urban Hed bas, Christer Björklund trummor, percussion och klaviatur, Torbjörn Eliasson tenor/barytonsax, Johan Norlin trumpet och Daniel Karlsson piano.

Gitarristen Svante Sjöblom från Skåne nya CD heter “Before it breaks”. Det har gått 14 år sedan solodebuten “I guess my troubles just begun”. Producent Magnus Nörrenberg och ett band bestående av några av SydSveriges musiker inklusive en blåssektion. Dessutom får Svante sånghjälp av Sofie Livebrant, Sofia Karlsson och danska Twang.

Gitarristen och sångaren Mattias Malm har släppt en ny CD “Electric Avenue”. Med låtar av bl.a. R.L. Burnside. Medverkar gör Pontus Snibb trummor, Thomas Larsen bas, Thomas Melau munspel, Yvette Eklund sång och Magnus Östvang hammond.

Emil & The Ecstatics hade releaseparty 25 augusti på Stampen i Stockholm för nya albumet den 5:e i ordningen “Ballad of the doright man”. I bandet ingår Emil Arvidsson sång och gitarr, Johan Bendrik hammond, Mats Hammarlöf bas och Daniel Olsson trummor.

Wilmer X från Malmö släppte 23 september albumet “Mer för dina pengar” den första nya plattan på 17 år. Dessutom gav sig bandet ut på turné i höst. 12 låtar på svenska. Nisse Hellberg sång och gitarr, Jalle Lorensson munspel, Sticky Bomb trummor, Thomas Holst bas och Janne Lindén gitarr. Övriga på skivan Ola Gustafsson gitarr, piano och lapsteel, Magnus Nörrenberg piano, Chips Kiesbye producent, gitarr, percussion och piano samt P-O Nilsson och Johan Pihleke kör.

Bluesgitarristen Matti Norlin ingår i rockbandet Lugnet. De hade releaseparty för sin tredje skiva “Tales from the great beyond” på Akkurat i Stockholm 28 augusti. Matti med rötterna i Ångermanland spelar även solo och i banden Badge och Skrömta.
BLUES I DANMARK
BLUES I
DANMARK AV JAKOB WANDAM

Jakob Wandam er redaktør af den danske bluesportal Bluesnews.dk. Han arbejder til daglig som bibliotekar og har mange års erfaring som musikskribent og –redaktør inden for denne branche. Han modtog ildsjælsprisen ”Årets Hoochie Coochie Man” ved Danish Music Awards Blues 2020. Email: bluesnewsdk@gmail.com


Foråret er planlagt hos Bluesnight Randers

En stor del af blueskoncerterne i Jylland foregår i regi af bluesforeningerne. Det gælder foreninger som Crossroads i Vejle, Blueskartellet i Horsens og B’Sharp i Silkeborg samt Aalborg Blues Deluxe og Aarhus Bluesforening. I Randers hedder den stedlige bluesforening Bluesnight Randers, og de har som de første fremlagt hele koncertprogrammet for foråret 2023.


img
Bernard Allison

Der er fire navne på plakaten, og der plukket både fra amerikansk og europæisk blues, inklusive den danske bluesscene. Bluesnight Randers’ koncerter foregår på Underværket, som er beliggende i Stemannsgade 9C i det centrale Randers i Østjylland. Billetter til foreningens koncerter forhandles via bluesnight.safeticket.dk.

Bernard Allison

Sæsonens første koncert er med amerikanske Bernard Allison. Den 56-årige sanger og guitarist er aktuel med Highs & lows, det seneste af en snes album i eget navn. Som mange af pladerne er Highs & lows udsendt på tyske Ruf Records, der i sin tid blev grundlagt for at udgive Bernards far Luther Allisons musik. Bernard Allison slægter faderen på med sin energiske, elektrificerede moderne Chicago blues, der også står i gæld til navne som Jimi Hendrix, Johnny Winter, Lonnie Brooks og Stevie Ray Vaughan. Allisons udtryk er således ikke rendyrket blues, men trækker ligeledes på rock, funk og soul.
Bernard Allison har turneret med både Luther Allison og Koko Taylor, men grundlagde samtidig en solokarriere i midtfirserne og pladedebuterede som solist med The next generation i 1990. Han har desuden haft duoen Allison Burnside Express sammen med Cedric Burnside, og han har medvirket på plader med blandt andre Ana Popovic, Walter Trout, Trudy Lynn, Vanja Sky og Mike Zito. I 2018 turnerede han netop sammen med Vanja Sky og Mike Zito som dét års Blues Caravan, og turnéen blev dokumenteret på CD/DVD-udgivelsen Blues Caravan 2018. Bernard Allison spiller på Underværket fredag den 27. januar.

The Kokomo Kings

blev dannet i 2012, dengang med danske Ronni Boysen på guitar. I dag er The Kokomo Kings dog et rent svensk foretagende og består af Martin Abrahamsson på vokal og guitar, Waldemar Skoglund på guitar, Magnus Lanshammar på bas og Daniel Winerö på trommer. De er prisbelønnet flere steder rundt om i Europa, hvor de har lagt festivalscenerne ned med deres skramlede Chicago blues, boogie, rock & roll, rockabilly og surf. Det gælder også i Danmark, hvor de blandt andet spillede på Køge Blues Festival i oktober i år og på Blues Heaven sidste år.
The Kokomo Kings har udgivet fire album: Artificial natural (2013), Too good to stay away from (2017), Fighting fire with gasoline (2019) og A drive-by love affair (2021). The Kokomo Kings kan opleves på Underværket fredag den 10. februar.

img
Tony Vega. (Foto: Sarah Austin).

img
The Kokomo Kings (Foto: Jeanette Larsson)..

Tony Vega & Kai Strauss

Makkerparret Tony Vega & Kai Strauss har flere gange tidligere besøgt vore breddegrader. Første gang var i 2015, hvor de spillede tretten fælles koncerter på dansk grund. I 2018 var de to guitarister tilbage, nu under navnet Vega Strauss Band. Begge gange optrådte Tony Vega og Kai Strauss med dansk backing i form af Mads D. Andersen på trommer og Henrik Poulsen på bas.

Tony Vega er amerikaner, og Kai Strauss er tysk, men begge er de eksponenter for Texas blues-stilen, hvor guitaren ikke overraskende er det centrale element. Tony Vega har selv base i Texas, og han har spillet sammen med mange af statens store blues-eksponenter som Edgar Winter, Lou Ann Barton, Omar Dykes, Duke Robillard, Guy Forsyth, Eric Sardinas, Tab Benoit og Alan Haynes samt ovennævnte Bernard Allison og afdøde Clarence “Gatemouth” Brown. Som den moderne Texas blues fordrer det, spiller Tony Vega ikke rendyrket blues, men tilsætter den gerne et skud rock-energi og inddrager gerne elementer af andre genrer i stil med ZZ Top, Arc Angels eller The Fabulous Thunderbirds. Med sit Tony Vega Band har han indtil videre udgivet ni album.

I 2015 medvirkede Tony Vega på Kai Strauss’ album I go by feel, i 2017 var han atter med på Getting personal, og seneste spillede han på Strauss’ The blues is handmade (2018). Kai Strauss har det i det hele taget med at gnubbe skuldre med den internationale blueselite. Han var i mange år guitarist hos Memo Gonzalez & the Bluescasters, og i 2013 debuterede han så som solist med Electric blues. På Electric blues fik Kai Strauss selskab af prominente amerikanske bluesfolk som Sugar Ray Norcia, Darrell Nulisch og Sax Gordon samt den tyske stjernepianist Christian Rannenberg. På senere plader gæstede for eksempel Big Daddy Wilson og Mike Wheeler, og det siger noget om, hvor respekteret tyskeren er i internationale blueskredse.
Den 25. november udgav Kai Strauss albummet Night shift. På førstesinglen ”Storming in Chicago” medvirkede Chicago-bluesmanden Toronzo Cannon. Det er fredag den 17. marts, at Tony Vega & Kai Strauss spiller på Underværket.

Mojo Hands

Forårets danske indspark hos Bluesnight Randers er vestjyske Mojo Hands. Bandet blev dannet i 1995 af Henrik Hansen og Michael Nadolny, men har i dag en ganske anden sammensætning. I front står sangerinden Zenia Levring Madsen, og beatet bliver lagt af trommeslager Erik Lodberg og bassist Lars ”Doc” Thomsen. Rasmus Grønborg er på orgel, mens Bo Møller (der også er en vigtig del af Jumpin’ Jacks) spiller guitar. Hvor Mojo Hands oprindeligt spillede et charmerende små-skizofrent miks af Chicago blues, rock og country, fremstår de i dag som et mere strømlinet rhythm & blues-band. Det kan man forsikre sig om på deres seneste album, det velanmeldte High blood pressure fra 2019, der er det femte i rækken. Mojo Hands spiller på Underværket fredag den 12. maj.

Man kan læse mere om Bluesnight Randers, inklusive information om medlemskab og rabatter, på bluesnight.dk, eller besøge Bluesnights Facebook-side.

img
Mojo Hands

Joe Bonamassa til Frederiksberg

Det er verdens mest populære bluesrock-kunstner lige nu, der indtager Danmark, når guitaristen og sangeren Joe Bonamassa indfinder sig i Falkoner Salen i den storkøbenhavnske bydel Frederiksberg den 22. april 2023.


img
Foto: Eleanor Jane

Med sit seneste album, Time clocks (2021), toppede Joe Bonamassa helt sensationelt den amerikanske Billboard Blues Chart for 25. gang. Bonamassa er også en produktiv herre, som siden debuten med A new day yesterday i 2000 har udgivet femten studieplader og ikke mindre end sytten live-album! Hertil kommer udgivelser med orkestrene Bloodline, Black Country Communion, Rock Candy Funk Party og The Sleep Eazys og fire duoplader med Beth Hart. Endvidere har Joe Bonamassa gæstet på mange andre kunstneres plader og produceret album med Larry McCray, Joanne Shaw Taylor, Joanna Connor, Reese Wynans og Eric Gales.
Joe Bonamassa er i den grad en kunstner, som deler vandene blandt bluesfans. Bonamassa angiver selv guitarister som Eric Clapton, Jeff Beck og Jimmy Page fra 1960’ernes britiske blues-boom som sine primære inspirationskilder, og det vil ikke være forkert at sige, at han spiller bluesrock mere end egentlig blues. Kritikere skoser ham for, at hans ekvilibristiske guitaropvisninger ligger for langt fra den traditionelle blues og dens emotionelle kerne, mens fans netop roser Joe Bonamassa for hans tekniske kunnen. Nogle vover da også at mene, at der gemmer sig en stærk bluesfornemmelse inde bag solbrillerne og rockstjerneposituren.
Sidste gang Joe Bonamassa var i Danmark, var i 2018, hvor han spillede en udsolgt koncert i Operaen i København. I 2015 var det Falkoner Salen på Frederiksberg, der var målet, og det er altså dette spillested, Joe Bonamassa vender tilbage til den 22. april næste år. Billetter til Joe Bonamassas koncert i Falkoner Salen forhandles via livenation.dk og ticketmaster.dk.

NYE UDGIVELSER

Tim Lothar & Holger ”HoBo” Daub: Neu Darchau. Blues-trubaduren Tim Lothars album nummer to med den tyske mundharpespiller.

Don & the Dreamers: Something else. Don Powell (ex-Slade) har samlet et rutineret dansk-norsk musikerhold til denne debut-ep med bluespræget rock & roll.

Uffe Steen Trio & Vestbo Trio: Grooves. Endnu et albumsamarbejde med blåtonet jazz fra de to instrumental-trioer.


Bokomtale: Norske albumklassikere



Bokomtale:
Norske albumklassikere


Knut Reiersrud Tramp
Marius Lien Falck Forlag 2022


Av Richard Gjems



La det være sagt med en gang: Kvalitetsjournalist Marius Lien (Natt & Dag, Morgenbladet, Josimar mm) har ført i pennen en velskrevet, opplysende og tidvis ganske morsom bok om Knut Reiersruds album Tramp (Kirkelig Kulturverksted, 1993). Tanken på at den 144 sider lange boka er både crowdfoundet og skrevet på kort tid i serien Norske Albumklassikere, gjør ikke prestasjonen mindre imponerende. Med utgangspunkt i Reiersruds snart 30 år gamle sjangerhybrid i skjæringspunktet mellom blues, folkemusikk og ”world music” (hva nå enn det er), jobber Lien seg både innover og utover i den historiske konteksten rundt utgivelsen. Best synes jeg boka er når den operer på mikroplanet, og bretter ut de mange musikalske og mellommenneskelige relasjonene mellom dem som muliggjorde albumet. Alt fra detaljer om hvordan Reiersrud får folkemusikk-impulser fra arbeid med et Jan Erik Vold-prosjekt, de mange tette båndene mellom ulike studiomusikere i Oslo på sent 80-tall, Henry Kaisers drømmevisjoner, til bilturer med gambiske musikere som Chilli Willi (Amadou Sarr) i den norske fjellheimen. Detaljrikdommen gir en unik innsikt i hvordan Tramp ble til, og også en presis skildring av hvordan Knut Reiersrud jobber som kreativ, grenseløs kunstner. Samtidig demonstrerer dette aktørnettverk- perspektivet elegant hvordan enkeltmusikere kan vandre mellom uttrykk, sjangere og kontekster på meningsskapende måter som ofte ikke reflekteres av (stadig mer) formaterte musikkmedier.


Sett med 2022-briller er det ikke rart at Marius Lien bruker avsluttende deler av boka på en kritisk refleksjon rundt identitetspolitiske aspekter ved et slikt grenseløst plateprosjekt i skjæringspunktet mellom Gambia, Mississippi og Telemark. Dette synes jeg Lien gjør ganske elegant uten å henfalle til banale beskrivelser av kunstnerisk praksis som et kulturelt nullsumspill. Gitt at mange av Reiersruds prosjekter henter sine hovedimpulser, så vel som sentrale gjesteartister, fra afrikanske og afroamerikanske kulturer, virker det naturlig her å drøfte nettopp konsepter som faren for kulturell appropriasjon og asymmetriske maktforhold. Samtidig er jo Knut i utgangspunktet trolig en av de mest refleksive musikerne (og radiojournalister) her på berget. Bokens ordskifte viser da også en kunstner med sterk bevissthet rundt det åpenbart paradoksale i å være en hvit nordmann som sjangeroverskridende beveger seg mellom ulike musikalske hus bygd av folk med mer pigment og mindre penger. I tillegg synes jeg bokas refleksjoner, ved siden av Reiersruds musikalske uttrykk, peker mot noe så gammeldags som det universelt menneskelige i ulike kulturelle uttrykk. Varme, integritet og musikalsk jevnbyrdighet løper som en rød tråd (eller var den blå?) gjennom hele boka. Er det noe Tramp og resten av Knut Reiersruds kunstnerskap vitner om, så er det nettopp en slik idealistisk og spirituell visjon, fri for både naivitet og falsk sentimentalitet. Og man kan jo ta seg i å vemodig tenke at dette burde ha vært en like relevant ledestjerne for flere musikere i 2023 så vel som i 1993. For å sitere salige Louis Armstrong: ”Folk music? I never heard a horse sing a song.”
Boka anbefales varmt!


DU KAN OGSÅ LESE

BLUESNEWS

PÅ MOBIL, NETTBRETT, PC OG MAC
Nå kan våre abonnenter også lese BLUESNEWS digitalt. Er du medlem i en norsk bluesklubb eller Norsk Americana Forum og har din epostadresse registrert i StyreWeb? Da får du tilgang slik:
Gå til bluesnews.no og skriv inn din epostadresse og ditt postnummer. Der kan du velge mellom magasin for mobil/nettbrett eller for PC/Mac.
Det digitale abonnementet er inkludert i prisen for alle som mottar papirmagasinet
Abonnenter i utlandet får tilgang ved henvendelse til post@bluesnews.no.
The Philosophy of Modern Song Bob Dylan


Bokomtale av Øyvind Pharo

The Philosophy of Modern Song Bob Dylan Simon & Schuster 2022
340 sider - illustrert



Noen anmeldere har klaget både på kvinneandelen og samtidsrelevans i Dylans utvalg bestående av 66 plateinnspillinger som belyses i denne boka. Sangene kommer verken i tematisk eller kronologisk rekkefølge, men utvalget begynner med 1920-tallet og grammofonplatens gjennombrudd og setter strek like etter årtusenskiftet.

Nøyaktig tredjeparten, 22 låter, er fra 50-tallet, Dylans barndom- og tenåringstid. De resterende 29 fra etter 1960 stopper mer eller mindre med «London Calling» i 1979. 80-tallet har to countrysanger, «Pancho and Lefty» med Willie Nelson og Merle Haggard og Johnny Paychecks «The Old Violin». 90-tallet har ingen, 2000-tallet har John Trudell og Warren Zevon. Her er hverken Stones, Beatles, Joni Mitchell eller Patti Smith. De eneste engelske er The Clash og Elvis Costello. Dette er amerikansk kulturhistorie.

Han viderefører det han gjorde da han skrev liner notes om de 20- og 30-tallssangene han spilte inn på World Gone Wrong i 1993 og fortsatte med på radioprogrammene Theme Time Radio Hour. Det er musikkarkeologi inspirert av den knappe og gåtefulle formen til Harry Smith i The Anthology of American Folk Music. Til kvinneandelen vil jeg si – ja, det er bare fire med her - at Dylans arkeologi i Theme Time Radio Hour handlet mye om hans beundring for de mange kvinnelige vokalistene på 40- og 50-tallet som hadde bakgrunn i kabaret, boogie woogie og swingjazz, mange av dem var filmstjerner: June Christy, Peggy Lee, Julie London, Ella Mae Morse.

En av de største popartistene i denne kategorien heter Rosemary Clooney, tanta til George og med en rytmesans som formidlet rock and roll til det hvite Amerika. Noveltysangen «Come On-A My House» ble en nr.1-hit på Columbia i 1951. Dette er en sang om å bli forført. ”Kom inn baktrappa, du skal få saftig frukt. Frukt og nøtter, drueklaser med knuste frø, tårn med pærer... fersken fra Persia, alt fra livets tre, en anelse rosa og dryppende av honning, all forbuden frukt, og sukkertøy, masse sukkertøy.» (Min oversetting). Men det er også sangen til avvikeren, den pedofile massemorderen. Han som har tredve lik under kjelleren og kranier i fryseren. Det er en voodoo-sang kamuflert som pop. Om Lille Rødhette. 50-tallet var ikke så uskyldig.
Det er flere andre store hits, Ricky Nelsons første nr. 1, «Poor Little Fool», «Money Hoooney Honey» og «Viva Las Vegas» med Elvis.

Boka åpner med Bobby Bares «Detroit City» og henvender seg til leseren som en tabloid desksjef allerede i overskriften: «I denne sangen er du Den fortapte sønn.» For blues- og soulinteresserte er det mye å hente i kommentarene hans til Jimmy Reed, Little Walter, Johnnie Taylor og mange andre. Om sistnevntes Staxhit «Cheaper to Keep Her» fra 1973 sier han: «Soulplater, i likhet med hillbilly, blues, calypso, cajun, polka, salsa og andre opprinnelige musikkformer inneholder visdom som eliten ofte får i akademia. Den såkalte livets skole er den ekte varen og det handler ikke bare om å lære seg å unngå svindlere og sjarlataner. Der de høytutdannede deklamerer sin kjærlighet i firelinjers diktstrofer om abstrakte egenskaper og flortynne attributter, snakker folk fra Trinidad til Atlanta, Georgia om fordelene ved å gifte seg med en stygg kone under livets kalde og harde kjensgjerninger.
Eller i dette tilfellet, Johnnie Taylor som sparer deg for en klekkelig advokatkonsultasjon ved å fortelle deg: It’s cheaper to keep her. Et fabelaktig funn har han også med. Vill gospel rockabilly innspilt på Sun Records i 1956, men først utgitt mange tiår etter på Norton Records: «Take Me From This Garden of Evil» med Jimmy Wages.

Boka er gjennomillustrert med sjeldne fotografier, tidsriktige reklameannonser og med gjennomført lekker design. Herlig subjektivt og nerdete, men ikke gubbete. Den eneste faktafeilen jeg har oppdaget i boka er kanskje bevisst. Dylan skriver at Everly Brothers er blant de mange brødregrupper i country som ikke var brødre. Men Don og Phil var søsken. Sikkert ment som lureri fra Bob.


Maria Solli Sjåvåg

Eleven:

Eskil Boyesen

Kommer fra: Notodden, Telemark
Hovedinstrument: Gitar


Favorittmusikk:

Av musikk har jeg hørt mye på Ray Charles, Willie Nelson, Eagles, Little Walter, Muddy Waters, John Mayer, The Band, James Taylor og Vince Gill, for å nevne noen.

Musikalsk erfaring:

For noen år siden spilte jeg i Notodden-bandet ”Blue Energy”, men det jeg uten tvil har lært mest av er alle timene jeg har spilt hjemme med faren min.

Min beste musikkopplevelse:

Min beste musikkopplevelse må være den dagslange konserten i Hyde Park i 2018, hvor blant annet Paul Simon, James Taylor og Bonnie Rait spilte. Konserten var midt på sommeren, været var fint og musikken var enda bedre.

Planer etter skoleåret:

Etter jeg har studert blues på USN vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Hva jeg skal utdanne meg som er ikke sikkert, og jeg prøver å ikke stresse med det helt enda, men jeg håper på en spillejobb her og der.

Hva er best med studiet på Notodden?

Det beste med bluesstudiet på Notodden er blant annet den gode stemninga i klassa. Allerede har jeg lært masse, og vet jeg kommer til å lære enda mer av de dyktige lærerene og medelevene.

Fakta

Bluesstudiet er et fulltidsstudium over to semester; høst og vår. Starter i august og avsluttes i medio juni. Avgir 60 studiepoeng. 20 plasser.
4 emner a 15 SP: Bluegrass. Rytmisk musikk og studioarbeid. Blues og samfunn. Blues utøvende. Studiet kan være en av tre år i en Bachelor i tradisjonsmusikk ved Campus Rauland.
Opptaksprøver – Søknadsfrist 20.04.2022 via Samordna opptak.
Sted: Lokalisert på USN Campus Notodden, samlinger på Campus Rauland og Juke Joint Studio.
Faglærere: Morten Omlid, Espen Fjelle, Olaf Olsen, Bård Gunnar Moe, Jostein Forsberg, Trond Ytterbø, Anders Rønningen, Åste Hunnes Sem, Magnus Wiik og Amund Maarud.
Espen Fjelle

Lærer’n har ordet

Det er utrolig mye spennende som skjer i forbindelse med blues-studiet for tiden. I forrige nummer nevnte jeg at det har oppstått et internasjonalt bluesband bestående nåværende og tidligere blues-studenter og folk fra USA og Italia, som møttes under Little Steven’s Blues School (LSBS) i august. En av disse heter Matt Pascale og er fra Italia. Han synger og spiller gitar, og hans deltagelse på LSBS ble sponset av European Blues Union, som en av tre som fikk støtte derfra. Han har nå flyttet til Oslo for å spille med de norske blues-studentene Mathias Oredam, Theis Høisæter og Lars Egemar. Og i skri-vende stund – bokstavelig talt – er Matt på vei til Juke Joint Studio her i Notodden for å gjøre noen gitarpålegg til en plate med Fabrizio Grossi, innspilt i hans studio i Los Angeles. Grossi, opprinnelig italiener han også, er nok mest kjent som leder av bandprosjektet Supersonic Blues Machine, som gjestet Notodden Blues Festival for noen år siden med et stjernegalleri av gitarister i front bestående av Billy Gibbons, Robben Ford, Walter Trout og Steve Lukather.

En annen hyggelig historie verdt å nevne er den om Frikk Reinholdt Samuelsen, som var blues-student i fjor. Han søkte, og kom inn, på gitarlinja ved Berklee i Boston, et av verdens mest anerkjente musikkuniversitet. «Problemet » var bare at semesterstart på Berklee var midt i mai, dvs. fire uker før eksamen skulle avlegges på Notodden. Vi syntes det var så moro at Frikk kom inn – for der er nåløyet trangt – at vi gladelig gjorde en tilpasning slik at han kunne gjennomføre sin praktiske eksamen (fremføring på hovedinstrument) via zoom fra campus i Boston. Den bestod han selvsagt til topp karakter. Jeg snakket med Frikk for et par uker siden, og han kunne fortelle at hele livet hans består av gitarspilling om dagen. Han får spilt masse der borte, nye folk, nye stiler, og han utvikler seg for hver dag som går. Det blir fryktelig moro å høre ham spille når han etter hvert returnerer til Norge etter endt utdannelse.

Robert Johnson

Vi har nå i høst nettopp avsluttet et prosjekt der Robert Johnson har vært i fokus. Han er jo regnet for å være den ypperste av deltablues-utøverne. Hans totalt 29 innspillinger, gjort i 1936 og 1937, inngår alle mer eller mindre i bluesens standardrepertoar. Denne myteomspunne utøveren ble bare 27 år gammel, og var egentlig ikke så veldig kjent i sin samtid. I forhold til moderne storby-blues solgte ikke Robert Johnsons plater veldig mye. Kjøpekraften i sørstatene og Mississippi var ikke all verden, det var fremdeles midt i «depresjonen». Terraplane Blues var den innspillingen som solgte best, ca 4-5.000 eksemplarer. De andre låtene solgte ikke noe særlig. Det var først i 1961, da Robert Johnson samlede utgivelser ble gitt ut på LP i under navnet «Robert Johnson - The King Of The Delta Blues Singers», at platesalget virkelig tok av. I 1990 kom «Robert Johnson – The Complete Recordings» som solgte over 400 000 allerede de første seks månedene, og er nå solgt i millioner av eksemplarer over hele verden.

Det har blitt skrevet noen bøker om Robert Johnsons liv og virke. De siste årene har det kommet to viktige tilskudd som bidrar til at vi kommer enda tettere på mannen bak Sweet Home Chicago, Cross Road Blues, I Believe I’ll Dust My Broom, Come On In My Kitchen og Love In Vain.
«Brother Robert – Growing Up With Robert Johnson» kom ut i 2020 og er skrevet av hans halvsøster – Annye C. Anderson.
Den andre boka er basert på ekstremt lang og grundig forskning: «Up Jumped the Devil: The Real Life of Robert Johnson» av Bruce Conforth og Gayle Dean Wardlow. Boka endevender deler av det som tidligere er skrevet. Wardlow har intervjuet folk som kjente Robert Johnson siden tidlig på 1960-tallet, og han var personen som oppdaget Johnsons dødsattest i 1967. Conforth begynte å studere Johnsons liv og musikk i 1970 og gjorde det til sin oppgave å fylle ut det som var fortsatt ukjent om ham.

CD NYTT
En klassiker! Denne må du bare ha. Obligatorisk i enhver platesamling.
En sjeldent bra utgivelse. En du kommer til å spille ofte og ikke vil støve ned.
Ei bra plate uten at den utmerker seg helt spesielt.
Ei OK plate.
Ikke særlig spennende. Kun for “blod-fansen” som skal ha komplett samling.
Denne klarer du deg uten.


JOANNE SHAW TAYLOR
Nobody’s Fool Journeyman Records

Joanne Shaw Taylor er født og oppvokst i Storbritannia hvor hun ble oppdaget av Dave Stewart fra Eurythmics som 16-åring. Allerede på sitt første album White Sugar i 2009 låter hun som en ferdig utviklet artist. Både den sjelfulle stemmen og gitarspillet var allerede på plass. En rekke album siden da har vært variasjoner over de samme temaene. Ikke bare blues, men noen indikasjoner på at hun også har sans for både r&b, soul og rock. I 2021 kom hun med The Blues Album på Joe Bonamassas KTBA Records. Det inneholdt hennes versjoner av kjente blueslåter. Bonamassa var med i kulissene og det var inspirerte versjoner. Live albumet Blues From The Heart Live var en variasjon over de samme temaene.

Hennes siste utgivelsene Nobody’s Fool er noe helt annet. Produsert av Joe Bonamassa og Josh Hart får vi presentert en artist som her viser flere sider av sin musikalske palett. Tittellåta drar i gang med en slidegitar som gir assosiasjoner til George Harrisons My Sweet Lord før den rocker stødig avgårde. Taylor drar av en kraftfull kort solo i midten av låta før den samme slidelyden vender tilbake på slutten. Bad Blood begynner akustisk før en elektrisk Morricone gitar varsler at vi er på vei til ville vesten. Won’t Be Fooled Again hadde glidd rett inn på en Eurythmics-plate, men det er ikke tidligere mentor Stewart som har skrevet den. Det har hun gjort selv. Veldig fengende, og Bonamassa slenger med på en solo. Just Not Getting Over You er fengende r&b med blåsere. Fade Away er noe helt annet. En pianoballade om hennes døde mor. En naken låt som bæres av hennes hese sjelfulle stemme. Bonus er en stemningsfull cello med Tina Guo. Then There’s You er rockende T. Rex boogie på steroider. Runaway er en låt som drives frem av en akustisk gitar og steelgitar lignende gitartoner. Taylor har mer variasjon på lager og drar til med Figure It Out, som hadde glidd rett inn på et album av Pretenders eller Blondie, men har selvfølgelig en råere solo. The Leaving Kind kan nesten kalles en powerballade, med akustisk innledning, spanskinspirert solo, men også en elekrtisk på slutten, som fades ut alt for fort. Albumet avsluttes med New Love, en spretten r&b/soullåt med blåsere, som avslutter på en optimistisk måte et album preget av et trøblete kjærlighetsliv.

Det er helt klart at Taylor har hatt godt av å komme til kretsen rundt Bonamassa. Hun har aldri laget et dårlig album, men dette er mer variert og fengende enn tidligere utgivelser. Nå er fremtiden så lys ut at hun må ta på seg solbriller.


Gunnar Svensson


JOHN NEMETH
May Be The Last Time Memphis Grease Records/ Nola Blue Records

“May Be The Last Time” er en ganske dekkende tittel, med tanke på hva John Nemeth følte da han inntok Kid Andersens Graceland Studio i mai. Vokalisten og munnspilleren var nemlig ganske så klar over at dette kanskje kunne bli hans siste gang i et studio.

Det hele startet med en rutinesjekk hos tannlegen. Røntgenbildet viste en ameloblastoma, en godartet, men svært aggressiv svulst i underkjeven. Ubehandlet ville den spise opp hele nedre del av kjeven. Eneste løsning var en svært spesialisert behandling, som blant annet innbefattet stamcelleoverføring. Under pandemien hadde Nemeth, som så mange andre artister, opplevd trange tider. Men sparegrepet med å bytte til en billigere helseforsikring, skulle vise seg å bli katastrofal. For selvsagt dekket ikke den nye forsikringen denne type behandling, med en prislapp på godt over en million. Heldigvis er det et stort hjerte i bluesfamilien og en kronerulling er i ferd med å nå beløpet Nemeth trenger for å betale regningen sin.

Johns operasjon var satt til sein april, og han avlyste alle spillinger i mai og framover. Men så ble inngrepet utsatt en måned. Nemeth måtte gjøre noe. Ikke bare gå og vente. Kid Andersen hadde heldigvis et par ledige dager i studioet i San Jose. Telefonen til Elvin Bishop, som forresten fylte 80 her om dagen, var like positiv. Han kunne stille på kort varsel med sin Big Fun Trio.
Men kan et album tatt på sparket, med musikere hyra inn på så kort varsel, bli bra da? Å jo da. Fra åpningen, gospellåta “The Last Time”, gjort kjent av Staple Singers og ikke minst Rolling Stones, til avslutningssporet, den skramlete Elvin Bishop-låta “I’ll Be Glad”, er det knapt et svakt kutt. Når Nemeth på åpningen synger: “This May Be The Last Time We Sing Together”, med gitarlyd a la Pops Staples og med gutta til Bishop samt Kid og Alabama Mike som korister i beste gospelkvartett-stil, er det vanskelig å ikke bli beveget.


Lydbildet på albumet er på flere av låtene preget av pekusjonist Willy Jordan og hans bruk av Cajon, en kasse man sitter på og slår med hendene på fronten. Den passer godt i lydbildet, særlig når Bishop finner fram sin mest røffe og skitne gitarlyd. Jordan viser også fram en flott soulstemme i Wilson Picketts gamle “I Found A Love”, mens Bishop synger på sin egen låt, den herlig rølpete “Stealin’ Watermelons”. Det siste Big Fun-medlemmet, gitarist Bob Welch, inntar og pianokrakken på fire av låtene, mens Kid trakterer både bass og gitar. Men selvsagt handler det mest om John Nemeth. En stemme som lekende lett beveger seg fra soul og rhythm & blues til reine blueslåter. Et munnspill som går fra det rå til det varsomme og lyriske. Et av albumets høydepunkt er hans egen låt, den slentrende “Sooner or Later”.
Coverlåter som Junior Wells’ “Come On In This House” og ikke minst Slim Harpos “Shake Your Hips” er kanskje litt utbrukt, men gjengen gjør fine versjoner av begge. Vi får og en nedpå tolkning av J.B. Lenoirs “Feeling Good”, mens Hank Ballards “Sexy Ways” er tut og kjør, med masse tøft munnspill og gitarlir. Og igjen er koregutta på plass.
Nemeths to dager i Greaseland Studio for å få tankene bort fra forestående operasjon, har rett og slett blitt til et helstøpt album.
Så er spørsmålet: Blir dette vokalisten og munnspillerens “last time”? Sannsynligvis ikke. For selv om rekonvalesenstiden er drøy, Nemeth må blant annet vente et år før nye permanente tenner er aktuelt, er Memphisartisten i ferd med å planlegge sitt “comeback”. Bl.a. er han tiltenkt en plass i Mark Hummels Harmonica Blowout like over nyttår.


Frank Martinsen


KNUT ROPPESTAD
War Horse Nordicana

Knut Roppestad er en singer/ songwriter fra Horten som vi har satt stor pris på også ved tidligere anledninger med et tungt amerikansk uttrykk et sted mellom americana, country-singer/songwriter, progrock og rootsrock. For tre år siden overrasket han med et reinspikka countryalbum sammen med Kinsey Rose og skapte magi som aldri før i karrieren, etter min mening. Det var litt som Nick Cave + Kylie Minogue eller Alison Krauss + Robert Plant følelse.
På dette nye albumet er han tilbake i et band-basert singer/songwriter-format som du har hørt ham på flere album. Med en stemme som oser av levd liv, og etter Knut Roppestads egne ord et album han har laget etter å ha brukt inspirasjon fra tidlig 70-tall. Fra den musikalske oppvåkningen han følte den gangen har han gjenskapt noe av den lavmælte, men like fullt rockefølte singer/songwriter- atmosfæren mange kan kjenne igjen fra artister som Loudon Wainwright III, Chip Taylor og Ry Cooder, for å nevne noen som har jobbet i samme terreng.
Knut Roppestads dempede singer/songwriter-uttrykk er veldig ærlig og ekte når det kommer til musikk, og minner meg en del om Ole Ask fra Vikersund og de albumene han har gjort. «War Horse» er som en edru Bjørn Berge, for å si det med humor. Der Bjørn Berge kjørte på med muskelkraft lener Knut Roppestad seg mer tilbake og lar stemningene og tekstene få komme nærmere lytteren.
Dette er en fin plate med en av Norges fineste og best bevarte singer/songwriter-hemmeligheter. Han er en ener på loner-uttrykket i norsk americana og singer/ songwriter- landskap, og det sparker ekstra glør inn i bålet når han legger mer vekt på rockefoten på «Dog in this fight», går mer autentisk inn i den ensomme singer/ songwriter- attityden med «One man band», og ender opp med «The Woody Guthrie Highway» som gløder slik Billy Bragg tilnærmet seg den amerikanske folk-legenden i sin tid.
I noen øyeblikk, på et jevnt og ellers fint singer/songwriter- album, er Knut Roppestad genialt bra i et format ikke mange behersker til fulle her til lands.

Johnny Andreassen


DEMETRIA TAYLOR
Doin’ What I’m Supposed To Do Delmark Records

Demetria Taylor er født med bluesskjeen i munnen. Både far Eddie og mor Vera var bluesmusikere, og i huset vanket omtrent det som var av Chicagos bluesartister. Far husker vi først og fremst for samarbeidet med Jimmy Reed, men han hadde også en solokarriere og skrev “Bad Boy” og “Big Town Playboy”, låter som i dag nærmest er for blues-standarder å regne.
Etter at artistsønnen Eddie Taylor jr. døde for noen år siden, er det nå opp til Demetria å føre den musikalske arven i familien Taylor videre. Demetria, som i år mottok utnevnelsen Koko Taylor’s ”Queen Of the Blues” er en av Ikke alt for mange kvinnelige bluesvokalister som du kan høre på “Blue Chicago” eller noen andre av de stadig færre bluesklubbene i byen.
I 2012 debuterte hun på Delmark Records med “Bad Girl”, et album som i stor grad besto av kjente låter fra Chicagobluesens gullalder. Nå, ti år seinere har hun kun funnet to låter fra faren og en fra mora, pluss en fra Magic Sam. Resten har hun og/eller bandmedlemmer skrevet.
Også stilmessig har det skjedd forandringer. Mens “Bad Girl” lå nært til 50-talls chicagoblues, presenterer “Doin’ What I’m Supposed To Do” i langt større grad den musikken som nå er toneangivende på bluesklubbene i The Windy City: Funky blues.
Samspilte Mike Wheeler Band vet hvordan de skal skape akkurat den sounden, med leken gitar og funky bass tydelig i lydbildet. Supplert av gitaristen Carlos Showers, også han en populær herremann på bluesscenen i Chicago, og Brian James på tangenter, er det rigga for moderne chicagoblues. Demetria selv er selvsagt en habil vokalist, men personlig synes jeg hun mangler litt punch og blues-følelse i stemmen. Hun når ikke helt inn til meg, rett og slett.
Taylor og hennes medmusikanter skal ha for at de har snekret det meste av låter selv, men de har funnet en lest som går igjen i de fleste låter: Slow til midtempo funky blues, der groove er viktigere enn melodi. Det blir litt for enstonig. Den ene låten glir inn i den andre, og jeg savner noen “våkn opp-elementer” i form av låter som skiller seg ut. Dette er til en viss grad tilfelle i låta “Done”, en lang låt av det mer dynamiske slaget, med en gitar som drar tankene i retning av sekstitalls Stax soul og Steve Cropper. Men det er først og fremst de to låtene “83 Highway” og “Blues Early This Morning”, skrevet av henholdsvis far og mor Taylor, som skiller seg fra resten. Her har den mer “gammeldagse” gitaristen Billy Flynn inntatt førersetet, og vi kjenner mer igjen bluesen. Men da er vi selvfølgelig inne på en “het potet” på sosiale media for tiden. Den heldigvis nokså godartede krangelen som går mellom såkalte bluespurister og de som ønsker bluesens fornyelse velkommen. Diskusjonen om hvem som kan kalle seg bluesartist og ikke.
Men det er bare å innse det. Bluesen har alltid vært i utvikling. De som for eksempel vil stoppe blues-utviklingen på 50 tallet, har kanskje glemt at dette også bare var et av mange stoppesteder i bluesens reise. Heldigvis er det opp til hver enkelt om en vil strande i et tidligere tiår, eller bli med videre på bluesreisen.
Demetrias nyeste produkt er et godt eksempel på hvor Chicagobluesen står i 2022. Og til tross for mine innvendinger når det gjelder låter og vokalprestasjoner, er det nok å glede seg over her, hvis du liker det funky.

Frank Martinsen


BILLY T BAND
Hi Paradise BigH Records

Bill Troiani vokste opp med Paul Stanley fra Kiss og spilte i band med han som tenåring. Så kom han drivende til Norge som bassist for den utmerkede americana- og country singer/ songwriter Tom Russell som ble geniforklart herfra til New York på 80- og 90-tallet. Etter å ha gjort en tidløs countryplate som The Bills sammen med Bill Booth er Billy T Band endelig tilbake etter seks år siden bandet ga ut albumet «Reckoning».
Albumet åpner litt Texas-style med «Is it better» som lekent treffer en tidløs følelse av 60-tallets hitlåter der blues, r&b og pop spilte opp til tidløs dans slik Gary U.S, Bonds må ha påvirket både bluesband og artister som en ung Bruce Springsteen på 60-tallet. Kombinert med en less-is-more spilleglede a la Rockpile og Nick Lowe, og noe av den hvite r&b-tuningen du finner hos Southside Johnny i New Jersey når han møtte Springsteen til fest på Stone Pony. Hvem sa at 60-tallets verdier ikke er de beste verdier fortsatt? Musikken er tidløs.
«Diggin’ too deep» fortsetter med en nesten Tom Petty-temperert låtskriver-kraft. Igjen produsert og spilt med akkurat det som trengs.
«Back on track» er mer tydelig gitarbasert med noen av Link Wrays elementer fra 60-tallets blues/surf/garasjerock. Det er Aamund Maarud som spiller gitar på denne låta i en gjesterolle som virkelig kler Billy T Band. Det gnistrer av låta og av gitarspillet. Du er på rockeklubben her, og dette er helt ærlig tøffere enn noe Keith Richards og Rolling Stones har gjort på lenge.
«River catching fire» tar deg tilbake til J.J. Cales countrybluesland. Swampy blues med et nikk eller to til Tony Joe White, og med funky elementer og mye suggererende kraft slik du kjenner countrybluesens mester, J.J. Cale. Med hans malende blueshender, om enn med mer møkkete produsert vokal enn du husker J.J. Cale for.
«Hi paradise» er en mer personlig låt om hvordan man føler at man gir og tar i livet, og er en råsterk singer/ songwriter-opplevelse for sene kvelder og glass med dunkelt innhold. Ikke en blueslåt dette, men har likevel mye blå følelse som en Randy Newman (med litt lysere stemme) der et Nick Cave- melankolsk piano og nordlysmalende effekter (trolig malt frem av Fats Kaplins fiolin og pedal steel) sender deg ut i en tankerekke med sterke følelser. Et nakent og ekte øyeblikk der sårbarheten flekkes åpen i dagen. Årets låt?
Energien sparkes tilbake og du dras inn på rockeklubben igjen med «Here it is». Den tar tilbake den tøffere attityden med en følelse av barskere Tom Petty og et herlig gitar/ bassriff. Mange rockeband prøver å hente 60tallets bluesrock og rockefølelse inn i moderne settinger og nyere lydbilder. Band som Strokes (tidlig 2000-tallet) og The Kooks (senere utover 2000-tallet) har gjort det med vekslende hell. Her er hellet ikke vekslende, her handler det ikke om hell, dette er the real deal der det å holde tilbake får rockeriffet og Bills synging til å snerre slik også Kiss leverte sine beste låter på 70-tallet. Men dette er rockelåta for voksne gutter og jenter, en tøff og ekte til beinet rockeopplevelse loves så husk mørke klær og gled deg til Lee Clayton-nerven!
Country-twangen er aldri mer tydelig fremme enn den er på «If I could only see», der Fats Kaplins fele og en bluegrass-attityde helt opp mot Alison Krauss band Union Station leder deg til bardisken. Mer enn trivelig i kompaniskap med albumets tidløse bruk av blues og old school rock. En følelse som forlenges med litt gypsy-følelse på «It is what it is». Nå nærmer vi oss Leon Redbones tidløse vaudeville og akustiske briljante countryblues med trekkspill (igjen Fats Kaplin) og nesten litt Tom Waits magi.
«Love and goodbye» er som å møte på en mannlig bekjent av Amy Winhouse. R&b og pianodrevet låt som av en eller annen grunn minner meg litt om fine Ben Folds Five
«Fix me up» som en funkgroovy gospel/soul-reise inn i Ben Harpers lekende verden på sitt mest nakne og troverdige, med hele rekka av Blind Boys Of Alabama i bakgrunnen. En fin og sakral avslutning på et glimrende album fra Billy T Band.
Bonus-låta «Go on little girl» som er lagt ved i CD-utgaven av albumet er som hentet fra Southside Johnnys fantastiske pop/r&b-verden med røtter i 60-tallet. Du danser ut av dette albumet på samme måte som du lekte deg inn med «Is it better». Fortsatt med Håkon Høye på gitar/vokal, Ian F. Johannessen på diverse gitarer og Alexander Pettersen på trommer og perk. Mer country og americana og singer/songwriter smeltet sammen med amerikanske blues og rock-tradisjoner enn tidligere kanskje, mer sammensatt av alt som fikk en mann til å ville starte band i USA rundt 1969.

Johnny Andreassen


SOFT CITY
Settle For The Moon Kirkelig Kulturverksted

Med en herlig blanding av det å spille mer skolert og virtuost enn de fleste nye/unge band i Norge, og samtidig ha den løse konsert- og jam-jakka på, er det Oslo-baserte bandet Soft City kommet inn som et friskt og annerledes pust i blues-Norge. Bandet vant Norsk Bluesunions årevisse konkurranse Union Bluescup i fjor, noe som ga dem uante muligheter til å spille for bluesklubbene og andre Norge rundt i overgangen fra nedlåst pandemi til full åpning. De spilte blant annet flere meget overbevisende konserter på Notodden Blues Festival i år. Det er klare jazz-farger i fremføringene på noe av materialet til Soft City, på den samme måten som blant andre bandet The Real Thing leverte tidløse godsaker da Sigurd Køhn enda levde (saksofon). Jeg får noe av den samme følelsen av musikalsk overskudd og virtuos briljans med Soft City. Med den forskjellen at dette er veldig sterkt også vokalt med Thea Paulsens kraft som en miks av blues/soul-sangeren Marianne Antonsen og rockedama Vibeke Saugestad fra bandet Weld, om noen husker dem. Thea Paulsen har en veldig naturlig autoritet i vokalarbeidet som føles lekent og uanstrengt og med masse pondus og levende kraft.
Det er en fantastisk opplevelse å “leke” seg gjennom dette albumet, og du vil oppleve at du mer og mer blir en Soft City-fan når låtene får festet seg etter flere gjennomspillinger. Allerede med åpningskuttet “Settle for the moon” dras du med av et r&b-gyngende blues/rock/jazzriff der vokalen til Thea, orgelet, gitarene, rytmeseksjonen, alle drar deg ut på gulvet med en live-følelse som er både stram og pulserende. Lag taco til fredagen til denne låta så garanterer jeg stemningen!
“Here comes the roll” bygger seg opp og opp til et crescendo av en jazzy bluesrock- happening med glimrende gitarspill og orgel-groove, og den soul-fargede r&b-balladen “Fool to love you” har noe av den samme kraften jeg fant hos Amy Winhouse, bare mer bluesy med tilbakelent attityde og masse lekker lyd-tafsing, fra orgel til gitar og til vokal og tilbake. Det er velspilt, nesten regissert, men samtidig løssluppent og levende. Og gliset du fikk på plass med åpnings- sporet og fredags-tacoen sitter lett fast i fjeset på ivrige musikkelskere. Dette er musikk å elske for sin åpenbare lekenhet, talentet og hvor flinke de er til å spille bandfølelsen frem.
At de kan gjøre en blå blå ballade som “Lost in space” og ikke falle ned fra grenen de sitter på i treet, er bare en bekreftelse på at Soft City er langt mer “voksent” og “erfarent” enn man skulle tro at det var mulig så tidlig i karrieren med et debutalbum. Selv ikke Bonnie Raitt er mer blues enn dette.
“Griff” er en annen låt med mye funk-attityde og tungt orgel, The Meters-lekent gitarspill og med ikke så lite Barry White sensualitet og underliggende r&b groove. En elegant perle som etter litt over to minutter sklir over i blandingen av blues, rock og funk på “Let’s make it right” med mye dritlekkert gitarspill som kan minne om der Knut Reiersrud har vært flere ganger de siste 20 årene. Og med et orgel/ gitar riff som nesten banker på døren til Jon Lord og Deep Purple – er det rart at man smiler når man hører på dette albumet her, sier jeg bare!
På “Griff” dukker også selveste Carsten Loly opp i en gjesterolle på vokal, en i dag glemt urkraft på vokal i blues-Norge med blant annet bandene Four Roosters, Guys In Disguise og for multi-sammensatte Mulens Portland Combo på 90-tallet.
Med dette debutalbumet fra Soft Cell snakker vi naturbegavelse av det sjeldne slaget. Husk å si at du var der da Soft City debuterte, sjekk ut denne plata eller bli “ledd” ut om et par år. For om dette bandet fortsetter som de har startet, loves store ting innen norsk blues i en utvidet betydning av ordet blues. Soft City omfavner hele den svarte musikkarven med en virtuositet og spilleglede som er noe av det flotteste og mest overbevisende jeg har hørt på lenge. Med Thea Paulsen på vokal, Ask Vatn Strøm på gitar, Håvard Ersland på orgel, Kim Andre Tønnesen på bass og Bård Berg på trommer er det lett å si at norsk blues vinner hvilken som helst talentkonkurranse ute i den store verden med et mannskap og spilleglede og kapasitet som dette!

Johnny Andreassen


KURT SLEVIGEN/ARNE FJELD RASMUSSEN
Paying Homage To The Blues AFR Records

Kurt Slevigen er en artist som sprer sitt talent på flere arenaer. Frontfigur i både Chicago Bound og sitt eget Kurt Slevigen Band, og i sommer lånte han gitaristplassen i “Jelly Roll Men”. Grunnen til at jeg trekker fram akkurat den gjesteopptredenen er at Kurt og fronfigur i “rullekakegjengen”, Kent Erik Thorvaldsen, må være av Norges to mest bastante bluespurister. Sistnevnte har en plass uttalt at utløpsdato for blues er 1952, mens Slevigen har strukket årstallet for når ekte blues ble laget, til 1973.
Grunnen til at jeg nevner akkurat dette med bluespurisme er at det på alle måter gjenspeiler det nye albumet Kurt har laget sammen med sin mangeårige venn, munnspilleren Arne Fjeld Rasmussen. Nord- Odølen har spilt med så og si det som er av bluesnavn her på berget, innbefattet Vidar Busk, og har siden seint nittitall spilt i Kurt Slevigen Band. Under pandemien, hvor det med å redusere antall kontakter var et poeng, oppsto ideen om å lage et duo album.
Siden Slevigen er av den oppfatning at alle de beste blueslåter forlengst er laget, ser han ingen poeng i å lage nye, halvgode låter, men i stedet tolke låter som er laget, på sin personlige måte. Derfor består “Paying Homage To The Blues” av et knippe mer og mindre kjente låter fra det gyldne femtitallet i Chicago, samt noen utvalgte såkalt førkrigs blueslåter. Eneste “nye” låt er Taj Mahals “Corrina”, som smyger seg under Slevigens magiske grense med fem år.
Det hele starter med “The Sky Is Crying”, helt blottet for Elmore James’ sylskarpe slidegitar. Her er det en primitiv tøff sound. Minner meg litt om opptak gjort av Robert Nighthawk og munnspilleren Carey Bell på Maxwell Street i Chicago tidlig på sekstitallet. Samme “down home dirty” lydbilde er det på Jimmy Rogers “Goin’ Away Baby”, men før vi får John Brim’s “Be Careful” i samme lydbilde, får vi et avbrekk i form av en akustisk tolkning av Furry Lewis-klassikeren “Judge Harsh Blues”. To andre akustiske låter, Lead Belly’s “Keep Your Hands Of Her” og “Mississippi John Hurt Medley”, er med på å gi albumet variasjon. Førstnevnte i beste “songster”-tradisjon, mens medleyen, et av albumets desiderte høydepunkt, gjenspeiler Hurts varme og fingerpickingstil.
To låter er med å vise bluesens utviklingsstadium sånn like før utbruddet av andre verdenskrig. Lonnie Johnsons “Chicago Blues” har mer sofistikert gitar, og Rasmussen har tatt fram tromme og visper. Han trakterer også bass på enkelte kutt. Sonny Boy Williamson (den første) sin “Early In The Morning” er en låt som peker fram mot det som skulle komme av blues i The Windy City. Et annet høydepunkt er den nedtona, slentrende tolk- ningen av Muddy Waters’ “The Same Thing”, en låt der gitar og munnspill glir inn i hverandre i en høyere bluesenhet. Jeg har sagt mye om hvordan gitarlyd og teknikk varieres for å vise forskjellige sjangre, men det må ikke glemmes hvordan munnspiller Rasmussen også kjenner sin blues- ABC til fingerspissene, og vet å bruke bluesharpa slik den enkelte sjanger og stemning krever.
Selv om Slevigen og Rasmussen har valgt å gi ut et album med bare coverlåter, mange av dem ganske så kjente, er det aldri snakk om å kopiere originalene. Her har gutta lagt sin egen blå sjel i hver låt, og dermed gjort dem til sine egne.
Fjeld Rasmussen står for innspilling, miksing og produksjon av albumet, som er utgitt på AFR Records. Den våkne leser har alt oppdaget at dette er initialene til munnspilleren. Produktet har og vært en tur over Atlanteren, der Kid Andersen i Greaseland Studio har stått for mastring.
Et blåere album enn “Paying homage To The Blues” finner du neppe i bunka av norske bluesutgivelser i 2022.

Frank Martinsen


ANITA NORDHEIM BLUES’N GROOVE COMPANY
Despite Beatstone Records

Her er masse passion som tyder på levd liv og erfaring, fete blåsere, glimrende flytende gitarspill der fans av både Reiersrud og Terje Rypdal kan kjenne seg hjemme, og et stort lydbilde av teateralsk bluesrock der de saftige blåser-arrangementene og gitarriffene sitter på rekke og rad. Debuten til Anita Nordheim & co vil tiltrekke seg både gamle og nye blues- og bluesrock-fans, samt de som liker en twist av jazz og elementer av funk i klassisk, fet 70-talls bluesrock. Det som først og fremst er utfordringen for et band som åpenbart har kvaliteter for å komme både opp og frem i blues-Norge og verden omkring oss, er om kvaliteten på låtskrivingen rekker helt inn. «Despite» er en god start for bandet, og gjør så man blir nysgjerrig på å få høre mer. Kvaliteten på låtene er ikke hva jeg vil kalle outstanding, men nerven holder tak i deg. Her er noe på gang!
Det er noen usedvanlig saftige blåserarrangement på plata, som på låta «Curious», og Anita Nordheim har en stemme med masse kraft og uredd lidenskap, nesten litt som en frisk og lidenskapelig Samantha Fish. Saksofonist og sanger og frontfigur Anita Nordheim fra Høyanger har selv skrevet alle låtene sammen med den eminente gitaristen Tore Kvalvik på sin Fender Stratocaster. De blander sammen fet blues og bluesrock med elementer av jazz og funk til en smeltedigel av kraftfull musikk som tør garanteres som en fin konsertopplevelse om de tar dette store soundet ut på scenen live. Bandet er på veien for å promotere albumet i disse dager.
«The house» og «Curious» er de mest umiddelbare låtene her, som forteller at dette bandet har betydelig potensiale, og jeg likte mystikken og gitarspillet i «Burn me out» og trøkket på «Strong connection». Med Peter Sæverud på bass, Michael Chauvet Jørgensen på trommer, og blåserrekka med Anita og Håvar Skaugen (begge sax) og Hans Marius Andersen (trompet), i tillegg til meget bra gitarspill av Tore Kvalvik, er det grunn til å ha forventninger. Kjøp plata, det fortjener dette bandet!

Johnny Andreassen


ANGELA STREHLI
Ace of Blues Antone’s Recors/New West

Når denne utgaven av Bluesnews er ute har Angela Strehli fylt 77, men alderen biter ikke på hennes hese sensuelle stemme. Tre tiår etter at hun forlot Austin og bosatte seg nord for San Francisco er hun også fortsatt The First Lady of Texas Blues. Sammen med ektemannen Bob Brown, tidligere manager for Huey Lewis, driver hun musikkrestauranten Rancho Nicasio som også er et mye benyttet platestudio.
Hennes nye album Ace of Blues er innspilt Laughing Tiger Studios, San Rafael, California med Ari Rios som lydtekniker. Christoffer «Kid» Andersen har mikset platen i sitt Greaseland Studios i San José og han er også gjestegitarist. Angela Strehli og Bob Brown har produsert og Brown er executive producer.
Angela Strehli har aldri forhastet seg med utgivelser. Det var først i 1987 at hun albumdebuterte. Soul Shake som var også første LP utgitt på bluesklubben Antone’s nystartede plateselskap. Det var et stort skritt videre for klubben som ble startet av Clifford Antone i Austin i 1975. Angela Strehli ble Cliffords høyre hånd i driften og impresariovirksomheten. Samtidig som hun hadde sitt eget band sang hun med husbandet The Fabulous Thunderbirds og med gjestende bluesstjerner. Hun var talentspeider og mentor for unge Stevie Ray Vaughan som begynte å framføre Larry Davis’ 1958-innspilling «Texas Flood» på Angelas oppfordring. Angela ble også sjefen for Antone’s Records. Selskapet ga ut en lang rekke plater, men etter Clifford Antones død i 2006 ble selskapet oppløst. Nå er sirkelen sluttet. Angela Strehli er ute med sin femte LP på det gjenoppståtte selskapet som har distribusjon gjennom New West.
Låtutvalget er kvintessensen av den musikken Angela Strehli har sunget gjennom sin karriere på Antone’s, ofte sammen med de som var låtenes originalartister. Alle disse er borte nå, Angela Strehli er den levende forbindelsen til de som var bluesens og soulbluesens gullstandard. Låtrekkefølgen er som en sangsyklus om levd liv og oppturer og nedturer i den vanskelige kjærligheten. Albumet er som et svar på Millie Jacksons Caught Up-album og Swamp Doggs produksjoner av Z.Z. Hill og Doris Duke på 70-tallet. I studio har hun med seg en kjerne av faste musikere som Kevin Hayes på trommer, Steve Ehrman på bass og Mike Schermer på gitar. I tillegg til tre forskjellige keyboardister har hun også Hammond B-3-esset Jim Pugh. En tre-manns blåserrekke arrangert av Rob Sudduth og gospelgruppa Sons of the Soul Revivers feter opp lyden. Den kjente tenorsaksofonisten Mark «Kaz» Kazanoff fra Texas Horns og hennes eget Austin-band på 80-tallet, gjester med mørkeblått munnspill på Muddy Waters-klassikeren «I Live The Life I Love».
Første spor er Bobby «Blue» Blands «Two Steps From the Blues”, tittelsporet fra hans legendariske 1961-LP. Slik åpner en av tidenes blues- og soulballader: «One month from the day I first met you/Your promises proved to be untrue/ So step by step, I’ve been a fool/Now I’m just two steps from the blues”.
Bortsett fra tolvte og siste er alle låtene coverversjoner, og bortsett fra en gospelsang er samtlige innspilt av mannlige artister. Det sier noe om Angela Strehlis styrke som artist at hun gjør disse sangene som er så forbundet med bluesen som et maskulint uttrykk til sine egne. «Person to Person» ble opprinnelig gjort av Eddie «Cleanhead» Vinson, men er senere mest forbundet med Elmore James. «Ace of Spades», en av de mest ikoniske deep soul-innspillingene som O.V. Wright gjorde for Willie Mitchell i Memphis gjør hun indirekte til tittelspor siden albumet heter Ace of Blues. I denne legger hun inn en selvbiografisk strofe: «At Antone’s down in Texas my friends called me the Queen/ Sue, Lewis, Cliff, Stevie and Jimmie too/but when Muddy, Otis and Milton came here to play/ it seemed Ace was easier to say…” Helt avvæpnende kult, dette er en blues rap.
Dermed er det rett over i den nevnte Muddy Waters-sangen, fulgt av Chuck Berrys «You Never Can Tell» med pianosolo slik vi husker den fra dansescenen med John Travolta og Uma Thurman i Pulp Fiction. B.B. King/Otis Rush-klassikeren «Gambler’s Blues» er eneste låt som krever gitaroppvisning, og Mike Schermer kan leksa si. Den kan også Angela Strehli i Howlin’ Wolfs «Howlin’ For My Darling», komplett med hyling. Jeg vet ikke om så mange kvinnelige bluesartister utover Sue Foley som gjør Howlin’ Wolf. Otis Clays soulhit «Trying To Live My Life Without You» ble også i sin tid produsert av Willie Mitchell for hans selskap Hi i Memphis, og den kunne ha vært spilt av Ann Peebles som Angela Strehli har spilt inn låter av før, men den mest kjente coverinnspillingen er Bob Segers machoversjon som ble en Top Ten-hit i USA i 1981.
En av de første blueslegendene som spilte på Antone’s var Jimmy Reed. Angela Strehlis evne til å få bluestekster til å leve er helt eminent i versjonen av «Take Out Some Insurance On Me». Den ruller og går som en partylåt mens teksten handler om bunnløs fortvilelse og uhelbredelig forelskelse og står i sterk kontrast til neste sang som bæres av 60-tallssoulens kjærlighetsoptimisme i Little Miltons «More And More», godt kjent gjennom Blood, Sweat & Tears. Her i feminin utgave.
Etter ti blueslåter kommer «Wouldn’t Mind Dying», opprinnelig gjort av Dorothy Love Coates & the Gospel Harmonettes, her med Sons of the Revivers. Angela Strehli er en kjenner av gospel og det er ikke første gang hun gjør dette på plate. En klassiker her som følges av «SRV» som Angela dediserte til Stevie Ray Vaughan og som også var på hennes forrige album, Blue Highway. En gripende avslutning på et album med enestående hyllestversjoner av sjangerdefinerende blues- og soullåter.

Øyvind Pharo


THORBJØRN RISAGER & THE BLACK TORNADO
Navigation Blues Provogue Records

Danmarks mest hardtarbeidende blues- og rootsrockband med frontmann og sanger Thorbjørn Risager er tilbake på nytt plateselskap. Heretter skal julebordet inntas sammen med Joe Bonamassa og Beth Hart i Provogue-bygningen. De har forlatt RUF Records og Tyskland.
Den vokale rambukken i Thorbjørn Risager og den vitale kraft som ethvert tungt bluesband kunne ønske seg med blåsere er inntakt fortsatt. Det er fortsatt den rå og ufiltrerte bluesrocken og rootsrock-formelen som gjelder for Danmarks desidert fremste rootsrocker i dag. Et fullblods tog som fyres med en tight rytmeseksjon og en sulten blåserrekke. Et fett 8 manns band som mange har hatt gleden av å se i Norge.
Album nr 11 følger opp det meget sterke «Come On In» fra pandemiens album i 2020. Det handler fortsatt om stor spennvidde i repertoaret som presenteres. Ikke alt er opplagt å kunne kalles for blues, men de svarte røttene ligger i dagen hele veien. Albumet åpnes med pre-war blues-tonesetting og naken produksjon med tittelsporet «Navigation Blues». Du kjenner den dovne blues-pulsen og kjenner på Thorbjørns direkte vokal som har mye av Bobby Blue Blands rå kraft i seg. Sammen med gitaristen Joachim Svensmark settes stemningen mesterlig ut fra startblokken. Den stemningen du kjenner på når et skikkelig bra band drar forsiktig i gang mens du akkurat er i ferd med å ta imot det første brettet med halvlitere i baren. Du vet at her må du bare kjempe deg tilbake foran scenen, for dette blir bra!
Takten og rockefølelsen økes noe på «Watch the sun go down». Bassen pumper, trommene sitter mer fremme i lydbildet, og Thorbjørn rocker på en måte som minner mye om Tony Joe Whites album på 80-tallet. Så slås forsterkerne av og den akustiske settingen i unplugged-formatet slår inn i country-takt med balladen «The way you make me feel». Etter hvert slår blåserrekka og trommene inn og løfter låta fra bakken. En good-feeling låt som er helt ok, men litt transport-etappe følelse. En følelse som heldigvis er kortvarig før Stones-riffete «Fire inside» telles i gang. Nesten som å høre John Cougar Mellencamp fra albumet «Uhhuh » tidlig på 80-tallet. Det rocker og energien og nerven er upåklagelig, men låta er noe statisk.
«Blue lullaby» er akkurat som tittelen sier. En funklende blå ballade for de sene nattetimer med fin vokal uten Thorbjørn Risagers karakteristiske råskap, bare fin følelse a la Delbert McClinton. Men svinget er tilbake med «Taking the good with the bad» ikke ulikt noe av den soul/bluesgleden du finner på de siste fine platene med Jan Tore Lauritsen & The Buckshot Hunters. Låta sprer glede, men bortsett fra albumets to første låter føles ikke dette albumet som det kreativt beste det danske bandet har levert.
Den slentrende countrybluesen på «Whatever price» har litt J.J. Cale over seg, men samtidig mer soul-frasert i sangen. Fin låt som er det beste sammen med innledningen med tittelsporet» og «Watch the sun go down». Fleetwood Mac-følelsen på «Time» (vi snakker ikke Peter Green-æraen men Buckingham/ Nicks) er også fin, før albumet sklir inn i nok et nærmest akustisk og strippet nummer i ballade/singer-songwriter låta «Something to hold on to». Fortsatt fint, men fortsatt venter man på noe av den forløsende kraften som har kjennetegnet bandet på mange album.
Hverken country-takten i blueslåta «Hoodoo lover» eller det fete blåserdrevne bluesrock-skyvet på «Headed for the stars» klarer å fri meg fra følelsen av at dette er et litt kjedelig album. Det er for all del ikke et dårlig album, men jeg savner mer nerve og låter som får meg til å stoppe opp og ikke bare føle at det er «fint nok, men hørt det mange ganger før». Det er faktisk albumets aller siste låt «Heart crash» som står frem som den mest originale og sjelfulle på albumet. En slags «blues in outer space» låt med en tekst som tar tak i deg og et arrangement på låta som er ulikt noe annet du har hørt av Thorbjørn Risager & The Black Tornado har gjort.

Johnny Andreassen


FREDDIE NYSTRÖM BAND
Peppar, peppar, ta i trä Egen utgivelse

Disse svenskene låter delvis som om de er transplanert fra Chicago, men skriver egne svenske tekster. Deres tredje utgivelse drar lett rockende i gang med Du Ger Mig Blues, med en tekst som ikke består av stort mer en tittelen. Det går en litt på nervene etter hvert. Dette er ikke Peps Persson eller Nisse Helberg, men det svinger bra. Huvudet I Veggen har litt lettere og smektende rytmer. Det instrumentale er også her det mest oppløftende. Tittellåten er en streit rockende shuffle. Galen I Deg er jump som svinger bra. Min Tur setter på bremsen og roer det helt ned. Nystrøm hvisker mer enn han synger, men bandet er solid. Inte Hel Utan Deg rusler av gårde, mens Upp Och Ner rocker. De svenske tekstene utløser neppe Nobelpris, men bandet låter som et godt valg på en klubbkveld.

Gunnar Svensson


EMIL & THE ECSTATICS
Ballad Of The Doright Man Blueprint Productions

Bandet fra Stockholm har gjort seg bemerket på rootsscener i Europa. De har tidligere gitt ut to album, men her er fem nye låter på en EP. Tittellåta er en svingende affære, bandet spiller solid, og vokalist Emil Arvidsson gjør en god jobb i front før de går over i den rullende Drinkin’ About My Thinking Problem. Tears Of Frustration er mer statisk og byr på lite overraskelser. Souls Come Back To Me har en oppjaga Willie and The Handjive-rytme, mens Mr Z instrumentalt dykker ned i en mørk bakgate. Emil Arvidsson håndterer også gitaren like bra som han synger. Til tross for en velspilt gjennomføring er det bare tittellåta som hever seg over det jevne.

Gunnar Svensson


JOHN PRIMER
Hard Times Blues House

77-årige John Primer er en av de virkelige tradisjonsbærerne i dagens chicagoblues. Etter å ha trådt sine bluesbarnsbein med å spille for tips på den nå forsvunnende bluesgata Maxwell Street, fikk han sin grunnutdannelse i husbandet på South Side-klubben Theresa’s Lounge. Her spilte han blant annet bak storheter som Junior Wells, James Cotton og Magic Sam.
Han var også innom Willie Dixon’s Chicago Blues All-Stars, før han i 1980 fikk oppfylt sin store drøm. Da gikk hele bandet til Muddy Waters i oppløsning, og blueskongen måtte starte helt på scratch. Dessverre fikk ikke Primer lang tid som gitarist her, da Muddy Waters døde tre år seinere, men han fikk med seg den berømte Checkerboard Lounge-konserten, hvor Muddy spilte med Rolling Stones. Innspillinger fra denne kvelden i 1981 er å få på DVD.
Etter Muddys død fulgte 13 år i Magic Slims band, The Teardrops, før Primer gikk solo. Det ble mange utgivelser, blant annet på østerrikske Wolf Records. På totusentallet har han ambulert mellom å gi ut album med munnspilleren Bob Corritore og på egenhånd på sitt selskap, Blues House.
“Hard Times” er hans fjerde på egen label. Albumet består av 13 egenskrevne låter, og det er feil å si at Primer har funnet opp kruttet. Men veteranen kan de fleste riffene i boka, og varierer låtene nok i uttrykk og tempo til at det ikke blir kjedelig. Særlig liker jeg når vår mann tar fram slidegitaren. “Hard Times” er albumets høydepunkt, men også den seige “Hot Meal” har fin krydring av den glidende gitarsounden. Av låtene uten åpen stemming vil jeg trekke fram den lange og dvelende “Try To Make Your Mine”. Primer har vel ikke den beste stemmen, men han holder det enkelt og autentisk, og med et godt band i ryggen holder det for meg. I “The Real Deal Blues Band” vil jeg trekke fram munnspiller Steve Bell. Sønn av avdøde Carey Bell får godt med plass og gjør ikke skam på sitt faderlige opphav. Noen plasser legger han også inn det som var farens varemerke, et spøkelsesaktig, skjelvende munnspillgroove.
Spesiell gjest er Johnny Iguana, mannen som har spilt tangenter med omtrent det som er av bluesmusikere i The Windy City. Her løfter han produktet og veksler mellom piano og orgel. En annen gjest er Primers 17-årige datter, Aliya, som får forsøke seg som vokalist på “Tough Times”.
Albumcoveret er prydet med bilder fra B.L.U.E.S. on Halsted, en klubb som ble lagt ned i 2020, men som gjengen fikk låne nøkkelen til for en fotosession og å gjøre videoopptak.
Videoen til “Hard Times” finner du på You Tube, der du kan være med Primer på en rusletur i Chicago. Første stopp er tomta der Checkerboard Lounge en gang lå. Neste stopp er utenfor det forsømte huset som en gang huset den legendariske bluesklubben Theresa’s Lounge. Han finner og fram til det gamle huset hvor Muddy Waters bodde. Planen er at dette skal bli et museum. Det hele klippes sammen med John Primer and The Real Deal Blues Band på scenen i det folketomme B.L.U.E.S. on Halsted. Den tøffe sort/hvitt-videoen ender opp med at Primer legger gitarkassa i bagasjerommet og starter opp bilen. Ikke av den mest miljøvennlige eller drivstofføkonomiske bilen, den kjerra, skal en dømme etter lyden.
Primer er en av de få som fremdeles spiller blues som i chicagobluesens gullalder. La oss håpe han ikke legger gitaren bort ennå, men fremdeles gjør nok penger til at han kan kjøre bensinslukeren sin til de få bluesspillestedene som er igjen i Chicago.

Frank Martinsen


AMERICANA
JONAS FJELD
To THe Bone Vox Recordings

Jonas Fjeld Band er historie. Likevel er det mye ved dette albumet som vekker noen av minnene fra det stolte rootsrock- bandets historie i Norge og over dammen i USA. Mest av alt fordi tekstene er på amerikansk (engelsk) med ett enkelt unntak. De fleste tekstene er skrevet for Jonas Fjeld av Hugh Moffatt, der Ole Paus har hatt en sentral posisjon som tekstformidler i hans retning siden suksessen «Svært Nok For Meg» og «Engler i sneen» siden 1990.
Hugh Moffatt er ingen sinke i country og singer/songwriter- verdenen. Siden 70-tallet har den Nashville-bosatte låtskriveren og artisten skrevet låter for Kris Kristofferson, Ronnie Milsap, sin egen søster Katy Moffatt og Johnny Cash, for å nevne noen. Hans longtime partner Jim Sherraden, som leverte de engelske tekstene i bøtter i Jonas Fjeld Band-tiden, er også bosatt i Nashville og dukker opp på dette albumet med to tekster. Faget singer/songwriter kommer virkelig til heder og verdighet på dette albumet på en måte som binder sammen mye av Jonas Fjelds karriere: Både hans Danko, Fjeld, Andersen-plater, hans tid med countryrock-bandet Jonas Fjeld Band, hans tid som bluegrass og akustisk country singer/songwriter sammen med Chatham County Line, og hans sans for melankolske ballader med akustiske gitarer og/eller piano. Du finner alt her på et album, som er noe av det mest rotekte og fineste på lenge.
Både «Savannah» og «Stubborn flowers» har mye av den fantastiske følelsen av country-americana som han lagde sammen med legendene Eric Andersen og Rick Danko (fra The Band) tidlig på 90-tallet. Det er ikke Eric og Rick som synger andre og tredje-stemmene her, men Rebekka Nilsson, hans egen trommis Hans Cato Kristiansen og en haug andre sangere, som svoger Ben Basgård, Julie Dahle Aagård, Stina Kjelstad, Ole Jørn Myklebust, Andreas Barsnes Onarheim og legenden Katy Moffatt som gjør en glimrende jobb i deres fravær på mange av låtene her.
De nevnte låtene er blant de ypperste Jonas Fjeld har signert de siste 20 årene, så når han nå suser inn i 70-sonen (han fylte nettopp 70 år) har han ved å vende tilbake til amerikanske tekster laget et album som garantert også har et stort publikum over i USA i lys av den unike suksessen han opplevde sammen med Judy Collins med bluegrass-albumet «Winter Stories » (nr 1 på Bluegrass-listene i USA) for bare to år siden.
Chatham County Line, bluegrass og country singer/ songwriter-bandet fra Raleigh i North Carolina som har vært ved Fjelds høyre side siden de utrolige konsertene i Drammens Teater romjulen 2005, er også med på dette albumet, om enn i mindre grad. Dave Wilson har skrevet teksten til nydelige «Savannah », John Teer spiller fele på «Dust in my wallet» som kommer opp som et rootsy The Band i sine velmaktsdager, og Greg Readling kommer inn med sin pedal steel på tre låter.
Det er mye fint her. «Little bird» er en nydelig duett med Rebekka Nilsson. En utrolig fin låt med elementer av både country, blues og jazz. «Vi veit aldri» som er den eneste med norsk tekst (av Arne Svingen) ligger i «Den svarte elva»-leiet og har akustiske gitarer, fele, mandolin og sikkert også banjo i ekte Chatham County Line lydoppsett rundt en mikrofon. Mer ekte får du ikke rootsmusikk.
«A place for warm» er en av flere nedpå-ballader på albumet, og minner mye om måten Eric Andersen gjorde sine låter tidlig på 70-tallet etter å ha kommet ut av Bob Dylan-skolen på 60-tallet og satset på personlighet. Og «Love strikes» henter deg tilbake til storbyens USA med neonlys og en lett Chicago-temperert blåserrekke i sving, som nok kan minne mange om de røffere sidene ved Jonas Fjeld Band mellom 1978 og 1984. Enda røffere går Jonas Fjeld til verks på «I can dance» der blåsere, et bredt kor og orgelet blåser deg inn på en blues/ soul bule i sørstatene på 70-tallet. Mer amerikansk blir du ikke som hvit nordmann.
Den piano-dryppende blå balladen «Distant drums», med anstrøk av jazz-temperert trompet og med Fjelds smygende og varme stemme oser av levd liv og musikk som aldri går ut på dato. Er ikke dette en favoritt i julen og desember-tiden, vet ikke jeg. Det samme kan sies om balladen «Simple love».
Men sett over kaffen og sett på låta «Stubborn flowers» først av alle, så du kommer i den rette stemningen. En blå pianobasert ballade det også, der både Rick Danko og Eric Andersens kamerat- stemning henger i veggene. Jonas Fjeld synger faktisk bedre enn noen gang her, og blues/ jazz-atmosfæren er fantastisk med en nydelig tekst til, spør du meg. Mon tro om «Stubborn flowers» ikke handler om hovedpersonen selv? Jeg kjenner den hvertfall berøre meg langt inn i sjelen slik musikk av og til gjør.
Er man på oppløpssiden eller i ferd med å vinne løpet når man runder de 70? Spurte du Johnny Cash i de dager så ville han nok si det siste. Hans Americana Recordings beviste nettopp det, og nå gjør Jonas Fjeld det samme. Med et album breddfullt av sjelfulle ballader, et par røffere rocka låter, noe blues, noe jazz, mye levd liv i et country singer/ songwriter-format det ikke finnes noen andre i Norge som gjør som Jonas Fjeld.
Nå kan vinteren trygt komme i havn. Følgesvennen er her på CD og i digitalt format, og om litt på nyåret også på vinyl.

Johnny Andreassen


LORETTA LYNN

LORETTA LYNN

(14. APRIL 1932 – 4. OKTOBER 2022)

«Skriver du sannheten om det som skjer, blir det country».

L oretta Lynn var en av countrymusikkens største legender, som siden begynnelsen av 1960-årene var et av de største navnene i countrymusikken, både som soloartist og i duett med Conway Twitty. Loretta Lynn var datter av en kullgruve-arbeider og vokste opp under fattige kår, i en hytte på landsbygda, som nest eldst av en søskenflokk på åtte barn. Hun fikk selv fire barn før hun debuterte som sanger tidlig på 1960-tallet.

Hun var svært stolt av sin landlige Kentucky-bakgrunn, noe som kommer tydelig frem i sangene hun skrev. Låten «Coal Miner’s Daughter» er en rørende fortelling om en fattig familie, om samholdet og det å ta vare på hverandre med de få midler som fantes – en klar parallell til Dolly Partons «Coat Of Many Colours».

Som låtskriver fremstod hun også som en tøff og sterk kvinne, en kontrast til datidens stereotypiske bilde av kvinnelige countrysangere. Hun skrev feministiske sanger om sex og kjærlighet, utroskap, skilsmisse og prevensjon.

«Jeg skrev ikke for mennene, jeg skrev for oss kvinner.
Og mennene elsket det også»

Det vakte stor oppsikt når hun kom til Nashville med sanger om hvordan kvinner egentlig hadde det. Mange radiostasjoner i USA nektet å spille musikken hennes fordi budskapet ble i sterkeste laget.

Hennes største på 1960- og 70-tallet var låter som «Coal Miner’s Daughter,» «You Ain’t Woman Enough,» «The Pill,» «Don't Come Home a Drinkin'», «Rated X» og «You're Looking at Country.»

Lynn hadde over 60 store countryhits i perioden 1960–1985. Noe av det mest bemerkelsesverdige med Lynn er likevel hvordan hun fornyet seg gang på gang. To år etter at hun ble hentet inn i Nashville Songwriters Hall of Fame i 1983, var hun tilbake på listene med hiten «Heart Don't Do This to Me». I 1988, året hun kom inn i Country Music Hall of Fame, spilte Loretta inn med k.d. lang. Hun fikk en gullplate i 1994 med Honky Tonk Angels, en trio-CD med Dolly Parton og Tammy Wynette. Hun ble Grammy-nominert hele 18 ganger og vant tre.

«For å komme noen vei må du være
først, størst eller annerledes»

Jack White fra The White Stripes produserte Loretta Lynns 42. soloalbum 'Van Lear Rose' som kom i 2004. Han synger også duett med Lynn på én sang og bidrar på gitar, piano, rytmeinstrumenter og koring på albumet som ble et solid comeback for countrylegenden. Hun var 72 år på den tiden og jobbet med 28 år gamle Jack White. Albumet bli nominert til fem Grammy Awards og vant to av dem, for beste countryalbum og beste countrysamarbeid med vokal for «Portland, Oregon» med Jack White.

Loretta Lynn var aktiv helt til det siste. Fjorårets album «Still Woman Enough» beskrev godt hennes ståsted i livet og musikken. Hun kalte albumet «en feiring av kvinnen».

I dokumentarserien «History Of Country Music» (kan streames på NRK), får du historien om Loretta Lynn i episode 5: «Musikk og politikk». Hun har også en birolle i den påfølgende episoden som handler om Charley Pride, datidens eneste svarte countrysangeren. Pride var nominert til Grammy-prisen for beste mannlige countrysanger i 1972 og Loretta Lynn skulle dele ut prisen. Hun hadde fått beskjed om å ta et skritt tilbake hvis han vant, men hun ga ham en klem i stedet. «Du kan ikke la folk fortelle deg hvor du skal stå og hva du skal si, i hvert fall ikke meg», sier hun i filmen.

En beskrivende oppsummering av Loretta Lynns liv og karriere.

Tekst: Kari Meyer / Foto: Per Ole Hagen

HAR DU GITT UT AMERICANA MUSIKK I 2022?

HAR DU GITT UT
AMERICANA MUSIKK I 2022?

Nå kan du sende inn musikken din til kåringen!

Americana-musikken får stadig større utbredelse i den norske musikkvirkeligheten.
Uttrykket fanges opp av, og utvikles av, stadig flere unge artister og musikere; artister og musikere som tas imot av en sjanger som teller utøvere i alle aldersklasser.

FJORDING-PRISEN ble første gang delt ut i april 2022. Da ble seks vinnere kåret i kategoriene «Årets Nykommer», «Årets Album», «Årets låt», «Årets musiker/produsent», «Årets Utenlandske Album" samt «Fjording Ærespris».

Prisutdelingen gjentas i 2023, hvor musikk utgitt i 2022 skal æres og settes pris på i et forrykende show med musikk og fest i Brygga Kultursal i Halden lørdag 15. april.

Har du gitt ut musikk i 2022, kan du nå sende inn til juryen gjennom hjemmesiden
www.fjordingprisen.no.
VIL DU SPILLE PÅ FJORDING SHOWCASE FESTIVAL I HALDEN 14 ELLER 15. APRIL 2023?

VIL DU SPILLE PÅ FJORDING
SHOWCASE FESTIVAL I HALDEN
14 ELLER 15. APRIL 2023?

Nå kan du melde din interesse!

Fjording Showcase Festival foregår i samme helg som Fjordingprisen deles ut. Her presenterer vi bredden og mangfoldet som rører seg på den stadig voksende, norske Americana-scenen. I løpet av to dager kan publikum, bransjefolk, presse og media få med seg nærmere 20 minikonserter – hver på ca 40 minutter.

Har du og bandet ditt lyst til å vise dere frem på en scenene, kan du melde din interesse på
www.fjordingprisen.no.
Norsk Bluesunions
img
Hei alle sammen!
Hei alle sammen!

Takk for sist til alle dere som var med på jubileumsfesten til NBU og Bluesnews på Røverstaden 5. november. Det ble en heidundrande fest som vi kan leve lenge på. En stor takk til både artister, frivillige og publikum.

Nå er vi snart i innspurten på 2022, og det har vært godt å være tilbake til en tilnærmet normal hverdag igjen. Fortsatt sliter mange med å få publikum ut på konserter igjen, og det meldes om det samme fra andre arrangører også, ikke bare her hos oss. Vi får håpe besøkstallene tar seg opp igjen etter hvert. Men det er gledelig å se at medlemstallene i klubbene øker.

Også i år fikk vi innvilget støtte fra Frifond kompetanse og aktivitet. Noe av midlene er brukt til å kurse unionsbandet gjennom året. I tillegg har vi avholdt noen kurs for styrer rundt i landet. Det er fortsatt noen midler igjen og vi kommer gjerne og holder et kurs for dere, men ser helst at vi kan samle 2-3 klubber som ligger i nærheten av hverandre. Bare ta kontakt med oss, så skal vi finne en passende dato for dette. Kursene er gratis for dere, og vi byr også på en liten matbit.
Om det ikke passer for dere å ta kurs, er dere uansett alltid velkomne til å ta en telefon eller sende oss en e-post. Vi står bak dere og oppfordrer dere til å bruke oss når dere trenger hjelp, eller bare for å lufte ting, enten det er gode eller dårlige nyheter. Og er dere i Oslo, stikk gjerne innom oss og ta en kaffe-prat.

Fra 01.01.23 blir stillingen som daglig leder økt fra 70 % til en 100 % stilling og det betyr at vi da har nådd en milepæl. Dette har vært et mål i mange år, og nå er vi endelig der. Men vi skal ikke hvile på laurbærene; vi trenger mer enn én person for å drifte og utvikle NBU videre, så jobben for å få økt midlene fortsetter med uforminsket styrke.

Endrede regler for Frifond Organisasjon

Det ble sendt ut en e-post til alle i midten av november om at Norsk Musikkråd endrer sine retningslinjer for å tildele midler fra Frifond Organisasjon. Tidligere har det holdt at vår søknad om å forvalte Frifond har vektlagt at midlene skal gå til prosjekter for barn/ungdom. Nå blir retningslinjene endret.
Det betyr at vi må ha en database som inneholder alder på medlemmene. Vi er klar over at dette er en stor jobb for mange av dere. Men vi kan ikke få understreket nok viktigheten av at alle tar en runde med sine medlemmer og ber om fødselsdato/år. De fleste av dere har registrert mailadresse til medlemmene, så det er enkelt å sende ut en e-post fra Styreweb om dette.
Jobben for dere, blir å registrere fødselsdato/år på hver enkelt i Styreweb. Det er viktig at alle gjør dette, for hvis vi ikke har disse dataene, kan konsekvensen bli at vi ikke får noen midler herfra i det hele tatt, og det er synd hvis de som har arrangementer/prosjekter mot barn og ungdom ikke lenger skal få noen tilskudd. Vi får noen spørsmål om vi har lov til å innhente disse opplysningene og det har vi. Fødselsdato er ikke underlagt personvernlover, men vi forsikrer dere om at våre systemer behandler disse opplysningene på en så trygg og sikker måte som mulig, på lik linje med deres adresser. Våre systemer er ihht personvernloven. I utgangspunktet trenger vi ikke dato, kun år, men våre datasystemer krever også dato. Der dere kun ønsker å oppgi fødselsår, er det fullt mulig å registrere 01.01. som dato.
Denne oppgaven må utføres innen 31.12.22. Dersom det viser seg vanskelig å få tid til å registrere inn dataene i Styreweb, skal vi være behjelpelige med å få dette gjort, så lenge dere har opplysningene.
Ved ytterligere spørsmål, ta kontakt.

Prosjektmidler

Tidligere i år fikk NBU innvilget prosjektmidler fra Musikkens Studieforbund som skal øremerkes rekruttering av unge. Midlene skal benyttes til å utrede hvilke metoder som kan være hensiktsmessige for å lage et godt prosjekt. Vi har den glede å meddele at prosjektleder blir Thea Paulsrud. Hun skal arbeide med dette og legge fram en rapport for videre arbeid til styret i NBU, innen april neste år. Vi ser på dette som et viktig prosjekt, for vi trenger så absolutt å få rekruttert flere blant de yngre, både som frivillige i styrene, men også som publikum. Når rapporten fra Thea er klar, vil vi se på videre strategier derfra.

European Blues Challenge

Gjennom 2022 har det vært avholdt noen møter i et arbeidsutvalg som har sett på forskjellige løsninger for uttagelse av band til EBC. I år har vært et slags «mellomår ». Men vi har jobbet for å sikre en så demokratisk og rettferdig utvelgelse som mulig, og fra neste år er planen at det skal være et uttak blant flere nominerte, gjennom en hel kveld. Vi kommer tilbake med mer opplysninger. I år ble det et overveldende flertall for at årets unionsband, Soft City, skal representere Norge i EBC i Polen i 2023. Vi regner med at vi kommer til å treffe på mange nordmenn der, slik det pleier å være. Husk å ta med flagg!!

Union Bluesband 2022

Soft City nærmer seg nå slutten på året som union bluesband. Det har virkelig vært et topp-år! Mange spillejobber og fantastiske tilbakemeldinger uansett hvor de har spilt. Det har vært en sann glede å samarbeide med bandet gjennom dette året. Og nå er de snart klare for IBC i Memphis. Jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å høre mer fra bandet videre.

Union Bluesband 2023

Vi har såvidt begynt bookingen for neste års unionsband, Odin Landbakk, og noen jobber er allerede satt. Her er det bare å melde sin interesse. For å avhjelpe litt på jobben med bookingen, har Syver Srøbka fra Ørland Bluesklubb, påtatt seg oppgaven med å ta kontakt med dere, mens undertegnede fortsatt sitter med det administrative ansvaret. Kontaktinfo i egen boks. Konsertlista blir oppdatert etter hvert på våre hjemmesider www.norskbluesunion.no.

Det er snart tid for å rapportere inn konsertene for i år. Det vil bli sendt ut egen mail hvor vi ber dere rapportere inn antall konserter fra 1.7. og ut 2022. Dette danner grunnlaget for hva dere skal betale i Tono-avgift. Det er viktig at alle rapporterer inn; NBU har forskuddsbetalt Tono for klubbene og vi er helt avhengig av at alle rapporterer inn, slik at vi får sendt ut faktura.

Vi får også noen henvendelser fra klubber om momskompensasjonen og når pengene kan forventes å komme. Vi pleier å få svar i midten på desember og så snart pengene er på vår konto, blir de utbetalt til dere som har sendt oss sine regnskaper. Fullstendig liste vil også bli tilgjengelige på våre nettsider.

Til slutt vil jeg på vegne av NBUs styre, få ønske dere alle en god bluesa jul og et riktig godt nytt år.


Med vennlig hilsen Bitten



Odin Landbakk og hans band skal turnere som Union Bluesband i 2023. Bandet består av Odin Landbakk (git/vok), Håkon Landbakk (bs) og Adrian Ahtola (tr).


Finn en dato for klubben din og kontakt bookingansvarlig Syver Srøbka på tlf. 920 19 083 eller syversrobka@gmail.com.

Gitarvirtuosen Odin Landbakk er 19 år og kommer fra Kristiansund. Han ble landskjent i 2015 etter at han gikk til topps i TV2-suksessen Norske Talenter, bare 13 år gammel. Samme år ga Odin ut sin første singel "Strengedansen", som gikk rett inn som nr. 8 på iTunes-lista. Det har siden blitt flere TV-opptredener, blant annet på TV2 Nyhetene, NRK Dagsrevyen, hele to ganger på Senkveld, på QuizDan og God Morgen Norge. Videoene fra talentprogrammet og sosiale medier har nærmere en million streaminger i tillegg til TV-sendingene. Høsten 2019 ga Odin ut sitt debutalbum Speilvendt (han er venstrehendt), produsert av Claudia Scott.


14.01. Oslo Bluesklubb, Youngs Nede
28.01. Elvebyen Bluesklubb - Bluesmaraton Håndverkeren, Drammen
25.02. Fan It Bluesclub, Brygga, Molde
04.03. Bodø Bluesklubb, Thon Hotel Nordlys, Bodø
06.05. Skedsmo Bluesklubb - Bluesmaraton Kulturpuben, Lillestrøm

Medlemskontingent 2023

Medlemskontingent for 2023 vil bli sendt ut i januar 2023. Prisene er 1500 for klubber og 2000 for festivaler.


Har dere jubileum?

Vi vil veldig gjerne få gjøre litt ære på klubber og festivaler som har jubileum. Til dét trenger vi litt hjelp fra dere om/når/hvor dere skal markere dette. Så sant det er mulig, vil vi gjerne delta i feiringen og overrekke dere en liten oppmerksomhet.


Tono

Alle konsertarrangører må betale Tono. Bluesklubbene gjør dette via NBU. Det sendes ut en mail fra oss hvor vi ber dere rapportere inn til oss antall konserter dere har hatt i andre halvår i år. Det er viktig at alle rapporterer inn innen den fristen vi setter. Vi får ikke sendt ut fakturaer til noen før alle har rapportert. Det er enkelt å rapportere; vi trenger kun antall konserter. Den rammeavtalen NBU på vegne av klubbene har med Tono, gjelder vanlige konserter. Dersom en arrangør velge å sende direkte (via Facebook eller andre sosiale medier) fra en konsert, er dette utenfor den avtalen vi har og må det må betales et vederlag til Tono. Dette gjelder også korte klipp. Dere kan lese mer her https:// www.tono.no/kunder/online/ eller ta kontakt med Tono.

Styreweb

Endringer i styret? Husk at dere oppdaterer informasjon om endringer i styret i Styreweb, så snart årsmøtet er gjennomført. Der kan dere tildele de ulike rollene, slik at det er enkelt for oss å komme i kontakt med rette vedkommende når vi sender ut ting.
Ved gjennomgang av tillitsvalgte for hver klubb i Styreweb, ser vi at det er flere klubber som bare har registrert én person i styret. Vi anmoder dere på det sterkeste å registrere hele styret her. Det er ikke dermed sagt at dere må gi alle i styret brukertilgang i systemet. Det velger dere selv. Men anbefaler dere å ha i det minste 2 personer med tilgang.

Vi har benyttet portalen i Styreweb for å sende dere mailer, men det blir sårbart hvis det bare er én i styret som får denne e-posten og vedkommende kanskje glemmer å informere resten av styret. Hvis dere trenger hjelp til dette, er det gode hjelpemenyer der eller ta kontakt med oss.


Søk Frifond Kompetanse og Aktivitet

Trenger dere kompetansehevende tiltak i form av kurs, seminarer o.l.? Ønsker dere å presentere styrearbeid for de under 26 år? Vi har midler til å avholde kurs og seminarer for dere. Ta kontakt!

Lovlig bruk av bilder

Det kan koste deg dyrt å bare gå på nettet, finne et bilde og bruke bildet slik man ønsker. Det er fristende å gjøre, men det er ulovlig. Det er noen som eier bildene som ligger der ute, og man trenger tillatelse til å bruke dem. Opphavspersonen kan ta betalt for bildet dersom han ønsker det. Mange har ikke mulighet til å ta gode bilder selv. Da er alternativet for mange å sette jobben ut til en fotograf eller en grafisk designer. Heldigvis finnes det en enklere og ikke minst billigere løsning, for det er faktisk mulig å finne gratis bilder på nettet som kan brukes helt lovlig. Det finnes mange nettsteder som tilbyr gratis bruk av bilder, og det er mulig å gå direkte inn på disse. Kvaliteten på disse bildene varierer veldig fra side til side og noen har større bibliotek enn andre.

Her er noen steder hvor man kan laste ned gratis bilder:

De fleste av disse sidene har bilder som kan brukes på f.eks en webside. Men les alltid hva som står i lisensen og ta gjerne et screenshot av siden for å være på den helt sikre siden.


SKAL DU FLYTTE? Husk adresseendring til klubben din og flyttemelding til Folkeregisteret og Posten.

Gjennom de siste årene har det vært en gjentagende utfordring å få nok band til å delta på cupen. Styret i NBU gjør en formidabel jobb i forkant for å finne disse bandene. Det har blitt sendt ut plakater og henvendelser til alle klubber og festivaler i Norge uten at det har hjulpet. Vi har vært i kontakt med musikklinjer, musikkskoler og rockeverksteder etc for å gjøre prosjektet kjent, men dessverre har dette gitt lite tilbake. Vi har sterke følelser og stort engasjement for UBC. Vi skal selvsagt fortsette å arbeide med rekruttering av unge, men det er på tide vi tenker nytt.
Union bluesband skal være vårt flaggskip. I praksis så er det ikke i nærheten av hva som er realiteten i dag. Vi hatt UBC/UBB som sak på hvert landsmøte de siste årene, og hver gang har det kommet gode forslag om hva som bør gjøres fra klubbene og styret. Men når vi er tilbake i hverdagen, står vi på samme sted.
Styret i NBU satte etter sommeren i år ned et arbeidsutvalg for å evaluere UBC og UBB og de har gjort en grundig jobb. Tiden er kommet for at vi må gjøre noen endringer. Nå må vi ha deres hjelp. Vi ber dere om å holde øyne og ører oppe og se etter aktuelle deltakere i eget lokalmiljø. Innen 15.1.2023 må det meldes tilbake til oss om eventuelle kandidater. Dersom vi ikke får med oss dere på laget med å finne nok kandidater, vil UBC avvikles i dagens form, og vi må se på et annet format enn det vi har i dag.

Romjulsblues i Bodø Bluesklubb
Romjulsblues i Bodø Bluesklubb

Bluesklubbens tradisjonelle romjulsblues finner sted på Sinus 2. juledag. I år er det Kai Fjellberg & Kings Of Joy som inntar scena, og vi satser på høy partyfaktor. Kai Fjellberg, bedre kjent fra The Blues Express, er et velkjent navn i det norske bluesmiljøet. Fjellberg har holdt det gående siden 2001, gjennom flere bandkonstellasjoner og siden da har det blitt flere innspillinger, plateutgivelser og turneer med The Blues Express, både i inn - og utland.
For anledningen har han med seg Kings Of Joy, et håndplukket band bestående av musikere utelukkende fra Nord-Norge. På trommer og vokal Per Øyvind Winther som også er kjent fra en tidligere konstellasjon av The Blues Express, samt sitt eget Winthers Blue Groove og Deja Voodoo Trio. Gunnar Holmstad er med på bass, og har spilt i en rekke ulike band, og backet en mengde av forskjellige artister opp igjennom årene. Tangenter trakteres av Morten L. Larsen, bedre kjent fra TLQ, fra Bodø. Med Kai Fjellberg & The Kings Of Joy ser vi fram til en eksplosiv 2.
juledag på Sinus der det vil være gode muligheter for å trimme juleribba! Velkommen!
Bodø Bluesklubb ønsker alle bluesvenner ei God Jul og et Blått Nytt År.

Blå hilsen Dag Thorkildsen



Bodø Bluesklubb - første halvår 2023
14. januar: Finneidcoopen Boogie and Blues

FBB er et ektefødt barn av koronatiden. I en periode hvor musikklivet var ett av mange områder som gikk i hvilemodus, ble dette bluesrock-bandet unnfanget og født. Og nå er de her, - 9 spillesugne menn og ei kvinne.


4. februar på Thon: Trygve Valøy trio

Trygve Valøy ga ut sitt andre album, Veitrafikkloven, i 2019. Albumet ble godt mottatt av pressen. Nå er Trygve Valøy Trio klare for å ta scenen for Bodø Bluesklubb, på Thon.

18. februar: Ernst & Jång Blues Collection

E&J gjør for tiden konserter i ulike formater - både akustisk, halvt akustisk og «elektrisk». Sjangeren er blues-relatert. Bandet fremfører coverlåter fra mange av de store kjente blues personlighetene over en tidsperiode på vel 100 år. Robert Johnsen, Muddy Waters, BB King for å nevne noen.

4. mars på Thon: Odin Landbakk band

Odin Landbakk band (bildet) vant årets Union Bluescup under Notodden Bluesfestival i august. Seieren betyr at Odin og bandet nå er Union Bluesband i 2023. 18 år gamle Odin Landbakk kommer fra Kristiansund og er et stort gitartalentet.

24.03. Lady T Band
22.04 Amund Maarud og Lucky Lips
27.05 Marius Lien band
04.06 Inger-Katrin (på Thon)
17.06. Christina Skjølberg
Nytt fra Arendal Bluesklubb

Høstens andre konsert var med Bjørn Berge lørdag 8. oktober på Munkehaugen Scene. Dette var et samarbeidsprosjekt med Munkebusiness. Som vanlig leverte Bjørn Berge på høyt nivå. Han framførte blues, ballader m.m. og bandt det hele sammen med artige historier. Tror både han og alle de frammøtte hadde en trivelig kveld.
Neste konsert 10. november var vi tilbake på Barrique pub. Da hadde vi for første gang i klubbens historie et fransk bluesband på besøk, da Shaggy Dogs med gjesteartist Eric Slim Zahl opptrådte. Shaggy Dogs er Paris-basert og har lang erfaring som bluesartister. Etter pausen spilte Eric Slim Zahl sammen med dem. Mange vil huske at han, sammen med Stavangerbandet South West Swingers gikk til topps i European Blues Challenge i 2016. De alt for få frammøtte opplevde rocka blues og god stemning.

Fredag 9. desember avslutter Stein Stokke & The Engine konsertprogrammet vårt for i år. De omtales som «en velsmurt bluesmaskin satt sammen av svært garvede musikere». Bandet har bak seg en mengde suksessfulle konserter rundt om i landets bluesklubber og festivaler. Vi håper flest mulig benytter sjansen til å få med seg bandet på Barrique pub denne kvelden.

Reidar Anker Jørgensen


img
Stein Stokke & The Engine kommer til Arendal 9. desember.

Hei Bluesvenner!

Håper alle har fått med seg noen fine konsertopplevelser i høst. Asker Bluesklubb arrangerer nå blueskonsertene på lørdager fra kl. 17.00, noen ganger to sett, andre ganger et laangt sett. Det gjør at lørdag morgen for noen av oss blir bedre, og vi er mer opplagt til resten av helgen.
Dette året har vært litt opp og ned når det gjelder antall besøkende på blues-ettermiddagene. Vi skulle så gjerne ha akkurat deg som leser Bluesnews hver gang, til å komme på konsertene.

Videre «program» utover høsten frem til april 2023 ser slik ut, legg datoene inn i kalenderen:
26. november Sears Crossing. Konserten er allerede gjennomført når du leser dette.
26. desember er den tradisjonelle julebluesen som i år blir med det eminente bandet JT Lauritsen & The Buckshot Hunters, som har med seg Terry Hank fra USA. Denne julebluesen gleder vi oss til. Vi håper på «stinn brakke» og et hyggelig avbrekk fra ribbe og annen julemat.

Neste år starter slik

21. januar 2023 kommer våre lokale publikumshelter, Blue Bees. Her er det spilleglede på høyt plan!!
25. februar kommer Rita Engedalen og Margit Bakken med band. De spiller egne låter samt låter fra noen av damene som har markert seg sterkt innenfor blues, folk, soul, gospel og hillcountryblues. 25. mars kommer The Jelly Roll Men (ex. 9Fingers). Bandet er en av de få norske band som er dedikert til den tradisjonelle «gamle skolen real deal-blues». Med The Jelly Roll Men bidrar vi til å spre den gamle Chicago-bluesen til blueselskere. Forsøk en av kveldene i hyggelig miljø og gode musikkopplevelser på stamstedet vårt, Baracoa.

Meld deg gjerne inn klubben!

Vi anbefaler alle blueselskere å holde seg orientert på vår Facebook og vår hjemmeside. Her forsøker vi å være oppdatert på eventuelle avlysninger, konserttider og band også utover våren 2023.

NB: Husk at ca. halvparten av medlemskontingenten din får du tilbake i form av Bluesnews i postkassen fem ganger i året. I den «blekka» kan du holde deg orientert om alle konserter i bluesklubbene i Norge og våre naboland. Du får rabattert billettpris i alle klubber som er medlem i Norsk Bluesunion.

Våre gjester på Baracoa kan nå kjøpe billetter på Hoopla billettsystem. Som alltid kan det også kjøpes billetter kontant i døra eller med Asker Bluesklubbs vippskode, 20556.

Blå hilsen Dag Thorkildsen


img
Espen Farstad i klubbens favorittband, Blue Bees. (Foto: Erik Habberstad).
Ei helsing frå Odda!
25 år med Blueshelga Lokst Utøve vart solid markert 22.-24. september.

Ei helsing frå Odda!

Her kjem ei helsing frå oss innerst i Sørfjorden: Blueslaget Lokst Utøve!

Blueshelga Lokst Utøve 25 år

25 år med Blueshelga Lokst Utøve vart solid markert 22.-24. september. Publikum møtte opp med godt humør og artistane leverte. Blueslaget køyrde i gang torsdag med video-quiz på Iris Scene. Nytt i år var lukka festivalområde rundt Lindeplassen, med oppvarma telt som ekstraareal og heile tre barar. Oddas nye restaurant, Ferskvaren, selde festivalmat inne på området, til stor glede for publikum. Fredagskveld kunne festivalen by på heile seks konsertar! På Iris Scene kunne ein oppleve Bjørn Tomren & Kleine Heine, William the Conqueror og Nikki Hill. Og Lindehuset var klart til å ta imot Broke Bluesband, Slady og 68 Experience.


img
Slady og Ove AAse. (Foto: Tommy Tverdal).

Laurdag starta med den faste programposten, bluesfrokost. Denne var i år med Ove Aase, ikkje Bård Ose, då sistnemnde hadde dobbeltbooka og var opptatt i London. Aase er i Odda kjend for sin popquiz, og han greidde vikarjobben utan problem. Frå scena blei det bl.a. miniquiz, besøk av artistar og meir. Og heilt naturleg blei det og litt mimring over desse 25 åra. Bluesgeneral, Stein Egil Legård fortalte at det heile starta med Notodden Bluesfestival. Oddingar reiste til Notodden og kom heim med glødande framtidsoptimisme og idé om eigen festival.

Sponsorane våre er viktige for at vi har kunna holdt på med dette i 25 år. Dei tre største, Sparebanken Vest, Hardanger Hotel og kommunen, blei og invitert opp på scena under frokosten, for å bli gjort stas på.


img
Brian Downey's Alive & Dangerous (Foto: Tommy Tverdal).

Eit høgdepunkt under bluesfrokosten var forfattar Frode Grytten sitt kåseri. Han serverte eit personleg spesialskrive kåseri som sentrerte rundt låta The River av Bruce Springsteen, men hadde og eit skråblikk på Oddasamfunnet. Etter bluesfrukost var det igjen klart for formiddagsblues på Hardanger Hotel. Ein programpost som har vore vekke sidan pandemien. Her spelte Malvina Band og lokale Riksvei 13. På kvelden var det Iris Scene og Lindehuset som var plassane å vera, då det var seks nye konsertar: Daniel Eriksen & Stig Sjøstrøm, Brian Downey’s Alive & Dangerous, Tora, Vetrhus Bluesband, BB Lyngs Bluesband og The Greenlight Stop. Billettane i år var ein miks av dagspass og festivalpass. Og med 17 ulike arrangement fekk publikum god valuta for pengane. Det vart ei heilt fantastisk helg med gode tilbakemeldingar frå alle kantar. Vi vil retta ein stor takk til sponsorar, frivillige, publikum og artistar, for at vi kunne markere 25-årsjubileum på ein fantastisk måte!

Kva skjer framover?

Etter Blueshelga Lokst Utøve har vi hatt besøk av Good Time Charlie, Crashville og Trio de Grimo. Og før vi takkar for 2022 og ønskjer 2023 velkomen blir det fleire konsertar på Iris Scene med Pokal, Singalongs, Vidar Villa og Riksvei 13.

For meir info, følg oss på sosiale medier, eller sjekk ut vår nye heimeside: www.oddablues.no Until next time!

Renate, PR og info



De siste klubbkveldene
har besøkstallet tatt seg
opp mot normalen...
Julehilsen fra Bjørgvin Bluesklubb

Etter en lang og god sommerferie startet vi opp høstsesongen 31. august. Oppsummert så har høsten vært fylt av gode norske bluesband. Vi kan nevne 68 Experience, Knut Roppestad, Jolly Jumper & Big Moe, Bjørn Berge, Jørgen Sandvik, CBB, Howlin Jukes, Trond Olsen Band, Maldito, ‘The Good, the Bad & the Groovy’, Bluezifer, Rotfast og Blues By Accident. Siste klubbkveld før vi tar en velfortjent juleferie skal selveste Dag Bergesen med ‘3 for the show’ entre scenen. Fellesnevneren for høstens klubbkvelder er gode musikere, pur spilleglede, dedikert publikum og god stemning!


img
Maldito på Madam Felle. (Foto: Mona Eide).
Videre program

Vårsesongen er omtrent fullbooket, og vi kan røpe noen godbiter fra programmet. Vi åpner i januar med Eric Slim Zahl and the South West Swingers. De har spilt på klubben tidligere og her kan vi love full trøkk og god stemning. Senere på våren får vi storfint besøk fra Chicago. Da kommer The Nick Moss Band feat. Dennis Gruenling. Denne kapasiteten av en gitarist, og hans eminente munnspiller Gruenling får gode omtaler i kjølvannet av sine opptredener. Dette er Nick Moss sitt første besøk på klubben og vi håper at bergenspublikummet går mann av huse denne onsdagskvelden!

Høstsesongen

gikk noe trått i starten, men de siste klubbkveldene har besøkstallet tatt seg opp mot normalen. Vi har inngått et tettere samarbeid med Madam Felle, der billettsalget vårt går gjennom deres system. Dette har bidratt til et bredere nedslagsfelt, og vi håper at dette på sikt vil gi et høyere besøkstall på klubbkveldene. Klubben har også gjenopptatt loddsalget på klubbkveldene og dette gir en kjærkommen inntekt som et supplement til billettsalget. Våre frivillige gjør en formidabel innsats hver eneste uke med billett- og loddsalg. Medlemstallet i klubben har økt i høst, men om vi når målet på 400 til 2023 gjenstår å se. Vi ønsker nye medlemmer hjertelig velkommen!

Tusen takk til vårt trofaste publikum, frivillige, alle medlemmer og andre som kommer på arrangementene! Dere er årsaken til at Bjørgvin Bluesklubb kan kjøre på inn i 2023!

Da gjenstår det bare å ønske bluesnorge en riktig god jul og et godt nyttår!


På vegne av Bjørgvin Bluesklubb
Mona Eide, styreleder

Hei igjen, alle vår vennner
Vi ønsker å tilby gode artister, og at våre gjester skal kose seg...

Hei igjen, alle vår vennner

Da er det på'an igjen med langfinger’n på tastaturet, har jo aldri lært meg touch-metoden, jeg da. Misunner andre hvor utrolig kjappe de kan være, vel, jeg gjør så godt og fort jeg kan.

Siden sist har vi hatt noen konserter, men må jo si at vi er utrolig lei oss når så lite publikum kommer til oss, vi har tapt store beløp den siste tiden. Pandemien er jo over, men frykten er der enda og ifølge kilder er vi ikke alene om dårlig besøkte konserter. Vi får være optimister og håpe at det i 2023 snur til det bedre. Noe vi har hatt suksess med er vårt nye Klubblotteri hvor våre gevinster med verdier på 3-500kr virkelig hatt fått folk til å åpne lommebøkene. Dety blir rundt 3-4000 kr i kassa hver gang fra dette.

I februar har vi årsmøte hvor vi håper på godt fremmøte. Det er uvisst hvordan det blir i styret. Får vi noen nye inn og blir det utskiftninger? Noen blir utbrent og føler at nok er nok. Uansett blir det spennende.
Nytt fra året 2023 er at vi øker medlemskontingenten vår, men opprettholder alle våre fantastiske medlemsfordeler.

Vedrørende våre konserter fremover har vi fått til en fin miks av nordiske band, band som svinger godt, er gode til å lage litt show,

flørte med publikum og band man kan danse til, dersom lysten dukker opp. Vi har også booket noen band i høstprogrammet

De fleste kjenner bandene på vår liste under her, men det blir ingen lokale band kommende vår. Vi har redusert antall konserter for å begrense tapene våre.

Program 2023

Lør 28. januar - Lady T Band (NO
Lørdag 25. februar - Beggars Blue (DK)
Lør 25. mars - T-Bear & The Dukes (SE)
Lør 29. april - Trouble Cats (DK)
Lør 20. mai - JT Lauritsen & The Buckshot Hunters (N)


img
Svenske T-Bear & The Dukes kommer til Kristiansand.

Det var det vi hadde for denne gang her i Kristiansand, og håper at du som leser tar turen innom på våre konserter fremover. Det er alltid stort å se deg og vennene dine kose dere hos oss.
Besøk oss gjerne på www.cbrc.no

GOD JUL TIL ALLE !

Hilsen Kjell Mersland, leder


Elvebyen BK har sine konserter 14:30-17:30 den siste lørdagen i måneden.
Kjære bluesvenner

Da kan vi allerede se tilbake på en innholdsrik blueshøst som toppet seg 4. og 5. november med en fantastisk 25. årsmarkering på Herr Nilsen, Youngs og avsluttet på Røverstaden, en verdig markering på hva vi i den store bluesfamilien har fått til i Norge. Det har vært mange gode konsertopplevelser for de fleste av oss, og vi har hatt noen virkelig flotte konserter i Drammen også.
Den 24. september hadde vi en utrolig flott opplevelse med utgangspunktet Magnus Berg Band, uten at vi hadde fått det helt klart hvem bandet besto av. Stor var vår glede da det kom frem, bare noen få dager før konserten, hvem bandet besto av, nemlig Marius Lien på gitar/bass og Vemund Strypet på trommer. Den settingen der kan bare anbefales på det aller sterkeste! Det var et ordentlig fyrverkeri. Øreproppene vi hadde ble revet bort, men med bare positive tilbakemeldinger fra de tilstedeværende.


img
Magnus Berg og Marius Lien imponerte i Drammen
Mighty Marith

29. oktober hadde vi besøk av et annet fyrverkeri, nemlig Mighty Marith & The MeanMen som holdt en forrykende konsert til publikums store glede. Gode musikere som leverer et solid håndverk.

Soft City

Når du sitter og leser dette bladet har vi nettopp – 26. november – hatt besøk av unionsbandet 22, Soft City, som består av unge, utrolig dyktige musikere. Nå er det endelig vår tur i Drammen til å få besøk av dette bandet som har spilt på mange festivaler og konserter gjennom dette året.


img
Mighty Marith & The MeanMen.
Spoonful Of Blues

Av konserter vi skal ha fremover så vil vi nevne 17. desember da får vi besøk av Spoonful Of Blues, noe som har blitt en fast førjulstradisjon i bluesklubben, sammen med vår romjulsblues 4. juledag med Roosterhouse Gumbo Band. Ser vi over på nyåret har vi planer om å lage en bluesmataton den 28. januar, men bookingen er ikke 100% bekreftet, så følg med på vår webside eller vår Facebookside.

Da ønsker vi alle bluesvenner en god førjulstid og juletid, og vi takker alle musikkinteresserte for året som nærmer seg slutten med fremdeles mange gode konserter. Og husk, støtt din lokale bluesklubb med å møte opp på konsertene!

Med vennlig blueshilsen
Frank Berg Halvorsen, leder


img
Spoonful of Blues kommer til Drammen.

img
Dansk tornado på Gregers Live
Dansk tornado på Gregers Live

Lydsjekken med Thorbjørn Risager og hans Tornado var over før den begynte. Den rutinerte lydteknikeren Per Gaalaas Berg hadde satt standarden for konserten 10. september. Fullt trøkk fra første tone. Jeg mener bandet spiller mer rock enn bluesmusikk, men noen blueslåter kom det: "The way you make me feel" og "Navigation blues", pluss Big Joe Williams sin "Baby please don't go" i hurtigere tempo enn originalen. Tenorsaksofonist Hans Nybo imponerte stort med sine soloer og "breaks". Til og med dansetrinnene satt som et skudd. Den rutinerte trompetisten Fredrik Karlsson fra Sverige kom godt ut av det i sin debut med noen soloer som varmet. Yngstemann, som bare har spilt i Black Tornado i tre år, var Joachim Svensmark. Hans varme, gnistrende gitarsoloer mellom Thorbjørn Risagers tekstlinjer var riktige godtoner. Stemningen i salen på Gregers Live var ypperlig med plystring og klappsalver.


img
Thorbjørn Risager. (Foto: Terje Bjørnseth).
Soulblues og r&b i toppklasse

Jan Tore Lauritsen og hans sjumannsband gjestet Eftasbluesen en høstlig lørdag 1. oktober. Sist JT Lauritsen & The Buckshot Hunters spilte for klubben var på Seaside i 2001. Nå er Palle Wangberg på orgelet byttet ut med blåserrekke på tre mann. JT Lauritsen og bandet har vært svært aktive de siste årene. De har blant annet vært på bluescruise til Kiel og Legendary Rhythm & Blues Cruise i Øst-Karibia, USA og Mellom-Amerika. Derfor er det en fryd å høre hvordan de spiller soulblues og "farget" rhythm & blues. Blåserrekka minner om The Uptown Horns og Roomful of Blues. Et av høydepunktene var fløytesoloen til Svein Greni, like flott som John Mayall og Ian Anderson i deres glansdager. Fint å se to gitarister som har hver sin spillestil. Arnfinn Tørrisen med Texas-toner og Ian Fredrick Johannessen med Junior Watson-"licks". Topp kommentarer faller tett og godt mellom låtene fra humørsprederen Jon Grimsby; trommisen med kantslagene på cymbalene.
Flere fra bluesklubbene rundt Mjøsa var til stede. Til og med Elvebyen Bluesklubb var på plass. Kjempemoro var det at Arne Swedin fra verdens eldste blues magasin, Jefferson, tok turen til oss på Hamar.


img
Big Daddy Wilson. (Foto: Hanne Fossum).
Predikant og sanger Big Daddy Wilson

62-årige Big Daddy Wilson er egentlig fra Nord-Carolina i USA, men bosatt i Tyskland. Han gjestet Hamar Bluesklubb 22. oktober. Vi fikk ikke blues, som de fleste hadde forventet, men gospel med preken skjult i teksten. Publikum ble på en måte dratt inn i en transe av hans kraftige mørke stemme sammen med det italienske bandet. Vi fikk servert hovedsaklig Big Daddy Wilsons egne låter, men også Eric Bibbs «Ladder", som innledet det andre settet. Mange gjester fra flere kanter av landet besøkte oss denne mørke, kalde kvelden, blant annet en hel busslast fra Skedsmo Bluesklubb. Alltid hyggelig med besøk fra andre klubber.

Powersection tilbake

De rutinerte, blå guttene i Powersection kom til oss på en regntung ettermiddag lørdag 5. november. De spilte også hos oss i sepember 2018, og de kom med samme besetning nå.
Vi fikk høre variert blues, bluesrock og rhythm & blues i låter av Delbert McClinton, Jim Liban, John Mayall, Robert Cray, Randy Newman og Bill Carter. I de senere årene har bandmedlemmene skrevet tekster og melodier sjøl. Den lengendariske Pussycats- gitaristen Trond Graff, nå organist/pianist, har laget låter som "One of these days". Undertegnede synes sporene de har laget sjøl gir bandet en helt annen dimensjon og klasse enn coverlåtene. Gå bare inn på Spotify og hør "Mr. Bartender" av Stenmo/Nomerstad med strålende sang av Geir Finnstuen.


img
Powersection. (Foto: Terje Bjørnseth).

Magien i saksofonsoloene til Erik "E-flat" Bentsen varmet publikum ekstra. Hans scenetekke med humor, artige påfunn og tøffe tonevalg skapte stemning i salen på Gregers Live. Takk til lydteknikker Fredrik Ryberg for godt lydbilde og til daglig leder Jørn Nielsen for kunstnerisk lyssetting under settene. Takk til frivillige og styremedlemmer før, under og etter arrangementet.

Kommende konserter

Kid Engen Band, lørdag 7. januar - eftasblues kl. 15.00. Jan Arild Sørnes & The Elektriske Bandet, lørdag 4. februar - eftasblues kl. 15.00 The Lowdown Saints fra Stockholm, Sverige, lørdag 4. mars - eftasblues kl. 15.00. Mississippi Bound, lørdag 1. april - eftasblues kl. 15.00.

GOD JUL og ET RIKTIG GODT NYTT, BLÅTT ÅR
til dere alle!

Blåtung hilsen Dag Kohmann i Hamar Bluesklubb

FjordBlues nr. 25 på like mange år er vel gjennomført

Då har vi i Fjæra Bluesklubb lagt bak oss ei innhaldsrik og hyggeleg jubileumshelg. Vi var klare for at dette skulle være ei spesiell oppleving med den største satsinga nokon gong. Vi ville ha tilbake nokre artistar som har satt sitt preg på festivalen opp gjennom åra, men og nye spennande artistar vi ikkje har hatt før. Hovudartist på fredag var gitar-fantomet Dan Patlansky frå Sør Afrika som og var hovudartist i 2014. På laurdag var hovudartist Sari Schorr frå New York. Ein ny artist for oss, - men har vore på ønskelista i fleire år.

«Ein ting må eg seie – dokke i bluesklubben er veldig flinke til å jubilere. Det er mange jubileum » sa sjefen hos ein av våre mest trufaste sponsorar når vi hadde møte om ny sponsorkontrakt tidlegare i haust. Og han har heilt rett – vi feirar både klubb og festival. Men å markere jubileum synes vi er ein viktig motivasjon. Ei anledning til å sjå tilbake på kva vi har fått til gjennom alle desse åra. Men det er og ei anledning til å være ekstra kreative og gjere ting endå betre. No blei det ekstra mykje å jubilere for denne gongen. I tillegg til at det var den 25-ande FjordBlues-festivalen var klubben 30 år i fjor vår.

Good Time Charlie hadde også ein flott eigen jubileumskonsert under festivalen, der dei feira 40 år som band og stilte med heile besetninga som var med på fyrste albumet som kom ut for 27 år sidan. Good Time Charlie er å rekne som ein del av Fjæra Bluesklubb si historie.

Vi har fått mange fantastisk flotte tilbakemeldingar og skryt for programmet og gjennomføringa av festivalen, både frå publikum, artistar og frivillige. Det set vi utruleg stor pris på. Og kanskje spesielt når vi får grunngjeve ros for det arbeidet vi legg ned med å ha konsertar for barn og unge, og positive tilbakemeldingar frå godt vaksne artistar på at vi og satsar på unge band. I år var nesten halvparten av alle musikarar på festivalen under 30 år.

FjordBlues er eit stort samarbeidsprosjekt og spleiselag. Fjæra Bluesklubb vil derfor og nytte anledninga til å takke alle våre samarbeidspartnarar, tilskotsordningar og våre gode sponsorar for godt samarbeid og god støtte. Men mest av alt vil vi takke alle dokke som var publikum. Tilbakemeldingane frå alle artistane er at de er eit fantastisk publikum å spele for, vi som er arrangørar blir møtt med smil og gode ord, og dokke skapar kjempegod stemning på festivalen. I år var det enda fleire tilreisande publikum enn vanleg, og campingplassen vår for bubilar og campingvogner var betre besøkt enn nokon gong før. Det førte til litt problem med straumtilførselen, men det lovar vi at vi skal ordne før neste års festival.

For neste års festival er allereie under planlegging. Den vil gå av stabelen helga 19. til 22. oktober 2023. Vi satsar og på å arranger nokre klubbkonsertar og andre arrangement på nyåret, og håpar på ei framtid utan nye restriksjonar.

Med venleg helsing Fjæra Bluesklubb og FjordBlues Hans Andenæs, styreleiar og festivalsjef


img
Initiativtakarane som starta Fjæra Bluesklubb i 1991 er blant mange som har ønska Dan Patlansky frå Sør Afrika tilbake til Sandane. Frå venstre: Astrid Urke, Dan Patlansky og Svein-Ole Sørensen. (Foto: Hans Andenæs).
Vi går inn i blåtimene...
Vi går inn i blåtimene...

Og her i Horten forbereder vi oss på et jubileumsår. Klubben ble (under dette navnet) stiftet i 1993.

30 år er jo et rundt tall, og vil selvsagt bli markert i løpet av høsten. Men trådene kan trekkes tilbake til midten av 60-tallet og den daværende klubben «Independent Rhytm & Blues Army». Denne klubben var jo i realiteten forløperen til den nåværende klubben, og Horten har med andre ord hatt en aktiv bluesklubb mer eller mindre kontinuerlig i om lag 60 år.

Vi har lagt mesteparten av en travel høst bak oss, vi har i skrivende stund tre konserter igjen å avvikle dette året. De er Cash Commitments 26. november, dette er en hyllest til June Carter og Johnny Cash med tidsriktige kostymer, et helt korrekt band og to glimrende sangere. Allerede den 3. desember får vi Bonnie & The Jets på scenen, de er ute med fersk utgivelse og er i viden om dagen. Caroline Bonnet har vi hatt hos oss tidligere med releasen for hennes første utgivelse. 17.12 er det duket for prosjektet «Horten All Stars synger julen inn». Solister som Glenn Tharaldsen, Knut Eide, Knut Roppestad, Marianne Eide, undertegnede samt en soloopptreden av enmannsensembelet Caravan Joe og et solid backingband borger for en minneverdig juleavslutning.

På nyåret vil vi nok redusere aktiviteten ned til vårt normalnivå i månedene januar til og med mai. Dette betyr en månedlig konsert fram til vår sommerserie med lørdagskonserter på Stallen drar i gang i juni. Den løper ut august måned, følg oss på Facebook for oppdateringer. Vi vil også markere vårt 30-års jubileum i løpet av høsten, og vi kommer tilbake med mer info.

Med de beste ønsker om en positiv blå jul, og et riktig godt nyttår fra oss i Horten Blues Club!

Geir Knutsen, leder HBC


img
Trond Granlund i en akustisk tapning leverte Jokke sine sanger upåklagelig for en fullsatt HBC. Utsikten mot scenen fra mixeren gir et inntrykk av trøkket i Stallen. En magisk stemning under konserten, og et lydhørt publikum sørget for en flott opplevelse. (Foto: Birthe Carlsen).
Klubben passerte nettopp medlem nummer 100!

Flere og mer i Hunndalen Bluesklubb

Klubben passerte nettopp medlem nummer 100! Vi gjorde selvsagt litt ekstra stas på Svein Arne Bekkevold og overrakte t-skjorte, sammen med medlemskort for 2023.

Arbeidet med å bygge blues-miljøet i regionen fortsetter, og det gjør også satsingen på mer rocka band enn tidligere. Dessuten jobber vi både med en ny workshop og flere andre arrangement inn i det nye året. Et viktig arbeid for klubben hele tiden, er å få med flere jenter og spesielt flere unge mennesker inn i klubbens arbeid og arrangement.

Høstens satsing på mer rocka bluesband har vist seg å være en suksess og stadig flere møter opp på konsertene. Det er lenge siden det har vært så bra liv på konsertene, som når Stein Stokke & The Engine spilte hos oss 23. september og Fett Nok 15. oktober. For begge band var det første gang de spilte i Gjøvik for klubben, og selvfølgelig ble de begge tildelt klubbens gullplate for å ha «spellt åt øss».


img
Det er sjelden det er så bra trøkk, som når Fett Nok spilte 15. oktober. (Foto: Bente Fimreite).

Bluescafeene våre får også stadig mer oppmerksomhet, der flere og flere setter pris på måten vi lar publikum møte artistene på. Her får du muligheten til å møte musikerne på en uvanlig nær og personlig måte, der spørsmål og prat går naturlig begge veier mellom låter og prat om hva bluesen betyr for dem. Vidar Sundbakken var den første pianisten på Bluescafe 9. oktober. Han er like kjent for revy, rock, jazz og fra Dænsebændet, som han er for å spille blues. Men han har alltid hatt med seg bluesen i bakhodet, som musiker. Han hadde også med seg sin gamle kompis Roy Stensby.

Bluescafeen med Vibrokings-frontmann Jørn Kjonerud og journalist Frode Hermanrud ble en litt ny vri der de viste klipp fra en tv-serie som ble laget på USA-tur til Tennessee og Georgia. I tillegg spilte de en del låter som har inspirert dem. En meget komplett og interessant søndag ettermiddag.

Vi er nesten ferdige med første halvår 2023 og klubben har ikke noe lavere ambisjoner for neste år. De første fem arrangementene er allerede på plass:
20.01. Electric Rail Express
05.02. Bluescafe med Tore Myrheim
og Stein Berg
17.02. Sears Crossing
05.03. Bluescafe
17.03. GB Blues Machine


img
Svein Arne Bekkevold ble klubbens medlem nummer 100! (Foto: Bente Fimreite).
Hallo BluesFolk!



Hallo BluesFolk!

«Hå lenge var'n Adam i Paradis?» At det er bare fire år siden sist jeg brukte dette uttrykket bekrefter at det går litt opp og ned her i livet. Den gang gjaldt det at klubben måtte ut å finne seg nytt spillested, enda en gang, etter å ha vært lykkelig på BB Lydverket i et par år. Denne gangen gjelder det undertegnede personlig. I forrige klubbinnlegg skrev jeg at var jeg var blitt pensjonist og at jeg så lyst på ei framtid med mer tid til overs. Gleda meg til å dra på konsertbesøk til andre klubber. Høstens høydepunkt skulle være NBU/ Bluesnews' 25-årsfeiring på Røverstaden i Oslo. Sånn ble det altså ikke. Det går bra! Jeg er litt hemma av noen helseutfordringer for tida, men snart er det vår. Her i bluesklubben på Lillehammer er nestleder Per Andersson blitt fungerende leder og undertegnede er parkert på sidelinja som PR ansvarlig fra hjemmekontor. Nok om det!

Konserter for ungdom

Blues er medisin for sjela! Vårt motto må fortsatt være: Hvordan kan vi bringe bluesen videre til de unge? Vi gamlinga vokste opp med at våre musikalske helter fra 60-tallet spilte blues. Engelsk popmusikk var moderne blues i min ungdom. Hvor mange unge folk idag vet at rap er en direkte etterkommer av blues? At rap og r&b er moderne blues i dag?
Når det gjelder gode tiltak for å nå ungdommen, så har jeg lyst til å nevne våre venner på Folkets Hus i Moelv. Huset Scene har nå i oktober sammen med Jørn Kjoneruds Vibro Kings, avholdt to bluesrock-konserter. Livemusikk krydra med fortellinger fra musikkhistorien. De innviterte var både ungdomsskoletrinnet og barneskoletrinnet. En konsert for hver med tilsammen ca. 600 elever. Det rapporteres om gode tilbakemeldinger fra engasjerte barn og unge etter konsertene.


img
Reloaded Norway spiller på julebluesen.
Konserter

Tilbake til vår hverdag her på Lillehammer. Heldigvis består Laagendelta Bluesklubb sitt styre av mange driftige folk. Planer og arrangement går sin gang. Siden forrige rapport herfra har vi hatt tre æftasblues-konserter. Lørdag den 3. september hadde vi besøk av Blue Beat med ingen ringere enn Odd Krokfoss som gjesteartist. Det rapporteres om meget god stemning i bakgården på Haakons Pub denne ettermiddagen. Byens hyggeligste bakgård var fullsatt av et meget dedikert publikum. Blue Beat avslutta til stående applaus og ekstranummer. Stor takk til Blue Beat; Ingrid Elisabeth Thomassen, vokal/perkusjon, Carlo Banini, gitar, Kjell Solheim, bass, Jarle Ringseth, trommer og gjesteartist Odd Krokfoss.
Lørdag den 17. september sto Laagendelta Jukes på bakgårdsscena vår. Dette er drevne, erfarne gutter. Litt ny besetning, noen nye låter og nytt bandnavn. Bandet består nå av Tore Brobakken (vok/git), Stein Berg (vok/ tangenter, Jostein Ramsrud (tr), Kjetil Holmbakken (bs) og Tore Myrheim (msp). Laagendelta Jukes leverte! Årets siste bakgårdskonsert på Haakons Pub innfridde. Detta var noe å ta med seg inn i høstmørket.

Lørdag den 15. oktober var det så duka for et hyggelig gjenhør med Electric Rail Express. Høsten første innendørskonsert ble vellykka. Denne Hamarbaserte duoen anbefales på det varmeste. Morten Haug på gitar/vokal og Mark Vollan på trommer/perkusjon er to meget dyktige karer. Egne låter, særegen bluesrock, til tider så sært at det er herlig! Riktig god stemning ble det!

RomJulsBlues

I skrivende stund er programmet videre en æftasblueskonsert med Codfish på lørdag den 26. november. Vi avslutter konsertåret 2022 med en skikkelig RomJulsBlues 2. dag jul. Stedet er KulturhusetBanken, byens storstue. På scena står Reloaded Norway, Harstad/Kjonerud Band, Low Down Ways og Hennessy Blues Band.
Opplev en helaften med god gammaldags RomJuls- Blues-stemning. Mange husker våre tradisjonsrike 2. dagsfester i fra Victoria Hotel noen år tilbake. Her forsøker vi nå å gjenskape god gammeldags magi med to scener, fire band, herlige musikkopplevelser og rikelig med plass til å møte folk i gode samtaler. Billetter kan kjøpes på TicketCo.
Første ÆftasBlues i 2023 blir lørdag 21. januar.

På øret mitt i skrivende stund lytter jeg til Kevin Burt, en prisbelønnet tolker, historieforteller, munnspiller, sanger og gitarist av nutiden. Akkurat nå forteller han om og framfører sin versjon av Beatles-låta Eleanor Rigby, et liveopptak fra Bluesmoose Radio i 2019. Anbefalt lytting.

Ei riktig god julehøytid til dere alle når den tid kommer.

For LaagenDelta BluesKlubb, Svein Lystad


img
Blue Beat på Lillehammer. (Foto: Gry Heidi Sagstuen).

Blues Shacks

Tyske Bonita & The Blues Shacks leverer 110%! Forventningene ble innfridd til de grader denne kvelden med 120 besøkende og stående applaus. Bare å se Bonita på scenen, hvor fri og energisk hun er, er en åpenbaring. Bandet, som også spiller uten Bonita, er helt i toppklasse og kunne fint ha imponert oss alene. Sammen har de alle en innlevelse i musikken og tekster som mangler sidestykke! "Beste konserten noensinne", sa mange! Dette bandet smelter isfjell og steinhjerter!

Sørnes & co

Jan Arild Sørnes & The Elektriske Bandet leverte vakker musikk fra nord med innlevelse og mojo for oss i oktober! Mer kan vi ikke be om! For en kveld vi fikk, igjen! Kroppene våre bølget seg og smilene satt løst på både soul, blues, rock og ballader, ikke noe er umulig for disse gutta. Jan Arild Sørnes selv både sang og koseprata seg inn i våres hjerter, Paul "Palle Groove" Wagnberg på sitt Hammond B3 holdt et sjelfult grep om alle låtene. Mester Lasse Weeden med sin vandrende bassgang hadde mye av skylden for at kroppene bevegde seg denne kvelden, godt backet opp av Thomas Hildrums treffsikre trommestikker. Varme tanker også til de eminente gitaristene Axel Arnesen og Sigbjørn Thomassen som raust sukret kvelden med riff og soloer. Disse håper vi å treffe på lokalt og på festivaler over hele landet fra Båtsfjord til Lindesnes fremover!


img
Bonita & The Blues Shacks på Bryne. (Foto: Ole Chr. Wold Waavik).
Julebluesbord

har vi hver november, og i år var det med Bluesettes. Det ble blues og moro fra første stund! Oktetten ifra Bergen tok scenen med storm og gav oss en variert og flott kveld! De fire i bandet spilte flere låter alene, og ledet av Trond Olsen måtte det jo bli bra! De mange godbitene på gitar kom vekselsvis ifra Tronds Gibson og Tore Kvalvik sin Fender. Meget godt backet opp av de lekne trommene til Einar Olsson og den dønn stabile bassen til Svein Henning Berstad! Fantastisk med bare disse fire herrene.
Så kom The Bluesettes og toppet kvelden med et utall flotte låter av bl.a. Etta James, Trond Olsen, Robert Johnson og John Mayer. Kristin Bergsvik imponerte stort med sitt toneregister, også munnspill fikk hun til med bare munnen og nevene! Anne Lise Ringsby sitt smil tinte alle frosne hjerter og tok oss også på en uforglemmelig tonal reise. Tone Lise Jonassen blomstret med sin innlevelse, sine moves og vakker sang. Dronninga Gina Aspenes sin stemme gjorde at vi bare ved å halvveis lukke øynene kunne innbille oss at vi var i en baptistkirke ved Mississippi-elvens bredder, blant annet under låta "Baptise me"! Fantastisk prestert av alle fire! Lydmann Martin imponerte også stort denne kvelden. Samt ikke minst lysshowet på låta Mercy! Gode og mette av hotellets nydelige julebordbuffet ble vi og! Kunne ikke blitt bedre!

Nå fokuserer vi på årets siste og helt spesielle medlemskonsert med Eriksen/Sjøstrøm før vi tar fatt på nytt år med Otto Junior og Raknes/Wilhelmsen! Vi gleder oss, alltid!!!


Mvh Ole Christian Wold Haavik

Et aktivt år for 15-åringen Mandal Bluesklubb
Vår tradisjonelle Romjulsblues arrangeres 30. desember med tre lokale band.
Et aktivt år for 15-åringen Mandal Bluesklubb

Det er alt 15 år siden en entusiastisk gjeng møttes i Hisåsen i Mandal og bestemte seg for å ta bluesinteressen et hakk lenger enn å samles hjemme for å dele god musikk. Mandal Bluesklubb så dagens lys, og siden har klubben holdt et godt medlemstall og hatt masse arrangementer.


img
Børre og Geir Åge i Mr. Wonderful.
Mr. Wonderful

Jubileumsåret har vært et aktivt år med mange arrangementer. Første konsert i vår var med Kristiansandsbandet Mr. Wonderful. Som navnet tilsier, så har bandet stor fokus på Fleetwood Mac sin bluesperiode. Bandet leverte et solid sett med kjente låter, og med en besetning med tre gitarister, bassist, trommeslager og vokalist hadde bandet laget arrangementer som på en fin måte også tok med seg elementer som i originalutgivelsene blir spilt på diverse blåseinstrumenter. Bandet skapte en veldig trivelig kveld for publikum som var møtt opp.

Bare en uke etter Mr. Wonderful hadde vi besøk av danske H.P. Lange med sin akustiske roots/blues. Dette var nok litt tett på forrige konsert, så det kunne gjerne ha vært litt mer publikum, men de som kom fikk en trivelig kveld.

Sommerblues

Sommer i Mandal betyr mye liv og røre. I år arrangerte vi igjen vår tradisjonelle Sommerblues. Denne gangen i en ny variant der vi hadde supergruppen med gitarvirtuosene Vidar Busk, Magnus Berg og Marius Lien to kvelder. Først utendørs ved restauranten Kastellet ved elvebredden i byen, og neste kveld i klubbscenen i Buen Kulturhus. Bandet spilte to forskjellige sett. Lørdagen spilte også lokale Blues Supply ved Hestetroa midt i sentrum. Les gjerne mer om sommerbluesen på sidene til Festivalguide.no.


img
Dana Fuchs
Dana Fuchs

Høsten startet med konsert med det vi kanskje kan kalle Mandalsvennen Dana Fuchs. Hun og bandet besøkte Mandal for fjerde gang. Og igjen var det fullt hus og kjempegod stemning. Bandet spiller tight, Dana synger fantastisk og smilene sitter løst både i bandet og blant publikum. En Dana Fuchs-konsert er alltid flott å få med seg, og i tillegg er de veldig trivelige folk å samarbeide med for oss i klubben.

Klubbkvelder

Mandal Bluesklubb har nå startet en serie med klubbkvelder. På disse har vi temaer rundt bluesen og beslektede musikkformer. I tillegg inviterer vi en lokal artist/band og har deretter åpen scene. Første klubbkveld i fjor ble den amerikanske bluesens historie presentert, og første kveld i år ble temaet «Veien fra Amerikansk Blues til Britisk Rock». Bandet Columbus spilte et sett med klassiske rockesanger blant annet fra Led Zeppelin, Deep Purple, Judas Priest og Neil Young. På åpen scene dukket et nytt lokalt band, Hedningesida, opp og leverte et flott sett med rockesanger.

Fortsatt gjenstår et arrangement i jubileumsåret. Vår tradisjonelle Romjulsblues arrangeres 30. desember med tre lokale band på plakaten. På dette arrangement skal vi også feire litt ekstra våre første 15 år som klubb.


Mvh Kjetil Kleven



Vi har jobbet oss fram til et flott program for neste halvår.
Hei alle bluesvenner!

Når dette leses så har vi hatt flere vellykkede konserter i løpet av høsten. Nå gjenstår julebordet den 3. desember og 3. juledagskonsert med Vidar Busk and his True Believers.

Vi har jobbet oss fram til et flott program for neste halvår. Vi har også vurdert ulike løsninger på hvordan vi skal fordele midlene vi fikk inn på minnekonserten til Stig i høst. Det er avsatt en sum som vi ønsker skal gå til unge, lokale musikere som er i startfasen. Vi har bestemt at vi prøver ut en ordning hvor nyetablerte kan spille i forkant av, eller i pausen på en av våre vanlige konserter. De vil da få et «support honorar» som betaling, og slik kan vi gi støtte til nye krefter. Først ut til dette er Ginger Jazz, en nyetablert jazztrio fra Moss. De består av tre gode venninner: Erle Sofie Fonneland Sandberg (vokal), Ingunn Sunde (keys/sax) Pernille Othilie Hernes Pagander (kontrabass/cello). De baserer seg foreløpig på å spille jazzcovere av kjente låter. Dette blir spennende, og vi gleder oss. og vi ser fram til å møte dere!

Vinter/vårprogram
Lør 14. jan Christina Skjølberg – support Ginger Jazz
Lør 28. jan Kai Fjellberg and the Kings of Joy
Lør 25. febr Daryl McDade & SoulXL
Lør 11. mars Krokfoss Band
Lør 25. mars Joakim Tinderholt Band
Lør 22. april Remme Brothers Band
Lør 20. mai The Breeze


img
To navn på vårt pogram neste år: Christina Skjølberg (foto H. Olsen) og Daryl McDade (foto Kyle Mayr).

Eftabluesen holder til på Verket Scene, dørene åpner kl. 14.30, konsertstart kl. 15.00, avsluttes kl. 18.00. Vi minner at det er gratis inngang for unge musikkinteresserte mellom 18 og 25 år.

Vi minner om våre flotte, oppdaterte hjemmesider – moss-bluesklubb.no. Her finnes mye nyttig og spennende informasjon om tidligere og framtidige arrangementer m.m.

Da ønsker vi alle trofaste medlemmer god jul og godt nytt år!
Håper og tror at vi ser dere igjen til neste år, og at dere møter opp og holder klubben vår levende!


Med hilsen Ann Elisabeth Strømnes

Hei alle musikkglade venner

Velkommen til årets store julefest 30. desember!
Hei alle musikkglade venner

Her er årets siste konserter på Pakkhuset i Nes, det er godt å ha kommet i gang igjen etter noen kjipe år.

Bjølsen Valsemølle - 5. november

Konserten var en del av en jubileumsturné, og det Oslo- baserte bandet kom til Pakkhuset for sjette gang! Det er fortsatt med to nesbuer i besetningen, Leif Ottesen har vært med helt siden første plata kom ut i 1982 og Lars Aas Hansen har vært med siden 2002. Nå regner vi dem nesten for å være et lokalband hos oss. Det var rundt 100 gjester som koste seg og danset, og bandet spilte mye fra den siste plata de ga ut i høst.


img
Bjølsen Valsemølle. (Foto: Andre Lorentsen/NTB).
Friendship - 19. november

I 50 år har de kost seg med å spille musikk fra gamle helter som Santana, Creedence og de andre store bandene fra 70- og 80-tallet. Dette ble feiret denne kvelden på Pakkhuset. Litt gråere i håret, men betydelig stødigere på gitar, trommer orgel og munnspill - enn de var den gang de spilte sine første låter i Vormsund på begynnelsen av 1970-tallet. (Konserten var etter deadline.)


img
Friendship. (Foto: Heidi Wexels Riser, Raumnes).
3. desember Steinar Albrigtsen og Westby Bluesband

Westby Bluesband covrer ikke bluesen, men de hyller den med en musikalitet som få gjør etter dem. Ikke bare med gamle klassikere, men også med egne låter som fører publikum tilbake til sydstatenes røykfylte bluesbuler på 30-40 og 50-tallet. Bandets medlemmer har lang fartstid, og enkeltvis har de vært backingmusikere for mange kjente artister i Norge og Sverige. Steinar Albrigtsen er en av Norges mest folkekjære artister og gjorde countrymusikken stueren langt utenfor det tradisjonelle publikummet da han i 1990 slo gjennom med Alone too long. Steinar har besøkt hver avkrok av landet, både før og etter gjennombruddet som plateartist. Gjennom årene har han mottatt flere priser for plateutgivelsene sine. Repertoaret spenner over mange sjangere, fra rockabilly via country til jazz … og mer. Men som regel har Steinar minst én fot godt plantet i amerikansk musikk. (Konserten var etter deadline.)


img
Friendship. (Foto: Heidi Wexels Riser, Raumnes).
30. desember - Hilljacks og romjulsfest

Det blir nok en gang høy stemning og svingende country når Hilljacks inntar scenen på Pakkhuset på Årnes i romjula. Både for bandet og for publikum på Pakkhuset er dette ett av årets høydepunkt. Hvert gang har huset vært fylt til siste plass. Slik blir det når ett av Norges beste countryband, med base på Brårud, sørger for musikken.
Musikalsk har Hilljacks en forkjærlighet for tradisjonell country og har låter fra alle tiår på repertoaret. Kravet er at uansett låtvalg skal det kunne spilles "live" og låte country. Velkommen til årets store julefest!

Med ønske om en fredelig jul og et fint 2023! Blånisse-hilsen fra alle oss i Nes Blues Club.

For Nes Blues Club, Lena




Oslo Bluesklubb starter en vervekampanje i januar.

Hei bluesfolk!

Året 2022 går raskt mot slutten og vi rydder plass for et nytt, flott bluesår 2023! Og med det følger innbetaling av medlemsavgiften. På grunn av økte kostnader med Bluesnews øker kontigenten til 400 kroner året. Du får fortsatt fem utgaver rett i postkassa di; eller du kan velge den digitale utgaven; prisen blir den samme.
Giro sendes ut via Styreweb/Gnist rett før nyttår med forfall 10. januar. Er du medlem kan du lett endre adresse og annet ved å logge inn i Gnist.


img
Tad Robinson kommer 17. desember.
Vervekampanje

Vi starter en liten vervekampanje i januar. Verver du to nye medlemmer får du selv en gratisbillett til en av våre konserter. Mer info om dette kommer i januar.

Litt sent ute med julepresanger?

Vi har gavebilletter til 250 kroner som inngang til en konsert i 2023. Eller du kan gi et medlemskap til en god venn eller nabo. Send mail til info@osloblues.com så løser vi dette raskt.

Vi avslutter året med selveste Tad Robinson lørdag 17.12. kl 16:00. Se ellers program for 2023 i vår annonse i bladet. Første konsert på nyåret blir 7. januar med The Jelly Roll Men, som har med seg Tommy Kristiansen som gjestegitarist!

Følg med på nyheter og konsertoversikt på https://www.osloblues.com

God jul....med litt blått!

Hilsen fra Rolf, leder


img
The Jelly Roll Men starter nyåret.
Hei!

Vi i Nesodden Bluesklubb er litt i startgropa igjen og holder på med å finne nytt styre.

Vi kommer til å prøve ut ettermiddagsblues på lørdager. Det blir først på Flasken Scene på Flaskebekk ved Nesoddtangen. Første ettermiddagsblues blir blir en førjulskonsert med Erik Harstad & The Buzzbrothers på Flasken Scene 10. desember fra 17:00-19:00. Dørene åpner 12:00. Billetter kan kjøpes på TicketCo.

Har flere navn "på blokka", men har ikke booket noe for neste år foreløpig. Klubben jobber for å få til en fast avtale med Flasken Scene en lørdag pr. måned gjennom hele året.

mvh Tor Egil Ellingsen

img
Erik Harstad spiller på ettermiddagsblues på Flaskern Scene 10. desember.
Hei alle bluesvenner!

Hei alle bluesvenner!

Et lite livstegn fra bluesklubben på den lille blå øya. Vi har hatt to flotte kvelder på Ramsøy med strålende musikk og fornøyde gjester.

Club Cats

24. september var det veteranene i Club Cats som spilte så svetten rant nedover veggene i Blåkjelleren. Club Cats består av Magne Arild og Jan Gunnar Hausvik på hhv.gitar/vokal og trommer, og bassist/ vokalist Tom Hestad. Club Cats er en durkdreven og swingende bluestrio som ga alt for et strålende fornøyd publikum i et fullt lokale. Dette var virkelig blåsaker av ypperste klasse! (Bildet under).


Løs jakke i Blåkjelleren

12. november inviterte vi til «Løs jakke» i Blåkjelleren. Det ble dannet et husband og så inviterte vi til Hei alle bluesvenner!
akustisk blues, quiz, jam med husbandet Blue Cellar Houseband og avsluttet kvelden med tung rock! Vi valgte å teste ut litt nytt ved bl.a å starte kl 18 og gi oss rundt 22, noe som så ut til å falle i smak blant publikum. Det ble en musikalsk variert aften med både senkede skuldre og løs jakke og en fantastisk god stemning.
Etter noen akustiske toner i blå sjanger ble det en runde med musikkquiz. Publikum var engasjert med og diskuterte og skrev så blekket skvatt. Så var det duket for Blue Cellar Houseband sin aller første opptreden. Trommer og bass var erfarne karer, og de hadde fått med seg Joachim Økland på gitar. Så ble det jommen både Johnny Cash og John Mayall/ JJ. Cale-toner fra scenen under jammen. Litt mer akustisk ble det også før kvelden ble avsluttet med en verdenspremiere av det tunge slaget. The Bangerz er et nystartet band på Askøy, og de hadde sin første konsert denne kvelden. Her var det rock med tydelige Deep Purple-tendenser koblet med Mettallica-vibber som skikkelig dirret i veggene. The Bangerz fikk en topp førsteopptreden for et entusiastisk publikum, og ekstranummer måtte til.
Takk til alle for en flott «løs jakke»-kveld i Blåkjelleren. (Vi fikk faktisk seks nye medlemmer denne kvelden!)

NB! Joachim Økland

Dette navnet bør alle blueselskere legge seg på minnet. En utrolig dyktig gitarist som har masse kjente blåriff på lager og som også putter inn massevis av egne tolkninger. Joachim har ikke vært aktiv på noen scene på lang, lang tid og nå er det på tide at han får seg et band og får gitt publikum drøssevis av musikalske godbiter!

Ramsøy Blues Club ønsker alle bluesvenner en riktig god jul og et bluestistisk godt nytt år!

Bjørn Tore Bystrøm


Slemmestad Mek: - alle trives på det nye stedet!

Knallsuksess på Slemmestad MEK!

Tre konserter og barneblues – publikum har strømmet til, suverent lokale og mektig lyd, alle trives på det nye stedet.
Konserten vår den 12. november med solide Powersection ble en minneverdig forestilling. Gode musikere, og Erik Bentzen får vårt lydhøre publikum med seg hele tida. Det ble vel 4-5 ekstranummer og stående applaus. Takk til bandet og velkommen igjen.

JT & Buckshot Hunters

Vi debuterte på MEK'n 16. september med J.T. Lauritsen & the Buckshot Hunters, som er noe av det ypperste innen norsk blues. Her var mye folk og god stemning fra første stund. Flere eldre jenter ble observert i publikum – trekkspillet til Jan Tore måtte oppleves, ble vi fortalt. Morsomt!

Barnmeblues

Barneblues med Høye, Harstad og Maarud påfølgende søndag ble også en flott forestilling med nysgjerrige, engasjerte og pølsespisende unger. Morsomt å få inn de yngste. Rekruttering er viktig. Rita Engedalen er også legendarisk innen norsk blues og leverte en meget god og positiv forestilling i oktober, til stor glede for de mange frammøtte.

Unionsbandet

I desember kommer Unionsbandet Soft City (10.12.). Dette er unge, dyktige musikere med variert spilleliste som mange vil sette pris på. 30.desemberer det Kid Andersen sin tur. KID'en er telemarking med stor suksess i USA, og her er det bare å møte opp for en stor avslutning av 2022.

Programmet for våren '23 kommer om en stund, vi lover mye bra her også. Fokus på ungdommen er et lite hint om hva som kommer.

Vi vil takke publikum, barpersonalet, Sekkefabrikken, og ikke minst vår eminente lydmann for godt samarbeid i oppstarten på MEK'n. Varmblå hilsen fra Røyken Bluesklubb

Geir Håkon Høiby


img
Klubbkonserter: Rita Engedalen Band i oktober og Powersection i november. (Foto: Elisabeth Solum).
Hei godtfolk!

Da er vi midt i desember og året 2022 er snart over. Håper mange av dere hadde gleden av å nyte noen av konsertene vi har hatt i år. Mine personlige høydepunkter i år har vært blant annet vært Ghalia Volt, Grainne Duffy, Bonita & The Blues Shacks og barnebarnet til Johnny Cash, Thomas Gabriel. Håper dere har hatt mange høydepunkter også.

Vår eminente bookingansvarlig de siste årene Dagfinn Pedersen har takket for seg. Han har gjort en formidabel jobb for oss som frivillig og etter hvert som bookingansvarlig. Vi ønsker ham alt godt videre og håper å se ham på Herr Nilsen innimellom, selv om han er ute av styret.

Året er dog ikke helt over. Fredag 9. desember har vi i tradisjonens tro Undertakers Circus på Herr Nilsen. De leverer alltid en kjempekonsert med stor blåserrekke og et band med 12 personer.
I tillegg avslutter vi konsertåret med Paal Flaata i Vålerenga Kirke for sekstende gang onsdag 14. desember. Her blir det alltid rift om billettene, så hiv dere rundt hvis det ikke allerede er for seint.


img
Tommy Kristiansen & Dalegaarden Blues Company og Investigators kommer neste år.

Konsertåret 2023 vil bli noe annerledes. Vi ser oss nødt til å halvere konserttilbudet da vi ser en markant nedgang i billettsalget. Det er helt tydelig at Koronaen har satt sine spor og at de som før var aktive konsertgjengere kanskje ikke er så aktive lengre. Vi merker oss at det slett ikke er bare vi som sliter, men flere konsertarrangører sier det samme. Så gå mer på konsert folkens! For å hjelpe dere litt på vei har vi begynt med en ganske så bra booking. Vi starter med Tommy Kristiansen & Dalegaarden Blues Company før vi kjører videre med Oslo Rory Nights, Built For Speed, Jan Arild Sørnes, Bjørn Berge, Investigators, Trouble Cats og Jessie & The Alchemists.
Håper vi ses på Herr Nilsen til neste år også.

Ønsker alle en God Jul og et Godt Nytt År.

På vegne av styret, Jarl von Røch Anshus

Hei musikkvenner!

Vi mener at er viktig å prioritere lokale utøvere, og det har vi gjort i år.
Hei musikkvenner!

Nå er snart 2022 over, og det kan være greit med et lite tilbakeblikk. Koronaen hadde ikke helt sluppet taket da vi gikk inn i 2022, men i slutten på februar var vi i gang med våre konserter.
Klubben feiret sine 10 år med en to dagers jubileumskonsert på rådhusplassen i Kongsvinger den 6. og 7. mai. Denne jubileumskonserten ble satt veldig stor pris på i Kongsvinger, så vi har faktisk planer om å gjøre noe tilsvarende i 2023. Info om dette kommer i neste utgave av Bluesnews.

Året som snart er over har inneholdt et veldig variert program i klubben. Fra den tøffeste progrock til den mer rolige americana-stilen. Vi mener også at det er viktig å prioritere lokale utøvere, og det har vi gjort i år.
Vi har også oppgradert PA-anlegget vårt. To nye «topper» og en «mega» monitor. Så nå har vi en PA som «skyver» 8530 watt. Med denne oppgraderingen har vi kjempelyd i hele lokalet vårt.

Vi har kommet litt i gang med bookingen for 2023: Den 21. januar kommer Caitlin Palm m/band til klubben. Dette er en lokal americana-artist som det skal bli spennende å høre i våre klubblokaler.
Den 4. februar kommer Roosterhouse Gumbo Band. Dette bandet inneholder en lokal stjerne som kaller seg «Hawker». Han har et spesielt godt rykte i området vårt. Blir fint å få dette bandet til klubben igjen.

Vinger Blues & Rock Club ønsker alle en riktig god avslutning på 2022, og en god inngang til det nye !

Mvh Vinger Blues & Rock Club


img
Øverst: Roosterhouse Gumbo Band. Under: Caitlin Palm


På nyåret skjer det masse spen" nende, Mojo R&B starter året.

Kjære bluesvenner

I dag, en mandag midt i november, sitter jeg fortsatt og fordøyer to veldig forskjellige blueskonserter vi hadde på lørdag. Unionsbandet Nave & The Ghost Collectors på eftasbluesen leverte en veldig spennende konsert, det var blues i en ny og ungdommelig fornyelse som falt godt i smak hos publikum. På kvelden var vi endelig klare med Amund Maarud, som vi og publikum har ventet på lenge. Det ble en helt annerledes konsert, med bare Amund og hans gitarer og stor formidlingsevne. Vi i styret synes denne lørdagen var spesielt bra, og på en måte fikk vi formidlet to ytterpunkter av bluesen.

Hamartur

Tidligere i høst reiste klubben på besøk til Hamar Bluesklubb. Bussturen var gratis for våre medlemmer, men dessverre valgte vi litt feil dato, så antallet som reiste var ikke så stort som vi hadde håpet. Turen ble veldig hyggelig, og konsertopplevelsen var stor. Takk til Hamar som tok vel imot oss. Vi vil arrangere en busstur til en passende konsert i 2023, og det er lov å komme med forslag til hvilken konsert og klubb det skal bli.

Juleprogrammet

Fremover er det klart for det tradisjonelle juleprogrammet vårt. Siste lørdagen før jul med JT Lauritsen & The Buckshot Hunters, som denne gangen har med seg både Terry Hank og full blåserrekke. Vår tradisjonsrike konsert 2. juledag blir med Ronny Aagren, som dessverre har fått sin konsert hos oss utsatt flere ganger. Bandet har blitt så populært etter det nye albumet ble sluppet, at det har vært vanskelig å finne datoer som passer.
Det pleier å være spesielt koselig på Kulturpuben begge disse lørdagene. Det blir det nok denne jula også.

Neste år

På nyåret skjer det masse spennende, men alt er ikke helt på plass ennå så det må vi komme tilbake til. Det som er sikkert, er at populære Mojo R&B starter året, så kommer Kenneth Lerøen lørdagen etter. Roosterhouse Gumbo Band følger lørdagen etter, før vi avholder vår tradisjonelle juletrefest i slutten av januar, der The BigBlue spiller oss inn i det nye året. Som vanlig vil det bli poser med godis til «barna».

Neste år

På nyåret skjer det masse spennende, men alt er ikke helt på plass ennå så det må vi komme tilbake til. Det som er sikkert, er at populære Mojo R&B starter året, så kommer Kenneth Lerøen lørdagen etter. Roosterhouse Gumbo Band følger lørdagen etter, før vi avholder vår tradisjonelle juletrefest i slutten av januar, der The BigBlue spiller oss inn i det nye året. Som vanlig vil det bli poser med godis til «barna».

Styreweb

Klubben har nå begynt å benytte Styreweb, det er et dataprogram for lag og foreninger. Det gir oss nye muligheter med blant annet medlemskort i en app som heter Gnist. Der kan vi også sende dere annen relevant og viktig informasjon. Vi ønsker at flest mulig vil benytte denne muligheten slik flere og flere bluesklubber gjør. Mer informasjon om dette vil komme sammen med medlemsgiro for 2023.

Støtteordninger

støtteordninger klubben er avhengig av, vil vite alderssammensetningen til medlemmene i klubbene de gir støtte til. De fleste av dere har mottatt en mail fra oss og dette, men har du ikke fått det, ber vi om at dere sender info om det til medlem@skedesmobluesklubb. no NB! Vi ber ikke om personnummer, kun fødselsdato.

Med dette ønsker vi alle medlemmer og bluesvenner en riktig God Jul og et Godt Nytt År og håper vi sees på konsert. Takk for i år!

For styret, Trine

img
To lokale navn som besøker oss i desember: JT Lauritsen & The Buckshot Hunters og Ronny Aagren m/ band.
img
R&B Mojo kommer i januar.
NORSKE BLUESBAND

NORSKE BLUESBAND

Oppføring på bandsidene koster kr. 500 + mva. pr. år.
Send info til Bluesnews på post@bluesnews.no.

NB: Annonsene fornyes automatisk til de blir avbestilt skriftlig.

ANITA NORDHEIM BLUES N’ GROOVE COMPANY (BERGEN)
Anita Nordheim: vok/baritonsax, Tore Kvalvik: git, Peter Sæverud: bass, Mikael Chauvet Jørgensen: trommer, Hans Marius Andersen: trompet, Håvar Skaugen: tenorsax
Booking: Anita: nordheim.anita@ gmail.com, tlf. 959 22 434,
Web: Facebook og www.anbngc.no
ANITA SCHÄRER BAND (OSLO)
Anita Schärer: vokal, Håkon Høye: gitar. Bass og trommer.
Booking: Terje Åsvestad: 932 66 790
aasvemort@gmail.com
Web: Facebook

ARVE HÅLANDS CAJUN GUMBO (BERGEN))
Arve Håland: vok/trekkspill, Dag Atle Håland: vok/gitarer, Aksel Fjæra: vok/ bass, Morten Bergstrøm: trommer,
Roald Gilje: vaskebrett
Booking: Arve Håland, tlf. 918 57 151, arve_haaland@yahoo.no
Web: www.cajungumbo.net
B.B. LYNGS BLUESBAND (BERGEN)
Arve Håland: vok/trekkspill, Dag Atle Håland: vok/gitarer, Aksel Fjæra: vok/ bass, Morten Bergstrøm: trommer,
Roald Gilje: vaskebrett
Booking: Arve Håland, tlf. 918 57 151, arve_haaland@yahoo.no
Web: www.cajungumbo.net
BERGOS BERME (ØSTLANDET)
Richard Fjerdingstad: vok, Arne Johan Austrheim: vok, Oda Hveem: sax/ fløyte, Snorre Opsahl: piano/orgel/ vok, Håkon Høye: git, Jon Egil Brekke: gitar/vok, Tor Eilev Anmankås: bass, Magnar Bergo: trommer
Booking: Magnar B: tlf. 9067 9067, magnar.bergo@musikk.no
BETTY BLACKMAIL BAND TRØNDELAG
Booking: TRB Management, tlf 900 900 85, e-post: trb@dosmosquitos
.com

Bandkontakt: tlf 411 611 81, post@blackmail.no
Web: www.bettyblackmailband.com
BIG IMPRESS (HORTEN)
Jan Jacko Larsen: vok, Rune Slowhand Sletterød: git, Ragnar Iversen: git, Terje Kristensen: bass, Helge Preus: keyb, Reidar Bjørge Andersen: trommer
Booking: Tlf.: 452 81647, reidarbjorgeandersen@
gmail.com

Web: Facebook
BILLY T BAND (OSLO)
Bill Troiani: bass/vok, Håkon Høye: git/vok, Ian Fredrick Johannessen: git, Alexander Pettersen: trommer
Booking: Big H Booking,
tlf. 917 85 279.
E-post: bighrec@gmail.com
Web: www.billytband.com
BLUES’N BLUESROCK BAND (ØSTLANDET)
Edward Troth: vok/gitar, Stewart Håseth: vok/bass, Christian Norseng: trommer
Booking: tlf. 97135805, epost: christiannorseng@hotmail.com, tlf +47 416 28 178
Web: Facebook
BLUES BY ACCIDENT (HARDANGER/BERGEN)
André Banay: gitar/vokal, Endre Helgheim: bass/vokal, Thomas Gjelseng: trommer/vokal
Booking: tlf. 97135805, epost: andrebanay@me.com
Web: Facebook
BLÅCOMPANIET (MIDT-TROMS)
”PappaSvein” A. Berntsen: vok/msp, Steinar Steffensen: git, Bengt G. Karlsen (tangenter), Odd-Eivinn Vaeng: bass, Geir B. Fjellberg: trommer
Booking: tlf. 915 20 775
Web: Facebook
BÆRUM BLUESBAND
(ØSTL.)
Olaf Ivarsson Andenæs, keys/git/vok, Jan Michael Karstensen: gitar, Aksel Skretting: bass, Jarle Claussen: tr
Booking: Olaf Andenæs,
epost: olaf.andenes@gmail.com
Web: Facebook
CRAZY JOE R&B BAND (STAVANGER)
Kenn Hopen: vok, Clive Skeggs: git, Hallgeir Bjerke: git, Anders Midthun: keyb, Dag Svendsen: bs, Åge Thorsen: trommer
Booking: Kenn Hopen:
Tlf. 915 96 763,
Kenn.Hopen@dnvgl.com
DAMER I BLUES (NOTODDEN)
Margit Bakken & Rita Engedalen: Akustisk duo eller med band eller gjester
Booking: Margit Bakken tlf. 480 60 140 / rita-eng@online.no
Web: www.ritaengedalen.com
DANIEL ERIKSEN (LANGESUND)
Daniel Eriksen feat. Stig Sjøstrøm, Backporch Society (Vidar Busk og Daniel Eriksen), Soloshow
Booking: MK Artist & Management
nm-krist@online.no, tlf. 415 06 587
Web: www.daniel-eriksen.com
DR BEKKEN
(TRONDHEIM/AUSTMARKA)
Piano/gitar/vokal
Booking: +47 922 14 390, drbekken@gmail.com
Web: youtube.com/drbekken
ERIK HARSTAD & SO WHAT BRUMUNDDAL/GJØVIK)
Erik Harstad: vok/git, Arild Steinsrud: vok/bass, Nils Harald Mæhlum: tr
Booking: Nils H: Tlf. 970 34 006, e-post: m.l.p@online.no
Web: www.erikharstad.com
FAT FRED & THE POSSUMHUNTERS (AKERSHUS)
Fredrik ”Mad Man” Støvind: vok, David Skeie: pia, Joachim Bye Svendsen: git, Erlend Skullestad Hølland: kontrabass, Pål Emil Storm Berg: trommer
Booking: VIP-Booking & Man. AS, feitefrida@gmail.com
Web: www.possum.no
FLORRIE & NATTERGALENE R&BLUES BAND (OSLO)
Torunn Wikstrøm: vok, Freddy Dahl: gitar, Arne Dehkes: bass, Frode Kildahl: trommer, Mona Haugerud: sax/vok, Ragndi Holt: trompet/vok, Lena M. Petterson: trombone/vok
Booking: Tlf. 920 18 376, Lenamp@hotmail.com
Web: Facebook

Send info og bilde til post@bluesnews.no
GEIR ”MILKMAN” BERTHEUSSEN BLUES MACHINE (NORD-NORGE)
Geir ”Milkman” Bertheussen: vok/msp med band
Booking: gbertheussen@gmail.com,
tlf. +47 976 03 615
Web: www.gbbluesmachine.com
GOOD TIME CHARLIE (FØRDE/BERGEN)
Arle Hjelmeland: msp/vok, Steinar Karlsen: git/vok, Morten Skage: bs/ vok, Einar Olsson: trommer/vok
Booking: gtcbluesband@gmail.com
tlf. +47 917 92 255
Web: www.goodtimecharlie.no og www.jubelblues.no
GOOD TIME CHARLIE DRAUMEBLUES (FØRDE/BERGEN)
Arle Hjelmeland: msp/vok, Steinar Karlsen: git/vok, Morten Skage: bs/ vok, Einar Olsson: trommer/vok
Booking: gtcbluesband@gmail.com, tlf. 917 92 255
Web: www.draumeblues.no
HARD LUCK BLUES BAND (STAVANGER)
Svein Ole Fjelde: vok, Arnt Ove Kvernenes: msp, Oddvar “Sol” Solheim: git, Thomas Ognedal Matre: bs, Vidar Støyva: trommer
Booking: Oddvar Solheim: 51 48 29 43, Thomas O. Matre: 918 78 675
Web: www.hardluck.no
NORSKE BLUESBAND
HENNESSY BLUES BAND (GJØVIK/RAUFOSS)
Kurt Roaldsøy: vok, Paul Hennessy: git, Martin Wangen: piano, Thomas Nygård: sax, Per Johansen: bass, Kai Evenstuen: trommer
Booking: Kurt Roaldsøy,
tlf: 99020581, kurt.roa@online.no
HM JOHNSEN (OS/BERGEN)
Hans Marius Johnsen: vokal/gitar, Jone Kuven: bass, Sigurd Steinkopf: trommer
Booking: Hans-Marius Johnsen, Johnsenmusikk@gmail.com
HORTEN BLUES BAND (HORTEN)
Finn Finni Reinhardsen: vok/msp, Geir Jahren: vok/bass, Wictor Faanes: vok/gitar, Knut Wiik: gitar, Reidar Bjørge Andersen, trommer
Booking: Tlf 900 14 572,
epost: finniboy@gmail.com
Web: Facebook
HOWLIN’ JUKES (ARNA/OSTERØY)
Geir Mæhle: vokal, Paul Blom: git, Geir Blom: bass, Jan Petter Ågotnes: trommer
Booking: Geir Blom, tlf. 928 431 37, Geir Mæhle, tlf. 456 00 612,
E-post: geir_blom@yahoo.no
Web: Facebook
HUNGRY JOHN (BERGEN)
John Bernes: vokal/msp, Atle Johanessen: git, Aksel Fjæra: bass, Gunnar Bergstrøm: trommer
Booking: MK Artist & Management, tlf. 415 06 587 - nm-krist@online.no, john@hungryjohn.com
Web: www.hungryjohn.com og FB
HÅKON HØYE & THE HONEY TONES (OSLO)
Håkon Høye: git/vok, Kasper Værnes: saksofon, Per Tobro: bass/vok, Vetle Larsen: trommer
Booking: Big H Booking,
tlf. 91785279, bighrec@gmail.com
Web: www.hakonhoye.com
INVESTIGATORS (BERGEN/ØSTLANDET)
Fredrik Støvind: vok, Øystein Undem: piano, Steinar Karlsen: git, Rune Endal: bass, Vetle Larsen: trommer
Booking: MK Artist & Management, tlf. 415 06 587,
m-krist@online.no
Web: Facebook
JIMI CREAM (GRENLAND)
Paal Jensen: git/bs/vok, Bjørn Nilsen: git/bs/vok, Thorfinn David Jenssen: trommer
Booking: P. Jensen
tlf. 905 46 429, jensendimension@
hotmail.com
, eller T.D. Jenssen, tlf. 997 97 950, torfinj@online.no
JOE & THE REGULATORS (STANGE/ELVERUM/RENA)
Jo-Inge Åstrøm: vokal, Christian Kvam Skjefstad: gitar, Morten Røsten: bass, Magnus Solheim Henriksen: trommer
Booking: Jo-Inge, oe.regulators@gmail.com, tlf. 41472113
Web: Facebook
JOE RUSI (FLEKKEFJORD)
Joe Rusi: vokal/gitar, Frank Øverland: bass, Kjell Martin Sirnes: trommer
Booking: Joe Rusi, tlf. 975 49 828, joerusi@gmail.com
Web: www.joerusi.com
JOLLY JUMPER & BIG MOE (TRØNDELAG)
Duo, trio eller kvartett
Booking: Hell Artist Booking, e-post: hellboss@online.no, tlf. 952 24 677
Web: www.jollyjumperandbig
moe.com
THE JELLY ROLL MEN (GJØVIK)
Kent Erik ”9Fingers” Thorvaldsen: vok/ msp, Thomas Grim Thorvaldsen: git, Øyvind Stølefjell: piano/vok, Ole Martin Røsten: bass, Kai Evenstuen: tr
Booking: thejellyrollmen@gmail.com
Web: thejellyrollmen.wixsite.com/ jellyrollmen

JT & THE BUCKSHOT HUNTERS (OSLO)
Jan Tore Lauritsen: vok/msp/trekksp/ B3, Arnfinn Tørrisen: git, Ian Fredrick Johannessen: git, Morten Nordskaug: bass, Jon Grimsby: trommer
Booking: Gunnar: Tlf. 23 00 85 90 / mob. 906 83 404
E-post:post@jtlauritsen.com
Web: www.jtlauritsen.com
KAI FJELLBERG (BODØ)
Kai Fjellberg: vokal/gitar
Booking: Tlf. 922 26 3 11
E-post:kaifjellberg@gmail.com
Web: www.kaifjellberg.no
KURT SLEVIGEN (OSLO)
Kurt Slevigen: git/vok med duo (Kent Erik Thorvaldsen: msp), trio eller kvartett. Arne Rasmussen/Richard Gjems eller Kent Erik T: msp, Rune Endal: bass, Jacob Willersrud: trommer
Booking: Kurt S, tlf. 936 30 767,
E-post:kurtslevigen@gmail
.com

Web: kurtslevigen.net
LUCKY LOSERS (EIKER/DRAMMEN)
Pål Sigurd Hansen: git/vok, Erik Østerud: git/vok, Terje Bakke: git/vok, Erik Høydal: org/msp, Bjørn Kåre Ifarness:
bs, Snorre Simensen: tr
Booking: Bjørn K. tlf. 907 08 353,
bjornkare.ifarness@
gmail.com

Web: Facebook
MADCAP FLYERS (TRONDHEIM)
Ole Edward Sandvik: vokal/munnspill, Peer Anders Krognes: gitar, Per Kåre Trabandt: bass, Torgeir Baadsvik: trommer
Booking: oledward@online.no,
tlf. 948 28 280
Web: Facebook
MALDITO (TRONDHEIM)
Vegard Trenmo Ring: vok/git, Bendik Brevik: gitar, Jon Olav Alstad: bass, Gard Rognskog Nødset: trommer
Booking: Trond Johnsen, tlf. 414 02 726 eller trond@tjconcerts.no
Web: Facebook
MALVINA BAND (OSLO)
Wenche Malvina Wisløff: vok/pia, Svein Wisløff: git, Henrik Mosnes: orgel, Aksel Skretting: bass, Øystein Jevanord: trommer
Booking: Svein Wisløff, tlf. 410 44 153, sveiw@yahoo.no
Web: Facebook
MIKLOS BLUES BBQ (GRENLAND)
Miklos Patai: git, Trond Larsen: vok, Pål Riis: bass, Helge Gundersen: tr Booking: Miklos, tlf. 915 24 727,
cudrio@online.no
Web: www.miklosblues.com
MONKEY BUSINESS (ELVERUM)
Egil-Johan Johnsen: vok, Trond Roar Rødsdalen: git, Christian Kvam Skjefstad: git, Morten Røsten: bs, Magnus Henriksen: trommer
Booking: Christian K. Skjefstad, tlf.959 81 857,
epost: cks80@online.no
NAVE & THE GHOST COLLECTORS (BERGEN)
Navé Pundik: vok/msp, Torkel Eikevik: gitar, Stian Brungot: bass, Lars Hjalmar Holm Rosvoll: trommer
Booking: Bitten Svendsen, tlf. 958 28 910, post@norskbluesunion.no
Web: www.thenaveblues.com
NIDAROS BLUESKOMPANI (TRONDHEIM)
Geir Engen Hansen: vok, Karsten Skarphol: piano, Hans Jørgen Gerhardsen: git, Morten Eggen: bass, Arne Skognes: trommer
Booking: geir@mediatalent.no,
tlf. 938 99 222
Web: Facebook
ODIN LANDBAKK
(KRISTIANSUND)
Odin Landbakk: gitar/vokal, Håkon Landbakk: bass, Adrian Ahtola: trommer
Booking: Syver Srøbka, Norsk Bluesunion tlf. 920 19 083 eller epost: syversrobka@gmail.com
Web: Facebook
ONKELS BLUESROCK-BAND (KRISTIANSUND)
“Onkel” Kjell Inderberg: vok, Lene Cathrin: Herskedal: vok, Stein Roger Hestad: git, Ola Ulvund: pia/org, Kjell Maridal: bs, Ole Skaufeld: tr
Booking: Onkel, tlf. 480 32 707, kjell. inderberg@hotmail.com
Web: www.myspace.com/ onkelsbluesrockband
PEER GYNT (TRONDHEIM)
Peer Gynt: vok/git, Lars Hyldmo: Hammond B3, Jon Krogstad: bass, BP Hovik: trommer
Booking: PG Management v/ Lucy Oloo, tlf +47 9130 3019, e-post: management@peergynt.net
Web:
www.peergynt.net
POWER SECTION (OSLO)
Trond Graff: Hammond B3/synth, Geir Finnstun: vok, Jan Stenmo: vok/ git, Erik Bentsen: sax/vok, Jan Willy Nomerstad: bass/vok, Stein Ruud: tr
Booking: Wewa, tlf. 958 54 846, e-post: wwangsmo@gmail.com
NORSKE BLUESBAND
REGNBYEN BLUES BAND (BERGEN)
Terje Birkeland: Hammondorgel/gitar/ vokal, Asbjørn Heldal: gitar, Torgeir Flagtvedt: bass, Valentin ”Papi” Vasilev
Donev: trommer
Booking: Tlf. 971 55 031
Web: Facebook
REIDAR LARSEN (STAVANGER)
Reidar Larsen: piano/vokal: solo, duo eller med band.
Booking: United Stage Norway: tlf. 24 14 61 90, jan@unitedstage.no
E-post: relarse@online.no
Web: www.reidarlarsen.com
RELOADED NORWAY
(NOTODDEN)
Heidi K. Blåsmo: vok, Tore Præsteng Thuen: git, Hans T. Isaksen: git, Jarle ”Charlie” Børresen: keys, Tony Caddle: bass, Rune Erling Pedersen: trommer
Booking: Monica Jensvold, tlf 902 07 686 booking@reloaded
norway.no
management@reloaded
norway.no

Web: www.reloadednorway.no/FB
REV. JOHN
(MYSEN/NOTODDEN/OSLO)
Rev. John (solo eller med Rev. John Band). Jon ”Rev. John” Ultvedt: vok/ pia/B3, Trond Ytterbø, vok, git, msp, Tobias Flottorp Heltzer, bass, Arne Steinar Myrvang, tr
Booking: Jon Ultvedt, tlf. 91780741, jon.ultvedt@gmail.com
Web: www.johnbluesband.no/ Facebook
RITA ENGEDALEN & BACKBONE
(KONGSBERG/NOTODDEN)
Rita Engedalen: vok, Morten Omlid: git, Jens Haugen: bass, Eskil Aasland: trommer
Booking: Rita Engedalen, 3273 6547 / 920 94 584, rita-eng@online.no
Web: www.ritaengedalen.com
RONNY AAGREN (AKERSHUS)
Ronny Aagren: vokal/gitar, Alexander André Johnsen: pia/org, Roar Paulsberg: bass, Ole-Christian Rydland: tr
Booking: Ronny Aagren, tlf. 959 17 189, epost: ronny.aagren@gmail.com
Web: Facebook
ROOSTERHOUSE GUMBO BAND (HOLMESTRAND/KONGSBERG)
Bjørn Rønneberg: vokal/piano/munnspill/ gitar, Sverre With: gitar, Jon Kristiansen: bass, Jørn Olafsen: trommer
Booking: Jon K. tlf. 980 66 550, epost: jokris4@online.no
Web: Facebook
RUSSELL BLUESBAND (TRONDHEIM)
Dag Jonsen: vok, Bente Dahl: vok, Ketil Rudjord: git, Gisle Jonson: piano/orgel, Terje Paulsen: sax, Tor Langbach: bass, Inge Warankov: trommer
Booking: Dag Jonsen 918 98 551, permitor@hotmail.com Web: facebook.com/russell
bluesband
SIDETRACK (TYNSET)
Arild Nygaard: git/ vok, Håvard Bækkevold: vok/msp, Inge Holden: git, Runar Trøen: bs, Per Aksel Slettan: tr Booking: Arild Nygaard: tlf. 901 15 169, arildnyg@gmail.com
Web: www.myspace.com/ sidetrackblues
68 EXPERIENCE (VESTLANDET)
Helge Nyheim: vokal/trommer, Arild Thomas Seim: gitar, Ole Amund Gjersvik: bass
Booking: MK Artist, Nils Magne Kristiansen, tlf 415 06 587, e-post:
nm-krist@online.no Web:Facebook
SKAGE (FLEKKEFJORD)
Arne Skage: vok/git, Øyvind Grong: bass/tuba/vok, Stene Osmundsen: trommer, Dr. Bekken: piano/accordion (trio/kvartett/kvintett)
Booking: booking@skage.com, tlf. 911 57 204
Web: www.skage.com
SOFT CITY (OSLO)
Thea Sørli Paulsrud: vok, Ask Vatn Strøm: gitar, Håvard Ersland: Hammond, Joachim Mørch Meyer: bass, Vegard Staum: trommer
Booking: Bitten Svendsen, tlf. 958 28 910, post@norskbluesunion.no
Web: Facebook
SPOONFUL OF BLUES (NOTODDEN)
Jostein Forsberg: msp/vok, Morten Omlid: git, Tony Caddle: bass, Eskil Aasland: trommer
Booking:J. Forsberg, 35 01 38 13 / 915 24 503
joforsbe@online.no
Web: www.spoonfulofblues.com
STEIN STOKKE & THE ENGINE (LILLESTRØM)
Stein Stokke: vok/msp/baryton, Trond Eliassen: git/slide, Rickard Johannesson: bass, Rune Bryn: trommer
Booking:Stein, tlf. 906 90 497
joforsbe@online.no
Web: www.steinstokke.com
STRANGE BREW (OSLO)
Harald Teigen: git/vok/msp, Jan Petter Jansen: git, Tom Haugom Olsen: bass/ vok, Helge Tveterås: trommer
Booking: Harald Teigen, 2222 5292/ 958 54 852
E-post: jpjansen52@gmail.com
Web: Facebook
TEXMANIANS (BERGEN)
Svein Heimvik: git/vok, Helge Smith Rønning: gitar, Fritz Aril Aga: bass, Zsolt Meszaros: trommer, The Black Cherries: kor
Booking: Masterkey Music Management 907 34 980, masterkeykms@gmail.com
Web: www.texmanians.no
THE BIGBLUE (LILLESTRØM)
Trond Ihlen: vok/git/msp, Tino Betti: tangenter/ gitar/vokal, Odd Morten Bråten: bass, Ingar Johannesen: trommer
Booking: Ingar Johannesen, tlf. 909 51 773, ingarbigblue@gmail.com
Web: www.thebigblue.no
THE BILLS (OSLO/VINTERBRO)
Bill Booth: vok/fele/git, Bill Troiani: vok/ bass, Ian F. Johannessen: git, Alexander Pettersen: trommer
Booking: Bill, tlf. 920 64 765
E-post: bb@billbooth.no
Web: www.thebills.no
THE BLUE CHORDETTES (SANDNES)
Morten Danielsen: vok, Tore Haye: git, Øyvind Halvorsen: git, Gorm Haagensen: bass, Trond Bøe: trommer
Booking: tlf. 975 14 044 / 922 45 097 bluechordettes@gmail.com
Web: www.myspace.com/ thebluechordettes
THE BLUES EXPRESS (NORD-NORGE/MØRE & ROMSDAL)
Kai Fjellberg: git/vok, Ronald Ottesen: vok/msp, Øystein Undem: piano/orgel, Trond Hansen: bass, Kåre Amundsen: trommer
Booking: Kåre Amundsen, tlf. 408 65 478
Web: www.thebluesexpress.no
Send info og bilde til
post@bluesnews.no
THOUSANDS ON A RAFT (TRONDHEIM)
Jan Tøndelstrand (vok), Gunnar Andreas Berg (git), Helge Sletvold (bass), Andreas Kjøl Berg (trommer)
Booking: Tlf. 415 27 780
E-post: andreas.kjol.berg@gmail.com
Web: Facebook
THREE BASTARDS BLUESBAND (OSLO)
Stian Høgestøl: gitar/vokal, Jarl von Anshus: bass/vokal, Espen Østhaug: trommer
Booking: jarl_anshus@hotmail.com, tlf. 402 28 770
Web: www.facebook.com/ threebastardsbluesband/
TIGER CITY JUKES
(OSLO/HORTEN/MOSS)
Knut Eide: vok/git/msp, Harald Stokke: git/vok, Atle Rakvåg: bass/vok, Espen Moen: trommer
Booking: Knut Eide,
tlf. 907 24 842,
e-post: knut.eide.ke@gmail.com
Web: Facebook
TROND OLSEN BAND
(BERGEN)
Trond Olsen: vok/git, Lars Hammersland: tangenter, Kåre Glesnes: bass, Morten Bergstrøm: trommer Booking: MK Artist & Management, tlf. 415 06 587, trondol@gmail.com
Web: www.myspace.com/ olsentrond
TUBESNAKES (STORD)
Rolf Martin Haldorsen: vokal/gitar, Per Kenneth Hauan: tangenter, Johnny Stensletten: bass, Per Inge Stensletten: trommer)
Booking: Kristian Bjelland, tlf. 472 46 044 - booking@tubesnakes.com
Web: www.facebook.com/ tubesnakes
VETRHUS BLUESBAND
(ODDA)
Helge Tverdal: vok, Daniel J. Kambestad: msp, Kjell Arne Bauge: git, Kjetil Huus: bass,
Bjørn Moe: trommer
Booking: tlf. 97 66 87 80
vetrhus@bluesband.no Web: www.bluesband.no
VIBRO KINGS (MOELV/GJØVIK/LOM)
Jørn Kjonerud: vok/ git, Tom Erik Sveum: bs, Trond Volden: trommer Booking: Jørn Kjonerud, tlf. +47 908 90 437, booking@vibroking.com Web: www.vibrokings.com
VIDAR BUSK & HIS TRUE BELIEVERS
(ØSTLANDET)
Vidar Busk: git/vok, Arne Fjeld Rasmussen: msp, Johnny Augland: piano/ orgel, Rune Endal: bass, Alexander Pettersen: trommer
Management og booking: KAS Company, Kari-Anne, kari-anne@ kascompany.no, tlf. 913 39 504
Web: Facebook
WINTERS BLUE GROOVE (SENJA/TROMS)
Per Øyvind Winther: leadvok/tr, Kjell Tore Nordli: orgel, Arild Knutsen: gitar, Raymond Bartholdsen: bass/vokal
Booking: Per Øyvind Winther, tlf: 95038788, pwint1974@gmail.com
Web: Facebook
NORSKE BLUESBAND
ROCK • SOUL • ROOTS
BBQUEEN & ROOTS JUNCTION (HARSTAD)
Stil: Americana, roots, blues, rock Merethe Torbergsen: vok/git, Ola Kane: git/vok, Trond Hansen: git/vok, Bjørn Torsteinsen: bass/vok, Geir Zagadagoff: tr/vok
Booking: Ola Jakobsen, tlf. 458 37 433, ola.kane@yahoo.com
BOOGIE TUBES (FOLLO)
Stil: Boogierock og blues Morten Andresen: vok/git, Hans Erik Andersen: vok/ bass, Aleksander Larsen: tr
Booking: Tlf. 916 30 523 E-post: booking @boogietubes.com
Web: www.boogietubes.com
HUMMINGBIRDS (TRONDHEIM)
Stil: Roots • Blues • Ballader
Ellen Klemp: vok, Bjørn Skjetneli: gitar/msp/vok, Trond Hansen: bass/vok, Bjørn Saksgård: gitar/vok
Booking: Ellen tlf. 47 99 22 10, epost: ellenklemp@gmail.com
Web: Facebook
Send info og bilde til
post@bluesnews.no
KNUT ROPPESTAD AND THE RAMBLING RODGERS (VESTFOLD)
Stil: Countryrock
Knut Roppestad: vok/git, med Asbjørn Husby, Andreas Floer, Lene Svaleng og Emil Ljone.
Booking: Shivermusic, tlf. 901 16 601 eller knut.shiverbone@gmail.com
Web: www.knutroppestad.com
MUSKOGEE HOTEL (VESTFOLD)
Stil: Powertrio, bluesrock Knut Roppestad: vok/git, Emil Ljone: bass, Asbjørn Husby: trommer
Booking: Shivermusic, tlf. 901 16 601 eller knut.shiverbone@gmail.com
Web: www.knutroppestad.com
MULENS PORTLAND COMBO (SLEMMESTAD/OSLO)
Stil: Soul, blues, r&b
Freddy Dahl: vokal/gitar, Ole Henrik Giørtz: vok/keys, Tom Erik Antonsen: bass, Rolf ”Mulen” Karlsen: trommer
Booking: Rolf ”Mulen” Karlsen, mobil 414 25 072, e-post: rolf-kar@online.no
Web: www.mulen.no
SEARS CROSSING (ELVERUM)
Stil: Rock’n roll
Andreas Holø: vok/git, Arnfinn Tørrisen: gitar, Roar E. Wagenius: bass, Rune Mykleby: trommer
Booking: tlf. 472 34 914
Web: www.searscrossing.com
STINA STENERUD & HER SOUL REPLACEMENT (ROMERIKE)
Stil: Rhythm & soul
Stina Stenerud: vokal, Stian Haslie: gitar, Kristian Wentzel: keys, Tor Mikael Stav- Larsen: trommer (pluss blås)
Booking:
Stina, epost: booking@stinastenerud.com
Web: www.stinastenerud.com
THE BREEZE (OSLO)
A tribute to JJ Cale & the Tulsa sound Ronny Samuelsson: git/vok, Ferdinand Berentzen: git/vok, Øyvind Rusten: keys/ vok, Edgar Johansen: bass/vok, Pål Aasan: trommer/vok
Booking: Ronny tlf. 909 95 186
Web: www.the-breeze.no og Facebook
TOINI
(OSLO/FREDRIKSTAD)
Stil: Rock’n’roll/R&B/rockabilly/C&W
Toini Knudtsen, gitar/vokal med band
Booking: toini.knudtsen@online.no, tlf. 918 77 243
Web: www.toini.com
TOVE BØYGARD BAND (HALLINGDAL/OSLO)
Stil: Countryfolkrock
Tove Bøygard: vok/git, Freddy Holm: strenger, Jørun Bøgeberg: bass, Eivind Kløverød: trommer
Booking: Rocksport Booking, tlf 958 37 607, reidun@rocksportbooking
.com

Web: www.toveboygard.net

NÅ KAN DU OGSÅ LESE

BLUESNEWS

PÅ MOBIL, NETTBRETT, PC OG MAC

Nå kan våre abonnenter også lese BLUESNEWS digitalt. Er du medlem i en norsk bluesklubb eller Norsk Americana Forum og har din epostadresse registrert i StyreWeb? Da får du tilgang slik:

Gå til https://dittmagasin.no/bluesnews og skriv inn epostadresse og ditt postnummer. Der kan du velge mellom magasin for mobil/nettbrett eller for PC/Mac.
Det digitale abonnementet er inkludert i prisen for alle som mottar papirmagasinet.
Abonnenter i utlandet får tilgang ved henvendelse til post@bluesnews.no.
NORSKE BLUESBAND
BAND UTLAND
ALABAMA LOVESNAKES (KARLSTAD)
”Crocodile” Claes Nilsson: vok/git, Fredrik Nilsson: bass, Henrik Gillgren: trommer
Booking: Claes Nilsson, claes.nilsson@me.com
Web: www.alabamalovesna
kes.com
BEGGARS BLUE (AALBORG - DK)
Jan Edvard: git/vok, Casper Bue: bass, Jan Hvingel: trommer
Booking: Tlf. +45 28110011 eller +45 30252063
E-post: janedvard@live.dk
Web: www.beggarsblue.dk
FREDDIE NYSTRÖM BAND (GÖTEBORG)
Freddie Nyström: git/vok, Dag Unenge: pia/org, Rolf Svensson: bass, Jerker Dahlén: trommer
Booking: Freddie N: +46 734 279919 kontakt@freddienystrom.se
Web: www.freddienystrom.se
FRIED OKRA
(NORTHERN FLAT LAND GROOVES
Morten Lunn: vok/git, diddley bo, Anders Wallin: bass, Thomas Crawfurd: trommer/perc
Booking: tlf. +45 2625 9557
E-post: info@friedokraband.dk
Web: www.friedokraband.dk
JESPER THEIS & THE DELTA ROOTS BAND (DK)
Jesper Theis: vok/resonator/akk.gitar/banjo, Tim Lothar:resonator/harmonium/banjo/kor), Jarno Varsted: mundharpe/elgitar/kor, Søren Lykkegaard:trommer/kor), Olav Gudnason: kontrabass/kor
E-post: contact@jespertheis.com
Web: www.jespertheis.com
LISA LYSTAM FAMILY BAND (STOCKHOLM - SVERIGE)
Lisa Lystam: vok/msp, Fredrik Karlsson: git, Matte Gustafsson: git, Johan Sund: bs, Patrik Thelin: tr
Booking: Sören Andersson, DP-Agency, +46 73 370 76 07, soren@dpagency.fi
Web:
www.lisalystam.se
MICKE BJORKLOF & BLUE STRIP (FINLAND)
Micke Björklöf: vok/msp/git, Lefty Leppänen: git/slide/resonator, Seppo Nuolikoski: bs, Teemu Vuorela: tr, Timo Roiko-Jokela: perc/malletkat
Booking: Hokahey Music Prod. tel. +358 - 40- 5811981, e-post: info@hokahey.fi
Web: www.mickebjorklof.com
T-BEAR & THE DUKES
(ARVIKA, SVERIGE)
Torbjörn ”T-Bear” Solberg: git/vok, Emil Wachenfeldt: keys, Fredrik Kaudem: bass, Henrik Berg: trommer
Booking: Fredrik +46 706602375, Torbjörn +46 730929216
Web: www.tbear.se
THE BLUES OVERDRIVE (DK)
Martin Olsen: vok/git, Andreas Andersen: git/vok, Thomas Birck: bs/ vok, Lars Heiberg: trommer
Booking: NO/SE: Trond Johnsen, +47 4120 2726. DK: True Talent, +45 31319729
E-post: info@bluesoverdrive.dk
Web: www.bluesoverdrive.no
THE LOWDOWN SAINTS (STOCKHOLM)
Tommy Moberg: vok/tr, Hannes Mellberg: git, Felix Matthiessen: git, Karl Ivert: bs
Booking: BigT Entertainment, Tommy Moberg +46 704253531
E-post: musikbokning@gmail.com Web: facebook.com/ thelowdownsaints
THORBJØRN RISAGER (KØBENHAVN)
Thorbjørn Risager: vok/git, Emil Balsgaard: pia/org, Kasper Wagner: sax, Peter Kehl: trompet, Peter Skjerning: git, Søren Bøjgaard: bs, Martin Seidelin: tr
Booking: +46 739 66 32 99
E-post: westmanmusic@gmail.com
Web: www.risager.info
TRICKBAG (SVERIGE/FIN/ENG)
Tommy Moberg: vok, Lars Näsman: bs/ vok, Tomi Leino: git, Steve West Weston: msp/vok, Fredrik Von Werder: pia/org, Johan Svensson: tr
Booking: BigT Entertainment, Tommy Moberg +46 704253531
E-post: trickbag@hotmail.com
Web: trickbag.se
UNCLE DOGHOUSE (VÄSTERÅS)
Zolle Todor: vokal, Conny Klintberg: gitar, Håkan ”Hotlips” Falknäs: org/piano/msp, Tomas Lundholm: bass, Roger Johannessen: trommer
Booking: Håkan: +46 76 109 36 13,
Web: www.uncledoghouse.com
adv Bluesnews
adv Svalbardblues
adv Bluesfest